Tag Archive for: journalistikk

Sambåndet – før og nå

Sambåndet var aldri ment å være et rent meldingsblad. Allerede i første årgang gikk samfunnsdebatten heftig i spaltene.

Sambåndet avishodeBladet Sambåndet ble besluttet utgitt allerede på stiftelsesmøtet for det som først het Det vestlandske indremisjonsforbund (DVI), 19. oktober 1898. Planer på Sunnmøre om å utgi et blad, ble lagt til side. Første nummer av Sambåndet er datert 7. januar 1899, men ifølge 100-årsskriftet «Ordets folk» kom det i praksis ut i november 1898 som et prøvenummer.

Den rosenianske forkynneren P.G. Sand, som var ønsket som redaktør for det påtenkte bladet på Sunnmøre, og DVI-sekretær Andreas Lavik ble bladets to første redaktører, førstnevnte bare for to år grunnet helsemessige forhold.

Det ble gjort et bevisst valg av avisformat siden Sambåndet nettopp ikke skulle være et rent oppbyggelsesblad. Det skulle ha åpne spalter – «gjennom det skal brødre faa tale til brødre». Bladet skulle «hævde indremissionens selvstændige stilling, grundet på det almindelige prestedømme».

Christopher Bruun, norsk prest. Foto: Anders Beer Wilse/Galleri Nor/Wikipedia

Christopher Bruun, norsk prest. Foto: Anders Beer Wilse/Galleri Nor/Wikipedia

Sambåndet ga Andreas Lavik en talerstol som gjorde ham landskjent. Allerede i den første årgangen tok han opp en omfattende debatt med Christopher Bruun (1839-1920) om pietismen og den kritikken teologen og skolemannen hadde reist mot kristenfolket på Vestlandet. Bladet fulgte generelt en åpen linje som overrasket noen. Både kulturelle, menneskelige og nasjonale spørsmål fikk plass, selv om det oppbyggelige var tyngdepunktet.

Les også: «En forfærdelig kristendom» (blogginnlegg om pietismedebatt)

Sambåndet ble redigert på en frisk og aktuell måte og skal ha vært det første indremisjonsbladet som tok inn en artikkel på nynorsk. Redaktør Lavik kom fra Eksingedalen i Vaksdal i Hordaland, men sies å ha benyttet seg av nynorsk bare da han var syk (!) Han måtte tåle kritikk for å åpne spaltene for «målet», som av noen i samtiden ble satt i samme bås som fritenkeriet.

På det første årsmøtet i DVI ble det etterlyst mer allment stoff i bladet, og det ble vedtatt følgende: «Det henstilles til bladstyret at søge plads i bladet for korte meddelelser om, hvad der hænder eller rører seg i tiden paa forskjellige livsomraader».

Sambåndet har altså historisk hatt like stor karakter av et forum for aktualiteter og debatt som av et blad som bare refererer vedtatte og sanksjonerte sannheter. Dersom noen tenker at Sambåndet som nyhetsmedium er noe nytt, er det altså ikke tilfelle. Heller ikke nyheter er nytt. I Apgj 17,21 kan vi lese følgende situasjonsbeskrivelse fra Athen i det første århundre: «Alle atenerne og de fremmede som oppholdt seg der, gav seg ikke tid til annet enn å fortelle eller høre nytt». Dette er ikke nødvendigvis en rosende beskrivelse fra Lukas’ side, men forteller uansett at folk lenge har vært opptatt av å høre «siste nytt», som originalspråket her indikerer at det dreier seg som.

Et nyhetsmedium styres blant annet etter Vær varsom-plakaten (VVP). På Mediedagen i regi av bl.a. Familie & Medier i november i fjor, gjorde journalist Øyvind Gustavsen i VG rede for det han mener er flere fellestrekk mellom VVP og Bibelen. I punkt 1.4 står det blant annet følgende: «Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.» Dette holdt Gustavsen opp mot Efes 5,11-13, hvor det står (2011-overs.): «Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de bærer ingen frukt. Avslør dem heller! Det som slike folk driver med i det skjulte, er det en skam bare å nevne. Men alt kommer for dagen når det blir avslørt av lyset, og alt som kommer for dagen, er lys.»

