Når to kretser blir til en

De siste 15 årene har det vært fire kretssammenslåinger i ImF. I 1999 ble Romsdal Indremisjon og Nordmøre krets slått sammen til Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI). I 2003 ble Dalsfjord og Bremanger Indremisjon slått sammen med Sogn Indremisjon til Sogn og Fjordane indremisjon (se side 12-13). Noen år senere, i 2006, slo Øst- og Vest-Finnmark Indremisjon seg sammen til Finnmark Indremisjon, og sist ut er Sørlandets Indremisjonskrets og Flekkefjord Indremisjonskrets som i 2009 ble ImF Sør.

Folk og økonomi
− Flere steder falt bort som talersteder. Det var ikke lenger folk som kunne ta imot predikanter, og det kom få på møtene. Vi hadde heller ikke råd til å opprettholde to kretser, sier Odd Stock, mangeårig kretsstyremedlem og ildsjel i Øst-Finnmark, om bakgrunnen for sammenslåingen i Finnmark.
− Etter hvert ble det færre folk til styrer og komiteer. Økonomien spilte også inn. Slik forklarer Harald Skotheimsvik sammenslåingen mellom Romsdal og Nordmøre Krets. Han var kretssekretær i Nordmøre Krets før sammenslåingen. Etter sammenslåingen ble han distriktssekretær for Nordmøre, mens Kåre Eikrem ble kretsleder.

I Flekkefjord Indremisjonskrets var det i noen år snakk om mulig sammenslåing enten med ImF Rogaland eller Sørlandet Indremisjonskrets, før det ble sammenslåing med Sørlandet Indremisjonskrets. Også der var økonomi en viktig årsak.
− Det var vanskelig å få råd til å sende forkynnere, sier Bjørg Lilledrange, administrasjonsleder i Flekkefjord Indremisjonskrets frem til sammenslåingen.

Felles for sammenslåingene er altså både et ønske om å spare penger på administrasjon og å få tilgang på flere forkynnere. Lilledrange mener det har blitt resultatet i ImF Sør.
− Min erfaring med sammenslåingen er god. Vi hadde ikke så mange ansatte hos oss, men etter sammenslåingen fikk vi tilgang på flere forkynnere.

En nødløsning
I Nordmøre og Romsdal mener de å ha spart utgifter på sammenslåingen i 2006
− Det er rimeligere å drive én administrasjon enn to, og det er også blitt litt færre ansatte via naturlig avgang. Kontoret er i dag lokalisert til et leirsted, på den måten har vi redusert reiseutgiftene, forteller kontorfullmektig og forsamlingsleder Jan Inge Nasvik i NRI.

Skotheimsvik, som var kretsleder på Nordmøre før sammenslåingen, er mer spørrende til resultatet.
− Samarbeidet har fungert greit, men i det store og hele tror jeg ikke vi har vunnet noe med sammenslåingen. Den var en nødløsning. Det er blitt færre ansatte og redusert virksomhet. Det beste er å fortsette som en krets, hvis en klarer å opprettholde det man har av virksomhet, mener han og nevner et konkret eksempel på at det er blitt mindre aktivitet:
− I gamle Nordmøre krets hadde vi ungdomssekretær og barnearbeider. De reiste mye rundt til foreninger og lag og på skolebesøk. Det ble det slutt på etter sammenslåingen, sier Skotheimsvik.

Nasvik nyanserer dette noe:
− Det stemmer nok at det ble slutt på skolebesøkene. Det var fordi vi ikke lenger fikk komme inn i skolen. Men våre barne- og ungdomsarbeidere reiser fortsatt rundt til foreninger og lag. Etter sammenslåingen har de fått et større område å dekke, så den enkelte forening får kanskje ikke så ofte besøk, sier han. Samtidig peker han på at det er blitt færre foreninger og lag å besøke.

Større avstand og mindre kontakt mellom ansatte og lokale foreninger og lag var frykten også på Sørlandet.
− Folk var redd for at de skulle miste leirstedet, og at det skulle bli for stor avstand fra kretskontoret og de ansatte på kontoret til kretsen, forteller Lilledrange, som selv ikke har gjort den erfaringen.

Mer enn penger
Forkynner Svein Hansen i Finnmark Indremisjon er usikker på resultatet av sammenslåingen i Finnmark.
− Jeg opplevde at man var veldig fokusert på fordeler. Arbeidet slik det var før, var ikke noe å snakke om. Før var det Øst- og Vest-Finnmark, det var mindre og mer oversiktlig. Ulempen var at man var delt på midten. Regnestykket – hva man har spart på administrative utgifter – er fortsatt et stort spørsmål. Jeg er i tvil, sier han.

For Hansen mener regnestykket handler om mer enn penger.
− Det handler også om nærhet og kontakt mellom forkynnere og administrativt ansatte og lokale lag og foreninger. Den er veldig viktig. Ut fra det jeg ser fra andre organisasjoner med store regioner, virker det som om man lett kan bli fremmedgjort, sier han og understreker behovet for kontinuitet i arbeidet.

Odd Stock har litt andre erfaringer etter sammenslåingen i Finnmark.
− Jeg synes det fungerer veldig godt, og det fungerer administrativt. Etter sammenslåingen er det mer samarbeid mellom Øst- og Vest-Finnmark, sier Stock og er mer positiv til det som har skjedd i Finnmark etter sammenslåingen.