Tag Archive for: Selvfølgelig vil jeg leve

Forsidebilde: Laila og Tarald Ueland på Stafett for livet. Bildet over: Laila og Tarald Ueland i samtale med Anne Britt Hauge som har kjøpt cd-en "Sommerfugl". Alle foto: Brit Rønningen

«Sommerfugl» for livet

Lillian Ueland døde for to og et halvt år siden i kreft, men i Ravnanger idrettspark på Askøy lever diktene hennes videre og inspirerer folk til å leve.

ASKØY: Vel ute av bussen på Ravnanger terminal står jeg uventet ansikt til ansikt med en venn. Vi er på vei til det samme, Stafett for livet, lørdag 2. juni. Min venn skal gå for en venn som har kreft. Det var datteren som informerte henne om arrangementet. Fremme ved Ravnanger idrettspark tar vi farvel.

Jeg er her på grunn av Lillan Ueland. Hun rakk å gi ut to diktsamlinger, Mot nye horisonter og Livets fargespill, før hun døde av kreft i 2015. Førstnevnte ble utgitt på misjonseide Sambåndet Forlag. Nå er det blitt musikk av diktene, og resultatet er cd-en Sommerfugl som nettopp er kommet ut og som nå skal lanseres på Stafett for livet. Sambåndet har tidligere fortalt hvordan pianist og komponist John Vegard Schow og låtskriver og sanger Heidi Lambach ble med på prosjektet.

24 timer
Stafett for livet varer i 24 timer. Det skal symbolisere kampen en kreftpasient går gjennom og visualiserer at det alltid, døgnet rundt bør være noen på banen for den som er syk, fordi sykdommen ikke tar pauser eller ferie. Stafetten foregår ved at lag bestående av for eksempel familie, venner, skoler eller arbeidsplasser deltar i 24 timers stafett. Bak hvert lag er det en historie – et menneske som laget vil støtte eller minnes.

‒ I dag er det bare én øy som gjelder, og det er Askøy, sier konferansier Tony Ågotnes.

Programmet begynner med at en ung gutt med navn Adiston synger en sterk versjon av Leonard Cohens Halleluja før flere talere slipper til.

Feire livet
‒ Stafett for livet er en stafett hvor vi vil feire livet og glede oss over livet. Har vi noe bedre vi kan dele? Vi gleder oss over livet, slår stafettleder Oddvar Jensen fast.

John Vegard Schow på keyboard, Johann Sebastian Blum på cello og Heidi Lambach sang og fløyte.

Assisterende generalsekretær i Kreftforeningen, Ole Alexander Opdalshei, er opptatt av det som forener de 2000 som skal delta på Stafett for livet.

‒ Kreft er det som forener oss i dag, enten man har kreft selv, er pårørende til noen som har kreft eller man har familiemedlemmer eller venner som har dødd av kreft. Men noe annet og sterkere som forener oss i dag, er engasjementet for livet. I dag er alle sammen ute på banen. Dette engasjementet har ringvirkninger og bidrar til miljøet i nabolaget. Over 2000 personer har meldt seg på. Vi er takknemlig, ydmyk og stolt, sier han.

Handlingsplan
Den siste taleren er varaordfører Bård Espelid.

‒ Dette er en sak der de politiske skillelinjene er fraværende og der politikerne danner et lag. Vi vil støtte Stafett for livet, for kreftrammede trenger at noen er der, både dag og natt. I stafett for livet løper ikke deltakerne mot hverandre men med hverandre, sier Espelid og trekker frem Askøy kommunes handlingsplan hvor målet er å være langt fremme når det gjelder kompetanse på kreftomsorg. Blant annet vil kommunen fokusere på barn og unge med kreft.

Stafett for livet er i gang.

Så går startskuddet for stafetten. Det er steikende sol og nærmere tretti grader, så deltagerne får beskjed om å drikke nok. De fleste går i rolig tempo, men noen jogger eller løper. Etter noen runder entrer to sykehusklovner scenen. I dag bringer de glede på Stafett for livet i stedet for på sykehuset.

Kreftforskning
Lillian Uelands foreldre, Tarald og Laila Ueland, er på plass i et telt hvor de selger cd-en Sommerfugl og bøkene Livets fargespill og Selvfølgelig vil jeg leve, som Sambåndet også har skrevet om tidligere.  De er kledd i T-skjorter med «Team Lillian» og bilde av Sommerfugls cover på.

