Tag Archive for: Norme

PROFETISKE STEMMER: Gabriel Stephens savner kritiske, profetiske stemmer i norsk kirkeliv og mener innvandrere kan være dette dersom de slipper til. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Mener kristne menigheter bør speile himmelsk mangfold

/0 Kommentarer/i , /av

– Kristne som går i menigheter der folk stort sett ligner dem selv, bør være mer ukomfortable med det, sier Gabriel Stephen.

Link-konferansen arrangeres av Norme (Norsk råd for misjon og evangelistering), der ImF er blant de 42 medlemsorganisasjonene. Temaet for årets konferanse var «Ikke vi eller de, men sammen». I første halvdel ble det satt søkelys på hvordan man kan få til et inkluderende og likeverdig mangfold i menigheter i Norge.

Gabriel Stephen, som er stipendiat ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT), viser til hvordan Bibelen i Åpenbaringen 7,9 beskriver en himmel der folk av «alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» står foran tronen og Lammet.

– Dette er ikke bare et bilde av fremtiden, men en påminnelse om hva kirken burde være her og nå. Dette burde forme vår identitet i nåtiden. Hvis himmelen skal være multietnisk og multikulturell, bør ikke kirken i dag praktisere denne virkeligheten, spør han.

Ubehag

Han mener menigheter som stort sett består av like folk, bør føle et større ubehag.

– Hvis du sitter i en menighet kun med folk som ligner deg og som du vokste opp med, uten at det har vært noen innom som lukter eller ser litt annerledes ut, så burde du være ukomfortabel. Du burde sette spørsmålstegn ved dette og spørre hva som egentlig skjer.

Han påpeker at evangeliet er for alle.

– I himmelen kommer det til å være folk fra forskjellige kulturer, og da må kirken nå gjenspeile dette. Hvis ikke mister evangeliet sin troverdighet.

En kirke som flørter med rasisme

Stephen påpeker at det er 150-200 migrantkirker i Oslo, men at dette ikke gjenspeiles i deltagerne på Link-konferansen, og at mange innvandrere ikke kjenner seg velkommen og hjemme i norske menigheter.

– Bildet fra Åpenbaringen blir utfordret fordi det undergraves av realitetene her og nå. Det undergraves fordi kirken i dag flørter med synder som rasisme, raseskille, stammementalitet og etnosentrisme. Det er kanskje ikke bevisst, men den gjør det likevel, sier han.

Den tidligere pastoren sier at han vet at han beskriver et veldig negativt bilde av kirken, men at dette er nødvendig.

– Men jeg har også gode nyheter: Vi kan snu dette skipet. Vi kan starte med å se for oss og gjenfortelle vår historie som Guds folk fra endetiden og bakover. Fra fremtiden, hvor vi er forsonet i Kristus, gå bakover å la det påvirke hvordan vi er kirke her og nå og la det forme vår identitet.

BRUTALT ÆRLIG: Stipendiat Gabriel Stephen ved Høyskolen for ledelse og teologi utfordret deltagerne på årets LINK-konferanse med sin brutale ærlighet om hvordan det ofte oppleves å være fremmedkulturell i norske menigheter. Her i panelsamtale med bl.a. Bård Rebbestad Løkken (t.v.) og Espen Schiager Toplan (t.h.) FOTO: Stein Gudvangen, KPK

Savner kritiske, profetiske stemmer

Gabriel Stephen kommer opprinnelig fra Nigeria. Etter å ha bodd flere år i Sør-Afrika, Sveits og Canada flyttet han til Norge med sin norske kone i 2011.

Han forteller til Kristelig Pressekontor at den største utfordringen i norske menigheter er konformiteten.

– Det mangler noen kritiske, profetiske stemmer. Vi ser i kirkehistorien at noe skjer når man får inn disse stemmene. Hans Nielsen Hauge er et godt eksempel. I dag tror jeg innvandrere kan være disse stemmene.

Stephen mener kirken i Norge bør se, lytte og være villig til å ta imot kritikk.

– Til enhver tid må vi være villige til å lære. Og så trenger vi en radikal kristen gjestfrihet med en overbevisning om at den andre personen er like mye verdt som en selv.

Asymmetrisk maktdynamikk

Stephen ser ofte at det ligger en asymmetrisk maktdynamikk i forholdet mellom etniske nordmenn og mennesker fra andre kulturer.

