Den arrogante kirke

Den katolske kirke sliter ikke akkurat med selvbildet sitt.

Et tilbakeblikk: Vi hadde kommet et godt stykke i lesningen av trosbekjennelsen i engelskkyrkja St. Olafs i Balestrand da ordet «catholic» plutselig lyste mot meg fra liturgiheftet til Den anglikanske kirke. Forfjamset lukket jeg munnen. For å erklære at jeg trodde på “the holy catholic Church” ville jeg ikke være med på.

Den norskspråklige teksten lyder «jeg tror på (…) en hellig, allmenn kirke». Og med «allmenn» sikter protestanter til kirke i betydningen «alle kristne», ikke til et bestemt kirkesamfunn.

På seminaret «Kirken og kirkene – enhet og mangfold i Kristus» på Fjellhaug 6. februar kom det tydelig fram at slik tenker ikke Den katolske kirke. Den bruker ordet som om det skulle være et egennavn. Ragnhild Helena Aadland Høen, som konverterte til katolisismen for sju år siden, var en av innlederne. Hun påpekte at ekklesiologien (læren om kirken) er det som først og fremst skiller mellom katolikker og protestanter.

Ifølge Høen opererer katolikkene med «den ene kirken» – den katolske – og «kommunion» (anerkjennende fellesskap) med denne ene kirken er det som gir enhet.

Denne ene kirken består, ifølge Høen, av det folk som Gud samler i hele verden. Og det var denne «synlige enheten» som fikk henne til å konvertere: – Den teologiske oppløsningen i Den norske kirke (Dnk) var så sterk at jeg ikke turte å overlate mine barn til den. Hvor skulle jeg da gå? Til noe enda mindre? Det ga ikke helt mening. Jeg begynte å tro at den katolske kirke er det som Jesus startet i år 33, sa Høen.

«Enhet og mangfold» var stikkord for Høens innlegg. Mangfold i betydningen at alle får det de trenger internt i kirken, er ifølge Høen av det gode (paragraf 814 i Den katolske kirkes katekisme). Men den nytilsatte kommunikasjonsrådgiveren for KrFs stortingsgruppe viste til at det i dag er flere enn 30.000 protestantiske kirkesamfunn i verden. Disse representerer splittelse, slik katolikkene ser det. – Der hvor synden er, er det splittelse. Der hvor dyden er, er det enhet, siterte Høen fra paragraf 817.

Den overbeviste katolikken så to bevegelser i vår tid. En retning som går «bort fra sannheten og ut i periferien og splittelsen og i ytterste konsekvens frafallet». Den andre går «mot sannhet og fordypning og den felles kristne tro». – Da går det mot den katolske tro og kirke, slik jeg ser det. Gå i rett retning, fra alene til sammen. For de som står utenfor den katolske kirke, vil det til enhver tid være nødvendig med splittelse. Men for meg er det nødvendig med enhet, og det er en guddommelig befaling. Splittelse skyldes synd og er djevelens verk, avsluttet Ragnhild Helena Aadland Høen hovedinnlegget sitt.

I debatten som fulgte, spurte Rolf Ekenes i lederskapet for medarrangørene Evangelisk luthersk nettverk om hvorfor Høen var så opptatt av at det er så mange innen Den katolske kirke, når Jesus sier at det er få som finner veien.

– Det finnes partier innenfor Den katolske kirke også, og vranglærere avvises. Idealet er å lese Ordet sammen med kirken. Leser en alene, kan en fare vill. Vi er avhengig av det apostoliske læreembetet, Peters embete, for å bli beskyttet mot splittelse. Den ene kristne tro er gitt til hele verden, ikke til noen få i Norge, svarte Høen.

I panelsamtalen i siste del av seminaret, fikk Høen spørsmål om hvorvidt Den katolske kirke tenker at de som ikke er katolikker, er annenrangs kristne. – Alle som er døpt i vann i den treenige Guds navn, er døpt inn i den katolske kirke. Vi ser på protestantisk tro som den kristne tro i en redusert, avkortet versjon, svarte Høen.

Hun ble også foreholdt et sitat fra kirkefaderen Cyprians brevsamling (Epistolae). Cyprian var biskop i Kartago (i dagens Tunisia) på 200-tallet og skrev at «utenfor kirken er det ingen frelse».

– Troen og dåpen betyr kirken. De som vet det, og likevel ikke vil være i kommunion med kirken, har et problem, valgte Høen å uttrykke seg.

Paragraf 846 i katekismen sier det slik (uthevelsene er mine): «Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han (Kristus, red.anm.) samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den». Jeg som skriver dette, og du som har lest helt ned hit, er altså ikke frelst dersom vi ikke «trer inn» i denne kirken!

En større arroganse skal det letes lenge etter. Den katolske kirke, som i middelalderen drev med gudsbespottelig avlatshandel og bygde den nye Peterskirken i Roma med inntekter fra dette, betrakter seg som Jesu legeme (par. 846) og den eneste sanne kristne kirken.

– Den katolske kirkes syn på nødvendigheten av å underkaste seg paven i Roma, er det mest provoserende, repliserte MF-professor og paneldeltaker Harald Hegstad.

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig og ser ikke noe bibelsk grunnlag for å skulle bøye meg for den kjortelkledte mannen med røde sko i Roma.

 

 

 

15 replies
  1. Benjamin Anda says:

    For det første:
    Skremmende at Olsen ikke vil være med i trosbekjennelsen slik den har lydt siden 300/400-tallet må jeg si. At han ikke har syn lengre enn at katolsk betyr paven i Rom er trist. Katolsk står det i vår trosbekjennelse uansett om vi bruker det norske «allmenn»/»almindelig» – dette har dessverre ikke helheten med seg som ordet katolsk har. Olsen bør nok studere Nikenum og Apostolikum litt bedre…

    Det annet:
    Kanskje bør også vi alle se på vår arroganse? For både fra sammenhenger i ImF, andre legmannsbevegelser og DnK m.fl. har jeg ofte møtt stor arroganse, ja tidvis mer enn hva man møter hos romersk-katolikker. Og ofte er det legmannsbevegelsens arroganse mot de historiske kirkesamfunn jeg har møtt og tanken om at man har Bibelen på sin side i alle ting. Er det en ting jeg mener vi særlig kan lære av Romerkirken er det dette med å lese Bibelen sammen som kirke og ikke på hver sin haug med ulike tolkninger hist og pist. Jeg synes man bør være varsom med arrogansestemplet – det faller ofte tilbake på en selv, særlig her hos Olsen i hans innledning hvor han ikke vil delta i Trosbekjennelsens sanne ordlyd bare fordi han tilsynelatende ikke har forståelse nok for begrepets sanne innhold…

    Svar
    • Petter Olsen says:

      Hei, Benjamin, og takk for respons!

      Det jeg ikke vil være med på i trosbekjennelsen, er den katolske forståelsen av ordene «catholic church». Katolikkene forstår dette som å dreie seg om kun Den katolske kirke. Selv om ordene (av noen) har blitt forstått slik siden 300-400-tallet, blir de ikke mer riktige av den grunn.

      Arrogansen ligger først og fremst i at Den katolske kirke setter likhetstegn mellom seg selv og Jesu legeme og betrakter alle andre kirkesamfunn som avvikere. Jeg synes det er alvorlig, og jeg tror ikke du vil finne noe i protestantisk troslære som i den grad opphøyer seg selv.

      Svar
      • Benjamin Anda says:

        Gode Petter 🙂

        Jeg er enig i at man ikke skal gå med på den romersk-katolske forståelsen av ordet katolsk i betydningen romersk-katolsk. Men å unnlate å bli med anglikanerne (som ikke er romer-katolikker) i samme trosbekjennelse vil jeg si er ganske drøyt – anglikanerne er i kommunion og samarbeid med de nordiske lutherske kirkene. Personlig sier jeg katolsk i min trosbekjennelse (så fremt jeg ikke tjenestegjør som klokker). Vi må ta tilbake begrepene og ikke tviholde på begreper som ikke inneholder fylden. Om man ikke deltar i trosbekjennelsen (den nikenske eller apostoliske) så er det alvorlig. Ved å si: «Jeg tror på én, hellig, katolsk og apostolisk kirke…», som originalteksten lyder, så bekjenner man seg til Jesu Kristi Kirke – ikke til pavens kirke.

