DEMONSTRASJON: Samer etablerte blant annet en lavvo foran Stortinget høsten 2023 for å demonstrere mot regjeringens håndtering av Fosen-saken. Snart kan det være friskole-Norges tur til å aksjonere mot myndighetene. FOTO: SSU/WIKIMEDIA COMMONS 

Lenkegjeng for friskoler

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR Dersom staten vil tvinge gjennom at det ikke skal være lov i kristne friskoler å holde fram bibelsk samlivslære, er det all grunn til å gå til sivil ulydighet.

Da det jødiske Høye råd ville begrense apostlenes ytringsfrihet til å forkynne evangeliet, ga Peter og de andre klar beskjed: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg 5,29).

Nå har Utdanningsdirektoratet (Udir) forsøkt seg på noe av det samme – ved å ville nekte kristne friskoler å undervise om blant annet Guds skaperordning knyttet til kjønn og seksuelt samliv. Utgangspunktet er Udirs tilsyn med friskoler som er eid av Menigheten Samfundet. 

Vindmøller 

«Læremidlene og undervisning kan ikke fremstille homofilt samliv negativt, for eksempel gjennom bibelsitater», presiserte avdelingsdirektør Marianne Granlund eksempelvis på generelt grunnlag overfor Vårt Land 16. juni. Holdningen som ligger i disse ordene, kan kristne friskoler simpelthen ikke bøye seg for.

Holdningen som ligger i disse ordene, kan kristne friskoler simpelthen ikke bøye seg for.  

Nå er det ikke sikkert at saksbehandlere i Udir er veldig opptatt av hva Bibelen sier om samliv. Det de derimot må forventes å være oppmerksomme på, er vår tids hellige tekst, nemlig menneskerettighetserklæringen. På lederplass i nr. 3/23 påpekte Sambåndet parallellen mellom de mye omtalte vindmøllene på Fosen og kristne friskolers frihet. Unge demonstranter lenket seg fast og ga seg ikke før regjeringen hadde vedgått at turbinene i Trøndelag representerte et «pågående menneskerettighetsbrudd».  

Konvensjoner 

Den prinsipielle likheten ligger i to FN-konvensjoner fra 1996 som er en del av menneskerettighetsregelverket og rettslig bindende for blant annet Norge.

Da Høyesterett avsa dom om at konsesjonen til Storheia og Roan vindkraftverk var ugyldig, var det med grunnlag i artikkel 27 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) om rett til kulturutøvelse.

I nøyaktig samme traktat finner vi den akkurat like juridisk bindende artikkel 18. Her fastsettes det vi kaller foreldreretten, nemlig at statene «forplikter seg til å respektere foreldres (…) frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning». Dette er det juridiske grunnlaget for å drive kristne friskoler.  

Mens aktivister på vegne av reindriftssamene har ropt artikkel 27 ut fra hustakene, og det med en dirrende moralsk indignasjon vi vel knapt har sett maken til i kongeriket, er det langt mer stille om artikkel 18. 

Forpliktelser 

Dersom ikke Kunnskapsdepartementet i en klagesak setter Udir på plass, må stillheten brytes! Det kan skje ved at friskole-Norge går til samlet sivil ulydighet med støtte i apostelen Peters erklæring.

Dersom ikke Kunnskapsdepartementet i en klagesak setter Udir på plass, må stillheten brytes!

Det kan også skje gjennom en rettssak, for konservative kristne har menneskerettighetsloven fra 1999 å vise til. Hans Morten Haugen, med doktorgrad blant annet i juss og professorstilling ved Vid vitenskapelige høgskole, påpeker i Vårt Land 4. juli at denne loven går foran bestemmelser i annen lovgivning, deriblant likestillings- og diskrimineringsloven. 

Professoren trekker fram den andre bindende konvensjonen fra 1996, om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Artikkel 10 understreker familiens særlige rolle i omsorgen for og utdannelsen av barn.

Artikkel 13 (3) fastslår at statene skal «respektere foreldres (…) frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter». 13 (4) framholder «enkeltpersoners eller organisasjoners frihet til å opprette og drive undervisningsinstitusjoner.» Haugen viser også til Barnekonvensjonens artikkel 29, siste avsnitt. 

Godkjent 

Udir og andre holder fram likestillings- og diskrimineringsloven paragraf 27 om innholdet i lærebøker og undervisningen. Men jussprofessor Hans Morten Haugen mener at «ØSK-konvensjonen har mer vektige argumenter for at kristent baserte skoler kan bevare sine særtrekk og ha læreplaner og læremidler som avviker fra den offentlige skolen».

Menneskerettighetslovgivningen synes å gi solid støtte til konservative kristne i denne – og andre – saker.

Vilkåret i ØSK er at undervisningen i friskolene er «i overensstemmelse med eventuelle statlige minstekrav». Professoren viser her til at Udir faktisk har godkjent KRLE- og kristendomskunnskap-læreplaner, samt andre ressurser, utviklet av Kristne friskolers forbund (KFF). Med andre ord er disse læreplanene vurdert til å oppfylle de statlige minstekravene. 

Jeg gleder meg over at menneskerettighetslovgivningen altså synes å gi solid støtte til konservative kristne i denne – og andre – saker. Og dersom lovveien mot formodning ikke skulle føre fram, er vi på et annet nivå, nemlig den bibelske åpningen for det vi i dag kaller sivil ulydighet.  

Mal 

I Apg 5 advarte lovlæreren Gamaliel Det høye råd mot å «finnes i strid mot Gud». Selv om de jødiske lederne «hørte på hans råd», tok de ikke hensyn til det. Tvert imot befalte de at apostlene skulle piskes, og Jesu utsendinger ble nektet å «tale i Jesu navn». 

Kanskje tiden snart er kommet der Apg 5 blir malen også for konservative kristne i Norge.

Men til tross for hudstrykning og påbud leser vi at apostlene «gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. Uten opphold fortsatte de med å lære hver dag i templet og hjemme, og å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias». 

Kanskje tiden snart er kommet der Apg 5 blir malen også for konservative kristne i Norge.

Først publisert i Sambåndet nr. 6/25, som kom ut 20. august.       

FORSAMLINGEN: Tomme stoler på bedehuset er et faresignal, særlig blant de eldste aldersgruppene, mener Sambåndet-redaktøren. ILLUSTRASJONSFOTO: PETTER OLSEN   

Ser vi det Gud gjør?

/0 Kommentarer/i , , /av

Følger de gamle med i de unges fornyede og sterke interesse for Ordet?

Denne teksten har vært forandret mange ganger siden jeg begynte på den for et par måneder siden. Den henger innholdsmessig sammen med lederartikkelen i nr. 5/25.

Det handler om en åndelig oppvåkning, ikke minst i Europa, som flere observatører ser og beskriver.     

Unge strømmer til

I mange år var vi opptatt av at «de unge» ikke kom på møtene. De siste månedene har det derimot vært skrevet mye, både i kristne og allmenne medier, om at unge strømmer til for å lytte til Ordet.

I mange år var vi opptatt av at «de unge» ikke kom på møtene.

Bibelkvelder i Misjonssalen i Oslo, med to timers undervisning, fylles eksempelvis av 500 betalende ungdommer i alderen 20 til 30 år. I ImF-sammenheng gledet vi oss over at Kveldsbibelskolen i Betania Laksevåg i gjennomsnitt samlet 80 unge deltakere – også der til solid bibelundervisning uten behov for underholdende elementer som trekkplaster. Krigerne og Søstrene på bibelskoler og kristne videregående skoler er et annet nærliggende eksempel. 

Rekord 

«Tilstrømningen merkes på bred front, fra Ungdom i Oppdrag via Misjonssambandet til katolske og ortodokse menigheter», oppsummerte Vårt Land i en lengre artikkel 10. april (lenke krever innlogging) i år.

Det ble vist til rekorder både for søkning til kristne videregående skoler – som også ImF opplever – og for deltakelse på kristne leirer og festivaler. 

Tilveksten er ikke like tydelig for alle og på alle steder. 

Magasinet Strek påpekte at veksten gjelder både tenåringer og unge voksne i 20-årene, og at den er blitt gradvis tydeligere de siste to–tre årene. Tilveksten er ujevnt fordelt mellom landsdeler og tros-/kirkesamfunn og er altså ikke like tydelig for alle og på alle steder. 

Noe solid

Flere av dem som Vårt Land og magasinet Strek har intervjuet, konstaterer at unge i dag er generelt mer nysgjerrige på kristen tro enn før. De griper etter noe solid i en tid med dramatiske hendelser og usikkerhet.  

Den økte tilstrømningen av unge er ikke begrenset til samlinger særlig beregnet for dem. Strek forteller eksempelvis at i løpet av to år ble flokken i en aldrende baptistmenighet i Halden utvidet med 25 ungdommer.  

Aldersforskjell 

Samtidig som vi gleder oss over at unge i økende grad søker seg til solid kristen forkynnelse, kan vi spørre om aldersgruppene i den andre enden av skalaen har det samme behovet.

Vi kan spørre om aldersgruppene i den andre enden av skalaen har det samme behovet.

