ODDA: Hei og velkommen, sier Liv Rolfsnes og tar imot Sambåndet ved busstasjonen i Odda. Først må hun henge opp to plakater. Den ene er en invitasjon til den tradisjonsrike grautfesten. Den andre er en invitasjon til Livs egen avskjedsfest (som var den 3. desember, red.anm.). I over førti år har hun jobbet i Indremisjonssamskipnaden. Men nå er det snart slutt. Liv skal bli pensjonist.

Før vi er klar til å dra hjem til henne, tar Liv oss med på en omvisning på Odda bedehus. På veggene henger det flere fine collager som en lokal kunstner har laget for barnelagene Torsdagsklubben og Torsdagssprell, og bilder med bibelord på.

− Vi ønsker å ha bibelord på veggen, slik at man kan lære dem utenat, sier Liv.

Hjemme i stua til Livs leieboer og trofaste forbeder, Maria Hagesæter, går Liv i gang med å fortelle mens vi spiser lunsj som Maria har laget.

På gata
− Min tjeneste er mye ute på gata, ute blant folk og på sykehus. Jeg har hatt en del sykehusopphold. Jeg har fått vitne om Jesus til helsepersonell og pasienter på sykehus. Noen kan oppleve sykdom som en straff. Jeg opplever det motsatt. Sykdommen kan være en velsignelse og sykehuset en misjonsmark. Jeg hadde ikke truffet de menneskene ellers, slår Liv fast.

Hun kunne skrevet bok om alle disse møtene med mennesker som hun har i sin tjeneste i misjonen.

− Odda har bystatus. Jeg opplever at jeg har vært bymisjonær, sier bymisjonæren som formelt har tittelen «områdesekretær for Odda og Ullensvang».

Les også: Med varme vafler til russen

Følge Jesus
Liv er vokst opp på Bømlo. Der gikk hun på søndagsskole. Farfaren og skolelæreren byttet på å være søndagsskolelærer.

− Det ble viktig for meg å følge Jesus. Jeg reiste på leir og møter. Så åpnet Brandøy leirsted. Hjemme var vi få, på Brandøy var vi mange. Så begynte kallet til heltidtjeneste i misjonen å vokse frem, forteller Liv.

Etter framhaldsskolen gikk hun både på Kongshaug og Framnes folkehøgskole. Så ble det Stord Lærerhøgskole.

− Høsten 1972 ble jeg lærer på Bømlo, men jeg visste at lærer skulle jeg egentlig ikke bli. Jeg gikk med indre uro.

Og det var ikke lenge Liv jobbet som lærer. Noen observerte henne mens hun var leirleder. Sommeren 1974 fikk hun kallsbrev fra Indremisjonssamskipnaden (IMS), og i januar 1975 begynte hun der.

Hellig kall
− Jeg hadde et hellig kall fra Gud. Kunne ikke gjøre med det som jeg ville. Det var hans kall, ikke mitt påfunn. Ikke fordi jeg er dyktig, men fordi han er nådig, konstaterer Liv og henviser til verset i 2. Tim 1,9.

Først var hun vanlig predikant og hadde møteuker. For Liv betydde det flere ilddåper.

− På Sandvoll bedehus i Kvinnherad hadde jeg den første søndagen formiddagsmøte. Jeg brukte søndagens tekst som var om Jesus som metter fem tusen. De hadde tomme hender. Så delte Jesus ut. De fikk noe – ikke fordi de delte, men fordi Jesus hadde lagt noe i hendene og velsignet det. Brødunderet skjer hver gang jeg går på talerstolen. Gud velsigner, så blir vi velsignet og mette.

Skole og leir
Våren 1975 møtte Liv Marit Andresen Røen som gikk på Stord Lærerhøgskole og drev barnearbeid på Nordbygda bedehus.

− Hun kom med en «hale» med barn på leir på Brandøy, minnes Liv.

– Vi ble et radarpar. Nå har Marit og jeg sporadisk kontakt. Marit og jeg er veldige forskjellige, men vi utfyller hverandre. Marit er evangelist og ledertype. Jeg har gjerne mer forkynner- og tjenestegave.

Liv ble skolesekretær, og sammen med Marit ble det mange skoletimer i hele IMS-området.

− Ved siden av misjonsinformasjon fikk vi invitere til leir. Og barna strømmet til Brandøy og Helgatun. En hektisk og svært rik tid, sier Liv.

