Forsvar friskolene, KrFU!

Landsmøtet i KrFU får seg denne helgen forelagt et endringsforslag som vil rive bort grunnlaget for de kristne friskolene. Vi forventer at landsmøtet avviser forslaget.

Kristelig Folkepartis Ungdom (KrFU) er altså ungdomspartiet til Kristelig Folkeparti (KrF) og samles til landsmøte på Gardermoen 18.-20. oktober.

På dagsordenen står blant annet “KrFUs Utdanningsmanifest 2019”. I teksten slik den foreligger, heter det blant annet: “KrFU vil at friskulane må framleis sikrast retten til å tilsetje personale som står inne for den einskilde skulen sin eigenart”.

Lovparagraf

Formuleringen er tjenlig og trenger ingen endring! Dette er en rettighet som følger av likestillings- og diskrimineringsloven paragraf 9 om “lovlig forskjellsbehandling“. Denne retten gjelder selvsagt ikke bare for friskoler. I tillegg til “seksuell orientering” kan man – på gitte vilkår – legge vekt på blant annet “etnisitet” og “funksjonsnedsettelse”, som ikke kan sies å være knyttet spesielt til klassisk kristendomsforståelse.

Les også: – Må påvise åndelig ledelse

Et stort mindretall i KrFUs landsstyre ønsker å endre formuleringen i manifestet og vil heller ha følgende: “KrFU vil at friskulane ikkje skal kunne diskriminere søkarar ved utlysing av stillingar”. Det forslagsstillerne ikke synes å være klar over, er for det første at de her altså går inn for å endre noe som er vedtatt i gjeldende lovverk.

Verdigrunnlag

Dernest, og enda viktigere, vil det være slik at dersom en slik endring skulle bli vedtatt og til slutt også gi seg utslag i en endret lov, vil man rive vekk grunnlaget for kristne friskoler. I forskrift til friskoleloven heter det at “skolar som er godkjend på grunnlag av livssyn (…), må synleggjere verdigrunnlaget sitt i læreplanen, under dette i læreplanane til relevante fag.” Dersom man da ikke skal kunne ansette personale som følger opp dette i skolens virksomhet, faller jo poenget med et slikt verdigrunnlag bort.

Noen ville kanskje sagt at det er av sine egne man skal ha det

At man skal leve som man lærer synes å være et anerkjent prinsipp som også må gjelde for kristne friskoler. Det har da også Stortinget sørget for da paragraf 9 i likestillings- og diskrimineringsloven ble vedtatt. At landsstyremedlemmer i nettopp KrFU skulle ha et ønske om å endre dette, framstår som gåtefullt. Noen ville kanskje sagt at det er av sine egne man skal ha det.

SIKKERHET: To departementer strides nå om det er nok med fire meters avstand mellom "spikertelt". FOTO: ImF Media arkiv

Slutt-strid om fire eller åtte meters avstand

To direktorater står mot hverandre i føljetongen om hvilke avstandskrav som skal gjelde mellom særlig «spikertelt» på campingplasser.

Siden høsten 2013 har Sambåndet fulgt denne saken tett (se faktaboks) – naturlig nok med bakgrunn i at ImF er eier av Lyngdal bibelcamp (LBC). Etter et branntilsyn 10. september 2013 ble det konstatert at «campingplassen oppfyller ikke krav til avstand mellom camping-/boenheter». Brannvesenet forholdt seg da til at «spikertelt» (byggverk forbundet med campingvogner eller bobiler og som har preg av å være permanent plassert) kom inn under det generelle kravet i plan- og bygningsloven om minimum åtte meters avstand mellom «lave byggverk». LBC og de fleste andre campingplasser har forholdt seg til tre meter. En rekke andre campingplasser fikk samme påpekning.

Fra tre til fire meter
Etter ramaskrik fra bransjen (eksempelvis mente Norsk bobil og caravan club at det økonomiske grunnlaget for campingplasseierne ville forsvinne) valgte myndighetene ikke å sette makt bak dette. I stedet begynte de å se nærmere på regelverket. Sist Sambåndet omtalte dette arbeidet, var i nr. 9/18. Da lå det an til at et høringsforslag om å øke avstandskravet fra dagens tre meter til fire – inkludert mellom spikertelt – ville bli sendt ut i løpet av høsten 2018. Så har ikke skjedd, og redaksjonen har i mellomtiden fortsatt å be om innsyn i sakens dokumenter.

I et brev fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) datert 28.06.18 kommer det som trolig er årsaken til utsettelsen, fram: DSB, underlagt Justis- og beredskapsdepartementet (JD), er uenig med Direktoratet for byggkvalitet (DIBK), underlagt Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD). Det er sistnevnte som styrer saken.

DIBK og KMD ønsker en forenkling ved å innføre et generelt avstandskrav på fire meter både mellom enkeltstående campingvogner og mellom lave byggverk, altså «spikerteltene» som mange vogneiere har utvidet campingarealet sitt med. 

«Ikke tilrådelig»
DSB viser til at mange campingplasser i dag praktiserer en avstand på tre meter mellom campingenhetene «uavhengig om det er campingenhet med fortelt/terrasse eller campingenheter som er omhyllet med byggverk («spikertelt», ISO-camp m.v.).» Ved å øke avstanden til fire meter «vil man kunne argumentere for» at det i praksis vil føre til økt sikkerhetsnivå på nyetablerte campingplasser. Men så kommer det: «DSB setter spørsmålstegn ved hvor klokt det vil være å endre reglene for å få dem i tråd med praksis dersom praksisen ikke er tilrådelig».

Med andre ord opprettholder DSB Brannvesenets syn på at «spikertelt» er lave byggverk som det skal være åtte meter imellom. Fire meter er etter direktoratets syn bare greit mellom campingenheter uten «spikertelt».

