Tag Archive for: stefanusalliansen

MISJONSPROSJEKT: 16. juni kunne avgangselevene ved KVS Lyngdal overrekke en symbolsk sjekk på nesten 2,5 millioner til MAF. FOTO: MARTE JERPSTAD, MAF

Rekordinnsamling til misjonsprosjekt fra KVS Lyngdal

/0 Kommentarer/i , , /av

Tre kristne videregående skoler med ImF på eiersiden har dette skoleåret samlet inn totalt 4,3 millioner kroner til ulike misjonsprosjekt.

Elevene ved KVS Lyngdal har skoleåret 2025-26 hatt som misjonsprosjekt MAFs (Mission Aviation Fellowship) helse- og misjonsflyvninger på Madagaskar. Resultatet av innsamlingsaksjonen er 2.470.000 kr. Det er den største innsamlingen skolen noen gang har hatt.

I fjor samlet skolen inn 1,7 millioner kr til Ingen Utelatt sitt arbeid blant barn med funksjonsnedsettelse i Uganda.

Betyr mye
– Det har betydd utrolig mye for MAF å få samarbeide med KVS Lyngdal dette året. Vi er både takknemlige og imponerte over innsatsen elevene har lagt ned, sier Marte Jerpstad, prosjektleder for MAF CO-PILOT (MAFs ungdomsprogram) i et innlegg på MAF Norges Facebook-side.

Framnes
Ved Framnes kristne vidaregåande skule har avgangselevene misjonsprosjekt som en viktig del av satsingen på en annerledes og meningsfull russetid. I år har de hatt Stefanusalliansens arbeid for de forfulgte i og fra Nord-Korea som misjonsprosjekt, og de har samlet inn over 1,7 millioner kr.

Det er litt mindre enn fjorårets resultat da de samlet inn drøye to millioner kr til MAFs prosjekt på Madagaskar.

Imponert
Under skolens avslutningsfest 13. juni tok generalsekretær Ed Brown imot gaven. I et innlegg på Stefanusalliansens Facebook-side sier han:

– Vi er svært takknemlige for en så fantastisk gave, som vi skal forvalte godt. Vi er imponert over at russetiden er blitt brukt til å spre kunnskap om, be for og samle inn penger til dem som forfølges for sin tro i Nord-Korea, og mennesker som prøver å unnslippe diktaturet.

Bygland
I år har elevene ved KVS Bygland hatt som misjonsprosjekt et samarbeidsprosjekt med Sarepta der de har støttet et misjonærpar i Marokko som blant annet driver en bokhandel og prøver å spre kristen litteratur og etablere en digital boktjeneste.

– Det er et muslimsk land, og det er ikke tillatt å kjøpe kristen litteratur i utgangspunktet. Så de prøver å finne et lovlig smutthull som tillater folk å bli kjent med evangeliet, sier lærer Joar Gusevik til sambåndet.no.

Godt fornøyd
Det endelige resultatet av innsamlingsaksjonen ble 158 000 kr.

– Det har vært veldig kjekt å samle inn penger til et konkret prosjekt og en konkret misjonærfamilie i år, synes Gusevik.

– Hva synes du om resultatet?

– Det var litt det vi var blitt enige om her på skolen. Så vi er godt fornøyde. Vi hadde satt opp et budsjett med tanke på de planene vi hadde, og så klarte vi å innfri vi på det, svarer Gusevik.

Forfølgelse
– De som er med i komiteen, hadde en misjonstur til misjonærene i Marokko i høst. Der fikk de virkelig kjenne på hvordan det er å være en kristen i et land som ikke tillater kristen tro og forfølgelsen kan kjennes på kroppen. Det var interessant både for meg og for elevene, legger Joar Gusevik til.

MISJONSLØP: Elever ved Framnes KVGS løper inn over en million kr til Stefanusalliansens arbeid i Nord-Korea. FOTO: FREDE GRAVDAL

– Stort å få være misjonsprosjekt-leder

/0 Kommentarer/i , , /av

Miriam Høyland ville gjerne bli leder for årets misjonsprosjekt på Framnes KVGS. Nå har hun vært med på å samle inn over 1 million kroner til Stefanusalliansens prosjekt i Nord-Korea.

Før ferien sendte Miriam Høyland, som er elev ved Framnes kristne vidaregåande skule (KVGS), en søknad på stillingen som leder for skolens misjonsprosjekt 2025-26. Som en del av forberedelsen til intervju med sambåndet.no henter hun frem søknaden.

Der skrev hun blant annet: «Jeg har iallfall fått øynene mine veldig åpnet for at Nord-Korea ikke bare er en lost case, men at de virkelig er verdt å gå for … hvis ikke det blir misjonsprosjektsleder på meg, så lurte jeg på om det fins eller går an å lage en bønnekomité som har ansvar for å møtes regelmessig og be for prosjektet, Nord-Korea og russekullet?»

Hun fikk stillingen.

Gjøre en forskjell
– Hva betyr det for deg å være engasjert i misjonsprosjektet?

– Det er så stort å kunne oppleve å være med og gjøre en viktig forskjell, og å få ledet skolen til å gjøre det samme. Jeg er overbevist om at både engasjementet og erfaringen jeg får med å arbeide med dette prosjektet, kan følge meg livet ut.

Nord-Korea
Årets misjonsprosjekt er Stafanusalliansens arbeid i Nord-Korea og deres partner Helping Hands, som støtter nordkoreanske flyktninger i Kina og hjelper til å flykte til Sør-Korea. Cirka 50 prosent av prosjektet går til å sende mat, penger og ressurser inn i Nord-Korea. Der fokuserer man på undergrunnskirken og forfulgte kristne, men også andre.

– Nesten alle som bor i Nord-Korea, sulter, og ofte spesielt kristne. I kristne familier er ofte faren i huset tatt til fange eller drept for sin tro, og da er det nesten umulig å få nok til å leve av. Selv om ingen er tatt til fange, lever de likevel i frykt, og da kan støtten vi gir, både være livsviktig og en fin påminnelse om at de har folk utenfor som tenker på dem, framholder Høyland.

De resterende 50% av prosjektet går til å redde nordkoreanske flyktninger i Kina.

Stort og viktig
– Hvorfor valgte dere akkurat dette prosjektet?

– Hele russekullet var med på å stemme fram dette prosjektet, og jeg tror alle følte på det at dette er så sykt stort og viktig. Vi får være med og hjelpe våre trossøsken i verdens mest lukkede land og sette søkelys på et land det virker som at verden har gitt litt opp.

Miriam Høyland fremhever også at det kjentes som prosjektet var for et helt land, ikke bare en kristen organisasjon.

– Jeg tror vi er et kull der mange er engasjerte og hadde veldig lyst til å kunne være med og gjøre en stor forskjell for mange.

Misjonsløp
– Hvordan gikk misjonsløpet dere hadde nylig?

– Det var mye som skulle skje på få uker. Vi hadde fire motivasjonskvelder, som vi kaller det, hvor vi oppfordrer hele skolen til å komme. Der har vi mange ulike konkurranser for å få elevene til å samle inn sponsorer. Det er også mye logistikk og planlegging bak et slikt arrangement.

Resultatet av misjonsløpet ble 1.012.000 kroner til misjonsprosjektet.

Konkurranse
– Hva er din kommentar til det resultatet?

– Jeg har på en måte prøvd å distansere meg litt fra akkurat det tallet. Grunnen til det er at det fort blir veldig konkurransefokusert og mye snakk om fjoråret i forhånd til i år. Det er både sykt slitsomt og dårlig for miljøet, tror jeg.

«Rått engasjement»

Samtidig fremholder Høyland at hun er veldig stolt av innsatsen til russekullet og resten av skolen.

– Det viser et rått engasjement, og stå-på-vilje til de grader.  Det føles helt surrealistisk å ha stått i ledelsen sammen med andre for et så stort prosjekt. Disse pengene kan redde mange liv, og om vi husker å stå sammen i bønn, kan det skje store ting med dette prosjektet.