        Vel, man kan diskutere dette. Ja, romer-katolikkene har i alle fall sagt det høyt – nu er det uenighet innad i Rom om vi som kalles «protestanter» (et ord jeg har store problemer med å sette på meg selv) om vi er på rett veg (heldigvis tror jeg der er flertall for at vi er det), at der ikke finnes frelse utenom Kirken. Og der er en sannhet i dette, utenfor det kristne fellesskap; Kirken finnes ikke frelse da Kristus nøye henger sammen med sitt Legeme (som selvsagt er større enn Romerkirken).

        Så vil jeg si at der finnes en protestantisk troslære som opphøyer seg selv. Pinsebevegelsen og andre karismatiske bevegelser som sprer seg og farer med tanken om blant annet (der finnes meget annet å diskutere her) at vår dåp ikke er gyldig, dette synes jeg er meget alvorlig. Romerkirken anerkjenner i det minste den hellige dåp vi lutheranere fikk da vi ble båret til dåpen, slik den lamme mann ble båret til Kristus. Hvorfor er ikke dette oppe til diskusjon? Hvorfor er Romerkirken så mye værre enn disse?

        Jeg er enig i at der finnes mangler og ting i Romerkirken, det er en grunn til at jeg ikke er medlem der. Men samtidig har vi mye å lære også av denne kirke vil jeg påstå – særlig i vår individualistiske verden.

        Svar
        • Petter Olsen says:

          Hei igjen!

          Flott, da er vi langt på vei enig i forståelsen av ordet «catholic»! Og i St Olafs Church i Balestrand har jeg også etterpå deltatt i trosbekjennelsen, men da vært veldig bevisst på hva jeg legger i dette ordet. Her er for resten en interessant artikkel om etymologien til dette ordet.

          Det er dessverre ikke så enkelt at «anglikanere ikke er romer-katolikker». Dersom vi skal tro Store norske leksikon, har det gjennom hele denne kirkens historie vært spenninger mellom en høykirkelig fløy, som har nærmet seg den romersk-katolske kirke, og en lavkirkelig, protestantisk fløy.

          At det ikke er frelse utenfor Kirken (forstått som den romersk-katolske) står fortsatt i katekismen, sammen med at det er denne kirken som er Jesu legeme. Men dersom det nå er diskusjon om dette internt, er jo det et positivt tegn. Jeg registrerer også at du er enig med meg i at Jesu legeme ikke begrenses til den romersk-katolske kirke.

          Når det gjelder selvopphøyelse, brukte jeg veldig bevisst uttrykket «i den grad» – altså at jeg mener Den katolske kirke opphøyer seg selv mer enn andre, og på mer alvorlige områder. Jeg kan ikke se at det eksempelet du trekker fram, er like alvorlig som å erklære i sin troslære at man er alene om å konstituere lemmene på Jesu legeme. At noen protestanter kan opphøye egen forståelse av Skriften mer enn godt er, kan nok likevel være sant.

          Hva vi skal kunne lære av Den katolske kirke, savner jeg nok fortsatt gode eksempler på.

          Svar
  2. Benjamin Anda says:

    1. Bevissthet er aldri dumt.

    2. Jo, så enkelt er det. De er ikke i kommunion med Rom og paven. Her oppstår likevel et problem i vår diskusjon, du og jeg har ganske ulikt kirkesyn – da jeg nettopp er så kalt høykirkelig ut fra Skriften.

    3. Selvsagt begrenses ikke Jesu Kristi Legeme til Romerkirken, den derimot inkluderer denne.

    4. Vel, her er jeg uenig. Det er flere som opphøyer seg både mer og «like mye». Dessuten er det jo logisk at man har det syn at ens egen kirke har rett i saker og ting, nettopp derfor kommer du med en slik artikkel som dette f.eks. Det eksemplet ang. dåpen jeg trekker frem er faktisk ganske alvorlig om man tar det evangelisk-lutherske syn på dåpen på alvor! Det henger nøye sammen med nettopp synet på kirke og hvem som er en del av denne. Men den evangelisk-lutherske dåpsforståelse er vel også i så kalte evangelisk-lutherske kretser på retrett dessverre.