Varaordfører Bård Eslpelid

‒ Alt vi selger, går til inntekt for kreftforskning gjennom Stafett for livet. Sparebanken Vest har kjøpt tohundre cd-er. Opptakene er gjort i Bergen og Oslo, mens miksingen er gjort i Gøteborg. På torsdag hadde vi konsert i Eid kirke i Kvinnherad hvor vi solgte cd-er. Det var veldig fint. Lillian er begravd der, forteller Tarald.

Team Lillian
‒ Jeg synes det er fantastisk at det er så mange som er her, sier Laila.

Hun forteller at Team Lillian har cirka tretti påmeldte, og at noen har kjørt fra Rogaland klokken 04.00 i natt for å være med på arrangementet.

‒ Skal dere gå selv?

Vi skal gå, men vi vet ikke hvor mange runder. Vi ser det litt an. Men det er noen som går for Lillian hele døgnet.

Konsert
Endelig er man kommet til lanseringskonserten i programmet. Schow synger og spiller keyboard, og Lambach synger og spiller fløyte. De har fått med seg Johann Sebastian Blum på cello.

‒ Vi begynner med Velkommen inn, starter Lambach.

«Grinden i mitt gjerde
Er åpen for deg
Du er velkommen inn»

Lambech synger slik at man blir berørt, kanskje fordi hun er sterkt berørt av tekstene selv.

‒ Nå kommer Sommerfugl, tittelsporet på cd-en, sier Lambach.

«En vakker sommerfugl
En vakker sommerfugl er du»

Konferansier Tony Ågotnes har besøk av sykehusklovnene.

‒ Lillians merkesak var takknemlighet. Det kan aldri bli for mye av det, sa hun. Neste sang er Takk Gud, fortsetter Lambach.

«Takk Gud for alle fargerike
mennesker som omgir meg».

De avslutter med Jeg velger å leve.

«Jeg velger å leve
Også på de verste dagene»

Melodiene og arrangementene passer godt til tekstene og fremhever innholdet.

Alle generasjoner er med på Stafett for livet.

Kreativ
Tarald Ueland blir kalt opp på scenen av Tony Ågotnes for å fortelle om datteren og cd-en.

‒ Kreftpasienter er forskjellige, og de har vonde og gode dager. Lillian var også i kjelleren, men hun kom seg opp og ble kreativ og ga ut to diktsamlinger. Vi håper de og cd-en kan være til glede for mange mennesker, sier Tarald.

Litt senere treffer vi ham idet han har hentet kaffe til Laila og seg selv.

‒ Det er en stor sak med cd-en. Det er veldig stort at John Vegard Schow ville lage musikk til diktene, og at han fikk med seg Heidi Lambach. Hun har et nært forhold til diktene. Hun opplevde at faren døde av kreft da hun var 21 år, forteller han.

Vårt oppdrag er ferdig, og jeg trekker meg tilbake mens stemningen er på topp.

Selvfølgelig vil jeg leve

Noen ganger gjør livet en vending som ikke var tenkt – og ikke er mulig å forstå. Som når ens egen datter får kreft bare halvvegs i livet.

BERGEN: Det er stille summing i det avlange rommet på Haukeland sykehus. I Parkhuset, helt innerst i hagen, langs krokete veier og stier, over betong og asfalt, og steinheller og plen. Det nærmer seg 150 i tallet, og flere stoler bæres inn i rommet som bærer navnet Vardesenteret.

En varde er plassert i naturen for å vise vei og skape trygghet når landskapet eller vegen er ukjent. Vardesentrene til kreftforeningen, som det finnes syv av i landet, ønsker å gjør det samme. De vil fortelle at noen har vært her før, det finnes håp, trygghet og muligheter, enten man er kreftpasient eller pårørende. «Vardesenteret er et friareal … Her er all tid din tid», skriver de og inviterer på en øyeblikkets samtale, til litt ro eller en kopp kaffe.

Eller som i kveld, til en kveld om livet. Et liv som sluttet før tiden.

