Innlegg

KVINNER OG TRUSFRIDOM: Rådgivarane i Stefanusalliansen, Vija Herefoss og Elisa Chavez, håper den nye ressursen deira kan bidra til ein maksimering av rettferdsarbeidet både når det gjeld trusfridom og kvinners rettar. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Meiner retten til trusfridom blir misbrukt

/0 Kommentarer/i , /av

Dersom trusfridommen blir brukt for å verna religiøse tradisjonar, skikkar og privilegium, skapar det fiendskap. Det meiner Vija Herefoss og Elisa Chavez i Stefanusalliansen.

Dei to kvinnene vil byggja bru mellom trusfridoms- og likestillingsfeltet.

– Vi får ikkje tatt våre på rettane til alle kvinner utan òg å ta omsyn til trusfridommen, seier Vija Herefoss og Elisa Chavez i Stefanusalliansen.

Det finst nesten inga forsking på kjønns- og likestilling med eit trusfridomsperspektiv og også svært lite forsking på trusfridomsbrot med eit kjønnsperspektiv.

– Skal ein jobba for trusfridom for alle, må kvinner vera med. Og skal ein jobba for kvinners rettar, må trusfridom vera med. Det er ikkje nokon veg utanom, seier Elisa Chavez, rådgivar i Stefanusalliansen.

Saman med rådgivarkollega Vija Herefoss står ho bak ressursen «Freedom of religion or belief for everyone: Women in focus». Heftet, som vart lansert under eit seminar om trusfridom og kvinners rettar på Litteraturhuset i Oslo 3. november, er meint å vera ein læringsressurs for å setja søkelys på skjeringspunktet mellom trusfridom og kvinners rettar.

– Tanken bak arbeidet er å setja sterkare søkelys på kvinners levde erfaringar når det kjem til trusfridomsbrot. Korleis ser trusfridomsbrot ut for dei? Forskinga har tradisjonelt sett ikkje hatt den vektlegginga på kjønn, seier Chavez.

Ho fortel at fordi leiarar i religiøse samfunn ofte er menn, er det stort sett forteljingane og erfaringane til menn som har vorte lagt til grunn når ein har forska på og utvikla prosjekt for trusfridom.

Mange misforståingar

Under seminaret vart det fleire gonger påpeika at det eksisterer mange misforståingar rundt kva trusfridom og kva kvinners rettar inneber, og at dette skaper gnissingar mellom dei to felta.

– Sjølv blant personar som jobbar med menneskerettar på høgt nivå i FN, merker vi desse gnissingane. Då er det ikkje rart at det òg forplantar seg nedover til aktørane i sivilsamfunnet, seier Chavez.

Ho påpeikar òg at det finst religiøse aktørar, særleg i USA, som i stor grad misbruker trusfridomsomgrepet til å verna religiøse tradisjonar, skikkar og privilegium.

– Det er ikkje det trusfridommen skal verna. Det skaper fiendskap frå dei som kjempar for kvinners rettar. Trusfridom skal aldri brukast som ein grunn eller unnskyldning for å diskriminera eller bryta andre rettar.

– Handlar om fridom, meir enn religion

Susan Kerr, seniorrådgivar på trus- og livssynsfridom i OSSE (Organisasjonen for trygging og samarbeid i Europa), påpeika i innlegget sitt under seminaret at religions- og trusfridom ofte ikkje blir sett på som ein universell, individuell rett på linje med dei andre menneskerettane, men som noko for dei spesielt interesserte – noko som fremmar hierarki og patriarki heller enn likestilling.

– Denne konstruerte motsetninga er falsk og grunnar i ei fundamental misforståing om kva religions- og trusfridom faktisk er. Trusfridom varetar folks rett til å tru på kva enn dei vil. Han varetar mangfaldet. Han handlar om val, ikkje konformitet. Han handlar faktisk meir om fridom, enn om religion, seier Kerr.

Herefoss peikar òg på dette som ein av dei største misforståingane når det gjeld trusfridomsfeltet.

– Trusfridom verken vernar eller forsvarer religionar, religiøse verdiar, tradisjonar og praksis. Det er ein fridom, ein rett til sjølv å velja, forlata eller praktisera tru. Det forsvinn litt i diskusjonane når det blir mykje merksemd på religion. Religion blir ofte sett på som ein negativ faktor når det gjeld kvinners rettar.

– Berøringsangst

Chavez og Herefoss opplever både internasjonalt og i Norge at det eksisterer ein viss berøringsangst for religion og trusfridom blant mange som arbeider med kvinners rettar.

– Når religion kjem inn i bildet, så rygger dei unna og seier det er altfor komplekst og lada. Det blir enklare å ikkje forholda seg til det i det heile, seier Herefoss.

Hefte-forfattarane legg til at dei ikkje trur det er av vond vilje at mange skuggar unna spørsmål om tru.

– Dei som har vakse opp i ein sekulær kontekst, forstår ikkje alltid kor viktig trua er i livet til mange menneske og kor sårt tema det kan vera. Fordi dei ikkje vanlegvis tar stilling til spørsmål om tru, blir det enkelt å ikkje gjera det her heller, seier Chavez.

Forståeleg og brukarvennleg

No håper Stefanusalliansen at det nye heftet kan bidra til å oppklara misforståingar og hjelpa dei som arbeider på dei to felta, til å jobba saman for å maksimalisera både trusfridom og kvinners rettar.

– Vi leita etter ein enkel introduksjon som kunne hjelpa folk som skal jobba med dette skjeringspunktet, men kunne ikkje finna nokon, så då vart løysinga å laga ein sjølv, seier Herefoss.

Dei fortel at det har vore skrive noko om temaet den siste tida, men at det gjerne har vore på eit så høgt akademisk nivå at det har gjort stoffet utilgjengeleg for folk flest.

– Ein bruker ein terminologi og eit språk som folk på grasrota ikkje skjønner eller er opplærd i. Vi har prøvd å laga eit brukarvennleg læringsverktøy som også dei som ikkje jobbar med menneskerettar til vanleg, kan forstå, seier Chavez.

Ho håper òg at ressursen kan brukast av religiøse leiarar i trussamfunn slik at dei forstår at trusfridomsbrot opplevast ulikt for menn og kvinner og at kvinners rettar ikkje er ein trussel for trua deira. KPK

Artikkelen er skriven av Ingunn Marie Ruud, Kristelig Pressekontor. Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

 

MÅ TA DEBATTEN: Sjølv om tilstanden for trusfridom er betydeleg verre andre stader i verda, som her i Nord-Irak, meiner Stefanusalliansens generalsekretær Ed Brown at det er viktig å diskutera trusfridom òg i Noreg, særleg med tanke på kva signal det sender til andre land. FOTO: Stefanusalliansen

Må snakke om trusfridom – òg i Norge

/0 Kommentarer/i , /av

Slik verda fungerer i dag, meiner Stefanusalliansen det òg er viktig å diskutera kåret til trusfridommen i Noreg, korleis politikarar ordlegg seg og kva signal vi sender.

Då vinmonopola i Oslo fekk opna medan kyrkjene framleis måtte vera stengt, var det mange som reagerte på dette. Mellom dei var menneskerettsorganisasjonen Stefanusalliansen som vanlegvis er mest opptatt av å kjempa for trusfridom i land vi ikkje liker å bli samanlikna med når det gjeld menneskerettar.

I ein aviskronikk spør redaktør i Stefanusalliansen, Johannes Morken, om norske styresmakter – politiske og faglege – har hatt sterkt nok medvit om trusfridomen midt i smittevernet.

– Kan vi, når vi sterkt kritiserer andre land, samstundes seia at hos oss er alt vel, spør han.

Morken meiner det er på høg tid å spørja om inngrepa i troslivet har vore innanfor det som etter internasjonale konvensjonar er lovleg.

– Styresmakter har rett til å avgrensa utøving av trusfridomen for å sikra offentleg tryggleik, orden og helse eller fridomen for og rettane til andre menneske. Men tiltaka skal vera baserte i lov, dei skal vera nødvendige, og dei skal – ikkje minst – vera proporsjonale. Dei skal altså ikkje vera meir inngripande enn høgst nødvendig, skriv han.

