BERGEN: Øystein Lid var en bibellærd gutt. Bibelundervisning fikk han både hjemme og på bedehuset.

‒ Jeg er til dels oppvokst på bedehuset. På Lofthus drev Indremisjonsforbundet (ImF) arbeid og hadde blant annet teltmøter. Der var det ikke mye karismatikk, sier Lid til Sambåndet, som møter ham på hans kontor i Dagen hvor han er leder for nettredaksjonen.

Men Lid skulle møte karismatikken som ung gutt på Ungdom i Oppdrags familieleirer på Geilo. Der hadde han sin første bevisste erfaring med Den hellige ånd. Og da den karismatiske menigheten Levende Ord kom til Bergen, var det mange som flyttet fra Lofthus til Bergen for å være med der. Som konsekvens ble det vedtatt at Misjonskirken i Lofthus hvor Lids far og onkel var ledere, skulle legges ned.

‒ Mine to eldre søsken flyttet til Bergen og gikk på bibelskole på Levende Ord, og de påvirket meg. Jeg var 12 år da jeg reiste til Bergen på møter i Levende Ord. Jeg hadde et stort behov for, og lyst på, åndsdåp.

‒ Og åndsdåp var det samme som tungetale?

‒ Tungetale var i alle fall regnet som det fremste tegnet på å være åndsdøpt.

Tungetale
Behovet for åndsdåp ble møtt på en nyttårskonferanse i Levende Ord. På scenen sa predikanten at nå kunne de komme frem, de som ville motta åndsdåpen. Men tolvåringen Øystein var en sjenert kar.

‒ Jeg var ikke den som gjorde mest ut av seg. Det var cirka tusen mennesker på møtet, og jeg turte ikke gå frem, ville heller gjemme meg i mengden. Så sa predikanten at «det er en som skal få åndsdåpen, og vi fortsetter ikke møtet før vedkommende gir seg til kjenne.»

‒ En som sto ved siden av meg, sa: «Jeg tror kanskje dette gjelder deg.» Det samme gjentok seg med enda en fremmed i salen, men fortsatt turte jeg ikke å gå frem. Så sa predikanten at «det gjelder en i salen som går i en svart og blå genser», og det gjorde jeg. Omsider gikk jeg frem. Jeg begynte å tale i tunger, og det vekket positive følelser. Jeg opplevde det som noe ekte, forteller Lid.

‒ Slik som du forteller om det, kan kanskje noen oppleve noe slikt som manipulasjon, men du opplevde at dette var fra Gud?

‒ Jeg hadde bedt om å bli åndsdøpt i flere måneder før dette, så jeg opplevde det som et bønnesvar mer enn at jeg ble manipulert til å gjøre noe.

Fra da av begynte Lid å regne Levende Ord som sitt åndelige hjem, og han gikk senere på Bibelskolen Levende Ord og var med i menigheten til han var 25 år.

Usunne ting
‒ Da så jeg at der var usunne ting i bevegelsen. Det vil si; i de årene jeg gikk der, så jeg ting jeg undret meg over – som f.eks. påstander om «overnaturlig helse» og en overdreven vektlegging av penger, men det var først i 2005 at det hele tilspisset seg.

‒ Hva skjedde?

‒ Levende Ord hadde en visjonær leder som ikke stod under tilsyn og som var for enerådig, og etter hvert begynte hans personlige problemer å påvirke menigheten. Det ble sagt at han ikke tålte å bli kritisert, og resten av lederskapet sa ham nesten aldri imot. Konflikten tilspisset seg og ble åndeliggjort av begge parter. Man sa at den andre parten var forført, de hindret Guds arbeid, og de hadde kritikkens ånd. Splittelsen ble etter hvert mer synlig, og lederne trakk seg, og mange meldte seg ut, et kjennetegn på at noe er usunt.

Kirkehistorie

Denne konflikten i menigheten førte til at Lid stilte seg spørsmål om splittelse blant kristne. Han visste at Jesus hadde bedt om at hans etterfølgere skulle være ett. Han begynte å se at det protestantiske kirkelandskapet ikke var preget av denne enheten. Lid begynte å lese kirkehistorie for å finne ut hva han skulle gjøre videre. I kirkehistorien fant han den ortodokse kirke som han i dag kaller den opprinnelige kirken.

En periode besøkte han forskjellige menigheter, for å se om de kunne bli hans nye åndelige hjem. Til slutt var det i Den ortodokse kirke karismatikeren Lid fant det han søkte.

‒ Den ortodokse kirke har en fromhetstradisjon som er 2000 år gammel hvor det skapes rom for Den hellige ånd i vårt hjerte. Det er en velprøvd tradisjon for karismatikk som er nøktern. Man møter karismatiske gaver som helbredelse, under og tegn, men den ukritiske jakten på åndelige opplevelser som man kan finne i karismatiske sammenhenger, er fraværende. I stedet er de karismatiske gavene noe som gis av Gud etter årelange kamper mot egen selviskhet, og gjennom asketisk praksis som bønn, faste, gavmildhet, våkenetter og andre åndelige øvelser.

Skape rom

Her nevner Lid den russiskortodokse munken Serafim av Sarov (1759-1833), en av mange åndelige forbilder i Den ortodokse kirken.

‒ Han sa at kristendommens sanne mål består i å tilegne seg Den hellige ånd. Da kan tusen sjeler rundt deg bli frelst. Våkenettene og fasten er ikke mål i seg selv, men middel for å oppnå det sanne målet.