Kiosk og basar
I tillegg til misjonsløp har elevene på Framnes en kiosk som er åpen nesten daglig, hvor alt overskudd går til prosjektet. Fire 3. klassinger har ansvar for den. De har også hatt basar og kafé hver gang foreldrene kommer på besøk, og de har arrangert eksempelvis måneskinnstur hvor overskudd går til misjonsprosjektet.

Til helgen skal de ha fakkeltog med det lokale bedehuset, hvor det skal være litt informasjon om og kollekt til prosjektet. Ifølge Høyland har de samlet inn totalt cirka 1, 2 millioner.

– Alt i alt er jeg bare veldig takknemlig for tilliten og muligheten jeg har fått, og føler at jeg lærer nye ting og vokser veldig mye på grunn av det, konkluderer Miriam Høyland.

KVS-Bygland
Sist helg hadde også KVS-Bygland misjonsløp. Skolens Facebook-side opplyser om at elevene løp én time og samlet inn over 100 000 kr til Misjon Sareptas arbeid i Marokko.

«På KVS-Bygland er vi glade i misjon, og det er fantastisk å se hvordan fellesskapet samles rundt et viktig formål. Takk til alle som bidro – sammen gjør vi en forskjell!», skriver skolen på Facebook-siden.

Les også om misjonsløpet til KVS Lyngdal.

PRISVINNAR: Wagma Feroz er vinnar av Stefanusprisen for 2022 som vert delt ut 24. mai. Foto: Emme A2K Photography.

Kjempar for trusfridom og kvinners rettar i Pakistan

/0 Kommentarer/i , /av

Stefanusprisen for 2022 går til den pakistanske filmskaparen og aktivisten Wagma Feroz (32) for hennar innsats for kvinner sine rettar og for trusfridom i heimlandet.

Wagma Feroz er filmskapar, journalist og aktivist for menneskrettar frå provinsen Khyber Pakhtunkhwa, nordvest i Pakistan.

Stefanusprisen er oppretta av Stefanusalliansen og vert delt ut annakvart år til ein eller fleire som har gitt eit ekstraordinært bidrag i kampen for trus- og livssynsfridom og andre menneskerettar.

Årets prisvinnar kjem frå eit hjørne av Pakistan der samfunnet er prega av sterkt konservative muslimske haldningar. Det inneber at kvinner vert diskriminerte, og derfor blir det ikkje sett på med blide auge at jenter får tilbod om utdanning. Jenteskular er blitt bomba av militante muslimske grupper, og kvinner manglar generelt grunnleggande rettar som vert rekna som sjølvsagte i Vesten. Dette vert begrunna med æreskodeksen og «kulturelle tradisjonar» i  området.

Les også: Norge og Vesten må sette press på Pakistan (kommentar)

– Imponerer

Feroz er ei av få kvinner som har våga å stå opp imot desse tradisjonane. Ho er høgare utdanna, mellom anna med ein bachelorgrad i psykologi frå universitetet i Peshawar.

Ho har vunne ein pris for filmen She makes everything beautiful (Ho gjer alle ting vakre). Filmen fortel den sanne historia om Sonia, ei kristen kvinne som finn både arbeid og aksept hjå ei muslimsk kvinne som driv ein skjønnheitssalong i byen Swat. Eigaren har teke dette modige valet for å overvinne kulturelle og religiøse skiljeliner.

Minoritetskvinnene er ekstra utsette for diskriminering ifylgje nettstaden American Muslim Today, som også opplyser at Feroz mottok ein pris på 3500 dollar for filmen under Religious Freedom Film Competition i fjor.

Ifylgje Stefanusalliansen har filmen hjulpe Feroz med å nå fram offentleg. Arbeidet hennar er omtalt både i nasjonale og internasjonale medier. Feroz er dessutan frilansjournalist sjølv, og ho har jobba for BBC.

– Wagma Feroz imponerer med motet sitt og viljen og evna ho har til å visa ein ny veg i eit samfunn der menn tradisjonelt har definisjonsmakta. Ho kommuniserer vidt og gjev kvinner mot til sjølv å stå opp for rettane sine, seier biskop Ingeborg Midttømme i høve pristildelinga. Ho leiar priskomiteen.

Glad for prisen

Wagma Feroz seier at ho er opprømt over å få Stefanusprisen.

– I eit samfunn der folk vert trakasserte, angripne og til og med drepne på grunn av religiøse forskjellar, har eg alltid vore inspirert til å arbeida for interreligiøs harmoni og fredeleg sameksistens. Eg har ynskt å skapa rom der vi kan snakka om problema våre og arbeida saman for å løysa dei. Trass alt er vi menneske, og vi trivst best når vi kan arbeida saman for samfunnet vårt og for komande generasjonar. Det har vore ei krevjande reise, men yngre generasjonar syner gradvis interesse for dialog og debattar for å skape ei fredeleg framtid for seg sjølv, seier ho ifylgje Stefanusalliansen.

Etter psykologistudia har Feroz gitt alt ho har i eit arbeid for marginaliserte kvinner og barn i Swat-dalen som grensar mot Tadsjikistan og Afghanistan. Her har islamistiske grupper lenge hatt fotfeste.

I Peshawar leier Feroz kvinnerettsorganisasjonen Da Torsaro Saadar. Der arbeider ho med andre forsvararar av kvinners rettar, lokale samfunnsleiarar og politiske beslutningstakarar for dialog om spørsmål som har med kvinner og born å gjere.

– Eg dedikerer Stefanusprisen til alle kvinnene i Afghanistan, Pakistan og resten av verda, til alle som kjempar for dei grunnlegjande menneskerettane sine – og til alle som har lidd og ofra mykje på vegen, seier Feroz vidare. KPK

Artikkelen er skrevet av Stein Gudvangen, Kristelig Pressekontor.

Stefanusprisen

 

  • Stefanusprisen vert delt ut annakvart år til ein eller fleire som har gitt eit ekstraordinært bidrag i kampen for trudoms- og livssynsfridom og andre menneskerettar.
  • Prisen vart fyrste gongen delt ut i 2005 til biskop Thomas i Egypt.
  • I 2020 gjekk prisen til juristen og hoa hao-buddhisten Nguyen Bac Truyen i Vietnam som framleis sit fengsla.
  • Prisen består av eit kunstdiplom og 10.000 euro som kjem ei sak som prisvinnaren bestemmer, til gode.
  • Stefanusalliansen har oppnemnt ein komite for utdeling av Stefanusprisen. Han består av komiteleiar Ingeborg Midttømme, som også er styremedlem i Stefanusalliansen, skribent Erling Rimehaug, stortingsrepresentant Dag Inge Ulstein og forskar Ingvill Thorson Plesner.
  • Stefanusprisen for 2022 vert delt ut i Oslo tirsdag 24. mai.

KVINNER OG TRUSFRIDOM: Rådgivarane i Stefanusalliansen, Vija Herefoss og Elisa Chavez, håper den nye ressursen deira kan bidra til ein maksimering av rettferdsarbeidet både når det gjeld trusfridom og kvinners rettar. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Meiner retten til trusfridom blir misbrukt

/0 Kommentarer/i , /av

Dersom trusfridommen blir brukt for å verna religiøse tradisjonar, skikkar og privilegium, skapar det fiendskap. Det meiner Vija Herefoss og Elisa Chavez i Stefanusalliansen.

Dei to kvinnene vil byggja bru mellom trusfridoms- og likestillingsfeltet.

– Vi får ikkje tatt våre på rettane til alle kvinner utan òg å ta omsyn til trusfridommen, seier Vija Herefoss og Elisa Chavez i Stefanusalliansen.

Det finst nesten inga forsking på kjønns- og likestilling med eit trusfridomsperspektiv og også svært lite forsking på trusfridomsbrot med eit kjønnsperspektiv.

