– Jeg tilgir for min egen del

Det har gått 10 år siden Nokas-ranet i Stavanger (se faktaboks). 10 år siden politiførstebetjent og operativ uteleder Arne Klungland ble drept av en kule fra Kjell Alrich Schumann. Kjetil Klungland står i foredragssalen på Bildøy bibelskole. I programmet for ImFs Arbeidermøte står det Tett på, og forsamlingen er spent.

– Jeg er oppvokst med en kristen tilhørighet. Gudstroen min har preget verdisettet mitt, sier Klungland.

CHARLIE 01
– Pappa ble 53 år. Kjetil Klungland begynner på historien. Han forteller om farens politikarriere som startet som aspirant i 1973.

– Når pappa var på jobb og de gjorde klar til en aksjon, ventet alle på klarsignal fra ham. Så kommer pappa inn på sambandet, «Charlie 01» var oppkallet hans, og sier på sin gjenkjennelige flekkefjordsdialekt: «okei, mi aksjonere».

I 2004 jobber Kjetil Klungland som ambulansesjåfør på tredje året. Den vonde dagen sitter han bak i bilen med en pasient på vei nordover fra Jæren. De får et oppkall fra AMK-sentralen om å «kjøre akutt» til sykehuset. Noe er på gang i Stavanger, og det trengs ressurser.

AMBULANSESJÅFØR
Ved diagonalen på E39 legger han merke til en bevæpnet hundepatrulje og tenker at politiet nok har et skarpt oppdrag på gang. På slike oppdrag skal det alltid være med ambulanse. De avleverer pasienten og kaller opp AMK uten å få svar. De går inn på AMK-sentralen.

– Når jeg åpner døra, ser jeg at noe er på gang. Jeg forventer å få et nytt oppdrag, men vi blir stående litt i døra. Kollegaen min i AMK snur seg mot meg og spør om vi kan gå inn på et rom ved siden av. Vi gjør det og sitter og prater, forteller Klungland.

Han ser at noe brenner i Auglendsdalen i Stavanger, noe som skal vise seg å være ransbilene som ble satt fyr på. Kjetil tenker at dette så ut som en husbrann, og han lurer på hvorfor ikke de skal være med og bistå. Så kommer lederen for ambulansetjenesten inn i rommet og sier han har lest på aftenbladet.no at det er et pågående ran nede i sentrum, og at det er løsnet skudd.

– Jeg tenker at «nå håper jeg pappa er på jobb». Jeg kunne se han for meg, han likte utfordringer, sier Klungland til forsamlingen på Bildøy.

DEN TUNGE BESKJEDEN Så kommer to ledere inn i rommet og sier de tror noe kan ha skjedd med faren hans. De er ikke sikre, men ber ham om å forberede seg på at det kan ha skjedd noe.

– Jeg sitter i noen minutter, og så kommer de inn igjen og sier at det er bekreftet at det er pappa, og at han er skutt. Det første jeg tenker, er at det er ambulanse på stedet, traumeteamet i akuttmottaket gjør seg klar. Jeg klarer ikke å skjønne at han er drept. «Er han skutt og drept, eller skutt og skadet», spør jeg.

Klungland får det tunge svaret, og nå begynner den lange prosessen. Som ansatt i en av nødetatene er han vant til å reflektere over at det som ikke skal skje, skjer.

– Jeg tenkte at dette har jeg tenkt over at kunne skje, at nå har det skjedd, og at jeg for flere år siden hadde lagt en plan for de nærmeste dagene etterpå. De tingene jeg da skulle holde fokus på, kom til meg i hodet, forteller Klungland.

I KONGSGATA
23-åringen kjenner på et behov for informasjon. Han ringer sin mor og forteller hva som er skjedd. Kjetil blir nå tatt ut av tjeneste og står ikke i fare for å bli sendt ut på andre oppdrag, men har fortsatt uniformen på. Sammen med makkeren kjører han for å hente moren, og begge to vil ned til sentrum hvor det hele har skjedd. De kjører forbi politistasjonen og ser brannvesenet som arbeider med lastebilen som ble satt i brann foran utkjørselen.

– Nede i Kongsgata er bilen med pappa i allerede tatt bort. Jeg husker det var en spesiell atmosfære og ganske kaotisk. Folk skjønte ikke hva som hadde skjedd. Likevel opplevde jeg det som at det var helt stille.

Mens han går rundt på åstedet, får han beskjed om at det skal være en briefing på politihuset der noen av dem som har vært med på aksjonen, skal orientere.

