Tag Archive for: menighetsplanting

De misjonale fellesskap

/0 Kommentarer/i /av

– Det er enklere enn du tror, og det koster langt mer enn du tror.

OSLO: – Jeg tror framtida handler om helt vanlige folk som åpner hjemmene slik at naboen får møte Jesus, sier Egil Elling Ellingsen, pastor i IMI kirken i Stavanger. Sammen med flere medlemmer i kirken inviterte han til seminar om såkalte misjonale fellesskap.

– Hos oss begynner denne historien for seks år siden. I mange år hadde vi bedt medlemmene våre tjene lederskapets visjon. Nå snudde vi alt på hodet. Vi spurte medlemmene hva de brenner for, og så lovet vi å støtte og oppmuntre dem.

– Vi stilte bare to krav; det skal ikke være ulovlig eller umoralsk, forteller Ellingsen med et smil.

Hvem?
For å komme i gang utfordret de medlemmene til å lese Lukas 10; om når Jesus sendte ut disiplene to og to. Deretter skulle de be og arbeide med to spørsmål: hvem sender han meg til, hvem sender han meg sammen med?

– Dette ble starten på en enormt spennende reise der vi så mye nytt og spennende vokse fram. Fra å tenke «vi skal gjøre dette, men ikke dette», måtte vi nå svelge mange kameler, og plutselig gjorde vi ting vi tidligere hadde sagt vi ikke skulle, eller ikke hadde fantasi nok til å se som mulig, noen år tidligere, sier pastoren.

Nød for bygda
Et av resultatene av snuoperasjonen var nyplanting av et fellesskap i bydelen Tananger deR Anne-Lisbet og Halvor Lindal bor. Begge har vært aktive og sentrale medlemmer av IMI kirken i mange år, og Halvor har vært ansatt som ungdomsleder, rektor og nå leder for Impuls-arbeidet til kirken.

Deres nye etappe startet 10. desember 2006 under innsamlingen Aksjon håp.

– Da jeg som høygravid sendte Halvor rundt med bøssene, fikk han en veldig nød for bygda, forteller Anne-Lisbet.

De visste lite om stedet de hadde flyttet til, og de visste lite om hva de skulle gjøre. De visste bare at de ville leve misjonalt, det vil si at de ville leve sitt kristenliv i hverdagen. Tett på folkene de omgikk. Ikke som en aktivitet i kirken i tillegg, men som en del av den daglige rytmen.

I starten var de 4-5 familier som møttes hjemme hos hverandre. De brukte tid i lag, bad til Gud, lyttet til ham og lyttet til bygda.

– Hva finnes her, hva finnes ikke her? Hva er folkene rundt oss opptatt av, spurte vi.

Snøfesten
Raskt fant de noen felles faktorer for den lille gruppa. De var alle småbarnsfamilier, de var glade i mat, og de likte å ha det moro. Dermed var «IMI Tananger på tur» en realitet. Et lite fellesskap som gikk annonserte turer med innlagt søndagsskole.

Neste steg ble større arrangement som Hallovenn der de pepret postkasser og plakatstativ med invitasjoner. Og så, i 2010, kom det store gjennombruddet med et enormt snøfall:

– Ja, enormt til å være i Stavanger, da. Det eneste sikre med snøen hos oss, er at den ikke varer særlig lenge, forteller Anne-Lisbet.

Da kom ideen: skirenn for bygda. Invitasjoner ble laget og levert i ekspressfart, plakater ble skriblet, premier hentet, og da lørdagen kom, stod ungene i kø.

– Denne dagen samlet vi hundre barn, og alle visste plutselig om oss. «Åh, ja, det er dere som gjør så mye bra for barna.»

Verdiforankret
Denne vinterdagen ble det store gjennombruddet for IMI Tananger. Gruppen som samlet seg, ble stadig større, og de ble tvunget til å tenke enda mer igjennom hvem og hva de skulle være. Dermed vokste det fram tre verdier som skulle prege alt de gjorde.

– Vi bestemte oss for å ha gjestfrie hus. Det var en utfordring for mange av oss, for dermed risikerer vi folk på besøk uten at alt er på geledd. Men vi har sett noe av kraften som ligger i fellesskapet rundt kjøkkenbordet, forteller Anne-Lisbet.

Den andre verdien handler om godhet: – Vi er en del av godhetsuken til IMI kirken, men like viktig er jo det som skjer de 51 andre ukene i året, sier hun og forteller om hverdagsgodhetens fasetter. En middag på døren, nyhugget ved, barnevakt for alenemødre.

– Det ligger en enorm kraft i å vise Guds godhet til medmennesker på denne måten, og de fleste av de som nå er med i fellesskapet, har vi nådd gjennom godhetsarbeidet.

Den tredje verdien er familiekultur: – Vi bor i et nabolag som ytre sett preges av fine hus og velstelte hekker, men når vi spør Gud, og etter hvert kommer mer på innsiden hos folk, ser vi at stedet preges mye av ensomhet og brutte relasjoner. Dermed utfordres vårt bilde av «familie», og vi trenger å tenke familiekultur på nye måter, forteller Anne-Lisbet Lindal.

Høy pris
– Jeg kjenner dette gjør inntrykk, for jeg vet noe om hva dette har kostet for Anne-Lisbet og Halvor. sier Egil Elling Ellingsen når Anne-Lisbet har levert talerstolen tilbake til pastoren. For selv om noe leves midt i hverdagen, går det ikke av seg selv.

– Men jeg har erfart at når man bestemmer seg for å sette utpå for å vinne mennesker med evangeliet, så skjer det. Be, gå og se det skje, sier Ellingsen og fortsetter: – Det andre jeg har erfart, er at det er mye enklere enn du tror, og det koster mye mer enn du tror. For på en måte passer det aldri å gjøre noe sånn, det skjer midt i livet som allerede er travelt for de fleste, sier Ellingsen og peker på en nøkkelverdi også han har identifisert.

– Godhet er en av kulturene vi ønsker skal prege alle våre fellesskap, sier han.

Vekselvirkning
Men satsingen på misjonale fellesskap betyr ikke at IMI kirken nå planlegger å avvikle det tradisjonelle menighetsarbeidet. Forsamlingsbygget like ved Tjensvoll-krysset med mange aktivitetsrom og hovedsal som rommer flere tusen mennesker, er fortsatt viktig for arbeidet.

– Det er ikke enten–eller, men et både–og. Vi ser på menighetsbygget vårt som et senter som leverer verktøy til de små fellesskapene, forklarer Ellingsen.

Slike verktøy kan være teleios-kurs, alpha-kurs, veiledningstjenester, godhetsfestival, gudstjenester og møter. På den måten trenger ikke de misjonale fellesskapene å bygge komplette menigheter; arbeidet skjer i en vekselvirkning med det etablerte. For et misjonalt fellesskap trenger ikke være like omfattende som IMI Tananger. Det kan like gjerne være en lego-klubb for barn og fedre, kor for tweens, suppebuss for uteliggere – utseendet er like ulike som folkene bak.

– Misjonale fellesskap er nettopp det, felleskap. Det er ikke en aktivitet som menigheten driver, det er en levemåte i hverdagen, sier Ellingsen. Og ressursene er folkene som er med, og den visjon de bærer.

– Våg å slippe dem løs, hei dem fram. Gi dem verktøykasser. I folkene dine ligger det et enormt potensial til å nå mennesker med evangeliet.

– Klok endring

/0 Kommentarer/i /av

– Når en skal plante noe nytt i bedehusland, er det viktig med kloke endringsprosesser, understreker Øystein Engås.

OSLO: Lederen for arbeidet til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) i Norge startet sitt seminar med å peke på – og kommentere – noen særtrekk ved bedehuslandskapet:

  • Flere organisasjoner representert på samme bedehus: – Der har vi en stor jobb å gjøre samtale- og arbeidsmessig. Det krever velvilje og respekt og en holdning om at «la vekkelse og vekst komme, Gud, samme hvor det blir». Samtidig er det viktig at forsamlingsbygging ikke visker ut organisasjonsidentiteten.
  • Ulik grad av tilknytning til Den norske kirke (Dnk): – Folk tenker at planting skaper konflikt med deres kontakt med kirken.
  • Arbeid med mye tradisjon.
  • Vanskelig for å skille mellom form og innhold: – Form og innhold knyttes sammen, slik at endring i form blir skummelt, f.eks. å endres i retning av forsamlingsfellesskap.
  • Generell motvilje mot endring? – Endring og endringsforståelse er uansett veldig viktig. Mange i bedehusland spør etter hva som er poenget med å være en forsamling.
  • Frustrasjon: – Mange har en følelse av at «noe må gjøres», påpekte Engås.