– Skal ein jobba for trusfridom for alle, må kvinner vera med. Og skal ein jobba for kvinners rettar, må trusfridom vera med. Det er ikkje nokon veg utanom, seier Elisa Chavez, rådgivar i Stefanusalliansen.

Saman med rådgivarkollega Vija Herefoss står ho bak ressursen «Freedom of religion or belief for everyone: Women in focus». Heftet, som vart lansert under eit seminar om trusfridom og kvinners rettar på Litteraturhuset i Oslo 3. november, er meint å vera ein læringsressurs for å setja søkelys på skjeringspunktet mellom trusfridom og kvinners rettar.

– Tanken bak arbeidet er å setja sterkare søkelys på kvinners levde erfaringar når det kjem til trusfridomsbrot. Korleis ser trusfridomsbrot ut for dei? Forskinga har tradisjonelt sett ikkje hatt den vektlegginga på kjønn, seier Chavez.

Ho fortel at fordi leiarar i religiøse samfunn ofte er menn, er det stort sett forteljingane og erfaringane til menn som har vorte lagt til grunn når ein har forska på og utvikla prosjekt for trusfridom.

Mange misforståingar

Under seminaret vart det fleire gonger påpeika at det eksisterer mange misforståingar rundt kva trusfridom og kva kvinners rettar inneber, og at dette skaper gnissingar mellom dei to felta.

– Sjølv blant personar som jobbar med menneskerettar på høgt nivå i FN, merker vi desse gnissingane. Då er det ikkje rart at det òg forplantar seg nedover til aktørane i sivilsamfunnet, seier Chavez.

Ho påpeikar òg at det finst religiøse aktørar, særleg i USA, som i stor grad misbruker trusfridomsomgrepet til å verna religiøse tradisjonar, skikkar og privilegium.

– Det er ikkje det trusfridommen skal verna. Det skaper fiendskap frå dei som kjempar for kvinners rettar. Trusfridom skal aldri brukast som ein grunn eller unnskyldning for å diskriminera eller bryta andre rettar.

– Handlar om fridom, meir enn religion

Susan Kerr, seniorrådgivar på trus- og livssynsfridom i OSSE (Organisasjonen for trygging og samarbeid i Europa), påpeika i innlegget sitt under seminaret at religions- og trusfridom ofte ikkje blir sett på som ein universell, individuell rett på linje med dei andre menneskerettane, men som noko for dei spesielt interesserte – noko som fremmar hierarki og patriarki heller enn likestilling.

– Denne konstruerte motsetninga er falsk og grunnar i ei fundamental misforståing om kva religions- og trusfridom faktisk er. Trusfridom varetar folks rett til å tru på kva enn dei vil. Han varetar mangfaldet. Han handlar om val, ikkje konformitet. Han handlar faktisk meir om fridom, enn om religion, seier Kerr.

Herefoss peikar òg på dette som ein av dei største misforståingane når det gjeld trusfridomsfeltet.

– Trusfridom verken vernar eller forsvarer religionar, religiøse verdiar, tradisjonar og praksis. Det er ein fridom, ein rett til sjølv å velja, forlata eller praktisera tru. Det forsvinn litt i diskusjonane når det blir mykje merksemd på religion. Religion blir ofte sett på som ein negativ faktor når det gjeld kvinners rettar.

– Berøringsangst

Chavez og Herefoss opplever både internasjonalt og i Norge at det eksisterer ein viss berøringsangst for religion og trusfridom blant mange som arbeider med kvinners rettar.

– Når religion kjem inn i bildet, så rygger dei unna og seier det er altfor komplekst og lada. Det blir enklare å ikkje forholda seg til det i det heile, seier Herefoss.

Hefte-forfattarane legg til at dei ikkje trur det er av vond vilje at mange skuggar unna spørsmål om tru.

– Dei som har vakse opp i ein sekulær kontekst, forstår ikkje alltid kor viktig trua er i livet til mange menneske og kor sårt tema det kan vera. Fordi dei ikkje vanlegvis tar stilling til spørsmål om tru, blir det enkelt å ikkje gjera det her heller, seier Chavez.

Forståeleg og brukarvennleg

No håper Stefanusalliansen at det nye heftet kan bidra til å oppklara misforståingar og hjelpa dei som arbeider på dei to felta, til å jobba saman for å maksimalisera både trusfridom og kvinners rettar.

– Vi leita etter ein enkel introduksjon som kunne hjelpa folk som skal jobba med dette skjeringspunktet, men kunne ikkje finna nokon, så då vart løysinga å laga ein sjølv, seier Herefoss.

Dei fortel at det har vore skrive noko om temaet den siste tida, men at det gjerne har vore på eit så høgt akademisk nivå at det har gjort stoffet utilgjengeleg for folk flest.

– Ein bruker ein terminologi og eit språk som folk på grasrota ikkje skjønner eller er opplærd i. Vi har prøvd å laga eit brukarvennleg læringsverktøy som også dei som ikkje jobbar med menneskerettar til vanleg, kan forstå, seier Chavez.

Ho håper òg at ressursen kan brukast av religiøse leiarar i trussamfunn slik at dei forstår at trusfridomsbrot opplevast ulikt for menn og kvinner og at kvinners rettar ikkje er ein trussel for trua deira. KPK

Artikkelen er skriven av Ingunn Marie Ruud, Kristelig Pressekontor. Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

 

MÅ TA DEBATTEN: Sjølv om tilstanden for trusfridom er betydeleg verre andre stader i verda, som her i Nord-Irak, meiner Stefanusalliansens generalsekretær Ed Brown at det er viktig å diskutera trusfridom òg i Noreg, særleg med tanke på kva signal det sender til andre land. FOTO: Stefanusalliansen

Må snakke om trusfridom – òg i Norge

/0 Kommentarer/i , /av

Slik verda fungerer i dag, meiner Stefanusalliansen det òg er viktig å diskutera kåret til trusfridommen i Noreg, korleis politikarar ordlegg seg og kva signal vi sender.

Då vinmonopola i Oslo fekk opna medan kyrkjene framleis måtte vera stengt, var det mange som reagerte på dette. Mellom dei var menneskerettsorganisasjonen Stefanusalliansen som vanlegvis er mest opptatt av å kjempa for trusfridom i land vi ikkje liker å bli samanlikna med når det gjeld menneskerettar.

I ein aviskronikk spør redaktør i Stefanusalliansen, Johannes Morken, om norske styresmakter – politiske og faglege – har hatt sterkt nok medvit om trusfridomen midt i smittevernet.

– Kan vi, når vi sterkt kritiserer andre land, samstundes seia at hos oss er alt vel, spør han.

Morken meiner det er på høg tid å spørja om inngrepa i troslivet har vore innanfor det som etter internasjonale konvensjonar er lovleg.

– Styresmakter har rett til å avgrensa utøving av trusfridomen for å sikra offentleg tryggleik, orden og helse eller fridomen for og rettane til andre menneske. Men tiltaka skal vera baserte i lov, dei skal vera nødvendige, og dei skal – ikkje minst – vera proporsjonale. Dei skal altså ikkje vera meir inngripande enn høgst nødvendig, skriv han.

Behov for å snakka om trusfridom

Til Kristelig Pressekontor fortel generalsekretær i Stefanusalliansen, Ed Brown, at det kan vera utfordrande å snakka om trusfridom i Norge når folk i andre delar av verda blir kidnappa, tvangskonverterte eller drepne for trua si.

– Det er ein av grunnane til at vi ikkje engasjerer oss så mykje her. Det er vanskeleg å ta opp ei sak som ikkje handlar om liv og død, når vi til dømes veit at kristne jenter i Pakistan blir bortførte, tvangsgifta og tvangskonverterast til islam, seier han, men legg til:

– Vi i Stefanusalliansen er kalla til å jobba for dei der ute. Derfor er det viktigaste for oss å sjå på dei tinga i politiske program her som kan ha negativ effekt der ute og som sender feil signal. Det er behov for å snakka om trusfridom i alle land, og Norge er ikkje noko unntak.

