ERKJENT: Tidligere Rødt-leder Bjørnar Moxnes har erkjent tyveri av et solbrillepar på Gardermoen 16. juni i år og har vedtatt et forelegg på 3000 kroner. Bildet er fra 2019. FOTO: Ihne Pedersen/Flickr   

Kan ikke gradere lovbrudd etter politikk

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Konservative kristne bør være forsiktige med å bære ved til det postmoderne, normløse bålet. 

«I et demokrati må vi lære å forhandle om ulike former for etikk. Det avgjørende for tillit tenker jeg er at en lever i samsvar med sin egen holdning og kontekst.» Slik ble Endre Stene sitert i Vårt Lands nettavis 4. juli.

Læreren på Fjellheim bibelskole (NLM) kommenterte en av sommerens store saker, brilletyveriet begått av daværende Rødt-leder Bjørnar Moxnes fra en taxfree-butikk på Gardermoen.  

«… bare dumt»

Noen timer tidligere hadde Dagbladet publisert et leserinnlegg fra Stene. Om tyveriet skriver bibelskolelæreren at «det er galt, men vel så mye er det bare dumt …» I et tilsynelatende forsøk på å sette tyveriet i perspektiv, resonnerer Stene at «… kanskje var det bare antikapitalisten som syntes at eierne av taxfree har hentet ut nok milliarder fra oss vanlige lønnsmottakere. Jeg tenker i alle fall at det er verre om det var en høyrepolitiker som gjorde det samme. Eller om Moxnes som fellesskapsløsningenes fremste talsmann, snøt på skatten.» 

Vårt Lands journalist tar betimelig tak i dette sitatet og spør Stene om det er riktig å «gradere feilene til politikere, avhengig av hvor de står politisk». Som svar siteres Stene direkte på at «våre etiske målestokker er forskjellige.» I et indirekte sitat, i tråd med leserinnlegget, tror bibelskolelæreren «ikke det er sikkert at en Rødt-politiker synes det å stjele fra Norgesgruppen, som eier store deler av selskapet som drifter Tax free-butikkene i Norge, er så problematisk.» Så kommer uttalelsen jeg siterte innledningsvis om å forhandle om etikk. 

Moseloven

Jeg rykket til i stolen da jeg leste dette. Slik jeg ser det, spiller Stene oss her rett i hendene på identitetspolitiske postmodernister som mener samfunnet må bygges på at både sannhet og hva som er rett og galt, er tøyelige begreper som er åpne for individuell tolkning. Det er etter mitt syn en samfunnsnedbrytende tenkning. 

Jeg stusser over at en bibelskolelærer kan argumentere på en slik måte

Jeg stusser over at en bibelskolelærer kan argumentere på en slik måte. Jeg opplever at argumentasjonen er løsrevet fra de lover som Gud ga til Israelsfolket og som helt tydelig ligger prinsipielt til grunn for lovgivning i siviliserte land.  

Eksempelvis i 2. Mosebok 23,2–3 leser vi om likhet for loven: «Du skal ikke følge mengden i det som er ondt. Og du skal ikke vitne slik i en rettssak at du bøyer deg etter mengden og gjør rett til urett. Heller ikke fattig manns sak skal du pynte på.» Parallelt med dette står det i 3. Mos 19,5: «Du skal ikke holde med noen fordi han er ringe, og ikke gi noen rett fordi han er mektig.»

Tyveri 

I tråd med dette er det fullkomment irrelevant for tyveriet hvilke partipolitiske holdninger Moxnes har (det samme gjelder lønnsnivå og andre ting som Stene er inne på). Man kan ikke gradere lovbrudd basert på partipolitisk tilhørighet. Og hva mener Endre Stene med «ulike former for etikk» som vi skal «lære å forhandle om»? «En og samme rett skal gjelde for dere, den skal gjelde for den fremmede som for den innfødte. For jeg er Herren deres Gud», leser vi i 3. Mos 24,22.  

Det er fullkomment irrelevant for tyveriet hvilke partipolitiske holdninger Moxnes har

Som kristne skal vi selvsagt fastholde retten til sivil ulydighet og motstand i møte med lover og forordninger som går imot Guds uttalte vilje (Apg 4,19 og 5,29). Og vi skal, ikke minst, bruke våre juridiske rettigheter til å fastholde standpunkter som går imot tidsånden. Men ikke noe av det Stene skriver, antyder at det er slike situasjoner bibelskolelæreren adresserer. Han resonnerer rundt et erkjent tyveri, et brudd på et samfunnsnødvendig og bibelbasert straffebud.  

Bjelken og flisen

Jeg skal legge til at Stenes hovedpoeng var at han savnet «nødvendig ydmykhet og identifikasjon med eget liv» hos journalister og redaktører som rapporterte om eller kommenterte tyveriet. Med andre ord handler det da om Jesu bilde med bjelken og flisen (Matt 7,3; Luk 6,41–42). I innlegget etterlyser bibelskolelæreren også mer medlidenhet og viser da til Jesu respons i situasjonen med kvinnen som var grepet i utroskap (Joh 8,1–11). Men da er det viktig å være oppmerksom på at Jesus her ikke drar lovens ord i tvil eller antyder at lovbruddet i seg selv var mer eller mindre alvorlig alt etter hvilken person som begikk det. Det er særlig dette siste jeg oppfatter at Stene gjør.  

I Facebook-innlegget 24. juli der han kunngjorde sin avgang som leder for Rødt, forsøker ikke Bjørnar Moxnes på noen måte å relativisere lovbruddet. Tvert imot har han «ikke hatt noen fullgod forklaring» på hvorfor han stjal brillene. Så legger han avklarende til: «Det jeg derimot er helt sikker på, er at jeg har gjort noe galt, og det må jeg ta konsekvensen av.»

Det må ikke skapes tvil om at loven i seg selv er lik for alle

Konsekvensen som Bjørnar Moxnes tok, var å gå av som partileder. Jeg er enig med Endre Stene i at erkjente lovbrudd eller andre feilsteg hos mennesker med stor makt og tillit, ikke nødvendigvis må føre til deres avgang. Men det må ikke skapes tvil om at loven i seg selv er lik for alle. 

Først publisert i Sambåndet nr. 06/23, som kom ut 23. august.

MYNDIG: Sambåndet-redaktøren setter spørsmålstegn ved at ImF-styreleder Gabriel Pollestad (stående) viser til det allmenne prestedømme som avgjørende når lærespørsmål settes på spissen. FOTO: HELGE KLEVEN 

Myndig lekfolk – men under Skriften

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Er det riktig at lærespørsmål skal avgjøres ved flertallsavstemninger i medlemsmøter? Jeg sliter i alle fall med å se at det er bibelsk.

Et hovedankepunkt jeg har hatt med tanke på Den norske kirke (DNK), er at flertall og mindretall på Kirkemøtet avgjør hvilken lære DNK skal ha i ulike spørsmål. Mest markant de siste årene er vedtaket i 2016 om «kirkelig vigsel for likekjønnede par». Med 88 av 115 stemmer (76,5 prosent) vedtok Kirkemøtet å utarbeide ekteskapsliturgi «som inkluderer likekjønnede par». 

Det er ikke uten bekymring jeg registrerer at samme prosedyre nå gjør seg gjeldende i indremisjonsland. I løpet av kort tid har to forsamlinger vedtatt at kvinner er valgbare til eldsteråd. Det er stikk i strid med rådet fra ImF sentralt, som begge forsamlingene er en del av. Sist skjedde dette i Fredheim Arena i Sandnes. 18. april stemte et flertall på 93 av 131 stemmeberettigede (70,99 prosent) for å endre loven om eldsterådets sammensetning.

Det er ikke uten bekymring jeg registrerer at samme prosedyre nå gjør seg gjeldende i indremisjonsland   

I en artikkel 20. april (lenke krever innlogging) stilte Dagen de to øverste lederne i ImF sentralt følgende betimelige spørsmål: «Hva tenker du om at et demokratisk flertall styrer teologiske beslutninger i forsamlinger?» Styreleder Gabriel Pollestad ble sitert slik: «I utgangspunktet er jeg veldig for at nettopp demokratiet skal avgjøre læregrunnlaget i forsamlingen. Så lenge vi legger opp til at de som er medlemmer skal ha en stemme inn i fellesskapet, er vi nødt til å stå på den linjen.»  