Arbeidstegning.
Et viktig spørsmål å stille er hvor en vil.

– Det er viktig med en felles arbeidstegning. Noen må sette ord på hva en ønsker. Problemet er at en ikke har nok respekt for hvor mye felles arbeidstegning betyr, og at det tar tid og krever involvering. Hvis noen spør om hva dere bygger, må man kunne gi noenlunde samme svar. Det må være et eierskap til tegningen i store deler av fellesskapet, framholdt Engås.

Identitet.
Hvem vi er – identiteten – er et annet spørsmål Engås mener må stilles når en skal plante noe nytt.

– Det er viktig å jobbe nok med det i en tidlig fase, for det er en forutsetning for å kunne høre til. En må tydeliggjøre hva en holder på med for at folk skal kunne knytte seg til det som sitt.

Betydningen av å ha et avklart og tydelig fundament må heller ikke overses.

– Man starter ikke på nytt, bedehuset har en lang historie, og kloke endringsprosesser er viktig, sa Engås.
NLM-lederen vedgikk at det er en stor utfordring å kommunisere godt med majoriteten av de som er på bedehuset, inkludert etternølerne.

– Man må vite hvordan man skal legge opp den endringen man ønsker, for å unngå polarisering på årsmøter. Man må skrive ned noe og gi de som tidlig tar det til seg, kloke svar. Man må kunne si hvor man ønsker seg.

Omkostninger.
Øystein Engås er ikke blind for at endringer kan ha omkostninger.

– Summen av følelsen av krise og muligheten for en bedre situasjon må alltid være høyere enn omkostningene. Jo mindre man klarer å male krise i nåsituasjonen, jo vanskeligere blir det å endre. Men man må også male en framtidig situasjon og ha et avklart forhold til hva man forlater. Etternølerne var de gamle lederne, og når man endrer, kritiserer man implisitt disse. Og etternølerne argumenter også. De som planter noe nytt, må jobbe med anerkjennelsen av verdiene som ligger der, ikke nødvendigvis formene. Hvis man greier å finpusse verdiene og få etternølerne til å skjønne at det er disse som videreføres, er man kommet langt, sa Engås.

Tempo og mengde.
Sambåndet spurte NLM-lederen om hva han tenker om svært raske endringer, slik det også har vært eksempler på i bedehusland.

– I NLM mener vi at 10 prosent endring hvert år i ti år er bedre enn å endre 100 prosent det tiende året. Det følger mye større relasjonelle omkostninger med å endre på en så radikal måte, mener Øystein Engås.

Fasen der en «kaster loss» fra det gamle, er sårbar, og Engås brukte et bilde fra israelsfolkets utvandring fra Egypt:

– Folk vil tilbake til kjøttgrytene. Da må man repetere hva man bygger, hele tiden. Og ledelse er ekstremt viktig. Og så må man markere og feire noen resultat underveis. Kanskje kom det flere folk på møtet, eller de var mer engasjert. Det kan markeres, sa Øystein Engås.

Guds medarbeidere.
NLM-lederen delte noen erfaringer fra menighetsplanting i egen organisasjon. Han viste til at folk ofte tenker at alt skal skje når man bare forkynner Ordet.

– Det er ingen motsetning mellom å arbeide og å legge til rette, og det arbeidet som Gud gjør. Det er en lang vei for mange å skjønne det.

Han viste til ordet fra Paulus i 1. Kor 3,6: «Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud gav vekst»:

– Mange tenker om det at det er Gud som gjør alt. Det er ikke du som planter, som er verdien, det er ikke vi som skaper vekst. Men vi er Guds medarbeidere. Det er Gud som bygger sin menighet, men han har tenkt at vi skal få være med. Å holde sammen to ting på en gang er en luthersk styrke, sa Engås.