Opinionsinstituttet Ipsos avdekket i 2023 påfallende forskjeller i troslivet til «generasjon Z» (født etter 2001) og «krigsbarna» («boomerne», født mellom 1946 og 1964). De under 25 år avtegnet seg som markant mer religiøst praktiserende enn den eldre gruppen.

Norge var ikke representert, men undersøkelsen viste blant annet at i gruppen for land som hadde lavest deltakelse på gudstjenester totalt sett (f.eks. Tyskland og Sverige), var de unge i gjennomsnitt mer aktive enn de eldre.  

De unge var i gjennomsnitt mer aktive enn de eldre.

I Bibelselskapets nye rapport om tro og bibelbruk svarer 27 prosent av respondentene under 30 år at religion er en viktig del av livet deres. Det er om lag dobbelt så mange som i aldersgruppen 50–69 (14,8 prosent) og også betydelig flere enn de over 70 (18,5 prosent). 

Forkynnelse 

I bedehusland må vi kunne si at det å gå på møter er en vanlig måte å vise at troen er viktig på, særlig blant de eldre generasjonene. Dersom møteoppslutningen er liten eller minkende, slik jeg selv har noen opplevelser med, er det dermed et faresignal.

Dersom møteoppslutningen er liten eller minkende, slik jeg selv har noen opplevelser med, er det et faresignal.

Om man reduserer møtedeltakelsen, kan forklaringen være at behovet for å bli oppbygd og utrustet ved forkynnelsen er blitt mindre – noe som i så fall er svært alvorlig – eller at man tilegner seg forkynnelse på en annen måte. 

Skjerm

Særlig for de som av helsemessige årsaker har vansker med å komme seg ut, er den økende mengden kristne TV- og radiokanaler til velsignelse. Men de fleste i aldersgruppen 60 pluss er ikke i en slik situasjon, og det er min påstand at de mister noe viktig om kristen-TV blir en erstatning for bedehusmøtene og ikke et supplement.

Det er min påstand at man mister noe viktig om kristen-TV blir en erstatning for bedehusmøtene og ikke et supplement.

Kristne TV-kanaler er dessuten i varierende grad avhengig av at det faktisk arrangeres møter som de kan sende fra. 

Forsamlingen 

«Når dere kommer sammen», begynner Paulus et avsnitt i 1. Kor 14 (v.26f). «Når», ikke «om». Å komme sammen er normalen. For da, fortsetter Paulus, «har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse».

Å komme sammen er normalen.

Vi kommer ikke «bare» sammen for å lytte til tale og sang for vårt eget gudsliv, men vi gjør det fordi vi får noe som det er naturlig å ville dele med andre, både i og utenfor forsamlingen. 

Lemmer på legemet

Som kristne er vi lemmer på et legeme der Kristus er hodet. Det blir synlig nettopp når vi kommer sammen, og det er slik Guds nærvær iblant oss i dag kommer til uttrykk. Det er i forsamlingen de ulike nådegavene forhåpentligvis kommer til syne og får spille seg ut. Det er der vi kan bli utfordret og dyktiggjort til tjeneste. 

«Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken», formidlet profeten Jesaja fra Gud (Jes 43,19). Flere utviklingstrekk tyder på at det nå er de unge som ser, kjenner og responderer på det nye Gud gjør.

Flere utviklingstrekk tyder på at det nå er de unge som ser, kjenner og responderer på det nye Gud gjør.

Samtidig viser undersøkelser at de unge ønsker mer kontakt med «de grå hår». Ser 60 pluss også spirene og følger med? 

Først publisert i Sambåndet nr. 5/25, som kom ut 2. juli.

GISSEL: Gilad Shalits mor og bror, Aviva and Yoel Shalit, på en solidaritetskonsert i 2010 for soldaten som var i fangenskap hos Hamas i mer enn fem år. FOTO: Itzik Edri/Wikimedia Commons

Det største dilemmaet

/0 Kommentarer/i , /av

BAKGRUNN I Israel har en vanskelig samtale begynt når uskyldige gisler nå settes fri i bytte mot dømte terrorister og drapsmenn i et langt større antall.

Den jødiske filosofen Maimonides (1138–1204) har hatt stor innflytelse over jødisk tankesett. «Det finnes ingen større mitzva (bud, red.anm.) enn å forløse fanger», skrev han. Bakgrunnen for budet om fanger er en bestemt tolkning av profetordet i Jer 15,2.  

Da Hamas angrep Israel og tok 250 gisler med seg tilbake til Gazastripen 7. oktober 2023, fastsatte Israel blant annet som mål for forsvarskrigen at alle gislene skulle returneres, og at terrororganisasjonen Hamas skulle ødelegges. Dersom det andre ikke medførte det første, var det klart at det ville måtte tas vanskelige avgjørelser. 

Avtale 

Det er dette som nå skjer i og med gissel- og våpenhvileavtalen som ble inngått i januar. Selv om Hamas ble kraftig svekket gjennom 2024, var de fremdeles i stand til å holde på 98 gisler (94 av dem fra 7. oktober 2023), hvorav om lag 60 var antatt å være i live. Hamas visste at det var en uakseptabel situasjon for Israel. Da terroristene kravlet fram fra sine tunneler og ikledte seg uniformene sine etter at våpenhvilen trådte i kraft, kunne de derfor erklære den eneste form for «seier» de hadde mulighet til å oppnå. 

Hamas skjemmes ikke over å inngå en avtale som devaluerer palestina-arabiske liv.

Mens Hamas har vist at de ikke bryr seg det minste om menneskeliv, palestina-arabiske inkludert, vet terroristene at Israel har et helt annet menneskesyn. Det forsøker Hamas å utnytte til fulle. Derfor skjemmes de ikke over å inngå en avtale som devaluerer palestina-arabiske liv.

I våpenhvilens første fase skal 33 gisler frigis. Forholdet er 30 palestina-arabiske fanger hvor hvert sivilt gissel og 50 for hvert kvinnelig gissel som er soldat. 

Shalit 

I en episode av podkasten til Times of Israel (24. januar) snakker avisens senioranalytiker, Haviv Rettig Gur, med podkastvert Amanda Borschel-Dan om dette dilemmaet.

Historien med gisseltaking mellom Hamas og Israel går tilbake til 9. oktober 1994.

Historien med gisseltaking mellom Hamas og Israel går tilbake til 9. oktober 1994, da den israelske soldaten Nachshon Washsman ble kidnappet. Hamas krevde å få frigitt sin grunnlegger og åndelige leder, Ahmad Yassin, og 200 andre fanger.

Washsman ble drept av gisseltakerne under en mislykket israelsk redningsoperasjon. Dette førte til at det ble opprettet en egen eliteenhet i Israel for å håndtere gisselsituasjoner. 

Den mest kjente gisselavtalen kom i 2011. Etter å ha vært 1934 dager – mer enn fem år – i fangenskap ble soldaten Gilad Shalit, også med fransk statsborgerskap, byttet mot 1027 (!) palestina-arabiske fanger.  Det skjedde etter en massiv kampanje, nasjonalt og internasjonalt, som ble lansert av soldatens foreldre.  

Drapsmenn 

280 av de 1027 løslatte var livstidsdømte terrorister og drapsmenn. Blant dem var Yahya Sinwar, som 17 år senere var Hamas’ politiske leder på Gazastripen og hjernen bak det bestialske angrepet på Sør-Israel 7. oktober 2023. Han fikk hjelp av en annen blant de løslatte, Ali Qadhi, som ble drept bare dager etter 7. oktober.

Zacharia Najib ledet kidnappingen av tidligere nevnte Nachshon Washsman i 1994. Han dukker opp igjen, som Hamas-kriger, i den israelske militæroperasjonen mot Shifa-sykehuset i mars i fjor, hvor han blir drept i kamphandlingene etter altså å ha vært innblandet i tre gisseltakinger.  

Og det slutter ikke med det. Nasser Yatiya ble løslatt mens han sonet 29 livstidsdommer for sin deltakelse i bombingen av Park Hotel i 2002. Mahmoud Qawasmeh slapp fri i 2011 for så å involvere seg i kidnappingen og drapene på tre israelske tenåringer tre år senere. Ziad Awad, som også ble løslatt i Shalit-avtalen, ble arrestert på nytt for å ha drept en politimann i april 2014. Ahmad Najjar ledet Hamas-gruppen som skjøt og drepte Malachy Rosenfeld (OK) i 2015. 

Svakt punkt 

Kidnappingen av Gilad Shalit 25. juni 2006 var Hamas’ første tunneloperasjon fra Gazastripen, og terrororganisasjonen «tok lærdom» av hvilket press som ble lagt på den israelske regjeringen. Terroristene lærte at Israels svake punkt er gisler, og at de kan «få mye igjen», svært mye, for å ta gisler. Og desto lengre de klarer å holde på dem, jo mer vil de oppnå.

Terroristene lærte at Israels svake punkt er gisler.

I begynnelsen av krigen var det om lag 1800 palestina-arabiske fanger i israelske fengsler. Nå er tallet om lag 10.000, deriblant svært mange Hamas-krigere.  

Dette betyr, resonnerer Haviv Rettig Gur, at Hamas vil ønske å kunne opprettholde trusselen om gisseltaking, med et langsiktig mål om at jødene en gang vil forlate landet Israel. Dette til tross for den logiske bristen som ligger i at det jødiske folk ikke har noe annet sted å reise til.   

Verdi 

På denne bakgrunn stiller senioranalytikeren det svært sensitive spørsmålet om hvorvidt denne «kalkulasjonen» om gisler må endres i det israelske samfunnet og blant fienden. Enda en gang vil israelske familier oppleve at menn som drepte deres familiemedlemmer, blir satt fri, og som svært sannsynlig vil begå nye terrorhandlinger i framtiden.  

Enda en gang vil israelske familier oppleve at menn som drepte deres familiemedlemmer, blir satt fri.

– Vi er nødt til å senke verdien fienden får av gisseltaking. Jeg sier noe radikalt, fryktelig og anti-israelsk nå, men kanskje måten å senke gislers verdi for fienden på, er å senke gislers verdi for oss, framholder Rettig Gur. 

Strategi 

Senioranalytikeren påpeker at det er fienden som har påført israelerne dette grusomme dilemmaet. Haviv Rettig Gur anbefaler en trefoldig strategi fra myndighetenes side:

  • De må gjøre alt for å forhindre kidnappinger.
  • Fienden – og deres støttespillere – må påføres maksimale kostnader om kidnappinger skjer.
  • Man må slutte å slippe ut store mengder med massemordere i bytte mot gisler. 

Bare israelerne selv kan ta stilling til dette grufulle dilemmaet.

Men å eventuelt skulle etterlate gisler vil skjære dypt inn i hjertet på det israelske samfunnet – og bryte med den største mitzva. Bare israelerne selv kan ta stilling til dette grufulle dilemmaet.    

Først publisert i Sambåndet nr. 2/25, som kom ut 19. februar.

MEDIER: Dagen og Vårt Land er store medieaktører i Kristen-Norge, men de utgjør ikke hele mediebildet, framholder Sambåndet-redaktøren. Bildet viser nyeste utgaver av Sambåndet (ImF), Utsyn (Misjonssambandet) og Agenda 3:16 (Normisjon). ILLUSTRASJON: SKJERMBILDER 

Mangelfullt mediebilde

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR Når man vurderer om kristne ledere er mindre til stede i offentligheten nå enn tidligere, kan man ikke bare forholde seg til Dagen og Vårt Land.

4. juli i fjor publiserte Dagen en episode av podkasten Tore og Tarjei som ikke har sluppet taket i meg. Utgangspunktet var at Tore Hjalmar Sævik hadde sett seg 25 år tilbake. Journalisten hadde inntrykk av at det da nærmest var en del av instruksen for eksempelvis generalsekretærer i de lutherske misjonsorganisasjonene å uttale seg og gi offentlig veiledning i mediene, og særlig de kristne. Det synes han det er lite av nå.

Spenninger

Når det gjelder generell samfunnsdebatt, finner podkast-vertene en forklaring i at samfunnet er blitt mer sekulært. Dermed er kristenledere ikke lenger herredømme-bærere, og man inntar en annen rolle.

Men Tarjei Gilje ser en tilleggsendring i at kristne ledere heller ikke ser ut til å ha behov for å oppsøke «den kristne offentligheten, i form av avisene eller mediene». Redaktøren tror de kanskje har nok med spenninger i egen sammenheng og ikke har overskudd til å «gå ut i Vårt Land eller Dagen eller hva det skulle være», for eller imot noe en brenner for.

Dette mener han forsterkes av at man i dag har mulighet for å bruke egne kanaler i form av sosiale medier. 

Offentlighet 

Når Sævik og Gilje samtaler om dette, er det mitt inntrykk at de definerer den kristne offentligheten som deres egen avis og hovedkonkurrenten Vårt Land. Påhenget «eller hva det skulle være» i sitatet ovenfor er det nærmeste de kommer til å åpne for at det finnes andre redaktørstyrte medier som kan utfylle bildet. 

Det er mitt inntrykk at de definerer den kristne offentligheten som deres egen avis og hovedkonkurrenten Vårt Land

Her kunne jeg eksempelvis ha sett på floraen av TV-kanaler med kristent innhold, men enhver er seg selv nærmest, så det er de kristne organisasjonsbladene jeg vil trekke fram. Tradisjonsrike utgivelser som Utsyn (Misjonssambandet), Agenda 3:16 (tidl. For fattig og rik, Normisjon) og Sambåndet – alle eldre enn de to dagsavisene – nevnes ikke med et ord i den interessante podkastdiskusjonen. 

Da jeg, via sosiale medier (!), forsøkte å påpeke dette, fikk jeg til svar at episoden kun var ment å omhandle kristne lederes debattdeltakelse «på arenaer utenfor egen sammenheng». Det er da jeg lurer på om det er oppstått en blindsone blant mine yrkesbrødre i den kristne dagspressen. Gir det et rett bilde av situasjonen når man utelukker organisasjonsbladene?

Jeg lurer på om det er oppstått en blindsone blant mine yrkesbrødre i den kristne dagspressen 

Kristelig presse 

Sævik og Gilje har nok rett i at kristne ledere er mindre til stede i det sekulære mediebildet nå enn for et par tiår siden. Men jeg tror altså at det finnes noen momenter som med fordel kunne ha vært med i analysen av deres offentlige tilstedeværelse. 

I bokhylla har jeg en gulnet bok fra 1947 med tittel «Den kristelige presse i Norge». Forfatter Ola Rudvin viser (s. 84–85) til en oversikt kalt «Innenrikske blad og tidsskrifter 1945» med tillegg fram til våren 1946. Da utgjorde kristne blad og tidsskrifter 24 prosent (over 300 stk.) av samlet antall (926). Menighetsbladene var da holdt utenom. 

Av disse over 300 var 42 landsorganer for blant annet indre og ytre misjon, og 73 var kretsorganer/foreningsblad o.l. for de samme organisasjonene. Per 1. januar 1946 hadde landsorganene et samlet opplag på 340.000 og kretsblad/foreningsblad om lag 150.000. Til sammenligning hadde kristelige dagblad et samlet opplag på 50.000. 

Ambisjoner 

Blad av Sambåndets type (landsorgan) har altså spilt en vesentlig rolle også i samfunnsdebatten. De ovennevnte tallene kan vi dessverre bare drømme om i dag, men mange av bladene eksisterer fremdeles, og redaksjonene har fagutdannede journalister og redaktører. Jeg tror podkast-vertene Sævik og Gilje undervurderer våre ambisjoner! 

Jeg tror podkast-vertene Sævik og Gilje undervurderer våre ambisjoner!

Som redaktør for Sambåndet er det min naturlige ambisjon at bladet, på papir og nett, skal være nyhetsledende på organisasjonen ImF i dens fulle engasjementsbredde. Når organisasjonens ledere ønsker å ytre seg om noe, er det mitt ønske at det først skal skje på Sambåndets plattformer. Om de lar det være med det eller tar initiativ til også å nå ut i andre medier, legger jeg meg selvsagt ikke opp i. Det undrer meg at Sævik og Gilje ikke finner det interessant å ta dette med i analysegrunnlaget sitt. 

Utsyn 

For ikke å bli for nærsynt, henter jeg fram et nylig eksempel fra Misjonssambandet (NLM) og deres landsorgan, Utsyn. 18.10.24 skrev Dagen om status for varselssaker i NLM, og at en varslingsportal er kommet på plass. Dagen oppgir at saken først ble omtalt av Utsyn, noe som skjedde 17.10.

Bråthen nøyer seg med å vise til at han har svart på kritikken på utsyn.no

Når ektefellen til en av varslerne rykker ut med kritikk av generalsekretær Gunnar Bråthens utsagn om at alle varsler nå er behandlet, skjer det først på utsyn.no (11.11.). Når dagen.no plukker opp saken (15.11.) og ber generalsekretæren om en kommentar, nøyer Bråthen seg med å vise til at han har svart på kritikken på utsyn.no (også 11.11.). Igjen; jeg uttaler meg ikke om Bråthens mediestrategi her, men konstaterer at han velger å uttale seg i Utsyn. 

Når generalsekretær Kjetil Vestel Haga i Normisjon skal gå ut med den viktige nyheten om at organisasjonen vil samarbeide med NLM og støttegruppen Sendt bort om erstatningsordninger for misjonærbarn, skjer det som del av en temaseksjon i bladet Agenda 3:16 (nr. 5/24). Haga siteres indirekte på at han er «glad for at Agenda 3:16 skriver om dette». I direkte sitat leser vi videre: «Jeg verdsetter virkelig at den vonde delen av historien også i vår organisasjon kommer frem.» Når Dagen omtaler saken (15.10.), henviser de blant annet til denne artikkelen. 

Mediebildet 

Her ser det altså ut til at organisasjonsblad og organisasjonsledere har hatt sammenfallende interesser. Bladene vil naturlig nok være først med nyheter og diskusjon om sitt primære dekningsområde, og generalsekretærene velger disse plattformene å ytre seg på. 