Svaret fra ImF-leder Runar Landro ble gjengitt slik: «Dette har vært Indremisjonsforbundets praksis hele tiden. ‘Det alminnelige prestedømmet’ har vært øverste organ så lenge vi har eksistert, også da det ble åpnet for kvinner i hovedstyret i 2007. (…) Så kan man spørre om det er eneste måte å forstå Bibelen på når det gjelder avgjørelse i læresaker.»

Det går an å tolke disse svarene som ansvarsfraskrivende. 

Det går an å tolke disse svarene som ansvarsfraskrivende. Slik også eldsterådsleder Reidar Røyland i Fredheim Arena antyder i ImF-podkasten Lydbåndet, er spørsmålet hvor langt et tilstrekkelig stort flertall rundt omkring i indremisjonsland vil være villig til å gå i andre lærespørsmål som måtte komme opp. Vil det neste slaget også i ImF handle om grensene for seksuelt samliv? 

Til Misjonsrådet i juni 2021 la daværende forsamlingskonsulent Runar Landro fram et notat om en tiltenkt tilsynstjeneste i ImF. Et utvidet dokument ble lagt fram for ImF-styret 11. september 2021. Her viser Landro blant annet til Apg 15 og det vi ofte omtaler som apostelmøtet i Jerusalem. Det oppsto strid om hvorvidt omskjærelse var et frelsesspørsmål for ikke-jøder som var kommet til tro på Jesus. I v. 2 leser vi: «Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen andre av dem, skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem og legge dette spørsmålet fram for dem.» 

Dokumentet som bærer den talende tittelen «Det som fremdeles er ugjort», gir også bakgrunn for siste del av Landros svar som er sitert ovenfor. Landro skisserer blant annet et «tilsyn på tvers» som han, etter modell av apostelmøtet, tenker skal ivareta en felles forståelse av Guds ord.  

«Det finnes mye god teologisk kompetanse på våre mange bedehus. Men vi får stadig henvendelser med forespørsler om hjelp og veiledning knyttet til utfordringer i forbindelse med teologiske spørsmål. Og uten å overdrive utfordringene vår tid har på dette feltet, er det ikke til å legge skjul på at behovet for slik veiledning bare øker. Det er derfor helt naturlig at det legges til rette for en tjeneste og et tilsyn hvor dette ivaretas», skriver Landro.  

I et vedlegg foreslår Landro å opprette et fagråd hvor tilsynsmenn skal møtes for å «stadig bedre istandsettes til sin tjeneste». I tillegg skal fagrådet bestå av personer med særlig kompetanse innen blant annet teologi. Fagrådet kan dermed være åpent for begge kjønn. 

I dokumentet viser Runar Landro også til at Misjonssambandet, i forslag til ny organisasjonsstruktur, tar med et nasjonalt tilsynsråd som skal ivareta «det helhetlige tilsynet» i organisasjonen, slik Landro forstår det. Ny struktur ble vedtatt på generalforsamlingen til Misjonssambandet i juli 2022.  

Landros notat ble godt mottatt på styremøtet i ImF i september 2021. I beslutningen heter det blant annet at styret ønsker å ta dokumentet «med videre i dialog med andre organisasjoner, samt som en del av organisasjonsprosessen i ImF». Her kan altså styret nå se hen til et nylig vedtak i Misjonssambandet.

Vi må kanskje være villig til å nyansere synet på hvor langt det allmenne prestedømmet strekker seg.  

Misjonssambandet har fortsatt en annen – og mer toppstyrt – struktur enn ImF, og jeg tar ikke til orde for at ImF skal endre seg i den retning. Men det Bibelen forteller oss om hvordan lærespørsmål ble behandlet i den første kristne menighet, må gis sin egen tyngde, uavhengig av strukturer ellers. Da må vi kanskje også være villig til å nyansere synet på hvor langt det allmenne prestedømmet strekker seg. At vi alle er «prester», betyr ikke at vi alle har samme nådegaveutrustning. Også «det myndige lekfolk» er bundet av Bibelen.

Først publisert i Sambåndet nr. 5/23, som kom ut 21. juni.

VIGELAND: 20. mai var om lag 1400 mennesker samlet til vekkelsesmøte i Lindesneshallen. FOTO: PETTER OLSEN

Hvor to eller tre er samlet

/0 Kommentarer/i , , /av

Det som skjer på Vigeland i Lindesnes kommune, er gledelig og gir grunn for refleksjon.

Fra et utgangspunkt på mellom ti og 15 personer på ett søndagsmøte i måneden, er normisjonsbedehuset på Vigeland blitt for lite til å romme alle som nå søker til møtehelgene. Da nettavisen Verdinytt var til stede fredag 14. april, hadde godt over 200 funnet veien. Fra og med 15. april ble møtene flyttet til Betania, tilhørende De frie evangeliske forsamlinger og med en kapasitet på 500. Som Verdinytt skriver, tilsvarer det nesten en tredel av innbyggertallet i sørlandsbygda. Helgen 19.-21. mai ble møtene flyttet enda en gang, nå til Lindesneshallen, med 1400 frammøtte.

Les også: Tror Gud har en plan på Vigeland.

Det som begynte med ett møte i november i fjor, har blitt til jevnlige møtehelger fra februar av. I lange ettermøter søker mennesker frelse og fornyelse, og folk forteller om helbredelser. Geir Norum fra bedehusstyret sier han ikke kan huske lignende tilstander på huset de siste 30 årene. 

Da jeg leste om utgangspunktet for vekkelsen på Vigeland, kunne jeg ikke unngå å sammenligne med en møteuke jeg selv fikk ha på fem bedehus i Sogn og Fjordane uken før Den stille uke. Min eldste sønn og jeg la jeg ut i bobilen fra Bryne i et overraskende snøvær.  Ut fra det vi kunne anta på forhånd, var møteflokkene små – akkurat slik som på Vigeland – og slik ble det da også. Vi kom til bedehus der det hadde gått måneder siden sist det var møte. I sørlandsbygda var de noe bedre stilt, men de hadde de ikke hatt møtehelg siden før koronaperioden. 

Vi fikk ha «tradisjonelle» møter på Brekke, Løland, Kalvåg, Bremanger og Holmedal. Det skjedde tilsynelatende ikke «noe spesielt» på møtene, men Guds ord ble forkynt i evangeliske sanger, tale og enkle vitnesbyrd, og vi samlet oss rundt bordet til kvelds- eller kaffemat etterpå. Et privilegium å få være Ordet nær og mennesket nær! 

LØLAND: Ordet vender ikke tomt tilbake, heller ikke når det forkynnes på små bedehus i dype fjordarmer på Vestlandet, skriver Sambåndet-redaktøren. FOTO: JOHN INGVE OLSEN

«Møtestilen» på Vigeland beskrives på samme måte å være enkel. I en bloggpost Dagen refererer til, skriver Terje Høyland fra normisjonsbaserte Imi-kirken blant annet: «Det er nydelig å være i et sterkt nærvær av Gud, men det er også krevende for noen av oss. Musikkstilen er annerledes og var mye utbredt for 40–50 år siden (…) Men Gud smiler og ler. Det er som han har gjort det med vilje slik at nettopp vi som tenker at vi forstår oss på Gud og kirkevekst, må lære det helt enkle rop som Gud kaller oss med gjennom et bedehus på Sørlandet: ‘Gi meg rom! Gi meg rom i ditt liv, gi meg rom i deres gudstjenester, gi meg rom til å være Gud.’ Og veldig fort om du er på møte på Vigeland bedehus, blir du klar over at Gud mener alvor når han sier Han vil bruke alt og alle!» 

Det er ikke nødvendigvis det velregisserte opplegget det kommer an på

Jeg fryder meg over dette, for det sier oss noe forskrekkelig viktig. Det er ikke nødvendigvis det velregisserte opplegget det kommer an på. Gud kan gjøre noe på et landsens bedehus med begrensede menneskelige og økonomiske ressurser. Det vi så ofte siterer som en trøst når mange stolrekker står tomme – Jesu ord om at «hvor to eller tre er samlet i midt navn, der er jeg midt iblant dem (Matt 18,29) – beskriver en virkelighet.  