Brown medgir at det òg kan vera ei vanskeleg øving å vega smittevernhensyn opp mot retten til trusfridom og religionsutøving.

– I eit smittevernperspektiv er det veldig bra at ein stat kan overvaka og finna ut kor folk har vore for å minska spreiingsfaren, men det kan òg gå ut over individuelle fridommar som ytringsfridom, forsamlingsfridom og assosieringsrett. Alt dette kan påverka trusfridommen, seier han.

Nødvendig med høg tillit

Generalsekretæren peikar på at eit høgt tillitsnivå er avgjerande for å kunna bruka innskrenkande tiltak i smittevernet, men at tillitskulturen vi har i Norge, kan svekkast dersom tiltaka ikkje bli opplevd som rettferdige.

– Det er ein viktig debatt å ta. Er det riktig at eit idretts- eller kulturarrangement har hatt ei høgare grense for kor mange som kan delta enn det religiøse arrangementet har hatt? Det kan finnast gode grunnar, men dei må forklarast. Det ser ikkje bra ut når det opplevast som om religiøse grupper blir diskriminerte i forhold til andre grupper.

Brown seier det ikkje er sjølvsagt å ha eit så høgt tillitsnivå mellom folk og staten som vi har i Norge.

– Det betyr at ein har større moglegheiter for gode, opne debattar, og ein stoler på at innskrenkande tiltak ikkje blir varande over ein lengre periode. Det er ikkje tilfellet mange andre stader i verda. Eg stoler ikkje på at Kina eller Iran, når dei set i gang overvakande tiltak, vil fjerne dei når pandemien er over.

Kritiserer politisk kontrolliver

LEGITIMERER: Stefanusalliansens redaktør Johannes Morken meiner iveren til norske parti etter å kontrollera livssynssamfunn i verste fall kan legitimera maktbruken i andre land. FOTO: Stefanusalliansen

Morken kritiserer i kronikken sin òg det han kallar ein urovekkjande kontrolliver retta mot norske trussamfunn og religiøse minoritetar frå fleire norske politiske parti.

– Det kan i verste fall også legitimera andre lands langt sterkare vilje til bruk av makt, skriv han

Også Stefanus-generalen reagerer på måten enkelte politiske parti i Norge ordlegg seg når det gjeld kontroll av trussamfunn. Han meiner trusfridom i Norge òg må sjåast i lys av situasjonen i andre land.

– Dersom vi hadde lese i eit partiprogram frå Kina at staten vil ha meir kontroll med troslivet, trur eg mange vilja tenka at dette ikkje er bra. Når vi får same ordlyd i ein norsk kontekst, sjølv om vi har mykje tillit, er det grunn til å stilla spørsmål, seier Brown til KPK.

Han trekker fram eit døme om å vilja greia ut og forby utanlandsk finansiering av trussamfunn.

– Dette veit vi har vorte brukt aktivt i Russland og India, og vi ser den negative effekten der folk blir stempla som landsforrædarar dersom ein får utanlandsk støtte. Eg forstår at ein ikkje vil legga til rette for terrorverksemd, som òg kan skje innanfor religiøse samfunn, men eg trur det finst andre måtar å hindra dette på enn å forby utanlandsk finansiering av trussamfunn tvers over, seier Brown og legg til:

– Dette står i kontrast til utviklinga i ein transnasjonal verd der alt, inkludert det religiøse livet, opererer på tvers av landegrenser. Kva om kristne i Norge ikkje kunne senda pengar til sine trossøsken i andre land? Eg trur dei fleste ville tenkt at det ikkje var greitt. KPK

HJELP: Friviljuge frå Stefanusalliansens partner Resurrection Church kasta seg rundt for å hjelpa. FOTO: RESURRECTION CHURCH BEIRUT

Gud, Libanon og katastrofen

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det vesle landet Libanon er på randen av kollaps. Kvar er Gud i katastrofen?

Libanon er eitt av dei 15 landa som etter tradisjonen vert rekna som vogge for menneskeslekta. I Det gamle testamentet finn vi mange og sterke tekstar om Libanon, ikkje minst i profetlitteraturen. Salomo dikta om sedertre, og han skaffa libanesiske sedertre då han bygde tempelet i Jerusalem.

Landet, i dag klemt inne mellom Middelhavet, Israel og Syria, var i fleire hundre år ein del av det ottomanske (tyrkiske) riket som braut saman under første verdskrigen. Etter at britane og franskmennene hadde delt viktige restar av det muslimske verdsriket mellom seg og styrt på vegne av Folkeforbundet (FNs forgjengar i mellomkrigstida), oppstod det nye nasjonalstatar. Libanon var ein av dei, fri frå fransk styre i 1946.

Sekterisk
Franskmennene favoriserte dei kristne i Libanon. Styresettet vart laga for å sikra kristne posisjonar. Landet fekk eit politisk system som baserte seg på at halvparten av folket då var kristne. I dag er halvparten av medlemmane i parlamentet kristne, den andre halvparten er muslimar. Presidenten er maronittisk kristen, statsministeren er sunnimuslim, leiaren i parlamentet er sjiamuslim, og visestatsministeren er gresk-ortodoks.

HÅP: Friviljuge frå den kyrkjelege hjelpeorganisasjonen Merath gjev medmenneske håp. Foto: MERATH

Libanon har alltid hatt noko ved seg som andre arabiske land ikkje har hatt. Beirut er blitt kalla «Midtaustens Paris». Etter at eg nemnde dette i ein kronikk om Libanons kollaps og katastrofe, fekk eg e-post. Skrivaren refsa meg for ikkje å ha skrive at Libanon var slik fordi landet «var et kristent land».

Så lettvint kan makt i Midtausten analyserast. Det er heilt rett at Libanon har hatt og har ei stor kristen folkegruppe og at dette pregar landet. Men på den andre sida har landet store interne konfliktar som systemet ikkje har evna å løysa.

Krig og massakre
Det tok  tre tiår frå Libanon vart sjølvstendig til det braut ut borgarkrig. Det fører for vidt her å analysera dei grufulle 15 åra frå 1975 til 1990. Men kristne militsar stod også for grufulle overgrep, som då falangistmilitsen i 1982 gjekk inn i dei palestinske flyktningleirane Sabra og Shatilla i Beirut og massakrerte hundrevis av sivile på jakt etter ein PLO-milits dei mistenkte for å ha myrda den kristne presidenten. Utanfor leirane stod israelske soldatar som gav falangistane 36 timars arbeidsro til å lemlesta og drepa.

Massakren er ein skamplett.

Kyrkjeleg «krigsagenda»
Den maronittiske kyrkja, den største kyrkja i Libanon, hadde under borgarkrigen i praksis ein «krigsagenda». Det gjaldt å passa på interessene til sine eigne. Kyrkja var taus og hadde – med nokre heiderlege unntak – ingen sosial agenda.

Libanon tok ikkje noko oppgjer med fortida då borgarkrigen tok slutt. Krigsherrane gjekk frå slagmarka til parlamentet og styrte vidare med grunnleggjande sett den same agendaen, i eit sekterisk politisk system.

Landet har vore herja av invasjonar og okkupantar og ytre makter. PLO, Israel og Syria gjorde sitt under og i dei første åra etter borgarkrigen. I dei siste to tiåra har Iran prøvd å dominera Libanon gjennom den sjia-muslimske Hizbollah-militsen, ein «stat i staten». Saudi Arabia har støtta sunnimuslimske krefter.

Vanstyre

KNUST: I Beirut har alle feia knust glas etter katastrofen. FOTO: RESURRECTION CHURCH BEIRUT

Men Libanons eigne klanar og krigsherrar har sjølve mykje å svara for i korrupsjon og sekterisk politisk vanstyre. Krigsherrane slapp å ta oppgjer med krigsovergrepa frå borgarkrigen. Når folk går til val, røystar dei på sine krigsherrar av frykt for krigsherrane til dei andre. Dette systemet krev Stefanusalliansens vener i Libanon ein slutt på.

Det er ikkje rart at krigsherrane ikkje vil sleppa til uavhengige ekspertar som kan få fram sanninga om kvifor 2750 tonn høgeksplosivt materiale vart liggjande seks år i hamna og så eksploderte og la Beirut sentrum i ruinar, drap 200, skadde 5000–6000 og gjorde 300 000 heimlause. Krigsherrane skuldar på kvarandre og løyner kva tragedien skuldast.

Katastrofen kom på toppen av ei djup politisk krise, ei økonomisk krise og ei helsekrise. Libanon var på kanten av kollaps også før katastrofen 4. august.

Kristent vitne
Kva inneber det å vera kristen i Libanon? Å ha ein maronitt i presidentpalasset eller å ha halve parlamentet gjer ikkje Libanon til noko «kristent land». Presidenten sjølv er maktpolitikar så det held – han var med under borgarkrigen og gjekk i eksil under syrisk okkupasjon fram til 2005. I dag er han støttespelar for Syria i allianse med Hizbollah-militsen.

Kvar er Gud? Utan tvil blør Guds hjarta for Libanon, skreiv Elie Haddad ved Arab Baptist Theological Seminary i Beirut etter katastrofen. Han såg Gud i dei mange som tok til gatene for å sopa knust glas og gje mat, tak over hovudet og trøyst til desperate heimlause. «Det er lett for oss å identifisera det vonde i menneske som er borte frå Gud. Men i dag lærer vi å kjenna att biletet av Gud i menneske over alt i Beiruts gater», skreiv han.

Elie Haddad vaks opp under borgarkrigen då «kyrkja stort sett var taus og gøymde seg». Slik er det ikkje i dag. «Gud har forvandla kyrkja si til å bli eit vakkert uttrykk for Guds kjærleik til menneska».

Stefanusalliansens tre partnarar i Beirut kasta seg også rundt for å gjera det dei kunne for å hjelpa. Slik kan vi sjå Guds fingeravtrykk – midt i katastrofen.

Johannes Morken er redaktør i Stefanusalliansen.

BEKYMRET: Ed Brown i Stefanusalliansen er bekymret for hvordan regimer bruker smittesporingsteknologi for å forfølge religiøse minoriteter. FOTO: Stein Gudvangen, KPK

Ser misbruk av smittesporings-app

/0 Kommentarer/i , /av

(Korona) Stefanusalliansen ser at regimer som forfølger religiøse minoriteter, allerede misbruker smittesporingsteknologi og lignende tiltak til å øke overvåkningen.

Menneskerettighetsorganisasjonen frykter en utvikling der teknologi for å spore smitte av koronaviruset misbrukes til å forfølge utsatte minoriteter.

– Det er opplagt at smittesporings-apper på den ene siden kan være til stor hjelp for helsemyndigheter, men samtidig har de dessverre også en mørkere side ved seg, sier generalsekretær Ed Brown i Stefanusalliansen til Kristelig Pressekontor.

Han påpeker at det i land som Norge, der det finnes gode mekanismer for å avsløre eventuelt misbruk, kan være forsvarlig å bruke slike apper med visse restriksjoner.

– Mange andre land har ikke slike restriksjoner, og vi vet at land allerede nå bruker teknologien diskriminerende og innskrenker friheter mye mer enn nødvendig, sier Brown.

Framhevet tillit

Da Folkehelseinstituttet lanserte appen Smittestopp torsdag 16. april, og personvernsutfordringer ble påpekt, ble den høye tilliten i det norske samfunnet framhevet. Blant annet har appen fått kritikk fordi den lagrer data sentralt og ikke har åpen kildekode som viser hvordan appen er bygget opp.

Allerede et døgn etter lanseringen kunne NRK melde at over en million nordmenn hadde lastet ned appen. Mennesker som tilhører undergrunnsmenigheter i land der kristne forfølges, har ikke grunn til å ha den samme tilliten, forklarer Brown.

– Myndigheter har tidligere hatt vanskeligheter med å kartlegge menneskene i disse menighetene, men med slike apper kan de lett ta alle sammen. Det er veldig bekymringsfullt, sier han.

Tvang og løgn

I Norge er det fullstendig frivillig å laste ned sporings-appen. En slik frihet er ingen selvfølge i alle land. Noen bruker tvang, og myndigheter snakker ikke nødvendigvis sant om hva appene gjør.

– Iran introduserte en app som angivelig skulle måle helsetegn som kunne avsløre om du var smittet. Men det var løgn. Det appen gjorde, var å overvåke hvor folk befant seg, sier Brown som tror folk i en fryktsituasjon kan velge å ta i bruk slike apper uten at det nødvendigvis foreligger tvang.

– Norge er med og legitimere

Selv om Brown mener det kan være gode grunner for å lansere en app som Smittestopp i Norge, ser han ikke bort fra at det kan brukes til å legitimere slik teknologi andre steder.

– Det blir lettere for andre land å peke på oss og si «Se der, vi gjør ikke noe annet enn frie land gjør», sier han.

Stefanus-generalen tror likevel ikke dette automatisk gir en god grunn til å ikke bruke teknologien i Norge.

– Jeg tror ikke disse regimene trenger legitimeringen for å ta denne teknologien i bruk.

Utviklet for norske forhold.

VANSKELIG Å SI: Fungerende assisterende direktør i FHI, Gun Peggy Knudsen, skriver at det er vanskelig å si om appen Smittestopp alene er noe som vil kunne legitimere overvåking i andre land. FOTO: Folkehelseinstituttet
FOTO:FOTO: Folkehelseinstituttet

Det er Folkehelseinstituttet (FHI) som har utviklet Smittestopp. Fungerende assisterende direktør i FHI, Gun Peggy Knudsen, skriver i en e-post til Kristelig Pressekontor at appen er utviklet for norske forhold og baserer seg på tilliten mellom borgere og stat som vi har her.

– Det er vanskelig å si om denne appen alene er noe som vil kunne legitimere overvåking i andre land, men dette aspektet er en av grunnene til at kildekoden foreløpig ikke er åpen – nettopp for å sikre at den ikke misbrukes i land uten samme demokratiske styresett, skriver Knudsen.

– Kjenner norske myndigheter et ansvar for at Smittestopps eventuelle suksess kan brukes som argument for å presse utsatte folkegrupper i andre land til å la seg overvåke?

– Det er vanskelig for oss å forutse nå hvordan Smittestopp kan brukes som argument for det du nevner. Appen er tilpasset norske forhold, som et bidrag til å håndtere smittesituasjonen her. Vi er opptatt av personvernet, appen er frivillig, og man kan trekke seg når som helst, slette egne data og skru av stedsfunksjoner. Analyser bruker anonyme data, det vil si grupperte data som ikke kan knyttes til enkeltpersoner, og appen og løsningen skal kun vare så lenge utbruddet pågår, sier FHI-direktøren.

Bruker covid 19 som unnskyldning

Kina er et eksempel på et land med massiv bruk av overvåkningsteknologi både før og etter koronapandemien, og Ed Brown sier kamp mot terror har vært unnskyldningen i Kinas forfølgelse av for eksempel Uigurene.

– Nå kan de bruke covid 19 til å igangsette tiltak de ellers ikke ville fått gjennom.

Brown frykter også at den hindunasjonalistiske regjeringen i India kan bruke teknologien for å slå ned på kristne og muslimske minoriteter.

