BLIKK PÅ NY SJEF? Torgeir Lauvås (t.v.) blir ny generalsekretær etter Erik Furnes (t.h.) dersom Lauvås selv vil, tror Sambåndet-redaktøren. FOTO: PETTER OLSEN

En av disse kan bli «fast» general

/5 Kommentarer/i , , , /av

KOMMENTAR  Her er min liste og vurdering akkurat nå over kandidater til stillingen som generalsekretær i ImF fra 2025. Én person peker seg ut.

Erik Furnes går av som generalsekretær i ImF til våren. Sambåndet har skrevet at ImF-styret har hatt et dusin navn på blokka som de ønsket å spørre om å bli ny general. Styreleder Gabriel Pollestad bekrefter at styrets ansettelsesutvalg så langt ikke har fått positive svar.  

Oppdatert: 21. desember gikk styrelederen ut med en midlertidig løsning.

For hva det er verdt, kommer jeg med noen tips fra redaktørkrakken, vel vitende om at noen på den følgende lista allerede kan ha blitt spurt og kanskje også sagt nei. Her får de muligheten til å ombestemme seg.

Her får de muligheten til å ombestemme seg   

I om lag to og et halvt år var daværende leder for ImF-Ung, Andreas Evensen, assisterende generalsekretær i ImF. Han ville åpenbart ha blitt vurdert for et opprykk nå, men på Erik Furnes’ anbefaling søkte han – og fikk – den viktige rektorjobben på Bildøy bibelskole. Jeg holder det for utelukket at Evensen skulle kunne vende tilbake til ImF etter noen få måneder i rektorstolen.

Jeg holder det for utelukket at Andreas Evensen skulle kunne vende tilbake til ImF etter noen få måneder   

Da er min soleklare favoritt nåværende kretsleder i ImF Rogaland, Torgeir Lauvås. Han nyter den nødvendige tillit både «på grasrota» og blant tillitsvalgte og ansatte i alle ledd. Han var i mange år omreisende forkynner, og han står fortsatt på talerstolen. Han er solid plantet i lokalt forsamlingsliv og har vist seg som nytenkende og modig.

At kretslederne valgte Lauvås til å takke av Erik Furnes på deres vegne under Lederkonferansen (bildet), sier også sitt. Aldersmessig er Torgeir Lauvås i begynnelsen av 50-årene og er dermed yngre enn Furnes.

Om Torgeir Lauvås selv vil, tror jeg han blir den nye generalsekretæren i ImF  

Når styreleder Gabriel Pollestad bekrefter at flytting til bergensområdet ikke vil bli satt som et ufravikelig krav, er et mulig slikt hinder ryddet av veien. Om Torgeir Lauvås selv vil, tror jeg han blir den nye generalsekretæren i ImF. 

Om Lauvås ikke vil, er situasjonen vidåpen. Jeg mener det likevel vil være umulig for styret å ansette en mann – for det er det vi snakker om – som er uenig i ImFs nå video-understrekede syn på menn og kvinners tjeneste. Det ville ha diskreditert både Erik Furnes, styret selv og lære- og tilsynsrådet. Alene det gjør at en markant person som kretsleder i ImF Sunnmøre, Johan Halsne, er uaktuell for stillingen som generalsekretær.

Alene det gjør en markant person som Johan Halsne uaktuell  

Ser vi på resten av kretslederkorpset, kan Vegard Hetlebakke i Nordhordland nevnes. Han har bred erfaring innen ImF og er en godt likt forkynner. Sondre Johannes Orrestad i Sogn og Fjordane kan være en joler. Han har markert seg på de to siste generalforsamlingene og har uttalt endringsvilje.

Jeg er uenig med ham i hans iver etter å slå ImF sammen med Misjonssambandet  

Torgeir Skrunes er tidligere, og påtroppende, kretsleder i ImF Sør, og han har ellers vært tilknyttet ImF som forkynner. Jeg er uenig med ham i hans uttalte iver etter å slå ImF sammen med Misjonssambandet, men vil ikke utelukke ham av den grunn. 

Jarle Mong var 1. varamann til ImF-styret i forrige periode og er gjenvalgt til lære- og tilsynsrådet. Han har også vært med i kretsstyret for ImF Rogaland. Læreren på Framnes KVGS er en dyktig forkynner og ditto skribent. Hans fortid som fotballspiller gir ham innpass i miljøer også på utsiden av misjonen, og han har barn i «Awana-alder». 

Høyt utdannede Vegard Soltveit har sagt opp stillingen som generalsekretær i Israelsmisjonen. Han har vært ungdomsarbeider og styremedlem innen ImF og sitter på svært nyttig erfaring fra en beslektet organisasjon. Han har riktignok fått seg ny jobb, utenom kristensektoren.  

Fra forsamlingsnivået vil jeg trekke fram Svein Arne Fasseland. Han har fortid som forkynner og var leder for ImF-arbeidet på Bryne i en periode med betydelig endring. Fasseland har et stort kontaktnett. 

Skolesektoren

Assisterende rektor på Sjøholt folkehøgskole, Ruben Lie Monsen, var i noen år forkynner i ImF og tok på alvor tanken om å bosette seg på et sted med mindre kristen virksomhet. I likhet med Mong kan han appellere til det viktige familiesegmentet. 

Fra skolesektoren trekker jeg også fram Øystein Engås. Han er kjent som tidligere leder for NLM Norge – og som «tapende finalist» da Øyvind Åsland ble generalsekretær i Misjonssambandet – men er i dag rektor på indremisjonseide Møre barne- og ungdomsskule Ålesund. Engås har erfaring fra endringsprosesser i NLM, noe som kan være svært nyttig i det arbeidet ImF nå er inne i.

En annen skolemann er Reidar Røyland. Han hadde en tydelig stemme som nestleder i ImF-styret, men har vært mindre synlig etter at han gikk ut av styret. 

Tor Helge Fagermoen er et NLM-navn som jeg vet er spilt inn til styret. Han har internasjonal erfaring, fra lagsbevegelsen, og vil også i større grad enn andre kunne se på ImF med friske øyne. 

To bunnsolide ImF-ere er Asle Hetlebakke og Kjell Hauan, sistnevnte nettopp gjenvalgt som nestformann i ImF-styret. De har begge erfaring som kretsledere.

Erfarne er også Fredheim-pastor Runar Landro og tidligere Bildøy-rektor Gunnar Ferstad, men alder og uttalte personlige preferanser taler imot. (Se lenke øverst i artikkelen.)    

Dagen-redaktør Tarjei Gilje er spilt inn til ImF-styret. Gilje er analytisk og klartenkt og har også erfaring som eldste.  

I Laget og Ungdom i oppdrag er henholdsvis Karl Johan Kjøde og Andreas Nordli generalsekretærer. Nordli er mye brukt som taler og mentor i ImF-sammenheng, mens Kjøde har god kontakt med ungdom og viktig erfaring med tenkning rundt tros- og ytringsfrihet.  

Daglig leder for Tro & Medier, Jarle Haugland, var i åtte år ansatt i Bergens Indremisjon og er en strateg med gode evner innen kommunikasjon. At han nylig har flyttet til Sørlandet trenger ikke å utelukke ham.     

ImF-styret lar seg bistå i rekrutteringsarbeidet av Edvard Thormodsæter i Human. Kanskje den tidligere styrelederen i Bergens Indremisjon, og nåværende styreleder for Bildøy bibelskole, i stedet kan spørres om selv å ta jobben? 

I ledergruppa i ImF sentralt finner vi Kenneth Foss.  Den tidligere ImF-Ung-lederen har et stort kontaktnett og god oversikt. Han har evne til å organisere og også til å tenke strategisk.  

Endringsprosessen i ImF gjør det ikke enklere å ansette ny toppleder. Vi må be høstens herre om å drive arbeidere ut til sin høst.  

Først publisert i Sambåndet 12/22, som kom ut 21.12.22. Bladet ble sendt til trykking 14.12.22, og artikkelen er ikke endret når den nå publiseres digitalt.                 