– Å akseptere et lavere sikkerhetsnivå på campingplasser kan ikke anbefales, avslutter direktør Cecilie Daa og fungerende seksjonssjef Hans Kristian Madsen brevet.

Svarer ikke
17. desember i fjor uttalte statssekretær Lars Jacob Hiim i KMD til Sambåndet at «departementet jobber nå med høringsutkastet og flere viktige avklaringer». Hiim nevner spesifikt «Justisdepartementet og Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap». Det er all grunn til å tro at det handler om problemstillingene i brevet som er omtalt ovenfor. Når Sambåndet på nytt tar kontakt med Hiim, via kommunikasjonsenheten i departementet, unnlater han imidlertid å svare på spørsmål om dette. Han svarer heller ikke på om regelendringene vil få virkning for årets campingsesong.

– Saken har høy prioritet. Vi håper at høringen kan gå ut i løpet av første kvartal, sier Lars Jacob Hiim. 

SV-leder Audun Lysbakken, til venstre, og Ap-leder Jonas Gahr Støre, nummer tre fra venstre, er sterkt imot forbud mot tvillingabort - et spørsmål de valgte ikke å svare på da de selv satt i regjering. ILLUSTRASJON: Skjermbilde fra Debatten på NRK1

Dobbeltmoral om tvillingabort

Når Ap og SV nå kritiserer at det kommer forbud mot selvbestemt tvillingabort, gjør de det vel vitende om at det i deres egen regjeringstid ikke var lov med "fosterreduksjon" verken før eller etter 12. uke.

Ap-leder Jonas Gahr Støre var kanskje den som sa det aller best torsdag kveld: – Dette er en historisk dag. For første gang siden 70-tallet kommer det nå endringer i abortloven.

Uten sammenligning for øvrig minner Ap-lederens utsagn meg sterkt om det ypperstepresten Kaifas blir referert på i Joh 11,50: “Dere tenker (…) ikke på at det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket, og ikke hele folket går til grunne”. 

Både Kaifas og Støre la noe negativt i det de sa, men yppersteprestens erklæring er blitt lest som et ufrivillig positivt vitnesbyrd om Jesu stedfortredende soningsdød. På samme måte kan også Ap-lederens frustrerte utbrudd på NRK1 tolkes svært så positivt. 

“Uhyggelig utslag”

Regjeringsforhandlingene mellom de tre regjeringspartiene, Høyre, Frp og Venstre, og KrF førte i går til at det ble lagt fram en plattform for en flertallsregjering bestående av disse fire partiene. Ett punkt i denne politiske plattformen er av særlig interesse for ImF og misjonsfolket. I 2016, mens Høyre og Frp styrte alene, avklarte Justisdepartementets lovavdeling at det etter dagens abortlov var tillatt med abort av tvillinger innenfor grensen av selvbestemt abort.

I en uttalelse som ble sendt til helseminister Bent Høie (H) og referert i Sambåndet nr. 3/16, rykket det daværende forbundsstyret i ImF kraftig ut mot dette.  Styret påpekte at abortlovgivningen hadde fått “et nytt uhyggelig utslag” som styrets medlemmer reagerte “med avsky” på. Forbundsstyret ba helseministeren “innstendig om at han ikke snur seg vekk fra de grufulle konsekvensene som nåværende abortlovgivning har ført til”.

Fordi regjeringen ikke ville endre abortloven – noe som hadde vært nødvendig for å si nei til tvillingabort – valgte den å la tvillingabort bli tillatt.

Knapt tre år senere blir det altså nå likevel en endring av abortloven. Fram til 12. uke av svangerskapet vil det ikke være lovlig å ta tvillingabort av et friskt barn i mors liv. Etter 12. uke skal en slik avgjørelse tas av en abortnemnd, slik det også er med øvrige aborter i Norge etter at grensen for selvbestemt abort er overskredet.

– Mer liberalt enn under de rød-grønne

Partileder Trygve Slagsvold Vedum i Sp. ILLUSTRASJON: Skjermbilde fra NRK TV

I partilederdebatten på NRK1 torsdag kveld påpekte statsminister Erna Solberg at spørsmålet fra norske fagmiljøer om hvorvidt tvillingabort var lovlig eller ikke, var noe H-/Frp-regjeringen hadde arvet fra den rød-grønne regjeringen. Trekløveret Ap, SV og Sp hadde valgt å la dette ligge ubesvart.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum bekreftet dette på spørsmål fra programleder Fredrik Solvang og sa følgende: “Da Ap, SV og Sp satt i regjering, var det ikke lov med tvillingabort. (…) Det som nå kommer, er en mer liberal praksis enn det som var da.” Talende nok hadde verken Ap- eller SV-lederen noe å si om dette i debatten.

At det etter Vedums vurdering kan bli “mer liberalt” nå enn under de rød-grønne,  følger av at man nå kan få lov til å ta tvillingabort etter en nemndbehandling.

Skillelinje

Ap-leder Jonas Gahr Støre hadde for øvrig enda et resonnement som er verdt å trekke fram. Han påpekte at Ap vil redusere antall aborter, ikke gjøre noe med retten til abort i seg selv. Det er helt riktig at nettopp dette utgjør en skillelinje i norsk poltikk. Den kommende firepartiregjeringen har nå valgt side i det spørsmålet og vil sikre flertall for det i stortingssalen. I tillegg kommer det også Støre kan godta, en handlingsplan som har som mål å redusere uønskede graviditeter og svangerskapsbrudd med en tredjedel på ti år. 

Politikere i alle partier som mener at en 40 år gammel lov er mer hellig enn et friskt barn i mors liv, bør nå virkelig gå i seg selv fram mot stortingsbehandlingen. Som statsminister Erna Solberg sa, er Norge det eneste land i Europa der man kan ta tvillingabort før utgangen av 12. svangerskapsuke. At Jonas Gahr Støre svarte på dette ved å si at man må “ta norske beslutninger for norske kvinner og menn”, kan han komme til å få høre i en og annen globaliseringsdebatt framover. 

Også publisert på VG Debatt.

Ny biskop – og hva så?

Ivar Brauts ansettelse som biskop i Stavanger kan tolkes som en påskjønnelse for hans "brobyggerrolle" i saken om kirkelig vigsel av likekjønnede.

Nettleder_bylinebilde_PetterFørst publisert 9. desember. Oppdatert 12. desember. Avisen Dagen fikk rett i sin forsiktige spådom i lederartikkelen 10. juni: Ivar Braut fra Sandnes blir ny biskop i Stavanger. Ifølge en pressemeding fra Kirkerådet torsdag kveld stemte til slutt et flertall på åtte av Kirkerådets medlemmer på Ivar Braut, fem pekte på Torstein Lalim og bare to stemte på Helge S. Gaard. Braut beskriver seg selv som «moderat konservativ». Gaard har uttalt at hans teologiske profil ligner den Braut har tilkjennegitt.  Torstein Lalim er den eneste av de tre som vil vie likekjønnede. Gaard hadde et klart flertall i den rådgivende kirkelige avstemningen bak seg.

Ikke samlet

13 av 15 kirkerådsmedlemmer er enten med i Åpen folkekirke eller deler dens syn på vigsel av likekjønnede. Ifølge Vårt Land 13. desember stemte likevel åtte av dem for Braut og fem for Lalim. De opptrådte altså ikke som en samlet blokk. Gaard ble støttet av de to rådsmedlemmene som mener ekteskapet er for én mann og én kvinne. Kirkerådets leder og styremedlem i Åpen folkekirke, Kristin Gunleiksrud Raaum, stemte ifølge Vårt Land på Lalim.

Ifølge Dagen 9. desember brukte Kirkerådet både formiddagen og ettermiddagen på å behandle ansettelsen av ny biskop. Det skal ha vært flere prøveavstemninger som ikke ga flertall for noen av de tre kanidatene som Kirkerådet kunne velge iblant. I de første omgangene skal ingen av dem ha fått det nødvendige flertallet på åtte av 15 stemmer. Flere av dem som opprinnelig stemte på Gaard, skal så ha stemt på Braut i stedet og dermed sikret ham flertall. Resultat ble at en som beskriver seg selv som “moderat konservativ” ble valgt foran den liberale kandidaten – Torstein Lalim – men på bekostning av den som hadde et klart flertall bak seg (Gaard) i den rådgivende kirkelige avstemningen i forkant.

På direkte spørsmål fra Stavanger Aftenblad tidligere i høst om han vil vie homofile, svarte Ivar Braut slik: “Nei. Jeg aksepterer et forpliktende likekjønnet samliv som forenlig med kristent liv. Men ekteskapet er etter mitt syn bare for én kvinne og én mann. Jeg støtter imidlertid Kirkemøtets flertallsvedtak.”

Påskjønnelse

ivar-braut

Ivar Braut, ny biskop i Stavanger

Lederen for Åpen folkekirke, Gard Sandaker-Nielsen, ble i Dagen 26. april gjengitt på at han “skryter av biskop Halvor Nordhaug, Ivar Braut og Harald Hegstad, som alle står for det klassiske synet (på ekteskap, min anm.), men som stemte for likekjønnet vigsel” på Kirkemøtet i vår. Braut har blitt beskrevet som en brobygger i forbindelse med Kirkemøtets vedtak om å innføre liturgi for likekjønnet vigsel, og det kan ikke utelukkes at torsdagens ansettelse som biskop i Stavanger bispedømme bærer et visst preg av påskjønnelse for det.

Åpen folkekirke kunne ha presset fram den mest liberale kandidaten, men valgte å legge begrensninger på maktutøvelsen overfor et konservativt bispedømme. Offisielt gir likevel Sandaker-Nielsen uttrykk for skuffelse over at Lalim ikke ble valgt. Ivar Braut er selv medlem av Kirkerådet. Da rådet i møtet 6. oktober behandlet forslag til vigselsliturgi, var Braut en av to medlemmer som ikke ville ære med på å “vedta” forslag til liturgi, men at det skulle stå at Kirkerådet “oversender” forslaget til Kirkmøtet i januar 2017. Slik ble det da også. Ikke alle i Kirkerådet var like begeistret for det.

Åpen folkekirke kunne ha presset fram den mest liberale kandidaten, men valgte å legge begrensninger på maktutøvelsen overfor et konservativt bispedømme.

Viktigst internt

På grunn av sitt flertallsvedtak om å ville innføre en lære om ekteskapet som står i direkte motstrid til Bibelen, vil Den norske kirke og dens biskoper få stadig mindre betydning i det bedehusland Sambåndet skriver om. Ingen bedehusforsamling behøver å anse seg for å stå under tilsyn av Den norske kirkes biskoper, og det gjelder også for biskopen i Stavanger bispedømme. For Den norske kirkes egen del er det likevel grunn til å være glad for at Kirkerådet valgte en kandidat som sier han står for det klassiske synet på ekteskapet og vil legge vekt på forkynnelsen. Men som kirkerådsleder Kirsten Gunleiksrud Raaum sa som en trøst til Torstein Lalim: det kommer flere ansettelser.

Les også: Biskopene og Indremisjonsforbundet

Redusert mangfold

Vivo kjøpes opp av en allerede fusjonert bokhandlerkjede. Det er bra for de butikkene som videreføres, men mangfoldet i den kristne litteraturen som distribueres, vil trolig bli redusert.