    5. Vel – det synes jeg er en ganske arrogant kommentar du kommer med på tampen. 😉 Men jeg kunne vel sagt det samme om bedehusbevegelsen om jeg skulle være trangsynt. Et eksempel å lære fra er enheten i tro og lære – der har protestanter av alle legninger noe å lære jrf. de 30 000 ulike kirkesamfunn som eksisterer – og det er en synd at der eksisterer så mange kirkesamfunn. Jesus vil ha enhet, og for å si det meget banalt så løser protestanter problemer ved å gå ut av kirkesamfunn og danne et nytt (dette har også bidratt til sektdannelser jrf. f.eks. sektene i Egersund-området).

    Svar
    • Petter Olsen says:

      Nå synes jeg vi er blitt så enige at det er nok å kommentere ditt pkt. 5 – og det ganske kort: Luther hadde, så vidt jeg har forstått, ikke noe ønske om å forlate Den romersk-katolske kirke. Han ville refomere den innenfra, men ble kastet ut. Så er jeg enig i at det kanskje av og til skal litt lite til for at noen starter for seg selv, ja.

      Svar
      • Benjamin Anda says:

        Kunne tenkt meg mer kommentar ang. 4, men OK.

        Ang. Luther, så er det jo helt riktig at han ville reformere innenfra, det sier kanskje noe om hvor katolsk Luther egentlig var. I hvertfall mere katolsk en dagens såkalte lutheranere.

        Svar
  3. Dagfinn Stærk says:

    Ordet «katolsk» endret nok noe betydning gjennom oldkirken. Tror det er riktig å si at man først mente «full/hel», altså at kirken hadde den hele sannheten. Motsetningen var heretikerne som tok ut deler av sannheten og dyrket ensidigheter. Senere, med Augustin, ble det mer brukt som kirken som er overalt, i motsetning til donatistenes kirke som bare var i Nord-Afrika. Vincent av Lerin uttrykte i 430 at katolsk var den tro som hadde blitt trodd av alle, overalt, til alle tider. Så får jo enhver se på sin egen kirke og bedehus om ens tro og kristenform er noe som dekkes av dette eller om man har puttet inn en del nye ting etter hvert.

    Svar
    • Petter Olsen says:

      God kveld, og takk for respons!

      Jeg kom over en interessant artikkel som mener det er sannsynlig at ordet stammer fra det greske katholikos, som skal bety noe slikt som «gjennom helheten» på norsk. Artikkelforfatteren relaterer dette til Jesu lignelse om surdeigen i Matt 13,33, som gjennomsyret melet.

      Svar
  4. Per Lindseth says:

    The chatolic church brukes i engelsktalende områder også for det lutherske kirken. Det betyr «den almenne , universelle etc » og definerer det ikke som det vi mener som katolsk (rom kat) Har selv vært med på den i sjømamnskirken i Dubai for mange år siden.

    Svar
  5. Jarle Haugland says:

    Uten å gå inn i selve tematikken: Jeg er betenkt over at Sambåndet og Petter Olsen velger å gå ut i så sterke ordelag, uten først å snakke med dem han angriper. Da blir det en krass kritikk mot hvordan man oppfattet budskapet, mer enn å lytte til hvor den ekte enigheten og ekte uenigheten ligger – og ta samtalen derfra. Førstnevnte er kanskje mer salgbart, rent journalistisk. Men sistnevnte opplever jeg er mer i tråd med Paulus sine ord til menigheten i Roma:

    «Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far. Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.»

    Skriver for øvrig noe om dette her: https://jarlehaugland.wordpress.com/2014/10/24/med-talmodighetens-og-trostens-gud-pa-vei-mot-kristen-enhet/

    Svar
  6. Petter Olsen says:

    Hei, Jarle, og takk for respons!

    Du anfører at jeg bruker sterke ord, og at jeg «angriper» noen uten først å ha snakket med vedkommende. Det er i grunnen også et ganske sterkt ord.

