kvinnelige prester - Sambåndet

KOMMENTAR Ønsker toneangivende deler av Den norske kirke virkelig å framstå som mest av alt en fagforening, og dens presteviede ansatte som lite annet enn rettighetskjempende lønnstreller?

Jeg har tenkt tanken lenge, og nyheten torsdag ettermiddag var den berømte dråpen: Geir Arne Solum har sagt opp stillingen som prost i Nord-Troms etter 38 dager i jobben. Vårt Land skriver om en e-post fra bispedømmets administrasjon hvor det kommer fram at Solum «har funnet situasjonen så krevende at han vil avslutte sin rolle som prost i Nord-Troms».

Øystein Pettersen i Den luthersk læstadianske menighet sier til avisen at de var takknemlige da Solum fikk stillingen. Han tror grunnen til at prosten slutter, er «den mottakelsen han fikk av de styrende i kirken». Flertallet i menighetsrådet i Nordreisa var eksempelvis imot at Solum skulle bli prost.

Konservativ

Den avtroppende prosten har i skrivende stund ikke selv kommentert oppsigelsen – ut over setningen i den nevnte e-posten.

Geir Arne Solum omtales som teologisk konservativ. Slik Øystein Pettersen ser det, er stridens kjerne spørsmålet om kvinnelige prester og synet på likekjønnede ekteskap. I april 2016 var Geir Arne Solum en av 256 ordinerte prester i Den norske kirke (DNK) som underskrev «erklæring om kirkens situasjon«, der de fastholdt det som fortsatt er den verdensvide kirkes syn på ekteskapet som å være mellom én mann og én kvinne.

Læstadianere

I Hålogaland bispedømme (Troms og Finnmark) utgjør den læstadianske bevegelsen enkelte steder en stor del av menighetene i DNK. I 2019 siterte Vårt Land biskop i Hålogaland, Olav Øygard, indirekte på at «den nord-norske kirken står på skuldrene til den læstadianske bevegelsen. – Med det mener jeg at den har betydd enormt mye for kristne miljø i nord i flere generasjoner, utdypet Øygard.

Læstadianerne er imot kvinnelig prestetjeneste og likekjønnet ekteskap.

Strid

I det nordligste bispedømmet, eksempelvis i det aktuelle Nord-Troms prosti, skjer det at pårørende ber om å få en mannlig prest ved begravelser. I tillegg er det slik at enkelte menigheter i Hålogaland – i mangel på andre egnede steder – leier gudshus, blant annet eid av Norges samemisjon, med klausuler som innebærer at kvinner ikke får forrette gudstjenester og foreta kirkelige handlinger der. Reglene rammer også mannlige prester som har et liberalt samlivssyn.

Begge disse forholdene har falt taleføre personer i DNK i nord tungt for brystet. Og da bispedømmerådet ikke uttalte seg så klart imot de to tingene som et utvalg (LIM-utvalget) ønsket, ble det bråk. Diskusjonen har nettopp foregått i den tiden Geir Arne Solum har vært prost.

Krav

26. april rykket eksempelvis Jill Sæterbø Kjølaas , stiftsstyreleder for Presteforeningen i nord og kapellan i Elverhøy menighet, ut i Vårt Land. Hun mente at DNKs ordninger må gå foran et ønske om å bytte ut en kvinnelig prest med en mannlig. Og lokaler som er vigslet eller godkjent av DNK, skal ikke kunne nekte kvinner eller mannlige liberale prester å forrette gudstjenester. Kapellanen oppfordret bispedømmerådet til å gjøre om på vedtaket.

Overskriften på innlegget skulle vise seg å være nærmest profetisk.

10. mai var Åpen folkekirkes medlemmer av bispedømmerådet tilsvarende ute i Vårt Land og krevde at rådet måtte behandle saken på nytt på møtet i juni. De mener bispedømmerådet «fredet en praksis der kvinnelige prester opplever å bli diskriminert og skjøvet til side».

Overskriften på dette innlegget skulle vise seg å være nærmest profetisk: «Kirken i nord har ingen prester å miste». Nå har de altså mistet en prost.

14. mai vedgikk to medlemmer av Norsk kvinnelige teologforening i et debattinnlegg at de går inn for yrkesforbud for – ikke navngitte – proster som på bibelsk grunnlag mener at prestetjenesten er forbeholdt menn.

2. mai var biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland selv ute på Vårt Lands debattsider: «Jeg som biskop har et ansvar for å beskytte de ansatte mot diskriminering. Det er en oppgave jeg tar veldig alvorlig», var hans hovedbudskap.