– India har et helt hav av ulike apper, for eksempel en der folk i karantene må sende en selfie (bilde av seg selv, red.anm.) hver halvtime for å bevise at de ikke har gått ut. Når slik teknologi først er tatt i bruk, er katten ute av sekken, og det er vanskelig å få den inn igjen. Det er faren her, sier han.

Brown mener at selv om India er et gedigent demokrati, har de ikke de samme strukturene som Norge for å hindre misbruk.

– Må støtte lokale krefter

Han har ingen klar løsning på utfordringen smittesporingsteknologien skaper for forfulgte minoriteter.

– Land kan protestere og oppfordre gjennom multilaterale organer. FN gjør en kjempegod jobb her, men det er ikke bindende. Norge kan løfte sin stemme, men det er begrenset hvor mye de kan gjøre for å hindre dette misbruket, sier Brown som framhever støtten til lokalbefolkningen:

– Lokalbefolkning og sivilsamfunn må selv kjempe i de landene det gjelder, og vi må støtte dem. Det er utrolig viktig at de får stå i bresjen, og at det ikke bare er utenlandske krefter som kommer inn og preker, avslutter han. KPK

FLYKTNINGAR: I denne flyktningleiren i Nord-Irak sit framleis tusenvis av jesidiar som flykta frå IS. Korleis skal dei verna seg dersom viruset spreier seg, spør Johannes Morken. Foto: Pål Brenne/Stefanusalliansen.

Utanfor den mørke korona-skuggen

/0 Kommentarer/i , , /av

(Korona) KOMMENTAR Korleis skal vi bry oss, etter unntakstilstanden, for dei som alltid kjem sist i køen for hjelp i store kriser?

Det var den dagen krisa slo inn over oss, den dagen parolen ikkje lenger berre var handvask, den dagen viktige delar av samfunnet vart stengt. Folk fekk endå verre ting å frykta enn at dei vart jaga heim frå hyttene. Klarar helsevesenet denne krisa? Har vi eit arbeidsliv og eit kulturliv å gå til etter viruset?

Det var dagen for å bli positivt nærsynt – på ein ny måte: Vi skal bry oss ved å halda avstand, for livet og helsa til naboar, familie og kollegaer si skuld. Og folk bryr seg. Facebook er fullt av dugnadsånd.

Men korleis skal vi bry oss – etter unntakstilstanden? Det handlar ikkje berre om når vi får lov til å ta på folk igjen. I Syria og Irak sit folk framleis i flyktningleirar der viruset kan få «fritt leide» om det slepp laus. Irak har stengt ned viktige delar av samfunnslivet. Inn på Ninive-sletta der nokre tusen kristne som vart jaga av IS, har prøvd å byggja oppatt eit liv av ruinar, slepp no knapt nokon.

Korrupsjon og heltar
Libanon stengde skulane fleire veker før vi gjorde det. Koronaviruset lammar viktige delar av eit land der økonomien alt var på felgen. Halvannan millionar syriske flyktningar sit i tronge husvære i byane eller i kummerlege telt utanfor og kjenner på presset om å dra tilbake dit dei kom frå.

Viruset slo i Libanon til etter at store folkemengder i månader hadde teke til gatene for å protestera mot korrupte politikarar som deler makta etter kva religiøst samfunn dei høyrer til, utan å bry seg om folket dei skal tena.

PREST: Stefanusalliansen støttar arbeidet Fadi Daou driv for å kjempa for trusfridom og like borgarrettar for alle i fleire land i Midtausten. FOTO: Stefanusalliansen

Eg fekk eit naudrop frå ein prest som har støtta demonstrantane. Fadi Daou refsar politikarane som nærsynt kjempar for seg og sine. Han hyllar dei heltemodige helsearbeidarane som kjempar for liv og helse for andre.

Stefanusalliansen støttar arbeidet Daou driv for å kjempa for trusfridom og like borgarrettar for alle i fleire land i Midtausten. «Egoisme og arroganse er vegen til undergang», åtvarar Fadi Daou. Adressa hans er den politiske leiarskapen i Libanon. Men også vi bør lytta.

Alltid sist i køen
Det er ikkje sikkert at verda slik vi kjende den før koronaviruset, nokon gong kjem tilbake. Vi veit ikkje kor lenge virusfrykta sit i – og kor lang tid det tek før vi i Vesten har fått vaksine. Vaksinen kjem først til oss.

Vi må leita etter rom for å bry oss – over grenser og banksystem som no er stengde

Det vi alltid veit, er at grupper som er undertrykte til vanleg, som urfolk og etniske mindretal, vert ekstra ramma i alle kriser. Dei er alltid sist i rekkja av dei som får hjelp. Religiøse minoritetar er også utsette for denne brutale mekanismen. Vi må leita etter rom for å bry oss – over grenser og banksystem som no er stengde.

Kinas bruk av makt

Norske kyrkjer har avlyst gudstenester, prøvd seg fram på internett og kasta seg over telefonen for å trøysta dei redde. Dette har kinesiske kristne gjort i fleire veker. Kyrkjer i Wuhan, det kinesiske episenteret for viruset, har kjempa seg fram medan millionar av menneske har vore heilt innestengde. Prestar og pastorar har prøvd å halda kontakt med einsame menneske som kan ha hatt god grunn for panikk med virusfaren utanfor døra.

Vi har heia på Kina som hardhendt har slåss mot viruset. Legar og styresmakter i Vest ser med rette etter kva dei kan læra.

Men så veit vi også at Kina er eit brutalt diktatur, som har tradisjon for ein maktbruk for å sveisa att dørene til folk som bryt portforbodet. Hos oss har det også vore truga med sivilforsvar, politi, bøter og fengsel – fordi det er ein unntakstilstand.

Også i Kina er kampen mot viruset ein unntakstilstand. Men der er ikkje viljen til brutal makt nokon unntakstilstand, men dagleg politikk. Etter portforbodet vil kristne koma ut igjen til eit samfunn som vil vera endå meir overvaka enn i dag.

Regimet har bygt opp eit massivt overvakingsapparat, med kamera og ansiktsgjenkjenning. No kan kampen mot korona gje Xi Jinping eit ekstra påskot for meir overvaking både av menneske og virus. Vil eg bry meg?

Vår skrekkslagne fascinasjon for hardhendt kinesisk kamp mot korona må ikkje få oss til å gløyma dei mange offera for det harde kinesiske diktaturet

Dei truande i Kina har lenge vore under press frå eit regime som vil undertrykkja all religion. Det er ingen grunn til å tru at forfølginga blir mindre. Vår skrekkslagne fascinasjon for hardhendt kinesisk kamp mot korona må ikkje få oss til å gløyma dei mange offera for det harde kinesiske diktaturet.

Livet på heimekontoret

Vi er plikta til å kjenna etter om vi kan vera sjuke og gjera alt vi maktar for å verna dei sårbare mot smitte, for livet deira står på spel.

Men det er også fort gjort å bli så opptekne av korleis vi skal halda ut livet på heimekontoret at vi ikkje ofrar samvitsfangane i overfylte, smittefarlege iranske fengsel ein einaste tanke.

Akkurat medan eg skriv kjem dystre rapportar – om nye angrep på kyrkjer i Sudan og fleire målretta angrep på kyrkjeleiarar og familiane deira i Nigeria. Vi som har helse og arbeid har eit ansvar for også å følgja med på kva som skjer utanfor den mørke skuggen som koronaviruset legg over liva våre.

GJENKLANG: Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad i Garness håpar songane om Jesu lidingshistorie kan gje gjenklang i livet til folk i dag og gje stemme til den lidande kyrkja og dei forfølgde kristne. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Påskekonsert gjer stemme til lidande kristne

/0 Kommentarer/i , /av

Med konserten "Gåten om korset" ynskjer arrangørane å trekkja liner frå Jesu lidingar på krossen til dei kristne som lid i dag.