– Jeg hadde behov for mer informasjon, så jeg tenkte at den briefingen ville jeg ha med meg.

– Men hvor var jeg følelsesmessig? Jeg visste hva som hadde skjedd, og jeg stolte på at det stemte, men følelsesmessig følte jeg meg følelsesløs. Jeg klarte ikke å gråte eller føle på sorg, selv om jeg ønsket det, forteller Klungland.

PÅ POLITISTASJONEN
Inne på politistasjonen ble det er sterkt møte for Kjetil. Han ble møtt av farens kolleger som også Kjetil kjente.

– De kom til meg, holdt rundt meg og gråt. Det var et godt øyeblikk, et sterkt øyeblikk. Inne på piketten (vaktrommet, red.anm.) var det mange folk. Mitt problem var at jeg var så vant til å skulle yte, det var nytt for meg at det var jeg som skulle stå i en krise.

– Mens vi satt inne på piketten kom det en arrestforvarer springende og sa at det var en som hadde hengt seg i arresten. Makkeren min og jeg springer ned. «Vil du virkelig dette», ble jeg spurt. Jeg stoppet opp litt på vei ned trappen og tenkte «Jeg er jo på jobb».

Nede i arresten pustet den innsatte igjen, og situasjonen ble avklart. Fremdeles var Klungland ganske følelsesløs. Tilbake på piketten ble briefingen igangsatt.

MINNESTUND PÅ SYKEHUSET
– Jeg kjente en magefølelse som bare ble sterkere og sterkere. Jeg hadde behov for å se pappa. Etter at briefingen var ferdig ga jeg beskjed til noen ledere i politiet om at jeg ønsket å få se pappa i bilen. De kunne ikke gi meg et klarsignal der og da, fortsetter Klungland på historien.

Han får vite at det skal være en minnestund og briefing blant hans egne kolleger i ambulansetjenesten oppe på sykehuset. Mange av kollegene hans kjente faren godt.

– Jeg husker at da jeg begynte i 2001, var det flere av kollegene mine som sa til meg at de kjente nok pappa bedre enn hva jeg gjorde. Dette fordi de hadde jobbet sammen operativt i mange år og kjente ham kanskje på en annen måte enn hva jeg var vant til privat. Det var en god og verdifull minnestund sammen med mine kolleger som jeg er så glad i.

I POLITIGARASJEN
Etter minnestunden får han klarsignal til å se faren.

– Jeg tenkte at nå kommer kanskje følelsene, gråten fortvilelsen, sinnet. Jeg hadde behov for å få i gang følelsene.

I den ene enden av garasjen på politihuset ser Klungland en stor presenning. Han vet at bak der står kommandobilen med hans far sittende i førersetet. Han går bort og møter krimteknikere som jobber med sporsikring.

– Jeg får beskjed om at jeg ikke kan røre pappa, men at jeg kan se på ham gjennom det nedrullede vinduet. Forbi presenningen går han fra bakenden på bilen og fram til førerdøra.

– Jeg kan se ham gjennom det åpne bilvinduet. Når jeg lukker øynene den dag i dag, kan jeg se fortsatt det samme bildet. Det er et godt bilde. Et verdig bilde som jeg tar med meg. Han satt i bilen med hendene i fanget, rolig i blikket og rolig om munnen. Øynene var delvis nedrullet. Jeg tenkte at jeg kunne stått her i time etter time og bare sett på ham. Han hadde skader i hodet etter prosjektil, men så likevel ganske lik seg selv ut. Mor så ham også senere samme kveld, men min søster valgte ikke å gjøre det.

Etter at han kommer hjem til Hommersåk, samles han med venner i kjelleren og ser på nyhetene som gikk kontinuerlig i forbindelse med ranet.

– Vennene mine gråt, men selv følte jeg meg følelseskald. Jeg sov godt den natten.

MINNEGUDSTJENESTE OG BEGRAVELSE
Så når kommer følelsene? På minnegudstjenesten i Riska kirke i Hommersåk  et par dager senere setter Kjetil Klungland seg på første benk.

– Da ser jeg et bilde av pappa som står på et bord på skrått til venstre for meg. Jeg tenkte at det var siste gang jeg så ham, og da kom følelsene. Der og da var det godt å få sitte og hulkegråte. Jeg hadde lengtet etter å få i gang det følelsesmessige. På forhånd hadde han tenkt at dersom han skulle miste noen av sine nærmeste, var det naturlig at han skulle si noe i begravelsen.

– Men her var det en kirke med over 800 personer, tv-kameraer rettet mot meg, direktesendt radio. Ville jeg takle dette? Hva om jeg bryter sammen på talerstolen og ikke får til å si noe som helst? Men jeg tenkte at folk ville ha forståelse for det.

– Da jeg satt nede på benken og det var min tur, ba jeg en kort bønn til Gud og kjente ikke at jeg var nervøs. Jeg gikk ned igjen og kjente på en mestringsopplevelse. Den følelsen mener jeg er viktig, Og den har vært viktig for meg etter at dette skjedde. Hver gang jeg møtte på en utfordring, forberedte jeg meg, tok utfordringen og kjente etterpå at det var jo ikke så vanskelig som jeg hadde sett for meg i forkant.

Hva la han vekt på de første dagene etter begravelsen?

– Jeg hadde ikke kjent på et sinne slik mange andre, og jeg lurte selv på grunnen. Men jeg ønsket ikke å framprovosere det.

MEDIER OG MØTE MED FOLK
Det ble mye å ta stilling til.

– Neste dag begynte forskjellige medier å ringe. Jeg var 23 år og hadde ikke snakket med journalister før. Jeg tenkte at jeg må lage meg en strategi for hvordan jeg ønsket å håndtere journalistene. Hva jeg skulle gjøre for at journalistene skulle respektere de grensene jeg satte. Svaret ble at jeg måtte gi av meg selv. Over 100 ulike journalister tok kontakt i løpet av de neste månedene og årene. De har en jobb å gjøre, som jeg må respektere. Jeg lærte mye av å ta denne utfordringen, sier Klungland.

Mange hadde et behov for å møte ham, og det var gjensidig.

– Hva sier en, hva gjør en? Jeg tenkte at ingen skal komme til meg og gå igjen med en tanke om at «det skulle jeg ikke ha gjort». Jeg fokuserte på at alle som tok kontakt, skulle få en god opplevelse og tenke at det var godt de gjorde det. Og jeg håper at jeg klarte det.

TILBAKE I JOBB
En uke etter begravelsen gikk han tilbake i full jobb i ambulansetjenesten.

– Mange spurte meg om dette var klokt, og jeg kan love at jeg stilte meg selv det samme spørsmålet mange ganger. Men jeg kjente på et behov for at hverdagen skulle gå videre, og kollegene mine var vant til å håndtere mennesker kriser.

– Var det problemfritt? Nei. Ute på oppdrag kjente jeg at jeg holdt fokus på rett sted, men etter at oppdraget var avsluttet, særlig om vi hadde vært sammen med politiet og med pappas vaktlag – da tenkte jeg at dersom pappa hadde vært i live, ville han stått ved siden av meg ute på oppdraget. Da kjente jeg på en tomhetsfølelse, og at det var sårt. Jeg brukte da litt tid for meg selv eller snakket med mine kolleger om det etterpå. Og så gikk det over.

På denne tiden jobbet Kjetil Klungland også i et begravelsesbyrå, og sjefen hans spurte hvilke refleksjoner han hadde gjort seg med å skulle komme tilbake i jobb hvor han skulle møte pårørende i kriser – når han samtidig selv stod midt oppi en.

– Sjefen min tenkte at jeg kanskje ville kjenne meg nærmere pappa når jeg var på oppdrag med politiet. Dette var nokså det samme som jeg hadde tenkt. Jeg samlet på minner. Mange historier har kommet fram om hva pappa har funnet på, historier som han ikke hadde fortalt meg. Det er noe jeg tar med meg på veien videre.

RETTSSAKENE
Etter hvert ble det pågripelser, og det ble klargjort for rettssak. Klungland hadde aldri vært i en rettssak før og var usikker på hvordan han ville oppleve det. Ville han kjenne på sinne ved synet av de tiltalte? Ville dette bli en for stor utfordring?

– Jeg var opptatt av å få med meg detaljer og tenkte at jeg måtte være i rettssalen. Hva med sinnet? Bare to av de tiltalte erkjente å ha vært med, og da jeg kom inn i retten første gang, tenkte jeg at jeg måtte prøve å se objektivt på det. Lytte til de tiltaltes forklaringer og aktor og forsvarer. Kanskje den tanken tok brodden av det å skulle kjenne på sinne overfor dem som satt der?

Klungland fikk fri fra jobb på dag- og nattestid. I seks-sju måneder satt han i tingretten og deretter samme tid i lagmannsretten – og også ny rettssak mot en som ble frikjent i lagmannsretten hvor dommerne satte kjennelsen til side. Til slutt en uke i Høyesterett. Det dannet seg et eget samfunn inne i rettsaken. Kjetil ble kjent med mange nye mennesker i forbindelse med rettssakene.

