Tag Archive for: trospraksis

TROSPRAKSIS OG HJERNETRIM: Areopagos-prest Stian Kilde Aarebrot henter støtte fra hjerneforskning når han i sin nye bok skriver om hvordan handling påvirker oss som troende. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

‘- Går uforandret fra møter med Jesus

Teolog og forfatter mener kristne har lagt seg til en uvane med å gå uforandret fra møter med Jesus i forkynnelse og bibellesing.

Etter over ti år med eksperimentering i kristne trospraksiser har teolog, prest og leder for nettverket Etter Kristus i Areopagos, Stian Kilde Aarebrot, skrevet boken «Kunsten å forme livet». Boken handler om hvordan gode vaner kan forme både troen og hjernen vår. Sambåndet anmeldte boken i nr. 11/18. 

– Dette er et rop til kirken om at hvis vi skal overleve og bli flere, må vi være en kirke som gjør og inviterer til handling og trospraksis, ikke bare til intellektuell tro, sier Aarebrot til Kristelig Pressekontor.

Kunnskapstung

Aarebrot tror kirken har mistet noe av tanken om hvor viktig praktisk handling og vaner er.

– Kirken har ikke mistet alt, men noe. Kirken har vært et barn av sin tid de siste 500 årene med opplysningstid og sterk vekt på kunnskap. Det har ført til at kirken har blitt kunnskapstung og ikke så praksistung.

Ser man på kirkens tidligste historie mener Aarebrot at det var en sterk vekt på det man gjør.

–  Her ser vi at tyngdepunktet ligger mye mer mot praksis enn bare ordets forkynnelse. Ikke som en motsetning, men noe som går hånd i hånd.

Hva skjer nå?

Å øve seg på trospraksis og tilegne seg gode vaner er noe Aarebrot tror er viktig for at troen skal få en faktisk betydning for den kristnes liv.

– Jeg tror vi har fått en uvane i kirken ved at vi kan høre evangeliefortellingene og synes at det er godt, men så bare gå videre. Man går uforandret fra møter med Jesus, for å si det litt brutalt, sier han.

En av de vanene Aarebrot har tillagt seg som han mener har hatt størst effekt, er å alltid spørre seg selv «Hva skjer nå?».

– Det er en vane til å ikke bare gå videre når man har hørt en god tale, lest noe i Bibelen eller snakket sammen om tro, men at man kan klare å tenke videre hva man gjør med det og hvilke konsekvenser det får. Det har blitt en ryggmargsrefleks for meg, sier han.

Misforstått frihet

Aarebrot kommer selv fra en barndom i pinsebevegelsen og pleide som ung å fnyse eller le av dem som leste faste bønner heller enn å be fritt med egne ord.

– Det var liksom ikke genuint eller autentisk hvis man ikke hadde sine egne ord, forteller Aarebrot at han og mange med ham tenkte da.

I bokens forord skriver han at boken kan være et brev til ham selv som 22-åring.

– Jeg var preget av en annen type kristendom da der friheten var høyt aktet og litt misforstått. I dag vil jeg si at frihet først og fremst er noe du kan tilegne deg gjennom noen sunne og gode rammer for livet, sier Aarebrot som nå er 42.

Han tror på å sette visse regler for seg selv og setter nå pris på både tidebønner og andre former for faste ritualer.

– Å for eksempel be salmene, som den kristne kirken har gjort til alle tider, handler litt om å hvile og la andres ord forme deg og troen din.

Bekreftende hjerneforskning

I boken sin peker Aarebrot på nyere hjerneforskning som viser at det man gjør og de vaner man tillegger seg, påvirker hjernen helt konkret.

– For eksempel viser det seg at folk som ber eller mediterer, har mer grå substans i både i prefrontal cortex, der konsentrasjon og viljestyrke sitter, og i den delen av prefrontal cortex som heter fremre cingulum cortex, der empatien sitter. Det handler om å trene seg litt. Nevronene i hjernen responderer på impulser og aktivisering akkurat som resten av kroppen gjør, sier han.

– Hjerneforskningen bekrefter at handlinger former hjernen vår. Dette er noe kirken egentlig til alle tider har visst: Vi blir det vi gjør! Det gjør noe med deg å be, å dele og å ta deg av de fattige og ensomme.

Smittende moral

Areopagos-presten har også trukket en annen lærdom fra hjerneforskningen som han mener underbygger viktigheten av god trospraksis.

– Nevrovitenskapen viser også at vi er rå på å herme og speile hverandre. De synlige handlingene vi utfører, gjør ikke bare noe med oss, men også med de som ser hvem vi er og hva vi gjør, sier han.

Forfatteren mener dette sier noe om hvordan det er mulig å forandre verden litt etter litt.

– Det var slik ørkenfedrene og -mødrene gradvis begynte å forandre kirken igjen med sin bevegelse og det som ble klosterbevegelsen. Det var det de gjorde som påvirket de som så dem.

Stian Kilde Aarebrot mener denne effekten eksisterer på både godt og vondt.

– Forskningen har vist at både god og dårlig moral kan smitte. En handling kan få uante konsekvenser, og vi må ikke undervurdere det. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

Ånd, sjel og legeme

KOMMENTAR «Trospraksis» er et begrep som brukes for å beskrive en kroppslig trend i norsk kristenliv. Er det dette vi nå også ser i bedehusland?