I helga blir turneen som Stefanusalliansen arrangerer med påskekonserten Gåten om korset, avslutta. Konserten er eit prosjekt i samarbeid med forfattar Jostein Ørum og duoen Garness og inneheld 14 heilt nye påskesongar. Første konsert var i Kristiansand 28. mars, og siste sjanse er i Grimstad 7. april. 

Garness, som består av systrene Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad, har sett musikk til Ørum sine tekstar.

– Konserten fortel Jesu lidingshistorie, men trekkjer òg inn perspektivet med forfølgde kristne som må lida for trua si i dag, fortel Reigstad Norheim til Kristeleg Pressekontor.

– Når ein les Det nye testamente, står det mykje om det å ta del i Kristi lidingar. For oss som lever i Norge, kan det nok verka litt fjernt, men det er viktig at vi ber for dei som lid for trua si, og at vi  kjempar saman med dei, legg systera til.

Stemmene frå den lidande kyrkja

For nokre år sidan skreiv Ørum boka «De som så ham». Den handlar om 40 menneske som opplevde Jesu siste veke saman med han.

– Men eg vart ikkje heilt ferdig med historiene. Etter kvart som eg har fått møta mange menneske frå den lidande kyrkja, høyrde eg òg meir og meir stemmene deira i Jesu lidingshistorie, seier Ørum til magasinet Stefanus.

Det var Ørum som først tok kontakt med Stefanusalliansen om å laga Gåten om korset.

Tekstane i påskekonserten følgjer ulike personar som såg Jesus eller var saman med han i veka før han døydde, og konserten fortel påskeforteljinga gjennom auga deira frå palmesøndag til oppstoda første påskedag.

– Vi håpar folk kan kjenna seg igjen i eigne liv i dag, og at stemma deira kan verta stemma vår. Dette synest vi Jostein har fått veldig bra til i tekstene sine, seier Garnes Reigstad og legg til:

– Vi håpar vi kan treffa nokre kjenslestrenger i folk slik at påskehistoria kjennest relevant for dei liva vi lever i dag.

Ikkje berre dystert

Garness fortel at nokon av songane vågar å vera i det mørke rommet – utan å koma med alle svar.

– Det synest vi er litt fint. Det var jo sånn for dei kristne som opplevde første langfredag. Dei visste ikkje at det ville koma ein påskemorgon, så i desse songane lèt vi det dirra litt, seier dei.

Men duoen lovar at det ikkje berre vert dyster stemning.

– Nåden er òg sterkt til stades gjennom konserten, og det er veldig variert musikalsk. Vi har alt frå lette pop-prega låtar til innslag av arabiskinspirerte tonar. Vi har både svære låtar med masse overskot og såre, inderlege songar, fortel Garness.

– Held ut lidinga

Stefanusalliansen er ein er ein misjons- og menneskerettsorganisasjon med særleg vekt på trusfridom som ein grunnleggjande menneskerett.

– Vi ynskjer at folk skal få sjå den spenninga som ligg i påskeforteljinga med det dramatiske at Jesus måtte lida, samstundes som det er gjennom lidinga at han sigrar, seier assisterande generalsekretær i Stefanusalliansen Hilde E. Skaar Vollebæk til KPK.

Ho fortel at mange kristne i verda lever med eit mykje høgare medvit rundt dette enn i Norge.

– Dei held ut i lidinga fordi Jesus gjorde det, og dei veit det ikkje er forgjeves. Når dei lever i ein pressa kvardag, må dei verna om vona som oppstandelsen gir, seier ho.

Turneen består av ti konsertar i ti ulike kyrkjer rundt om i landet. Garness fortel at dei verkeleg slår på stortromma denne gongen.

– Dette er den største produksjonen vi har reist rundt med som Garness. I tillegg til bandet skal vi ha med oss eit kor frå Bibelskolen i Grimstad, og det vert òg eit visuelt konsept med videografikk som vert vist på skjerm, fortel Garnes Reigstad.

Jul, påske og pinse?

Garness har tidlegare blant anna gjeve ut eit julealbum og har gjennomført mange julekonsertar.

– Det er utruleg mange tilbod før jul, så vi synest det er veldig gøy og meiningsfylt og no få løfta fram påska meir i det kunstnariske og kulturelle. Det finst jo mykje god påskemusikk, men kanskje ikkje så mykje nytt, seier dei.

Òg Skaar Vollebæk samanliknar prosjektet med dei mange julekonsertane der folk tek seg tid til å reflektera.

– Vi har lyst å bidra til at bodskapen til påska òg får slike rom til å reflektera i. Vi har òg som føremål å bidra til at impulsar frå forfølgde kristne sitt trosliv kan inspirera norske kristne, seier ho.

Dersom finansiering kjem på plass, har Garness eit ønske om å òg gje ut Gåten om korset som album.

– Då står vel berre pinsa att blant dei store kristne høgtidene? Kjem det eit pinsealbum òg?

– Ja, eg kjenner at det boblar litt etter dette prosjektet. Pinseperspektivet er jo ikkje med her då dei ikkje hadde fått Den heilage ande der vi avsluttar historia vår, seier Garnes Reigstad.

Garness fortel at dei ikkje har nokon konkrete planar om eit pinsealbum.

– Men du skal aldri seia aldri, ler dei. KPK

BORGERKRIG For 2017 var det Jemen som toppet lista over land der forfølgelsen av kristne er verst. Foto: Gerry & Bonni/CC/Flickr

Kristenforfølgelse til debatt

/0 Kommentarer/i , /av

Når Forfølgelseslisten for 2019 legges fram i januar, bør søsterorganisasjonene Åpne Dører og Stefanusalliansen møtes til en drøfting av hvordan – og om – forfølgelse av kristne kan måles.

Kort tid før Åpne Dører legger fram World Watch List (WWL, også kalt Forfølgelseslisten) 2019, viser det seg at det er uenighet om hvordan man måler forfølgelse av kristne.

– Ingen har god statistikk om forfølgelse av kristne, erklærer generalsekretær Ed Brown i Stefanusalliansen i et intervju med Kristelig Pressekontor (KPK).

Selv om Brown ikke nevner Åpne Dører eller WWL direkte i intervjuet, kan dette og andre utsagn vanskelig forstås annerledes enn at Brown også setter spørsmålstegn ved denne målingen.

Misjon

Åpne Dører definerer seg selv som «en tverrkirkelig, internasjonal misjonsorganisasjon» med følgende visjon: «å styrke og utruste kristne som lever under press og forfølgelse på grunn av sin tro på Jesus Kristus, og å oppmuntre dem til å utbre evangeliet til jordens ender».  

Stefanusalliansen beskriver seg som «en misjons- og menneskerettighetsorganisasjon – med særlig vekt på kampen for trosfrihet og misjon der trosfriheten er begrenset».

– Problematisk med «poeng»

I en artikkel datert 3. desember skriver KPK at de har «forsøkt å finne tall på hvor mange kristne som forfølges. Det har vist seg omtrent umulig. Det eneste man kan fastslå, er at det er vanskelig i mange land, og at millioner lider på ulike måter.» Det er på spørsmålet «kan man gjøre et anslag over hvor mange» kristne som forfølges, Ed Brown svarer det jeg ovenfor har sitert ham på.

Ifølge KPK vil generalsekretæren heller ikke si noe om i hvilke land det er verst for kristne: «Hvordan måler man ‘verst’, er Browns retoriske svar på det spørsmålet.  

Igjen uten å nevne Åpne Dører framholder Brown at «de metodiske utfordringene er store». Han viser til forskningssenteret Pew Research Centre som årlig lager en rapport om religiøs forfølgelse. Brown mener det er problematisk å gi «poeng» til hvert land eller si hvor det er vanskeligst å være kristen. Blant annet, påpeker generalsekretæren, må man skille mellom myndighetsrestriksjoner og fiendtlighet fra befolkningen. 

Les også: Veksande press mot truande.

