Lausannebevegelsen - Sambåndet

KOMMENTAR Lausannebevegelsen mener kristne ikke kan tenke om dagens israelske stat med bakgrunn i Bibelens omtale av det jødiske folk. Som evangelikal kristen sionist er jeg dypt uenig i dette.

I disse dager er om lag 5000 mennesker fra flere enn 200 land samlet til den fjerde Lausannekongressen, denne gang lokalisert til Seoul i Sør-Korea. Hver kongress har kommet med et fellesdokument, som skal tegne en felles visjon for kristen misjon. I 2024 er dette dokumentet omtalt som The Seoul Statement, Seoul-erklæringen på norsk.

Mens erklæringen er oppmuntrende klar når det eksempelvis gjelder seksuelt samliv og kjønn, er det forstemmende å lese flere av punktene som omhandler pågående konflikter i verden (2024-erklæringen finnes foreløpig ikke på norsk, og alle oversettelser fra denne er mine).

«Feilaktig teologisk rettferdiggjøring»

2024-erklæringen viser til tilsvarende dokument fra forrige kongress (Cape Town i 2010), hvor det ble slått fast og beklaget at kristne hadde vært delaktig i blant annet «palestinsk lidelse» (Palestinian suffering». Denne delaktigheten besto blant annet i å «gi en feilaktig teologisk rettferdiggjøring».

Arbeidsgruppen bak 2024-erklæringen tok mål av seg til å fylle ut hull i tidligere erklæringer og utdyper blant annet punktet fra 2010 om kristnes medansvar for «etnisk vold og undertrykkelse». Forfatterne mener (punkt 83) denne feilaktige teologiske rettferdiggjøringen kommer av at man ikke «skiller mellom ‘nasjonene’ i Bibelen og moderne ‘nasjonalstater'», og at man mislykkes i å «tenke bibelsk om nasjonalitet».

I punkt 84 nevnes israelitter, egyptere og syrere som aktuelle bibelske folkeslag, sett opp mot nasjonalstatene Israel, Egypt og Syria. (Les eventuelt mer om dette i Tillegg under.)

– Løfter oppfylt gjennom Jesus

– Gud oppfyller sine løfter til alle disse folkeslagene – både jøder og hedninger – gjennom de gode nyhetene om Jesus, Messias. Når det gjelder Midtøsten og andre steder, må kristne ledere arbeide for å korrigere teologiske feil som gir ideologisk rettferdiggjøring av urettferdig vold mot uskyldige sivile eller søker å legitimere brudd på internasjonal humanitær lov, mener forfatterne.

Erklæringen «beklager» (punkt 85) at «noen kristne har sett hen til staten heller enn til evangeliet som hovedvirkemiddelet for å fremme Guds vilje for verden». Forfatterne fastslår at «ingen moderne stat er i stand til, eller vil bli i stand til, å hevde at den er utkåret av Gud til å være bærer av Guds frelsende herredømme (the special agent of God’s saving rule)» .

Profetier

Slik jeg leser dette, sier altså Seoul-erklæringen at Bibelens budskap om jødene som Guds utvalgte jordiske folk og landløftet til dette folket, ikke kan kobles til staten som gjenoppsto i 1948. I stedet for å oppfatte staten Israel som oppfyllelsen av bibelske profetier, mener man at alle løfter til det jødiske folk er oppfylt gjennom Jesu komme til verden og hans frelsesverk.

Jeg er helt uenig – og merker meg at Lausannebevegelsens forfattere ikke «dokumenterer» resonnementene sine

Jeg er helt uenig – og merker meg at Lausannebevegelsens forfattere ikke «dokumenterer» resonnementene sine verken med henvisning til Bibelen eller andre kilder. (På seminaret jeg skal ha på ImFs lederkonferanse i november om sionisme og antisionisme, vil jeg utdype synet mitt på dette).

Analyser

Kanskje kunne man ha lagt all verdens godvilje til lesningen av disse avsnittene i 2024-erklæringen. Men dessverre finnes det andre uttalelser fra Lausannebevegelsen som gjør en slik lesning umulig. I januar 2022 publiserte bevegelsens nettsted en analyse skrevet av Daniel Munayer under vignetten «Global Analysis». Her skriver den halvt britiske og halvt paelstinske israeleren om hvordan man kan «omfavne forsoning» mellom israelere og palestina-arabere.

Han mener manglende evne til å påvirke denne konflikten er relatert til «eksklusivistiske og diskriminerende aspekter ved kristen sionistisk teologi. I henhold til slik teologi er konfliktens historie og nåditige politkske hendelser forstått gjennom profetier fra Det gamle testamente». Kristne som ser slik på det, forårsaker «konflikter gjennom voldelige ideologier og politiske løsninger», mener Lausanne-skribenten.

«Smalt teologisk narrativ»

Det er heller ikke første gang at Lausannebevegelsen tar et oppgjør med sionisme, altså tanken om at Israel er en jødisk stat. 26. januar 2015 refererte det israelske nyhetsbyrået Israel Today til en annen utgave av Global Analysis. Her var det Steve Haas, visepresident for World Vision US, som var forfatter.