    Jeg kan ikke se at jeg «angriper» enkeltpersoner, med eller uten navn. Jeg refererer til hva Ragnhild Helena Aadland Høen sa på seminaret, i indirekte eller direkte sitat, men jeg kan ikke se at jeg verken angriper eller anklager henne som person. Jeg opplevde at hun uttrykte seg klart, og jeg mente å ha oppfattet hva hun sa. (Høen har på Facebook varslet at hun vil komme med en kommentar, og jeg vil svare på den. Jeg antar at hun der vil påpeke det hun eventuelt mener er misforståelser fra min side eller feil avskrift fra troslæren.)

    Ettersom jeg altså mener at jeg ikke har angrepet, anklaget, eller beskyldt enkeltpersoner, stilles det heller ikke noe presseetisk krav om å innhente kommentar. Høen underbygget sitt innlegg med Den katolske kirkes katekisme, og det er DEN jeg kommer med subjektive vurderinger av. Det gjør jeg som ansvarlig redaktør i Sambåndet, og å kommentere er en naturlig og viktig del av en slik jobb (som det også er presedens for blant mine forgjengere.)

    Går vi til Bibelen, er Paulus helt klar på at vi skal vurdere det som blir oss forkynt. Høens innlegg var først og fremst en utlegning/beskrivelse av deler av den katolske katekismen. Jeg har også sitert direkte fra den i kommentaren min, og jeg kan ikke se at det skulle være noe galt i det.

    I en tid der tilsynelatende stadig flere protestanter konverterer til Den katolske kirke, mener jeg det må være viktig å sette et visst søkelys på hva dette kirkesamfunnet faktisk mener.

    Ellers synes jeg det klinger litt hult når kritiske vurderinger av Den katolske kirkes troslære først og fremst møtes med at vi må vise enhet. Enhet betinger gjensidig respekt. Da Luther påpekte gudsbespottelige anliggender i Den romersk-katolske kirken og ønsket å reformere kirken innenfra, ble han kastet ut. At den samme kirken så mener at enhet bare kan oppnås ved at alle de som fulgte Luther (og andre reformatorer), må vende tilbake, lyder – ja, rett og slett arrogant i mine ører.

    Svar
    • Jarle Haugland says:

      Takk for svar, Petter.

      Noen moment:
      1. Når jeg bruker begrep som «angriper» og «anklager», betyr ikke det personangrep eller anklager mot enkeltpersoner. Det går godt an å angripe og anklage en tro, en overbevisning eller et kirkesamfunn. Selv om slike anklager selvsagt også vil berøre mennesker som har denne troen eller tilhører denne kirken.

      2. Dette handler ikke om presseetikk, der er du nok godt innenfor. Men vi må ha høyere standarder enn det. Målet med våre kommentarer må vel være noe mer enn å sette et kritisk søkelys og avdekke problematisk teologi eller trospraksis. Dette søkelyset er bare et veikryss på vei mot målet: å søke – eller se om det er grunnlag for – kristen enhet, som Jesus ber om i Joh.17. På den veien vil ærlige samtaler være nødvendig, og tydelig kritikk der det er på sin plass, men vi bør søke å ha en kritikk som først gjør det den kan for å rydde eventuelle misforståelse av veien, uansett hvem som er årsak i disse.

      3. Enhet betinger gjensidig respekt, sier du. Det er en interessant påstand, som jeg tror jeg er betinget enig i. Jeg skal forsøke å forklare.
      a. Kristen enhet er primært noe vi har – som en konsekvens av at vi er lemmer på legemet eller grener på treet – ene og alene hva Gud har gjort i våre liv gjennom Jesu frelsesverk, og ikke gjennom våre bestrebelser på enhet (eller manglende bestrebelser).
      b. Kristen enhet er altså kun en enhet gjennom Kristus. Dietrich Boenhöffer skriver noe om at det ikke finnes noe «umiddelbart» fellesskap mellom kristne. Alt fellesskap og all enhet har vi gjennom og i Kristus.
      c. Dermed blir kristen enhet en trosenhet, en Kristusenhet, om du vil. Det handler ikke om respekt eller mangel på dette. I så tilfelle hadde kristen enhet vært betydelig skjørere enn jeg opplever Bibelen snakker om. Enheten i legemet er basert kun på Kristus.
      d. Samtidig blir spørsmålet vårt om hvordan denne enheten skal få et ytre, synlig uttrykk. «Slik at verden kan tro …» Om det er en institusjonell enhet eller mer på det relasjonelle planet på tvers av organisasjoner eller kirkesamfunn, skal jeg ikke mene noe om her. Det er en stor og spennende samtale jeg gjerne skulle sett bli tatt. Og i dette punktet vil respekt være et element – og enda mer: kjærlighet.

