TROSPRAKSIS OG HJERNETRIM: Areopagos-prest Stian Kilde Aarebrot henter støtte fra hjerneforskning når han i sin nye bok skriver om hvordan handling påvirker oss som troende. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK
‘- Går uforandret fra møter med Jesus
Teolog og forfatter mener kristne har lagt seg til en uvane med å gå uforandret fra møter med Jesus i forkynnelse og bibellesing.
Etter over ti år med eksperimentering i kristne trospraksiser har teolog, prest og leder for nettverket Etter Kristus i Areopagos, Stian Kilde Aarebrot, skrevet boken «Kunsten å forme livet». Boken handler om hvordan gode vaner kan forme både troen og hjernen vår. Sambåndet anmeldte boken i nr. 11/18.
– Dette er et rop til kirken om at hvis vi skal overleve og bli flere, må vi være en kirke som gjør og inviterer til handling og trospraksis, ikke bare til intellektuell tro, sier Aarebrot til Kristelig Pressekontor.
Kunnskapstung
Aarebrot tror kirken har mistet noe av tanken om hvor viktig praktisk handling og vaner er.
– Kirken har ikke mistet alt, men noe. Kirken har vært et barn av sin tid de siste 500 årene med opplysningstid og sterk vekt på kunnskap. Det har ført til at kirken har blitt kunnskapstung og ikke så praksistung.
Ser man på kirkens tidligste historie mener Aarebrot at det var en sterk vekt på det man gjør.
– Her ser vi at tyngdepunktet ligger mye mer mot praksis enn bare ordets forkynnelse. Ikke som en motsetning, men noe som går hånd i hånd.
Hva skjer nå?
Å øve seg på trospraksis og tilegne seg gode vaner er noe Aarebrot tror er viktig for at troen skal få en faktisk betydning for den kristnes liv.
– Jeg tror vi har fått en uvane i kirken ved at vi kan høre evangeliefortellingene og synes at det er godt, men så bare gå videre. Man går uforandret fra møter med Jesus, for å si det litt brutalt, sier han.
En av de vanene Aarebrot har tillagt seg som han mener har hatt størst effekt, er å alltid spørre seg selv «Hva skjer nå?».
– Det er en vane til å ikke bare gå videre når man har hørt en god tale, lest noe i Bibelen eller snakket sammen om tro, men at man kan klare å tenke videre hva man gjør med det og hvilke konsekvenser det får. Det har blitt en ryggmargsrefleks for meg, sier han.
Misforstått frihet
Aarebrot kommer selv fra en barndom i pinsebevegelsen og pleide som ung å fnyse eller le av dem som leste faste bønner heller enn å be fritt med egne ord.
– Det var liksom ikke genuint eller autentisk hvis man ikke hadde sine egne ord, forteller Aarebrot at han og mange med ham tenkte da.
I bokens forord skriver han at boken kan være et brev til ham selv som 22-åring.
– Jeg var preget av en annen type kristendom da der friheten var høyt aktet og litt misforstått. I dag vil jeg si at frihet først og fremst er noe du kan tilegne deg gjennom noen sunne og gode rammer for livet, sier Aarebrot som nå er 42.
Han tror på å sette visse regler for seg selv og setter nå pris på både tidebønner og andre former for faste ritualer.
– Å for eksempel be salmene, som den kristne kirken har gjort til alle tider, handler litt om å hvile og la andres ord forme deg og troen din.
Bekreftende hjerneforskning
I boken sin peker Aarebrot på nyere hjerneforskning som viser at det man gjør og de vaner man tillegger seg, påvirker hjernen helt konkret.
– For eksempel viser det seg at folk som ber eller mediterer, har mer grå substans i både i prefrontal cortex, der konsentrasjon og viljestyrke sitter, og i den delen av prefrontal cortex som heter fremre cingulum cortex, der empatien sitter. Det handler om å trene seg litt. Nevronene i hjernen responderer på impulser og aktivisering akkurat som resten av kroppen gjør, sier han.
– Hjerneforskningen bekrefter at handlinger former hjernen vår. Dette er noe kirken egentlig til alle tider har visst: Vi blir det vi gjør! Det gjør noe med deg å be, å dele og å ta deg av de fattige og ensomme.
Smittende moral
Areopagos-presten har også trukket en annen lærdom fra hjerneforskningen som han mener underbygger viktigheten av god trospraksis.
– Nevrovitenskapen viser også at vi er rå på å herme og speile hverandre. De synlige handlingene vi utfører, gjør ikke bare noe med oss, men også med de som ser hvem vi er og hva vi gjør, sier han.
Forfatteren mener dette sier noe om hvordan det er mulig å forandre verden litt etter litt.
– Det var slik ørkenfedrene og -mødrene gradvis begynte å forandre kirken igjen med sin bevegelse og det som ble klosterbevegelsen. Det var det de gjorde som påvirket de som så dem.
Stian Kilde Aarebrot mener denne effekten eksisterer på både godt og vondt.
– Forskningen har vist at både god og dårlig moral kan smitte. En handling kan få uante konsekvenser, og vi må ikke undervurdere det. KPK
Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen
