WASHINGTON DC: Fra innsettelsen av visepresident J. D. Vance og Donald J. Trump 20. januar 2025. FOTO: Den amerikanske visepresidentens kontor/Wikimedia Commons
Et frimodig USA – under Gud
KOMMENTAR Det mest bemerkelsesverdige ved den amerikanske presidentinnsettelsen er ikke hva som blir sagt, men hva som er rammen rundt.
Mandag formiddag, lokal tid, ble Donald J. Trump innsatt som USAs 47. president. Det som slo meg da jeg fulgte seremonien, var med hvor stor frimodighet kristendommen var til stede.
Kristendommen er den dominerende religionen i USA. Om lag 70 prosent av befolkningen tilhører et kristent kirkesamfunn. Det er omtrent samme prosentandel som er medlem av Den norske kirke (DNK) i Norge. Store norske leksikon slår likevel fast at «USA er et mangfoldig samfunn, og dette gjelder også det religiøse livet».
Gud
Til tross for det religiøse mangfoldet er den judeo-kristne Gud tydelig til stede når USA innsetter sitt statsoverhode. Den mektigste mann i verden ber om hjelp fra Gud, og lar seg be for til Gud, og verdens eneste supermakt bøyer seg for Gud og tolker verden i lys av Guds eksistens. Ingen synes å mene at det er et problem at noen som observerer det hele, tror på en annen gud.
Det er en likefram frimodighet jeg savner i vårt eget land.
Det er en likefram frimodighet jeg savner i vårt eget land. Her er vi mest opptatt av at vi ikke må få noen til å føle seg utenfor med et nasjonalt særpreg. Vi spør egentlig ikke om de føler det slik, bare antar at de gjør det.
Signing
Det tjener kong Olav til stor ære at han insisterte på å bli signet i Nidarosdomen i 1958 for å motta Guds velsignelse over sin kongegjerning, men det skjedde uten begeistring fra regjeringen Gerhardsen. Også kong Harald og dronning Sonja ble signet, i 1991.
Det spesielle i USA er at eventuelle argumenter om at noen – mange – amerikanske statsborgere har en annen tro enn på den judeo-kristne Gud, ikke synes å ha noen innvirkning på store og små nasjonale seremonier. Og det til tross for at Amerikas forente stater (USA) ble grunnlagt som et land med et strengt skille mellom stat og kirke. Mange av de første emigrantene til USA var jo nettopp religiøst forfulgt i sine hjemland.
Smeltedigel
Men fra starten av skulle USA fungere som en smeltedigel – melting pot – der man gikk fra å være forskjellig når man kom, til å bli mer like i det nye samfunnet. «Hva er amerikaneren, dette nye mennesket?», lød (fritt oversatt) det berømte spørsmålet fra den franske immigranten Hector St. Jean de Crevecoeur på slutten av 1700-tallet.
Hvorfor skal vi dysse ned det som har bygget det norske samfunnet, fordi om det kommer noen til oss som har en annen – eller ingen – tro?
Jeg savner denne tanken og denne frimodigheten i våre dagers Norge. Fra 1970-tallets arbeidsinnvandring av har det gradvis blitt en rådende holdning at vår tusenårige kristne tradisjon ikke må være for synlig til stede i offentligheten. Jeg har aldri forstått denne tanken. Har vi ikke tillit til at vi har noe av verdi som kan være med på å forme dem som kommer?
Hvorfor skal vi dysse ned det som har bygget det norske samfunnet, fordi om det kommer noen til landet som har en annen tro – eller ingen tro? Eller fordi mange etniske nordmenn heller ikke tror på Gud? Forandres karakteren, betydningen og ektheten av kristendommens innhold av at andre iblant oss tror på noe annet? Hvorfor anser vi det som noe vi må ta hensyn til, om noen skulle føle seg støtt av at Norge er bygd på noe? Er det i det hele tatt logisk?
Signing
Presidentinnsettelsen 20. januar viser i alle fall tydelig en helt annen tenkning i USA, og det gleder meg. Og så håper jeg at kronprinsparet vårt også vil ønske å motta Guds velsignelse når det engang blir deres tur, uansett hva den sittende regjering måtte mene om det.
Publisert 17. januar: Har Trump sviktet Israel?
