Tag Archive for: likestilling

HÅLOGALAND: Nordreisa menighet er en del av Nord-Troms prosti, hvor det er uenighet om kvinners prestetjeneste. FOTO: REIDUN KYDLAND/WIKIMEDIA COMMONS

Kommentar: Geistliges misforståtte rettighetskamp

KOMMENTAR Ønsker toneangivende deler av Den norske kirke virkelig å framstå som mest av alt en fagforening, og dens presteviede ansatte som lite annet enn rettighetskjempende lønnstreller?

Jeg har tenkt tanken lenge, og nyheten torsdag ettermiddag var den berømte dråpen: Geir Arne Solum har sagt opp stillingen som prost i Nord-Troms etter 38 dager i jobben. Vårt Land skriver om en e-post fra bispedømmets administrasjon hvor det kommer fram at Solum «har funnet situasjonen så krevende at han vil avslutte sin rolle som prost i Nord-Troms».

Øystein Pettersen i Den luthersk læstadianske menighet sier til avisen at de var takknemlige da Solum fikk stillingen. Han tror grunnen til at prosten slutter, er «den mottakelsen han fikk av de styrende i kirken». Flertallet i menighetsrådet i Nordreisa var eksempelvis imot at Solum skulle bli prost.

Konservativ

Den avtroppende prosten har i skrivende stund ikke selv kommentert oppsigelsen – ut over setningen i den nevnte e-posten.

Geir Arne Solum omtales som teologisk konservativ. Slik Øystein Pettersen ser det, er stridens kjerne spørsmålet om kvinnelige prester og synet på likekjønnede ekteskap. I april 2016 var Geir Arne Solum en av 256 ordinerte prester i Den norske kirke (DNK) som underskrev «erklæring om kirkens situasjon«, der de fastholdt det som fortsatt er den verdensvide kirkes syn på ekteskapet som å være mellom én mann og én kvinne.

Læstadianere

I Hålogaland bispedømme (Troms og Finnmark) utgjør den læstadianske bevegelsen enkelte steder en stor del av menighetene i DNK. I 2019 siterte Vårt Land biskop i Hålogaland, Olav Øygard, indirekte på at «den nord-norske kirken står på skuldrene til den læstadianske bevegelsen. – Med det mener jeg at den har betydd enormt mye for kristne miljø i nord i flere generasjoner, utdypet Øygard.

Læstadianerne er imot kvinnelig prestetjeneste og likekjønnet ekteskap.

Strid

I det nordligste bispedømmet, eksempelvis i det aktuelle Nord-Troms prosti, skjer det at pårørende ber om å få en mannlig prest ved begravelser. I tillegg er det slik at enkelte menigheter i Hålogaland – i mangel på andre egnede steder – leier gudshus, blant annet eid av Norges samemisjon, med klausuler som innebærer at kvinner ikke får forrette gudstjenester og foreta kirkelige handlinger der. Reglene rammer også mannlige prester som har et liberalt samlivssyn.

Begge disse forholdene har falt taleføre personer i DNK i nord tungt for brystet. Og da bispedømmerådet ikke uttalte seg så klart imot de to tingene som et utvalg (LIM-utvalget) ønsket, ble det bråk. Diskusjonen har nettopp foregått i den tiden Geir Arne Solum har vært prost.

Krav

26. april rykket eksempelvis

10. mai var Åpen folkekirkes medlemmer av bispedømmerådet tilsvarende ute i Vårt Land og krevde at rådet måtte behandle saken på nytt på møtet i juni. De mener bispedømmerådet «fredet en praksis der kvinnelige prester opplever å bli diskriminert og skjøvet til side».

Overskriften på dette innlegget skulle vise seg å være nærmest profetisk: «Kirken i nord har ingen prester å miste». Nå har de altså mistet en prost.

14. mai vedgikk to medlemmer av Norsk kvinnelige teologforening i et debattinnlegg at de går inn for yrkesforbud for – ikke navngitte – proster som på bibelsk grunnlag mener at prestetjenesten er forbeholdt menn.

2. mai var biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland selv ute på Vårt Lands debattsider: «Jeg som biskop har et ansvar for å beskytte de ansatte mot diskriminering. Det er en oppgave jeg tar veldig alvorlig», var hans hovedbudskap.

DNK er mer opptatt av at kvinnelige prester ikke skal føle seg tilsidesatt, enn å ta hensyn til sørgende som kommer til kirken for å begrave sine kjære.