FELLESMØTE: Fordeling av oppgaver mellom region og sentralledd ble diskutert på Gardermoen i september. FOTO: PRIVAT 

Splittet om endring

/0 Kommentarer/i , , /av

ANALYSE De som jobber med hvordan indremisjonsfamilien skal organiseres i framtiden, er nå delt omtrent på midten mellom det som kalles nettverksmodellen og regionmodellen. Sistnevnte har utviklet seg til å bli en blanding av begge. 

Arbeidet springer ut av vedtak på generalforsamlingen (GF) i 2019. Alle ti kretser i ImF ble bedt om å gå inn i en forpliktende prosess for å «finne fram til ein mest mogleg tenleg organisasjon og struktur for å nå lengst mogleg med vårt misjonsoppdrag». Konkret ble kretsene anbefalt å peke ut hver sin arbeidsgruppe «med mandat og mynde til å gå saman i eit felles læringsfellesskap». Oppdraget var å (1) skape en mest mulig felles forståelse for nåsituasjonen, (2) kartlegge behov og ressurser og (3) «arbeide fram konkrete tiltak for å styrke samhandling og betre utnytting av dei ressursane vi har i fellesskapet». 

Vedtak i saken skulle egentlig gjøres på GF i 2022, som var 5. november. Men koronapandemien gjorde det vanskelig å samles, og ImF-styret vedtok å utsette behandlingen til en ekstraordinær generalforsamling. Deretter må saken opp på kretsårsmøtene igjen.  

De kretsvise gruppene har jobbet med de tre punktene ovenfor. Som observatør synes jeg det har vært vanskelig å få grep om hvordan arbeidet står. I høst har jeg derfor forsøkt å orientere meg. I bildet som da framstår, er en modell som bygger videre på dagens struktur, nå ute av diskusjonen – i den grad den har vært med. Man står da tilbake med to modeller – region og nettverk.  

På siste fellessamling mellom alle de kretsvise gruppene, 16.–17. september, ble det gjennomført en uformell avstemning mellom disse to modellene. Her viste resultatet omtrent dødt løp. I månedene før dette møtet ble det også holdt regionale samlinger. Gruppene valgte selv hvem de ville møtes med, og noen la nok mer vekt på sammensetningen enn andre. Men hovedhensikten var å bli bedre kjent med hverandre og orientere om status.  

På årets GF ble det ryddet plass til et gruppearbeid om disse modellene, slik at de kretsvise gruppene kunne ha noen signaler med seg i det videre arbeidet. Tre ressursgrupper, bestående av ansatte, skal over nyttår legge fram utredninger om hvordan økonomi, skole og leirsteder kan organiseres i de ulike modellene. Det vil ventelig være viktig for de kretsvise gruppenes endelige konklusjon. Neste fellesmøte mellom gruppene er i mars. I mellomtiden skal gruppelederne møtes digitalt. Noen grupper er kommet lengre enn andre i å gjøre seg opp en mening.   

På GF fikk delegatene en presentasjon av hvordan man ser for seg henholdsvis en region- og en nettverksmodell. I en nettverksstruktur er hovedtanken at like enheter, så som foreninger/forsamlinger, leirsteder og skoler, søker kontakt med tilsvarende enheter andre steder, i steder for at de – som i dag – henvender seg oppover et nivå. Noen enheter har mer ressurser enn andre på et område, og blir ressursenheter. Dermed trenger ikke alle å være eksperter på alt.  

I denne modellen er kretsen borte. De ansatte herfra skal jobbe med å sette folk i kontakt med hverandre og skape forbindelser. ImF sentralt beholdes i hovedsak likt som i dag. 

I regionmodellen beholder man et koordinerende mellomledd – regionen – men de lokale enhetene innenfor hver region skal likevel jobbe i nettverk, slik som beskrevet ovenfor. En prøver med andre ord å kombinere den litt radikale nettverksstrukturen med noe som er mer kjent. Det er flere varianter av denne modellen, der oppgavene som ImF sentralt har i dag, i større eller mindre grad er fordelt på regionskontorene.

Med regionmodellen håper man nok å få gjennomslag i organisasjonsdemokratiet for i alle fall noe endring, i stedet for å satse på å ta skrittet til nettverksmodellen fullt ut  

Slik det framstår for meg, er regionmodellen blitt et kompromissforslag, forstått på den måten at man beholder et geografisk utvidet kretsledd for å skape mer trygghet i misjonsfolket. Dermed håper man å få gjennomslag i organisasjonsdemokratiet for i alle fall noe endring, i stedet for å satse på å ta skrittet til nettverksmodellen fullt ut. Det kan føre til at effekten av endringen blir mindre. 

På GF påpekte utsending fra Bergens Indremisjon, Njål Skrunes, at han i begge modellene savner en avklaring om hvor arbeidsgiver- og personalansvaret skal ligge. I en misjonsorganisasjon er det også en tilleggsdimensjon i dette som han beskrev som kallsretten. Den som ansetter, har også et ansvar for å føre åndelig tilsyn. Og den som har kallsretten, må vite om det er økonomisk grunnlag for å kalle en person til en tjeneste. Ting henger sammen, og Skrunes mente at dette burde ha vært avklart i starten av prosessen, uavhengig av modell. 

Om timeplanen skal følges, ligger det an til en spennende vinter og vår i indremisjonsfamilien.

Oppdatert 13. desember: Etter det jeg forstår, heller minst to av de kretsvise gruppene akkurat nå mot status quo – altså at man beholder dagens tredelte grunnstruktur med lokallag, krets og forbund. 

Først publisert i Sambåndet nr. 11/22, som kom ut 17. november.

TILTRENGT: Erik Furnes sender et tiltrengt og takknemlig signal om åpenhet også om det vanskelige. Og det i en sammenheng som ikke alltid viser seg å være så begeistret for akkurat det, skriver redaktør Petter Olsen. Bildet er fra Lederkonferansen i 2019 og brukes første gang her. FOTO: PETTER OLSEN  

Ikke noen søndagsskole

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Åpenheten som Erik Furnes viser i forbindelse med oppsigelsen som generalsekretær, har stor verdi for en organisasjon som ImF.

Kl. 11.03 onsdag 14. september publiserte sambåndet.no nyheten om oppsigelsen. Kort tid etterpå var saken plukket opp av nettavisene til Dagen, Vårt Land og Norge i dag. 

Erik Furnes gjør det klart at han sier opp etter «ei samla vurdering». Det er en mye brukt formulering. Men Furnes konkretiserer, for det er flere momenter ligger til grunn for vurderingen. Det første momentet er tidsmessig. Furnes har sittet 13 år i stillingen, tre år mer enn han selv så for seg da han begynte i august 2009. Det andre er familiært og knyttet til en endret situasjon i den nære familien. 

Poenget mitt er at om han ville, kunne Furnes ha stoppet her. Disse to grunnene ville vært nok til å forklare oppsigelsen – i den grad generalsekretæren har noe krav på seg til å avgi en offentlig forklaring. Men Erik Furnes legger til et flerleddet tredje moment, som gjelder forholdet til organisasjonen ImF og mennesker som på ulikt vis har en relasjon til den. Dette merker jeg meg med stor interesse. 

Generalsekretæren finner det rett å si opp både av «omsyn til meg sjølv og til organisasjonen», framholder han. Og igjen konkretiserer Furnes, for dette handler om «den slitasje eg merkar når det gjeld tillit og relasjonar». Når Vårt Land ber om utdypning av denne sistnevnte formuleringen fra sambåndet.no, påpeker Furnes at lederrollen har en kostnad: «Noen saker finner sin løsning, og folk aksepterer situasjonen, men det er også noen ting som ikke lar seg løse. Det får konsekvenser for relasjoner og tillit».

Generalsekretæren nevner ikke eksempler, og det skal også jeg la ligge her. Det viktigste er nemlig at han sier dette, ikke hvilke konkrete eksempler han tenker på. 

Når Dagen spør om samme formulering, går generalsekretøren et stykke lenger. Han siteres indirekte på at «flere saker over flere år har gjort at han ikke lenger opplever det hensiktsmessig å fortsette som leder». Forutsatt at dette er riktig gjengitt, berører det meg.  

I et direkte sitat utdyper Furnes med at generalsekretæren «skal påse at mennesker blir håndtert på en måte som gjør at misbruk av makt ikke skal skje (…). Det er varslinger og saker som må håndteres». På spørsmål om hvorvidt Furnes opplever å ha tillit i organisasjonen, svarer han at han generelt opplever å ha tillit «blant kretser og ledere i forsamlinger. Det «handler mer om forhold til enkeltmennesker», forklarer han.

Igjen: Konkrete eksempler er unødvendig, ærligheten om at de finnes, er det viktige. 

Dette er altså det som er offentlig kjent om bakteppet for formuleringen «den slitasje eg merkar når det gjeld tillit og relasjonar». Og dette tredje leddet i begrunnelsen for oppsigelsen oppleves enda sterkere når vi tar med kallstenkningen i misjonen – at et indre kall bekreftes av et ytre. Da generalsekretær-jobben ble ledig i 2008, satt Furnes som formann i forbundsstyret og kretsleder for Sunnmøre Indremisjon. Han søkte ikke på jobben som generalsekretær, men forbundsstyret kalte ham til stillingen i form av et enstemmig vedtak i september samme år. «Grunnen til at eg har sagt ja er at for det første at det har vore ei tydeleg samling om mitt kandidatur. Det opplever eg som eit sterkt kall», sa Furnes til sambåndet.no 15. september 2008.  

Han hadde altså det viktige ytre kallet i ryggen da han begynte i jobben. Og dette kan vi på et vis si ble fornyet av det samme organet – ImF-styret – to ganger. Første gang da Furnes tok opp med styret i 2018 at han nærmet seg de ti årene han selv hadde sett for seg i jobben. Andre gang da han i vår ble bedt av ImF-styret om å fortsette i alle fall fram til den ekstraordinære generalforsamlingen i november neste år. 

Ser man på forholdet til organisasjonen isolert, tror jeg noen misjonsfolk da vil kunne tenke at Furnes burde ha gått med på å stå et år til. At han likevel finner det nødvendig å sette sluttstrek tidligere, blir jeg – igjen – berørt av.  Han sier rett ut at han «har ikkje naudsynt energi og motvasjon til å halde fram».  

Nå skal vi ikke overdramatisere dette. Erik Furnes har gjort det klinkende klart at han mest av alt kjenner på takknemlighet, og at han ikke føler på bitterhet overfor noen. Men ikke minst i en misjonsorganisasjon, der forventning til lojalitet og personlig oppofrelse kan være høy, sender Erik Furnes et sterkt signal med sin vektlegging av «den slitasje eg merkar når det gjeld tillit og relasjonar». 

Ikke minst i en misjonsorganisasjon, der forventning til lojalitet og personlig oppofrelse kan være høy, sender Erik Furnes et sterkt signal

For hva det er verdt, tror jeg han gjør helt rett i å vektlegge det i nettopp en stilling som generalsekretær. Og ved å legge det offentlig fram, sender han også enda et tiltrengt og takknemlig signal – om åpenhet også om det vanskelige. Og det i en sammenheng som ikke alltid viser seg å være så begeistret for akkurat det.  

Den mektige partisekretæren Haakon Lie sa en gang at «Arbeiderpartiet er (…) ikke noen søndagsskole.» Det er kanskje synd å si det, men det er ikke misjonsorganisasjoner alltid heller. 

Først publisert i Sambåndets papir-/e-blad-utgave for oktober. Etter ønske fra redaksjonen i Dagen er artikkelen også publisert på dagen.no, 04.11.22 (lenke krever innlogging).

Flere meningsbærende artikler fra Sambåndet finner du her.

OFFENTLIG: Er NRK, her representert ved Kringkastingshuset, en redaksjon som tar egne redaksjonelle avgjørelser, eller er den «statens TV-kanal», som lederen for Human-etisk forbund vil ha det til, spør Sambåndet-redaktøren. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS  

Offentlig tro

/3 Kommentarer/i , , /av

Lederen i Human-etisk forbund opererer med diskuterbare definisjoner og argumenterer mot TV-gudstjenester på en måte som NRK-redaktøren virkelig bør reagere på.

3. august kunne Dagen melde at NRK, fra og med 4. september, skal sende gudstjenester på TV ukentlig. Fram til nå har det kun skjedd ved store høytider. 7. august kom leder i Human-etisk forbund (Hef) med en programmessig protest mot dette i form av et debattinnlegg i Vårt Land.

Christian Lomsdalen bygger sin argumentasjon på et skarpt skille mellom uttrykkene «det offentlige rom» og «det offentlige». Styrelederen i Hef definerer «det offentlige rom» ganske upresist som «samfunnet», mens «det offentlige» er «institusjoner som kommuner, fylker, staten og andre fellesinstitusjoner». I innlegget hevder han at religionsutøvelse og forkynnelse må holdes ute av «det offentlige», som Hef-lederen altså tolker som fellesinstitusjoner.  

I desember 2006 publiserte Vox Publica, et magasin som omhandler demokrati og ytringsfrihet, en artikkel med overskrift «Offentlig rom». Her skriver samfunnsforskeren Erling Dokk Holm at «offentlig rom» rent juridisk er «et fysisk territorium som alle har adgang til». Jeg legger godviljen til og antar at det også er dette Lomsdalen mener. Men så fortsetter Holm med å si at «offentlig rom» også brukes billedlig, og at det da gjerne betyr «det samme som offentlighet, ordskifte eller debatt». 

Går vi til ordboka, defineres «offentlig» både som noe alle har adgang til, som offentlige parker, og noe som «har med stat og kommune (hele samfunnet) å gjøre». «Offentlig», eller den bøyde formen «offentlige», synes altså både å kunne brukes om det Lomsdalen beskriver som «det offentlige rom» eller «samfunnet», og om fellesinstitusjoner i samfunnet – det Lomsdalen kaller «det offentlige».  

At jeg ikke finner igjen Lomsdalens skarpe skille blir viktig når vi går til Verdenserklæringen for menneskerettigheter. Ikke minst Hef vil formodentlig være vel kjent med artikkel 18, som omhandler religions- og trosfrihet. Her står det følgende, i norsk oversettelse: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer». 

Her beskrives to situasjoner der man har rett til å gi uttrykk for sin religion eller tro: alene eller sammen med andre, offentlig eller privat. På engelsk brukes uttrykket «in public» der det på norsk står «offentlig». Til norsk kan dette oversettes med «i offentligheten» og betyr et sted man kan ses av mange mennesker.  

Lomsdalen finner ikke grunn til å kommentere artikkel 18 i sitt innlegg, men den er etter mitt syn svært relevant. Jeg tror nemlig heller ikke Lomsdalen og Hef mener at «offentlig» slik det her står – som det motsatte av «privat» – ikke skal inkludere massemedier som eksempelvis NRK. Og det man altså skal få lov til også i offentligheten, er å «gi uttrykk for» sin tro «gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer». Det er en ganske god beskrivelse av hva som skjer blant annet på kristne møtesamlinger.  

Det NRKs ansvarlige redaktør, Vibeke Fürst Haugen, bør merke seg, er at Christian Lomsdalen videre langt på vei reduserer Norges største redaksjon til kun å være en fellesinstitusjon, på linje med kommuner, fylker og staten. Hef-lederen beskriver rett og slett NRK som «statens TV-kanal» (gjentatt med litt andre ord i nytt innlegg i Vårt Land 25.08.22: «… NRK som en offentlig, statlig aktør»). Slik vi ellers kjenner statlige fjernsynskanaler, gir det ikke mye rom for ansvarlig redaktør i utførelsen av samfunnsoppdraget med å «informere om det som skjer i samfunnet» (Vær varsom-plakaten 1.4.). Her er kanalsjef i NRK, Bjørn Tore Grøtte, imidlertid klar i Dagen 5. august: «NRK skal speile samfunnet historien og kulturen i Norge, også den religiøse arven.» 