Nettleder_bylinebilde_PetterVerdiene i konkursboet etter Vivo Bokhandel AS ble i går solgt til Norli Libris AS. Norli Libris er resultat av en fusjon mellom de to bokhandelkjedene Norli og Libris i 2010. Norli Libris AS eies ifølge Store norske leksikon 51 prosent av Aschehoug og 49 prosent av Norgesgruppen og har en markedsandel på ca. 30 prosent. Konkurransetilsynet mente fusjonen i 2010 ville føre til svekket konkurranse innen salg av bøker fra noen fysiske allmennbokhandler, og tilsynet satte som vilkår for fusjonen at Norli Libris AS solgte sju butikker. Norli har i dag 98 butikker og Libris 64. Selskapets resultat før skatt var i 2014 på 13,2 millioner kroner av en omsetning på 887, 2 millioner. Likviditet og soliditet vurderes som god, men lønnsomheten som svak.

Sju av 21 butikker

Norli Libris avklarte overfor Vårt Land i går at de vil opprettholde driften av sju av de 21 Vivo-butikkene, og at “de resterende vil sannsynligvis bli avviklet”. Noen få av disse 14 “resterende” har andre majoritetseierne enn Vivo og vil trolig derfor fortsette uavhengig av Vivo-konkursen.

– Butikkene i Grimstad, Ålesund/Moa, Molde, Lillestrøm, Nærbø, Lillesand og Ulsteinvik vil bli videreført innenfor Norli-kjeden. Vi har vurdert hvilke butikker som blir drevet videre mye ut fra hvor vi allerede er til stede, og disse sju mener vi er drivverdige, sier administrerende direktør John Thomasgaard i Norli Libris AS til Vårt Land.

Det første vi merker oss ved gårsdagens oppkjøp, er altså at en allerede sterk markedsaktør får nye andeler. I tillegg går Vivo-butikker på steder der Norli eller Libris allerede er representert, mot nedleggelse. Samtidig er det positivt at noen av butikkene videreføres.

Ut av misjonens eie

Som Dagen påpeker i sin nyhetsartikkel, går verdiene etter Vivo “ut av hendene på misjonsfolket”, og avisen minner om at Vivo var arvtager etter Lutherstiftelsens Bokhandel i Oslo. Vivo var eid av Normisjon (85 prosent) og Norsk Luthersk Misjonssamband (15 prosent, gjennom Lunde Forlag AS). Det er det andre poenget det er verdt å reflektere over ved gårsdagens salg. Bostyrer Espen R. Hamar sier til Dagen at Norli Libris AS (i midlertidig kompaniskap med Bjarøy AS) “leverte det beste budet med hensyn til pris og rask overtagelse”.

Det er kreditorenes interesse bostyrer skal ta seg av, og Hamar har dermed gjort jobben sin. Noe annet er det strategiske med hensyn til kristenlitteraturens spredning. Det er kjent at det til sammen var 15 aktører som var interessert i Vivo-verdiene, deriblant Mediehuset Dagen og Hermon Forlag. Mens førstnevnte ikke var interessert i å inngå i en konstellasjon, var Hermon avhengig av at flere gikk sammen.

Bredden i kristen litteratur

Foruten situasjonen for de ansatte i tidligere Vivo Bokhandel AS, er det springende punkt nå hva som skjer med distribusjonen av kristen litteratur. Om Vivos kristne profil sa Norli Libris-sjefen dette til Vårt Land: – Vi vil videreføre den i best mulig grad, på et bærekraftig nivå. Vi ser også et potensial for akkurat denne typen litteratur innenfor alle de ca. 160 butikkene i hele Norli-Libris-systemet. Til Dagen sa Thomasgaard at Norli Libris “ønsker å lære av Vivo og til en viss grad videreføre deler av utvalget innen kristen litteratur”. – Mange er opptatt av nisjen i Vivo. Vi vil i så stor grad som mulig videreføre denne i disse butikkene. Kanskje det er noe vi kan lære av Vivo-butikkene. Vi ser på dette som en positiv mulighet, sa den administrerende direktøren i Norli Libris AS.

Vi merker oss reservasjonen som ligger i uttrykket om å videreføre den kristne profilen “på et bærekraftig nivå”. Det var dessverre en realitet at de bestselgende bøkene hos Vivo slett ikke alltid var i kategorien kristen litteratur. Undertegnede er også forlagssjef i Indremisjonsforbundets heleide forlag, Sambåndet Forlag AS (og dermed ikke “nøytral” i denne nettlederen). Jeg er enig med konsernsjef Geir Morten Nilsen i Mediehuset Dagen at distribusjon av kristen litteratur er et viktig poeng i seg selv, også sett isolert fra økonomisk “bærekraftige” aspekter. Både som observatør og forlagssjef er jeg usikker på hvor forpliktet Norli Libris vil være på en slik visjon. Delvis basert på erfaring holder jeg det for sannsynlig at utvalget av kristen litteratur som vil bli å finne i hyllene hos Norli Libris framover, vil bli mindre mangfoldig enn det har vært hos Vivo.

Jeg tror Norli Libris vil legger mer vekt på salgbarhet enn forpliktelse på en visjon om å spre kristen litteratur. Det kan gjøre det nødvendig for de kristne forlagene å tenke strategisk både sammen og hver for seg. Kanskje kan disse forlagene måtte satse sterkere på egne distribusjonskanaler om de vil opprettholde profilen, i tillegg til de få kjedeuavhengige kristne bokhandlene som er igjen.

For visjonens og oppdragets del hadde det vært en fordel om det var en kristenbasert aktør som videreførte Vivo. Men Norli Libris AS har jo nå full anledning til å opptre på en slik måte at skepsisen viser seg å være grunnløs.

Spente bein for seg selv

I et misforstått forsøk på å holde Den norske kirke samlet lot alle biskopene seg presse.