For hvordan er det næringslivsleder og sangevangelist Arthur Robertsen forklarer det som skjer på Vigeland? «Vi merket med en gang at alle var samlet og ville oppleve mer av Jesus. Og det som skjer når du vil oppleve mer av Jesus, er at da kommer Han», sier Robertsen til Verdinytt.  

Jeg tror det blant annet handler om holdningen vi går til møter og gudstjenester med

Jeg tror det blant annet handler om holdningen vi går til møter og gudstjenester med. Tenker vi over at vi dypest sett går til et møte med Jesus? Lar vi det synke ned i oss at den treenige, allmektige Gud som har skapt oss, ønsker fortrolig samfunn med oss og har bruk for den som har bruk for Ham? Vår Gud er en Gud som har åpenbart seg, gjennom Jesus og gjennom Ordet. Ved Den hellige ånd er han til stede når vi låser opp bedehusdøra og slår på mikrofonen.  

Oppfordringen fra Jesaja (55,6–11) ringer i ørene: «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! (…) Ja, likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha fremgang med alt som jeg sender det til.»

I et av verdens mest sekulariserte land kan det fremdeles skje der hvor ryktet om Jesus holdes levende

Det er dette som nå skjer – synlig – på Vigeland, hvor de inntil nylig strevde med å opprettholde virksomheten. Og i et av verdens mest sekulariserte land kan det fremdeles skje der hvor ryktet om Jesus holdes levende. Midt i misjonsstrategiske beslutninger om hva som er riktig å videreføre av bedehus og virksomhet – for eksempel i dype fjordarmer på Vestlandet – er det altoverskyggende viktig å være oppmerksom på det.  

Dette er en oppdatert versjon av Synspunkt-artikkelen som først ble publisert i Sambåndet nr. 4/23.

Podkast: Hva er vekkelse, og hva gjør det med oss? (Lydbåndet)

          

MOTSTRIDENDE: Forfatter Tore Renberg (bildet) opptrer inkonsekvent i sin hellige vrede, mener Sambåndet-redaktøren. FOTO: SIGNE CHRISTINE URDAL/WIKIMEDIA COMMONS

Rop fra det rene berg

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR «Det jeg skrev, det skrev jeg», sa Pilatus – og motsto press fra sin samtids «sensitivitetslesere». I vår tid noterer vi oss at profilerte forfattere framstår like standhaftige på sine egne skrevne ords vegne. Spørsmålet er om de forstår konsekvensen av det.

16. februar publiserer forfatter Tore Renberg et langt innlegg på Facebook-profilen sin, som har 24.000 følgere. Det handler om at flertallet i Stavanger bispedømmeråd i en høringsuttalelse har gått inn for at det fortsatt skal være mulig å vektlegge samlivsform ved utlysning av stillinger. Det er helt i tråd med likestillings- og diskrimineringsloven å gjøre det, men de fleste bispedømmer har valgt det bort. Innlegget får stort oppslag i Stavanger Aftenblad samme dag.

Renberg er voldsomt uenig med bispedømmerådets flertall, noe han selvsagt er i sin fulle rett til. Det interessante er forfatterens analyse av hva som ligger bak flertallets stemmegivning. Renberg mener årsaken er å finne i reformasjonens fem s-er, og da særlig «Sola Scriptura» – «Skriften alene». Dette prinsippet har ledet til at 68 stater kriminaliserer homofili, og at åtte anvender dødsstraff, resonnerer forfatteren (uten å nevne at de færreste kristne vil støtte noe slikt, og at mange av disse nasjonene er ikke-kristne). 

«Uten belegg i en kirkeautorisert tekst, med Gud som direkte avsender, ville ingenting av dette være mulig», fastslår Renberg. «Skriften alene»-prinsippet har ifølge forfatteren ledet til en tenkning om at «Bibelen er Guds eget ord til oss. Det er den autoritative standard for den kristne lære» og «Guds lovverk». Og han fortsetter: «Dette er ikke det pietistiske uvesenet (…) dette er grunnsteinen i vår lutheranisme, vår religion. Det tar bare litt tid å få øye på det.»

Det Renberg i realiteten gjør med sin henvisning til «Skriften alene», er å gi bispedømmerådets flertall legitimitet 

Slik mener altså Tore Renberg at de som utgjør flertallet i Stavanger bispedømmeråd, er motivert i sin tenkning rundt samlevende homofile (Renberg nevner ikke heterofile samboere, som ville vært like relevant å trekke inn). Fordi flertallet tenker slik, kan ikke Renberg «sette beina mine» i Stavanger domkirke, som han skriver. Og forfatteren varsler at han vil bryte et planlagt samarbeid om et påkostet musikkverk knyttet til domkirkens 900-årsjubileum.  

Det Renberg i realiteten gjør med sin henvisning til «Skriften alene», er å gi bispedømmerådets flertall legitimitet. Selv om karakteristikken «bokstavtro bibelryttere» er negativt ment, indikerer Renberg at de fem tar Bibelen på alvor. I neste omgang karakteriserer forfatteren dem imidlertid for «kjærlighetsforakterne». Dersom Bibelens ord taler imot homofilt seksuelt samliv, som er saken her, bør de fem forkaste det reformatoriske prinsippet, slik vi må forstå Renberg.  

18. februar kommer nyheten om at det britiske forlaget Puppin har gjort hundrevis av endringer i Roald Dahls barnebøker. Eksempelvis skal «tjukk» erstattes med «enorm» og «stygg» byttes ut med «ekkel». Det var såkalte «sensitivitetslesere» i forlaget som hadde anbefalt endringene, og begrunnelsen var at bøkene «fortsatt kan bli satt pris på av alle».

Utfra det Renberg hadde skrevet to dager tidligere, skulle man tro at han hadde forståelse for dette. Dersom bispedømmeflertallet hadde lagt samme tanke til grunn som «sensitivitetsleserne», ville de jo ikke ha ønsket å kunne legge vekt på søkernes samliv, kunne man tenke. 

Men nei. 21. februar rykker Renberg på ny ut på Facebook. «Jeg er ikke alene om å synes at den nye bølgen av sensur-iver er historieløs og en fiende av det frie ordet. Fra ubehagelig mange kanter (…) kommer det en nyvunnet moralisme som blant annet får utslag i et ønske om rense historien for dens, sett med våre øyne, klanderverdige språkbruk og holdninger. Hvordan lære om, og av, historien hvis den er blankpolert etter våre renhetsideal», spør Renberg – og han spør godt!

Inspirert av forfatterkollega Ingvar Ambjørnsen har Renberg skrevet til Forlaget Oktober med ønske om å få kontraktfestet «en full reservasjon mot slik praksis i kommende og tidligere utgaver av mine bøker». Og forlagsredaktør Geir Gulliksen er ikke sen med å forsikre at «den slags holder vi slett ikke på med!», og at e-posten fra Renberg skal henges i glass og ramme på veggen. 

Renberg ser tydeligvis ikke den himmelropende inkonsekvensen

På den ene siden henger altså Tore Renberg ut «de bokstavtro bibelrytterne» fordi de ikke vil forandre Bibelens ord for seg til behag for samlevende homofile jobbsøkere. På den andre siden beskriver han det å gjøre endringer i skjønnlitterære verk begrunnet i at alle skal kunne sette pris på dem, som moralisme og et ønske om å fjerne det som samtiden ser på som klanderverdige holdninger. Renberg ser tydeligvis ikke den himmelropende inkonsekvensen, og det selv om tidsrommet bare er på fem dager. 

I Facebook-gruppen Religionskritisk debattforum, med 6000 medlemmer, ble det for få år siden gitt uttrykk for et ønske om å «gå til søksmål mot forlagene som har gitt ut Bibelen og Koranen, på grunnlag av brudd på lovene om diskriminering og hatefulle ytringer». Det er godt at vi som konservativt kristenfolk nå har bokstavtro forfattere på vår side dersom slike forsøk på «nyvunnet moralisme» (og misforstått juss) skulle bli satt på spissen. 

Først publisert i Sambåndets marsutgave, som kom ut 29. mars.   

Les også: I vinden (leder om Fosen-sakens betydning for foreldreretten)

BLIKK PÅ NY SJEF? Torgeir Lauvås (t.v.) blir ny generalsekretær etter Erik Furnes (t.h.) dersom Lauvås selv vil, tror Sambåndet-redaktøren. FOTO: PETTER OLSEN

En av disse kan bli «fast» general

/5 Kommentarer/i , , , /av

KOMMENTAR  Her er min liste og vurdering akkurat nå over kandidater til stillingen som generalsekretær i ImF fra 2025. Én person peker seg ut.

Erik Furnes går av som generalsekretær i ImF til våren. Sambåndet har skrevet at ImF-styret har hatt et dusin navn på blokka som de ønsket å spørre om å bli ny general. Styreleder Gabriel Pollestad bekrefter at styrets ansettelsesutvalg så langt ikke har fått positive svar.  

Oppdatert: 21. desember gikk styrelederen ut med en midlertidig løsning.

For hva det er verdt, kommer jeg med noen tips fra redaktørkrakken, vel vitende om at noen på den følgende lista allerede kan ha blitt spurt og kanskje også sagt nei. Her får de muligheten til å ombestemme seg.

Her får de muligheten til å ombestemme seg   

I om lag to og et halvt år var daværende leder for ImF-Ung, Andreas Evensen, assisterende generalsekretær i ImF. Han ville åpenbart ha blitt vurdert for et opprykk nå, men på Erik Furnes’ anbefaling søkte han – og fikk – den viktige rektorjobben på Bildøy bibelskole. Jeg holder det for utelukket at Evensen skulle kunne vende tilbake til ImF etter noen få måneder i rektorstolen.

Jeg holder det for utelukket at Andreas Evensen skulle kunne vende tilbake til ImF etter noen få måneder   

Da er min soleklare favoritt nåværende kretsleder i ImF Rogaland, Torgeir Lauvås. Han nyter den nødvendige tillit både «på grasrota» og blant tillitsvalgte og ansatte i alle ledd. Han var i mange år omreisende forkynner, og han står fortsatt på talerstolen. Han er solid plantet i lokalt forsamlingsliv og har vist seg som nytenkende og modig.

At kretslederne valgte Lauvås til å takke av Erik Furnes på deres vegne under Lederkonferansen (bildet), sier også sitt. Aldersmessig er Torgeir Lauvås i begynnelsen av 50-årene og er dermed yngre enn Furnes.

Om Torgeir Lauvås selv vil, tror jeg han blir den nye generalsekretæren i ImF  

Når styreleder Gabriel Pollestad bekrefter at flytting til bergensområdet ikke vil bli satt som et ufravikelig krav, er et mulig slikt hinder ryddet av veien. Om Torgeir Lauvås selv vil, tror jeg han blir den nye generalsekretæren i ImF. 

Om Lauvås ikke vil, er situasjonen vidåpen. Jeg mener det likevel vil være umulig for styret å ansette en mann – for det er det vi snakker om – som er uenig i ImFs nå video-understrekede syn på menn og kvinners tjeneste. Det ville ha diskreditert både Erik Furnes, styret selv og lære- og tilsynsrådet. Alene det gjør at en markant person som kretsleder i ImF Sunnmøre, Johan Halsne, er uaktuell for stillingen som generalsekretær.

Alene det gjør en markant person som Johan Halsne uaktuell  

Ser vi på resten av kretslederkorpset, kan Vegard Hetlebakke i Nordhordland nevnes. Han har bred erfaring innen ImF og er en godt likt forkynner. Sondre Johannes Orrestad i Sogn og Fjordane kan være en joler. Han har markert seg på de to siste generalforsamlingene og har uttalt endringsvilje.

Jeg er uenig med ham i hans iver etter å slå ImF sammen med Misjonssambandet  

Torgeir Skrunes er tidligere, og påtroppende, kretsleder i ImF Sør, og han har ellers vært tilknyttet ImF som forkynner. Jeg er uenig med ham i hans uttalte iver etter å slå ImF sammen med Misjonssambandet, men vil ikke utelukke ham av den grunn. 

Jarle Mong var 1. varamann til ImF-styret i forrige periode og er gjenvalgt til lære- og tilsynsrådet. Han har også vært med i kretsstyret for ImF Rogaland. Læreren på Framnes KVGS er en dyktig forkynner og ditto skribent. Hans fortid som fotballspiller gir ham innpass i miljøer også på utsiden av misjonen, og han har barn i «Awana-alder». 

Høyt utdannede Vegard Soltveit har sagt opp stillingen som generalsekretær i Israelsmisjonen. Han har vært ungdomsarbeider og styremedlem innen ImF og sitter på svært nyttig erfaring fra en beslektet organisasjon. Han har riktignok fått seg ny jobb, utenom kristensektoren.  

Fra forsamlingsnivået vil jeg trekke fram Svein Arne Fasseland. Han har fortid som forkynner og var leder for ImF-arbeidet på Bryne i en periode med betydelig endring. Fasseland har et stort kontaktnett. 

Skolesektoren

Assisterende rektor på Sjøholt folkehøgskole, Ruben Lie Monsen, var i noen år forkynner i ImF og tok på alvor tanken om å bosette seg på et sted med mindre kristen virksomhet. I likhet med Mong kan han appellere til det viktige familiesegmentet. 

Fra skolesektoren trekker jeg også fram Øystein Engås. Han er kjent som tidligere leder for NLM Norge – og som «tapende finalist» da Øyvind Åsland ble generalsekretær i Misjonssambandet – men er i dag rektor på indremisjonseide Møre barne- og ungdomsskule Ålesund. Engås har erfaring fra endringsprosesser i NLM, noe som kan være svært nyttig i det arbeidet ImF nå er inne i.

En annen skolemann er Reidar Røyland. Han hadde en tydelig stemme som nestleder i ImF-styret, men har vært mindre synlig etter at han gikk ut av styret. 

Tor Helge Fagermoen er et NLM-navn som jeg vet er spilt inn til styret. Han har internasjonal erfaring, fra lagsbevegelsen, og vil også i større grad enn andre kunne se på ImF med friske øyne. 

To bunnsolide ImF-ere er Asle Hetlebakke og Kjell Hauan, sistnevnte nettopp gjenvalgt som nestformann i ImF-styret. De har begge erfaring som kretsledere.

Erfarne er også Fredheim-pastor Runar Landro og tidligere Bildøy-rektor Gunnar Ferstad, men alder og uttalte personlige preferanser taler imot. (Se lenke øverst i artikkelen.)    

Dagen-redaktør Tarjei Gilje er spilt inn til ImF-styret. Gilje er analytisk og klartenkt og har også erfaring som eldste.  

I Laget og Ungdom i oppdrag er henholdsvis Karl Johan Kjøde og Andreas Nordli generalsekretærer. Nordli er mye brukt som taler og mentor i ImF-sammenheng, mens Kjøde har god kontakt med ungdom og viktig erfaring med tenkning rundt tros- og ytringsfrihet.  

Daglig leder for Tro & Medier, Jarle Haugland, var i åtte år ansatt i Bergens Indremisjon og er en strateg med gode evner innen kommunikasjon. At han nylig har flyttet til Sørlandet trenger ikke å utelukke ham.     

ImF-styret lar seg bistå i rekrutteringsarbeidet av Edvard Thormodsæter i Human. Kanskje den tidligere styrelederen i Bergens Indremisjon, og nåværende styreleder for Bildøy bibelskole, i stedet kan spørres om selv å ta jobben? 

I ledergruppa i ImF sentralt finner vi Kenneth Foss.  Den tidligere ImF-Ung-lederen har et stort kontaktnett og god oversikt. Han har evne til å organisere og også til å tenke strategisk.  

Endringsprosessen i ImF gjør det ikke enklere å ansette ny toppleder. Vi må be høstens herre om å drive arbeidere ut til sin høst.  

Først publisert i Sambåndet 12/22, som kom ut 21.12.22. Bladet ble sendt til trykking 14.12.22, og artikkelen er ikke endret når den nå publiseres digitalt.                 

FELLESMØTE: Fordeling av oppgaver mellom region og sentralledd ble diskutert på Gardermoen i september. FOTO: PRIVAT 

Splittet om endring

/0 Kommentarer/i , , /av

ANALYSE De som jobber med hvordan indremisjonsfamilien skal organiseres i framtiden, er nå delt omtrent på midten mellom det som kalles nettverksmodellen og regionmodellen. Sistnevnte har utviklet seg til å bli en blanding av begge. 