Munken Serafim praktiserte dette selv og ble skjenket en rekke åndelige gaver. Da han ble gammel, var det lange køer av mennesker utenfor klosteret hans som kom for å få hjelp. Han helbredet dem og visste på forhånd hvilket problem den enkelte trengte hjelp med.

Dette er ifølge Lid en annen karismatisk tradisjon enn den man finner i karismatiske menigheter som Levende Ord.

‒ I den karismatiske bevegelsen åpner man døren på vidt gap for alt mulig blant annet fordi man har en ukritisk holdning til åndelige opplevelser. Ofte er det heller ikke rom for å stille kritiske spørsmål. Når følelser og sterke åndelige opplevelser og det å erfare Gud blir mål i seg selv, er det et problem. Poenget var å være på møte. Det var mye bruk av moderne musikk for å sette folk i den rette stemningen. Virkeligheten ble delt i to. Det som skjer på møte, og det som skjer utenfor i hverdagslivet og verden.

Sunn skepsis
I den ortodokse kirke fant Lid en sunn skepsis til åndelige fenomen.

‒ I vår ortodokse tradisjon heter det at hvis du ser et lys eller har en spesiell åndelig opplevelse, skal du avvise det til å begynne med. Du skal tenke at du er ikke verdig å motta visjoner fra Gud. Det er en ydmyk respons. Dersom det kommer fra den onde eller bare er innbilning, vil din ydmyke respons jage falskneriet på dør. Hvis det er fra Gud, vil det uansett ikke forsvinne. I karismatiske sammenhenger kan stolthet blende deg. Man ønsker sterkt de åndelige opplevelsene og tenker at man er verdig å motta dem selv om man måtte være nyfrelst og uerfaren. Det er en form for åndelig blindhet. Man glemmer at Gud står den stolte imot. Medisinen mot dette er ydmykhet.

Sakramenter
Lid tror det ikke er tilfeldig at den karismatiske bevegelsen oppsto i Vesten. Han har en teori om at det blant annet har å gjøre med at Martin Luther fjernet sakrament, unntatt dåp og nattverd.

‒ Konfirmasjonen er et av sakramentene som forsvant med reformasjonen. Det Luther da fjernet, var den kirkelige handlingen der de unge blir meddelt Den hellige ånd. Da konfirmasjonen etter hvert ble gjeninnført, var den byttet med en form for skoleaktig eksamen.

Et annet poeng Lid trekker frem, er at gudstjenesten etter reformasjonen ble veldig teoretisk med en lang preken som det sentrale i gudstjenesten.

‒ Den protestantiske gudstjenesten bar preg av lange avhandlinger fra de lutherske prestene. I kirken jeg kommer fra, Ullensvang kirke, har man bevart et timeglass fra denne tiden som skal skulle passe på at presten ikke talte for lenge. Jeg ser den karismatiske bevegelsen som en reaksjon på den svært teoretiske formen for kristendom som oppstod med reformasjonen. Når den karismatiske bevegelsen kom til Norge på 70-tallet med slagord som «Gud har mer å gi!», var det forlokkende for mange som hadde vokst opp med en kristendom der hodekunnskap ble sterkt vektlagt, sier Lid.

Han synes rommet for Den hellige ånd i Den norske kirke er for lite.

Ordets folk

‒ Og hva med ImF, som har som motto «Med Guds ord til folket» og gjerne kalles «Ordets folk»?

‒ Det er bra å være «Ordets folk», og «Med Guds ord» er et veldig bra motto. De holder Bibelen i hevd. Det er det sannelig ikke alle som gjør i vår tid, sier Lid.

I 2008-2009 var han ansatt i Sambåndet og fikk derfor med seg utviklingen i ImF på den tiden. I Sambåndet nr. 02 i 2008 var temaet karismatikk, og man bruker som case det som da skjedde i tenåringsarbeidet YA i forsamlingen Betlehem i Bergen, der ungdommer forteller om helbredelser og sterke opplevelser.

Og Lids opplevelse var at der var forsamlinger i ImF med karismatisk påvirkning og hvor man blant annet byttet ut Sangboken med lovsanger.

‒ Jeg fikk inntrykk av at det var spenninger i organisasjonen på grunn av nye impulser som kom inn som sto i kontrast til det gamle, husker Lid.

Liturgi
For Lid sin del står en slik utvikling i motsetning til den mer tradisjonelle retningen han selv har beveget seg mot. Det var ikke bare den karismatiske tradisjonen, men også liturgien, som gjorde at Lid kjente seg hjemme i den ortodokse kirke.

‒ Jeg ser verdien i en uforanderlig liturgi som vi får lov å vokse inn i.

At han fått øynene opp for den verdien, har også ført til at han er blitt kritisk til en møtestil der uttrykket blir, som han beskriver det, et speilbilde på populærkulturen, og at dette blir importert inn i menigheten.

‒ Det er ikke en bærekraftig måte å tenke kirke på. Det blir for omskiftelig. Gud har gitt oss en gudstjeneste. Det blir ikke tatt alvorlig nok at liturgien og gudstjenesten er noe som Gud ga Israels folk for 3000 år siden og som er blitt gitt videre.

‒ Hva har erfaringen fra Levende Ord gjort med deg?

‒ Det var i Levende Ord jeg for alvor ble klar over den karismatiske dimensjonen. Det var et steg på min åndelige reise, og det er ikke sikkert jeg hadde vært ortodoks i dag om det ikke hadde vært for denne tiden. Jeg tenker at vi har en så kjærlig Gud at han vil prøve å nå mennesker uansett hvor de måtte befinne seg i kirkelandskapet, om det er Levende Ord, ImF, Den norske kirke eller andre sammenhenger, oppsummerer Øystein Lid.