– Norske kristne veldig er flinke til å hjelpe mennesker i nød, men jeg opplever at med en gang innvandrere står trygt på egne bein, så trekker de seg unna. Det gjør det vanskelig for meg å være med å bygge Guds rike her i Norge. Det er ikke rom for meg som likeverdig deltaker.

Han opplever det som om mange majoritetsnordmenn nærmest føler seg truet av den sosiale mobiliteten til innvandrere og hindrer dem å komme videre.

– Jeg har snakket med mange med flerkulturell bakgrunn som er født og oppvokst i Norge. De har høy kulturell kompetanse, har vært i militæret og tatt utdanning, men når de søker jobb eller kommer til et ukjent sted, opplever de å bli satt tilbake til null på skalaen. Ingen ser dem for det de har å gi, kun som noen som trenger hjelp, og de blir stagnert.

Fremtidsdrømmer

Stephen er opptatt av at vi skaper ekte vennskap på tvers av kulturell bakgrunn uten at vi tenker på hverandre som «flerkulturelle venner».

– Mine venner fra Norge er ikke «mine norske venner», de er bare mine venner. Da finner vi hverandre, kan være kritiske til hverandre, være til hjelp for hverandre og får lov å leve livet sammen, sier han.

HLT-stipendiaten bor i Skien med kona Elin og deres to barn. Han drømmer, som Martin Luther King Jr., om en annerledes fremtid for dem.

– Jeg drømmer om at mine barn skal vokse opp i et land hvor de får lov å ha flerkulturell bakgrunn og bli sett på som en gave til samfunnet. Hvor vi feirer kulturene og ikke bruker systemet til å holde dem tilbake. Det er jeg sikker på at også etnisk hvite nordmenn vil få mye godt utav.

Gabriel Stephen tror en radikal kristen gjestfrihet er nødvendig for å oppfylle denne drømmen.

– Da kan vi gjenspeile den kjærligheten som forandrer. KPK

Teksten er skrevet av Ingunn Marie Ruud, Kristelig Pressekontor

SKIFTE: Hans Aage Gravaas (til venstre) startet tirsdag i stillingen som daglig leder i Norme, mens styreleder Ørjan Tinnen ga blomster til Anne Lise Søvde Valle som ble takket av. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

– En av de viktigste kvinnelige lederne

/0 Kommentarer/i , /av

Norme sliter med å få kvinner til å stille til styre og stell, men på vei ut døra får Anne Lise Søvde Valle stor ros for sin innsats som daglig leder.

Heidi Westborg Steel kunne opplyse at valgkomiteen foran årsmøtet i Oslo tirsdag hadde hatt store vansker med å finne kvinner som ville la seg velge til paraplyorganisasjonens ulike verv. Bare én kvinne stilte som kandidat til styret i Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering), og hun ble ikke valgt. I stedet fikk styret tre nye mannlige medlemmer. Indremisjonsforbundet (ImF) er blant medlemsorganisasjonene i Norme. 

Angrer ikke

Men det manglet ikke på ros til henne som nå gir seg etter åtte år og to åremålsperioder som daglig leder.

Tidligere Normisjon-general Rolf Kjøde var som styremedlem med på å velge ut Anne Lise Søvde Valle mens hun var en temmelig ukjent pinsemisjonær på vei hjem fra opphold i Spania. Hun var en av to i sluttrunden.

– Vi ansatte deg, og det har jeg aldri angret på. Du har vært til stor velsignelse og stått fram som en av de viktigste kvinnelige lederskikkelsene i kristen-Norge. Det er ikke mange andre kvinner som så jevnlig har vært aktiv som en offentlig røst, og du både skriver godt og forkynner godt. Du er en underviser som får fram sakene dine, sa Kjøde blant annet.  

Wycliffe-leder Agnes Lid beskrev i en opplest e-post Søvde Valle blant annet som «brennende engasjert, driftig og dyktig, modig i debatter selv om det koster. Du er en flott leder for Norge».

Misjonsleder Terje Bjørkås i Frikirken takket for Søvde Valles brennende engasjement og sa at han opplevde det som trygt å ha henne som daglig leder mens han satt som styreleder.

– Du er en tydelig og uredd stemme, selv om vi et par ganger var litt ute å kjøre, sa han uten å ville utdype mer.

Vil virke internasjonalt

Hans Aage Gravaas ble ønsket velkommen som Normes nye daglige leder og hadde sin første arbeidsdag tirsdag.