I Sambåndet-redaksjonen har vi for egen del funnet 2. Kor 4,2 relevant også i en presseetisk sammenheng: «Vi tar avstand fra alt som er skammelig og ikke tåler lyset, vi bruker ikke knep og forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt stiller vi oss selv fram så alle mennesker kan dømme oss etter sin egen samvittighet.» (2011-overs.)

Med andre ord: Vi skal ikke jukse med det vi forkynner, enten det er fra talerstol eller vi skriver det i Sambåndet.

Bladet har i de snart 120 år som er gått, hatt markante og prinsipielle redaktører som tok vervet sitt på alvor. Overfor statens pressesjef i Bergen i 1943 framhevet en uredd DVI-sekretær og redaktør, Gustav Ballestad, at hovedstyret hadde erklært Sambåndet for å være «et fritt, uavhengig og upolitisk organ, til oppbyggelse, orientering og kontakt, alt på organisasjonens bekjennelsesbasis».

Les også: Sambåndet og krigen (lederartikkel)

Jens M. Rognsvåg var redaktør fra 1962-81. I «Ordets folk» står det at «Rognsvåg kom (…) til å setja sitt tydelege preg på bladet (…). Rognsvåg kunne til tider vera kontroversiell, men leiarartiklane hans vart lesne med stor interesse. Han kunne vera nokså kritisk mot kyrkja og prestane, men han retta ofte eit minst like sterkt og ransakande lys mot eigen organisasjon og mot bedehuset». Rognsvåg ble for øvrig fremhevet av Aftenposten-redaktør Harald Stanghelle i Sambåndets desembernummer i 2014.

På en slik bakgrunn er det vi som utgjør Sambåndet-redaksjonen i dag, har gått inn i rekken. Det vi velger å bringe til torgs gjennom bladets spalter og på nettstedet sambåndet.no, vil følgelig av og til kunne være utfordrende og endatil ubehagelig for noen. Men kravet vi stiller til oss selv, er at vi alltid skal ha en aktverdig grunn for å sette det på trykk. Og ansvaret for det hviler til sjuende og sist på ansvarlig redaktør.

(Redigert versjon av innlegg på Arbeidermøtet i Indremisjonsforbundet 06.01.16.)

Les også: Journalistikk i kristne medier (Synspunkt-artikkel i nr. 09/14)

Er jeg Charlie?

Ugjerningene i Paris 7. og 8. januar har gjort et dypt inntrykk, ikke minst på alle som driver med publisering.

På formiddagen 7. januar skyter og dreper to menn sju redaksjonelt ansatte i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, samt en korrekturleser, en vaktmester, en gjest og to politivakter. Dagen etter blir først en politikvinne og så en butikkarbeider (22), en student (21), en dataingeniør (45) og en pensjonert pensjonsforvalter (64) – alle jøder – som var tatt som gisler i et jødisk kjøpesenter fire mil unna, drept av en mann som settes i forbindelse med de mistenkte fra dagen før.

17 personer drept, i tillegg til gisseltakeren og brødreparet som er mistenkt for attentatet mot redaksjonslokalet, og 11 såret. Penner og handlevogner ble møtt med rifler.

Satire, som er ukemagasinet Charlie Hebdos form for samfunnskritikk, er velkjent og påaktet i Frankrike, men lite brukt i Norge. Sjangeren kan defineres som «vittig spott» og latterliggjøring. Magasinets tegnere har også latt denne kritikken ramme religion – ved å trykke karikaturer av blant andre Jesus og Muhammed. Før drapsmennene flyktet, ropte de «Allah er stor», og at de hadde «hevnet profeten» Muhammed.

I dagene etter trykket flere aviser, også norske, noen av de samme Muhammed-karikaturene. Slagordet «Je suis Charlie» – «Jeg er Charlie» – spredte seg blant annet på sosiale medier, i protestmarsjer og på forsiden av aviser som publiserte karikaturene. I tillegg startet en intens debatt om ytringsfriheten. Flere redaktører mente det var viktig å trykke karikaturene som en protest mot drapsmennenes inngrep mot ytringsfriheten, og for at ikke angrepsrisikoen skulle hvile på bare noen få.

Også vi i Sambåndet gjør oss bruk av den samme ytrings- og trykkefriheten. Ytringsfrihet kan blant annet defineres som retten til å si noe som noen er uenig i og er sentral i ethvert demokrati. Knappe fire døgn før angrepet mot Charlie Hebdo, fikk jeg, av styret i Indremisjonsforbundet, overført ansvaret som ansvarlig redaktør. Det ble ikke mindre alvorlig etter drapene i Paris.