DOMMENE
Så ble det domfellelser. Det ble strenge straffer i tingretten og noe mildere i lagmannsretten.

–«Hva mener du», ble jeg spurt av journalistene, «bør det norske straffenivået heves med denne hendelsen?». Jeg kjente at det er ikke for meg de skal straffes. Jeg klarte ikke å godte meg over at de domfelte fikk streng straff og hardere betingelser. Straff er for at samfunnet skal vernes.

– Men det som var viktig for meg, var at de forsto konsekvensen av det de hadde gjort. Toska sa i retten at han regnet med en straff på ca. åtte år, effektivt fem år i fengsel, og at det var det verdt med en andel av ransutbyttet på 40-60 millioner kroner. Det ønsket ikke jeg at han skulle tenke. Jeg ønsket at de skulle forstå hvilke konsekvenser andre ble tvunget til å ta av hans handlinger.

MØTE MED RANERNE
Kjetil Klungland har i ettertid møtt de fleste av ranslaget, og han oppgir flere grunner for dette. Han hadde behov for å bli litt kjent med dem. Hvem var de bak de medieskapte bildene, og hvilke tanker gjorde de seg? Angret de, og i tilfelle hvorfor? Angret de oppriktig fordi det får konsekvenser for andre, eller fordi det nå fikk konsekvenser for dem selv med at de måtte sone i fengsel?

– For det andre hadde jeg et behov for å fortelle dem hvilke konsekvenser det hadde hatt for meg. De skulle ikke slippe så lett unna uten å måtte kjenne litt på at dette var feil. Jeg er veldig takknemlig for de av dem som takket ja til å møte meg. Jeg tror det enkleste for dem ville ha vært å si nei.

– Noen av spørsmålene jeg stilte meg, var: Vet de forskjell på rett og galt? Hva tenkte de om at de møtte med skarpladde våpen dersom de bare skulle true? Hva om det var deres far?

Da han forberedte seg til møtene med de domfelte, tenkte han på det han hadde blitt opplært til hjemmefra, om nestekjærlighet og den gylne regel.

– Inntil da hadde jeg ikke kjent på sinne. Hva om jeg kom til å kjenne på det, i møte med ranerne? Hva om jeg fikk lyst til å vingle dem litt? Jeg forberedte meg ved å tenke på scenarioer, slik jeg var vant til på jobb.

– Det var viktig å få møte dem på tomannshånd. Alene uten politi eller forsvarere. Det var vanskelig å vurdere etter noen timers samtale om de var ærlige, men jeg følte at de var det. Jeg stilte mange spørsmål. Jeg hadde laget meg en plan. Jeg måtte i starten få dem litt trygge på situasjonen. På et punkt i samtalen gikk jeg inn på selve saken. De aller fleste taklet det ganske bra, og de ga også meg informasjon. Samtalene går jeg ikke ut med til mediene. Det var et tillitsforhold i disse møtene. Å bli kjent med dem, gav meg en mulighet til å sette meg inn i dere ståsted.

TILGIVELSE
Noe vil han likevel formidle fra disse samtalene. For det er på dette tidspunktet i foredraget han kommer inn på temaet tilgivelse. Helt i starten skisserte han tre hovedpunkter som gjorde at han har god livskvalitet i dag: forberedelse, utfordringer og tilgivelse/hevn. Helt fra den dagen faren ble drept, hadde han tenkt at måten han håndterte disse tre tingene på, ville få konsekvenser for hans videre livskvalitet.

– Ingen av ranerne ba meg direkte om tilgivelse. Hvordan kunne jeg vite at jeg hadde tilgitt dem? Sa jeg det til dem? Nei. Hvorfor ikke? Fordi jeg fremdeles var i en prosess med å finne ut av hva tilgivelse betydde for meg, sier Klungland og fortsetter:

– Da jeg var liten, var det enkelt. Jeg kjente på anger for noe galt jeg hadde gjort, og ba om unnskyldning. Nå fikk tilgivelsen en helt ny dimensjon. Hvis jeg tilgir, sier jeg da at jeg har glemt det de har gjort? Jeg hadde ikke et behov for å glemme eller si at det var greit, men jeg tenkte at jeg tilgir for å sikre egen livskvalitet. Når jeg ikke kjente på sinne, kjente jeg hvilke goder jeg fikk av det. «Er det noe en kan styre?», tenkte jeg. Ikke nødvendigvis. Når noe urett skjer, er det vanlig å kjenne på sinne og hevn. Men jeg kjente bare ikke på det. Jeg så på andre som var sinte, og hva det gjorde med deres liv. Jeg tror at Gud har gitt meg og familien en egenskap til å se ut over hatet.