Han mener det vanskeligste er spørsmålet om hva vi egentlig lengter etter, og å få nok folk til å se det på en gang.

– Det ropes etter erfaringer fra nybrottsarbeid i Norge – hjelp til prosesser og ikke bare inspirasjonskurs. Å plante handler om Gud og et team som han får jobbe med. Da blir du veldig hjelpeløs. Det finnes masse erfaring og ideer, men det er ikke det som skaper noe.

Nedgang.
NLM-lederen presenterte en graf som viste at antall lag i NLM har falt fra ca. 2600 i 2007 til 2200 i 2011.

– Selv med en slik kurve tenker folk at det snur nok! Å skape en felles forståelse av nåsituasjonen kan ikke overvurderes, sa Øystein Engås og oppsummerte:
– Hva slags bilde ser du? Hva drømmer du om der du bor? Hvordan kan flere se det bildet? Jeg tror bedehuslandet opplever frustrasjonen over at noe må gjøres, men en ser mange problemer og greier ikke helt å sette ord på hvor en skal. Be mye sammen og sett sammen et helt åpent team som kan jobbe med det. Koble noen fra styret med en gruppe som ber sammen og lever det de ønsker skal skje. En menighet ligner ofte på pastoren sin. Hvis en skal endre noe, må en leve det fra dag én.

Radikale røtter.
I samtalen etter foredraget trakk Erik Furnes tråden tilbake til de såkalte etternølerne.

– De som ikke vil ha endring, handler om flere enn de som var ledere før. Konservativ tankegang går i arv. Ellers vil jeg oppfordre folk til sette seg inn i bedehus-historien og røttene våre, for de er radikale. Tanken om utrustende lederskap er ikke ny. Å kjenne den historien og ha støtte i den, er en nøkkel til å nå inn hos de som er imot endring.

Kretsleder Karl Arne Austnes i Sunnmøre Indremisjon savnet erobringstrang:
– Er vi misjonale i strategien vår? Tenker vi på hvor det er mange som ikke bekjenner kristen tro, eller tenker vi på å få noen til å være med i vårt arbeid, spurte han.

Organisasjon.
Svein Arne Fasseland er med i lederskapet for ImF-tilknyttede Bedehuskirken på Bryne. Han satte spørsmålstegn ved behovet for organisasjonsidentitet.

–Lever organisasjonene litt på gamle drømmer og visjoner? I mitt hode er en organisasjon et stillas. Det er ikke rom for ImF i himmelen, men det er mange rom. Er stillaset viktigere enn bygningen for noen? Er enden for organisasjonen nærmere enn Jesu komme, spurte han.

Et annet synspunkt fra salen lød slik: – Viss vi skal plante, må vi gjøre det for å nå nye og ikke bare konvertere en forening til en menighet/forsamling. Alt det ikke er misjon i, dør. Det er nesten ingen organisasjonstilknytning igjen hos mange av de unge som vokser opp i dag. De har sin identitet i Jesus og det oppdraget han har gitt.

– Jeg kjenner en sorg over at det er mange i bedehusland som ikke har behov for å føde barn. Hva er det vi holder på med i dette bedehuslandet vårt? Det er mange som sier at dette har vi ikke bruk for, beklaget en annen tilhører.

Livslinje.
NLM-leder Øystein Engås fikk siste ord:

– Den eller den organisasjon er ikke viktig, men identitet er viktig. Vi må ikke kutte røtter eller livslinjer. Det som blir plantet i opposisjon, avler opposisjon. Å velsigne sin egen livslinje er veldig helbredende. Organisasjonene har et trosgrunnlag og en tilsynsmessig tankegang og en DNA av radikalitet. Det er ikke sikkert det er det uttrykket av organisasjonen du ser i dag, du skal reprodusere.

– Det viktigste instrumentet

/0 Kommentarer/i /av

– Menigheten er det instrumentet Gud først og fremst bruker for å forandre Norge, mener Ommund Rolfsen.