Hovedbildet som framstår, er at DNK er mer opptatt av at kvinnelige prester ikke skal føle seg tilsidesatt – «diskriminert» – enn å ta hensyn til for eksempel sørgende som kommer til kirken for å begrave sine kjære. De fleste gangene får de pårørende «nei» om de ønsker en mannlig prest i stedet for en kvinnelig, kommer det fram i intervjuet med den første kvinnelige presten i Nord-Troms prosti, Julie Schjøth-Jovik i Nordreisa menighet (lenke over).

Kvinnelige prester

Ut fra det Øystein Pettersen i Den luthersk læstadianske menighet er sitert på i Vårt Land, er det rimelig å anta at avtroppende prost Geir Arne Solum er blant det som trolig er få gjenværende prester i DNK som mener Bibelen lærer at prestetjenesten er forbeholdt menn. Solum var likevel ikke blant de 45 prestene og/eller teologene som underskrev et støttebrev for Mikael Bruun. Det er i skrivende stund heller ikke klart om Solum forlater DNK.

Fagforeningshensyn og rettighetskamp har i stort monn vunnet fram i DNK på bekostning av bibeltroskap og ren menneskelighet overfor menigheten man er satt til å betjene.

Jeg mener saken i Hålogaland bispedømme tydeliggjør at fagforeningshensyn og rettighetskamp i stort monn har vunnet fram i DNK på bekostning av bibeltroskap og ren menneskelighet overfor menigheten man er satt til å betjene.

Presset ut

Bispemøtet la etter mitt syn selv grunnlag for denne situasjonen da de i 2020 vedtok at det ikke lenger skulle være (uformell) adgang for mannlige prester til å reservere seg mot samarbeid med kvinnelige kolleger. Det vokste fram kampanjer mot eksempelvis Vidar Nes Mygland, Mikael Bruun og Benjamin Bjørnsen Anda, og det ikke bare med blanke (fagforenings)våpen.

Kanskje aktivistiske prester av begge kjønn vil synes det er bedre at læstadianske og andre konservative medlemmer finner seg andre gudstjenestesteder enn DNK, bare de selv unngår å få sine følelser såret. Ifølge Øystein Pettersen har kirkesøkningen kraftig avtatt i Nordreisa.

Sykepleie-parallell 

I stedet for å «stå på krava» burde de slik innstilte prestene og deres fagforening, lytte til pensjonert kreftsykepleier Tor Jarle Larsen. I et leserinnlegg i Vårt Land 20. mars kunne han fortelle hvordan både han og flere av hans kolleger var sensitive med tanke på om en pasient ønsket å bli stelt av en sykepleier av samme kjønn.

Her er det virkelig noe å strekke seg etter for geistlige proletarer.

«Jeg har aldri følt at det har vært en diskvalifisering av meg som sykepleier, at jeg har blitt krenket eller ikke akseptert som sykepleier. Jeg har blitt glad for at jeg hadde avdekket noe som var viktig for pasienten og således kunne legge til rette for det», skrev Larsen.

Her er det virkelig noe å strekke seg etter for geistlige proletarer. Det er Gud og menigheten de er satt til å tjene. Da er det helt andre ting de burde vært opptatt av enn eventuelle sårede følelser.

LIKESTILLING: Ny forskning viser at både kristne og muslimske minoritetsungdom i større grad aksepterer ulike kjønnsroller i religiøs sammenheng enn hjemme og i offentligheten ellers. Illustrasjionsbildet er fra en migrantmenighet på Holmlia i Oslo. Personene på bildet er ikke knyttet til forskningen. FOTO: Stein Gudvangen, KPK

Muslimar ivrar meir for leiarverv enn kristne

Muslimske og kristne minoritetsungdommar godtar at leiinga i religiøs samanheng er mannsdominert, sjølv om dei forventar likestilling heime og i offentlegheita elles.

Det viser funn som doktorgradsstipendiat Ronald Mayora Synnes har gjort i samband med si phd-avhandling (filosofisk doktorgrad, red.anm.) «Ungdom i migrantmenigheter. En studie av forhandlingar om religion, etnisitet og kjønn» ved Universitetet i Agder.

– I forsamlingane eg har undersøkt, ser ikkje ungdommane på det som eit problem at det er mennene som er leiarar, medan kvinnene lagar mat og passar barn. Denne komplementariteten (som utfyller kvarandre, red.anm.) i kyrkjene opplevast som positiv, seier Synnes til Kristelig Pressekontor.

Forskaren jobbar som høgskulelektor ved NLA Mediehøgskolen. Han opplever at ungdommane ofte grunngir aksepten sin teologisk.

– Dette gjeld særleg når det er snakk om imamar og prestar. Blant muslimane var det høg aksept for at imamen skal vera ein mann, medan blant dei kristne innvandrarungdommane var det meir ambivalent (kjenslevart, red.anm.)  og større spenning på dette punktet, seier Synnes.