Mediebildet må tegnes med bredere pensel enn det som skjedde i Tore og Tarjei 4. juli i fjor

Når kristenledernes tilstedeværelse i den kristne offentligheten skal bedømmes, mener jeg at mediebildet må tegnes med bredere pensel enn det som skjedde i Tore og Tarjei 4. juli i fjor. 

Først publisert i Sambåndet nr. 1/25, som kom ut 22. januar 2025.

LYTT: 10. mars 2025 var Sambåndet-redaktøren gjest i podkasten Tore og Tarjei for å diskutere denne saken.

FN-DOMSTOL: Sakene for Den internasjonale domstolen (ICJ) foregår i sesjonssalen i Fredspalasset i Haag i Nederland. Bildet er fra 2006. FOTO: Petrus Silesius/Wikimedia Commons

Den politiske krigen mot Israel

/0 Kommentarer/i , /av

To internasjonale domstoler etterforsker den israelske staten og israelske ledere. I kulissene lurer en politisk kampanje med lang forhistorie.

I desember 1948 vedtok De forente nasjoner (FN) Menneskerettighetserklæringen og Folkemordskonvensjonen. Begge erklæringene ble skrevet i skyggen av holocaust og var ment å sikre at grusomhetene som ble begått av Nazi-Tyskland og dets allierte, aldri skulle gjentas.   

Pensjonert professor i statsvitenskap ved det Bar-Ilan universitetet i Israel, Gerald M. Steinberg, mener imidlertid at disse idealistiske tekstene og institusjonene som ble skapt for å sette dem ut i livet, har utviklet seg til å bli antisemittiske våpen.  

ICC

21. november 2024 utstedte Den internasjonale straffedomstolen (ICC) arrestordre på Israels statsminister, Benjamin Netanyahu, tidligere israelsk forsvarsminister Yoav Gallant og Hamas’ militære leder, Mohammed Diab Ibrahim Al-Masri. Sistnevnte er bekreftet drept i Israels forsvarskrig mot Hamas.

Sjefanklager Karim Khan ba om arrestordren 20. mai i fjor. Anklagen mot de tre lyder på forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser på Gazastripen, i krigen som terrororganisasjonen Hamas startet 7. oktober 2023. 

ICJ

29. desember 2023 anla Sør-Afrika sak mot Israel ved Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag for påstått brudd på folkemordskonvensjonen. 26. januar 2024 kom ICJ med en kjennelse der dommerne ikke tok stillingen til om folkemord er begått i krigen på Gazastripen, men mente at det var nødvendig med midlertidige tiltak for å beskytte rettighetene etter konvensjonen. Israel avviser at det er grunnlag for noen av anklagene i de to domstolene.

ICJ er domstolen til FN og ble etablert i 1945. De 15 dommere velges av FNs hovedforsamling og Sikkerhetsrådet. Gerald M. Steinberg påpeker i The Jerusalem Post (02.02.24) at ICJ ikke er en domstol i vanlig forstand. Han hevder også at ICJ mangler grunnleggende politisk legitimitet. Professoren viser til at Israel bare har én stemme i FNs hovedforsamling, mens den islamske blokken har 55. Ifølge Steinberg er dommerne ofte «politisk utnevnte» med manglende kunnskaper om det de skal uttale seg om. 

Kampanje 

ICC (etablert i 2002) har hatt en prosess gående mot Israel helt siden 2014, da De palestinske selvstyremyndighetene fikk støtte i FNs hovedforsamling for å kalle seg en stat. Daværende sjefanklager Fatou Bensouda åpnet formell etterforskning av Israel for påståtte krigsforbrytelser i 2021.  

Gerald M. Steinberg er også leder for NGO Monitor, et forskningsinstitutt som følger med på hvordan ikke-statlige (NGO), frivillige organisasjoner opptrer i forbindelse med konflikten mellom Israel og araberne. Noen beskriver ham derfor som en aktivist. Steinberg mener prosessen mot Israel i ICC er kulminasjonen av en politisk kampanje som har en lang forhistorie.   

Det startet på 1960-tallet da USA og Israel fordømte Sovjetunionen i FN for undertrykkelse av tre millioner jøder. Sovjetunionen slo tilbake med angrep rettet mot sionisme (tanken om en jødisk stat). Sammen med Den arabiske liga fikk Sovjetunionen i 1975 vedtatt resolusjon 3379 i FNs hovedforsamling. Den erklærte at «sionisme er rasisme». Resolusjonen ble trukket tilbake i 1991, men Steinberg påpeker at prosessen med å demonisere Israel nå var i gang. 

Kamp-plan 

I august/september 2001 innkalte FNs menneskerettighetskommisjon (nå FNs menneskerettighetsråd) til «FNs verdenskonferanse mot rasisme, rasistisk diskriminering, fremmedfrykt og relatert intoleranse» i Durban i Sør-Afrika. Et eget forum under konferansen besto av flere enn 1500 ikke-statlige organisasjoner (NGO-er).  

NGO-ene, med Amnesty International og Human Rights Watch i spissen, utarbeidet det Gerald M. Steinberg beskriver som en «kamp-plan», for den politiske krigen som skulle følge. Teksten fra NGO-forumet (avsnitt 164) merket Israel med ord som «rasistisk apartheid-stat» som var skyldig i «folkemord». NGO-ene krevde slutt på det man beskrev som «rasistiske forbrytelser» mot palestinaarabere, og organisasjonene støttet opprettelsen av et internasjonalt tribunal for krigsforbrytelser som israelske innbyggere skulle stilles fram for.  

Politisk krig  

Uten å nevne palestinaarabisk terror sluttet NGO-representantene opp om «en politikk for komplett og fullstendig isolasjon av Israel som en apartheidstat», «pålegg om obligatoriske og omfattende sanksjoner og boikott (embargo) og «fullstendig opphør av alle bånd mellom alle stater og Israel». Erklæringen fra NGO-forumet på FN-konferansen fordømte også «de stater som støtter, hjelper og medvirker den israelske apartheid-staten og dens utøvelse av rasistiske forbrytelser mot menneskeheten, inkludert etnisk rensing og folkemord». 

Lyder det kjent? Konferansen banet ifølge Steinberg vei for det professoren kaller Durban-strategien. Ikke-statlige organisasjoner satte i gang en politisk krig mot Israel med våpen hentet fra retorikken rundt menneskerettigheter og internasjonal lov. Krigen blir gjennomført via FN, mediene, kirker og universiteter.  

Professoren viser til at ikke-statlige organisasjoner ofte presenterer seg selv som uselviske aktører som arbeider til felles beste. Rapporter som kommer fra NGO-er som Amnesty International, er derfor beskyttet av en «glorie-effekt» som gjør at de blir tatt for god fisk uten spørsmål av journalister, diplomater, akademikere og andre. Disse godtroende personene blir dermed medvirkere til NGO-agendaen om å ta Israel, mener Steinberg.  

Skjevhet 

Ser vi virkelig spor av dette? 18. juni 2024 sendte Dagsrevyen på NRK1 et intervju med «spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten», nordmannen Tor Wennesland. Midtøsten-korrespondent Yama Wolasmal gjør, prisverdig nok, oppmerksom på at Israel i 2023 ble fordømt og kritisert 15 ganger av FNs hovedforsamling, noe som er mer enn dobbelt så mange som resten av verden til sammen (sju ganger).  

– Jeg synes det reflekterer en klar skjevhet i måten FN håndterer konflikter på internasjonalt, kommenterer Wennesland. På spørsmål om han «erkjenner at det er en ubalanse i måten Israel blir behandlet på i FN-systemet», svarer diplomaten følgende: «Ja, jeg sier at intensiteten er helt annerledes i forhold til Israel enn veldig mange andre land med svært skarpe konflikter.»

Intervjuet klippes før Tor Wennesland eventuelt får spørsmål om hva som kan være grunnen til denne skjevheten og intensiteten relatert til Israel. Jeg tror Gerald M. Steinberg har brakt oss nærmere en forklaring på det.

Først publisert i Sambåndet nr. 8/24, som kom ut 18. desember 2024.    

GJENOPPRETTELSE: Bildet «La ditt rike komme ...» av Jan Petter Bratsberg handler om når Jesus kommer tilbake. FOTO: BRIT RØNNINGEN

La ditt rike komme

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR I skogskapellet på Lia gård er det en altertavle med tittel «La ditt rike komme …». Bildet fungerer som bønnen fra Fader Vår om nettopp det.

Lia gård er et retreatsted i Koppang i Stor-Elvdal kommune i Innlandet. Da jeg i sommer for første gang kommer inn i det vesle kapellet, blir jeg nesten satt ut av altertavlen som er malt av Jan Petter Bratsberg.  

Det første øynene fester seg ved, er de to guttene som er nederst på bildet i midten. Den ene har et palestinaskjerf, eller rettere kefije, på hodet og en due i den høyre hånden. Med den venstre hånden leier han den andre gutten. Han har en kippa på hodet og holder en stav med en jødestjerne på enden. 

En lengsel 

Jeg står lenge og kikker på de to guttene. I bakhodet har jeg det som skjer i dag i Israel og på Gaza og Vestbredden (Judea og Samaria). Det er ikke lett å se for seg at en gutt med kefije og en med kippa vil holde hverandre i hånden. At det likevel skjer på dette bildet, vekker flere følelser som ikke går helt sammen. 