Men er jeg Charlie? «Jeg synes ikke man som kristen kan støtte Charlie Hebdo. Ta en titt på disse blasfemiske tegningene de har hatt av Jesus», skrev en kvinne i kommentarfeltet på dagen.no i dagene etter attentatet.

Jeg liker heller ikke når Jesus utsettes for spott, men jeg mener at retten til å ytre seg i de fleste tilfeller må gå foran ytringenes form. Det å mislike noe betyr ikke at det skal forbys, men ytringsfriheten innebærer også retten til motytring (verbalt eller skriftlig), og den kan vi velge å benytte oss av.

Jeg har per i dag ingen planer om å trykke karikaturer av Muhammed (eller andre for den del), så svaret på spørsmålet ovenfor blir vel da «nei». Ytringsfriheten innebærer retten til å publisere, ikke plikten til det. Hva som skal publiseres, er opp til ansvarlig redaktør å avgjøre. Min ledestjerne vil være formålet med publikasjonen og den aktverdige grunnen til å sette noe på trykk. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg kritiserer den drepte sjefredaktøren i Charlie Hebdo eller andre som har publisert karikaturer. Deres vurdering var annerledes enn min.

Avisen Dagen var imot trykking av Muhammed-karikaturene i 2006 – utfra tanken om ikke å ville bidra til krenkelser. Men redaktør Tarjei Gilje vedgår i lederen 10. januar at han nå synes det er vanskeligere å forsvare denne holdningen (Dagen trykket Charlie Hebdo-karikaturer 9. januar). Jeg er enig med Gilje i at det å vise hva en sak dreier seg om, kan være en aktverdig grunn til å publisere, selv om noen oppfatter det som krenkende. Hensynene må veies opp mot hverandre. I dagens multikulturelle Norge er det mange syn på ytringsfrihet, og derfor mener jeg også at vedtaket om å fjerne blasfemiparagrafen i den nye straffeloven, er riktig. Å publisere bare for å krenke eller provosere kan være innenfor ytringsfrihetens grenser, men ikke en del av den jeg vil benytte.

Jesus la selv ikke alltid fingrene imellom. Fariseerne, som i hvert fall i egne øyne var høyt aktet, ble karakterisert som «ormeyngel» og «hvitkalkede graver». I Luk 13,32 beskriver han kong Herodes som en rev. Den hellige ånd fant det ikke nødvendig å sensurere da evangelistene kort tid senere skrev det ned. Paulus sa Peter imot «like opp i ansiktet» (Gal 2,11-14) i andres påhør og ønsket at de som forfektet omskjærelse for hedninger, måtte «skjære seg fordervet» (Gal 5,12). Også Bibelen gir rom for å publisere omstridte ytringer om grunnen er god nok.

Som jeg tidligere har skrevet i denne spalten, må også leserne av Sambåndet regne med å bli overrasket, positivt eller negativt, og det har vi eksempler på så sent som fra nyeste nummer. Fristelsen kan av og til være der for oss som skriver, til å drive selvsensur når kilder har sagt noe i et intervju som vi tror vil vekke negative reaksjoner. Men dersom den aktverdige grunnen til å publisere er til stede, skal vi ikke la oss sensurere av oss selv. For en publikasjon som ikke vekker noen form for følelser eller reaksjoner, er ikke verdt det ganske så dyre papiret den er trykket på.

 

 

 

 

 

Journalisten, lesten og oppdraget

Hvilken journalistikk skal medier som defineres som kristne, bedrive?

På denne plass i juninummeret drøftet jeg om det finnes «kristne medier» og noe som kan ligne en bibelsk modell. I dette nummeret (Sambåndet 09/14) vil jeg si noe om den praktiske journalistikken i et «kristent medium».

«Det blir vel ikke mye kritisk journalistikk på deg nå!» Spørsmålet, uttalt mer konstaterende enn spørrende, kom fra en bekjent. Han visste at jeg hadde jobbet mange år i sekulær presse før jeg begynte som medieleder og redaktør i ImF. Jeg hadde fått spørsmålet før, men syntes det var veldig interessant at også en kristen person forventet at (kristne) journalister skulle skrive kritisk – i betydningen tørre å sette søkelys på kritikkverdige forhold . Men han tvilte altså på at dette var mulig for meg i min nåværende stilling.