OSLO: Rolfsen er utdannet religionssosiolog og nasjonal leder for Naturlig menighetsutvikling (Namu). På konferansen hadde han seminar med tittelen «Livskraftige gamle og nye menigheter forandrer Norge sammen».

Forskjeller.
Rolfsen kunne opplyse at det er 2600 menigheter i Norge. 400 norske menigheter har gjennomført til sammen 900 Menighetsprofiler i regi av Namu, og minst 10.000 enkeltmedlemmer har besvart dette spørreskjemaet. Hensikten er å finne ut hvordan menigheten ligger an i forhold til åtte kriterier som definerer en sunn menighet (se faktaboks).

– Disse 2600 menighetene er spredt ut over hele landet. Og regionene i Norge er tydelig forskjellige når det gjelder religion. Å plante menighet i sør og nord er ikke det samme. Bygder og byer som ligger nær hverandre, kan også være forskjellige, og det er det viktig å ta høyde for, sa Rolfsen.

Han viste til at bokstaven n i Dawn også står for «nabolag». – Og det tror jeg blir enda viktigere framover, sa han.

Landsbyen Oslo.
Oslo har en spesiell posisjon, ifølge Rolfsen:

– Jeg tror ikke vi har grepet den ennå. Oslo består av mange landsbyer, og hver del er forskjellig. Noe av det aller første for å kunne utvikle eksisterende menigheter og plante nye, er å kjenne det området en lever i. Det som gjør at Oslo fortsatt er en by med mye kristenliv, er de etniske migrantmenighetene.

– Menighetsplanting gjør at vi i noen år framover kan vente oss mange unge, nye menigheter. Det skjer ikke innenfor soknestrukturen, men innenfor organisasjonsstrukturen som har mer eller mindre tilknytning til Den norske kirke (Dnk). Jeg savner menighetsplanting innenfor strukturen til Dnk, sa Rolfsen.

Tre punkter.
Han hadde tre råd til både gamle og unge menigheter. Det første var nye uttrykk for hva en menighet er, og han brukte Storbritannia som eksempel:

– Der har menigheter fått en cellebasert struktur, men i Norge er Dnk nokså stalinistisk når det gjelder en slik ordning, mente Rolfsen.

For det andre viste han til Jesu utsagn i Markus 4,28 – «av seg selv bærer jorden grøde»:

– Gud har en tendens til å overraske. Vekst kan komme der man minst venter. Vi har et ansvar for sunnheten, så har Gud et større ansvar for de mennesker (kvantiteten) som er i kontakt med menigheten (kvaliteten), sa Rolfsen.

Han brukte Centralkirken i Bergen som eksempel på en etablert menighet som hadde blitt sunnere etter å ha gjennomført en Menighetsprofil i 1999.

Begge deler.
Og i punkt tre viste han igjen til Storbritannia, der man snakker om «The mixed economy». Med det mener man å bygge på det som er misjonalt i de tradisjonelle former for menighet, samtidig som man leter etter nye, fleksible måter å proklamere evangeliet på til dem som ikke nås gjennom de gamle formene.

– Jeg tror det er viktig å bygge på begge deler for å forandre Norge, sa Rolfsen. Han utdypet det slik på spørsmål fra salen:

– Gamle menigheter som blir livskraftige, kan plante. Der er jeg redd for at det kan bli en forskyvning – at vi ikke ser at når menighetene i Norge er så spredt utover, er det store muligheter når en menighet blir ivrig. Vi må alltid ha som mål for en gammel menighet at det kan bli noe nytt, at den kan få et barn, understreket Rolfsen.

Fra tilhørerplass ble det spilt inn at det finnes en frykt i etablerte menigheter for at de ikke er sterke nok til å plante nye, og at en kanskje må senke lista for hva som må være på plass for å føde noe nytt.

– En liten menighet er ofte sunnere enn en tror, og planting i en liten menighet kan være bedre enn i en stor, svarte Rolfsen.