Det uttrykker en lengsel etter en fremtid der bitre fiender som dehumaniserer hverandre, vil se og anerkjenne hverandres menneskelighet

Tanken på hvordan virkeligheten er, gjør vondt. Den er så fjern fra det vi ser på bildet. Der ser vi hvordan det kan være. Det uttrykker også en lengsel etter en fremtid der bitre fiender som dehumaniserer hverandre, vil se og anerkjenne hverandres menneskelighet. 

To folk 

Denne lengselen er både god og smertefull. Tør en håpe på en annen fremtid? Det er ikke lett når en vet at to folk, som det jødiske og palestinske, begge med god grunn er redd for å bli utryddet av den andre. Frykten for holocaust dukket opp i det israelske samfunnet etter terrorangrepet 7. oktober 2023 der 1200 mennesker ble drept og 250 ble tatt som gisler. 

Israels respons etter angrepet har ført til at over 40.000 mennesker er blitt drept, ifølge palestinske helsemyndigheter, som er underlagt Hamas, og at mange palestinske familier er blitt nærmest utslettet. Der går tankene til Nakba, katastrofen, som palestinerne opplevde det som, da staten Israel ble dannet i 1948. 

Bare det at Bratsberg ser for seg og maler en jødisk og palestinsk gutt som holder hverandre i hånden, viser at en annen vei kanskje er mulig

To narrativ som ikke går sammen, men det er noe sant i begges historier. Det hele virker ganske fastlåst. Men bare det at Bratsberg ser for seg og maler en jødisk og palestinsk gutt som holder hverandre i hånden, viser at en annen vei kanskje er mulig. 

Kristus er tilbake 

Så går øynene mine videre over bildet. De to guttene står ute ved en steintrapp. På toppen står Kristus, som er kommet tilbake. Han står ved et tre med en løve og et lam som er venner og ikke henholdsvis rovdyr og byttedyr. Er det livets tre? Under trappen er jordkloden. 

På bildet til høyre ser vi rovdyr og byttedyr fra den sørlige halvkule – en leopard, en kamel, to antiloper og tre flamingoer på farten i luften. På det venstre bildet ser vi rovdyr og byttedyr fra den nordlige halvkule, nærmere bestemt en flyvende kongeørn, en ulv og en elgokse med to kalver. 

Gjenopprettelse 

Jeg leser teksten til bildet. Tittelen er «La ditt rike komme», en av bønnene i Fader Vår. Bratsberg skriver at han med bildet har prøvd å forestille seg den kommende verden som det står om i Bibelen. Bildet er en gjengivelse av noe han for noen år siden så for seg i sitt indre, et bilde av den gjenopprettede kloden, fredsriket som kommer til oss fra fremtiden ved Jesu gjenkomst. 

Her lar Bratsberg de to guttene være representanter for hele menneskeheten og all den krig og ufred som har preget verden gjennom tidene

I synet så Bratsberg fred mellom dyrene på den nordlige halvkule og fred mellom dyrene på den sørlige. I tillegg så han to gutter stå i forgrunnen, halvbrødrene Ismael og Isak, Abrahams to sønner. Araberne regner sin stamtavle gjennom Ismael, og fra Isak går linjen direkte til Israel og jødefolket. «Til denne dag har de med få unntak ligget i strid med hverandre», konstateres det i teksten. 

Selv om dette er en av verdens eldste konflikter, har storebror Ismael i dette bildet byttet ut arabernes tradisjonelle jaktfalk med fredsdue, og han og Isak går sammen opp mot Jesus. Her lar Bratsberg de to guttene være representanter for hele menneskeheten og all den krig og ufred som har preget verden gjennom tidene. 

En bønn 

For meg blir bildet enda sterkere etter at jeg har lest hvordan kunstneren har tenkt. Det er som en bønn om at Guds rike må komme, en bønn om tro på at det en dag vil komme, og en bønn om fantasi til å kunne se for oss dette riket. 

I en skadet verden full av konflikt og ufred, trenger vi håpet om en forvandlet klode

I en skadet verden full av konflikt og ufred, trenger vi håpet om en forvandlet klode med en ny verdensorden og nye økologiske systemer, en klode der menneskene lever i fred med hverandre og som søsken med samme opphav og samme skaper. 

Først publisert i Sambåndet nr. 7/24, som kom ut 30. oktober 2024. 

Les også: Lovsong til jul (leder i nr. 8/24).

FORFATTER: Jarle Mong under lanseringen av boken «Mer mann» på Saron, Bryne 27. juni. FOTO: PETTER OLSEN

Våg å stå som Daniel

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Feminister og «progressive» av begge kjønn mobiliserer nå mot at mannen skal finne tilbake til sin gudgitte funksjon.

Som Jarle Mong påpeker i forordet til boken «Mer mann» (Sambåndet, 2024), lever vi i en tid hvor det «hersker stor forvirring rundt hva en mann er og hva maskulinitet innebærer».

En forklaring kan finnes i radikal- eller nyfeminismen fra 1960- og 70-tallet. Den bygger på en teori om at alle menn undertrykker kvinner gjennom «patriarkatet», det vil si angivelige mekanismer som reproduserer og utøver mannlig dominans.

Omveltning

Noen radikalfeminister ønsker å eliminere det de forstår som menns privilegerte stilling i samfunnet, mens andre har som mål å eliminere hankjønnet, og at kvinner bare bør leve med andre kvinner. Målet er uansett en radikal omveltning av samfunnets kjønnsorden.

Mange menn har følt seg forpliktet til å la seg forme av disse samfunnsnedbrytende tankene 

Mange menn har følt seg forpliktet til å la seg forme av disse samfunnsnedbrytende tankene, og dermed er de kommet inn i en slik forvirring som Jarle Mong beskriver. For oss som er kristne, kvinner så vel som menn, er Bibelen også her vår rettesnor. Her finner vi Guds gode vilje for de to kjønn han har skapt. 

Guds bilde  

I 1. Mos 1,26 sier Gud: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og i v. 27 konstaterer Moses: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.»

Gud skapte hankjønnet og hunkjønnet – med henholdsvis mannlige og kvinnelige egenskaper.

De hebraiske begrepene som er brukt, betyr både mann og kvinne og mannlig og kvinnelig. Med andre ord skapte Gud hankjønnet og hunkjønnet, og han skapte dem med henholdsvis mannlige og kvinnelige egenskaper.

Ulike egenskaper  

For det andre forteller disse versene oss at mann og kvinne avspeiler Gud («… i vårt bilde, etter vår liknelse»). Vi kan spørre hvorfor Gud skulle skape to kjønn dersom de hadde nøyaktig de samme egenskapene. Ved sine ulike egenskaper fremviser mann og kvinne sider ved Gud.

Ved sine ulike egenskaper fremviser mann og kvinne sider ved Gud. 

For det tredje brukes det flertallspronomen i v. 26: «oss» og «vår/vårt». Her får vi Bibelens første glimt av treenigheten. Jesus, Sønnen – som selv ikke er skapt – var med under skapelsen. 

Mannen  

Det er først i kap. 2, fra v. 18, vi får beskrivelsen av at kvinnen blir skapt. Før den tid besto mennesket kun av ett kjønn, hankjønnet.

På denne plass i nr. 4/24 skrev jeg om hvordan noen har tenkt at det første mennesket var tvekjønnet. Det kan vi trygt avvise som fri fantasi. I tillegg til det mannlige pronomenet («ham») som er brukt i v.15 (og v.7) i 1. Mos 2, synes også profeten Jesaja (2,22) å bekrefte at det første mennesket var en mann (og bare det!). 

Dyrke og verne

I 1. Mos 2,15 leser vi at «Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og verne den». Jeg mener det er svært sentralt for hva som er mannens gudgitte rolle. Å «dyrke» handler om å frembringe noe som fører til underhold eller forsørgelse. Jeg tror en del av Guds vilje for en gift mann er at han skal være familiens hovedforsørger.

Jeg tror en del av Guds vilje for en gift mann er at han skal være familiens hovedforsørger. 

For det andre skulle Adam «verne» hagen. Som den som har biologiske egenskaper til å være den fysisk sterkeste i et ekteskap (jeg legger til grunn som selvsagt et ekteskap er mellom mann og kvinne), skal mannen beskytte sin hustru, familie – og samfunnet for øvrig – mot fare. I Ef 5,25 forsterkes dette med at ektemannen om nødvendig skal gi livet sitt for sin kone. 

Kvinnen  

Selv om det her er mannens funksjon vi er særlig opptatt av, er det ingen grunn til ikke å nevne kvinnens gudgitte hovedoppgave. Fra 1. Mos 2,18 hører vi om hennes skapelse. Hennes gudgitte rolle er å være mannens «medhjelp» og i den egenskap «hans like».

Kvinnen er i den forstand mannens «frelser».

Det var nemlig kvinnen som gjorde mannen i stand til å oppfylle det gudgitte oppdraget i 1. Mos 1,28 om være fruktbare og bli mange. Uten kvinnen ville dette være umulig, og kvinnen er i den forstand mannens «frelser».