Behov for å snakka om trusfridom

Til Kristelig Pressekontor fortel generalsekretær i Stefanusalliansen, Ed Brown, at det kan vera utfordrande å snakka om trusfridom i Norge når folk i andre delar av verda blir kidnappa, tvangskonverterte eller drepne for trua si.

– Det er ein av grunnane til at vi ikkje engasjerer oss så mykje her. Det er vanskeleg å ta opp ei sak som ikkje handlar om liv og død, når vi til dømes veit at kristne jenter i Pakistan blir bortførte, tvangsgifta og tvangskonverterast til islam, seier han, men legg til:

– Vi i Stefanusalliansen er kalla til å jobba for dei der ute. Derfor er det viktigaste for oss å sjå på dei tinga i politiske program her som kan ha negativ effekt der ute og som sender feil signal. Det er behov for å snakka om trusfridom i alle land, og Norge er ikkje noko unntak.

Brown medgir at det òg kan vera ei vanskeleg øving å vega smittevernhensyn opp mot retten til trusfridom og religionsutøving.

– I eit smittevernperspektiv er det veldig bra at ein stat kan overvaka og finna ut kor folk har vore for å minska spreiingsfaren, men det kan òg gå ut over individuelle fridommar som ytringsfridom, forsamlingsfridom og assosieringsrett. Alt dette kan påverka trusfridommen, seier han.

Nødvendig med høg tillit

Generalsekretæren peikar på at eit høgt tillitsnivå er avgjerande for å kunna bruka innskrenkande tiltak i smittevernet, men at tillitskulturen vi har i Norge, kan svekkast dersom tiltaka ikkje bli opplevd som rettferdige.

– Det er ein viktig debatt å ta. Er det riktig at eit idretts- eller kulturarrangement har hatt ei høgare grense for kor mange som kan delta enn det religiøse arrangementet har hatt? Det kan finnast gode grunnar, men dei må forklarast. Det ser ikkje bra ut når det opplevast som om religiøse grupper blir diskriminerte i forhold til andre grupper.

Brown seier det ikkje er sjølvsagt å ha eit så høgt tillitsnivå mellom folk og staten som vi har i Norge.

– Det betyr at ein har større moglegheiter for gode, opne debattar, og ein stoler på at innskrenkande tiltak ikkje blir varande over ein lengre periode. Det er ikkje tilfellet mange andre stader i verda. Eg stoler ikkje på at Kina eller Iran, når dei set i gang overvakande tiltak, vil fjerne dei når pandemien er over.

Kritiserer politisk kontrolliver

LEGITIMERER: Stefanusalliansens redaktør Johannes Morken meiner iveren til norske parti etter å kontrollera livssynssamfunn i verste fall kan legitimera maktbruken i andre land. FOTO: Stefanusalliansen

Morken kritiserer i kronikken sin òg det han kallar ein urovekkjande kontrolliver retta mot norske trussamfunn og religiøse minoritetar frå fleire norske politiske parti.

– Det kan i verste fall også legitimera andre lands langt sterkare vilje til bruk av makt, skriv han

Også Stefanus-generalen reagerer på måten enkelte politiske parti i Norge ordlegg seg når det gjeld kontroll av trussamfunn. Han meiner trusfridom i Norge òg må sjåast i lys av situasjonen i andre land.

– Dersom vi hadde lese i eit partiprogram frå Kina at staten vil ha meir kontroll med troslivet, trur eg mange vilja tenka at dette ikkje er bra. Når vi får same ordlyd i ein norsk kontekst, sjølv om vi har mykje tillit, er det grunn til å stilla spørsmål, seier Brown til KPK.

Han trekker fram eit døme om å vilja greia ut og forby utanlandsk finansiering av trussamfunn.

– Dette veit vi har vorte brukt aktivt i Russland og India, og vi ser den negative effekten der folk blir stempla som landsforrædarar dersom ein får utanlandsk støtte. Eg forstår at ein ikkje vil legga til rette for terrorverksemd, som òg kan skje innanfor religiøse samfunn, men eg trur det finst andre måtar å hindra dette på enn å forby utanlandsk finansiering av trussamfunn tvers over, seier Brown og legg til:

– Dette står i kontrast til utviklinga i ein transnasjonal verd der alt, inkludert det religiøse livet, opererer på tvers av landegrenser. Kva om kristne i Norge ikkje kunne senda pengar til sine trossøsken i andre land? Eg trur dei fleste ville tenkt at det ikkje var greitt. KPK

HJELP: Friviljuge frå Stefanusalliansens partner Resurrection Church kasta seg rundt for å hjelpa. FOTO: RESURRECTION CHURCH BEIRUT

Gud, Libanon og katastrofen

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det vesle landet Libanon er på randen av kollaps. Kvar er Gud i katastrofen?

Libanon er eitt av dei 15 landa som etter tradisjonen vert rekna som vogge for menneskeslekta. I Det gamle testamentet finn vi mange og sterke tekstar om Libanon, ikkje minst i profetlitteraturen. Salomo dikta om sedertre, og han skaffa libanesiske sedertre då han bygde tempelet i Jerusalem.

Landet, i dag klemt inne mellom Middelhavet, Israel og Syria, var i fleire hundre år ein del av det ottomanske (tyrkiske) riket som braut saman under første verdskrigen. Etter at britane og franskmennene hadde delt viktige restar av det muslimske verdsriket mellom seg og styrt på vegne av Folkeforbundet (FNs forgjengar i mellomkrigstida), oppstod det nye nasjonalstatar. Libanon var ein av dei, fri frå fransk styre i 1946.

Sekterisk
Franskmennene favoriserte dei kristne i Libanon. Styresettet vart laga for å sikra kristne posisjonar. Landet fekk eit politisk system som baserte seg på at halvparten av folket då var kristne. I dag er halvparten av medlemmane i parlamentet kristne, den andre halvparten er muslimar. Presidenten er maronittisk kristen, statsministeren er sunnimuslim, leiaren i parlamentet er sjiamuslim, og visestatsministeren er gresk-ortodoks.

HÅP: Friviljuge frå den kyrkjelege hjelpeorganisasjonen Merath gjev medmenneske håp. Foto: MERATH

Libanon har alltid hatt noko ved seg som andre arabiske land ikkje har hatt. Beirut er blitt kalla «Midtaustens Paris». Etter at eg nemnde dette i ein kronikk om Libanons kollaps og katastrofe, fekk eg e-post. Skrivaren refsa meg for ikkje å ha skrive at Libanon var slik fordi landet «var et kristent land».

Så lettvint kan makt i Midtausten analyserast. Det er heilt rett at Libanon har hatt og har ei stor kristen folkegruppe og at dette pregar landet. Men på den andre sida har landet store interne konfliktar som systemet ikkje har evna å løysa.

Krig og massakre
Det tok  tre tiår frå Libanon vart sjølvstendig til det braut ut borgarkrig. Det fører for vidt her å analysera dei grufulle 15 åra frå 1975 til 1990. Men kristne militsar stod også for grufulle overgrep, som då falangistmilitsen i 1982 gjekk inn i dei palestinske flyktningleirane Sabra og Shatilla i Beirut og massakrerte hundrevis av sivile på jakt etter ein PLO-milits dei mistenkte for å ha myrda den kristne presidenten. Utanfor leirane stod israelske soldatar som gav falangistane 36 timars arbeidsro til å lemlesta og drepa.

Massakren er ein skamplett.

Kyrkjeleg «krigsagenda»
Den maronittiske kyrkja, den største kyrkja i Libanon, hadde under borgarkrigen i praksis ein «krigsagenda». Det gjaldt å passa på interessene til sine eigne. Kyrkja var taus og hadde – med nokre heiderlege unntak – ingen sosial agenda.

Libanon tok ikkje noko oppgjer med fortida då borgarkrigen tok slutt. Krigsherrane gjekk frå slagmarka til parlamentet og styrte vidare med grunnleggjande sett den same agendaen, i eit sekterisk politisk system.