Forsterke forskjeller.
På spørsmål om vektlegging mellom det å starte noe nytt og å bygge på det etablerte, minnet religionssosiologen igjen om at det er forskjeller kirkelig sett i Norge:

– Den menighetsplantingen som nå foregår, ser ut til å forsterke den forskjellen – at det blir enda lettere å bli kristen på Sørlandet enn det har vært før. Jeg tror mer på å stå sammen med de som er på stedet, og forsøke å fornye det som allerede er. Det har sammenheng med at jeg har stor respekt for den kompetanse det er å vokse opp på et sted og kjenne det. Det å vitalisere en lokal menighet med hjelp utenfra, tror jeg er et godt alternativ til å komme utenfra og plante noe nytt. Dypest sett tror jeg det har med inkarnasjon å gjøre, at ordet ble kjød og tok bolig i nabolaget.

Samspill.
Egil Svartdahl, i dette tilfellet som tilhører, mente at det kunne være vanskelig for unge å satse livet sitt i en gammel menighet, selv med hjerte for folket og bygda:

– Er det mulig å se for seg et spennende samspill mellom det nye og det gamle, og at de gamle kan flytte til de nye? Kanskje sitter vi på noe i det gamle som i større grad kan investeres i det nye, for eksempel kirkebygg, bankkonti, der det gamle støtter det nye. At besteforeldrene «flytter» til barnebarna.

– Det som er vanskelig, er at vi har våre mentale bilder av menighet: bygg, prest, økonomi. Tenker en det samme om det nye, er det et problem, repliserte Rolfsen.

På spørsmål om det finnes likhetstrekk mellom menigheter som planter, svarte Rolfsen ved å vise til Menighetsprofilen:

– Utfra den er jeg overbevist om at du kan si om en menighet er i stad til å plante eller ei, om det finnes livskraft nok til å plante. En del av de menighetene som planter, som preges av ungdom, er sterke på å ha varme relasjoner, men fryktsomme på behovsorientert evangelisering, eksemplifiserte Rolfsen.

Gjennomsyre.
Pastor i IMI kirken, Martin Cave, bemerket at fram til år 2000 opptok planting ham lite.

– Jeg tror vi har altfor store forventninger til at menigheten skal plante uten å vite hva det er for noe. Jeg oppfattet at planting var for de spesielt interesserte. Men målet må være at forkynnelsen av det misjonale livet gjennomsyrer menigheten. Da blir planting en frukt. La forkynnelsen i måneder og år ha det misjonale fokuset. Vi snakket om nådegaver og godhet i misjonalt perspektiv. Nå ser vi det misjonale elementet i bunnen for alt vi må tenke på.

Kvifor plante nytt?

/0 Kommentarer/i /av

Kvifor skal vi plante nye kristne fellesskap når vi har så mange små bedehus-flokkar som skrik etter å få inn ungt og friskt blod?

Nokre vert kanskje provosert av det temaet som Sambåndet har denne gongen. Kvifor skal vi plante nye kristne fellesskap når vi har så mange små bedehus-flokkar som skrik etter å få inn ungt og friskt blod? Er det eit teikn på usunn fragmentering av Kristi lekam når ein etablerer nye forsamlingar i eit område der det alt finns ei forsamling? Er ikkje planting av forsamlingar berre flytting av frustrerte kristne frå det etablerte til det som er nytt og «trendy»?

Jo da, det kan vere mykje sant i slike innvendingar. Erfaringar tilseier også at det som vert planta som ein protest mot noko anna, eller fordi ein ser ned på det beståande, vil få eit kortvarig liv. Derfor er det viktig å få med seg at vi ikkje berre snakkar om nyplanting, men også replanting, det vil seie at ein satsar på å fornye arbeidet med utgangspunkt i det eksisterande. Vi vil tilrå at ein undersøkjer nøye om det er grunnlag for replanting før ein går i gong med nyplanting. Alle er tent med ein open og god kommunikasjon med andre forsamlingar og fellesskap før ein vurderer å plante nytt.

La det vere klart: Vi kan ikkje vedta at nytt liv skal oppstå. Vi kan ikkje vedta vekst. Vi kan ikkje i eiga kraft og beslutning skape det berre Gud kan skape ved sitt ord og ved Den Heilage Ande. Berre eit møte med den seirande og levande Jesus Kristus kan forvandle redde og inneslutta disiplar til frimodige vitne som vinner nye for Himmelen.