– Er det fordi jeg er kristen jeg kan tilgi? Jeg tror ikke nødvendigvis at det er så enkelt, men jeg tror at Gud var der for meg.

– Hvordan visste jeg at jeg hadde tilgitt? Jeg tenkte at når jeg kan møte Schumann og ikke kjenne på sinne eller ønske om hevn, så må det være en del av en tilgivelse. Det jeg ønsket, var at han skulle forstå konsekvensen av det han har gjort. Jeg håper de domfelte forandrer livsførsel i framtiden. Jeg tror jeg kan bli såret dersom de kommer ut og fortsetter i samme løpebane.

GODENE MED TILGIVELSEN
Klungland tegner opp alternative scenarier for å utdype:

– Hva om situasjonen hadde vært annerledes? Schumann sto på avstand. Han tenkte at det var en deltastyrke i bilen som skulle ta ham. Han skjøt først mot motoren på den ryggende bilen, så skjøt han oppe i hodehøyde på bilen. Schumann forklarte i retten at han skulle prøve å treffe blålyset, men hvilket poeng var det i det? Hva om jeg hadde vært i situasjonen og sett at Schumann hentet pappa ut av bilen og skjøt ham i nakken? Hva om jeg hadde barn og noen hadde forgrepet seg mot dem, ville jeg da ha kjent at tilgivelse er det riktige? Jeg aner ikke svaret på de spørsmålene, men dette har lært meg om godene med tilgivelsen – at det setter meg selv fri. Kanskje kan sinnet komme i framtiden, tenkte jeg, men etter 10 år kjenner jeg ikke på det. I andre situasjoner kan jeg kjenne på følelser av sinne og hevnønske, men ikke i denne.

GUDSTROEN
Hva har det som skjedde, gjort med gudstroen hans?

– Jeg er oppvokst med en kristen tro og hadde tatt et standpunkt for at dette er det rette. Gudstroen har vært et valg, og jeg finner trygghet og omsorg i troen. Hendelsen har eventuelt bare gjort troen sterkere. Når jeg ser framover, ser jeg på det jeg har opplevd, og er takknemlig for all lærdommen. Jeg ble kjent med rettssystemet og meldte meg som jurymedlem og meddommer i lagmannsretten. Jeg har fått innblikk i de kriminelles verden, jeg har fått kjennskap til medier og deres arbeidsmetoder. Noen av journalistene har blitt mine venner og er det den dag i dag. Jeg har lært om min egen måte å bearbeide sorg på, samtidig må jeg være ydmyk på at neste utfordring i livet mitt kan gjerne oppleves helt annerledes.

LIVSKVALITET
Han forteller at han har møtt mange mennesker i mange forskjellige situasjoner.

– Jeg opplever at det andre synes er vanskelig, ikke var vanskelig for meg. Jeg så at mange ikke tok utfordringer, mange skygget vekk fra det vanskelige, for eksempel det å oppsøke åstedet. Mange bygget seg opp murer over ting de ikke kan gjøre, som begrenset deres livskvalitet. Jeg kan kjøre gjennom Kongsgata og være der uten at jeg kjenner på følelser, fordi jeg har vært der og tenkt gjennom det. Jeg ser at når jeg tar utfordringer, så ser jeg at det var ikke like vanskelig som jeg hadde sett for meg, og jeg opplevde en mestringsfølelse. Det er en veldig viktig lærdom jeg tar med meg.

Klungland har reflektert rundt hva hat gjør med mennesker og hva tilgivelse gjør. Det er også en av årsakene til at han holder disse foredragene.

– Etter hvert tenkte jeg at det er viktig å fokusere på hva livet gjør med meg hvis jeg fyller det med hat. Noe av det aller viktigste jeg kan si, er at jeg har opplevd min hendelse og taklet det på min måte. Det er ikke sikkert det vil fungere for andre. Jeg er opptatt av at folk skal reflektere og finne sin vei. Jeg er ikke en fasit. Andre kan lære av meg, og jeg kan lære av andre.

FORSTÅELSE OG BITTERHET
Det har gått halvannen time i foredragssalen på Bildøy bibelskole. Kjetil Klungland avslutter med et dikt:

Forståelse på livet
har den som tror at livet er en gave
og ikke en rettighet.
Bitterhet
er den giften
som du selv velger å svelge,
som du håper at rammer den andre.