Landet har vore herja av invasjonar og okkupantar og ytre makter. PLO, Israel og Syria gjorde sitt under og i dei første åra etter borgarkrigen. I dei siste to tiåra har Iran prøvd å dominera Libanon gjennom den sjia-muslimske Hizbollah-militsen, ein «stat i staten». Saudi Arabia har støtta sunnimuslimske krefter.

Vanstyre

KNUST: I Beirut har alle feia knust glas etter katastrofen. FOTO: RESURRECTION CHURCH BEIRUT

Men Libanons eigne klanar og krigsherrar har sjølve mykje å svara for i korrupsjon og sekterisk politisk vanstyre. Krigsherrane slapp å ta oppgjer med krigsovergrepa frå borgarkrigen. Når folk går til val, røystar dei på sine krigsherrar av frykt for krigsherrane til dei andre. Dette systemet krev Stefanusalliansens vener i Libanon ein slutt på.

Det er ikkje rart at krigsherrane ikkje vil sleppa til uavhengige ekspertar som kan få fram sanninga om kvifor 2750 tonn høgeksplosivt materiale vart liggjande seks år i hamna og så eksploderte og la Beirut sentrum i ruinar, drap 200, skadde 5000–6000 og gjorde 300 000 heimlause. Krigsherrane skuldar på kvarandre og løyner kva tragedien skuldast.

Katastrofen kom på toppen av ei djup politisk krise, ei økonomisk krise og ei helsekrise. Libanon var på kanten av kollaps også før katastrofen 4. august.

Kristent vitne
Kva inneber det å vera kristen i Libanon? Å ha ein maronitt i presidentpalasset eller å ha halve parlamentet gjer ikkje Libanon til noko «kristent land». Presidenten sjølv er maktpolitikar så det held – han var med under borgarkrigen og gjekk i eksil under syrisk okkupasjon fram til 2005. I dag er han støttespelar for Syria i allianse med Hizbollah-militsen.

Kvar er Gud? Utan tvil blør Guds hjarta for Libanon, skreiv Elie Haddad ved Arab Baptist Theological Seminary i Beirut etter katastrofen. Han såg Gud i dei mange som tok til gatene for å sopa knust glas og gje mat, tak over hovudet og trøyst til desperate heimlause. «Det er lett for oss å identifisera det vonde i menneske som er borte frå Gud. Men i dag lærer vi å kjenna att biletet av Gud i menneske over alt i Beiruts gater», skreiv han.

Elie Haddad vaks opp under borgarkrigen då «kyrkja stort sett var taus og gøymde seg». Slik er det ikkje i dag. «Gud har forvandla kyrkja si til å bli eit vakkert uttrykk for Guds kjærleik til menneska».

Stefanusalliansens tre partnarar i Beirut kasta seg også rundt for å gjera det dei kunne for å hjelpa. Slik kan vi sjå Guds fingeravtrykk – midt i katastrofen.

Johannes Morken er redaktør i Stefanusalliansen.

BEKYMRET: Ed Brown i Stefanusalliansen er bekymret for hvordan regimer bruker smittesporingsteknologi for å forfølge religiøse minoriteter. FOTO: Stein Gudvangen, KPK

Ser misbruk av smittesporings-app

/0 Kommentarer/i , /av

(Korona) Stefanusalliansen ser at regimer som forfølger religiøse minoriteter, allerede misbruker smittesporingsteknologi og lignende tiltak til å øke overvåkningen.

Menneskerettighetsorganisasjonen frykter en utvikling der teknologi for å spore smitte av koronaviruset misbrukes til å forfølge utsatte minoriteter.

– Det er opplagt at smittesporings-apper på den ene siden kan være til stor hjelp for helsemyndigheter, men samtidig har de dessverre også en mørkere side ved seg, sier generalsekretær Ed Brown i Stefanusalliansen til Kristelig Pressekontor.

Han påpeker at det i land som Norge, der det finnes gode mekanismer for å avsløre eventuelt misbruk, kan være forsvarlig å bruke slike apper med visse restriksjoner.

– Mange andre land har ikke slike restriksjoner, og vi vet at land allerede nå bruker teknologien diskriminerende og innskrenker friheter mye mer enn nødvendig, sier Brown.

Framhevet tillit

Da Folkehelseinstituttet lanserte appen Smittestopp torsdag 16. april, og personvernsutfordringer ble påpekt, ble den høye tilliten i det norske samfunnet framhevet. Blant annet har appen fått kritikk fordi den lagrer data sentralt og ikke har åpen kildekode som viser hvordan appen er bygget opp.

Allerede et døgn etter lanseringen kunne NRK melde at over en million nordmenn hadde lastet ned appen. Mennesker som tilhører undergrunnsmenigheter i land der kristne forfølges, har ikke grunn til å ha den samme tilliten, forklarer Brown.

– Myndigheter har tidligere hatt vanskeligheter med å kartlegge menneskene i disse menighetene, men med slike apper kan de lett ta alle sammen. Det er veldig bekymringsfullt, sier han.

Tvang og løgn

I Norge er det fullstendig frivillig å laste ned sporings-appen. En slik frihet er ingen selvfølge i alle land. Noen bruker tvang, og myndigheter snakker ikke nødvendigvis sant om hva appene gjør.

– Iran introduserte en app som angivelig skulle måle helsetegn som kunne avsløre om du var smittet. Men det var løgn. Det appen gjorde, var å overvåke hvor folk befant seg, sier Brown som tror folk i en fryktsituasjon kan velge å ta i bruk slike apper uten at det nødvendigvis foreligger tvang.

– Norge er med og legitimere

Selv om Brown mener det kan være gode grunner for å lansere en app som Smittestopp i Norge, ser han ikke bort fra at det kan brukes til å legitimere slik teknologi andre steder.

– Det blir lettere for andre land å peke på oss og si «Se der, vi gjør ikke noe annet enn frie land gjør», sier han.

Stefanus-generalen tror likevel ikke dette automatisk gir en god grunn til å ikke bruke teknologien i Norge.

– Jeg tror ikke disse regimene trenger legitimeringen for å ta denne teknologien i bruk.

Utviklet for norske forhold.

VANSKELIG Å SI: Fungerende assisterende direktør i FHI, Gun Peggy Knudsen, skriver at det er vanskelig å si om appen Smittestopp alene er noe som vil kunne legitimere overvåking i andre land. FOTO: Folkehelseinstituttet
FOTO:FOTO: Folkehelseinstituttet

Det er Folkehelseinstituttet (FHI) som har utviklet Smittestopp. Fungerende assisterende direktør i FHI, Gun Peggy Knudsen, skriver i en e-post til Kristelig Pressekontor at appen er utviklet for norske forhold og baserer seg på tilliten mellom borgere og stat som vi har her.

– Det er vanskelig å si om denne appen alene er noe som vil kunne legitimere overvåking i andre land, men dette aspektet er en av grunnene til at kildekoden foreløpig ikke er åpen – nettopp for å sikre at den ikke misbrukes i land uten samme demokratiske styresett, skriver Knudsen.

– Kjenner norske myndigheter et ansvar for at Smittestopps eventuelle suksess kan brukes som argument for å presse utsatte folkegrupper i andre land til å la seg overvåke?

– Det er vanskelig for oss å forutse nå hvordan Smittestopp kan brukes som argument for det du nevner. Appen er tilpasset norske forhold, som et bidrag til å håndtere smittesituasjonen her. Vi er opptatt av personvernet, appen er frivillig, og man kan trekke seg når som helst, slette egne data og skru av stedsfunksjoner. Analyser bruker anonyme data, det vil si grupperte data som ikke kan knyttes til enkeltpersoner, og appen og løsningen skal kun vare så lenge utbruddet pågår, sier FHI-direktøren.

Bruker covid 19 som unnskyldning

Kina er et eksempel på et land med massiv bruk av overvåkningsteknologi både før og etter koronapandemien, og Ed Brown sier kamp mot terror har vært unnskyldningen i Kinas forfølgelse av for eksempel Uigurene.

– Nå kan de bruke covid 19 til å igangsette tiltak de ellers ikke ville fått gjennom.