Men han understrekar at denne aksepten ikkje strekker seg ut over veggane til forsamlinga.

– Heime blir det forventa at mennene hjelper til med til dømes huslige oppgåver, og at desse blir likt fordelte. Her er argumenta praktiske omsyn og dei samfunnsøkonomiske tilhøva i Noreg, seier han.

Skaper likevel endring

Sjølv om ungdommane aksepterer ulike kjønnsroller i forsamlingane, pressar dei likevel fram endringar der når det gjeld kjønn og forventningar, forklarer Synnes.

– Ungdommane ønskjer mindre kjønnsdeling, og vi ser at ungdomsaktivitetane i moskeane og kyrkjene skil seg frå dei voksnes på dette punktet, seier han.

Han viser til at feiringa av Eid etter fastemånaden Ramadan i mange moskear no føregår samla.

– I dei fleste muslimske land feirar kvinnene og mennene kvar for seg, men i Noreg ønskjer ungdommane å feira med heile familien, slik norsk julefeiring føregår, og dette fører til tilpassing.

Synnes fortel at særleg dei unge prestane og imamane kjem i ein slags forhandlingsposisjon mellom dei unge og foreldregenerasjonen.

– Foreldra kjem gjerne med tradisjonane sine som dei vil fortsetja med, medan dei unge påpeikar at dette er kultur og ikkje nødvendigvis ein del av religionen. Diskusjonane føregår, og sjølv om dei ikkje får gjennomslag for alt, blir forsamlingane tilpassa etter kvart.

DOKTORGRAD:: Ronald Mayora Synnes, som jobber som høgskolelektor ved NLA Mediehøgskolen, disputerte 25. juni for ph.d.-graden med avhandlingen «Ungdom i migrantmenigheter. En studie av forhandlinger om religion, etnisitet og kjønn» tirsdag 25. juni 2019 ved Universitetet i Agder. FOTO: Privat

– Ikkje berre negativt

Ein kartlegging NRK har gjort, viser at 70 prosent av norske moskear ikkje har nokon kvinner i styra sine. Blant kristne trussamfunn utanfor Den norske kyrkja var 15 prosent utan kvinner i styret.

Synnes meiner det er mange positive sider som slike undersøkingar ikkje fangar opp.

– Tala fangar ikkje opp det som skjer inne i forsamlingane. Der føregår det tallause diskusjonar, og forsamlingane er på gli i mange spørsmål. Men slike ting tar tid, seier han.

Han meiner òg at tala får eit meir positivt uttrykk dersom ein ikkje samanliknar med Den norske kyrkja, men heller med opphavslandet til trussamfunna.

– I mange muslimske land er kvinner i styret heilt utenkjeleg. Slik sett er det at 30 prosent av styra i Noreg har kvinner, ganske bra. Også i frikyrkjeleg samanheng, både i Noreg og utlandet, er det ikkje ukjent at berre menn har høve til å sitja i styret.

Muslimske trussamfunn i Noreg har litt over 166 000 medlemmer, ifølgje SSB, medan kristne trussamfunn utanfor Den norske kyrkja har nærare 350 000 medlemmer.

Meir leiarvilje hos muslimane

Når det gjaldt vilje til og ønske om å ta på seg leiarverv, fann Synnes ein markant skilnad mellom muslimane og dei kristne minoritetsungdommane.

– I dei kristne forsamlingane eg besøkte, var verken gutane eller jentene opptatt av å vera leiarar. Mange gav utrykk for at dei syntest det verka keisamt, og forsamlingane verka heller ikkje særleg interessert i at dei unge skulle ta over ein dag, fortel forskaren.

Mange av desse kyrkjene fungerer ikkje berre som gudshus, men òg som kulturhus der migrantane kjenner seg heime.

– Ungdommane som er oppvaksne i Noreg, har ikkje det same behovet og kjem heller med kritikk om at det er keisamt, seier Synnes.

I moskeane fann han derimot ei heilt anna haldning.

– I dei muslimske forsamlingane er det ein klar plan om at dei unge skal ta over, og ungdommen blir integrert meir i arbeidet der. Ungdommane her er interesserte i leiarverv og kan tenka seg å bli leiarar etter kvart, fortel Ronald Mayora Synnes.

Han utdjupar at dette gjeld ungdommar av begge kjønn.

– Alle av dei muslimske kvinnelege informantane mine sa at dei var interesserte i leiarverv i forsamlingane sine. Nokon av dei var allereie aktive som ungdomsleiarar. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen