Det «nye» misjonsbegrepet

Hva er misjon? Lenge lå hovedvekten i misjonstenkningen på at den kristne kirken hadde et særlig misjonsoppdrag, som ikke minst var forankret i misjonsbefalingen i Matt 28. Det oppdraget bestod ikke minst i å etablere kristne menigheter der hvor kirken ikke tidligere var etablert.

Dette innebar gjerne et tydelig geografisk preg. Det var «Kristenheten», definert som Vesten, som sendte misjonærer til «resten» av verden. Misjon var med andre ord noe som foregikk et annet sted enn hos oss.

I ettertid har det gjerne blitt hevdet at grunnlaget for den gamle «Vesten til resten» tenkningen gikk i oppløsning gjennom 1960- og -70-tallet. Europa var i stadig mindre grad et «kristent kontinent», og den kristne kirken hadde satt dype røtter i andre deler av verden. Stadig oftere ble det hevdet at «hele verden er et misjonsfelt», og at misjon derfor er noe som foregår på seks kontinenter.

I Norge er dette egentlig ikke så veldig nytt. Vi har for eksempel hatt lang tradisjon for å snakke om indremisjon og ytremisjon som to sider av samme sak. Det er selvsagt mulig å problematisere denne skjelningen. Hvordan skal en f.eks. definere arbeid blant migranter i Norge? Er det geografi, kultur eller kanskje «folkegruppe» som skiller mellom det vi definerer som indre og ytre misjon? Uansett er det ikke fremmed for nordmenn å benytte misjonsbegrepet om arbeid i eget nærområde.

Utover på 1900-tallet ble definisjoner av misjonsbegrepet stadig utvidet i økumenisk sammenheng. Fra 1960-tallet og fremover kom den internasjonale misjonsbevegelsen på mange måter inn i en eksistensiell krise. Misjonsbevegelsen kom under press fra ulike hold. Misjon ble f.eks. anklaget for å være imperialistisk, mange utfordret budskapet om Kristus som eneste vei til frelse, og tanken om Guds tilstedeværelse i ulike religioner fikk også fotfeste.

Denne utfordringen ble besvart på ulikt vis. En av responsene ble «Missio Dei»-paradigmet. Det innebar en forskyvning fra misjon som kirkens misjonsoppdrag, til en vektlegging av «Gud som misjonens herre». Misjonen tilhørte den treenige Gud, og misjon var Guds gjerning i verden. Kirkens rolle var «å spille på lag» med Gud, men Gud var slett ikke avhengig av kirken. Gud kunne også arbeide utenfor og uavhengig av kirken. I noen miljøer kunne en få inntrykk av at Gud handlet i verden først og fremst utenfor kirken.

I andre miljøer var det særlig evangeliets «horisontale aspekt» som ble løftet frem. Misjon innebar å fremme rettferdighet i verden. Det kunne innebære å arbeide for politisk frigjøring eller å gjenopprette menneskeverd gjennom for eksempel bistand og diakonale prosjekter. Marginaliserte og utstøtte var misjonens ansvar i særdeleshet.

I den moderne misjonsteologien finner vi ofte en sammensmelting av disse ulike perspektivene. Dette finner vi f.eks. delvis innen Lausannebevegelsen. Men i Lausannebevegelsen har en samtidig vært opptatt av å understreke det eksklusive ved det kristne budskapet, nemlig Jesus som eneste vei til frelse.

Chris Wright er trolig blant de mest innflytelsesrike teologene innen den moderne evangelikale misjonsbevegelsen. Wright er blant dem som tydelig har utfordret en tradisjonell bruk av misjonsbegrepet. Han hevder at misjon først og fremst skal forstås som «Alt, hvad Gud gjør for sin store plan med hele skaperværket, og alt hvad han kaller os til at gøre i samarbejde om den plan» (Guds folks mission s. 22). Det innebærer altså at misjonsbegrepet har blitt utvidet til å omfatte noe mye mer enn den tradisjonelle anvendelsen av ordet. Alt det som samstemmer med Guds plan i verden, kan integreres i misjonsbegrepet. Arbeid for å verne om miljøet, politisk aktivisme mot urettferdighet, vern av utstøtte dyr eller å avholde gudstjeneste kan alt defineres som misjon, på samme måte som å sende misjonærer til Afghanistan.

I «det gamle» misjonsparadigmet var det altså vanlig å tenke at misjon innebar at kirken sender noen som krysser grenser. I det nye paradigmet er det hele kirken som selv er sendt til verden, og derfor kan man også si at kirken både er og gjør misjon.

Dette skiftet i misjonsterminologien og misjonstenkningen har opplagt ulike konsekvenser, og rammene for denne artikkelen gir ikke rom for å gå inn i alle disse. La meg likevel kort løfte frem noen aktuelle utfordringer.

I den «tradisjonelle» misjonstenkningen var kirkens misjonsoppdrag tydelig og konkret. «Guds plan i verden» utgjør et mer overordnet perspektiv. Hva skjer så med det som tradisjonelt har vært misjonens hovedoppdrag? I Apg 1:8 møter vi et konkret uttrykt misjonsoppdrag. Retningen går fra lokalmenigheten og utover, like til «jordens ende». Matt 28:19 understreker at «alle folkeslag» skal gjøres til disipler. Dette er ikke et geografisk anliggende fra «Vesten til resten», men det er et teologisk anliggende som understreker at alle kristne, uavhengig av bosted, har et ansvar også for «folkeslagene» og «jordens ende». Det understrekes gjerne i dag at misjon er «fra alle steder til alle steder». Men dette er bare delvis sant. Mellom 2 og 3 milliarder mennesker lever i områder uten et relevant kristent nærvær. Her finner vi få eller ingen som vitner om evangeliet. Spørsmålet er om kirken fortsatt har et særlig ansvar for disse.

Mellom 2 og 3 milliarder mennesker lever i områder uten et relevant kristent nærvær. Her finner vi få eller ingen som vitner om evangeliet. Spørsmålet er om kirken fortsatt har et særlig ansvar for disse.

Teologen D.T. Niles fra Sri Lanka sa engang at evangelisering dreier seg om «en tigger som forteller en annen tigger hvor han kan finne brød». Den tradisjonelle misjonstenkningen har funnet sitt sentrum i å dele det gode budskapet om frelse i Jesus Kristus. Så har misjonærer alltid visst og demonstrert at forkynnelse og barmhjertighetshandlinger går hånd i hånd. I mye moderne misjonstenkning møter vi likevel et mye «flatere» misjonsbegrep. Mange misjonsledere er også svært forsiktige med å tale om et sentrum i misjonsoppdraget. Man vil ikke definere noe som primært ettersom det vil innebære at noe også kan være sekundært. Vil vi da makte å ivareta en misjonstenkning med Kristus i sentrum?

Les også: Misjon er hverdagsliv.