Brown frykter også at den hindunasjonalistiske regjeringen i India kan bruke teknologien for å slå ned på kristne og muslimske minoriteter.

– India har et helt hav av ulike apper, for eksempel en der folk i karantene må sende en selfie (bilde av seg selv, red.anm.) hver halvtime for å bevise at de ikke har gått ut. Når slik teknologi først er tatt i bruk, er katten ute av sekken, og det er vanskelig å få den inn igjen. Det er faren her, sier han.

Brown mener at selv om India er et gedigent demokrati, har de ikke de samme strukturene som Norge for å hindre misbruk.

– Må støtte lokale krefter

Han har ingen klar løsning på utfordringen smittesporingsteknologien skaper for forfulgte minoriteter.

– Land kan protestere og oppfordre gjennom multilaterale organer. FN gjør en kjempegod jobb her, men det er ikke bindende. Norge kan løfte sin stemme, men det er begrenset hvor mye de kan gjøre for å hindre dette misbruket, sier Brown som framhever støtten til lokalbefolkningen:

– Lokalbefolkning og sivilsamfunn må selv kjempe i de landene det gjelder, og vi må støtte dem. Det er utrolig viktig at de får stå i bresjen, og at det ikke bare er utenlandske krefter som kommer inn og preker, avslutter han. KPK

FLYKTNINGAR: I denne flyktningleiren i Nord-Irak sit framleis tusenvis av jesidiar som flykta frå IS. Korleis skal dei verna seg dersom viruset spreier seg, spør Johannes Morken. Foto: Pål Brenne/Stefanusalliansen.

Utanfor den mørke korona-skuggen

/0 Kommentarer/i , , /av

(Korona) KOMMENTAR Korleis skal vi bry oss, etter unntakstilstanden, for dei som alltid kjem sist i køen for hjelp i store kriser?

Det var den dagen krisa slo inn over oss, den dagen parolen ikkje lenger berre var handvask, den dagen viktige delar av samfunnet vart stengt. Folk fekk endå verre ting å frykta enn at dei vart jaga heim frå hyttene. Klarar helsevesenet denne krisa? Har vi eit arbeidsliv og eit kulturliv å gå til etter viruset?

Det var dagen for å bli positivt nærsynt – på ein ny måte: Vi skal bry oss ved å halda avstand, for livet og helsa til naboar, familie og kollegaer si skuld. Og folk bryr seg. Facebook er fullt av dugnadsånd.

Men korleis skal vi bry oss – etter unntakstilstanden? Det handlar ikkje berre om når vi får lov til å ta på folk igjen. I Syria og Irak sit folk framleis i flyktningleirar der viruset kan få «fritt leide» om det slepp laus. Irak har stengt ned viktige delar av samfunnslivet. Inn på Ninive-sletta der nokre tusen kristne som vart jaga av IS, har prøvd å byggja oppatt eit liv av ruinar, slepp no knapt nokon.

Korrupsjon og heltar
Libanon stengde skulane fleire veker før vi gjorde det. Koronaviruset lammar viktige delar av eit land der økonomien alt var på felgen. Halvannan millionar syriske flyktningar sit i tronge husvære i byane eller i kummerlege telt utanfor og kjenner på presset om å dra tilbake dit dei kom frå.

Viruset slo i Libanon til etter at store folkemengder i månader hadde teke til gatene for å protestera mot korrupte politikarar som deler makta etter kva religiøst samfunn dei høyrer til, utan å bry seg om folket dei skal tena.

PREST: Stefanusalliansen støttar arbeidet Fadi Daou driv for å kjempa for trusfridom og like borgarrettar for alle i fleire land i Midtausten. FOTO: Stefanusalliansen

Eg fekk eit naudrop frå ein prest som har støtta demonstrantane. Fadi Daou refsar politikarane som nærsynt kjempar for seg og sine. Han hyllar dei heltemodige helsearbeidarane som kjempar for liv og helse for andre.

Stefanusalliansen støttar arbeidet Daou driv for å kjempa for trusfridom og like borgarrettar for alle i fleire land i Midtausten. «Egoisme og arroganse er vegen til undergang», åtvarar Fadi Daou. Adressa hans er den politiske leiarskapen i Libanon. Men også vi bør lytta.

Alltid sist i køen
Det er ikkje sikkert at verda slik vi kjende den før koronaviruset, nokon gong kjem tilbake. Vi veit ikkje kor lenge virusfrykta sit i – og kor lang tid det tek før vi i Vesten har fått vaksine. Vaksinen kjem først til oss.

Vi må leita etter rom for å bry oss – over grenser og banksystem som no er stengde

Det vi alltid veit, er at grupper som er undertrykte til vanleg, som urfolk og etniske mindretal, vert ekstra ramma i alle kriser. Dei er alltid sist i rekkja av dei som får hjelp. Religiøse minoritetar er også utsette for denne brutale mekanismen. Vi må leita etter rom for å bry oss – over grenser og banksystem som no er stengde.

Kinas bruk av makt

Norske kyrkjer har avlyst gudstenester, prøvd seg fram på internett og kasta seg over telefonen for å trøysta dei redde. Dette har kinesiske kristne gjort i fleire veker. Kyrkjer i Wuhan, det kinesiske episenteret for viruset, har kjempa seg fram medan millionar av menneske har vore heilt innestengde. Prestar og pastorar har prøvd å halda kontakt med einsame menneske som kan ha hatt god grunn for panikk med virusfaren utanfor døra.

Vi har heia på Kina som hardhendt har slåss mot viruset. Legar og styresmakter i Vest ser med rette etter kva dei kan læra.

Men så veit vi også at Kina er eit brutalt diktatur, som har tradisjon for ein maktbruk for å sveisa att dørene til folk som bryt portforbodet. Hos oss har det også vore truga med sivilforsvar, politi, bøter og fengsel – fordi det er ein unntakstilstand.

Også i Kina er kampen mot viruset ein unntakstilstand. Men der er ikkje viljen til brutal makt nokon unntakstilstand, men dagleg politikk. Etter portforbodet vil kristne koma ut igjen til eit samfunn som vil vera endå meir overvaka enn i dag.

Regimet har bygt opp eit massivt overvakingsapparat, med kamera og ansiktsgjenkjenning. No kan kampen mot korona gje Xi Jinping eit ekstra påskot for meir overvaking både av menneske og virus. Vil eg bry meg?

Vår skrekkslagne fascinasjon for hardhendt kinesisk kamp mot korona må ikkje få oss til å gløyma dei mange offera for det harde kinesiske diktaturet

Dei truande i Kina har lenge vore under press frå eit regime som vil undertrykkja all religion. Det er ingen grunn til å tru at forfølginga blir mindre. Vår skrekkslagne fascinasjon for hardhendt kinesisk kamp mot korona må ikkje få oss til å gløyma dei mange offera for det harde kinesiske diktaturet.

Livet på heimekontoret

Vi er plikta til å kjenna etter om vi kan vera sjuke og gjera alt vi maktar for å verna dei sårbare mot smitte, for livet deira står på spel.

Men det er også fort gjort å bli så opptekne av korleis vi skal halda ut livet på heimekontoret at vi ikkje ofrar samvitsfangane i overfylte, smittefarlege iranske fengsel ein einaste tanke.

Akkurat medan eg skriv kjem dystre rapportar – om nye angrep på kyrkjer i Sudan og fleire målretta angrep på kyrkjeleiarar og familiane deira i Nigeria. Vi som har helse og arbeid har eit ansvar for også å følgja med på kva som skjer utanfor den mørke skuggen som koronaviruset legg over liva våre.

GJENKLANG: Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad i Garness håpar songane om Jesu lidingshistorie kan gje gjenklang i livet til folk i dag og gje stemme til den lidande kyrkja og dei forfølgde kristne. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Påskekonsert gjer stemme til lidande kristne

/0 Kommentarer/i , /av

Med konserten "Gåten om korset" ynskjer arrangørane å trekkja liner frå Jesu lidingar på krossen til dei kristne som lid i dag.