      Men noen må begynne med denne kjærligheten og respekten. Det handler ikke om å glatte over uenigheter eller møte all kritikk med at vi «må jo vise enhet». Men jeg skulle ønske at vi i større grad søkte de åpne og ærlige samtalene med mennesker i ulike kirkesamfunn. Og da er det for eksempel kanskje ikke klokt å legge ansvaret på dagens katolikker for middelalderens avlatshandel, en historisk praksis som de selv på sine nettsider omtaler som «bisarr».

      Jeg er altså for sunn religionskritikk, både av oss selv og vår trospraksis i lavkirkelig sammenheng, og av den katolske kirke (og selvsagt resten av den store floraen av trosretninger). Det er ikke den jeg vil til livs med å kritisere innlegget. Men jeg tror kvaliteten hadde vært høyere, kritikken hadde truffet bedre og veien mot enhet hadde vært kortere om vi var flinkere til å snakke sammen og lytte til hverandre.

      Det kan for øvrig være aktuelt å sitere starten av avsnittet om «Avlat og bot» på katolsk.no:
      «Gjennom forsoningen som Kristus virket ved sin offerdød på korset, lukkes kløften som synden hadde åpnet mellom mennesket og dets Skaper. En betingelsesløs tilgivelse venter alle som søker den i Kristi navn …»

      Det er et godt sted å starte når vi skal søke å leve i den enheten vi er frelst inn i.

      Svar
      • Petter Olsen says:

        Hei igjen, Jarle, og takk for leseverdig respons!

        Jeg er i grunnen ikke uenig i noe av det du skriver, og dermed blir svaret ganske kort. I denne kommentaren innrømmer jeg gjerne at jeg ikke hadde noe mål om å lete etter mulige punkter der protestanter og katolikker kan enes. Jeg mener det også er nødvendig å påpeke forskjeller, ikke minst i en tid – som nevnt – der tilsynelatende stadig flere «vender tilbake» til Den katolske kirke.

        Så mener jeg faktisk at det finnes forskjeller i troslære som det ikke er mulig å enes om, rett og slett fordi vi for eksempel ser ulikt på Skriftens betydning. Jeg kan for eksempel ikke se at det er bibelsk å utstyre et menneske med den autoritet som katolikkene gir paven, og jeg kan ikke se at det er bibelsk å sidestille Skriften med tradisjonen.

        På seminaret, og ved å sammenholde med den katolske troslæren, oppdaget jeg i tillegg noen sider ved katolsk tro som jeg var ukjent med, og som nærmest sjokkerte meg, og det har jeg beskrevet i kommentaren.

        Jeg tror ikke det er bibelsk at vi ikke skal kunne påpeke ting vi mener er ubibelsk, selv om det skulle framstå som et angrep på noen eller noe.

        Svar
  7. Merete Ytterdal says:

    Takk til Petter Olsen for saklig, informativ og reflekterende artikkel!

    Flott at det er en åpenhet og dialog om den katolske kirke kontra den protestantiske kirkes tro og bekjennelse. For vi tror ikke på det samme! La det være klinkende klart!

    Protestantismen er ikke død, slik enkelte katolikker har hevdet. Splittelse er et sunnhetstegn!

    Ikke det at noen skal heve seg over andre, men at vi alle med ærefrykt skal granske og følge Guds Ord.

    Og Jesus Kristus er vår Frelser, ikke et spesielt kirkesamfunn eller rituale Det er Han!

    Og det er også Jesus som er vår eneste mellommann til Gud og eneste veien til Frelse! Ikke Paven, ikke Jomfru Maria og heller ikke noe menneske som har levd før, som enkelte av vanvare ber til!?

    Nei, la oss gå tilbake til Skriften.

    Takk for artikkelen, Petter Olsen!

    Svar

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.