– Har du noe spillerom i en sånn lederjobb, eller blir du mest misjonsbyråkrat?

– Det er jo planer som ligger fast for hvordan Norme skal drives, men samtidig vil enhver person fylle denne rollen på sin egen måte. Jeg vil nok ikke bli tilfreds hvis jeg bare blir sittende og flytte papirer på et kontor. Jeg ønsker å ha nærkontakt med medlemsorganisasjonene og misjon som arbeidsfelt, sier Gravaas til Kristelig Pressekontor.

Som sin forgjenger vil han være en formidler og ha en personlig røst i det offentlige rom. Han overtar for eksempel spaltistrollen som Anne Lise Søvde Valle har hatt i Dagen.

– Jeg har lyst til å være både fagmann og inspirator og en som løfter visjoner. Ikke minst ønsker jeg å bidra til å sette norsk misjon i kontakt med internasjonalt kirkeliv. Det brenner jeg veldig for. Norske misjonsorganisasjoner er i en endringsprosess, og selv om de fortsatt er misjonsaktører ute, er også Norge som nasjon nå gjenstand for kristen misjon hjemme. Det er viktig å samarbeide med mange fra andre land for å kunne være enda bedre misjonsaktører enn vi er i dag. Vi må finne former for god misjon sammen med andre, mener Gravaas som selv har vært misjonær i Etiopia.

– Skal binde sammen

– De fleste i kristen-Norge vet vel knapt hva Norme driver med. Er det like greit?

– Det er ikke greit hvis folk opplever det som en godt bevart hemmelighet at Norme finnes, men det er heller ikke noe poeng at vi skal være en operativ organisasjon i seg selv. Vi skal i stedet binde sammen og løfte opp aktørene som allerede finnes og sørge for at andre kan gjøre jobben best mulig måte. Vi skal få folk til å snakke sammen og være samlende på basis av vårt grunnlagsdokument, sier en spent påtroppende daglig leder som på grunn av jobbskiftet har fått en ganske så kortvarig ferie i år. KPK 

SATSER BREDT: Misjonskontakt i Ungdom i Oppdrag, Yngvild Hofstad, tror organisasjonens brede nedslagsfelt har mye å si for rekrutteringen av nye misjonærer. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Kallstenkning og frihet gir flere misjonærer

/0 Kommentarer/i , /av

Noen av de gamle, tradisjonelle misjonsorganisasjonene strever med rekrutteringen. Yngre aktører ser ut til å være flinkere til å verve nye misjonærer.

Antallet misjonærer sendt ut av norske misjonsaktører, ser ut til å holde seg stabilt på rundt 550 etter et tydelig fall for 10 år siden. Under Link-konferansen, arrangert av Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering) denne uka, var representanter fra organisasjoner som rekrutterer flest misjonærer, invitert til å dele sine erfaringer.

– Vi har ingen suksessoppskrift, men en av våre styrker er at vi har et utrolig mangfold i organisasjonen. Vi er veldig mange i ulik alder, nasjonalitet, kirkesamfunn og bakgrunn involvert, sier Yngvild Hofstad som er misjonskontakt i Ungdom i Oppdrag (UiO).

Hun forteller at UiO har utsendte misjonærer som er fra 23 til 84 år.

– Vi har en stabil utsending av misjonærer på de fleste av våre senter. På to-tre av dem har de doblet antallet utsendinger i løpet av få år, sier Hofstad.

Liten oppgang

Nettverket Norme organiserer 42 kristne misjonsorganisasjoner og har også hatt årsmøte denne uka. Statistikken for alle medlemmene når det gjelder 2017, er ikke klar ennå, men foreløpige tall tyder på at antallet norske misjonærer i utlandet holder seg nokså stabilt.

Så langt er det registrert 558 utsendinger i heltidsmisjon, det vil si misjonærer som er ute mer enn ett år. Dette tallet, som ikke er endelig, gir en liten oppgang fra 2016.

– Yngre organisasjoner bedre

Ingebjørg Nandrup er høgskolelektor i misjonsvitenskap ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole. Hun har vært «tallknuser» for Norme de siste tre åra og samarbeider med Miriam Eklund i Digni (paraplyorganiasjon for misjonsorganisasjoners utviklingsarbeid).

Nandrup sier til KPK at det ser ut som de yngre organisasjonene makter å rekruttere bedre til kristen misjon enn de store, tradisjonelle. Ungdom i Oppdrag (UiO), som ble dannet på 1970-tallet, er et eksempel på dette, mener hun.