I helga blir turneen som Stefanusalliansen arrangerer med påskekonserten Gåten om korset, avslutta. Konserten er eit prosjekt i samarbeid med forfattar Jostein Ørum og duoen Garness og inneheld 14 heilt nye påskesongar. Første konsert var i Kristiansand 28. mars, og siste sjanse er i Grimstad 7. april. 

Garness, som består av systrene Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad, har sett musikk til Ørum sine tekstar.

– Konserten fortel Jesu lidingshistorie, men trekkjer òg inn perspektivet med forfølgde kristne som må lida for trua si i dag, fortel Reigstad Norheim til Kristeleg Pressekontor.

– Når ein les Det nye testamente, står det mykje om det å ta del i Kristi lidingar. For oss som lever i Norge, kan det nok verka litt fjernt, men det er viktig at vi ber for dei som lid for trua si, og at vi  kjempar saman med dei, legg systera til.

Stemmene frå den lidande kyrkja

For nokre år sidan skreiv Ørum boka «De som så ham». Den handlar om 40 menneske som opplevde Jesu siste veke saman med han.

– Men eg vart ikkje heilt ferdig med historiene. Etter kvart som eg har fått møta mange menneske frå den lidande kyrkja, høyrde eg òg meir og meir stemmene deira i Jesu lidingshistorie, seier Ørum til magasinet Stefanus.

Det var Ørum som først tok kontakt med Stefanusalliansen om å laga Gåten om korset.

Tekstane i påskekonserten følgjer ulike personar som såg Jesus eller var saman med han i veka før han døydde, og konserten fortel påskeforteljinga gjennom auga deira frå palmesøndag til oppstoda første påskedag.

– Vi håpar folk kan kjenna seg igjen i eigne liv i dag, og at stemma deira kan verta stemma vår. Dette synest vi Jostein har fått veldig bra til i tekstene sine, seier Garnes Reigstad og legg til:

– Vi håpar vi kan treffa nokre kjenslestrenger i folk slik at påskehistoria kjennest relevant for dei liva vi lever i dag.

Ikkje berre dystert

Garness fortel at nokon av songane vågar å vera i det mørke rommet – utan å koma med alle svar.

– Det synest vi er litt fint. Det var jo sånn for dei kristne som opplevde første langfredag. Dei visste ikkje at det ville koma ein påskemorgon, så i desse songane lèt vi det dirra litt, seier dei.

Men duoen lovar at det ikkje berre vert dyster stemning.

– Nåden er òg sterkt til stades gjennom konserten, og det er veldig variert musikalsk. Vi har alt frå lette pop-prega låtar til innslag av arabiskinspirerte tonar. Vi har både svære låtar med masse overskot og såre, inderlege songar, fortel Garness.

– Held ut lidinga

Stefanusalliansen er ein er ein misjons- og menneskerettsorganisasjon med særleg vekt på trusfridom som ein grunnleggjande menneskerett.

– Vi ynskjer at folk skal få sjå den spenninga som ligg i påskeforteljinga med det dramatiske at Jesus måtte lida, samstundes som det er gjennom lidinga at han sigrar, seier assisterande generalsekretær i Stefanusalliansen Hilde E. Skaar Vollebæk til KPK.

Ho fortel at mange kristne i verda lever med eit mykje høgare medvit rundt dette enn i Norge.

– Dei held ut i lidinga fordi Jesus gjorde det, og dei veit det ikkje er forgjeves. Når dei lever i ein pressa kvardag, må dei verna om vona som oppstandelsen gir, seier ho.

Turneen består av ti konsertar i ti ulike kyrkjer rundt om i landet. Garness fortel at dei verkeleg slår på stortromma denne gongen.

– Dette er den største produksjonen vi har reist rundt med som Garness. I tillegg til bandet skal vi ha med oss eit kor frå Bibelskolen i Grimstad, og det vert òg eit visuelt konsept med videografikk som vert vist på skjerm, fortel Garnes Reigstad.

Jul, påske og pinse?

Garness har tidlegare blant anna gjeve ut eit julealbum og har gjennomført mange julekonsertar.

– Det er utruleg mange tilbod før jul, så vi synest det er veldig gøy og meiningsfylt og no få løfta fram påska meir i det kunstnariske og kulturelle. Det finst jo mykje god påskemusikk, men kanskje ikkje så mykje nytt, seier dei.

Òg Skaar Vollebæk samanliknar prosjektet med dei mange julekonsertane der folk tek seg tid til å reflektera.

– Vi har lyst å bidra til at bodskapen til påska òg får slike rom til å reflektera i. Vi har òg som føremål å bidra til at impulsar frå forfølgde kristne sitt trosliv kan inspirera norske kristne, seier ho.

Dersom finansiering kjem på plass, har Garness eit ønske om å òg gje ut Gåten om korset som album.

– Då står vel berre pinsa att blant dei store kristne høgtidene? Kjem det eit pinsealbum òg?

– Ja, eg kjenner at det boblar litt etter dette prosjektet. Pinseperspektivet er jo ikkje med her då dei ikkje hadde fått Den heilage ande der vi avsluttar historia vår, seier Garnes Reigstad.

Garness fortel at dei ikkje har nokon konkrete planar om eit pinsealbum.

– Men du skal aldri seia aldri, ler dei. KPK

BORGERKRIG For 2017 var det Jemen som toppet lista over land der forfølgelsen av kristne er verst. Foto: Gerry & Bonni/CC/Flickr

Kristenforfølgelse til debatt

/0 Kommentarer/i , /av

Når Forfølgelseslisten for 2019 legges fram i januar, bør søsterorganisasjonene Åpne Dører og Stefanusalliansen møtes til en drøfting av hvordan – og om – forfølgelse av kristne kan måles.

Kort tid før Åpne Dører legger fram World Watch List (WWL, også kalt Forfølgelseslisten) 2019, viser det seg at det er uenighet om hvordan man måler forfølgelse av kristne.

– Ingen har god statistikk om forfølgelse av kristne, erklærer generalsekretær Ed Brown i Stefanusalliansen i et intervju med Kristelig Pressekontor (KPK).

Selv om Brown ikke nevner Åpne Dører eller WWL direkte i intervjuet, kan dette og andre utsagn vanskelig forstås annerledes enn at Brown også setter spørsmålstegn ved denne målingen.

Misjon

Åpne Dører definerer seg selv som «en tverrkirkelig, internasjonal misjonsorganisasjon» med følgende visjon: «å styrke og utruste kristne som lever under press og forfølgelse på grunn av sin tro på Jesus Kristus, og å oppmuntre dem til å utbre evangeliet til jordens ender».  

Stefanusalliansen beskriver seg som «en misjons- og menneskerettighetsorganisasjon – med særlig vekt på kampen for trosfrihet og misjon der trosfriheten er begrenset».

– Problematisk med «poeng»

I en artikkel datert 3. desember skriver KPK at de har «forsøkt å finne tall på hvor mange kristne som forfølges. Det har vist seg omtrent umulig. Det eneste man kan fastslå, er at det er vanskelig i mange land, og at millioner lider på ulike måter.» Det er på spørsmålet «kan man gjøre et anslag over hvor mange» kristne som forfølges, Ed Brown svarer det jeg ovenfor har sitert ham på.

Ifølge KPK vil generalsekretæren heller ikke si noe om i hvilke land det er verst for kristne: «Hvordan måler man ‘verst’, er Browns retoriske svar på det spørsmålet.  

Igjen uten å nevne Åpne Dører framholder Brown at «de metodiske utfordringene er store». Han viser til forskningssenteret Pew Research Centre som årlig lager en rapport om religiøs forfølgelse. Brown mener det er problematisk å gi «poeng» til hvert land eller si hvor det er vanskeligst å være kristen. Blant annet, påpeker generalsekretæren, må man skille mellom myndighetsrestriksjoner og fiendtlighet fra befolkningen. 

Les også: Veksande press mot truande.

– Ingen vet antall

Han mener alle organisasjoner som jobber med menneskerettigheter, står overfor slike utfordringer, og at det er viktig å reflektere rundt tall og lister som presenteres.

