Misjons- og vekkelseshistorie har opptatt meg mye i mitt voksne liv og i min gjerning som forkynner. Denne høsten har jeg derfor unt meg en liten reise i misjonshistorien for å friske opp motet og skjerpe troen på at det fortsatt nytter å drive misjon. Denne reisen er foretatt gjennom disse fem bøkene du nå får noen små glimt fra.

1.

MARIE MONSEN. Det begynte med boken skrevet av Olav Golf der han beskriver livs-, kalls- og misjonshistorien til misjonæren Marie Monsen fra Bergen. En skikkelig leseverdig bok med åpenhet og ærlighet. Det er tydelig gjort et grundig arbeid fra forfatterens side med tanke på å få med alle sider ved misjonær Marie Monsens liv og virke. Kan virkelig anbefales. Historien om Marie Monsen har fra før vært mest kjent for meg ved å ha lest hennes bøker – da ikke minst boken «Fra bønnens verden». Hva denne modige kvinnen fikk å bety for misjonsbevegelsen NLM tror jeg er underdokumentert. Kommer tilbake til det.

2.
DEI BAR FRAM VISJONEN av Erik Kjebekk ble derfor begjærlig gått løs på for om mulig å finne mer misjonsstoff knyttet til Marie Monsen. Her ble jeg mildt sagt skuffet. Boken har bilde av fem staute menn som alle får god kreditt for å ha vært pionerene i NLM. Men hvor ble det av kvinnene, og da ikke minst Marie Monsen? På side 117-18 blir navnet til Marie Monsen nevnt i forbindelse med hva hun fikk å bety for Asbjørn Aavik. Det er det hele.

Hvor ble det av kvinnene, og da ikke minst Marie Monsen?

Boken gir et godt bilde av viktige menns medvirkning til at misjonsbevegelsen NLM startet opp i Kina. Men er det ikke litt dårlig gjort å utelate kvinner som Marie Monsen som en av de som tente gnisten for misjon i Kina og i Norge? Var det ikke noen unge kvinner i Bergen som nesten måtte tvinge sitt kall om misjon i Kina på datidens mannlige misjonsledere?

Jeg mener å ha lest at historien forteller om noen unge kvinner som tok båten fra Bergen til Askøy for å holde misjonsforening. Her ble de visstnok prøvd av forstandige menn med følgende:» Å starte med misjon i Kina er som å prøve lage grøt av havet med en pose mel.» Da er det at en av de unge damer repliserer: « Vår Herre har nok mel». Det har sannelig denne misjonshistorien etterlatt seg mange mektige vitnesbyrd om.

3.
ALBERT LUNDE,- minner fra hans liv skrevet av hans kone Martha Lunde i 1939 ble neste bok. Listaværingen Albert Lunde fikk stor betydning for misjons- og vekkelseskristendom i Norden (også utenom Norden) på begynnelsen av 1900-tallet. Han ble født på Lunde gård på Vanse/Lista i 1877 og døde i 1939 vel 61 år gammel. Han dro til Amerika som mange andre fra Lista i sin ungdom, der han fikk et radikalt møte med Gud og begynte sin predikantgjerning. Det fulgte tidlig vekkelse med hans enkle og bibeltro forkynnelse.

Albert Lunde fortjener et offisielt minnested på Lista

I november 1901 var han tilbake i Norge og besøkte sitt barndomshjem på Vanse. Han er nå 24 år og ble ganske raskt utfordret til å tale på bedehuset. Folket kom, og mennesker ble frelst. Ryktet fulgte Albert – «mennesker søker Gud ved hans virke og forkynnelse».

Han reiste mye og tok seg til tider skikkelig ut. Fra 1905 til 1906 sto han i kontinuerlig vekkelse i Oslo. Her var køene lange for å komme inn i Calmeyergatens misjonshus som tok 5000 mennesker og var Nordens største kristne møtelokale på denne tid. Ut fra denne store vekkelse midt i Norges hovedstad spredte ryktet seg, og invitasjonene kom fra Trondheim, Bergen, Stavanger, Danmark, Sverige og Finland. Alle ville ha del i vekkelsen og dens frukter – sjelers frelse.