Nettleder_Petter_fremhevet_bilde_forside88 av 116 delegater på Kirkemøtet stemte i dag for at det skal innføres vigselsliturgi i Den norske kirke (Dnk) for likekjønnede. Liturgien ventes å kunne vedtas på Kirkemøtet i januar neste år.

Dette var ventet – på bakgrunn av resultatet fra Kirkevalget høsten 2015. Det som ikke var fullt så ventet – og dermed desto mer skuffende – er at alle biskopene stemte for forslaget fra den behandlende komiteen om at den nye liturgien skal kunne brukes av både likekjønnede og ulikekjønnede. Dermed gikk biskopene et langt steg lenger enn det de gjorde i pkt. 3 i Bispemøtets enstemmige forslag til vedtak (fra 30. oktober i fjor):

Foreslo adskilte liturgier

“Et flertall i Kirkemøtet mener at det i tillegg til (min uthevelse) dagens liturgier for ekteskap og forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom kvinne og mann, må utarbeides tilsvarende liturgier både for ekteskapsinngåelse mellom likekjønnede og forbønn for borgerlig inngått likekjønnet ekteskap.”

Det eneste “positive” ved dette var altså at biskopene la opp til to “likeverdige” liturgier.

“Stålsett slår beina under biskopene”, skrev undertegnede i en nettleder 6. november i fjor. Den dagen gikk daværende leder i Åpen folkekirke, Sturla Stålsett, ut med at to vigselsliturgier ikke var akseptabelt, det måtte være en felles. Jeg var da ikke klar over at et enstemmig vedtak fra Bispemøtet ville behøve to tredels flertall i Kirkemøtet for å kunne overprøves, og også ville ha ført til ett års utsettelse.

Strategi

Da Åpen folkekirke innså det samme, valgte de å godta to liturgier. Nå har de likevel, altså med samtlige biskopers tilslutning, fått gjennomslag for at også heterofile kan velge den nye liturgien som skal utarbeides. Det blir da en “moderne”, altomfattende liturgi og den eksisterende, som opinionen fort vil oppfatte som snever og gammeldags. Det vil skape press mot prestene og er trolig første skritt på vei mot å å fjerne den eksisterende liturgien for kvinne og mann.

Lot seg presse

I rettferdighetens navn skal det sies at biskopene Stein Reinertsen og Ingeborg Midttømme begge gikk på talerstolen lørdag og argumenterte mot en liturgi for begge typer par, men deres kollega Halvor Nordhaug slo fast at biskopene ikke ville sette seg imot denne løsningen.

– Det store flertallet av oss biskoper vil mene at det forslaget som nå foreligger, er en rimelig imøtekommelse av det vi har vedtatt, sa Nordhaug til avisen Vårt Land etter debatten.

Reinertsen og Midttømme lot seg dessverre presse på plass. Da var det til slutt altså ikke bare Stålsett som slo beina under biskopene, de spente bein for seg selv i tillegg.

Les også første nettleder om Kirkemøtet: Markerer – og overser – Bibelen

Markerer – og overser – Bibelen

Kirkemøtets markering av Bibelselskapets 200-årsjubileum står i grell kontrast til saken om kirkelig vigsel av likekjønnede.

Nettleder_bylinebilde_Petter“Gå og fortell” er hovedtema for Kirkemøtet 2016, som startet 6. april og varer fram til tirsdag 12. april. Temaet er valgt av Kirkerådet, som også har spurt Bibelselskapet om å stille med en bibelforteller.

– Vi ønsket å markere 200-årsjubileet til Bibelselskapet på Kirkemøtet og ville derfor sette Bibelen i sentrum av årets hovedtema, opplyser assisterende direktør i Kirkerådet, Gerd Karin Røsæg, til Kristelig Pressekontor (KPK) (les saken i lenken).

Både tema og ønsket om å markere bibeljubileet er selvsagt isolert sett prisverdig. Men markeringen får en bismak med tanke på Kirkemøtets sak 17/16, Vigsel for likekjønnede, som delegatene starter plenumsbehandlingen av på lørdag. Etter alt å dømme vil Kirkemøtets flertall mandag vedta å innføre en liturgi og lære i Den norske kirke (Dnk) for ekteskap som er i åpenbar strid med både Det gamle og Det nye testamente i Bibelen – og den verdensvide kirkes 2000-årige forståelse av bibeletekstene om ekteskapet. Det er bare noen få prosent av den kristne kirke som har åpnet for kirkelig vigsel av homofile.

Vi skal ikke trekke Kirkerådets motiv i tvil, det har sikkert et oppriktig ønske om å “sette Bibelen i sentrum”, som Røsæg uttrykker det i KPK-artikkelen.

Men i den saken på Kirkemøtet som virkelig dreier seg om Bibelens lære, vil altså flertallet av delegatene etter alt å dømme vende seg bort fra Bibelen.

Man setter ikke Bibelen i sentrum i behandlingen av denne saken, man lukker øynene for Bibelen.

Avisen Dagen trykket 5. april et åpent brev til Kirkemøtet, undertegnet av nærmere 40 personer. Her vises det til en interessant parallel fra en begynnende teologisk kirkestrid i Bremen på 1830-40-tallet. Ifølge innsenderne la striden seg etter en preken av presten Friedrich Wilhelm Krummacher (1796-1868) i Bremen i 1840. Han talte over Gal 1,8-9, der Paulus i sterke ordelag advarer mot å forkynne “et annet evangelium”.

Det er nettopp det Kirkemøtet gjør dersom en liturgi for likekjønnet vigsel blir vedtatt. Et annet evangelim enn det vi finner i Matt 19,4-5 og Mark 10.6-8. Da hjelper det dessverre lite med velmente temaformuleringer og jubileumsmarkeringer.

(Nettlederen er også publisert som kommentar på avisen Dagens debattsider på nett.)