– Man kan bare anta hvor mange som forfølges. Jeg har sett et tall som 200 millioner forfulgte kristne bli brukt, men det er høyst usikkert, understreker Ed Brown.

I KPK-artikkelen siteres generalsekretæren videre indirekte på at «i et land som Kina blir kristne stadig arrestert og forhørt. Noen sitter i en celle over natta eller noen dager. Det fungerer som en advarsel. Nord-Korea figurerer høyt på alle lister over land med kristen-forfølgelse. Både der og i Kinas Laogai-leirer sperres ‘fiender av folket’ inne, men ingen vet hvor mange. Det er også mye forfølgelse og diskriminering i Midtøsten og Nord-Afrika. Brown understreker at dette ikke bare gjelder kristne. Bildet er komplisert.»

50 spørsmål

Stefanusalliansens kollegaorganisasjon, Åpne Dører, gjør nettopp det som Brown langt på vei advarer imot, nemlig å «gi ‘poeng’ til hvert land eller si hvor det er vanskeligst å være kristen». Åpne Dører forklarer selv at deres forfølgelsesliste – WWL – er satt sammen på grunnlag av et spørreskjema med 50 spørsmål «som dekker forskjellige aspekter omkring religionsfrihet. Gjennom et spesielt system tildeles poeng, avhengig av hvordan hvert enkelt spørsmål besvares. Hvert lands totale poengsum avgjør dets plassering på listen».

Selv om Ed Brown altså ikke nevner Åpne Dører direkte, er han ikke alene i sin åpne kritikk av det amerikanske forskningssenteret Pew. Hvert år publiserer senteret en rapport om «restriksjoner på religion» der hvert land får en totalvurdering. Avisen Vårt Land viser 27. desember (lenke krever innlogging) til den tyske teologen og sosiologiprofessoren Thomas Schirrmacher. Han mener å ha funnet store og uforklarlige variasjoner fra år til år i vurderingen av enkeltland, og at mangelfullt kildegrunnlag er en viktig årsak.

Variabler

Postdoktor Helge Årsheim ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo mener det største problemet er hva Pew faktisk måler. Han mener Pew legger til grunn et bestemt syn på hva som kan sies å være restriksjoner på religion. Norge scorer eksempelvis dårlig fordi vi ha obligatorisk religionsundervisning i skolen.

Den britiske religionssosiologen Davis Voas forklarer overfor Vårt Land at Pew «forsøker å koke ned et ekstremt komplisert sett med fakta til to variabler – myndighetsrestriksjoner og sosial fiendtlighet».

Åpne Dører opererer på sin side med fire faktorer: Den juridiske, offisielle status kristne har, de faktiske forhold for den enkelte kristne, hvilken rolle kirken har i samfunnet og faktorer som kan hemme eller hindre religionsfriheten.

Ingen er tjent med at det skapes tvil om graden av kristenforfølgelse – aller minst de forfulgte selv

Når kritikk mot slike målinger nå først er reist, mener jeg Åpne Dører bør gripe anledningen til å arrangere en debatt om dette i forbindelse med lanseringen av 2019-utgaven av Forfølgelseslisten. Ingen er tjent med at det skapes tvil om graden av kristenforfølgelse – aller minst de forfulgte selv.

SOLIDARITET: Fakkeltoga for forfølgde engasjerar mange menneske. Her er frå markeringa i Oslo i 2017. ARKIVFOTO: Markus Plementas, KPK

– Millionar av barn lid under trosforfølging

/0 Kommentarer/i , /av

Det får store konsekvensar for barn når kristne vert forfølgt. Dette kjem i søkelyset når det blir arrangert fakkeltog for den lidande kyrkja i haust.

Ifølgje organisasjonane Stefanusalliansen og Åpne Dører lever 83 prosent av folkesetnaden i verda i land der tru- og livssynsfridomen er sterkt eller særs sterkt avgrensa.

– Ein stor del av desse – mange millionar – er barn og unge. Dei forstår ikkje alltid kvifor dei vert utestengt, mobba og forfølgt, seier informasjonsleiar i Åpne Dører, Linda Askeland.

Ho har sjølv vore i Egypt og har sett korleis kristne minoritetsbarn vert handsama der og korleis dei får eit avgrensa tilgjenge til ressursar.

– I eit klasserom med 60 elevar vart kristne barn plassert heilt bakarst og vert mobba både av lærarar og medelever. Mange går ut av femte klasse utan å kunna lesa eller skriva, fortel Askeland.

Barn frå livssynsminoriteter rundt om i verda risikerer òg at foreldre vert fengsla eller drepe for trua si, og mange av dei vert tvinga på flukt.

Auka oppslutning om fakkeltog

Kvart år i november arrangerer Åpne Dører og Stefanusalliansen fakkeltog i fleire norske byar for forfølgde. Askeland fortel at oppslutninga rundt fakkeltoga aukar jamt for kvart år.

– I Bergen var det over 600 med i toget i 2017, mengda har auka for kvart år. Òg i mindre byar som Ålesund møter folk opp. Det har vore meir enn 450 i fakkeltog der, seier ho.

I år er to nye byar med på å arrangera fakkeltog for forfølgde: Lakselv i nord og Arendal i sør. Til saman vert det arrangert fakkeltog 11 stadar over heile landet frå 29. oktober til 9. desember.

Fakkeltoga set særleg søkelys på kristne, som er den største gruppa av livssynsminoriteter som vert forfølgt, men løftar òg fram menneskerettar og trusfridom generelt.

– Bibelen utfordrar oss tydeleg på å reisa oss mot all urett: for dei som vert undertrykt og halde nede. Det er absolutt bibelsk belegg for å gå i fakkeltog for alle barn og unge som vert forfølgt for trua si, seier Askeland.

Politisk påverknad

POLITISK: Stefanusalliansen og Åpne Dører ynskjer óg å påvirka politikarar gjennom fakkeltoga. Her er utanriksministar Ine Marie Eriksen Søreide saman med Kjell Ingolf Ropstad og Knut Arild Hareide under fjorårets fakkeltog i Oslo. ARKIVFOTO: Markus Plementas, KPK

Kvart år i samband med fakkeltoget i Oslo vert det levert eit opprop til sentrale politikarar i Utanriksdepartementet. Åpne Dører trur engasjementet påverkar.

– Vi trur jo at det har ein påverknad. I fjor vart det til dømes løyvd fleire millionar meir til arbeid for trusfridom, seier Askeland.

Ho viser til då regjeringa i 2017 dobla bistanden til religiøse minoritetar frå 20 til 40 millionar kroner.

– Få grupper er meir sårbare i krig og konflikt enn religiøse minoritetar. Dei vert utsett for grove overgrep i fleire land. Lista er lang: Isils overgrep mot yazidiane i Irak, presset mot kristne minoritetar i Midtausten, angreip mot kristne og shiaer i Pakistan, uttalte dåverande utanriksminister Børge Brende i ei pressemelding den gongen.

I offentlege rom

Askeland trur det gjer noko med folk å fysisk gå i fakkeltog framfor å berre sitja på eit møte.

– Det handlar om å vera til stades i det offentlege rom og gå i solidaritet med dei forfølgde barna. Å setja beina sine midt i byen og løfta ein fakkel i mørket, gjer noko med oss, seier ho.

Det er lokale komitear som arrangerer fakkeltoga i dei ulike byane.

Stefanusalliansen og Åpne Dører oppfordrar òg kyrkjelydar til å markera sundag for forfølgde på ein av gudstenestene i november.

– Vi tilbyr ressursar til markeringane inkludert opplegg for barn i sundagsskulen. Nytt av året er ein liten teiknefilm som forklarer kva forfølging er for dei minste, seier Linda Askeland. KPK

ingunn@kpk.no

ØKT OMFANG: (f.v.) Gisle Skeie fra Stefanusalliansen, Espen Ottosen fra NLM og Trond Kjartan Michaelsen fra Åpne Dører har alle erfaringer der informasjon om misjonsarbeid kan være livsfarlig for de involverte. FOTO: Markus Plementas, KPK

‘- Misjon er blitt mer sensitivt

/0 Kommentarer/i , /av

Ikke alle misjonsprosjekt kan fritt informeres om. I noen tilfeller kan det være bokstavelig talt livsfarlig, og organisasjoner må passe nøye på hva de deler.

