Når dette skrives, er det fem dager etter 75-årsdagen for krigens komme til Norge. Flere aviser har avlagt vitnesbyrd om sin krigshistorie (lenken er til Aftenposten). Hvordan forholdt Sambåndets ledelse seg til okkupasjonsmakten?

Problemene med det nazistiske Pressedirektoratet starter allerede i 1941, men topper seg i 1943. 12. februar 1943 får redaksjonen tilsendt to politiske propagandaartikler fra Statens pressesjef i Bergen, fru Ellen Schnitler, med krav om at de skal «tas inn i de to første nummere på god plass og med godt utstyr». Redaksjonen svarer ikke på følgeskrivet og tar ikke inn artiklene. DVI-sekretær og redaktør Gustav Ballestad innkalles til møte, men gir ikke etter, og 1. mars får Sambåndet stoppordre. Ballestad skriver brev og viser til at hovedstyret har erklært bladet for å være et fritt, uavhengig og upolitisk organ, til oppbyggelse, orientering og kontakt, alt på organisasjonens bekjennelsesbasis. Brevet blir ikke besvart.

Ettersom ukene går blir det klart at Pressedirektoratet i Oslo har frafalt kravet mot de kristelige bladene om at tilsendt stoff skal tas inn, og at bladene får fortsette som før. Men Sambåndet får likevel beskjed om at det trenger spesiell tillatelse. 1. april krever fru Schnitler at en artikkel med kritikk av biskopene og prestene skal tas inn i Sambåndet for at bladet skal få komme ut igjen. Ballestad nekter igjen og blir innkalt til nytt møte uten å gi etter. I nytt skriv påpeker Ballestad forskjellsbehandlingen, og saken overføres til Oslo. Herfra skyldes det på «papirsituasjonen», men en ekspedisjonssjef foreslår et kompromiss om at Sambåndet skal sende en antikommunistisk brosjyre fra Norges kirkelige landslag ut til abonnentene. Ballestad nekter og returnerer de tilsendte kassene med brosjyrer til Oslo.

I november blander Statspolitiet i Bergen seg inn og forlanger å få tilsendt Sambåndets abonnementsliste på 15.000 navn. Både forretningsfører og redaktør nekter, og politiet tar beslag i listen. I starten av desember kommer det det likevel melding om at bladet var frigitt. Det hører med til historien at det trolig var Sambåndets utgivelse av romanen «Ben Hur» som føljetong som var hovedgrunnen til uviljen. Jøden Ben Hurs opprør mot romerne ble oppfattet som kritikk av den tyske okkupasjonsmakten.

Det står stor respekt av måten Sambåndets redaktør og øvrige ledelse gang etter gang taklet presset på. De kunne ha latt prinsippene fare for å få bladet ut, men selv overfor det nazistiske Statspolitiet og en utvilsom trussel om å kunne bli arrestert, handlet de i tråd med redaktøransvaret. Det er til stor inspirasjon over 70 år senere – selv om «Ben Hur-føljetongen ikke ble gjenopptatt før i 1945 (!)

Kilder: Sambåndet nr. 19/1985 og «Ordets folk».