– Ingen vet antall

Han mener alle organisasjoner som jobber med menneskerettigheter, står overfor slike utfordringer, og at det er viktig å reflektere rundt tall og lister som presenteres.

– Man kan bare anta hvor mange som forfølges. Jeg har sett et tall som 200 millioner forfulgte kristne bli brukt, men det er høyst usikkert, understreker Ed Brown.

I KPK-artikkelen siteres generalsekretæren videre indirekte på at «i et land som Kina blir kristne stadig arrestert og forhørt. Noen sitter i en celle over natta eller noen dager. Det fungerer som en advarsel. Nord-Korea figurerer høyt på alle lister over land med kristen-forfølgelse. Både der og i Kinas Laogai-leirer sperres ‘fiender av folket’ inne, men ingen vet hvor mange. Det er også mye forfølgelse og diskriminering i Midtøsten og Nord-Afrika. Brown understreker at dette ikke bare gjelder kristne. Bildet er komplisert.»

50 spørsmål

Stefanusalliansens kollegaorganisasjon, Åpne Dører, gjør nettopp det som Brown langt på vei advarer imot, nemlig å «gi ‘poeng’ til hvert land eller si hvor det er vanskeligst å være kristen». Åpne Dører forklarer selv at deres forfølgelsesliste – WWL – er satt sammen på grunnlag av et spørreskjema med 50 spørsmål «som dekker forskjellige aspekter omkring religionsfrihet. Gjennom et spesielt system tildeles poeng, avhengig av hvordan hvert enkelt spørsmål besvares. Hvert lands totale poengsum avgjør dets plassering på listen».

Selv om Ed Brown altså ikke nevner Åpne Dører direkte, er han ikke alene i sin åpne kritikk av det amerikanske forskningssenteret Pew. Hvert år publiserer senteret en rapport om «restriksjoner på religion» der hvert land får en totalvurdering. Avisen Vårt Land viser 27. desember (lenke krever innlogging) til den tyske teologen og sosiologiprofessoren Thomas Schirrmacher. Han mener å ha funnet store og uforklarlige variasjoner fra år til år i vurderingen av enkeltland, og at mangelfullt kildegrunnlag er en viktig årsak.

Variabler

Postdoktor Helge Årsheim ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo mener det største problemet er hva Pew faktisk måler. Han mener Pew legger til grunn et bestemt syn på hva som kan sies å være restriksjoner på religion. Norge scorer eksempelvis dårlig fordi vi ha obligatorisk religionsundervisning i skolen.

Den britiske religionssosiologen Davis Voas forklarer overfor Vårt Land at Pew «forsøker å koke ned et ekstremt komplisert sett med fakta til to variabler – myndighetsrestriksjoner og sosial fiendtlighet».

Åpne Dører opererer på sin side med fire faktorer: Den juridiske, offisielle status kristne har, de faktiske forhold for den enkelte kristne, hvilken rolle kirken har i samfunnet og faktorer som kan hemme eller hindre religionsfriheten.

Ingen er tjent med at det skapes tvil om graden av kristenforfølgelse – aller minst de forfulgte selv

Når kritikk mot slike målinger nå først er reist, mener jeg Åpne Dører bør gripe anledningen til å arrangere en debatt om dette i forbindelse med lanseringen av 2019-utgaven av Forfølgelseslisten. Ingen er tjent med at det skapes tvil om graden av kristenforfølgelse – aller minst de forfulgte selv.

SOLIDARITET: Fakkeltoga for forfølgde engasjerar mange menneske. Her er frå markeringa i Oslo i 2017. ARKIVFOTO: Markus Plementas, KPK

– Millionar av barn lid under trosforfølging

/0 Kommentarer/i , /av

Det får store konsekvensar for barn når kristne vert forfølgt. Dette kjem i søkelyset når det blir arrangert fakkeltog for den lidande kyrkja i haust.

Ifølgje organisasjonane Stefanusalliansen og Åpne Dører lever 83 prosent av folkesetnaden i verda i land der tru- og livssynsfridomen er sterkt eller særs sterkt avgrensa.

– Ein stor del av desse – mange millionar – er barn og unge. Dei forstår ikkje alltid kvifor dei vert utestengt, mobba og forfølgt, seier informasjonsleiar i Åpne Dører, Linda Askeland.

Ho har sjølv vore i Egypt og har sett korleis kristne minoritetsbarn vert handsama der og korleis dei får eit avgrensa tilgjenge til ressursar.

– I eit klasserom med 60 elevar vart kristne barn plassert heilt bakarst og vert mobba både av lærarar og medelever. Mange går ut av femte klasse utan å kunna lesa eller skriva, fortel Askeland.

Barn frå livssynsminoriteter rundt om i verda risikerer òg at foreldre vert fengsla eller drepe for trua si, og mange av dei vert tvinga på flukt.

Auka oppslutning om fakkeltog

Kvart år i november arrangerer Åpne Dører og Stefanusalliansen fakkeltog i fleire norske byar for forfølgde. Askeland fortel at oppslutninga rundt fakkeltoga aukar jamt for kvart år.

– I Bergen var det over 600 med i toget i 2017, mengda har auka for kvart år. Òg i mindre byar som Ålesund møter folk opp. Det har vore meir enn 450 i fakkeltog der, seier ho.

I år er to nye byar med på å arrangera fakkeltog for forfølgde: Lakselv i nord og Arendal i sør. Til saman vert det arrangert fakkeltog 11 stadar over heile landet frå 29. oktober til 9. desember.

Fakkeltoga set særleg søkelys på kristne, som er den største gruppa av livssynsminoriteter som vert forfølgt, men løftar òg fram menneskerettar og trusfridom generelt.

– Bibelen utfordrar oss tydeleg på å reisa oss mot all urett: for dei som vert undertrykt og halde nede. Det er absolutt bibelsk belegg for å gå i fakkeltog for alle barn og unge som vert forfølgt for trua si, seier Askeland.

Politisk påverknad

POLITISK: Stefanusalliansen og Åpne Dører ynskjer óg å påvirka politikarar gjennom fakkeltoga. Her er utanriksministar Ine Marie Eriksen Søreide saman med Kjell Ingolf Ropstad og Knut Arild Hareide under fjorårets fakkeltog i Oslo. ARKIVFOTO: Markus Plementas, KPK

Kvart år i samband med fakkeltoget i Oslo vert det levert eit opprop til sentrale politikarar i Utanriksdepartementet. Åpne Dører trur engasjementet påverkar.

– Vi trur jo at det har ein påverknad. I fjor vart det til dømes løyvd fleire millionar meir til arbeid for trusfridom, seier Askeland.

Ho viser til då regjeringa i 2017 dobla bistanden til religiøse minoritetar frå 20 til 40 millionar kroner.

– Få grupper er meir sårbare i krig og konflikt enn religiøse minoritetar. Dei vert utsett for grove overgrep i fleire land. Lista er lang: Isils overgrep mot yazidiane i Irak, presset mot kristne minoritetar i Midtausten, angreip mot kristne og shiaer i Pakistan, uttalte dåverande utanriksminister Børge Brende i ei pressemelding den gongen.

I offentlege rom

Askeland trur det gjer noko med folk å fysisk gå i fakkeltog framfor å berre sitja på eit møte.

– Det handlar om å vera til stades i det offentlege rom og gå i solidaritet med dei forfølgde barna. Å setja beina sine midt i byen og løfta ein fakkel i mørket, gjer noko med oss, seier ho.

Det er lokale komitear som arrangerer fakkeltoga i dei ulike byane.

Stefanusalliansen og Åpne Dører oppfordrar òg kyrkjelydar til å markera sundag for forfølgde på ein av gudstenestene i november.

– Vi tilbyr ressursar til markeringane inkludert opplegg for barn i sundagsskulen. Nytt av året er ein liten teiknefilm som forklarer kva forfølging er for dei minste, seier Linda Askeland. KPK

ingunn@kpk.no