Les også: Dette er Kirkemøtet

Slår beina under biskopene

Det var bare et spørsmål om tid før det ville komme, og i dag var tiden inne: Åpen folkekirke vil ikke godta Bispemøtets råd om to ekteskapsliturgier.

Nettleder_bylinebilde_PetterI et debattinnlegg i Vårt Land i dag skriver leder for Åpen folkekirke, Sturla J. Stålsett, at det ikke kan finnes “to ekteskap” i Den norske kirke (Dnk). Han viser til rådet fra Bispemøtet og skriver: “formuleringer i uttalelsen kan tolkes som om en tenker seg at det skal være separate liturgier der den ene kun kan brukes for likekjønnede par, og den andre kun for ulikekjønnede par. Det vil åpne for den åpenbart feilaktige tolkningen at det finnes to ekteskap i Den norske kirke. Det må unngås.”

Dermed slår altså Åpen folkekirke – hvis kandidater har flertall på Kirkemøtet neste år – beina under rådet fra Bispemøtet. I sitt punkt tre legger biskopene nettopp opp til at det “i tillegg til dagens liturgier for  (…) ekteskap mellom kvinne og mann, må (det) utarbeides tilsvarende liturgier for (…) likekjønnet ekteskap.”

Visepreses Halvor Nordhaug, som er arkitekten bak forslaget, uttalte til Dagen 26. oktober at “jeg vil sterkt argumentere for at vi ikke bør ha en felles liturgi. To liturgier vil gi prestene mulighet til å velge og vil sørge for at det tradisjonelle synet på ekteskapet fortsatt skal ha et fullverdig liturgisk uttrykk i kirken.” Ifølge artikkelen er det viktig for Nordhaug at “den nåværende ekteskapsliturgien ikke erstattes, men at det kan komme en tilleggsliturgi for likekjønnede par.” 30. oktober – etter at Bispemøtet var avsluttet – bekreftet Nordhaug på spørsmål fra Dagen at det fortsatt skulle være mulig i Dnk å omtale homofili som synd. Senest i dag bekrefter Nordhaug i et innlegg i Dagen at “likekjønnede og ulikekjønnede par ikke skal vies etter samme liturgi.”

Les også: – Står fast på ektesakpssynet

Jeg har i dagene etter at Bispemøtet var avsluttet vært spent på hvor lenge det ville gå før Åpen folkekirke, eller andre talspersoner for likekjønnet vigselsliturgi i Dnk, ville komme på banen og avvise dette. I dag, etter seks dager, er altså ventetiden over. Holdningen fra Sturla J. Stålsett viser at de konservative biskopenes helt sikkert velmente anliggender ikke er mulig å få til med de rammebetingelser som kirkevalget la. Åpen folkekirke står fast i sitt forsett på å presse en liturgi og et budskap inn i Dnk som er fremmed for Bibelen. Det må nå den ene halvdelen av biskpekollegiet ta inn over seg og trekke noen konsekvenser av. To liturgier er “avgjørende for min tilslutning til Bispemøtets vedtak”, skriver Nordhaug i Dagen i dag. Åpen folkekirkes ledelse slår altså nå – nokså forutsigbart – fast at det vil de ikke godta.

Så langt jeg kan se, finnes det knapt nok lenger menneskelige muligheter for å stoppe Den norske kirkes glideflukt bort fra Bibelen. Det forsterker behovet for eksempelvis å bygge ut konfirmasjonstilbudet på bedehuset.

Som også lederen i Sambåndets oktobernummer anførte, vil en ekteskapsliturgi for samkjønnede føre til at Dnk kommer i åpenbar strid også med sitt eget bekjennelsesgrunnlag. Skal man bli værende i en slik kirke, kan det da ikke være fordi evangeliet læres rett lenger, men må begrunnes utfra andre – praktiske og pragmatiske – forhold. Det må til sjuende og sist være opp til den enkeltes samvittighet.

Innlegget fra Sturla J. Stålsett kan leses her 

Den smertefulle friheten

Ytringer i Vesten kan føre til at kristne i den sørlige verden blir drept. Hva betyr det for praktiseringen av ytringsfriheten?

Nettleder_PetterFredag formiddag kunne vi lytte til sjefredaktør Gerard Biard i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo på arrangementet Arendalsuka. Temaet var satt til “Ytringens pris”, og talen kan i sin helhet leses her (lenke til Aftenposten åpnes i eget vindu). Få kan med større legitimitet snakke om dette enn ham. Biard mistet flere kolleger da islamister 7. januar i år gikk til angrep på redaksjonslokalet og drepte 12 mennesker. (Biard var på et møte i London da det skjedde.)

Som redaktør for Sambåndet er eg enig i mye av det Biard sa. Men ett punkt skulle jeg gjerne ha fått ham til å utdype. Vi tar med et sitat fra talen: “Det er sant at i vår tid med internett, Facebook og Twitter, ja, globaliseringen av informasjon, kan det som sies i Arendal, høres i Mazâr-e Charîf. Må man som journalist eller karikaturtegner alltid tenke på at våre tekster og tegninger kan sjokkere noen et eller annet sted i verden? I så fall blir det veldig vanskelig med meningsjournalistikk. Da må man ikke skrive at dødsstraff er en barbarisk handling uverdig i et demokrati, for det sjokkerer millioner av amerikanere, japanere og indere som er for dødsstraff i sine land. Man må heller ikke skrive at multinasjonale selskaper suger blodet ut av fattige mennesker, for det krenker styremedlemmene. Eller skrive at finansverdenens svindlere ruinerer hele land, for det er et angrep på tusen av traderes verdighet. Og for all del ikke skrive at Putin er en kaldblodig drapsmann, for det vil få hans mor til å gråte. Hvis man skulle ta hensyn til alle mennesker på planeten før man tok frem blyant eller penn, blir det ikke mye igjen i avisene – bortsett fra værmeldingen… Det er det som er målet.” (Mine uthevelser.) Sitat slutt.