Noe som for mange vil være helt nytt, skjedde under den siste av de sterke bibeltimene (se lenke nederst) på generalforsamlingen i Ålesund. Flere hundre tilhørere tok imot oppfordringen fra bibeltimeholder og Fredheim-pastor Runar Landro om å komme fram for å bli salvet med olje på pannen, bedt for med håndspåleggelse og slik bli utsendt til den lokale forsamlingen.

Jeg har i ettertid reflektert over om dette kan settes i sammenheng med begrepet trospraksis, eller «å gjøre tro», som avisen Vårt Land gjennom redaksjonelle artikler og leserinnlegg har belyst i sommer. I den første artikkelen, 10. juli, ble det vist til tre utviklingstrekk: Da kong Olav døde vinteren 1991, samlet folk seg foran slottet og tente lys, noe jeg personlig forbinder med katolsk gudstjenesteliv. I dag er lysgloben vanlig, kanskje mer i Den norske kirke (Dnk) enn på bedehuset. Førsteamanuensis Morten Holmqvist ved Menighetsfakultetet (MF) forsker på ungdomsarbeid. Han trekker fram «den karismatiske lovsangen», som nå har fått plass i den nye salmeboken, som et annet eksempel. For det tredje går stadig flere til nattverd. I løpet av de siste åtte årene har gudstjenestebesøket i Dnk dalt med 500.000 årlig, mens antall nattverdgjester har økt med hele 200.000.

I motsetning til tidligere generalforsamlinger ble det ikke invitert til nattverd på GF i år. Slik sett var GF 2016 motstrøms. Spørsmålet jeg vil stille, er likevel om tilskyndelsen til å komme fram og bli salvet, er et eksempel på trenden i norsk kristenliv om et mer konkret uttrykk for troslivet. Anne Kalvig, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, mener trenden uttrykker et ønske om at «ånd og kropp skal henge i hop», om at man tar sansene i bruk og reiser seg fra benkeradene og finner nye måter å feire gudstjenester på. I tillegg til lystenning viser Kalvig til eksempler som bønnevandring og håndspåleggelse. Ifølge Kalvig speiler kirken på denne måten tiden vi lever i. Gjelder dette også på bedehuset?

Spørsmålet jeg vil stille, er om tilskyndelsen til å komme fram og bli salvet, er et eksempel på trenden i norsk kristenliv om et mer konkret uttrykk for troslivet

«Kanskje har du aldri vært med på dette før», sa Runar Landro selv på den nevnte bibeltimen. Med henvisning til Apg 13,2-4 – om da Barnabas og Paulus ble utsendt på det som skulle bli den første misjonsreisen, tilskyndet av Den hellige ånd – anmodet Landro ImF-styret om å komme fram for å gjøre tjeneste som forbedere, sammen med dem som hadde hatt denne oppgaven under hele GF. Han delte ut ti beger med olje og forklarte at forbederne skulle tegne korsets tegn på pannen med fingeren dyppet i olje, legge hånden på skulderen og be om velsignelse, kraft og frimodighet til å tjene for dem som søkte forbønn.

«Det er på tide å trene seg i hvordan livet skal være på bedehuset, så nå modellerer vi det», sa Landro med et lite smil om munnen. «Det var slik Jesus holdt på, han sendte dem ut», fortsatte Fredheim-pastoren. De kanskje to hundre som satt i salen, ble tilskyndet til å «begynne å gå» dersom de kjente at de ville bli «utsendt av Jesus, berørt av Jesus og fylt med det de trenger for å tjene ham». De aller fleste fulgt oppfordringen og stilte seg i til dels lange køer til bønnestasjonene.

Det er på tide å trene seg i hvordan livet skal være på bedehuset, så nå modellerer vi det

Morten Holmqvist ved MF påpeker at de nye formene for trospraksis utfordrer et individualistisk syn på kristendommen – og kanskje også et pietistisk syn om «deg med din indre overbevisning i ditt hjerte», som han uttrykker det overfor Vårt Land. Undertegnede vet at den sterke tilskyndelsen fra Runar Landro om å komme fram for å bli utsendt ved salvelse og forbønn, vakte noen reaksjoner. Poenget var at man mente den enkelte ikke fikk et reelt valg om å gå fram eller ikke: «Hvem vil vel framstå som at man ikke vil bli utsendt?»

Hvem vil vel framstå som at man ikke vil bli utsendt?

Undertegnede vet også at Runar Landro på forhånd hadde bedt ImF-ledelsen om at det etter hans bibeltimer måtte bli gitt mulighet for ulike former for gjensvar, som forbønn eller sendelse. Fredheim-pastoren vil derfor mene at utsendelsen med salvelse og forbønn etter den siste bibeltimen, var varslet.

Hensikten med denne kommentaren er ikke å ta stilling til måten dette ble gjennomført på, men å invitere til refleksjon slik også sjefredaktør Åshild Mathisen i Vårt Land har oppfordret til. Kan salvingen på GF settes i sammenheng med en lengt etter å «leve det man tror på»? Er trospraksis slik det er forklart ovenfor, noe som også setter sitt preg på bedehusland? Hvordan skal vi i så fall forholde oss til det? Velkommen til å delta i en god samtale i kommentarfeltet under!

Se opptak av den aktuelle bibeltimen (åpner seg i eget vindu): Bibeltime lørdag morgen med Runar Landro

Les mer i redaktørbloggen for august.