Klokka nærmer seg 18.00, og fra pianoet lengst framme renner tonene fra «Gabriellas sang» mot oss. Bak tonene, helt innerst i rommet, henger bildet av en vannlilje. En vannlilje som sliter, som er syk, som strekker seg mot lyset, med bønn om å få leve. Bildet er hengt på veggen med en projektor, et øyeblikk av lys som gir den liv. Med et knips kan bildet være borte hvis noen stanser strømmen.

«Selvfølgelig vil jeg leve», lyser mot oss like over vannliljen. Leve. Det er det det skal handle om denne kvelden. Livet. Å gripe det. Gripe dagen.

150 fremmøtte, det høyeste tallet noen sinne på arrangement i Vardesenteret på Hukeland i Bergen. Foto: Vilhelm Viksøy

Halvannen time er satt av til å bevege oss inn i boka med samme navn som skriften på veggen. En bok av ekteparet Laila og Tarald Ueland, ført i pennen av Dagen-journalist Johanna Hundvin Almelid. Den erfarne bok- og forlagsmannen Tarald Ueland har gitt ut mange bøker i løpet av sitt liv. Denne er kanskje den viktigste – og den han helst skulle unngått.

Klokka 17.59, et minutt før den tilmålte tiden starter, lyder pianotonene, og historien kan begynne; «en historie om å leve tett på en kreftpasient gjennom mange år», heter det i annonsen. Pasienten er Lillian, ekteparet Uelands datter, som levde med uhelbredelig kreft i seks år. År fulle av smerte og sykdom. År fulle av liv og pågangsmot.

De husker ikke den eksakte datoen de fikk beskjeden, men de husker følelsen. De husker lammelsen og fortvilelsen. De husker det uvirkelige. Det var ikke slik det skulle være, 41 år og full av livskraft. En dag i mars 2010. I kveld skal de nok en gang dele litt fra denne tiden, fra erfaringene sine. Fra følelser og kamp.
– Dette er en bok om sorg, om smerte. Om fortvilelse. Men også om håp og forventning, sier Tarald Ueland til de lyttende fremmøtte.
– I kveld skal det ikke handle om sykdom, men om å være menneske. Menneske både som pasient og pårørende. For det er krevende å stå der ved siden av. Da kreves ærlighet. Da blir vi sårbare og litt tynne i huden, sier han.

Egentlig var det en annen bok han hadde sett for seg. En bok sammen med Lillian. For Lillian gikk ikke inn i depresjonen da sykdommen kom, hun gikk inn i det kreative. Det skapende.
– Vi snakket om å skrive en bok i lag. En bok om å være pasient og å om være pårørende. Men så måtte vi hele tiden vente på bedre tider. Vente til kreftene var litt mer til stede. De tidene kom aldri, forteller Tarald.
Da kom ideen, fra en av psykologene ved Vardesenteret. «Dere kan jo skrive boken selv, så kan Lillian sin stemme være med gjennom diktene hennes».

– Grip dagen, var mottoet til Lillian, forteller Tarald. Det innebar også kreative samspill og ball-kasting, både bokstavelig og for å utvikle gode ideer. Foto: Vilhelm Viksøy

For Lillian sin kreative kraft og ærlige møte med sykdommen, hadde vært skapende. Livet ble skrevet ut gjennom dikt, utgitt i to diktbøker – «Mot nye horisonter» og «Livets fargespill».

– Jeg husker da hun kom til meg før den andre boken, dels med håndskrevne ark i en bærepose, dels med dikt på pc, sier Tarald. Lillian mente han burde raske seg, og Tarald, som er en handlingens mann, handlet fort. 32 dager senere lå boken ferdig fra trykkeriet illustrert med bilder av den prisbelønte fotografen Atle Helland.
Både bildene og stemmen fra diktbøkene ble med inn i det nye bokprosjektet som ble født i samtalen på Vardesenteret.
– Denne boken har med Vardesenteret å gjøre. Uten dem ville det ikke blitt noen bok.

I den nye boken forteller de selv om hvordan utfordringen fra psykologen satte mot i dem og førte til at «Selvfølgelig vil jeg leve» ble en realitet:
«Min kone Laila og jeg hadde stilt hverandre samme spørsmål som Lillian: Hvordan skal vi leve når vi vet at vår datter skal dø? Nå hadde vi fått en direkte utfordring til å formidle hvordan det var å være pårørende i en svært krevende tid. Carpe Diem – Grip dagen! – var Lillian sitt motto. Etter hvert ble det også vårt.»

