Erklæringen «Charter for Freedom of Religion or Belief» tar utgangspunkt i artikkel 18 i menneskerettighetsloven, men har en mer praktisk fremgang, sier stortingsrepresentant for Venstre, Abid Raja.

– Vi har sendt brev til statsministeren i Pakistan og i Myanmar der vi ber om en slutt på menneskerettighetsbruddene i disse landene. Vi ber også paven ta initiativ til en religionskonferanse for å få fortgang i dialogen, sier han.

Kan gjøre en forskjell
Raja er organisator og pådriver, sammen med blant annet den norske Stefanusalliansen. I Norge vil han sammen med Sylvi Graham (H) ta initiativ til en parlamentsgruppe på stortinget som løfter frem artikkel 18 og religionsfrihet.

– Vi som parlamentarikere kan faktisk gjøre en forskjell ved å løfte fram artikkel 18 i menneskerettighetsloven, sier Sylvi Graham, og peker på viktigheten av religionsfrihet som grunnlag for fred.

Blant de andre representantene fra Norge var KrFs Knut Arild Hareide og Venstres Trine Skei Grande.

Historisk signering
Politikerne som fredag og lørdag var samlet ved Nobels Fredssenter i Oslo for å diskuterte hvordan man i fellesskap kan bekjempe økende religiøs forfølgelse, representerer ulike religioner og politiske retninger.

De er parlamentarikere fra blant annet Brasil, Burma, Canada, Nepal, Norge, Storbritannia, Sør-Afrika, Tanzania, Tyrkia, Tyskland og Uruguay.

Underskrivingen av erklæringen var heller ikke så alvorspreget som man kanskje kunne tro. Det er nemlig historisk at så mange parlamentsmedlemmer går sammen for å fremme rettigheten til tro og samvittighet, og blåse støvet av artikkel 18 i menneskerettighetsloven.

– Trosfrihet er ikke bare viktig for kristne, men også for muslimer og folk fra andre religioner, og også for de som ikke vil ha en tro. Det er viktig for alle mennesker å ha rett til å ha en tro eller et livssyn, å kunne praktisere sin tro uten å bli forfulgt, og ha rett til å kunne skifte tro om de skulle ønske det, sier Ed Brown, Stefanusalliansens seksjonsleder for menneskerettigheter.

Motstridende rettigheter
Et av temaene som parlamentsmedlemmene diskuterte var motstridende rettigheter. Spørsmålet som ble reist var hva som skjer når rettigheten til tro, rettigheten til å ytre seg, og rettigheten til å ikke bli diskriminert kommer i konflikt med hverandre.

– Det er ikke vanskelig, skyter Heiner Bielefeldt, FNs spesialrapportør for tros- og religionsfrihet, inn, til latter fra salen.

– I virkeligheten er det vanskelig, men i teorien er det enkelt, sier han og fortsetter:

– Du kan ikke ha religionsfrihet uten ytringsfrihet og motsatt. Hatefulle ytringer i religionens navn er ikke er del av ytringsfriheten. Den beste reaksjonen på hatefulle ytringer er ikke restriksjoner, men positive ytringer, avslutter den tyske FN representanten.

Positive opplevelser
Ed Brown fra Stefanusalliansen avslutter spørrerunden med å be parlamentsmedlemmene fortelle en positiv opplevelse knyttet til religionsfrihet fra sitt eget land.

Historiene kommer på rullende bånd om kristne og muslimer i samme nabolag som støtter hverandre, og om spesielle handlinger som fremmer religionsfrihet og toleranse.

Konklusjonen fra panelet er klart: Den «tause majoriteten» må bruke sin ytringsfrihet til å svare på hat med kjærlighet og fremme religionsfrihet. KPK