Forventninger

Det er en kjensgjerning at kristne medier av og til møtes med andre forventninger enn sekulære, og det kan være vanskelig for den enkelte journalist. Et par eksempler: I slutten av mai slo den kristne tv-stasjonen Kanal 10 alarm om økonomien og lot det skinne gjennom at kanalen sto i fare for å bli nedlagt. I løpet av tre dager kom det inn nesten 1 million i gaver. Vårt Land undersøkte saken og skrev (11. juni) at inntektene til den svenskeide tv-kanalen er i jevn økning og for eksempel doblet seg fra 2011 til 2012. Avisen stilte også spørsmål ved det kravet kanalen hadde vist til som utgangspunkt for bønnen om gaver. Et stykke ut i artikkelen avviste daglig leder Rigmor Holst å svare på flere spørsmål og forsøkte å avvæpne journalisten på denne måten: «Kristne aviser burde skrive mer om alt det positive som skjer». (I ettertid viser det seg at Kanal 10 hadde forklaringer å komme med, og at kommunikasjonen eksternt og intert ikke hadde vært den beste. Men det endrer ikke på forventningen som ligger i svaret fra Holst, slik det er sitert i Vårt Land, om at det ikke var nødvendig for en kristen avis å grave i dette.)

1. juli skrev Dagen om en panelsamtale om Israel i regi av Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ). I reportasjen het det at panelet var «påfallende harmonisk». Journalisten vinklet saken på det som likevel skapte litt meningsbrytning, utsagnet fra metodistpastor Leif Jacobsen om at det fantes en form for naiv Israel-støtte (som svar på spørsmål fra debattleder Sten Sørensen). I et leserinnlegg i Dagen 8. juli framholdt så nevnte Jacobsen og Sørensen, samt IKAJ-direktør Dag Øyvind Juliussen, at panelsamtalen først og fremst kommuniserte enighet om solidaritet med Israel, og at «dette burde være hovednyheten for en avis som Dagen». Neste dag forsvarte Dagen-redaktør Tarjei Gilje vinklingen på en måte som også kan stå for min regning: «Journalistikken er nyhetssøkende i sin natur. Derfor prøver vi i pressen alltid å finne noen nye og interessante innfallsvinkler for å belyse et aktuelt saksfelt. (…) Dette var en journalistisk vurdering og sier ingen ting om hvorvidt Dagen er enig med den ene eller den andre av paneldeltakerne. Vår holdning til Israel kommer først og fremst til uttrykk på lederplass».  Samme Gilje skriver også i en leder 12. juli at «om vi mener at norske medier generelt underkommuniserer Israels sak, kan ikke svaret vårt (altså avisen Dagen, min anm.) være å underkommunisere palestinernes sak». Igjen støtter jeg ham fullt ut. Sambåndet understreket dette poenget gjennom ImF-forkynner Roald Evensens kommentar i augustnummeret om hva det vil si å være en venn av Israel.

UL i Kongeparken

Det er mye mulig at ikke alle vil være enig med meg i det følgende (nå kommer det ekstra eksemplet jeg lovet i papirversjonen av denne kommentaren), men jeg mener også at det i noen grad, og da med rimelighet, kan rettes andre forventninger til «kristne medier» enn til sekulære. Det gjelder i dekningen av kristne arrangement. 29. juli – 2. august i år gikk Ung Landsmøte (UL) av stabelen i Kongeparken på Ålgård, med flere tusen deltakere og NLM-Ung og ImF-Ung som arrangører. Vårt Land brakte to saker fra stevnet. Den første sto på trykk 2. august med tittelen «Millionshow om synd og frelse» (publisert på nett 8. august med endret tittel). Den handlet om pengebruk til lyd, lys og bilde. Neste sak kom i avisen 4. august og handlet om miljøtest av festivalen (kildesortering o.l.) (ikke publisert på nett). I papiravisa 8. august var det flere lesere som kritiserte Vårt Lands vinkling av dekningen av UL – for hvor var omtalen av det arrangementet faktisk dreide seg om? Her er jeg langt på vei enig med kritikerne, og jeg ber om å bli trodd på at det ikke har noe med at ImF-Ung var medarrangør. Isolert sett var det etter min mening ingenting galt med de to sakene Vårt Land skrev, men problemet ligger i at det var alt avisen skrev. Vårt Land inntok et slags astronautperspektiv til et arrangement innenfor avisens kjernefelt, og det mener jeg var kritikkverdig. Hadde man innledet dekningen med en sak som tok programmet og innholdet på alvor, ville teknikk- og miljøvinklingen vært interessante grep.