Men ifølgje Guds ord kan vi plante, og vi kan vatne det vi har planta. Gud vil sørgje for veksten dersom det er plantar som har djupe røter. Vi drøymer om eit fornya indremisjonsrørsle som har djupe røter i Guds evige ord, men også i den radikale ånd som prega den første tid. Dei var opptekne av å drive misjon i si eiga bygd og by, men også av å starte nytt misjonsarbeid for andre landsdelar, andre målgrupper og i andre land. Om ingen på den tida var opptekne av å plante, ville det ikkje blitt etablert misjonsarbeid i ditt og mitt nærområde heller.

Ikkje reint få gonger har eg høyrt møteleiaren på Bedehuset starte med orda: «Ja, då trur eg alle er komne, så no kan vi starte». Då må vi erkjenne at vi har mista forventninga om at våre fellesskap er misjonerande og evangeliserande. Då må vi heller ikkje bli forundra over at ungdomar, som alltid bør vere radikale, finn seg andre samanhengar der dei møter større utfordringar i utadretta misjonsverksemd.

Draumen vår er ikkje fragmenterte og oppsplitta forsamlingar, der unge, vaksne og eldre har kvar sine samlingar, men forsamlingar der generasjonane står side om side i oppdraget som vår Herre Jesus Kristus gav oss. Nokon skal reise kort. Nokon skal reise langt. Misjonsmark er det rundt oss på alle kantar. Spørsmålet er om vi vågar å seie: «Herre, her er eg, send meg!»

Storsamling for å danne nye menigheter

/0 Kommentarer/i /av

Nærmere 800 personer fra hele landet samles torsdag til lørdag i Oslo kongressenter til en nasjonal konferanse der temaet er menighetsplanting og evangelisering. ImF er representert med over 100.

Konferansen Sendt for noe større, i regi av nettverket Dawn Norge, er en del av en større mobiliseringsplan for planting av nye menigheter og fellesskap i Norge.

Kontaktperson for Dawn Norge, Øivind Augland, forteller at det legges opp til mange oppfølgingsaktiviteter i etterkant av konferansen. Det kan skje både innad og på tvers av kirkesamfunn, organisasjoner og nettverk, samt på regionalt nivå.

– MANGFOLD VITALISERER

– Noen vil kanskje spørre om det ikke er nok menigheter i Norge allerede?

– Realiteten er at det er mange steder og bydeler som ikke har noe levende menighetsliv. Også en del steder i Midt-Norge og i industribygder på Vestlandet er levende menighetsfellesskap i ferd med å dø ut, sier Augland.

Han viser også til undersøkelser gjort av professor Pål Repstad ved Universitetet i Agder som klart tyder på at religiøst mangfold virker religiøst vitaliserende. Det vil si at hvis det etableres en ny menighet i et område der det allerede er en eller flere menigheter, vil antallet aktive kristne øke.

Augland sier at de ulike kirkesamfunn og organisasjoner som deltar skal ha egne samlinger underveis i konferansen, der det er meningen at hver enkelt organisasjon skal spørre seg selv om hva det som kommer fram på konferansen bør få av konsekvenser for arbeidet i deres organisasjon.

VIKTIGE MÅL
Augland peker på tre viktige mål for konferansen.

  • Det ene er å gi større momentum for de ulike kirkesamfunn, organisasjoner og nettverk til å nå ut til nye mennesker og plante nye fellesskap.
  • Det andre er å gi hjelp til å forstå de ulike kulturer man møter i planting av nye fellesskap i Norge.
  • Endelig ønsker man å overføre erfaring fra de som arbeider med menighetsplanting til en ung generasjon som er representert på konferansen.

Arrangørene har hatt som mål at halvparten av deltakerne på konferansen skulle være under 35 år. Det målet har de nesten nådd. I skrivende stund er cirka 45 prosent av de påmeldte under 35 år.

OPPROP
Ved avslutningen av konferansen er det planen at alle deltakerne skal undertegne et opprop.

– Oppropet sier noe om hvor vi står som kirke nå, og noe om veien videre, og jeg tror det vil bli symbolsk viktig for det som skal skje framover, sier Øivind Augland.

KPK