– Utviklingen ser ut til å gå i retning av at de tradisjonelle, store organisasjonene med røtter på 1800-tallet, har nedgang i misjonærtallet. De forholdsvis yngre organisasjonene er mer dynamisk organisert og har derfor vekst. Trenden er at det går tyngre for de tradisjonelle, sier hun.

Satser på den enkelte

Hofstad fra UiO framhever arbeidet med å satse på de unge og korttidsmisjon som noe som hjelper organisasjonen å rekruttere til langtidsmisjon.

– En ting som kanskje skiller oss fra andre, er at vi våger å satse på den enkeltes visjon og kall. Vi kaller ikke nødvendigvis til en type arbeid eller tjeneste, men ønsker å gå sammen med personen og det kallet den har. Det gir en større frihet til å starte nye tjenester, sier hun til KPK.

Hun tror også at UiO har en fordel ved å ikke være sterkt knyttet opp mot et bestemt kirkesamfunn.

– Vi får et bredere spekter og er tverrkirkelige. Dermed rekrutterer vi på alle plattformer.

Stabilt misjonærtall

Først og fremst bekrefter det foreløpige antallet misjonærer i Normes statistikk for i fjor at det er stor stabilitet. I finanskriseåret 2008 var det markert fall i misjonærtallet fra 637 året før til 564. Siden har tallet variert mellom 511 i det dårligste året (2010) og 580 (2015).

2016 var ikke noe særlig godt år. Da var 529 langtidsmisjonærer i tjeneste, og bare to organisasjoner hadde økning i misjonærtallet, Israelsmisjonen og Tent.

Nå tyder alt på at oppgangen i 2017 blir betydelig, og 558 utsendinger er litt over snittet på 548 for de åtte foregående årene. KPK

ingunn@kpk.no

stein@kpk.no 

Mest av gavepengene går til evangelisering

/0 Kommentarer/i /av

Misjonsorganisasjonene bruker mer av sine gaveinntekter til evangelisering enn til bistand.

Denne uka ble medlemsstatistikken for Digni (tidligere Norsk misjons bistandsnemnd) og Norme (Norsk råd for misjon og evangelisering) lagt fram. Norme er en paraplyorganisasjon for de som jobber med misjon og menighetsbygging, mens paraplyen Digni har bistand/diakoni som sitt arbeidsfelt.

Av de totalt 45 medlemsorganisasjonene i Digni og Norme er 17 med begge steder. Indremisjonsforbundet (ImF) er medlem av Norme.

Ifølge rapporten får organisasjonene totalt 2 milliarder kroner i offentlig støtte (gjelder ikke ImF), noe som tilsvarer 34 prosent av den totale omsetningen på 5,9 milliarder. Omsetningen har ifølge rapporten økt med 10 prosent fra 2014 til 2015.

Nestekjærlighet

Rapporten viser at medlemsorganisasjonene i Norme og Digni i 2015 brukte 626 millioner kroner i utlandet. Av disse gikk 40 prosent til menighetsbyggende arbeid, mens 60 prosent gikk til bistand/diakoni. Organisasjonene samlet inn 204 millioner kroner selv til diakoni og bistandsarbeid, mens 168 millioner var offentlig støtte.

– Dette viser at nestekjærlighet og budskapet om å hjelpe de mest sårbare til verdige liv, blir tatt på alvor og satt ut i praksis i kristent arbeid. Vi opplever et stort engasjement for dette, både blant Dignis og Normes medlemsorganisasjoner, sier generalsekretær i Digni, Jørn Lemvik.

Mest til evangelisering

Ifølge rapporten for 2015 gikk 254 millioner kroner av organisasjonenes egne innsamlede penger til menighetsbyggende arbeid, mens 204 millioner kroner gikk til diakonalt arbeid. Dette vil si at en større del av gavene fra givere i Norge går til evangeliserende enn til diakonalt arbeid, til tross for at totalsummen inkludert offentlig støtte er større til det diakonale enn det evangeliserende arbeidet.

Det er samlet inn totalt 1,6 milliarder kr i gaver i 2015. Dette viser en økning på 8 prosent fra 2014. Gaveinntektene tilsvarer, ifølge rapporten, over 5000 kr per støttespiller.

–Det er en gledelig utvikling med en økning på 8 prosent, sier Søvde Valle i Norme.