«I over 60 år har mange evangelikale klynget seg til et svært smalt teologisk narrativ som kobler kristen teologi med en politisk ideologi kjent som sionisme», skrev Haas. Forfatteren fortsatte med å sammenligne sionisme med blant annet den spanske inkvisisjon, korstogene og raseskillepolitikken kjent som Apartheid i Sør-Afrika.

– Innenfor rammen

Direktør for Lausannebevegelsen, Michael Oh, rykket da ut med et brev til det israelske nyhetsbyrået. Her skriver han at «synspunkter og meninger som blir uttrykt i Lausanne Global Analysis-artikler, er forfatternes egne og reflekterer ikke nødvendigvis de personlige synspunktene til ledere eller nettverk innen Lausannebevegelsen.

– I noen tilfeller, som i den aktuelle artikkelen» er det ganske stor avstand i syn innad i bevegelsen, framholder Oh.

Likevel skriver direktøren generelt at artikkelserien Lausanne Global Analysis bringer «et mangfold av evangelikale synspunkter innenfor rammen av våre grunnleggende dokumenter», det siste med referanse til erklæringene i forbindelse med hver kongress (min uthevelse).

Beklagelse

Onsdag 25. september kunne avisen Dagen melde at en av Lausanne-lederne, David Bennet, hadde kommet med en beklagelse på årets kongress. I en av talene var det blitt vist til såkalt «dispensasjonalistisk eskatologi» som en bidragsyter til vold og urettferdighet.

– Vi har blitt klar over dette har skapt betydelig smerte og sår hos dem som befinner seg i dispensasjonalistiske teologiske sammenhenger, de som er jøder, og de som er engasjert i virksomhet overfor jøder og/eller i Israel, skriver Bennett i beklagelsen.

Jeg mener Lausannebevegelsen må se på om de ikke også i sine grunnlagsdokumenter har noe å beklage

Dette går inn i samme mønster som jeg ovenfor har vist til. Jeg mener Lausannebevegelsen må se på om de ikke også i sine grunnlagsdokumenter har noe å beklage når det gjelder synet på det jødiske folk og dets gudgitte rett til det landet vi kjenner som Israel.

Tillegg

Forfatterne mener (punkt 83) at i Bibelen består nasjonene av kulturelt klart definerte (distinct) folkeslag med en identitet formet av historisk tilhørighet til et løslig avgrenset territorium eller til gudstilbedelse ledet av en konge. I kontrast til dette må moderne nasjonalstater forstås som regjeringer som administrere internasjonalt anerkjente politisk suverenitet gjennom konstitusjonelt ordnede institusjoner og lover. De territorielle grensene er klart avgrenset, og de fleste nasjonalstater består av ulike folkeslag, som ikke alene henter sin identitet fra etnisitet.

Erklæringen fastslår videre (punkt 84) at det er «kritisk viktig» for kristne å tenke klart om om bibelske folkeslag, eksempelvis israelitter, egyptere og syrere, når disse blir assosiert med navn, historie, geografi eller opprinnelse (ancestry) knyttet til moderne nasjonalstater, eksempelvis Israel, Egypt, Syria, og folkeslagene som bor i disse statene, eksempelvis «jøder, palestinere, arabere, koptere, drusere, armenere, kurdere» etc.

Lausanne-dokumentene er relevante for en videre refleksjon og debatt om bibelsyn, både når det gjelder NLAs eiere og NLA som institusjon.

Da forrige nummer av Sambåndet (novemberutgaven, red.anm.) hadde bibelsyn i søkelyset, dannet en temaseksjon om bibelsynsspørsmål i NLAs tidsskrift Theofilos bakgrunnen. Som ansvarlig redaktør for tidsskriftet var jeg i Sambåndet intervjuet under overskriften «Debattbidrag – ikke svarbrev». Takk til redaksjonen for at jeg nå har fått anledning til å presentere mitt eget debattbidrag fra det omtalte temanummeret. Men først litt om sammenhengen det står i:

Artiklene i Theofilos (se lenken over) representerer et bredt spektrum av temaer og perspektiver: Hva slags skriftsyn møter vi i bøker om kristent ungdomsarbeid? Hvilken rolle spiller spørsmålet om bibelsyn i systematisk teologi? Hvordan lese Bibelen på Martin Luthers vis? Kan et evangelikalt bibelsyn fastholdes i lys av nyere vitenskapsfilosofi? Hva betyr det i dag at kirkefedrene sammenholdt «troens regel» og skrifttolkning? Hvordan bør vi lese gammeltestamentlige tekster? Hva slags skriftsyn og skriftbruk finner vi hos Ole Hallesby? Hvordan bør vi forstå debatten om bibelsyn i Dagens spalter vinteren 2013-2014? Hva særpreger egentlig et evangelikalt bibelsyn? Disse ni artiklene representerer en tydelig spennvidde i teologisk ståsted og perspektiv.