Mann og kvinne er likeverdige, men ulike. De utfyller og istandsetter hverandre, og sammen avspeiler de Gud.  

Slik ser vi hvordan Guds skaperorden og vilje er. Det er et prinsipielt bilde og ikke utfyllende eller utelukkende i alle detaljer. Mann og kvinne er likeverdige, men ulike. De utfyller og istandsetter hverandre, og sammen avspeiler de Gud. 

Syndefallet 

Så vet vi at det skjedde noe fundamentalt i kap. 3. De to første menneskene lar seg friste til å velge sin egen vei i stedet for Guds. Syndefallet får store konsekvenser, forutsetningene endres (fra v.16). Adam og Eva vises ut av hagen.

De to første menneskene lar seg friste til å velge sin egen vei i stedet for Guds.

Det nære forholdet til Gud får et brudd. Å nære seg av jorden, forsørgerrollen, blir en «møye» for mannen. Barnefødselen blir smertefull for kvinnen.  

Undertrykkelse

Eva, kvinnen, får også høre dette: «Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» Her må vi erkjenne at noen menn opp gjennom historien har misbrukt domsordet i 1. Mos 3,16 til på ulike måter å undertrykke kvinner. Men poenget er at dette er en konsekvens av syndefallet og ikke en del av Guds opprinnelige og gode vilje.

Jesu frelsesverk har gjenopprettende kraft i seg også for forholdet mellom kvinne og mann.  

Og domsordet må ikke blandes sammen med det som sies om kvinnens underordning i Ef 5, som har Jesu frivillige underordning under Gud som forbilde. Sammenhengen forteller oss at dette er en god underordning og ikke et resultat av syndefallet. Jesu frelsesverk har gjenopprettende kraft i seg også for forholdet mellom kvinne og mann (sml. 1. Mos 3,16b med Høys 7,10). 

Kritikk 

Slik formulerte jeg mine tanker før jeg leste videre fra forordet i «Mer mann». Jarle Mongs framleggelse av «hva en mann er, og hva maskulinitet innebærer» er naturlig nok langt bredere enn jeg har fått fram her. Men det var ikke overraskende å konstatere at han bygger på de samme bibelske grunnsteinene (se også Sambåndet nr. 3/24).

Dermed var det forutsigbart at alarmen har gått hos radikalfeministene.  

Dermed var det forutsigbart at alarmen har gått hos radikalfeministene. De som langt på vei har fått gjennomslag for at (han)kjønn og kjønnsforskjeller må avskaffes. Jarle Mongs utledning av mannens gudgitte oppgave som forsørger, beskytter og leder – med Jesus som forbilde – er eksempelvis blitt stemplet som «kjønnsfascisme» (vl.no 04.06.). («Fascisme» favner politiske ideologier som blant annet legger vekt på autoritært styre, så som nazisme.)

Jordan Peterson

Når den misforståtte skrekken for at mannen skal reise seg og fylle sin nødvendige plass i et bibelsk verdensbilde, blir stor nok, tar man absurde virkemidler i bruk. 

Mot slutten av boken sin kommer Jarle Mong med en observasjon om canadiske Jordan Peterson: «Noe av det mest fascinerende (…) er at han ikke sier noe nytt. Professoren løfter fram gode, gamle og slitesterke verdier.» Det samme er tilfellet for Jarle Mong og boken «Mer mann», og takk skal han ha for det!

HARAM: Kretsgruppa foreslår at Brattvåg bedehus blir eit kraftsenter i indremisjonsarbeidet på Sunnmøre. FOTO: PETTER OLSEN   

Stor organisasjon – liten bevegelse

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det er interessant lesing når medvitne indremisjonsfolk kjem med ærlege analysar av no-situasjonen og moglegheitene for endring.

I nummer 4/24, som kom ut 2. mai, skreiv Sambåndet om korleis fire av kretsgruppene i organisasjonsprosessen konkret ser for seg å endra arbeidet (IMS, ImF Sunnmøre, ImF Rogaland og ImF Sør). I nr. 5/24 skriv vi om årsmøtevedtak i fleire av dei andre kretsane.

Ikkje alle kretsgruppene har lagt fram skriftlege dokument for årsmøtet sitt. To av dei som har gjort det, er gruppene i ImF Sunnmøre og Indremisjonssamskipnaden (IMS). Desse har tatt seg tid til å analysera situasjonen ut over ein rein talmessig oppstilling.

Analysane har verdi uavhengig av avstemminga på dei respektive kretsårsmøta.

«Vi har brukt mykje tid på analyse», skriv Sunnmøre-gruppa i sitt 16 sider lange framlegg. Analysane har verdi uavhengig av avstemminga på dei respektive kretsårsmøta.

Historia

Gruppa i IMS gir oss eit historisk oversyn. Då indremisjonsarbeidet vaks fram i overgangen mellom 1800- og 1900-talet, var målet at kvar bygd skulle ha eit bedehus som innbyggjarane hadde gangavstand til. I den første tida var det også mange omreisande forkynnarar og hyppige møteveker. Lekmannsrørsla ImF vaks fram som resultat av «eit levande bibel- og bønneliv, samt at dei betydde noko for dåtidas naud».

Føresetnadane for dei to førstnemnde historiske kjenneteikna har endra seg, konstaterer IMS-gruppa. Og om levande bibel- og bønneliv og diakoni konkluderer gruppa på alvorsamt vis:

Om levande bibel- og bønneliv og diakoni konkluderer gruppa på alvorsamt vis

«Dette har endra seg til at me ikkje brukar så mykje tid på Gud i kvardagen, og at det meste av vår teneste- og fellesskapstid handlar om å ta vare på dei som allereie er kristne. Her treng me på ny å venda blikket vårt oppover mot Gud (…) og utover til dei som verkeleg treng Jesus, og møte notidas naud.»

IMS gruppa konstaterer at det i dag er få som kjem til tru og blir disippelgjort. Det framtidige indremisjonsarbeidet må målast på dette: «Vinn me nye? Vert menneske gjort til disiplar?»

Sunnmøre

Kretsgruppa i ImF Sunnmøre slår fast at det dei fleste stader er mindre lokalforeingar som står for arbeidet. Omfang, tilhøvet til Den norske kyrkja og alderssamansetnad varierer.

«Svært mange stadar har vi ei aldrande gruppe menneske (…) som ikkje har arvtakarar til arbeidet. Om det ikkje snur, vil arbeidet døy ut med dei som driv det», resonnerer gruppa.

Statusoppsummeringa liknar på den til IMS: «Vi er ein stor organisasjon, men ei lita rørsle. Det meste av ressursane går med til vedlikehald av eksisterande arbeid. Vi når ikkje vår samtid med evangeliet slik at dei vert frelst.»

Her kan det skytast inn at kretsgruppa i IMS samstemmer: «Me ser at me brukar mykje ressursar på å oppretthalda det me har i dag, og lite vert nytta til ny, utadretta verksemd.»

Arbeidsform

På eit historisk bakteppe av store vekkingar gjennom 142 år der bygder og tettstadar har vore «sterkt påverka av brennande og frimodige kristne», erkjenner Sunnmøre-gruppa at «dei siste tiåra har kanskje ikkje bedehusbevegelsen hatt like stor påverknad på lokalsamfunna som ein hadde i tidlegare tider». Ambisiøst nok «ønsker prosessgruppa om mogleg å endre» dette.

Minst like tankevekkande er det at gruppa meiner dagens arbeid heller ikkje utan vidare treffer «menneske som allereie er kristne

Kretsgruppa meiner det er «fornuftig og nødvendig» å tilpassa arbeidsforma: «Det er lite hensiktsmessig å halde fram med arbeid som i liten grad treff dei det er meint å treffe, nemleg møtefremmande og ufrelste.»

Minst like tankevekkande er det at gruppa meiner dagens arbeid heller ikkje utan vidare treffer «menneske som allereie er kristne, men som kanskje i liten grad har engasjement og iver for å vere med og ta del i arbeidet som foregår på bedehuset».

Endringsprosess

Dristig nok har kretsgruppa i ImF Sunnmøre også med eit kapittel om sjølve endringsprosessen. Utgangspunktet er dette: «Det som synes klart og er utfordrande, er at dei aller fleste er einig i at vi ikkje kan drive som før.» Eit anna ord for dette er «kriseforståing», som er ein del av drivkreftene i endringsprosessen.

Dristig nok har kretsgruppa i ImF Sunnmøre også med eit kapittel om sjølve endringsprosessen.

Kretsgruppa held fram: «At det er kriseforståing, betyr ikkje at alle har den same forståinga av kva som har skapt krisa, og kvar løysinga på dette ligg.» Gruppa erkjenner at det er ein frykt for endring, som dei trur «ligg mykje i ei førestilt tapsoppleving. Det vil ikkje bli som før …» Gruppa erfarer også at jo større og tilårskomen organisasjonen er, desto vanskelegare er det å gjennomføra endringar.

