Har Sambåndet livets rett?

Årene mine som medieleder i Indremisjonsforbundet (ImF) kom med mange gode og lærerike erfaringer. Og én stor skuffelse. I etterkant har imidlertid skuffelsen vokst til tanker om utfordring og videreutvikling for mediearbeidet i organisasjonen.

Skuffelsen handler om svikten i abonnementsinntektene til Sambåndet, organisasjonens stemme ut til folket, med over 100 års historie på ryggen. Ved starten av min tid i medielederstolen stod bladet i et veikryss når det gjaldt abonnementshåndteringen. Vi hadde økt opplaget gjennom å innlemme flere av kretsbladene til organisasjonen. Løsningen skulle være en vinn-vinn-situasjon. En konsekvens av omleggingen var overgangen til frivillig kontingent. Et dristig, men, situasjonen tatt i betraktning, nødvendig grep.

Problemet var at vi aldri fikk leserne med oss. Vi lokket med premier og valgte ordene på fakturaene med omhu. Men uansett hvor mange ganger vi minnet om hvor nødvendig det er med inntekter for å kunne lage Sambåndet, fikk vi aldri mer enn rundt én tredjedel av leserne til å betale for seg (i dag er det litt under halvparten som betaler, men opplaget er lavere, slik at forholdstallet blir likt, red.anm.).

Det fikk meg til å tenke gjennom hvorfor vi egentlig lager et blad som Sambåndet. For 115 års historie og tradisjon alene er ikke et godt nok argument for å fortsette driften. Vi må til enhver tid spørre oss om det vi holder på med – og har holdt på med i mange år – fremdeles er riktig i dag. Er det slik vi best forvalter våre ressurser? Når vi gjennom arbeidet vårt de mål vi har satt oss?

Slik jeg ser det, har Sambåndet to hovedoppgaver. Det ene er å informere indremisjonsfolket om arbeidet som drives; inspirere, lære og bygge opp mennesker over hele landet. Inn under dette kommer også å kunne se med skråblikk på det som rører seg i organisasjonen, og stille spørsmål som kan være både vanskelige og provoserende. Den andre hovedoppgaven, som kommer i kjølvannet av informasjonen, er å være en kanal for giverglede til organisasjonen. Uten å gjøre indremisjonsfolket kjent med arbeidet som drives, vil det være vanskelig å få dem til å gi gaver. Og disse gavene er ImFs økonomi avhengige av, enkelt og greit.

Etter å ha kommet fram til disse hovedlinjene satt jeg igjen med et stort spørsmål: Hvis vi gjennom Sambåndet ikke en gang klarer å inspirere leserne våre til å betale for selve bladet, hvordan lykkes vi da med å få dem til å gi andre gaver til misjonen?

Bransjen for trykte produkter er i hardt vær generelt. Flere og flere papiraviser og -magasiner må gi tapt, og vi har sannsynligvis ikke sett slutten på det ennå. Av de som står igjen, er det to hovedkategorier: De som har pengesterke eiere i ryggen, og/eller de som vil nå ut med et budskap de tjener store penger på. Av sistnevnte kategori er Ikea-katalogen et stort eksempel. Det får meg til å undre: Skal en anstrengt og liten misjonsøkonomi virkelig klare å stå denne kampen ut?

For vi vet ikke hvor det ender. Noen mener avisene og bladene vil få sin renessanse – blomstre og øke igjen. Men ingen vet når. Ingen vet hvilke ruiner som blir liggende igjen langs traseen dit. Men bildet vil være endret, og det er lite trolig at vi ser de samme bladene og trykksakene vi er vant til fra avisenes gullalder.

Det er viktig å understreke at det ikke er noe i veien med produktet Sambåndet. Nei, tvert i mot. Bladet holder høy kvalitet, både på innhold og design, og det er på ingen måte med glede jeg tenker på at bladet kan forsvinne. Men skal man ikke heller prøve å videreføre denne gode arven og lage nye produkter som passer inn og fungerer bedre i vår tid?

ImF må være forberedt. For den dagen man ikke lenger finner pengene til å drive bladproduksjon på gamlemåten, da er det for sent å begynne arbeidet med å etablere alternativer.

For det finnes billigere og mer moderne måter å gi informasjon ut til folket. Løsninger som også tar på alvor de som ikke bruker internett eller digitale medier. Kanskje burde jeg selv satt i gang flere prosesser mens jeg hadde muligheten. Og jeg skal ikke sitte i etterkant og komme med konklusjonene. Men det er etter min mening viktig at ImF fremover gjør store grep for å klargjøre seg for nye tider, også innen medie- og informasjonsarbeidet.

Den nye medielederen svarer på samme plass (spalten Synspunkt) i novemberutgaven av bladet.