Arbeidet springer ut av vedtak på generalforsamlingen (GF) i 2019. Alle ti kretser i ImF ble bedt om å gå inn i en forpliktende prosess for å «finne fram til ein mest mogleg tenleg organisasjon og struktur for å nå lengst mogleg med vårt misjonsoppdrag». Konkret ble kretsene anbefalt å peke ut hver sin arbeidsgruppe «med mandat og mynde til å gå saman i eit felles læringsfellesskap». Oppdraget var å (1) skape en mest mulig felles forståelse for nåsituasjonen, (2) kartlegge behov og ressurser og (3) «arbeide fram konkrete tiltak for å styrke samhandling og betre utnytting av dei ressursane vi har i fellesskapet». 

Vedtak i saken skulle egentlig gjøres på GF i 2022, som var 5. november. Men koronapandemien gjorde det vanskelig å samles, og ImF-styret vedtok å utsette behandlingen til en ekstraordinær generalforsamling. Deretter må saken opp på kretsårsmøtene igjen.  

De kretsvise gruppene har jobbet med de tre punktene ovenfor. Som observatør synes jeg det har vært vanskelig å få grep om hvordan arbeidet står. I høst har jeg derfor forsøkt å orientere meg. I bildet som da framstår, er en modell som bygger videre på dagens struktur, nå ute av diskusjonen – i den grad den har vært med. Man står da tilbake med to modeller – region og nettverk.  

På siste fellessamling mellom alle de kretsvise gruppene, 16.–17. september, ble det gjennomført en uformell avstemning mellom disse to modellene. Her viste resultatet omtrent dødt løp. I månedene før dette møtet ble det også holdt regionale samlinger. Gruppene valgte selv hvem de ville møtes med, og noen la nok mer vekt på sammensetningen enn andre. Men hovedhensikten var å bli bedre kjent med hverandre og orientere om status.  

På årets GF ble det ryddet plass til et gruppearbeid om disse modellene, slik at de kretsvise gruppene kunne ha noen signaler med seg i det videre arbeidet. Tre ressursgrupper, bestående av ansatte, skal over nyttår legge fram utredninger om hvordan økonomi, skole og leirsteder kan organiseres i de ulike modellene. Det vil ventelig være viktig for de kretsvise gruppenes endelige konklusjon. Neste fellesmøte mellom gruppene er i mars. I mellomtiden skal gruppelederne møtes digitalt. Noen grupper er kommet lengre enn andre i å gjøre seg opp en mening.   

På GF fikk delegatene en presentasjon av hvordan man ser for seg henholdsvis en region- og en nettverksmodell. I en nettverksstruktur er hovedtanken at like enheter, så som foreninger/forsamlinger, leirsteder og skoler, søker kontakt med tilsvarende enheter andre steder, i steder for at de – som i dag – henvender seg oppover et nivå. Noen enheter har mer ressurser enn andre på et område, og blir ressursenheter. Dermed trenger ikke alle å være eksperter på alt.  

I denne modellen er kretsen borte. De ansatte herfra skal jobbe med å sette folk i kontakt med hverandre og skape forbindelser. ImF sentralt beholdes i hovedsak likt som i dag. 

I regionmodellen beholder man et koordinerende mellomledd – regionen – men de lokale enhetene innenfor hver region skal likevel jobbe i nettverk, slik som beskrevet ovenfor. En prøver med andre ord å kombinere den litt radikale nettverksstrukturen med noe som er mer kjent. Det er flere varianter av denne modellen, der oppgavene som ImF sentralt har i dag, i større eller mindre grad er fordelt på regionskontorene.

Med regionmodellen håper man nok å få gjennomslag i organisasjonsdemokratiet for i alle fall noe endring, i stedet for å satse på å ta skrittet til nettverksmodellen fullt ut  

Slik det framstår for meg, er regionmodellen blitt et kompromissforslag, forstått på den måten at man beholder et geografisk utvidet kretsledd for å skape mer trygghet i misjonsfolket. Dermed håper man å få gjennomslag i organisasjonsdemokratiet for i alle fall noe endring, i stedet for å satse på å ta skrittet til nettverksmodellen fullt ut. Det kan føre til at effekten av endringen blir mindre. 

På GF påpekte utsending fra Bergens Indremisjon, Njål Skrunes, at han i begge modellene savner en avklaring om hvor arbeidsgiver- og personalansvaret skal ligge. I en misjonsorganisasjon er det også en tilleggsdimensjon i dette som han beskrev som kallsretten. Den som ansetter, har også et ansvar for å føre åndelig tilsyn. Og den som har kallsretten, må vite om det er økonomisk grunnlag for å kalle en person til en tjeneste. Ting henger sammen, og Skrunes mente at dette burde ha vært avklart i starten av prosessen, uavhengig av modell. 

Om timeplanen skal følges, ligger det an til en spennende vinter og vår i indremisjonsfamilien.

Oppdatert 13. desember: Etter det jeg forstår, heller minst to av de kretsvise gruppene akkurat nå mot status quo – altså at man beholder dagens tredelte grunnstruktur med lokallag, krets og forbund. 

Først publisert i Sambåndet nr. 11/22, som kom ut 17. november.

TILTRENGT: Erik Furnes sender et tiltrengt og takknemlig signal om åpenhet også om det vanskelige. Og det i en sammenheng som ikke alltid viser seg å være så begeistret for akkurat det, skriver redaktør Petter Olsen. Bildet er fra Lederkonferansen i 2019 og brukes første gang her. FOTO: PETTER OLSEN  

Ikke noen søndagsskole

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Åpenheten som Erik Furnes viser i forbindelse med oppsigelsen som generalsekretær, har stor verdi for en organisasjon som ImF.

Kl. 11.03 onsdag 14. september publiserte sambåndet.no nyheten om oppsigelsen. Kort tid etterpå var saken plukket opp av nettavisene til Dagen, Vårt Land og Norge i dag. 

Erik Furnes gjør det klart at han sier opp etter «ei samla vurdering». Det er en mye brukt formulering. Men Furnes konkretiserer, for det er flere momenter ligger til grunn for vurderingen. Det første momentet er tidsmessig. Furnes har sittet 13 år i stillingen, tre år mer enn han selv så for seg da han begynte i august 2009. Det andre er familiært og knyttet til en endret situasjon i den nære familien. 

Poenget mitt er at om han ville, kunne Furnes ha stoppet her. Disse to grunnene ville vært nok til å forklare oppsigelsen – i den grad generalsekretæren har noe krav på seg til å avgi en offentlig forklaring. Men Erik Furnes legger til et flerleddet tredje moment, som gjelder forholdet til organisasjonen ImF og mennesker som på ulikt vis har en relasjon til den. Dette merker jeg meg med stor interesse. 

Generalsekretæren finner det rett å si opp både av «omsyn til meg sjølv og til organisasjonen», framholder han. Og igjen konkretiserer Furnes, for dette handler om «den slitasje eg merkar når det gjeld tillit og relasjonar». Når Vårt Land ber om utdypning av denne sistnevnte formuleringen fra sambåndet.no, påpeker Furnes at lederrollen har en kostnad: «Noen saker finner sin løsning, og folk aksepterer situasjonen, men det er også noen ting som ikke lar seg løse. Det får konsekvenser for relasjoner og tillit».

Generalsekretæren nevner ikke eksempler, og det skal også jeg la ligge her. Det viktigste er nemlig at han sier dette, ikke hvilke konkrete eksempler han tenker på. 

Når Dagen spør om samme formulering, går generalsekretøren et stykke lenger. Han siteres indirekte på at «flere saker over flere år har gjort at han ikke lenger opplever det hensiktsmessig å fortsette som leder». Forutsatt at dette er riktig gjengitt, berører det meg.  

I et direkte sitat utdyper Furnes med at generalsekretæren «skal påse at mennesker blir håndtert på en måte som gjør at misbruk av makt ikke skal skje (…). Det er varslinger og saker som må håndteres». På spørsmål om hvorvidt Furnes opplever å ha tillit i organisasjonen, svarer han at han generelt opplever å ha tillit «blant kretser og ledere i forsamlinger. Det «handler mer om forhold til enkeltmennesker», forklarer han.

Igjen: Konkrete eksempler er unødvendig, ærligheten om at de finnes, er det viktige. 

Dette er altså det som er offentlig kjent om bakteppet for formuleringen «den slitasje eg merkar når det gjeld tillit og relasjonar». Og dette tredje leddet i begrunnelsen for oppsigelsen oppleves enda sterkere når vi tar med kallstenkningen i misjonen – at et indre kall bekreftes av et ytre. Da generalsekretær-jobben ble ledig i 2008, satt Furnes som formann i forbundsstyret og kretsleder for Sunnmøre Indremisjon. Han søkte ikke på jobben som generalsekretær, men forbundsstyret kalte ham til stillingen i form av et enstemmig vedtak i september samme år. «Grunnen til at eg har sagt ja er at for det første at det har vore ei tydeleg samling om mitt kandidatur. Det opplever eg som eit sterkt kall», sa Furnes til sambåndet.no 15. september 2008.  

Han hadde altså det viktige ytre kallet i ryggen da han begynte i jobben. Og dette kan vi på et vis si ble fornyet av det samme organet – ImF-styret – to ganger. Første gang da Furnes tok opp med styret i 2018 at han nærmet seg de ti årene han selv hadde sett for seg i jobben. Andre gang da han i vår ble bedt av ImF-styret om å fortsette i alle fall fram til den ekstraordinære generalforsamlingen i november neste år. 

Ser man på forholdet til organisasjonen isolert, tror jeg noen misjonsfolk da vil kunne tenke at Furnes burde ha gått med på å stå et år til. At han likevel finner det nødvendig å sette sluttstrek tidligere, blir jeg – igjen – berørt av.  Han sier rett ut at han «har ikkje naudsynt energi og motvasjon til å halde fram».  

Nå skal vi ikke overdramatisere dette. Erik Furnes har gjort det klinkende klart at han mest av alt kjenner på takknemlighet, og at han ikke føler på bitterhet overfor noen. Men ikke minst i en misjonsorganisasjon, der forventning til lojalitet og personlig oppofrelse kan være høy, sender Erik Furnes et sterkt signal med sin vektlegging av «den slitasje eg merkar når det gjeld tillit og relasjonar». 

Ikke minst i en misjonsorganisasjon, der forventning til lojalitet og personlig oppofrelse kan være høy, sender Erik Furnes et sterkt signal

For hva det er verdt, tror jeg han gjør helt rett i å vektlegge det i nettopp en stilling som generalsekretær. Og ved å legge det offentlig fram, sender han også enda et tiltrengt og takknemlig signal – om åpenhet også om det vanskelige. Og det i en sammenheng som ikke alltid viser seg å være så begeistret for akkurat det.  

Den mektige partisekretæren Haakon Lie sa en gang at «Arbeiderpartiet er (…) ikke noen søndagsskole.» Det er kanskje synd å si det, men det er ikke misjonsorganisasjoner alltid heller. 

Først publisert i Sambåndets papir-/e-blad-utgave for oktober. Etter ønske fra redaksjonen i Dagen er artikkelen også publisert på dagen.no, 04.11.22 (lenke krever innlogging).

Flere meningsbærende artikler fra Sambåndet finner du her.

OFFENTLIG: Er NRK, her representert ved Kringkastingshuset, en redaksjon som tar egne redaksjonelle avgjørelser, eller er den «statens TV-kanal», som lederen for Human-etisk forbund vil ha det til, spør Sambåndet-redaktøren. FOTO: WIKIMEDIA COMMONS  

Offentlig tro

/3 Kommentarer/i , , /av

Lederen i Human-etisk forbund opererer med diskuterbare definisjoner og argumenterer mot TV-gudstjenester på en måte som NRK-redaktøren virkelig bør reagere på.

3. august kunne Dagen melde at NRK, fra og med 4. september, skal sende gudstjenester på TV ukentlig. Fram til nå har det kun skjedd ved store høytider. 7. august kom leder i Human-etisk forbund (Hef) med en programmessig protest mot dette i form av et debattinnlegg i Vårt Land.

Christian Lomsdalen bygger sin argumentasjon på et skarpt skille mellom uttrykkene «det offentlige rom» og «det offentlige». Styrelederen i Hef definerer «det offentlige rom» ganske upresist som «samfunnet», mens «det offentlige» er «institusjoner som kommuner, fylker, staten og andre fellesinstitusjoner». I innlegget hevder han at religionsutøvelse og forkynnelse må holdes ute av «det offentlige», som Hef-lederen altså tolker som fellesinstitusjoner.  

I desember 2006 publiserte Vox Publica, et magasin som omhandler demokrati og ytringsfrihet, en artikkel med overskrift «Offentlig rom». Her skriver samfunnsforskeren Erling Dokk Holm at «offentlig rom» rent juridisk er «et fysisk territorium som alle har adgang til». Jeg legger godviljen til og antar at det også er dette Lomsdalen mener. Men så fortsetter Holm med å si at «offentlig rom» også brukes billedlig, og at det da gjerne betyr «det samme som offentlighet, ordskifte eller debatt». 

Går vi til ordboka, defineres «offentlig» både som noe alle har adgang til, som offentlige parker, og noe som «har med stat og kommune (hele samfunnet) å gjøre». «Offentlig», eller den bøyde formen «offentlige», synes altså både å kunne brukes om det Lomsdalen beskriver som «det offentlige rom» eller «samfunnet», og om fellesinstitusjoner i samfunnet – det Lomsdalen kaller «det offentlige».  

At jeg ikke finner igjen Lomsdalens skarpe skille blir viktig når vi går til Verdenserklæringen for menneskerettigheter. Ikke minst Hef vil formodentlig være vel kjent med artikkel 18, som omhandler religions- og trosfrihet. Her står det følgende, i norsk oversettelse: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer». 

Her beskrives to situasjoner der man har rett til å gi uttrykk for sin religion eller tro: alene eller sammen med andre, offentlig eller privat. På engelsk brukes uttrykket «in public» der det på norsk står «offentlig». Til norsk kan dette oversettes med «i offentligheten» og betyr et sted man kan ses av mange mennesker.  

Lomsdalen finner ikke grunn til å kommentere artikkel 18 i sitt innlegg, men den er etter mitt syn svært relevant. Jeg tror nemlig heller ikke Lomsdalen og Hef mener at «offentlig» slik det her står – som det motsatte av «privat» – ikke skal inkludere massemedier som eksempelvis NRK. Og det man altså skal få lov til også i offentligheten, er å «gi uttrykk for» sin tro «gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer». Det er en ganske god beskrivelse av hva som skjer blant annet på kristne møtesamlinger.  

Det NRKs ansvarlige redaktør, Vibeke Fürst Haugen, bør merke seg, er at Christian Lomsdalen videre langt på vei reduserer Norges største redaksjon til kun å være en fellesinstitusjon, på linje med kommuner, fylker og staten. Hef-lederen beskriver rett og slett NRK som «statens TV-kanal» (gjentatt med litt andre ord i nytt innlegg i Vårt Land 25.08.22: «… NRK som en offentlig, statlig aktør»). Slik vi ellers kjenner statlige fjernsynskanaler, gir det ikke mye rom for ansvarlig redaktør i utførelsen av samfunnsoppdraget med å «informere om det som skjer i samfunnet» (Vær varsom-plakaten 1.4.). Her er kanalsjef i NRK, Bjørn Tore Grøtte, imidlertid klar i Dagen 5. august: «NRK skal speile samfunnet historien og kulturen i Norge, også den religiøse arven.» 

Og nettopp om den religiøse arven har også Grunnloven noe å si, som Christian Lomsdalen naturlig nok heller ikke trekker inn i sitt innlegg. «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv», heter det i paragraf 2. «Forblir» betyr «fortsette å være» og dekker både fortid, nåtid og overskuelig fremtid. Det ville da være både underlig – og i strid med menneskerettighetene – om ikke kristen tro skulle kunne komme til uttrykk også i Christian Lomsdalens høyst diskuterbare definisjon av «det offentlige».

PANEL: Martin Paulsen, til venstre, Ine Eriksen Søreide og Kalle Kniivilä snakket om krigen i Ukraina. Fredrik Solvang ledet samtalen. FOTO: PETTER OLSEN

Putins ikke-folk

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Tankene gikk til konflikten mellom palestinaaraberne og Israel da krigen i Ukraina var tema på Nordiske mediedager.