DNK er mer opptatt av at kvinnelige prester ikke skal føle seg tilsidesatt, enn å ta hensyn til sørgende som kommer til kirken for å begrave sine kjære.

Hovedbildet som framstår, er at DNK er mer opptatt av at kvinnelige prester ikke skal føle seg tilsidesatt – «diskriminert» – enn å ta hensyn til for eksempel sørgende som kommer til kirken for å begrave sine kjære. De fleste gangene får de pårørende «nei» om de ønsker en mannlig prest i stedet for en kvinnelig, kommer det fram i intervjuet med den første kvinnelige presten i Nord-Troms prosti, Julie Schjøth-Jovik i Nordreisa menighet (lenke over).

Kvinnelige prester

Ut fra det Øystein Pettersen i Den luthersk læstadianske menighet er sitert på i Vårt Land, er det rimelig å anta at avtroppende prost Geir Arne Solum er blant det som trolig er få gjenværende prester i DNK som mener Bibelen lærer at prestetjenesten er forbeholdt menn. Solum var likevel ikke blant de 45 prestene og/eller teologene som underskrev et støttebrev for Mikael Bruun. Det er i skrivende stund heller ikke klart om Solum forlater DNK.

Fagforeningshensyn og rettighetskamp har i stort monn vunnet fram i DNK på bekostning av bibeltroskap og ren menneskelighet overfor menigheten man er satt til å betjene.

Jeg mener saken i Hålogaland bispedømme tydeliggjør at fagforeningshensyn og rettighetskamp i stort monn har vunnet fram i DNK på bekostning av bibeltroskap og ren menneskelighet overfor menigheten man er satt til å betjene.

Presset ut

Bispemøtet la etter mitt syn selv grunnlag for denne situasjonen da de i 2020 vedtok at det ikke lenger skulle være (uformell) adgang for mannlige prester til å reservere seg mot samarbeid med kvinnelige kolleger. Det vokste fram kampanjer mot eksempelvis Vidar Nes Mygland, Mikael Bruun og Benjamin Bjørnsen Anda, og det ikke bare med blanke (fagforenings)våpen.

Kanskje aktivistiske prester av begge kjønn vil synes det er bedre at læstadianske og andre konservative medlemmer finner seg andre gudstjenestesteder enn DNK, bare de selv unngår å få sine følelser såret. Ifølge Øystein Pettersen har kirkesøkningen kraftig avtatt i Nordreisa.

Sykepleie-parallell

I stedet for å «stå på krava» burde de slik innstilte prestene og deres fagforening, lytte til pensjonert kreftsykepleier Tor Jarle Larsen. I et leserinnlegg i Vårt Land 20. mars kunne han fortelle hvordan både han og flere av hans kolleger var sensitive med tanke på om en pasient ønsket å bli stelt av en sykepleier av samme kjønn.

Her er det virkelig noe å strekke seg etter for geistlige proletarer.

«Jeg har aldri følt at det har vært en diskvalifisering av meg som sykepleier, at jeg har blitt krenket eller ikke akseptert som sykepleier. Jeg har blitt glad for at jeg hadde avdekket noe som var viktig for pasienten og således kunne legge til rette for det», skrev Larsen.

Her er det virkelig noe å strekke seg etter for geistlige proletarer. Det er Gud og menigheten de er satt til å tjene. Da er det helt andre ting de burde vært opptatt av enn eventuelle sårede følelser.

Professor Knut Alfsvåg mener flere av hans kvinnelige teologistudenter er blant de beste han har hatt. Han lytter gjerne til deres innspill – men er imot at de skal bli prester.

Alfsvåg er professor i systematisk teologi ved Vid vitenskapelig høgskole i Stavanger (Vid står for vitenskapelig, internasjonal og diakonal, red.anm.). Han er også formann i foreningen For Bibel og Bekjennelse (FBB) som fyller 100 år denne høsten.

Professoren er for tiden aktuell som leder av redaksjonskomiteen for boka Skal kvinnene tie? Om ordinasjon av kvinner til prestetjeneste som akkurat er kommet ut. Med i redaksjonskomiteen er også Alf Danbolt, Boe Johannes Hermansen og Erik A. H. Okkels.

Gjennom tolv artikler gir boken blant annet en gjennomgang av ulike argumenter – både for og imot – i spørsmålet om kvinner skal kunne være prester i lutherske kirker, en diskusjon de fleste kanskje trodde var over for lengst. FBB-formannen vil uansett gjerne fornye den.

Skal kvinnen tie?

– For å spørre tabloid: Skal kvinnene tie i forsamlingen, eller kan de tale?

– Nei. De skal ikke tie.