– Sterkt grasrotengasjement

STOLT: Generalsekretær i Misjonsalliansen, Andreas Andersen, mener at man skal være stolte av 55 prosents egenfinansiering for diakonalt arbeid. Arkivfoto: Ingunn Marie Ruud, KPK

Misjonsalliansen er den organisasjonen som rapporterer størst beløp til diakonalt arbeid i rapporten med 83,7 millioner kroner i 2015. Dette er en økning på 14 millioner i forhold til 2014. De mener at man skal være stolte av 55 prosents egenfinansiering for diakonalt arbeid.

– Det er et svært positivt trekk ved den type organisasjoner som vi representerer, og det reflekterer det sterke diakonale engasjementet hos grasrota i misjonsnorge, sier generalsekretær Andreas Andersen i Misjonsalliansen som er medlem av både Norme og Digni.

Organisasjonen mottok støtte til 14 prosjekter gjennom Digni i 2015 på totalt 37, 9 millioner.

Krav om 10 prosent

For å få statsstøtte fra Norad (Direktoratet for utviklingssamarbeid) er det et krav om 10 prosent egenfinansiering. Pengene kan kun brukes på diakoni og bistand, ikke til menighetsbyggende arbeid.

Les også: Kunstg skille mellom forkynnelse og bistand.

Norad-direktør Jon Lomøy sa til siste nummer av Bistandsaktuelt at sivilsamfunnsorganisasjonene er «for avhengige av norsk statlig støtte, og at de bør skaffe seg flere økonomiske bein å stå på». Digni og Norme mener deres medlemsstatistikk viser at det motsatte er tilfelle for deres medlemsorganisasjoner:

– Medlemsorganisasjonene våre har veldig høy grad av egenfinansiering og samler inn 55 prosent av pengene som brukes på diakonalt arbeid i utlandet, forteller daglig leder i Norme, Anne Lise Søvde Valle.

Legger vekt på egenfinansiering

Misjonsalliansen har et prinsipp om at statsstøtte skal utgjøre maksimalt 40 prosent av inntektene deres.

– Misjonsalliansen har alltid lagt vekt på å ha høy grad av egenfinansiering i diakonale prosjekter fordi nettopp diakonien er grunnbjelken i alt vårt arbeid. Egenfinansiering er dessuten et prinsipp vi også anvender og viderefører overfor våre partnere i sør. Vi mener det er avgjørende for bærekraft at lokalsamfunn selv bidrar til finansieringen av de prosessene vi støtter dem i, sier Andersen.

Den budsjettmessige fordelingen i Misjonsalliansen i 2017 er 16 prosent til menighetsbyggende arbeid og 84 prosent til diakonale prosjekter. KPK

Les mer: Her er tallene for 2012.

Jobber for enhet i misjonsbevegelsen

/0 Kommentarer/i /av

Gjennom Norme står mennesker fra over 40 ulike sammenhenger sammen om misjonsoppdraget, framholder daglig leder ved 15-årsmarkeringen.

Norsk råd for misjon og evangelisering (Norme) feirer i disse dager 15-årsjubileum. Norme er en paraplyorganisasjon for 43 norske misjonsorganisasjoner og ble stiftet i 2001 som en sammenslutning av Norsk Misjonsråd, den Evangeliske Allianse i Norge og Lausanne-bevegelsen Norge. Indremisjonsforbundet (ImF) er blant medlemsorganisasjonene.

Under starten av den årlige Link-konferansen ble 15-årsdagen markert med festmiddag og hilsener.

– Det som kommer til å avgjøre kristendommens skjebne i Norge, er at vi har kirker og trossamfunn i Norge som tror på Jesus Kristus og ønsker å bringe evangeliet videre. Det må Norme hjelpe oss til. Vi trenger dere, sier Kirkerådets direktør Jens-Petter Johnsen i sin hilsen.

– Norme trengs for å være med og skape den evangeliske, misjonale kirke som både kirken og Norge trenger, fortsatte han.

Den norske kirke (Dnk) var ikke med på laget da Norme ble stiftet og er ikke en av medlemsorganisasjonene i dag. Kirkerådets direktør ville likevel bringe en hilsen til 15-åringen på vegne av Dnk.

– Vi er helt avhengige av Guds under for at evangeliet skal nå frem og fortsatt bli bevart i dette landet. Jeg håper Norme vil stå tydelig fram som en samlet og god røst og åndskraft for at evangeliet skal bringes ut, sier kirkerådsdirektøren.