BERGEN: Aarebrot-samtalen 6. mai handlet om årsaksforhold og ringvirkninger knyttet til krigsutbruddet 24. februar. De tre i panelet levnet ikke noe håp om en fredelig utgang på krigen. 

På spørsmål fra debattleder Fredrik Solvang – kjent fra «Debatten» på NRK1 – om hvorvidt Russland og Ukraina er broderfolk, tok Martin Paulsen først ordet. Han leder institutt for fremmedspråk ved Universitetet i Bergen og har doktorgrad i russisk.  

Slavere

Paulsen viste til at den ideologiske retningen panslavisme står sterkt i deler av den russiske befolkningen. Den baserer seg på at slaverne som folkeslag har noe til felles. Da snakker vi eksempelvis om ukrainere, russere, belarusere (folk fra det som tidligere ble kalt Hviterussland) og serbere. Konkret handler det blant annet om at språkene er ganske like og om forståelsen av den russisk-ortodokse kirke og dens misjon i verden. Ukrainerne er enig i at de snakker et slavisk språk, men regner den ortodokse kirke i Ukraina som en egen kirke.   

Kalle Kniivilä er finskfødt journalist og forfatter bosatt i Sverige. Han har også jobbet ved den svenske ambassaden i henholdsvis Moskva og Kyev. Kniivilä påpekte at den russiske presidenten Vladimir Putin i stedet for broderfolk snakker om at russere og ukrainere er samme folk. Slik Putin ser det, har ukrainere ikke rett til å eksistere, og dermed har heller ikke en ukrainsk stat rett til å eksistere – annet enn som en russisk koloni.

Parallell  

Journalisten brukte dette som et poeng da han avviste muligheten av en diplomatisk løsning mellom Russland og Ukraina: – Det er egentlig umulig å forhandle når motparten din sier at «du har ikke rett til å eksistere». Hva skal man da forhandle om, spurte Kalle Kniivilä retorisk. 

Det splittede palestinaarabiske lederskapet anerkjenner ikke Israels rett til å eksistere som en jødisk stat. Isolert sett er det da ikke rart at forhandlinger gjennom flere tiår ikke har ført til levedyktig enighet.

Det var da tankene mine gikk til Midtøsten. Det splittede palestinaarabiske lederskapet anerkjenner ikke Israels rett til å eksistere som en jødisk stat. Isolert sett er det da i grunnen ikke rart at forhandlinger gjennom flere tiår ikke har ført til levedyktig enighet. 

Nato

Både Finland og Sverige har søkt om medlemskap i forsvarsalliansen Nato etter krigsutbruddet. Ukraina har i 20 år ønsket en tilnærming til Nato, styrket av at Russland angrep den tidligere sovjetrussiske republikken Georgia i 2008. Ukraina har nylig også startet en prosess med sikte på å bli medlem av EU. Martin Paulsen framholdt at Russland vil bruke innlemmingen av Finland og Sverige i Nato som ledd i en forståelse av at Russland er under angrep og derfor må handle som de gjør. 

Den tredje paneldeltakeren, tidligere forsvars- og utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) mente at Russlands forhold til Nato er «ganske underordnet» som årsak til krigsutbruddet. – Det er ikke riktig å si at det hadde gått bra med Ukraina dersom landet ikke hadde snakket om Nato og EU, fastslo den erfarne utenrikspolitikeren.  

Demokrati

Hun finner årsaken til krigen i det som har vært Putins politiske målsettinger siden 2007–08, om å få en «annen europeisk sikkerhetsarkitektur» og stanse demokratiets utbredelse i nærområdet. 

– Demokratiet har den leie tendens at det smitter, og det er den største trusselen mot Putins regime. Ukraina er det viktigste landet for Russland, og derfor er det viktig med en russiskvennlig regjering der, resonnerte Søreide, som la til at Putin ikke reelt har akseptert Sovjetunionens oppløsning. 

– Ikke akseptere

Høyre-politikeren erklærte seg også uenig i en utbredt tanke om at vi nå må «akseptere at Krim er russisk og gå videre derfra». – Tid har ingen betydning her. Dersom Vesten hadde latt dette passere, ville det være en klar indikasjon på at Vesten heller ikke ville reagert dersom Putin fortsatte. Putins hovedtanke med å ta Krim var å få kontroll i et område, mente Søreide.  

Som tidligere nevnt kunne ingen av de tre paneldeltakerne se for seg noen diplomatisk løsning. Som Søreide sa: «Det er ikke der man er nå. Det handler om å få stoppet krigen og få russerne ut.» Utenrikspolitikeren avviste også at det kunne noe ligge noe håp i at Putin eventuelt forsvinner. Det sivilsamfunnet som kunne overtatt, har Putin brukt 22 år på å bryte ned. En ny russisk leder må forventes å trekke landet ytterligere i autoritær retning.

«Uff!» 

– Veldig mye tilsier at vi kommer til å se en negativ utvikling i Russland i mange år framover, og det påvirker også hva som er mulige utfall av krigen, sa Ine Eriksen Søreide. 

Fredrik Solvang ga nok uttrykk for mange tilhøreres inntrykk da han avsluttet samtalen på denne ukarakteristiske måten: «Uff! Takk for oss …»       

KALL: Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet. Gud hjelpe hennes mann i etterfølgelsen av det gudgitte kallet til ham – begge til forbilde for alle oss andre, skriver redaktør Petter Olsen. ILLUSTRASJONSFOTO: ESTHER ANN/UNSPLASH.

Bibelsk underordning i ekteskap 

/0 Kommentarer/i , , , /av

KOMMENTAR En kristen kvinnes stillferdige overbevisning om forholdet mellom mann og kvinne i ekteskap, møtes med avvisning. Men en overbevisning som er grunnet på Bibelen som høyeste autoritet for liv og lære, står seg – ikke minst i møte med motstand.  

I Stavanger Aftenblads magasin 24. april er Sofie Braut en av fire kvinner som intervjues under vignetten «Dei er ikkje A4». Alt etter hvordan man skiller seg ut, kan det fort straffe seg i et samfunn som i vår tid er preget av marxistisk gruppekamp og dermed er på full fart i totalitær retning. 

Selv om det løftes fram i en samleingress for alle de fire intervjuene, er det først mot slutten av selve artikkelen at journalisten kommer inn på Brauts tanker om «ei bibelsk tenestedeling mellom menn og kvinner». Ein ting dette fører med seg for kvinnen fra Time på Jæren, er at «mannen skal vera overhovudet i familien», slik journalisten formulerer det. 

Funksjon

Brauts kloke begrunnelse er sitert slik: «Menn og kvinner er kalla til ulike funksjonar. I vår tid tolkar ein gjerne det som at kristendommen meiner kjønna har ulik verdi, men slik er det ikkje. Når ein er to i eit ekteskap, må den eine ha ein overordna funksjon, elles vil ein ikkje greia å setja ein kurs. Men i Bibelen står det også at mann og kvinna skal underordna seg kvarandre. I dagens maktspråk der det meste handlar om å kjempa om privilegium, kan dette lett mistolkast. Tanken er at mann og kvinne utfyller einannan. Ved å vera ein god leiar skal mannen eigentleg vera ein god tenar. Kvinna skal dermed ikkje vera noko dørmatte.»

2. mai blir saken plukket opp av Vårt Land, og avisen drar i gang en debatt om underordning. I denne artikkelen er det ikke noe poeng for meg å redegjøre for ytringene i en ennå pågående debatt. Sofie Brauts treffende karakteristikk av reaksjonene som «forslitne feministiske klisjear» (Vårt Land 16. mai), gir et inntrykk.

Sten Sørensen havner i en misforstått omdømmetenkning

Men i Dagen (og Vårt Land) 2. juni kommer pastor i Misjonskirken Stavanger, Sten Sørensen, med et innlegg som i større grad vekker interesse. Ulikt de fleste andre går han gjennom relevante skriftsteder på en bibeltro måte og påviser syndefallets negative konsekvenser også for forholdet mellom mann og kvinne.

Til kvinnen, Eva, sa Gud (1. Mos 3,16): «Med smerte skal du føde dine barn. Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» Nettopp fordi dette budskapet var en følge av syndefallet, har det – som Sørensen også påpeker – blitt misbrukt og ført til at kvinner har blitt undertrykt opp gjennom historien.  