Gerard BiardSpørsmålet sjefredaktøren (skjermbilde til høyre) her stiller – om de mulige konsekvensene av at vi i Vesten benytter oss av det som for oss er en selvsagt rettighet til å ytre oss – er det som volder meg mest hodebry når det gjelder ytringsfriheten. Det er lett å forsvare ytringsfrihetens ulike uttrykk i argumentasjon med mennesker som tross alt handler innenfor rammen av demokrati og rettsstat. Noe helt annet er det når mennesker som synes å ha kvittet seg med menneskelige trekk, så som eksempelvis terroristene i IS og andre islamistgrupper – og som ikke er begrenset av demokratiske og rettsstatlige prinsipper – bruker vår utøvelse av ytringsfriheten til å hevne seg på kristne som lever som minoriteter i muslimske land.

20. januar i år refererte Vårt Land eksempelvis byråmeldinger om at 10 mennesker var drept og 173 såret i det vestafrikanske landet Niger som reaksjon på karikaturtegninger av profeten Muhammed i Charlie Hebdo. Den lokale regiondirektøren for Strømmestifelsen, Zakariya Abdou, kunne opplyse om brenning av kirker og kristnes boliger. Ifølge ham er kristne i Niger og i Vesten i manges øyne  det samme, selv om kirken i Niger verken støtter religiøse krenkelser eller har angrepepet muslimer.

Øyvind Aadland er generalsekretær i Strømmestiftelsen. I samme avisartikkel bekrefter han at mange i sør, og særlig muslimer, betrakter Vesten som kollektivt kristne. Generalsekretæren mener karikaturer i norske medier må vurderes opp mot Vær varsom-plakaten. I pkt. 4.3 heter det at mediene skal vise respekt for “menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn”. Aadland, som tidligere har vært lærer ved Mediehøgskolen Gimlekollen, mener det er et dilemma når det oppstår en konflikt mellom den legale retten til ytringsfrihet og den etiske vurdering om å vise respekt. Han mener vi i Vesten må være klar over at krenkende ytringer i Vesten kan føre til at kristne blir krenket i andre land.

– Vi skal ikke underslå religionskritikk, men det er ikke ensbetydende med krenkende, blasfemiske ytringer, sier Aadland.

Så langt artikkelen i Vårt Land. Det er her jeg mener Gerard Biard ikke fører resonnementet sitt langt nok. Det vil alltid være feigt, umenneskelig og totalt forkastelig å møte tunge, penn og tegneblokk med skarpladde våpen, og det må bekjempes med alle lovlige midler. Forstå meg rett; utfra islamisters og andre ekstemes forstokkede tankegang kan det oppstilles en slags logikk i at de som ytrer seg, rammes av feige og totalt uakseptable angrep. Men en annen ting er når ytringene rammer minoriteter i andre land som – utfra den samme ekstreme, forstokkede og uakseptable tankegang – identifiseres med ytringene og kan miste sitt liv på grunn av dem. Det er stilt overfor slike realiteter det blir vanskelig for meg, og jeg registrerer at heller ikke Biard har noen løsning.

Gerard Biard har helt rett i oppsummeringen sin i sitatet ovenfor – at de ekstreme har som mål å få bort alt som kan provosere dem, fra offentligheten. Et slik tankegang må menneskeheten som sådan aldri akseptere. Men det er altså ikke motstand fra styremedlemmer i multinasjonale selskaper eller finansmeglere kristne minoriteter i den sørlige verden står ovenfor.

Som jeg skrev i Synspunkt-artikkelen min i januar, vil jeg gå langt i å forsvare retten til å ytre – også ting jeg er uenig i og som smerter meg og den sammenhengen jeg står i. Men det ligger i navnet at ansvarlige redaktører nettopp bærer ansvaret for hva som kommer til uttrykk i våre egne publikasjoner. Da mener jeg at en krenkelse ikke ukritisk skal publiseres for krenkelsens egen skyld; en krenkelse har med andre ikke nødvendigvis egenverdi nok i seg selv til å forsvares utfra ytringsfriheten. Dermed er jeg kanskje ikke en “ytringsfrihetsfundamentalist”. Finnes det en aktverdig grunn for å publisere ytringen, for eksempel at det noen vil oppfatte som en krenkelse, faktisk er berettiget kritikk, stiller det seg annerledes. Men det er altså langt mer skremmende mottakere av ytringene enn “Putins mor” som kan stå klar til å reagere, og det på en helt annen måte enn bare å bli “sjokkert”, for igjen å vise til sitatet fra Biard.

Vi skal ikke gi etter for de ekstreme ved å slutte med å ytre oss. Da har vi tapt og de vunnet. Men verden er i økende grad slik at redaktører også må ta ytringens egenverdi og hvordan den kan bli mottatt og reagert på, med i vurderingen. Og presseetikken (4.3) forplikter oss til det.

Les også: Synspunkt: Er jeg Charlie?

 

Endrer ikke guttogjente.no

Styreleder for veiledningsnettstedet guttogjente vil fastholde måten svarene undertegnes på.

Guttogjente.no tilbyr veiledning om «kropp, sex, forhold og identitet» basert på «klassisk kristen seksualetikk». 15 organisasjoner, blant andre ImF og ImF-Ung, står bak.

2. februar brakte sambåndet.no nyheten om at fylkeslegen i Troms hadde avsluttet tilsynssaken mot nettstedet uten at det var funnet noen lovbrudd. Klagen fra Human-Etisk Forbund (HEF) ble dermed avvist. HEF var blant annet opptatt av hvorvidt det var i strid med lovverket at yrkestitlene på medlemmer av fagrådet for guttogjente er oppgitt på nettsiden og derved kan bidra til å gi svarene faglig tyngde. Fylkeslegen slo fast at dette ikke er i strid med loven.