Alfsvåg svarer kontant, men var neppe teologiprofessor om han ikke hadde mer å si:

– Jeg vil gjerne ha aktive og engasjerte kvinner i kirken, også kvinnelige teologer, og jeg vil gjerne lytte til dem. Men det betyr ikke at det ikke er teologiske kriterier for hvilke tjenester kvinner kan gå inn i. Det kan være grunn til å reflektere over om forskjellen mellom mann og kvinne skal bety noe for hvordan tjenester i kirken skal utformes, sier han til Kristelig Pressekontor.

Den ferske boka anerkjenner berettigelsen av kvinnefrigjøringen, og kvinners bidrag i kirkens virke blir positivt omtalt. Det påpekes likevel at selv om utviklingen i Norge og Norden klart går i retning av flere kvinner i prestetjeneste, er bare menn blitt ordinert til prestetjeneste historisk sett. Dessuten lar det store flertallet av kirkene i verden fortsatt være å ordinere kvinner.

En stilnet debatt

Alfsvåg mener kvinneprest-debatten døde ut i teologenes rekker etter 1970-tallet. Dette var et brennhet tema, men den allmenne aksepten for kvinnelige prester i Den norske kirke har ført til stor grad av stillhet.

Skal kvinnen tie? er ment å skulle vekke den til live igjen, blant annet gjennom det Alfsvåg kaller å «resirkulere noen av de klassiske artiklene» om saken.

– Vi vil heve nivået av innsikt, både i fagmiljøer og i den alminnelige offentlighet i den grad noen er teologisk interessert, sier Alfsvåg som mener mye er gått i glemmeboken.

– Det gjelder referanser på 70-tallet, men også nyere ting. I boka prøver vi å være litt historisk orientert, men også å oppdatere debatten når det gjelder nyere utviklingstrekk.

– Hva er det største hindret for å oppdage FBBs perspektiv?

– Det er at problemstillingen oppleves som fjern og irrelevant, og vi tar oss ikke tid til å spørre om det er noe vi går glipp av hvis vi bruker den sekulære likestillingstenkningen. Det er blitt irrelevant å spørre om det er forskjell på kvinner og menn når det gjelder kvinners tjeneste i kirken.

For å få til dette, mener han det trengs et større økumenisk utblikk.

– Jeg tenker at den kristne kirke har visse historisk gitte elementer i sin identitet som det er viktig å bevare kontakten med. Selvsagt setter ikke FBB uten videre dagsorden her. Praksisen med kvinnelige prester er blitt dominerende i vår tradisjon, men i en større økumenisk kontekst er det denne praksisen som er perifer, ikke motstanden mot den.

Ikke en tapt sak

Alfsvåg er ikke med på at dette bare er enda en tapt sak for kirkens konservative fløy, det siste for øvrig et uttrykk han selv aldri benytter seg av.

– Jeg tenker ikke i vunnede og tapte saker i det hele tatt. Det er et irrelevant perspektiv. Jeg stiller i stedet spørsmål om hva som er en saksvarende og integrert måte å uttrykke den kristne tro på, og hva er konteksten å gjøre det i, sier Alfsvåg.

FBB ser for seg at målgruppen for boka er menigheter og organisasjoner der kvinneprest-debatten tross alt fortsatt lever. For helt død er den visstnok ikke.

– Ikke alle de lutherske frikirkene ordinerer kvinner som prester, men det er en debatt om det og et press for at det skal skje. Diskusjonen vil også fort melde seg i organisasjoner som Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet, men så har du også et videre landskap av mennesker som har eller burde ha en interesse for teologi i et historisk, bibelsk og økumenisk perspektiv.

– Så dette er ikke nødvendigvis for de indreteologiske kretser?

– Slik dette er angrepet i mange av innleggene, vil boka ha interesse for alle som er interessert i teologiske og filosofiske spørsmål, mener FBB-formannen.

Mobbes ikke

– Hvordan er det å være kvinneprestmotstander i Norge i 2019?

– Det kommer litt an på sammenhengen man befinner seg i. I akademiske miljøer er det ikke noe problem å målbære synspunkter som ikke deles av felleskapet. Det opplever jeg ikke som problematisk, sier Alfsvåg.

I Den norske kirke varierer opplevelsen med konteksten, men han ser seg ikke som en del av noen mobbet minoritet.

– Nei, overhodet ikke. Ikke jeg for min del. Da er det nok mer press i Svenska kyrkan. Men i Norge er det rom for å ha et sånt standpunkt som jeg og FBB har. Det kan bremse en karriere, men er ikke til hinder for prestetjeneste. KPK

Tag Archive for: kvinnelige prester

Kommentar: Geistliges misforståtte rettighetskamp

‘- Ja til kvinnelige teologer, men ikke som prester