Og nettopp om den religiøse arven har også Grunnloven noe å si, som Christian Lomsdalen naturlig nok heller ikke trekker inn i sitt innlegg. «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv», heter det i paragraf 2. «Forblir» betyr «fortsette å være» og dekker både fortid, nåtid og overskuelig fremtid. Det ville da være både underlig – og i strid med menneskerettighetene – om ikke kristen tro skulle kunne komme til uttrykk også i Christian Lomsdalens høyst diskuterbare definisjon av «det offentlige».

PANEL: Martin Paulsen, til venstre, Ine Eriksen Søreide og Kalle Kniivilä snakket om krigen i Ukraina. Fredrik Solvang ledet samtalen. FOTO: PETTER OLSEN

Putins ikke-folk

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Tankene gikk til konflikten mellom palestinaaraberne og Israel da krigen i Ukraina var tema på Nordiske mediedager.

BERGEN: Aarebrot-samtalen 6. mai handlet om årsaksforhold og ringvirkninger knyttet til krigsutbruddet 24. februar. De tre i panelet levnet ikke noe håp om en fredelig utgang på krigen. 

På spørsmål fra debattleder Fredrik Solvang – kjent fra «Debatten» på NRK1 – om hvorvidt Russland og Ukraina er broderfolk, tok Martin Paulsen først ordet. Han leder institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen og har doktorgrad i russisk.  

Slavere

Paulsen viste til at den ideologiske retningen panslavisme står sterkt i deler av den russiske befolkningen. Den baserer seg på at slaverne som folkeslag har noe til felles. Da snakker vi eksempelvis om ukrainere, russere, belarusere (folk fra det som tidligere ble kalt Hviterussland) og serbere. Konkret handler det blant annet om at språkene er ganske like og om forståelsen av den russisk-ortodokse kirke og dens misjon i verden. Ukrainerne er enig i at de snakker et slavisk språk, men regner den ortodokse kirke i Ukraina som en egen kirke.   

Kalle Kniivilä er finskfødt journalist og forfatter bosatt i Sverige. Han har også jobbet ved den svenske ambassaden i henholdsvis Moskva og Kyev. Kniivilä påpekte at den russiske presidenten Vladimir Putin i stedet for broderfolk snakker om at russere og ukrainere er samme folk. Slik Putin ser det, har ukrainere ikke rett til å eksistere, og dermed har heller ikke en ukrainsk stat rett til å eksistere – annet enn som en russisk koloni.

Parallell  

Journalisten brukte dette som et poeng da han avviste muligheten av en diplomatisk løsning mellom Russland og Ukraina: – Det er egentlig umulig å forhandle når motparten din sier at «du har ikke rett til å eksistere». Hva skal man da forhandle om, spurte Kalle Kniivilä retorisk. 

Det splittede palestinaarabiske lederskapet anerkjenner ikke Israels rett til å eksistere som en jødisk stat. Isolert sett er det da ikke rart at forhandlinger gjennom flere tiår ikke har ført til levedyktig enighet.

Det var da tankene mine gikk til Midtøsten. Det splittede palestinaarabiske lederskapet anerkjenner ikke Israels rett til å eksistere som en jødisk stat. Isolert sett er det da i grunnen ikke rart at forhandlinger gjennom flere tiår ikke har ført til levedyktig enighet. 

Nato

Både Finland og Sverige har søkt om medlemskap i forsvarsalliansen Nato etter krigsutbruddet. Ukraina har i 20 år ønsket en tilnærming til Nato, styrket av at Russland angrep den tidligere sovjetrussiske republikken Georgia i 2008. Ukraina har nylig også startet en prosess med sikte på å bli medlem av EU. Martin Paulsen framholdt at Russland vil bruke innlemmingen av Finland og Sverige i Nato som ledd i en forståelse av at Russland er under angrep og derfor må handle som de gjør. 

Den tredje paneldeltakeren, tidligere forsvars- og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) mente at Russlands forhold til Nato er «ganske underordnet» som årsak til krigsutbruddet. – Det er ikke riktig å si at det hadde gått bra med Ukraina dersom landet ikke hadde snakket om Nato og EU, fastslo den erfarne utenrikspolitikeren.  

Demokrati

Hun finner årsaken til krigen i det som har vært Putins politiske målsettinger siden 2007–08, om å få en «annen europeisk sikkerhetsarkitektur» og stanse demokratiets utbredelse i nærområdet. 

– Demokratiet har den leie tendens at det smitter, og det er den største trusselen mot Putins regime. Ukraina er det viktigste landet for Russland, og derfor er det viktig med en russiskvennlig regjering der, resonnerte Søreide, som la til at Putin ikke reelt har akseptert Sovjetunionens oppløsning. 

– Ikke akseptere

Høyre-politikeren erklærte seg også uenig i en utbredt tanke om at vi nå må «akseptere at Krim er russisk og gå videre derfra». – Tid har ingen betydning her. Dersom Vesten hadde latt dette passere, ville det være en klar indikasjon på at Vesten heller ikke ville reagert dersom Putin fortsatte. Putins hovedtanke med å ta Krim var å få kontroll i et område, mente Søreide.  

Som tidligere nevnt kunne ingen av de tre paneldeltakerne se for seg noen diplomatisk løsning. Som Søreide sa: «Det er ikke der man er nå. Det handler om å få stoppet krigen og få russerne ut.» Utenrikspolitikeren avviste også at det kunne noe ligge noe håp i at Putin eventuelt forsvinner. Det sivilsamfunnet som kunne overtatt, har Putin brukt 22 år på å bryte ned. En ny russisk leder må forventes å trekke landet ytterligere i autoritær retning.

«Uff!» 

– Veldig mye tilsier at vi kommer til å se en negativ utvikling i Russland i mange år framover, og det påvirker også hva som er mulige utfall av krigen, sa Ine Eriksen Søreide. 

Fredrik Solvang ga nok uttrykk for mange tilhøreres inntrykk da han avsluttet samtalen på denne ukarakteristiske måten: «Uff! Takk for oss …»       

KALL: Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet. Gud hjelpe hennes mann i etterfølgelsen av det gudgitte kallet til ham – begge til forbilde for alle oss andre, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: ESTHER ANN/UNSPLASH.

Bibelsk underordning i ekteskap 

/0 Kommentarer/i , , , /av

KOMMENTAR En kristen kvinnes stillferdige overbevisning om forholdet mellom mann og kvinne i ekteskap, møtes med avvisning. Men en overbevisning som er grunnet på Bibelen som høyeste autoritet for liv og lære, står seg – ikke minst i møte med motstand.  

I Stavanger Aftenblads magasin 24. april er Sofie Braut en av fire kvinner som intervjues under vignetten «Dei er ikkje A4». Alt etter hvordan man skiller seg ut, kan det fort straffe seg i et samfunn som i vår tid er preget av marxistisk gruppekamp og dermed er på full fart i totalitær retning. 

Selv om det løftes fram i en samleingress for alle de fire intervjuene, er det først mot slutten av selve artikkelen at journalisten kommer inn på Brauts tanker om «ei bibelsk tenestedeling mellom menn og kvinner». Ein ting dette fører med seg for kvinnen fra Time på Jæren, er at «mannen skal vera overhovudet i familien», slik journalisten formulerer det. 

Funksjon

Brauts kloke begrunnelse er sitert slik: «Menn og kvinner er kalla til ulike funksjonar. I vår tid tolkar ein gjerne det som at kristendommen meiner kjønna har ulik verdi, men slik er det ikkje. Når ein er to i eit ekteskap, må den eine ha ein overordna funksjon, elles vil ein ikkje greia å setja ein kurs. Men i Bibelen står det også at mann og kvinna skal underordna seg kvarandre. I dagens maktspråk der det meste handlar om å kjempa om privilegium, kan dette lett mistolkast. Tanken er at mann og kvinne utfyller einannan. Ved å vera ein god leiar skal mannen eigentleg vera ein god tenar. Kvinna skal dermed ikkje vera noko dørmatte.»

2. mai blir saken plukket opp av Vårt Land, og avisen drar i gang en debatt om underordning. I denne artikkelen er det ikke noe poeng for meg å redegjøre for ytringene i en ennå pågående debatt. Sofie Brauts treffende karakteristikk av reaksjonene som «forslitne feministiske klisjear» (Vårt Land 16. mai), gir et inntrykk.