Les også: Leder: Grunnløst tilsyn

Underskrift
Fylkeslegen kom likevel med noen kritiske bemerkninger, som ikke har juridisk kraft. Svarene på nettstedet gis av frivillige og kvalitetssikres av fagrådet. Kvalitetssikringen skjer etter hvilken kompetanse det enkelte medlem har. Når svarene blir publisert på nettstedet, undertegnes de med «Vennlig hilsen guttogjente.no». Fylkeslegen påpeker at dette ikke gjør det klart hvem som har kvalitetssikret svarene og hvilken kompetanse de har.

Espen Ottosen er medlem av fagrådet for guttogjente og fungerer også som pressetalsmann:

– For min del er jeg noe kritisk til tanken om at det skal gå frem av nettsiden hvem som har kvalitetssikret et svar. Det skyldes rett og slett at det i blant vil være vanskelig å skille skarpt mellom et svar som berører medisinske problemstillinger og et svar som berører etiske problemstillinger. Enkelte svar kan dermed være kvalitetssikret av både helsepersonell og teolog, sier Ottosen til Sambåndet.

Styret ansvarlig
Styrelederen for nettstedet, Kenneth Foss, bekrefter dette. Ifølge egenomtalen på guttogjente.no er det styret som formelt er ansvarlig for innholdet som formidles.

– Fylkeslegen må få lov til å være uenig med oss. Når ungdom sender inn spørsmål, vet de at de ikke får svar fra enkeltpersoner, men av Guttogjente. Den praksisen fortsetter vi med, sier Foss, som også er daglig leder i ImF-Ung.

Reaksjon
Prosjektet guttogjente.no ble startet på initiativ av Familie og Medier våren 2012 på bakgrunn av reaksjoner fra kristne på budskapet som ble formidlet i NRK-serien «Trekant».

– Har kristenfolket i tilstrekkelig grad stilt seg bak nettstedet og den veiledningen det gir?

– Vi har lykkes i få med mange kristne organisasjoner og trossamfunn som medlemmer, men samtidig ser vi også at noen har valgt ikke å være med, sier Foss.

Som Sambåndet skrev i novembernummeret i fjor, var Frelsesarmeen med fra starten, men valgte ikke å fornye medlemskapet sitt.

Tabu
Styrelederen framholder at temaene som guttogjente tar opp, er tabu i mange kristne sammenhenger.

– Derfor er en av oppgavene å sette temaet på dagorden i medlemsorganisasjonene og gjøre nettsiden kjent blant medlemmene. Det krever mye når vi er en liten organisasjon og det meste drives frivillig. I disse dager passerer vi 500 spørsmål som er besvart, sier Kenneth Foss.

Les også: Nettleder: Problemer med utgangen

Problemer med utgangen

Når man går inn i en sak med en såpass høy profil som fylkeslege Svein Steinert i Troms gjorde i tilfellet guttogjente.no, bør man ha en rimelig sikker formening om hvordan man skal komme ut av den.

Nettleder_PetterDet virker det ikke som om Steinert og hans saksbehandlere hadde. De visste fra før hvilken lov (helsepersonelloven) klagen fra Human-Etisk Forbund (HEF) måtte behandles etter, og de burde i alle fall ha visst at det ikke ville være mulig å felle de to helsearbeiderne i nettstedets fagråd etter denne loven. De visste også at blant andre Fylkeslegen i Oslo og Akershus hadde avvist klagen fra HEF.

Jeg snakket med Svein Steinert den dagen han åpnet tilsynssak mot ekteparet Maren og Sven Weum. Allerede da viste han til barnekonvensjonen fra FN som en begrunnelse for at nettopp hans kontor var “særlig på vakt”, fordi de hadde tatt konvensjonen inn i sin saksbehandling.

Når utfallet av tilsynssaken nå foreligger, er konklusjonen slik den måtte bli – som jeg også skrev i lederen i januarnummeret av Sambåndet: guttogjente.no yter ikke helsehjelp i lovens forstand, og dermed gjelder ikke helsepersonelloven. Fylkelegen har dermed ikke noe å dømme verken ekteparet Weum eller guttogjente.no etter.

Diskriminering?

Men i stedet for å la det bli med det, gir Steinert og hans saksbehandler seg av med “oppfatninger” om krysspress, diskriminering og mulige helsekonsekvenser av dette. De viser til artikkel 6 i barnekonvensjonen fra FN, om at barnets rett til liv, overlevelse og utvikling, og til barnekomiteens kommentar nr. 4 til denne artikkelen. Her slås det i punkt I,6 fast at “diskriminering skal heller ikke forekomme på grunnlag av de unges seksuelle orientering (…)”.  Hvordan dette eventuelt skulle være relevant for rådgivningen til guttogjente.no, gir fylkeslegen ingen eksempler på.

Det framstår for undertegnede som dette er et forsøk fra fylkeslegens side på å komme ut av saken uten helt å miste ansikt. Det lykkes han dårlig med. Men i samme sak som han er nødt til å “frifinne” ekteparet Weum, kommer altså fylkeslegen med udokumenterte påstander om at nettstedet der de samme to helsearbeiderne sitter i fagrådet, opptrer på kanten av FNs barnekonvensjon. Det tjener Svein Steinert og hans stab til liten ære.

Kanskje fylkeslegen i Troms heller skulle merke seg punkt IV,34 i barnekomiteens kommentar. Her slås det fast at “det øker for eksempel risikoen for helseproblemer å være med på usikker sex”. Det er nok mer relevant for den rådgivningen guttogjente.no gir, enn å antyde at det misjonstøttede nettstedet driver med diskriminering på seksuelt grunnlag.