Vi er helt avhengige av Guds under for at evangeliet skal nå frem og fortsatt bli bevart i dette landet

– Mer potensial for samarbeid

Anne Karin Kristensen, som var første styreleder for Norme da det ble etablert, fremhever også samarbeidet med andre organisasjoner. Hun er selv ansatt i Det norske misjonsselskap (NMS).

– Jeg synes det er positivt at det er blitt et nærmere samarbeid med andre organisasjoner som ikke var aktuelt da Norme ble stiftet, som Digni, Samarbeidsrådet for menighet og misjon og Norges kristne råd, sier Kristensen.

Hun mener det er et enda større potensial for samarbeid.

– Jeg tror det er menigheter og prester i Den norske kirke som en kunne knyttet nærmere til seg. Vi trenger å stå sammen, også med de gode kreftene i Den norske kirke. Vi må være mer opptatt av det som samler enn det som splitter, sier Kristensen.

Lang prosess

Kristensen er tidligere leder i Norsk misjonsråd og var også med i forhandlingene som førte til at Norme ble etablert. Hun forteller at det var en lang prosess. Samtalene startet i 1998 mellom Lausanne-bevegelsen i Norge, Den evangeliske allianse i Norge og Norsk misjonsråd.

– Det ble på dette tidspunktet spurt om disse nettverkene eller organisasjonene var i ferd med å miste visjonen for evangelisering blant folkeslagene, sier hun.

Kristensen forteller at hensikten med å begynne samtalene var å samle kreftene og få til et sted hvor folk kunne henvende seg for å få informasjon og svar på spørsmål om misjon og evangelisering. Hun har gått tilbake og kikket på referater fra samtalene for 15 år siden.

– Det ble sagt at Lausanne-bevegelsen var for opptatt av refleksjon, mens Den evangeliske alliansen var mer opptatt av handling. Derfor mente en at det var nødvendig med et nytt forum for felles verdensevangelisering. Og det ble til Norme, som skulle være opptatt av både refleksjon og handling, sier hun.

En titt bak gardinene

Rolf Ekenes, som var daglig leder i Norme fra 2006 til 2011, holder under feiringen et innlegg som skal gi «en titt bak gardinene» der han humoristisk deler glimt fra sin tid. Han forteller at en av sakene som har satt spor, har vært spørsmålet om medlemskontingent.

– Det er en sak som har skapt bølger og støy i vårt ellers gode fellesskap. Samme hva vi landet på, var det noen som ikke var fornøyde. De ville selvfølgelig bli satt ned i kontingentstørrelse, sier Ekenes og forteller med glimt i øyet hvordan man tilfeldigvis nevnte i forbifarten at en kanskje ble nødt til å melde seg ut av Norme hvis medlemskontingenten ble stående.

– Vi endte som regel opp med at kontingenten var riktig, og heldigvis er de bekymrede organisasjonene med oss fortsatt, sier Ekenes.

FØRSTE STYRELEDER: Anne Karin Kristensen var med i forhandlingene som førte til opprettelsen av Norme og ble organisasjonens første styreleder. Foto: Ingunn Marie Ruud, KPK

FØRSTE STYRELEDER: Anne Karin Kristensen var med i forhandlingene som førte til opprettelsen av Norme og ble organisasjonens første styreleder. Foto: Ingunn Marie Ruud, KPK

Kristensen bekrefter at økonomien alltid har vært en diskusjon i Norme.

– Mange av misjonsorganisasjonene vegret seg for å få større økonomiske forpliktelser. At budsjettet, med lønnsmidler til en 60% stilling og til noen kontoroppgaver, ble en realitet viser at det lå mye vilje og engasjement bak, sier hun.

«Den norske modellen»

Norme sine 43 medlemsorganisasjoner kommer fra et bredt spekter av kristne trosretninger.

– Et så bredt økumenisk samarbeid var ikke så vanlig for 15 år siden. De europeiske nettverkene fulgte med på hva som skjedde med Norme, og det ble kalt «den norske modellen», forteller Kristensen.

Et så bredt økumenisk samarbeid var ikke så vanlig for 15 år siden. De europeiske nettverkene fulgte med på hva som skjedde med Norme, og det ble kalt «den norske modellen»

Under feiringen vises også en film med hilsener fra noen av Normes internasjonale samarbeidspartnere.