Sten Sørensen havner i en misforstått omdømmetenkning

Men i Dagen (og Vårt Land) 2. juni kommer pastor i Misjonskirken Stavanger, Sten Sørensen, med et innlegg som i større grad vekker interesse. Ulikt de fleste andre går han gjennom relevante skriftsteder på en bibeltro måte og påviser syndefallets negative konsekvenser også for forholdet mellom mann og kvinne.

Til kvinnen, Eva, sa Gud (1. Mos 3,16): «Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» Nettopp fordi dette budskapet var en følge av syndefallet, har det – som Sørensen også påpeker – blitt misbrukt og ført til at kvinner har blitt undertrykt opp gjennom historien.  

Gjenopprettelse

Men det pastoren dessverre unnlater å ta med, er at forholdet mellom mann og kvinne gjenopprettes ved Jesu stedfortredende død og oppstandelse. Kanskje det er derfor Sten Sørensen havner i en misforstått omdømmetenkning i spørsmålet om underordning. Kast et blikk på Joh 6,60f for å se hvor lite Jesus var opptatt av reaksjonene på det han sa!  

I Høysangen 7,10 hører vi den unge kvinnen Sjulammit, som er et bilde på alle kristne, uttale profetisk: «Jeg hører min elskede til, og til meg står hans hu.» (min uthevelse). Dette legger et viktig grunnlag for apostlenes senere tale om underordning.  

Trinitarisk

Tim og Kathy Kellers undervisning om kvinner i tjenesten er blitt avgjørende for min forståelse. Oppsummert kan vi si at de tar utgangspunkt i 1. Kor 11,3: «Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnes hode, men Gud er Kristi hode». Av dette følger det som ekteparet Keller kaller «det trinitariske prinsipp». For det første ser vi her at Kristus har en myndighetsfunksjon i forholdet til mennesker. Men Rom 15,2–3 forteller oss at myndighetsfunksjonen uttrykkes gjennom offertjeneste («For heller ikke Kristus levde seg selv til behag …»).  

Med referanse også til Fil 2,6f ser vi for det andre at Jesus «tok en tjeners skikkelse på seg» selv om han var «i Guds skikkelse». Hode-funksjonen innebærer altså ikke overlegenhet. Jesus tok frivillig på seg en underordnet rolle overfor Gud. 

Likeverdig

Med andre ord innebærer bibelsk lederskap for det første tjenerskap og for det andre frivillig og respektfull underordning mellom likeverdige. I ekteskapet kaller Gud kvinnen til å underordne seg mannen (Ef 5,21f), basert på det trinitariske prinsipp. Mannen kan ikke bruke dette ansvaret til å overstyre for å behage seg selv, men får en myndighet til å skjære gjennom i fastlåste situasjoner. Både kvinnen og mannen må underordne seg Guds kall, og kallet til mannen er å elske sin kone «likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den».

Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet 

Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet. Gud hjelpe hennes mann i etterfølgelsen av det gudgitte kallet til ham – begge til forbilde for alle kristne ektefolk.

Først publisert i Sambåndets papirutgave for juni og juli.

GIKK AV: Eva Kristin Hansen (Ap), Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og Hadia Tajik (Ap) var med på å gjenopprette tillit ved å forlate sine posisjoner, mener Sambåndet-redaktøren. FOTO ENKELTBILDER: STORTINGET. MONTASJE: SAMBÅNDET

Tilbake til normalen

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR At flere rikspolitikere i Norge har forlatt fremstående verv de siste månedene, har på et vis gitt oss tilbake troen på ansvarlighet og et sannhetsbegrep bygd på faktaopplysninger.

Høsten 2021 gikk Kjell Ingolf Ropstad av både som leder for KrF og som statsråd i Erna Solbergs regjering. I november samme år forlot stortingspresidenten, Eva Kristin Hansen (Ap), kongerikets nest høyeste verv. I mars i år var det Hadia Tajik sin tur til å annonsere sin avgang, da fra vervet som statsråd i Støre-regjeringen, senere også fra det valgte vervet som nestleder i Arbeiderpartiet.

Bakgrunnen for avgangene var den såkalte pendlerbolig-saken. Avsløringer i ulike medier reiste tvil om hvorvidt reglene for tildeling av skattefri pendlerbolig var blitt fulgt, og politiet har satt i gang etterforskning i saken. 

I utgangspunktet tok alle tre selv beslutningen om å gå av, og Tajik brukte endog uttrykket å «be om tilgivelse». I et intervju med Egil Svartdahl på TV-Inter 6. februar i år, sa Kjell Ingolf Ropstad at det var «ganske åpenbart for meg at jeg måtte gjøre det» – altså trekke seg som statsråd. Selv om det var fristende å forsøke å bortforklare, innså han at det var «en ganske stor feil jeg egentlig har gjort». Han beskrev det som at han som privilegert politiker ønsket å «utnytte disse ordningene og virkelig få tynt ut».  

Også i dag mener han at pendlerboligsaken var grunn nok til å trekke seg. Som «en av de aller mektigste i landet» måtte han være «et bedre forbilde», sier han. «Jeg feilet, og det måtte jeg ta konsekvensen av. Egentlig er det godt å ta konsekvenser også, innimellom, selv om det var veldig kjipt.» Kjell Ingolf Ropstad vant respekt for ærligheten han viste i dette intervjuet. 

De nevnte avgangene gjorde at tankene mine gikk til en annen politiker, privilegert på et helt annet nivå enn Ropstad, på den andre siden av Atlanterhavet. I løpet av Donald Trumps kampanje for å bli amerikansk president kom det fram en rekke avsløringer som ga god grunn til å stille spørsmål ved hans egnethet og karakter. Men i stedet for å følge medarbeideres råd om å trekke seg, svarte Trump med bagatellisering, avvisning, angrep og en definisjon av «falske nyheter» som han har til felles med Vladimir Putin. Det helt ekstraordinære og svært farlige var at han ble trodd, unnskyldt og heiet videre fram, ikke minst av velgere som tidligere hadde stilt seg under slagordet «Character matters» («personlig karakter har betydning»). 

Mer om dette i denne episoden av podkasten Lydbåndet.

«Jeg kunne ha stått midt på Fifth Avenue og skutt noen, og jeg ville ikke ha mistet noen stemmer», sa Trump i januar 2016. Hva han gjorde eller sa var med andre ord irrelevant. Poenget var ikke om noe var riktig eller galt, men at han ville slippe unna med det. 

Per i dag er det vanskelig å se for seg at verken Kjell Ingolf Ropstad, Eva Kristin Hansen eller Hadia Tajik ville ha kunnet bli værende i sine posisjoner om de hadde valgt en slik strategi. Vi får tro at det sier noe positivt om den norske folkesjelen.  

Ropstad fortalte i TV-Inter-intervjuet at han leste i en barnebibel for datteren sin. Da boligsaken sto på som verst, hadde han kommet til historien om Jakob som overtalte broren Esau til å selge ham førstefødselsretten sin (1. Mos 25). Ropstad hadde ellers lagt merke til hvordan også andre av Bibelens helter var feilbarlige mennesker, men at Gud likevel kunne bruke dem.  

Det er det godt for noen og enhver å være oppmerksom på. Likevel finner vi selvsagt også veiledning i Bibelen for en redelig livsførsel. I 2. Mos 18 får Moses gode råd fra sin svigerfar, Jetro (v. 21): «Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. Sett dem til førere over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti.»  

Kommentarene i Bibelen Ressurs trekker ut fem kvalifikasjoner for disse statstjenestemennene (kjønn er her ikke hovedpoenget): 1. De måtte være dyktige. 2. De måtte frykte Gud ved å kunne vise medynk, ærefrykt, from ydmykhet og moden lydighet. 3. De måtte være troverdige, i samsvar med Guds sinnelag. 4. De måtte være slike som vendte seg bort fra urettferdig vinning, slik at de ikke kunne bestikkes. 5. De skulle inndeles i forhold til ansvar (antall underordnede), med andre ord skulle alle være ansvarlige overfor en annen.  