– Nå må vi iblant nøye oss med å si at «noen sensitive utsendinger dro ut et sted i verden, husk på dem», sier Espen Ottosen som er informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Han forteller at misjonsfolket tidligere gjerne var vant med å få tilsendt en liste over hvem som dro ut som misjonærer og hvor de dro.

– Det er det vi og misjonsfolket synes er vanskeligst. Mange har vært vant med på å klippe ut denne informasjonen og legge den i Bibelen som en bønneliste. Vi skjønner frustrasjonen, sier Ottosen.

Han forteller at NLM har omtrent 130 voksne utsendinger i rundt 15 land.

– Jeg tror vi kan si at halvparten av landene og halvparten av utsendingene har en eller annen sensitivitetsutfordring ved seg. Dette har økt veldig, sier informasjonslederen som har sett forandringene skje i sine 15 år i jobben.

Utfordrende informering

Sammen med leder for områdearbeidet i Åpne Dører, Trond Kjartan Michaelsen, og kommunikasjons- og markedssjef Gisle Skeie i Stefanusalliansen, snakket Ottosen om utfordringer knyttet til å behandle sensitiv informasjon fra misjonsfeltet under Kristelig Pressekontors generalforsamling nylig.

– Dette er et dilemma og et reelt problem. På den ene siden ønsker vi å fortelle mest mulig av det som skjer på misjonsfeltet vårt, men vi må erkjenne at å spre slik informasjon kan ødelegge for arbeidet og kan sette sikkerheten i fare for våre utsendinger og ikke minst for de lokale kristne, sier Ottosen.

Skeie forteller at det er ulike grunner til at informasjon om prosjekter blir sensitiv.

– Noen steder er det sosial fiendtlighet, og andre steder er det myndighetene som er fiendtlige mot kristne og andre minoriteter.

Kunnskap, kjennskap og klokskap

Stefanusalliansen, som jobber spesielt for trosfrihet, jobber ifølge Skeie så å si bare i land der ting er sensitivt.

– Du kommer ikke utenom det. Da gjelder det å jobbe utfra de tre K-ene: Kunnskap, kjennskap og klokskap. Å arbeide med sensitiv informasjon krever mye trening, sier han.

Michaelsen forteller at Åpne Dører er relativt nøkterne når de gir ut informasjon og tall om forfulgte kristne.

– Denne typen arbeid er veldig sårbart, fordi vi jobber med mennesker i sårbare situasjoner. Behovet for hjelp er stort, samtidig skal informasjonen vi gir ut, være verifiserbar og sann.

Kan få folk drept

Skeie ønsker ikke å overdramatisere situasjonen med sensitiv informasjon, men i noen tilfeller står det faktisk om livet.

– Hvordan balanserer vi hensynet til partneres sikkerhet med behovet for å informere og kommunisere bredt i Norge? Partnerens sikkerhet må trumfe alle hensyn. Vi sitter på informasjon som i verste fall kan få partnerne våre drept. Samtidig er vi nødt til å fortelle noe, sier Skeie.

Også Michaelsen understreker alvoret i informasjon på avveie.

– Sosiale medier er livsfarlig for nasjonale kristne. Det skal så lite til og du eier ikke kontroll der, sier han.

Spenning skaper engasjement

Alle de tre organisasjonene baserer seg i stor grad på innsamlede penger og mener informasjon har mye å si for støtten som gis. Samtidig opplever de at sensitive situasjoner også kan skape interesse og spenning rundt et prosjekt.

– Hemmelighold gjør det også spennende. For en giver kan det være litt eksklusivt. Her handler det også om tradisjon og tillit, sier Michaelsen.

Skeie forteller at kommunikasjonsarbeidet og innsamlingsarbeidet henger nøye sammen.

– Nå har vi en liten fordel i at folk som støtter oss, vet at det er ting vi ikke kan fortelle om. Det forventes nesten av oss. Samtidig er de som skal gi, nødt til å ha noe konkret å forholde seg til. Det er mye du kan fortelle med anonymiserte personer.

Ottosen tror ikke tilbakehold av sensitiv informasjon nødvendigvis har ført til mindre gaveinntekter, men at det har vært en omstilling for giverne å venne seg til det.

– Det oppleves spennende, dette sensitive arbeidet, og det kan skape et engasjement som veier opp for ulempene.

– Generelle gaver er fantastisk!

Alle tre organisasjoner samler inn penger både generelt og til enkeltprosjekter

– Vi er veldig glad i generelle gaver, samtidig kan det være fint å øremerke noen prosjekter til enkelthendelser der vi har en konkret situasjon. Vi prøver å gjøre det slik at gavene kan brukes der det er behov, sier Skeie.

Selv om det kan være enklere å «selge» et enkeltprosjekt til givere, prøver organisasjonene å sikre seg når de promoterer sin givertjeneste.

– Vi står ofte i disse utfordringene og må tenke pedagogisk. Når vi snakker om et spesifikt misjonsarbeid, vil giroen gjerne ha en tekst hvor det står at den som gir, «vil støtte dette arbeidet og andre prosjekt». Det er veldig uhåndterlig å øremerke veldig detaljert, sier Ottosen.

Michaelsen sier at Åpne Dører har et helt apparat internasjonalt som jobber med problemstillinger knyttet til innsamling og øremerkede penger.

– Kanskje den største utfordringen når folk gir til et enkeltprosjekt, er at du skal følge opp med informasjon til giverne. Jo mer det går til hele land eller regioner, jo enklere er det. Generelle gaver er fantastisk, sier han. KPK

Bibelsmuglarane blei drilla i å lyge

/0 Kommentarer/i /av

Fleire unge kristne i Misjon bak jernteppet brukte både sommarferiar og bryllaupsreiser til å smugle biblar til Øst-Europa under den kalde krigen.

Gjennom alt frå interrailturistar med bøker teipa fast på kroppen, til store trailerar med titusenvis gøymt i hemmelege rom, blei millionar av biblar smugla frå Skandinavia til kristne undergrunnskyrkjer i austblokklanda frå 1969 til 1987.

– Vi var ofte i Øst-Europa og smugla til og med biblar på bryllaupsreisa, fortel Kåre Hegle og held fram:

– Vi hadde med oss ein kombi-camp som var stappfull av russiske biblar, kristen barnelitteratur og utstyr. I skorne gøymde eg kontantar.

Misjon bak jernteppet, som skifta namn til Norsk misjon i aust etter jernteppet sitt fall og seinare til Stefanusalliansen, samla i helga sine gamle bibelsmuglarar til ein kveld for å markere 50-årsjubileet til organisasjonen og mimre om smuglartida.

– Vi smugla biblar både på veg ned og på veg tilbake igjen frå Sør-Europa, fortel Hegle.

Rauli Lehtonen, mangeårig arbeider for Stefanusalliansens svenske systerorganisasjon Ljus i Öster, delte òg erfaringane sine på samlinga.

– Metodane blei meir og meir sofistikerte etter kvart. Rekorden var då ein trailer med tilhengjar tok med seg 43 220 biblar, 4000 barnebiblar og 200 predikantbiblar under dekke av å køyre bygningsmaterialar frå Finland til Hellas, fortel han.

– Vil gjere det igjen

Også eit anna ektepar på bibelsmuglarsamlinga fortalde at dei brukte bryllaupsreisa si til bibelsmugling. Dei ønskjer ikkje å stå fram med namn i pressa.

– Eg ser ikkje bort frå at eg kan kome til å førtidspensjonere meg og ta opp igjen ein slik aktivitet, gjerne retta mot dei muslimske landa der det er vanskeleg å vere kristen i dag. Då er det greitt å ikkje eksponere seg, seier mannen som i dag er 58 år.

– Det var spennande og ein innsats som kravde noko. Du måtte tru på Gud og ta ein sjanse. Det appellerte veldig til meg, fortel han.