Skal ein endringsprosess lukkast, treng ein «endringsagentar», altså enkeltpersonar i eit satsingsområde som har tillit og er villig til å vera med i ein prosess. Kretsgruppa legg ikkje skjul på at dei har tillit til sitt eige framlegg (sjå nummer 4/24 om lokale kraftsentre). «Kven tolkar og forstår krisa slik gruppa ser det? Og ser moglegheiter i dei løysingane som er foreslått, og strategien som gruppa lanserer?»

Gruppa vil også løna dei som er villig til endring, med «tilførte ressursar.

Motstand

Kretsgruppa har likevel ikkje noko imot «positiv motstand», som handlar om «konstruktive innspel og forbetringar som prosessgruppa ikkje har sett», eller der dei har «vore i blindsonen». Negativ motstand er derimot destruktiv. Den «finns blant personar i forsamlingane, og dei får vi respektere, men ikkje navigere etter», fastslår kretsgruppa. Dette er prisverdig ope og samstundes dristig, for dette kan jo folk kjenna seg stempla av.

Dette er prisverdig ope og samstundes dristig, for dette kan jo folk kjenna seg stempla av.

Når det gjeld framdrifta, observerer gruppa at ImF har hatt ein så flat struktur at all motstand blir møtt med resignasjon. Grasrota er sterk, og ein tenkjer at «vi må ha alle med». «Vi trur faktisk at den situasjonen som ImF er i no, krev ei sterkare, men klok, leiing, erklærer kretsgruppa.

«Det ligg mykje kraft i forteljinga», konkluderer Sunnmøre-gruppa. Saman med gruppa i IMS har dei fortalt sin del. No er det opp til misjonsfolket korleis dei vil ta forteljinga vidare.

Først publisert i nr. 5/24, son kom ut 19. juni.

ÅLESUND: Saken om etablering av Sjøholt folkehøgskole står sentralt i forkant av den ekstraordinære generalforsamlingen i ImF. FOTO: PETTER OLSEN

«Alle burde kjenne til …»

/0 Kommentarer/i , , , /av

KOMMENTAR Hadde misjonsfolket nok løpende og offentlig tilgjengelig informasjon til eventuelt å be om stopp av Sjøholt-prosjektet før det var kommet for langt?

Bakgrunnen for den ekstraordinære generalforsamlingen (GF) 24. februar gjør det relevant å gå nærmere inn på det spørsmålet.  

21. desember i fjor skrev sambåndet.no at ImF-styret ønsker å «uttrykke en tydelig beklagelse» i saken om Sjøholt folkehøgskole (FHS) på Sunnmøre. Beklagelsen, som kom overraskende, har flere ledd:

    1. At etableringen av skolen ikke var «forankret i tydelige vedtak på tidligere generalforsamlinger».
    2. At saken hadde så store økonomiske konsekvenser at den «skulle først ha vært forelagt våre kretser for uttalelse».
    3. At det ikke skulle ha vært gjort «bindende avtaler med store økonomiske konsekvenser … uten vedtak fattet i generalforsamlinger».

«Større sak»

Paragraf ni i lov for ImF fasetter styrets oppgaver i seks punkter. Det fjerde (d) handler om prosesser i forbindelse med GF, og her står det blant annet følgende: «Større saker legges frem for kretsene samme år, før behandling i generalforsamlingen.» 

Begrepet «større sak» er ikke definert nærmere i loven. Ett spørsmål er om det omfatter alle typer «større saker», også de som ikke er planlagte og dermed ikke nødvendigvis kan behandles i et tempo samsvarende med interne innkallingsfrister. Sjøholt var en sak i sistnevnte kategori. Her hastet det med å sikre bygg og overholde frister for oppstart knyttet til statens godkjenning og bevilgning.

Les mer: Ja til kjøp av skuletomt (19.03.19).  

Kretsene

Dersom vi legger til grunn at Sjøholt både er en «større sak» og er omfattet av paragraf 9d, sier ikke lovteksten noe om hvordan en «større sak» skal «legges fram for kretsene». Som jeg skrev i nr. 1/24, var de to kretsene i Møre og Romsdal representert på skoleledermøtet i februar 2011 der ideen om skolen ble unnfanget (Rettelse: Det jeg skrev, var at Sunnmøre og IMS var representert). Kretsene i Møre og Romsdal ble også holdt informert da det på våren samme år ble aktuelt for ImF å overta bygget til tidligere Ørskog videregående skole for en symbolsk sum.

Første søknad om statsstøtte ble sendt våren 2012. ImF-styret fornyet søknaden hvert år før den en sen novemberkveld i 2018, overraskende for noen og enhver, fikk gjennomslag i budsjettforhandlingene på Stortinget.

Forankring   

Når det gjelder forankringen, beskrev jeg i forrige nummer kort hvordan ImF-styret informerte om Sjøholt-prosessen i årsmeldinger til fire påfølgende generalforsamlinger (2013–2022). Først på siste GF kom det kritiske merknader, da fra Bergens Indremisjon (BI). I desember 2021 hadde BI bedt ImF-styret om å innkalle til ekstraordinær GF (noe en krets for øvrig ikke kan kreve uten støtte fra en tredjedel av kretsstyrene totalt sett).

Les mer: – Tidenes skoleprosjekt i ImF (06.11.22). 

ImF-styret er utgiver av herværende blad på papir og nett. Det er via Sambåndet ImF kommuniserer på daglig basis. I meldingen til GF i 2022 innleder ImF-styret eksempelvis avsnittet om Sjøholt slik: «Sjølv om vi har gitt forklaringar gjennom Sambåndet, gjev vi eit riss over prosjektets historie».   

Byggestopp

Vedtakene i ImF-styret som førte til at Bergens Indremisjon i desember 2021 ba om ekstraordinær GF, ble fattet lenge før. 20. mars 2020 melder sambåndet.no at byggearbeidene på Sjøholt stoppes midlertidig med bakgrunn i koronapandemien, og at staten har godkjent utsatt skolestart fra høsten 2020 til høsten 2021. Daværende styreleder for Sjøholt FHS AS kunne ikke si når arbeidene ville starte igjen, men opplyste at «renoveringa av hovudbygget så langt ligg omtrent i tråd med budsjettet.»

Her var det en periode der de som måtte ønske det, kunne ha bedt om at prosjektet ikke ble gjenopptatt.  

I bladet datert 20. juni 2020 skriver Sambåndet om møte i ImF-styret 5. juni. Det framgår at kostnadsrammen må utvides. Internat vil koste 36 millioner kroner, og ImF som skoleeier har ansvar for finansiering. Styreleder Gabriel Pollestad uttaler at godkjenning av videre byggearbeid forutsetter plan for fullfinansiering og for hvordan driften kan betjene lånegjeld. At arbeidene ikke blir gjenopptatt, er med andre ord en mulighet.  

Byggestoppen skulle vise seg å vare til september måned. Her var det en periode der de som måtte ønske det, kunne ha bedt om at prosjektet ikke ble gjenopptatt, eventuelt via en ekstraordinær generalforsamling. Alternativet ville ha vært å forsøke å selge den delvis rehabiliterte hovedbygningen for å minimere tap. På den andre siden befant man seg i starten av en koronapandemi med store restriksjoner på å samle mennesker.

Selvkritikk 

Etter et ekstraordinært møte i ImF-styret 29. august 2020 ble byggearbeidet gjenopptatt, og prosjektet passerer raskt punktet for mulig retrett. Høsten 2020 og utover i 2021 bringer Sambåndet forklaringer fra ImF-ledelsen på at kostnadsrammen flere ganger må økes fra utgangspunktet på 40 millioner. Nr. 09/20 (26.09.) – til 65 millioner, nr. 04/21 (14.04.) – til 82 millioner og nr. 09/21 (22.09.) – til 102 millioner kroner. Samtidig øker ImFs låneforpliktelser i prosjektet fra 15 til 40 millioner.  

Les mer: Sjøholt-prosjektet har vokst (18.09.20). Ny kostnadsøkning på Sjøholt (15.09.21.).

I den omfattende artikkelen i nr. 4/21 tar både generalsekretær og styreleder selvkritikk på prosessen. Daværende generalsekretær Erik Furnes siteres på at dersom dette hadde vært kjent høsten 2020 – altså før byggestoppen ble opphevet – «ville prosjektet mest sannsynleg blitt stoppa». Det kan altså argumenteres for at ønsket i desember 2021 om ekstraordinær GF, kommer halvannet år for seint.

Det kan argumenteres for at ønsket i desember 2021 om ekstraordinær GF, kommer halvannet år for seint.  

I saksutredningen til ekstraordinær GF 24. februar i år (se øverste lenke) gjør ImF-styret det klart at satsingen på Sjøholt FHS – og Awana – er årsakene til det økonomiske uføret organisasjonen er kommet i. I henhold til paragraf 9a skal ImF-styret «forvalte og føre kontroll med Indremisjonsforbundets økonomi». ImF-styret ber om tilslutning fra GF til en plan som går ut på å selge eiendom for å redusere gjeld.