Under mitt lille misjonsstudium i høst besøkte jeg Lunde gård på Lista. Her traff jeg bl.a. en av Albert Lundes gjenlevende nære slektninger, Nils Lunde – sønn av Alberts yngste bror. Vi fikk en hyggelig prat der jeg samtidig fikk uttrykke min undring over at det ikke var noe sted på Lista som på en offisiell måte markerte og fortalte litt om hvilke betydning Albert Lunde hadde hatt for Guds rike hjemme og ute. Det er min fulle overbevisning etter å ha lest om Albert Lundes liv og virke at han fortjener et offisielt minnested på Lista – all den tid hans gravsted er i Oslo. Som en parentes til det siste kan jeg bare nevne hva misjonsfolket fikk til i Hafslo i forbindelse med å hedre minnet etter Malla Moe.

Les også: Albert Lunde og indremisjonen (i kommentarfeltet)

4.
«PRESTEN SOM VILLE NAZIFISERE NORGE» av Jostein Berglyd ble et steg inn i en heller dyster og trist historie fra Norsk kristenliv. Lesningen av boken har falt sammen med diverse markeringer fra siste krig om hvordan norske jøder ble sendt ut av landet. Historien om denne mannen er trist lesning. Flere ganger under lesingen utbrøt jeg «at det går an!».

Flere ganger under lesingen utbrøt jeg «at det går an!«

Teologen og presten Sigmund Feyling fra Slettebø i Egersund begynte godt, men endte som nazist under siste verdenskrig. Han ble født 8 mai 1895. Teologisk konservativ og bibeltro. I 1918 ble han ansatt på Møre ungdomsskole som lærer. Denne skolen var på denne tid privateid, men hadde sterke bånd til Sunnmøre Indremisjon. Han deltok på fritiden som taler på bedehusene på Sunnmøre, og misjonsfolket likte det de hørte. Lekmannsbevegelsen tok han til sitt bryst, noe som igjen resulterte i at han ble kalt til lærer på DVIs bibelskole i Bergen i 1922. Her ble han til 1925. Han fikk også tilbud om å overta som rektor på skolen, noe han takket nei til.

Det vil føre for langt å gå inn på alle sider og detaljer om Sigmund Feyling. Men hvorfor havnet han under siste verdenskrig i tjeneste for Quisling og nazistene? Boken gir noen svar på dette spørsmålet. Før han trådte inn i tjeneste for nazistene, virket han som prest i 15 år i Egersund og Ogna. Som prest og forkynner var han godt likt, og derfor ble det et stort sjokk for menighetene han hadde trofast tjent i mange år, at han gikk i kompaniskap med Quisling. Denne boken er verdt å lese både som historisk faktabok og til advarsel.

5.
HELT TIL JORDENS ENDE er boken som nylig kom ut med Torbjørn Greipsland som redaktør. Flere historikere bidrar med å dokumentere og beskrive «fra Norge og USA og helt til jordens ende». Den dokumenterer 1000 navn som på ulikt vis har forbindelse med misjon utgått fra norskættede, utsendt til mange verdensdeler fra menigheter i USA. En skikkelig god historiebok som jeg anbefaler mange å lese.

Den enorme utvandringen fra Norge til USA på 18- og 1900-tallet gjorde også at misjonsiver ble ført fra Norge og «over dammen». Det er utrolig sterkt å lese om de kår mange utsendinger fikk å oppleve på de ulike misjonsfelt de reiste til. Fattigdom, krig, sykdom og død fulgte ofte de mange misjonærene som reiste ut. Det er ikke få barnegraver og unge mødres graver som ligger der ute under Guds stjernehimmel. Det er derfor også et sterkt vitnesbyrd å lese hvordan kvinner og menn reiste seg og gikk videre etter å ha opplevd livskriser av til tider helt meningsløs karakter. Det er ikke få ganger sangstrofen «hvor underlig er du i alt hva du gjør» har dukket opp i mine tanker under lesningen av boken. Boken tar virkelig for seg troshelter som på forbilledlig vis vitner om kallets velsignelse og kallets pris.

Mon tro om vi ikke i vår tid trenger våge mer å se inn i realitetene: Å følge Jesus har sin pris, det dreier seg ikke bare om å tro på Han, men det er også unt oss å lide for Hans navns skyld.