9. august svarer nyhetsredaktør Magne Henriksen i Vårt Land på kritikken av dekningen. Også han viser til at «vi tilstreber å finne nye, interessante vinklinger», men legger til: «Ofte lykkes vi med det, men iblant ikke. Mange ganger vil svaret på om vi lykkes eller ikke, være forskjellig fra leser til leser». Han forsikrer også at avisen tar kritikken om manglende vektlegging av innhold og program «på alvor», og at redaksjonen vil «ta med oss alle innspillene som er kommet rundt våre prioriteringer». Jeg oppfatter dette som et klokt svar fra Henriksen og en delvis innrømmelse av at her var det en rimelig forventning til avisen som ikke var oppfylt.

Sambåndet

Det jeg har lest om bladet Sambåndets første tid (fra 1899), har vært til inspirasjon for meg. Ifølge boken «Ordets folk» (Sambåndet Forlag, 1998) ble det bevisst valgt et avisformat, fordi Sambåndet ikke skulle være et rent oppbyggelsesblad, og bladet fulgte en åpen linje som overrasket noen. Både kulturelle, menneskelige og nasjonale spørsmål fikk plass, selv om det oppbyggelige var tyngdepunktet. Sambåndet ble redigert på en frisk og aktuell måte og skal ha vært det første indremisjonsbladet som tok inn en artikkel på nynorsk (nynorskbruk ble regnet som opprørsk!).

Den linjen som altså går tilbake til Sambåndets røtter, er også den linjen jeg følger som redaktør. Det betyr at Sambåndets redaksjon skal jobbe profesjonelt med de saker vi tar opp. Redaksjonen består av fagutdannede journalister og grafikere, og – som eksempelvis en fagutdannet tømrer – skal vi gjøre jobben vår best mulig. Vi skal både velge riktig spiker og slå den riktig i. Det faktum at vi jobber i en misjonsorganisasjon kan ikke føre til at vi skal gjøre en dårligere jobb enn vi ellers ville gjort. Det betyr at noen kilder og/eller lesere, i og utenfor ImF, også vil kunne oppfatte våre spørsmål som nærgående og våre vinklinger (jevnfør eksemplene ovenfor) som uventede.

Stofftype

Det som vil skille et medium som redigeres fra et kristent ståsted, fra et sekulært, er typen saker som tas opp. For Sambåndet, som har en tydelig verdibasert organisasjon som utgiver, betyr det at spaltene domineres av temaer som angår Indremisjonsforbundet. Men her er spennet likevel stort, og i måten vi løser sakene våre på, skal vi tilstrebe å følge allmenne journalistfaglige og presseetiske prinsipper. Det er vår faglige lest, for å bruke skomaker-bildet fra tittelen. Særlig i retts- og kriminalreportasje skal enhver redaksjon vurdere om man har en aktverdig grunn for å publisere. Bibelens Vær varsom-plakat, Fil 4,8, sier det samme om alle sakstyper, og det skal vi merke oss. Når den aktverdige grunnen finnes, forbyr ikke Bibelen oss å ta opp ting som kan være vanskelige. I en organisasjon som er avhengig av gaver utenfra, er åpenhet sentralt.

Så hva svarte jeg min bekjent? At jeg mener vi bedriver verdifull journalistikk, som både er fagmessig og bidrar til å utfordre både innad og utad. Slik jeg oppfattet hans betydning av ordet «kritisk» der og da, er det ikke sikkert han lot seg overbevise. Men det er i alle fall viktig (som er en annen betydning av «kritisk»). Så skal den verdifulle journalistikken forberede oss på vanskeligere saker som måtte komme. For et Sambåndet som bare etterlater seg likegyldige skuldertrekk eller høflig applaus, ville ha vært både å forlate lesten og svikte oppdraget vårt overfor lesere og givere.

Når det gjelder selvkritikk, viser jeg til kommentaren «Samfunnsregnskap for Sambåndet i 2013» på sambåndet.no

Følg med – og delta i – diskusjon innlegget her