– Dere er et eksempel på hva man kan få til når man jobber sammen for å tjene kirkene i landet for misjon generelt. Takk for at dere er et godt eksempel, sier Jaume Llenas som er generalsekretær i den spanske Alianza Evangélica Española

– Norme er også en størrelse som myndighetene og kirkelige aktører i Norge må forholde seg til, sier Kristensen.

Sammen om misjonsoppdrag

Daglig leder Anne Lise Søvde, som selv har bakgrunn fra De norske pinsemenigheters ytremisjon, fremhevet også at de ulike organisasjonene står samlet om det samme oppdraget.

– Her er folk fra over 40 ulike sammenhenger som står sammen om et misjonsoppdrag. Hvis det er noe vi har oppnådd disse 15 årene, så er det å jobbe for enhet i misjonsbevegelsen, sier hun.

Søvde mener Norme er et viktig redskap for å samle ledere og løfte strategisk initiativ i misjon.

– Norme er også viktig for å samle informasjon om ulike trender og føre misjonsstatistikk som gjør at vi kan evaluere norsk misjon fra år til år, sier hun.

– Det er utrolig hva Norme klarer å gjøre og holde tak i. Jeg tror Norme har blitt velsignet på mange områder, sier Kristensen.

Lovsang, dikt og tale

I tillegg til middag og hilsener bestod 15-årsfeiringen på Link blant annet av lovsang, med forsangere fra Filadelfias bibelskole og Marianne Braseth fra Ungdom i Oppdrag fremførte et dikt kalt Misjonssveip over verden. Kveldens konferansier var Rolf Kjøde.

TV- og Pinsepastor Egil Svartdahl holdt festtalen der han blant annet fortalte litt om sin egen bakgrunn fra Lausanne-bevegelsen.

Svartdahl fremhever viktigheten av at misjonen er Guds oppdrag.

– Det er ikke min, din eller vår misjon. Det er Guds misjon. Misjon er sendelse. Faderen sender sønnen, sønnen sender ånden, og ånden sender menigheten. Menigheten er Guds misjonær, sier han.

Det er ikke min, din eller vår misjon. Det er Guds misjon

– En misjonal kirke lever ikke for seg selv. Den lever lokalt og tenker globalt. Og ikke minst lever en misjonal kirke i lys av evigheten, understreker Egil Svartdahl. KPK

Les også: Strid om Normes høringsuttalelse om innvandring (kommentar)

Les i morgen: Trusler og drap mot norsk-støttede indiske pastorer

Bibelsyn, bibeltillit og bibelglede

/1 Comment/i /av

Lausanne-dokumentene er relevante for en videre refleksjon og debatt om bibelsyn, både når det gjelder NLAs eiere og NLA som institusjon.

Da forrige nummer av Sambåndet (novemberutgaven, red.anm.) hadde bibelsyn i søkelyset, dannet en temaseksjon om bibelsynsspørsmål i NLAs tidsskrift Theofilos bakgrunnen. Som ansvarlig redaktør for tidsskriftet var jeg i Sambåndet intervjuet under overskriften «Debattbidrag – ikke svarbrev». Takk til redaksjonen for at jeg nå har fått anledning til å presentere mitt eget debattbidrag fra det omtalte temanummeret. Men først litt om sammenhengen det står i:

Artiklene i Theofilos (se lenken over) representerer et bredt spektrum av temaer og perspektiver: Hva slags skriftsyn møter vi i bøker om kristent ungdomsarbeid? Hvilken rolle spiller spørsmålet om bibelsyn i systematisk teologi? Hvordan lese Bibelen på Martin Luthers vis? Kan et evangelikalt bibelsyn fastholdes i lys av nyere vitenskapsfilosofi? Hva betyr det i dag at kirkefedrene sammenholdt «troens regel» og skrifttolkning? Hvordan bør vi lese gammeltestamentlige tekster? Hva slags skriftsyn og skriftbruk finner vi hos Ole Hallesby? Hvordan bør vi forstå debatten om bibelsyn i Dagens spalter vinteren 2013-2014? Hva særpreger egentlig et evangelikalt bibelsyn? Disse ni artiklene representerer en tydelig spennvidde i teologisk ståsted og perspektiv.