Meningen med å trekke fram dette, er ikke å hevde at de nevnte samfunnstoppene ikke kan krysse av for noen av disse karaktertrekkene – for det kan de åpenbart. Men de tok en selvvalgt konsekvens på basis av opplysninger som skapte en erkjennelse hos dem.    

«Da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred», la Moses’ svigerfar til.

Presisering: Artikkelen er skrevet til aprilnummeret, som hadde deadline 6. april. Den nevner derfor ikke avgangen til Odd Roger Enoksen som ble kjent 9. april. Enoksens avgang hadde for øvrig en annen bakgrunn enn de som er med i artikkelen.

KYIV: Ukrainske soldater og sivile søker beskyttelse under en bro i hovedstaden Kyiv 5. mars 2022. FOTO: Міністерство внутрішніх справ України/WIKIMEDIA COMMONS

Når krig blir personlig 

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Jeg kjenner noen som har stått midt opp i krigen i Ukraina og flyktet fra den. Å se fjernsynsbilder fra krig er ikke det samme lenger. Det er blitt ubehagelig nært.  

Jeg har en god venninne som opprinnelig er fra Ghana, men norsk statsborger. Hennes sønn som er ghanesisk statsborger, studerte i Kharkiv, Ukrainas nest største by, og skulle ta avsluttende eksamen høsten 2022.  

Så bestemte president Vladimir Putin at Russland skulle invadere Ukraina, og min venninnes sønn havnet midt i krigens galskap. Min venninne og jeg snakket med sønnen et par ganger på Whatsapp (en meldingstjeneste man også kan ringe med, red.anm.) og kunne se ham der han sammen med andre hadde søkt dekning i kjelleren i en kirke.  

Midt oppi det hele ventet han på at den ghanesiske ambassaden i Sveits skulle fornye passet hans. Som en nødløsning sendte ambassaden et dokument som fungerer som en nød-ID. Han klarte å komme på toget vekk fra Kharkiv før det virkelig ble harde kamper der.  

Først prøvde han å komme seg over grensen til Ungarn, men da han viste sitt nød-ID, nektet grensevaktene ham å krysse grensen fordi han ikke hadde gyldig pass. Neste forsøk var å krysse grensen til Slovakia. Før han nådde grensen, rådet noen ham til ikke å vise nød-ID, men bare studentkortet og si til grensevaktene at han ikke rakk å få med seg passet. Grensevaktene slapp ham inn i Slovakia, og han reiste videre til Østerrike, hvor han fortsatt er. Der forsøker han å finne ut hva han skal gjøre videre. Universitetet han gikk på og boligblokken han bodde i, er bombet og ødelagt.  

KHARKIV: Russisk bombardement i utkanten av Kharkiv 1. mars 2022. FOTO: Міністерство внутрішніх справ України/WIKIMEDIA COMMON

Plutselig er krig noe mer enn bilder fra steder som er langt borte og av ukjente mennesker som ikke angår meg. Jeg blir absolutt berørt av slike krigsbilder, men nå er det kommet nærmere. Krigen har fått et ansikt. Det betyr også at det blir mer ubehagelig, og jeg blir konfrontert med spørsmål jeg helst vil unnslippe.  

Helst skulle jeg sett at det var enkle svar og løsninger på krigene og de væpnede konfliktene rundt om i verden. Helst skulle det vært som det står på en graffiti i jernbaneundergangen i Sarpsborg: «Tenk om det ble krig, og ingen møtte opp!» Jeg skulle gjerne visst hvem som først sa eller skrev det. Men det er selvfølgelig ikke så enkelt. Virkeligheten består av sammensatte mennesker som er både det ene og det andre. Vi kan gjøre det som er godt og riktig, og vi kan gjøre det som får alvorlige negative konsekvenser. Den ubehagelige sannheten er at noen tjener store penger på krig og død. Det er ikke sant at alle vil ha fred. For eksempel er våpen- og militærindustrien store og mektige næringer. På verdensbasis blir det brukt store summer på våpen og militær opprustning, og nå vil det bli brukt enda mer på grunn av krigen i Ukraina, penger som kunne vært brukt på å løfte folk opp fra fattigdom og på å løse klima- og naturkrisen vi står midt oppi.

Når en blir angrepet, har en tre muligheter: Å gå i frys, å kjempe eller å flykte. Jesus nevnte et fjerde alternativ – å vende det andre kinnet til. Men kan det være riktig å gjøre det når en blir invadert og okkupert? Å bare la seg herse med og undertrykke er vel feigt? Hvis du går i frys, blir resultatet gjerne at en undertrykker og okkupant kan gjøre hva som helst med deg.

Krigen har ikke bare et ansikt, den har også sin egen logikk og spiral  

Hvis du derimot går til kamp, er ikke det helt uproblematisk heller. Krigen har ikke bare et ansikt, den har også sin egen logikk og spiral. I krig kommer det beste og verste frem i oss mennesker, og vi risikerer å gjøre ting vi aldri ville gjort under normale forhold. Jeg sier «vi», for det er ikke bare fienden som begår grusomheter i krig. En kommer inn i en voldsspiral som baller på seg og blir stadig mer barbarisk. Ser vi på krigen i Ukraina, ba Russlands president Putin i en TV-tale om at atomvåpen-styrkene skulle settes i «kampberedskap». Man kan nesten ikke komme med en mer brutal trussel enn det, for man truer egentlig med å utslette alt liv.  

Alle de som reagerer på krig med å flykte, legger ut på en tøff reise. De risikerer å bli drept og treffe på mennesker som vil utnytte dem. Krysser de en landegrense, er det ikke sikkert at de blir møtt med åpenhet og godhet.  

Ukrainas naboland har åpnet sine armer for de ukrainske flyktningene. Men som eksemplet med min venninnes sønn viser, ser flyktninger fra Ukraina forskjellig ut. På sosiale medier har det vært lagt ut flere videoer som viser afrikanske studenter som blir nektet å komme om bord på tog og hindret av ukrainske grensevakter i å krysse grensen, fordi de er afrikanere. Hvordan blir de tatt imot av nabolandene? Noe annet som også kommer frem i eksemplet med min venninnes sønn, er dette med ID. I en fluktsituasjon er det helt avgjørende å ha gyldig ID. Har du ikke det med deg, kan du få alvorlig trøbbel, men du har like stort behov for sikkerhet som de som har passet i orden.  

Krig stiller oss altså overfor vanskelig etiske dilemma og valg, som det ikke fins noen enkle svar på. Å være konsekvent pasifist er ikke lett. Det som står på graffitien i Sarpsborg, er naivt, men det er kanskje også naivt å tro at vi kan få fred uten at folk nekter å møte opp til krigen. Om det virkelig er fred vi vil ha.

Skrevet til Sambåndets marsutgave, som gikk i trykken 16.03.22. 

FRIHET: Er det revolusjon som skal skape frihet, her i symbolsk skikkelse av en kvinne som leder an i den andre franske revolusjon i 1830, eller er det håpet vi har i Jesus Kristus og det kommende gudsriket? For en kristen er svaret klart, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Den frigjørende sannheten

/0 Kommentarer/i , , /av

BAKGRUNN Når vi skal bekjempe undertrykkelse og urettferdighet, må vi gjøre det ut fra et bibelsk perspektiv, der alle mennesker er i samme kategori.

Dette er den tredje Synspunkt-artikkelen der vi ser på identitetspolitikken, som er styrende for mye av den offentlige debatten i dag. Utgangspunktet er et seminar jeg deltok på, med Stefan Gustavsson. Den svenske trosforsvareren anbefaler å tenke i tre trinn: holdning, forståelse og evangelisk perspektiv. De to første var vi innom i nr. 12/21 og 1/22. I denne siste artikkelen skal vi se på det evangeliske perspektivet i møte med identitetspolitikken.

I første artikkel konstaterte vi at politikk i dette tankesettet betraktes som selve frelseren. Også fra et kristent ståsted er politikk viktig, men som kristne ønsker vi å skille mellom den politiske sfæren og den personlige. I Bibelen finner vi et verdensbilde og en etikk og ulike perspektiver vi kan anvende i politisk arbeid, men vi finner ikke et partiprogram der (se også Sambåndet nr. 8/17). Her er det grunn til uro over utviklingen i USA, påpeker Gustavsson.