Gjenopprettelse

Men det pastoren dessverre unnlater å ta med, er at forholdet mellom mann og kvinne gjenopprettes ved Jesu stedfortredende død og oppstandelse. Kanskje det er derfor Sten Sørensen havner i en misforstått omdømmetenkning i spørsmålet om underordning. Kast et blikk på Joh 6,60f for å se hvor lite Jesus var opptatt av reaksjonene på det han sa!  

I Høysangen 7,10 hører vi den unge kvinnen Sjulammit, som er et bilde på alle kristne, uttale profetisk: «Jeg hører min elskede til, og til meg står hans hu.» (min uthevelse). Dette legger et viktig grunnlag for apostlenes senere tale om underordning.  

Trinitarisk

Tim og Kathy Kellers undervisning om kvinner i tjenesten er blitt avgjørende for min forståelse. Oppsummert kan vi si at de tar utgangspunkt i 1. Kor 11,3: «Men jeg vil at dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, og mannen er kvinnes hode, men Gud er Kristi hode». Av dette følger det som ekteparet Keller kaller «det trinitariske prinsipp». For det første ser vi her at Kristus har en myndighetsfunksjon i forholdet til mennesker. Men Rom 15,2–3 forteller oss at myndighetsfunksjonen uttrykkes gjennom offertjeneste («For heller ikke Kristus levde seg selv til behag …»).  

Med referanse også til Fil 2,6f ser vi for det andre at Jesus «tok en tjeners skikkelse på seg» selv om han var «i Guds skikkelse». Hode-funksjonen innebærer altså ikke overlegenhet. Jesus tok frivillig på seg en underordnet rolle overfor Gud. 

Likeverdig

Med andre ord innebærer bibelsk lederskap for det første tjenerskap og for det andre frivillig og respektfull underordning mellom likeverdige. I ekteskapet kaller Gud kvinnen til å underordne seg mannen (Ef 5,21f), basert på det trinitariske prinsipp. Mannen kan ikke bruke dette ansvaret til å overstyre for å behage seg selv, men får en myndighet til å skjære gjennom i fastlåste situasjoner. Både kvinnen og mannen må underordne seg Guds kall, og kallet til mannen er å elske sin kone «likesom også Kristus elsket menigheten og ga seg selv for den».

Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet 

Sofie Braut har valgt å følge Guds kall i ekteskapet. Gud hjelpe hennes mann i etterfølgelsen av det gudgitte kallet til ham – begge til forbilde for alle kristne ektefolk.

Først publisert i Sambåndets papirutgave for juni og juli.

GIKK AV: Eva Kristin Hansen (Ap), Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og Hadia Tajik (Ap) var med på å gjenopprette tillit ved å forlate sine posisjoner, mener Sambåndet-redaktøren. FOTO ENKELTBILDER: STORTINGET. MONTASJE: SAMBÅNDET

Tilbake til normalen

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR At flere rikspolitikere i Norge har forlatt fremstående verv de siste månedene, har på et vis gitt oss tilbake troen på ansvarlighet og et sannhetsbegrep bygd på faktaopplysninger.

Høsten 2021 gikk Kjell Ingolf Ropstad av både som leder for KrF og som statsråd i Erna Solbergs regjering. I november samme år forlot stortingspresidenten, Eva Kristin Hansen (Ap), kongerikets nest høyeste verv. I mars i år var det Hadia Tajik sin tur til å annonsere sin avgang, da fra vervet som statsråd i Støre-regjeringen, senere også fra det valgte vervet som nestleder i Arbeiderpartiet.

Bakgrunnen for avgangene var den såkalte pendlerbolig-saken. Avsløringer i ulike medier reiste tvil om hvorvidt reglene for tildeling av skattefri pendlerbolig var blitt fulgt, og politiet har satt i gang etterforskning i saken. 

I utgangspunktet tok alle tre selv beslutningen om å gå av, og Tajik brukte endog uttrykket å «be om tilgivelse». I et intervju med Egil Svartdahl på TV-Inter 6. februar i år, sa Kjell Ingolf Ropstad at det var «ganske åpenbart for meg at jeg måtte gjøre det» – altså trekke seg som statsråd. Selv om det var fristende å forsøke å bortforklare, innså han at det var «en ganske stor feil jeg egentlig har gjort». Han beskrev det som at han som privilegert politiker ønsket å «utnytte disse ordningene og virkelig få tynt ut».  

Også i dag mener han at pendlerboligsaken var grunn nok til å trekke seg. Som «en av de aller mektigste i landet» måtte han være «et bedre forbilde», sier han. «Jeg feilet, og det måtte jeg ta konsekvensen av. Egentlig er det godt å ta konsekvenser også, innimellom, selv om det var veldig kjipt.» Kjell Ingolf Ropstad vant respekt for ærligheten han viste i dette intervjuet. 

De nevnte avgangene gjorde at tankene mine gikk til en annen politiker, privilegert på et helt annet nivå enn Ropstad, på den andre siden av Atlanterhavet. I løpet av Donald Trumps kampanje for å bli amerikansk president kom det fram en rekke avsløringer som ga god grunn til å stille spørsmål ved hans egnethet og karakter. Men i stedet for å følge medarbeideres råd om å trekke seg, svarte Trump med bagatellisering, avvisning, angrep og en definisjon av «falske nyheter» som han har til felles med Vladimir Putin. Det helt ekstraordinære og svært farlige var at han ble trodd, unnskyldt og heiet videre fram, ikke minst av velgere som tidligere hadde stilt seg under slagordet «Character matters» («personlig karakter har betydning»). 

Mer om dette i denne episoden av podkasten Lydbåndet.

«Jeg kunne ha stått midt på Fifth Avenue og skutt noen, og jeg ville ikke ha mistet noen stemmer», sa Trump i januar 2016. Hva han gjorde eller sa var med andre ord irrelevant. Poenget var ikke om noe var riktig eller galt, men at han ville slippe unna med det. 

Per i dag er det vanskelig å se for seg at verken Kjell Ingolf Ropstad, Eva Kristin Hansen eller Hadia Tajik ville ha kunnet bli værende i sine posisjoner om de hadde valgt en slik strategi. Vi får tro at det sier noe positivt om den norske folkesjelen.  

Ropstad fortalte i TV-Inter-intervjuet at han leste i en barnebibel for datteren sin. Da boligsaken sto på som verst, hadde han kommet til historien om Jakob som overtalte broren Esau til å selge ham førstefødselsretten sin (1. Mos 25). Ropstad hadde ellers lagt merke til hvordan også andre av Bibelens helter var feilbarlige mennesker, men at Gud likevel kunne bruke dem.  

Det er det godt for noen og enhver å være oppmerksom på. Likevel finner vi selvsagt også veiledning i Bibelen for en redelig livsførsel. I 2. Mos 18 får Moses gode råd fra sin svigerfar, Jetro (v. 21): «Velg deg så ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning. Sett dem til førere over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti.»  

Kommentarene i Bibelen Ressurs trekker ut fem kvalifikasjoner for disse statstjenestemennene (kjønn er her ikke hovedpoenget): 1. De måtte være dyktige. 2. De måtte frykte Gud ved å kunne vise medynk, ærefrykt, from ydmykhet og moden lydighet. 3. De måtte være troverdige, i samsvar med Guds sinnelag. 4. De måtte være slike som vendte seg bort fra urettferdig vinning, slik at de ikke kunne bestikkes. 5. De skulle inndeles i forhold til ansvar (antall underordnede), med andre ord skulle alle være ansvarlige overfor en annen.  

Meningen med å trekke fram dette, er ikke å hevde at de nevnte samfunnstoppene ikke kan krysse av for noen av disse karaktertrekkene – for det kan de åpenbart. Men de tok en selvvalgt konsekvens på basis av opplysninger som skapte en erkjennelse hos dem.    

«Da vil også alt folket her kunne gå hjem i fred», la Moses’ svigerfar til.

Presisering: Artikkelen er skrevet til aprilnummeret, som hadde deadline 6. april. Den nevner derfor ikke avgangen til Odd Roger Enoksen som ble kjent 9. april. Enoksens avgang hadde for øvrig en annen bakgrunn enn de som er med i artikkelen.