Sistnevnte artikkel er mitt eget bidrag. Her presenteres sentrale tekster om bibelsyn og bibelbruk fra den internasjonale evangelikale Lausannebevegelsen. Seks av sju NLA-eiere er medlemmer av Norme, en paraplyorganisasjon for norske misjonsorganisasjoner som bl.a. er tilknyttet Lausannebevegelsen. Derfor er disse Lausannedokumentene relevante for en videre refleksjon og debatt om bibelsyn, både når det gjelder NLAs eiere og NLA som institusjon. Blant disse dokumentene står Cape Town-erklæringen i en særstilling fordi vi her finner et forholdsvis omfattende punkt om bibelsyn og bibelbruk.

Denne erklæringen ble utformet i forbindelse med den globale Lausanne III-kongressen i Cape Town i 2010. Hovedforfatter var den britiske misjonsteologen Chris Wright, av mange regnet som arvtakeren etter Lausannes mest kjente teolog, John Stott. Erklæringen ble skrevet på bakgrunn av en grundig prosess som inkluderte evangelikale teologer og kirkeledere fra hele verden. Vi finner dokumentet både i engelsk originalversjon og i norsk oversettelse på https://www.lausanne.org/content/ctc/ctcommitment. Her vil jeg løfte frem fire sentrale anliggender om bibelsyn fra denne internasjonale erklæringen:

Det første vi merker oss i Cape Town-erklæringen, er det varme språket som preger hele erklæringen, også når det gjelder bibelsyn. Vi møter her en tydelig bekjennelse til Den Treenige Gud i tråd med en bibelsk paktstenkning der en dyp kjærlighetsrelasjon står i søkelyset. Derfor begynner også hovedpunktet om bibelsyn på følgende måte: «Vi elsker Guds Ord i Det gamle og Det nye testamentes skrifter og gjentar salmistens glade jubel over Toraen: ‘Jeg elsker dine budord mer enn gull … Å, som jeg elsker din lov.’» Med andre ord: Bibelen er først og fremst gitt oss av Gud til dyp og rik glede og som et uttrykk for en dyp kjærlighetsrelasjon.

Videre merker vi oss at punktet om bibelsyn er satt inn i en større sammenheng. Før punktet om bibelsyn leser vi følgende: «Vi elsker fordi Gud elsket oss først. Vi elsker den levende Gud: Gud Faderen, Guds Sønn, Gud Den Hellige Ånd.» Etter punktet om bibelsyn («Vi elsker Guds Ord») leser vi følgende: «Vi elsker Guds verden, Guds evangelium, Guds folk og Guds misjon.» Med andre ord: Bibelen må forståes ut fra det helhetlige perspektiv som vi finner i klassisk kristen tro.

Det neste vi legger merke til i erklæringen, er at det sentrale avsnittet om bibelsyn («Vi elsker Guds Ord») har en firdelt vektlegging. For det første, sentrum i vårt bibelsyn må være Jesus Kristus – som «den personen Bibelen åpenbarer». For det andre, vår egen bibelbruk må skje med Bibelens store fortelling som ramme – som «den historien Bibelen forteller». For det tredje, vi må ha grunnleggende tillit til «den sannheten Bibelen lærer». For det fjerde, gjennom vårt møte med Guds Ord kalles vi til etterfølgelse – «til det liv som Bibelen krever». Slik kan vår bibelbruk bli preget av en sunn bibeltillit og en sann bibelglede.

Det fjerde vi merker oss i erklæringen, er at denne holdningen til Bibelens budskap og autoritet får konsekvenser: «Når vi leser Bibelen, møter vi Ham med stor glede ved Hans Ånd … Vi må gjøre Bibelen kjent med alle mulige midler, for dens budskap er for alle mennesker på jorden … Vi forplikter oss igjen til å kjempe for å forsvare Guds åpenbarings sannhet som en del av det kjærlighetsarbeidet vi gjør for Guds Ord … Bibelen beskriver en livskvalitet som skulle kjennetegne den troende og samfunnet av troende.»

For egen del lar jeg meg utfordre og inspirere av Cape Town-erklæringens vel gjennomtenkte formuleringer om bibelsyn. Dette er ikke først og fremst fordi jeg som fagteolog har satt søkelys på Lausannebevegelsen i mitt forskningsarbeid. Heller ikke fordi jeg som tillitsvalgt i den internasjonale Lausannebevegelsen har forpliktet meg personlig på denne erklæringen. Det viktigste er at vi her har en internasjonalt anerkjent evangelikal ressurs om bibelsyn, som kan hjelpe oss til en ansvarlig, tillitsfull og kreativ bibelbruk.

Lars Dahle er prorektor for samfunnskontakt / førsteamanuensis i systematisk teologi, NLA Høgskolen