Forrige gang så vi at mange som arbeider identitetspolitisk, gjør det på bakgrunn av opplevd undertrykkelse (for eksempel Black lives matter-bevegelsen). Også Bibelen oppfordrer til å bekjempe undertrykkelse og fremme rettferdighet – så langt det er mulig i en verden som ligger under for syndefallet. Men vi må gjøre det ut fra et bibelsk perspektiv. Da handler det ikke om grupper satt opp mot hverandre, men om oss alle, fordi vi er syndere. Vi er alle i samme kategori.

Og for kristne handler det heller ikke om ett aspekt, så som makt. Makt kan misbrukes, men det basale menneskelige problemet er synden, og at synd er en gift som forgifter alt, som Gustavsson uttrykker det. Ut fra dette, dypere perspektivet må vi forholde oss til bestemte synder og former for undertrykkelse og forsøke å handle overfor dem.

I dette evangeliske perspektivet er ikke politikk den endelige løsningen. Selv om vi kan arbeide politisk, gjør vi det i lys av håpet vi har om frelse i Jesus, om en ny fødsel, og om at Jesus etablerer sitt rike på jorden.

Vi må arbeide for frihet og åpne debatter. Vi lever tross alt i <sett inn årstall>

Med dette i tanken kan vi se på en del motsetningspar som uttrykker en forskjell i tenkning mellom identitetspolitikk på den ene siden og kristen tenkning på den andre.

Er sannhet subjektiv eller objektiv? Som kristne tror vi at sannheten er objektiv. Det finnes en virkelighet som er skapt av Gud, og vi lever alle i den samme virkeligheten. Vi tilnærmer oss sannhet som individer, men vi kan aldri ofre konseptet om sannhet.

Er språk noe som undertrykker eller noe som kommuniserer? Vi må være oppmerksomme på at språk kan brukes på en undertrykkende måte. Men som kristne setter vi språk høyt, fordi vi tror på Ordet, som kan kommunisere.

FRIHET: Er det revolusjon som skal skape frihet, her i symbolsk skikkelse av en kvinne som leder an i den andre franske revolusjon i 1830, eller er det håpet vi har i Jesus Kristus og det kommende gudsriket? For en kristen er svaret klart, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: WIKIMEDIA COMMONS

Bør vi arbeide for revolusjon eller reform? Det er så mye enklere å rive ned enn å bygge opp. Derfor bør vi som kristne arbeide for en gradvis reform av vårt samfunn, og vi avviser utopisme (ugjennomførlig idealsamfunn). Det er mange svakheter i den vestlige sivilisasjon – fordi den er full av syndige mennesker og dermed også synd – men det skal godt gjøres å finne en kultur som er mer likestilt, rettferdig og åpen.

Skal vi definere identitet ut fra etnisitet, kjønn, seksualitet etc., eller ut fra vår delte menneskelighet? Som kristne bør vi legge hovedvekten på at alle er skapt i Guds bilde, og at vi alle er velkomne i Guds familie gjennom tro på Jesus.

Kollektivt eller individuelt ansvar? Her må vi sa ja til begge deler, selv om den kristne tro tydelig peker på et individuelt ansvar der hver og en av oss må svare innfor Gud. Samtidig har vi et gruppe-ansvar, så som overfor familie og nasjon. Vi må også ta på alvor at den gruppen vi i så måte tilhører, kan ha mishandlet andre grupper.

Hevn eller forsoning? Bør en tidligere undertrykket gruppe nå hevne seg, eller finnes det en bedre vei? Vi må ta på alvor det som har skjedd gjennom historien, men veien framover er ikke hevn, men evangeliets budskap om forsoning.

Stefan Gustavssons siste motsetningspar, eksklusjon eller frihet, samler på mange måter trådene. Vil vi ha et samfunn der vi kan leve side om side med ulike meninger, ulik tro og ulik livsstil, eller bør vi ekskludere grupper som har «feil» meninger og sier ting som ikke er politisk korrekte? For oss som er kristne, er svaret klart: Vi må arbeide for frihet og åpne debatter. Vi lever tross alt i <sett inn årstall>.

UNDERTRYKT: Opplevelse av undertrykkelse er viktig for å forstå identitetspolitikken. Her fra en Black Lives Matter-demonstrasjon i Stockholm i juni 2020. FOTO: FRANKIE FOUGANTHIN/WIKIMEDIA COMMONS   

De undertryktes undertrykkelse 

/0 Kommentarer/i , , /av

Når vi vet hva identitetspolitikk er, hvordan skal vi forholde oss til den? 

På denne plass i nr. 12/21 stoppet vi for hva identitetspolitikk er, og hvor det kommer fra.  Den svenske apologeten Stefan Gustavsson definerer dette som en politisk tilnærming der mennesker former allianser basert på identitetsfaktorer som religion, folkeslag, sosial bakgrunn og samfunnsklasse.

Opprinnelsen til identitetspolitikken er, ifølge Gustavsson, en overraskende sammensmelting av marxisme og postmodernisme. Identitetspolitikken gir seg utslag i eksempelvis skeiv teori, kjønnsstudier og utestengelseskultur. 

I fortsettelsen skal vi se på hvordan vi kan forholde oss til denne stadig mer utbredte og høylytte tenkningen. Personer som for eksempel snakker om at «Black lives matter», gjør det på bakgrunn av en opplevd undertrykkelse og ønsker rettferdighet, frigjøring og frihet. Dette, påpeker Gustavsson, er relatert til store bibelske temaer, og vi må forholde oss til det. 

Den svenske apologeten anbefaler at vi tenker i tre trinn: holdning, forståelse og evangelisk perspektiv. Når det gjelder forståelse, kan vi knytte an til der vi stoppet i forrige artikkel. Gustavsson identifiserer tre perspektiver som lever videre fra marxismen.

Det første kan vi kalle historisk nødvendighet eller determinisme. Den tenkningen innebærer at historien unngåelig beveger seg mot et bestemt mål. Ut fra dette kan vi som konservative kristne eksempelvis få høre at vi er «på feil side av historien». Samfunnet vil bli slik de identitetspolitiske alliansene vil uansett, så om man har en annen mening enn dem, vil man bli en taper. 

Det andre perspektivet som lever videre fra marxismen, er at én gruppe står mot en annen. Det som før var borgerskapet mot proletariatet eller arbeiderklassen, er nå utvidet til å handle om seksualitet, kjønn, makt, kultur osv.  

Det tredje er ideen om revolusjon. Problemene våre er systemiske, og systemet er så integrert i vår kultur og samfunn at det ikke kan endres gradvis. Det må bli omsnudd i en radikal revolusjon, i én stor forandring.  

Spørsmålet er hvilken holdning vi bør ha overfor identitetspolitikken. Gustavsson starter med oss selv. Som kristne er vi klar over at synden har fordervet alle mennesker, oss selv inkludert, og at mennesker er tilbøyelig til selvbedrag og blindhet. Derfor er det viktig å være åpen for selvkritikk.  

På den bakgrunn bør vi ikke bare reagere med kritikk og forsvar med tanke på utslagene av identitetspolitikken, men også vurdere oss selv. Én gruppe som ofte kan føle seg angrepet av identitetspolitiske allianser, er hvite, heterofile, protestantiske, middelaldrende menn. De blir av identitetspolitiske allianser sett på som privilegert og høyt oppe i samfunnshierarkiet. Dermed blir de oppfattet som å være en del av den undertrykkelsen som de som er påvirket av identitetspolitikken, mener å se.  

Det er her Gustavsson mener vi må lytte og lære. En del av det er å ta på alvor diskusjonen om privilegier og undertrykkelse og være oss bevisst hvor lett det er å bli selvrettferdig og å gå inn i en forsvarsmodus. 

En utfordring med å diskutere de ulike temaene, så som eksempelvis kjønnsidentitet og -uttrykk, er at de er plassert inn i et kulturelt område som er fylt med følelser, sterk hengivenhet, aktivisme, polarisering og sinne. Likevel må vi, mener Gustavsson, lære å snakke om dette på en konstruktiv måte. Ting er ikke alltid svarthvitt, men ofte mer kompliserte enn som så.         