Bibelen blei sett på som antisovjetisk litteratur og var ikkje mogeleg å få tak i på den opne marknaden i Sovjetunionen.

– For oss handla det òg om ei tru på Bibelen som Guds ord og å bringe Guds ord inn ein stad det ikkje fanst, seier mannen som var 17 år då han begynte engasjementet sitt.

Ein typisk smuglartur

Hegle og ekteparet deler gjerne historier og metodar frå bibelsmuglarturane då dei ikkje ser for seg at dei same metodane vil bli brukte i den digitale tidsalderen vår. Dei fortel om ein typisk tur etter kvart som systemet blei profesjonalisert:

– Vi drog anten frå Norge eller frå ein base Misjon bak jernteppet hadde bygd opp i Austerrike. Her blei ombygde bubilar med holrom i golv, vegger og tak stappa fulle med biblar og kristen litteratur.

Bibelsmuglarane måtte halde seg til strengje tryggingsrutinar undervegs.

– Vi måtte pugge køyreruter, namn og adresser på kontaktpersonar, for det var strengt forbode å ha med seg noko skriftleg eller markere noko på kartet. Det var ganske krevjande, seier Hegle som no er 65 år.

– Så drog vi til grensa og lata som om vi var turistar og svarte så godt vi kunne på spørsmål vi var drilla i, seier kvinna som i dag er 54 år.

Kritiske augeblink

Etter eit par dagar med lange køyrestrekningar og overnatting i bilen kom bibelsmuglarane fram til Svartehavet i Romania. Her møtte dei fyrst ein kontakt for å gi melding om at dei var komne og førebu dei på å ta imot lasten.

– Så gjaldt det å finne ein mørk og aud stad og pakke ut av bilen midt på natta. Det var dei kritiske augneblinkane. Det blei store volum, og vi fylte gjerne åtte store søppelsekker med 800-900 bøker, fortel dei.

Deretter køyrde dei tilbake til kontaktpersonen, leverte bøkene, bad ei kort bønn og kom seg langt unna. Ved innkøyringa til byane der kontaktpersonane budde, var det ofte polititårn med vaktar som følgde med.

– Ein gong blei vi stoppa av desse då vi var på veg ut etter å ha levert biblane. Det var fjerde gong vi passerte tårnet denne kvelden, men einaste gongen det ikkje var biblar i bilen. Det var sterkt. Vi kjende det var Gud som gjorde at vi berre blei stoppa då vi ikkje lenger hadde noko å skjule, fortel ekteparet.

Ein annan gong opplevde ekteparet at dei fyrste kontaktpersonane trekte seg då dei så mengda bøker dei hadde med.

– Dei fekk panikk, og det var ganske kritisk. Då måtte vi pakke bøkene inn igjen og finne backup-kontakten, og turen blei mykje lenger enn planlagt. Det blei ein slitsam tur med høgt stressnivå, seier kvinna og ler.

Kontroversielt

SAMLING FOR BIBELSMUGLERE: I forbindelse med sitt 50-årsjubileum arrangerte Stefanusalliansen, tidligere kalt Misjon bak jernteppet, en samling for dem som var med å smugle bibler under den kalde krigen. Her forteller Rauli Lehtonen om bibelsmuglingen fra Sverige og Finland. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Dei kristne bibelsmuglarane blei ikkje berre heia fram og støtta. Både blant politikarar og i kristenverda var det folk som meinte det var galt å bryte andre land sine lover for å spreie kristen litteratur. Dei den gong unge bibelsmuglarane beit seg ikkje merke i den debatten.

– Det var sjølvsagt for oss at vi skulle smugle biblar. Hadde vi fått det med oss, hadde vi nok ikkje brydd oss om det, seier ekteparet.

Kvinna fortel at det var ei anna etisk problemstilling dei var meir oppteken av.

– Vi blei jo drilla i avhøyr, og det blei ein etisk debatt om kor vidt vi kunne lyge. Vi kunne ikkje vere med på dette dersom vi ikkje kunne lyge. Vi laug jo på kvar einaste grensepassering, seier 54-åringen.

– Vi var meir opptekne av det som står i Apostlanes gjerningar om å lyde Gud meir enn menneske, enn om vi braut ei lov i eit ateistisk regime som var mot Gud, legg mannen til.

Ekteparet slutta å smugle biblar då dei blei foreldre. KPK

Setter søkelys på trosfrihet og misjon 

/0 Kommentarer/i /av

Biskop Ole Christian Kvarme mener misjonstanken, forståelsen og praksisen i vår egen kirke må fornyes.

– Dette kommer til å bli et viktig oppslagsverk for alle som er interessert i misjon i flere tiår fremover, sa Biskop Ole Christian Kvarme på lanseringen av oppslagsverket «Freedom of Belief and Christian Mission».

Lanseringen var i form av en seminarbolk hvor ulike perspektiver på trosfrihet ble presentert.

Verket er del av misjonsserien Regnum Edinburgh Centenary Series og er redigert av Knud Jørgensen og Hans Aage Gravaas, generalsekretær i Stefanusalliansen. Det tar for seg misjon og trosfrihet både historisk og i et dagsaktuelt perspektiv.

Biskop Ole Christian Kvarme valgte under lanseringen å fokusere på trosfrihet i Oslo by.

– Et eksempel var da Jonas Gahr Støre møtte mye protester da han var tydelig på sin kristne tro, men når andre arbeiderpartirepresentanter har ytret sin motstand mot religiøsitet, er det ingen protester, sier Kvarme.

Han mener misjonstanken, forståelsen og praksisen i vår egen kirke må fornyes.

– En substans i trosopplæringen som gir barn og unge språk. Et økumenisk arbeid, og holdning i formidlingen av evangeliet. Noe av det viktigste vi har gjort, er at menigheten har gitt rom til migrantmenigheter. I en ny misjonstenkning må vi se på diakoniens plass, sier biskopen.

Todelt utfordring
Lisa Winther som jobber i Stefanusallinasen, mener at kirkens trosfrihetsutfordring er todelt. Den faktiske forfølgelsen og hvordan vi forstår det.

– Vi trenger å forstå trosfrihet som et bibelsk perspektiv og som en iboende rettighet. Bibelen forsvarer retten til å velge og utøve sin tro. Hvorfor jobber vi som en kristen misjonsorganisasjon også for trosfriheten til andre? Når kristne kjemper andres sak, er det et sterkt vitnesbyrd om den Gud vi tror på, sier Winther.

Hun tar opp hvordan vi kan respondere på forfølgelse og bruker eksempler fra Bibelen.

– Vi kan utholde lidelsen i stillhet, flykte eller protestere og kreve rettigheter. Det er ofte en lettelse at Bibelen ikke bare gir ett alternativ – å snu det andre kinnet til. Det er befriende at Bibelen gir mulighet for protest, og at vi ikke trenger å komme med fasiten for den riktige responsen, avslutter hun.

Hans Aage Gravaas, generalsekretær i Stefanusalliansen, peker på radikal islam som en av de største utfordringer for trosfrihet og kristen misjon i dag.

– Menneskers trosfrihet bør være nærmest ubegrenset så lenge det ikke setter restriksjoner for andre. Vi må sørge for at det er et lovverk og en praksis som tillater andre å tro noe annet. Vi må være med å underbygge og bekrefte pluralitet, sier Hans Aage Gravaas.

Case-studies
– Vi har bedt forfatterne om å relatere det de skriver. til kristen misjon. Vi er opptatt av å vise bredde, men også bruke case-studies, sier Knut Jørgenesen.

Spesifikke land som portretteres, er blant annet Eritrea, Nord-Korea, Etiopia og Burma, Indonesia, Pakistan og Sovjetunionen men også Vest-Europa og marginalisering av kristne gjennom sekularisering.

FNs menneskerettighetserklæring artikkel 18 om frihet til å tro på og utøve sitt livssyn og religion får stadig mer oppmerksomhet også fra parlamentarikere fra hele verden etter at «Charter of Freedom of religion or Belief» ble undertegnet på fredssenteret i fjor. Parlamentarikerne møtes igjen i New York i slutten av september. KPK