Sistnevnte artikkel er mitt eget bidrag. Her presenteres sentrale tekster om bibelsyn og bibelbruk fra den internasjonale evangelikale Lausannebevegelsen. Seks av sju NLA-eiere er medlemmer av Norme, en paraplyorganisasjon for norske misjonsorganisasjoner som bl.a. er tilknyttet Lausannebevegelsen. Derfor er disse Lausannedokumentene relevante for en videre refleksjon og debatt om bibelsyn, både når det gjelder NLAs eiere og NLA som institusjon. Blant disse dokumentene står Cape Town-erklæringen i en særstilling fordi vi her finner et forholdsvis omfattende punkt om bibelsyn og bibelbruk.

Denne erklæringen ble utformet i forbindelse med den globale Lausanne III-kongressen i Cape Town i 2010. Hovedforfatter var den britiske misjonsteologen Chris Wright, av mange regnet som arvtakeren etter Lausannes mest kjente teolog, John Stott. Erklæringen ble skrevet på bakgrunn av en grundig prosess som inkluderte evangelikale teologer og kirkeledere fra hele verden. Vi finner dokumentet både i engelsk originalversjon og i norsk oversettelse på https://www.lausanne.org/content/ctc/ctcommitment. Her vil jeg løfte frem fire sentrale anliggender om bibelsyn fra denne internasjonale erklæringen:

Det første vi merker oss i Cape Town-erklæringen, er det varme språket som preger hele erklæringen, også når det gjelder bibelsyn. Vi møter her en tydelig bekjennelse til Den Treenige Gud i tråd med en bibelsk paktstenkning der en dyp kjærlighetsrelasjon står i søkelyset. Derfor begynner også hovedpunktet om bibelsyn på følgende måte: «Vi elsker Guds Ord i Det gamle og Det nye testamentes skrifter og gjentar salmistens glade jubel over Toraen: ‘Jeg elsker dine budord mer enn gull … Å, som jeg elsker din lov.’» Med andre ord: Bibelen er først og fremst gitt oss av Gud til dyp og rik glede og som et uttrykk for en dyp kjærlighetsrelasjon.

Videre merker vi oss at punktet om bibelsyn er satt inn i en større sammenheng. Før punktet om bibelsyn leser vi følgende: «Vi elsker fordi Gud elsket oss først. Vi elsker den levende Gud: Gud Faderen, Guds Sønn, Gud Den Hellige Ånd.» Etter punktet om bibelsyn («Vi elsker Guds Ord») leser vi følgende: «Vi elsker Guds verden, Guds evangelium, Guds folk og Guds misjon.» Med andre ord: Bibelen må forståes ut fra det helhetlige perspektiv som vi finner i klassisk kristen tro.

Det neste vi legger merke til i erklæringen, er at det sentrale avsnittet om bibelsyn («Vi elsker Guds Ord») har en firdelt vektlegging. For det første, sentrum i vårt bibelsyn må være Jesus Kristus – som «den personen Bibelen åpenbarer». For det andre, vår egen bibelbruk må skje med Bibelens store fortelling som ramme – som «den historien Bibelen forteller». For det tredje, vi må ha grunnleggende tillit til «den sannheten Bibelen lærer». For det fjerde, gjennom vårt møte med Guds Ord kalles vi til etterfølgelse – «til det liv som Bibelen krever». Slik kan vår bibelbruk bli preget av en sunn bibeltillit og en sann bibelglede.

Det fjerde vi merker oss i erklæringen, er at denne holdningen til Bibelens budskap og autoritet får konsekvenser: «Når vi leser Bibelen, møter vi Ham med stor glede ved Hans Ånd … Vi må gjøre Bibelen kjent med alle mulige midler, for dens budskap er for alle mennesker på jorden … Vi forplikter oss igjen til å kjempe for å forsvare Guds åpenbarings sannhet som en del av det kjærlighetsarbeidet vi gjør for Guds Ord … Bibelen beskriver en livskvalitet som skulle kjennetegne den troende og samfunnet av troende.»

For egen del lar jeg meg utfordre og inspirere av Cape Town-erklæringens vel gjennomtenkte formuleringer om bibelsyn. Dette er ikke først og fremst fordi jeg som fagteolog har satt søkelys på Lausannebevegelsen i mitt forskningsarbeid. Heller ikke fordi jeg som tillitsvalgt i den internasjonale Lausannebevegelsen har forpliktet meg personlig på denne erklæringen. Det viktigste er at vi her har en internasjonalt anerkjent evangelikal ressurs om bibelsyn, som kan hjelpe oss til en ansvarlig, tillitsfull og kreativ bibelbruk.

Lars Dahle er prorektor for samfunnskontakt / førsteamanuensis i systematisk teologi, NLA Høgskolen

Tag Archive for: Lausannebevegelsen

Ubibelsk om Israel fra Lausannebevegelsen

Tillegg

Bibelsyn, bibeltillit og bibelglede