Områdesekretær
I 1997 flyttet Liv til Odda og ble altså områdesekretær for Odda og Ullensvang. Odda Indremisjon hadde ikke noe styre da, men en trofast kontakt, Jan Forstrøm.

− I Indre Hardanger er det lite kristent arbeid, men kirken står sterkt, og jeg har et godt samarbeid med den. Uten det hadde det vært vanskelig å være her.

Maria Hagesæter, Livs trofaste medarbeider, bruker å si: «Gå i fred, hvil i Guds nåde og tjen Herren med glede» når Liv skal ut.

− Hun er et bønnemenneske. Uten hennes bønner kunne jeg ikke være her og gjøre det jeg gjør, slår Liv fast, mens bønnemennesket er på kjøkkenet og ordner opp etter lunsjen.

Som områdesekretær har Liv drevet barnearbeid flere steder i Odda og Ullensvang. Hun fremholder at hun har vært helt avhengig av gode medarbeidere, som Olaug Alvsaker, mangeårig formann i Lothe og Alvsaker Indremisjon, som hun i alle disse årene har samarbeidet med om Vingklubben på Vines bedehus.

Den ene
I tjenesten har Liv lært å ta vare på den enkelte.

− Når det ikke er så mange som kommer på barnegruppen, da må jeg tenke at det er viktig å ta vare på den ene. Aldri skal jeg avlyse om det sitter bare ett barn, for Jesus sier at ett menneske har større verdi enn hele verden, sier Liv.

En gang opplevde hun at det bare kom ei jente på søndagsskolen.

− Vi to hadde søndagsskole. Da vi var ferdige, kom det inn ti barn, og jeg hadde ny søndagsskole, forteller Liv.

− Jeg tok vare på den ene, og Gud velsignet med ti.

Drivkraften
− Hva har vært drivkraften din i alle disse årene i IMS?

− Det er kallet, kommer det kontant.

− Men det er også en smerte i kallet. Det er en kamp. Vi har en motstander som vil hindre at vi forteller om Jesus. Det er mange kamper som hører med til kallet. Men det er en nåde å få være med, å få være trofast og stå i det som Gud har kalt deg til, også når det er vanskelig. Møte med mennesker er det sterkeste. Mennesker som åpner opp når de får anledning til det. Det er det som er så meningsfylt.

Endringer
− Hvilke endringer har du sett i disse årene?

− Før var det en del møteuker, teltmøter, aksjoner og leirer. Nå er det mer enkeltmøter. De siste årene har jeg vært med på Bluesfestivalen i Skånevik og Tysnesfest. Det er noe av mitt viktigste sommerarbeid.

Så går Liv over til å fortelle en ny historie som hvordan hun bruker alle muligheter hun har til å komme i kontakt med folk og skape relasjoner. For en del år siden skulle hun i barnedåp.

− Bunaden var for liten. Enten måtte jeg kjøpe ny kjole, eller jeg måtte gå ned noen kilo. Jeg tok på meg joggebukse og begynte å gå tur, og jeg ble et vanlig menneske i joggeklær og kom i kontakt med folk.

− Hva tenker du om fremtiden for IMS?

− Her i Indre Hardanger er jeg spent på hva som vil skje videre. Jeg ber om at Gud kaller nye. Det skjer forandringer i misjonsarbeidet. Vi er avhengig av at noen forplikter seg. Kristne kan godt tenke mer strategisk, slik at flere kristne flytter til steder der det ikke er så mange kristne. Bønn er helt avgjørende.

Pensjonist ukjent
− Hva skal du gjøre som pensjonist?
− Jeg har et dikt om det, sier Liv og reiser seg. Etter litt leting finner hun diktet «Pensjonist ukjent» av Halvard Myhren.

− Du blir ei pensjonist hos Gud, er hennes konklusjon.

Så bli hun mer konkret:

− Jeg planlegger å flytte hjem til Rolfsnes på Bømlo. Der ønsker jeg å drive barnearbeid og søndagsskole.
Jeg er ikke ferdig med kallet, selv om jeg er pensjonist. Ordet pensjonist finnes ikke i Bibelen. Min hjelpeløshet er Guds mulighet, slår Liv fast og henviser til 2. Kor 12,9.

Det er på tide å gå. Maria Hagesæter kommer med sin faste avskjedshilsen:

− Gå i fred, hvil i Guds nåde og tjen Herren med glede!