Det betyr ikke at vi skal være ukritiske i sak. Vi må spørre hvordan de identitetspolitiske trendene identifiserer de aktuelle problemene og årsakene til dem, og hvilke løsninger de identitetspolitiske alliansene foreslår. Så kan vi spørre om vi er helt eller delvis enige, eller om vi er uenige og har en annen definisjon av både problemet, årsaken til det og medisinen for det. 

Løsningene som identitetspolitikken kommer med, er problematiske, fordi de framstår som selvmotsigende. De ulike alliansene ønsker å motarbeide undertrykkelse, men ender opp med selv å virke undertrykkende. Utestengningskultur er ett eksempel på det. Grupper som tidligere opplevde å bli fortiet, fortier nå andre grupper. LHBT-grupper (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) forlanger nå eksempelvis at andre grupper skal forties. Tidligere intoleranse blir bekjempet med en annen form for intoleranse. Det snakkes om normkritikk bare for å innsette et nytt sett av normer. De identitetspolitiske alliansene fornekter at det finnes en objektiv sannhet, men samtidig former de selv nye sannheter.  

På denne bakgrunnen er vi kommet fram til det tredje trinnet i Stefan Gustavssons anbefalte måte å forholde seg til identitetspolitikken på. Det handler om å se den i et evangelisk perspektiv og blir tema for neste artikkel i denne miniserien. 

MINORITETER: Et syn som går ut på at minoriteter er utsatt for krenking eller behandles urettferdig av majoritetsbefolkningen, er sentralt i identitetspolitikk. Plakaten på bildet har budskapet «Homofiles rettigheter er menneskerettigheter» og er hentet fra en parade i Washington, DC i 2011. ILLUSTRASJONSFOTO: EP_JHU/WIKIMEDIA COMMONS

Når politikk blir frelseren

/0 Kommentarer/i , , , /av

BAKGRUNN Den såkalte identitetspolitikken forklarer mange av konfliktene vi i dag ser rundt oss. Hva er det, og hvor kom det fra?

Under digitalt European Leadership Forum i mai i år hadde den svenske apologeten Stefan Gustavsson, som har gjestet ImFs lederkonferanse, et seminar om dette som jeg deltok på. Denne artikkelen er den første av flere som bygger på det jeg lærte på dette seminaret. Senere skal vi blant annet se identitetspolitikken i et evangelisk perspektiv.

Gustavsson definerer identitetspolitikk som en politisk tilnærming der mennesker samler seg på bakgrunn av spesifikke identitetsfaktorer, og former eksklusive allianser. Eksempler på slike faktorer er religion, folkeslag og sosial bakgrunn eller samfunnsklasse. Som fenomen er ikke dette nytt, men vi ser det nå i en ny og mer variert form. Selve betegnelsen identitetspolitikk ble først brukt i USA på 1970-tallet.

Med utgangspunkt i identitetspolitikken har det utviklet seg en rekke nye (engelske) ord som ikke engang har fått gode norske oversettelser. Vi hører snakk om skeiv (queer) teori, kjønnsstudier, utestengingskultur (cancel culture), Black Lives Matter og woke (å være våken for etnisk og sosial rettferdighet). Personene som bruker disse ordene, gjør det på bakgrunn av en tanke om undertrykkelse. De ønsker rettferdighet, frigjøring og frihet slik de ser det, og det hele spiller seg ut i et opphetet klima som gjør det vanskelig å diskutere de ulike temaene på en konstruktiv måte.

Identitetspolitikk springer, ifølge den svenske apologeten, ut av en overraskende sammensmeltning av to bevegelser: marxisme og postmodernisme. Grunnleggeren av marxismen, Karl Marx (1818–1883), analyserte samfunnet som en konflikt mellom to grupper. På den ene siden kapitalistene eller borgerskapet, som eide produksjonsmidlene, og på den andre siden proletariatet eller arbeiderne, som ble undertrykket av kapitalistene. Dette kunne bare endres gjennom en voldelig revolusjon.

En slik revolusjon skjedde i Russland (i 1917), men ikke i Vest-Europa. I et italiensk fengsel satt filosofen Antonio Gramsci (1891–1937) og skrev i noen notatbøker, som ble publisert etter hans død. Slik Gramsci så det, hadde borgerskapet utviklet en hegemonisk eller førende kultur med verdier og normer som ble sett på som sunn fornuft for alle mennesker i Vesten og fungerte undertrykkende. Dette opprettholdt tingenes tilstand slik at arbeiderne ikke så behovet for en voldelig revolusjon. Gramscis teorier forandret marxistisk tenkning.

Herbert Marcuse (1898–1979) fortsatte i Gramscis fotospor. Den tysk-amerikanske filosofen og sosiologen mente at det velstående samfunnet undertrykket mennesker, til og med dem som var relativt suksessfulle. Revolusjonen ville ikke komme gjennom arbeiderklassen, som var bundet av den hegemoniske kulturen, men gjennom en blanding av akademiske aktivister som han selv, og outsiderne, de som ennå ikke var integrert i den førende kulturen. Sammen kunne disse to gruppene forandre samfunnet, mente Marcuse.

Den tyske sosiologen Rudi Dutschke (1940–1979) er tillagt sitatet «Den lange marsjen gjennom institusjonene». Han mente at dersom de to foregående hadde rett, måtte man ta kontrollen over de institusjonene som produserer de ideene som skaper det hegemoniske systemet. De viktigste av disse institusjonene var, ifølge Dutschke, undervisning, mediene og sosialarbeiderne. Ved å ta over disse kunne man produsere noe nytt og forandre samfunnet. På dette punktet kan vi for alvor begynne å kjenne oss igjen i vår egen tid.

Les også: Hvordan kom vi dit Klepp-politikerne er?

Den nålevende amerikanske feministen Carol Hanisch (født i 1942) er koblet til et annet sitat – «Det personlige er politisk». Sammen med andre kvinner organisert i små grupper, erklærte hun at «personlige problemer er politiske problemer». (I parentes bemerket sa pensjonert teologiprofessor Halvor Moxnes i minnetalen etter den avdøde homoaktivisten Kim Friele at «det politiske må være personlig», Verdidebatt 06.12.21). Dette ledet til at folk begynte å se på politikk som frelseren, og politikk ble utvidet til å inkludere alle ting. Alle personlige problemer og dilemmaer må ha en politisk løsning. Dette ser vi tydelig utspille seg i dag.

En sjette person som kan knyttes til marxistisk tenkning, er Kimberlé Crenshaw, født i 1959. Den amerikanske advokaten og filosofen har oppfunnet begrepet «interseksjonalitet». En persons sosiale og politiske identiteter, så som kjønn, klasse, seksualitet, folkeslag, religion, funksjonshemning, utseende, høyde osv., møtes og skaper ulike måter av diskriminering og privilegier. Man har et hierarki, og lavt i dette vil typisk en svart, lesbisk, funksjonshemmet, muslimsk kvinne være, ifølge Crenshaw. Alle bringer vi med oss mange ulike identiteter, og de som er på toppen av hierarkiet, utnytter og undertrykker de som er under dem. Og dette kan bare bli forstått med bakgrunn i levd erfaring. Det er bare en person som har erfart en spesiell identitet, som kan snakke for den gruppen.

Denne marxistisk inspirerte tenkningen har, slik Stefan Gustavsson analyserer det, i vår tid slått seg sammen med en annen strøm, nemlig postmodernismen. Her finner vi også en analyse av makt og undertrykkelse. Det handler om dekonstruksjon eller nedbryting av tradisjoner og hierarkier. Det legges stor vekt på språk, og vi ser i dagens kulturelle trender hvor viktig det er å bruke de riktige ordene. I postmodernismen er subjektivitet – jeg-et – det eneste mulige ståstedet. Det finnes ikke noen objektiv beskrivelse av virkeligheten.

Hvordan skal vi forholde oss til denne tenkningen? Det blir tema for neste artikkel om identitetspolitikken.