Journalisten, lesten og oppdraget

På denne plass i juninummeret drøftet jeg om det finnes «kristne medier» og noe som kan ligne en bibelsk modell. I dette nummeret (Sambåndet 09/14) vil jeg si noe om den praktiske journalistikken i et «kristent medium».

«Det blir vel ikke mye kritisk journalistikk på deg nå!» Spørsmålet, uttalt mer konstaterende enn spørrende, kom fra en bekjent. Han visste at jeg hadde jobbet mange år i sekulær presse før jeg begynte som medieleder og redaktør i ImF. Jeg hadde fått spørsmålet før, men syntes det var veldig interessant at også en kristen person forventet at (kristne) journalister skulle skrive kritisk – i betydningen tørre å sette søkelys på kritikkverdige forhold . Men han tvilte altså på at dette var mulig for meg i min nåværende stilling.

Forventninger

Det er en kjensgjerning at kristne medier av og til møtes med andre forventninger enn sekulære, og det kan være vanskelig for den enkelte journalist. Et par eksempler: I slutten av mai slo den kristne tv-stasjonen Kanal 10 alarm om økonomien og lot det skinne gjennom at kanalen sto i fare for å bli nedlagt. I løpet av tre dager kom det inn nesten 1 million i gaver. Vårt Land undersøkte saken og skrev (11. juni) at inntektene til den svenskeide tv-kanalen er i jevn økning og for eksempel doblet seg fra 2011 til 2012. Avisen stilte også spørsmål ved det kravet kanalen hadde vist til som utgangspunkt for bønnen om gaver. Et stykke ut i artikkelen avviste daglig leder Rigmor Holst å svare på flere spørsmål og forsøkte å avvæpne journalisten på denne måten: «Kristne aviser burde skrive mer om alt det positive som skjer». (I ettertid viser det seg at Kanal 10 hadde forklaringer å komme med, og at kommunikasjonen eksternt og intert ikke hadde vært den beste. Men det endrer ikke på forventningen som ligger i svaret fra Holst, slik det er sitert i Vårt Land, om at det ikke var nødvendig for en kristen avis å grave i dette.)

1. juli skrev Dagen om en panelsamtale om Israel i regi av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ). I reportasjen het det at panelet var «påfallende harmonisk». Journalisten vinklet saken på det som likevel skapte litt meningsbrytning, utsagnet fra metodistpastor Leif Jacobsen om at det fantes en form for naiv Israel-støtte (som svar på spørsmål fra debattleder Sten Sørensen). I et leserinnlegg i Dagen 8. juli framholdt så nevnte Jacobsen og Sørensen, samt IKAJ-direktør Dag Øyvind Juliussen, at panelsamtalen først og fremst kommuniserte enighet om solidaritet med Israel, og at «dette burde være hovednyheten for en avis som Dagen». Neste dag forsvarte Dagen-redaktør Tarjei Gilje vinklingen på en måte som også kan stå for min regning: «Journalistikken er nyhetssøkende i sin natur. Derfor prøver vi i pressen alltid å finne noen nye og interessante innfallsvinkler for å belyse et aktuelt saksfelt. (…) Dette var en journalistisk vurdering og sier ingen ting om hvorvidt Dagen er enig med den ene eller den andre av paneldeltakerne. Vår holdning til Israel kommer først og fremst til uttrykk på lederplass».  Samme Gilje skriver også i en leder 12. juli at «om vi mener at norske medier generelt underkommuniserer Israels sak, kan ikke svaret vårt (altså avisen Dagen, min anm.) være å underkommunisere palestinernes sak». Igjen støtter jeg ham fullt ut. Sambåndet understreket dette poenget gjennom ImF-forkynner Roald Evensens kommentar i augustnummeret om hva det vil si å være en venn av Israel.

UL i Kongeparken

Det er mye mulig at ikke alle vil være enig med meg i det følgende (nå kommer det ekstra eksemplet jeg lovet i papirversjonen av denne kommentaren), men jeg mener også at det i noen grad, og da med rimelighet, kan rettes andre forventninger til «kristne medier» enn til sekulære. Det gjelder i dekningen av kristne arrangement. 29. juli – 2. august i år gikk Ung Landsmøte (UL) av stabelen i Kongeparken på Ålgård, med flere tusen deltakere og NLM-Ung og ImF-Ung som arrangører. Vårt Land brakte to saker fra stevnet. Den første sto på trykk 2. august med tittelen «Millionshow om synd og frelse» (publisert på nett 8. august med endret tittel). Den handlet om pengebruk til lyd, lys og bilde. Neste sak kom i avisen 4. august og handlet om miljøtest av festivalen (kildesortering o.l.) (ikke publisert på nett). I papiravisa 8. august var det flere lesere som kritiserte Vårt Lands vinkling av dekningen av UL – for hvor var omtalen av det arrangementet faktisk dreide seg om? Her er jeg langt på vei enig med kritikerne, og jeg ber om å bli trodd på at det ikke har noe med at ImF-Ung var medarrangør. Isolert sett var det etter min mening ingenting galt med de to sakene Vårt Land skrev, men problemet ligger i at det var alt avisen skrev. Vårt Land inntok et slags astronautperspektiv til et arrangement innenfor avisens kjernefelt, og det mener jeg var kritikkverdig. Hadde man innledet dekningen med en sak som tok programmet og innholdet på alvor, ville teknikk- og miljøvinklingen vært interessante grep.

9. august svarer nyhetsredaktør Magne Henriksen i Vårt Land på kritikken av dekningen. Også han viser til at «vi tilstreber å finne nye, interessante vinklinger», men legger til: «Ofte lykkes vi med det, men iblant ikke. Mange ganger vil svaret på om vi lykkes eller ikke, være forskjellig fra leser til leser». Han forsikrer også at avisen tar kritikken om manglende vektlegging av innhold og program «på alvor», og at redaksjonen vil «ta med oss alle innspillene som er kommet rundt våre prioriteringer». Jeg oppfatter dette som et klokt svar fra Henriksen og en delvis innrømmelse av at her var det en rimelig forventning til avisen som ikke var oppfylt.

Sambåndet

Det jeg har lest om bladet Sambåndets første tid (fra 1899), har vært til inspirasjon for meg. Ifølge boken «Ordets folk» (Sambåndet Forlag, 1998) ble det bevisst valgt et avisformat, fordi Sambåndet ikke skulle være et rent oppbyggelsesblad, og bladet fulgte en åpen linje som overrasket noen. Både kulturelle, menneskelige og nasjonale spørsmål fikk plass, selv om det oppbyggelige var tyngdepunktet. Sambåndet ble redigert på en frisk og aktuell måte og skal ha vært det første indremisjonsbladet som tok inn en artikkel på nynorsk (nynorskbruk ble regnet som opprørsk!).

Den linjen som altså går tilbake til Sambåndets røtter, er også den linjen jeg følger som redaktør. Det betyr at Sambåndets redaksjon skal jobbe profesjonelt med de saker vi tar opp. Redaksjonen består av fagutdannede journalister og grafikere, og – som eksempelvis en fagutdannet tømrer – skal vi gjøre jobben vår best mulig. Vi skal både velge riktig spiker og slå den riktig i. Det faktum at vi jobber i en misjonsorganisasjon kan ikke føre til at vi skal gjøre en dårligere jobb enn vi ellers ville gjort. Det betyr at noen kilder og/eller lesere, i og utenfor ImF, også vil kunne oppfatte våre spørsmål som nærgående og våre vinklinger (jevnfør eksemplene ovenfor) som uventede.

Stofftype

Det som vil skille et medium som redigeres fra et kristent ståsted, fra et sekulært, er typen saker som tas opp. For Sambåndet, som har en tydelig verdibasert organisasjon som utgiver, betyr det at spaltene domineres av temaer som angår Indremisjonsforbundet. Men her er spennet likevel stort, og i måten vi løser sakene våre på, skal vi tilstrebe å følge allmenne journalistfaglige og presseetiske prinsipper. Det er vår faglige lest, for å bruke skomaker-bildet fra tittelen. Særlig i retts- og kriminalreportasje skal enhver redaksjon vurdere om man har en aktverdig grunn for å publisere. Bibelens Vær varsom-plakat, Fil 4,8, sier det samme om alle sakstyper, og det skal vi merke oss. Når den aktverdige grunnen finnes, forbyr ikke Bibelen oss å ta opp ting som kan være vanskelige. I en organisasjon som er avhengig av gaver utenfra, er åpenhet sentralt.

Så hva svarte jeg min bekjent? At jeg mener vi bedriver verdifull journalistikk, som både er fagmessig og bidrar til å utfordre både innad og utad. Slik jeg oppfattet hans betydning av ordet «kritisk» der og da, er det ikke sikkert han lot seg overbevise. Men det er i alle fall viktig (som er en annen betydning av «kritisk»). Så skal den verdifulle journalistikken forberede oss på vanskeligere saker som måtte komme. For et Sambåndet som bare etterlater seg likegyldige skuldertrekk eller høflig applaus, ville ha vært både å forlate lesten og svikte oppdraget vårt overfor lesere og givere.

Når det gjelder selvkritikk, viser jeg til kommentaren «Samfunnsregnskap for Sambåndet i 2013» på sambåndet.no

Følg med – og delta i – diskusjon innlegget her