Et annet spørsmål som fulgte dem disse årene, og som også får lov å henge i luften denne kvelden, var «hvorfor».
– Hvorfor oss? Hvorfor Lillian? Dette er jo noe som skjer med andre. Ikke med oss, forteller Tarald, løfter armen og viser fram en bilderamme.
– En ramme som denne er ikke alltid A4, men vi trenger alle rammer rundt oss. Hvem er de? Familie, venner, kreftforeningen? Det er godt å kjempe sammen med noen. Selv kan vi også være med på å bygge rammer rundt de som er rammet av kreften, sier Tarald.

I løpet av kvelden får vi også møte noen av Lillian sine rammer. Venninner, sykepleiere, leger, familie – noen får vi møte gjennom Laila og Taralds fortellinger, andre får vi møte direkte.

Marika, engelen fra Uppsala, «tjener ved bordene» på sykehushotellet i Sverige. Der har hun gitt liv og håp til mange pasienter, også til Lillian. Foto: Vilhelm Viksøy.

Møtene gjør inntrykk på de frammøtte, for stillheten i rommet vokser og fyller rommet etter hvert som livsfortellingen rulles ut. Innimellom må ordene slåss litt med romlingene fra sykehustrallen som triller lenger inni gangen; traller med mat, medisin og håp. Og regnet – lett drypp mot glasstaket over oss, der kveldsmørkets skygger kryper inn fra en regntung bergenshimmel. Men ordene vinner, og stemmen fra livskampen dør ikke ut. De bærer mot oss, også gjennom Lillians egne dikt.

Selvfølgelig vil jeg kjempe
Selvfølgelig vil jeg stå oppreist
Selvfølgelig vil jeg leve

Heidi Lambach og John Vegard Schow. Foto: Vilhelm Viksøy

I kveld har diktene fått en ekstra klang, en historie som startet en annen regntung vestlandsdag sommeren 2015. Komponist og musiker John Vegard Schow var på hyttetur i Kvinnherad og hadde tatt båten på tur til Rosendal. Under et fryktelig regnvær søkte han ly hos en bokhandler. Der oppdaget han boken «Livets Fargspill», og diktene traff ham umiddelbart. Sammen med sanger Heidi Lambach begynte han å sette tone til noen av diktene. Etter hvert har prosjektet utviklet seg, og nå håper de å gi ut dette i en egen produksjon.

Denne kvelden på Haukeland urfremføres flere av sangene. Blant annet «Du kom», den første sangen de laget.
(Publisert fra livetsfargespill.no med tillatelse)

Diktene er også brukt både i undervisning og terapeutisk sammenheng, og noe av det siste som skjedde før Lillian døde, var at et av diktene ble delt på en fagkonferanse på Karmøy. «Jeg vet ikke om hun som har skrevet dette diktet, fortsatt er blant oss», sa foredragsholderen på konferansen, og delte Livets dybde – diktet som innleder boken.

Hva vet vi
Hva kjenner vi
Om livets dybde
Uten å våge
Å gå ned til dyppet
Som møter oss
Som vi må vandre
¬– ikke rundt –
Men gjennom

En av sykepleierne på konferanse kjente Lillian og rakk hjem for å fortelle om diktet på Karmøy. Hun fikk en tommel opp fra Lillian. Det var alt hun orket den kvelden, en av de siste.

– Dette var noe av drømmen til Lillian, tenk om noen kunne bruke diktene mine. Nå skjer det og kanskje kan det skje at de også blir gitt ut med musikk til, sier Tarald Ueland, til de 150 fremmøtte før «Gabriellas sang» nok en gang fyller rommet.

Jeg vil kjenne at jeg lever
all den tid jeg har,
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

Jag vill känna att jag levt mitt liv

Tarald og Laila sliter fortsatt med å forstå. De sliter med å få regnestykket til å gå i hop. Men som en bekjent sa det; «Dere kan forsøke så mye der vil og snu på tallene igjen og igjen. Men dette regnestykket vil ikke gå opp, tallene går ikke i hop.»

Det er en lærdom de daglig sloss med å forstå og erkjenne. En regntung kveld med boklansering på Vardesenteret i Bergen gir noe hjelp på den veien.

— — — — —

Hør historien om hvordan musikkprosjektet rundt diktene ble til. Publisert fra livetsfargespill.no med tillatelse