Når Ordet blir norsk 2

Et av de aller mest krevende uttrykkene i moderne bibeloversettelse er “kjød” eller “kjøtt”. Både GT og NT bruker slike ord om mennesket. På hebraisk heter det basar – antagelig  var kjøtt hovedvaren på gamle salgssteder. På gresk heter det sarx; det er et ord som både brukes i entall lik norsk “kjøtt” og i flertall om “kjøttstykker”.

“Kjød” og “kjøtt”

De fleste europeiske språkene sliter med å gjengi dette ordet. Kanskje er det greiere på dansk enn norsk, for “kød” brukes både om “kjøtt” og om det bibelske “kjød”. På norsk har vi beholdt det danske “kjød” i bibelspråket fra den tiden vi hadde felles språk og bibler med dansk, mens vanlig kjøtt har fått norsk rettskrivning og uttale med nettopp “kjøtt”. Dermed har vi mistet den pussige forbindelsen mellom vanlig kjøtt og Bibelens omtale av mennesket som noe så forgjengelig som nettopp kjøtt.

Hvordan skal da moderne bibeloversettelser løse det? Her er det tre løsninger: Norsk Bibel har beholdt det gamle “kjød” der det brukes billedlig om mennesket, men skriver ellers “kjøtt” om vanlig kjøtt. Bibelselskapets 1978-oversettelse omskrev derimot hele uttrykket med “vår onde natur”, “mennesket”, “jeg, slik jeg er i meg selv” osv. Faktisk brukte NO78 mer enn 30 ulike gjengivelser for “kjød”.

“Vår onde natur” kunne lett misforstås som “halve meg”, for heldigvis har jeg også “min gode natur”! Bibelens poeng er at mennesket, nettopp når en anstrenger seg på det aller beste, er utenfor mulighet for å bli “god” etter Guds målestokk. Paulus’ aller beste sider blir nettopp kalt “kjød”, Fil 3,4. Derfor må frelsen komme utenfra, fra Gud selv. Her var NO78s omskrivning svært uheldig.

Bibel 2011 går derfor en helt annen vei; her står det veldig ofte rett fram “kjøtt” eller “kjøtt og blod”. Vi skal straks se hvordan det slår ut i bibelteksten. Det er likevel en del steder som omskriver det med «menneske», «stammer fra», «folk», «mitt eget folk», «jordisk», «det ytre», «etter naturens orden» osv.

Så forskjellig…

Rom 8,12-13 viser oss greit hvor forskjellig dette blir:

NB88: “Derfor, brødre, skylder vi ikke kjødet noe, så vi skulle leve etter kjødet. For dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø. Men dersom dere ved Ånden døder legemets gjerninger, skal dere leve.”

NO78/85: «Derfor, brødre, skylder vi ikke den onde natur noe, så vi skulle leve etter den. For hvis dere lever etter den, må dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens onde gjerninger, skal dere leve.»

Bibel 2011: «Derfor, søsken, skylder vi ikke vårt kjøtt og blod noe, så vi skulle leve slik det vil. For hvis dere lever slik kjøttet vil, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve».

Mer enn biologi

Gevinsten med å bruke “kjøtt” slik Bibel 2011 gjør, er at bibelleseren selv får se hvor brutalt Bibelen kan betegne oss mennesker – tenk å kalles “kjøtt”! Det tar også bort oversetternes tolkninger, enten det er som i forskjellen mellom “kjøtt” og “kjød” som i NB88, eller med alle de tolkende omskrivningene NO78 prøvde seg på.

Men kritikerne, som katolikken Aage Hauken, mener «kjøttet» er en “biologisk forenkling, for ikke å si banalisering”. Det hele “reduseres til noe nær sex”. Han mener at sarx er “et altfor stort ord til at det lar seg gjengi på denne måten”, og at grunntekstens ord blir “fengslet” i en biologisk ramme. Andre har pekt på at “kjød” faktisk er i bruk også i moderne norsk, som i filmtittelen “Kjødets lyst”.

“Ett kjød” eller “én kropp”?

Uttrykket dukker også opp i Bibelens skapelsesberetning, 1 Mos 2,24, der mannen skal «forlate far og mor og holde fast ved sin kvinne, og de to skal være én kropp». NB88 har her uttrykket “ett kjød”, mens NO78 bare sa at de to skal være “ett”. Men “ett” skal jeg være med alle kristne, Gal 3,28, “ett kjød” skal jeg derimot bare være med min ektefelle, som en kritiker kommenterte. Bibel 2011 velger altså “én kropp”. Men “kropp” har et annet ord både på hebraisk og gresk, og uansett vil kanskje leseren med “én kropp” tenke mer på den seksuelle enheten enn på hele samlivet?

Vårt gamle ego

Tar vi et sideblikk til et evangeliserings-testamente som Nye Levende Bibelen, har de valgt en veldig fri omskrivning; der heter “kjødet” for “vårt gamle ego”, som i Gal 5,24: “De som tilhører Jesus Kristus, har spikret sitt gamle ego, med alle sine begjær og onde lyster, til Kristi kors”. Det er jo en veldig fri gjengivelse, men saklig kanskje bedre enn NO78: “De som hører Kristus til, har korsfestet sin onde natur med dens lidenskaper og lyster.” Bibel 2011 har her: “De som hører Kristus til, har korsfestet kjøttet med dets lidenskaper og begjær.” Jehovas vitner misliker hele uttrykket “kors” og omskriver verset slik: “Og de som hører Kristus Jesus til, har pælfestet kjødet sammen med dets lidenskaper og begjær”.

Uttrykk som går ut av dagligtale

Dette berører også et større spørsmål: I hvor sterk grad skal en bibeloversettelse videreføre tradisjonelle kristelige begreper som ikke lenger er i alminnelig bruk i dagligtale? Et slikt eksempel er “forløsningen”, som i Kol 1,14. NO78 oversatte den greske teksten bokstavelig: «I ham har vi forløsningen, tilgivelse for syndene». Bibel 2011, derimot, omskriver uttrykket slik: «I ham er vi kjøpt fri og har fått tilgivelse for syndene”.

Syndenes “forlatelse” eller “tilgivelse”?

Et annet eksempel går rett inn i Fadervår. I århundrer har vi bedt Gud “forlate” oss våre synder. Med tiden er ordet blitt erstattet av ord for “tilgivelse”, også i Fadervår. Det er jo forståelig og fint på den måten at Gud også regnskapsmessig tilgir oss vår skyld og gjeld.

Det er likevel ikke helt slik Fadervår formulerer det. Det greske verbet afiemi betyr nettopp å flytte eller forlate noe. I sjelesorgen er det ofte befriende å kunne forsikre om at syndene ikke lenger ligger der og sperrer veien mellom Gud og meg, Gud har “forlatt” dem. Her er en fin bibelsk nyanse i ferd med å gå tapt med Bibel 2011.

 Les også del 1