Eiendomssalg 

Et annet spørsmål som kan komme opp, er om eiendomssalg også er en «større sak» som må legges fram for kretsene og/eller behandles i generalforsamling. Det er da relevant å vise til at det har skjedd flere eiendomssalg de siste årene. Våren 2013 solgte ImF eksempelvis sin andel av Vetrlidsalmenningen i Bergen for 11 millioner kroner etter at Vestbok ble lagt ned. I november 2018 solgte ImF Ytre Laksevåg bedehus til Bergens Indremisjon Eiendom AS for to millioner kroner. Dette skjedde uten at verken selger eller kjøper mente at gjennomføring av avtalen måtte utsettes i påvente av behandling i generalforsamling. 

Dersom det skal fordeles skyld i Sjøholt-saken, har det sittende ImF-styret frivillig strukket hånden i været. Men det fantes altså både relevant, tilgjengelig informasjon og tilstrekkelig med tid for kretser som måtte ønske det, til å trykke på alarmknappen før det i realiteten var for seint. Det kan det også være greit å ha i mente når utsendingene samles 24. februar.

Først publisert i Sambåndet nr. 2/24, som kom ut 14. februar.

KRITIKK: Først på fjerde generalforsamling mens Sjøholt-saken har vært aktuell, kom det kritikk mot ImF-styret. Bildet er fra GF i 2022. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV

Når et styre sier «unnskyld»

/0 Kommentarer/i , , , /av

ANALYSE ImF-styret «oppfatta» i 2019 at de hadde «brei støtte i misjonsfolket» for at ImF brukte mye tid og ressurser på etablering av folkehøgskole for 16-åringer. Var det grunnlagt på at ingen hadde protestert, og er det igjen et sykdomstegn i ImF-sammenheng? 

I forbindelse med ekstraordinær generalforsamling (GF) 24. februar vil dagens ImF-styre «uttrykke en tydelig beklagelse for at saken om Sjøholt Folkehøyskole ikke har vært forankret i tydelige vedtak på tidligere generalforsamlinger». Videre uttaler styret at «En sak med så store økonomiske konsekvenser skulle først ha vært forelagt våre kretser for uttalelse. Og det skulle heller ikke ha vært gjort bindende avtaler med store økonomiske konsekvenser uten forankring i misjonsfolket gjennom vedtak fattet i generalforsamlinger for ImF.» 

Det var på styremøtet 25. november i fjor at styret samtalte om behovet for en slik unnskyldning. Det går an å la seg overraske av initiativet, i alle fall om man ser det i forhold til styreleder Gabriel Pollestads offensive holdning til Sjøholt-satsingen på forrige ordinære generalforsamling, i november 2022. 

I lov for ImF handler paragraf 9 om ImF-styrets oppgaver. Første underpunkt er at styret skal «forvalte og føre kontroll med Indremisjonsforbundets økonomi». Et uavhengig fjerde underpunkt sier at «Større saker legges frem for kretsene samme år, før behandling i generalforsamlingen.» Det synes å være denne setningen ImF-styret særlig viser til i sin unnskyldning. 

Unnfangelse

Det er da naturlig å spørre hvordan forankringen for Sjøholt folkehøgskole (FHS) faktisk har vært. På et skoleledermøte 4.–5. februar 2011 var et av temaene de kristne friskolenes diakonale funksjon. De daværende kretslederne Karl Arne Austnes (Sunnmøre) og Svein Bjarne Aase (IMS) sto på deltakerlisten. Daværende generalsekretær Erik Furnes har uttalt at det var det på dette møtet tanken ble født om å starte en folkehøgskole for ungdommer fra 16 år og oppover. 

ImF-styret gjorde i 12. mars 2011 prinsippvedtak om å etablere en ny kristen folkehøgskole, og en arbeidsgruppe ble oppnevnt. Kort tid etter fikk Furnes tips av et styremedlem om at daværende Ørskog videregående skole på Sunnmøre skulle legges ned fra og med høsten 2012. (Bygget som den skolen ble drevet i, er nå hovedbygget til Sjøholt FHS.)  

«Dette konkretiserte ideen mye raskere enn vi selv hadde tenkt. Men når slike muligheter åpner seg, må vi våge å spørre om dette er Guds ledelse og den åpningen vi ser etter», sa Furnes til sambåndet.no 28. juli 2011. De daværende kretslederne på Sunnmøre og Nordmøre og Romsdal, samt lokale rektorer, ble informert i e-post datert 12. april 2011.

GF 2013

I toårsmelding (2011–2012) for ImF til GF sommeren 2013 skriver styret blant annet følgende om framtidige Sjøholt FHS: «Vi har også arbeidd tungt og seriøst med å starte ein ny folkehøgskule for 16-åringar og er blitt ønskt varmt velkomen av Ørskog kommune …». Den diakonale motivasjonen for skolen blir beskrevet, og så avsluttes avsnittet slik: «Sjølv om vi hadde god hjelp frå fylkesstyremaktene og stortingspolitikarar i møte med departementet, fekk vi dessverre avslag på søknaden våren 2013, men vonar at vi skal få gjennomslag i neste runde.» 

Les mer: Glad for folkehøgskole-søknad (13.08.2012) 

GF 2016

Første søknad om å få etablere folkehøgskolen ble altså sendt i 2012. Søknaden fornyes så hvert år til og med 2018, da den vinner fram i budsjettforhandlingene på Stortinget i november 2018. På GF i 2013 ble det vedtatt en treårig syklus for generalforsamlinger. Neste GF var altså i 2016.

I treårsmeldingen (2013–2015) fra ImF-styret står det følgende om arbeidet med skolen: «Vi har kvart år fornya søknaden om å starte ein ny folkehøgskule for 16-åringar, og Folkehøgskulerådet har no sett denne øvst på si prioriteringsliste.» Til tross for fortsatte avslag på søknad om statsstøtte, skriver styret at «vi lever enno i håpet». 

Les mer: Avslag på skolesøknad (03.05.13) – Ørskog folkehøgskole på topp (21.09.15)

GF 2019

Da er vi kommet til GF i 2019. I treårsmeldingen (2016–2018) kan styret melde om at søknad nummer seks «svært overraskande og gledeleg» vant fram «som eit resultat av budsjettforliket mellom regjering og KrF i [november] 2018». Videre står det: «Skulen skal ligge på Sjøholt på Sunnmøre, og vi får overta eigedomen med bygningar for ein symbolsk sum. Arbeidet med å følgje opp dette har tatt mykje ressursar utover i 2019.»

Om det konkrete arbeidet skriver styret: «Av protokollane ser vi at ein god del merksemd og ressursar er nytta på skulesektoren, noko vi oppfattar har brei støtte i misjonsfolket. Det gjeld både oppfølging av eksisterande skular (…), samt oppstart av nye skular (Fjaler og Ørskog/Sjøholt Folkehøgskole).» 

Dette er altså nå tredje GF der styret informerer om et stadig mer omfattende arbeid med skoleprosjektet, uten at det kommer signaler fra utsendingene om at det ikke bør videreføres. Tvert imot oppfatter styret altså at de har «brei støtte i misjonsfolket».

Les mer: Trolig sluttstrek for folkehøgskole i Ørskog (08.10.2018) – Likevel penger til Ørskog (31.10.2018) – Ja til kjøp av skuletomt (19.03.2019)

GF 2022 

Som følge av den første bevilgningen på statsbudsjettet for 2019, senere også 2020, kan arbeidet starte for fullt.

Vi er framme ved GF i november 2022. Sambåndet har i mellomtiden skrevet om kostnadsoverskridelser i forbindelse med renovering av hovedbygg og bygging av internat – med påfølgende låneopptak (mer om dette i Synspunkt-artikkelen i nr. 2/24, som kommer ut 14. februar). I treårsmeldingen (2019–2021) beskriver ImF-styret et tidspunkt der «vi kunne ha stoppa prosjektet utan for mykje tap», og styret begrunner hvorfor dette ikke ble gjort.

Les mer: Blir prosjektleder for ny folkehøgskole (02.07.2019) – Sjøholt folkehøgskole får 4,2 millioner i statsbudsjettet (07.10.2019)

Kritikk

Det er først nå det kommer kritikk fra GF, nærmere bestemt fra utsendinger fra Bergens Indremisjon (BI). Jon Osvald Harila brukte uttrykk som «feilbeslutninger» og «ikke betryggende» og etterlyste mer involvering av misjonsfolket. Til sambåndet.no sa Harila også at BI, i desember 2021, hadde sendt et brev til ImF-styret og bedt om at det ble innkalt til ekstraordinær GF i anledning Sjøholt-saken (les mer i øverste lenke).  

Ingen av de 142 utsendingene stemte imidlertid imot å godkjenne regnskapene for treårsperioden, med et samlet underskudd på 2,6 millioner kroner. Styreleder Gabriel Pollestad ble også gjenvalgt for en tredje og siste periode med 128 av 142 stemmer.  

På ekstraordinær GF 24. februar kan utsendingene velge å bare akseptere styrets beklagelse og gå videre, eller bore mer i saksforløpet.

Først publisert i Sambåndet nr. 01/24, som kom ut 17. januar.

ERKJENT: Tidligere Rødt-leder Bjørnar Moxnes har erkjent tyveri av et solbrillepar på Gardermoen 16. juni i år og har vedtatt et forelegg på 3000 kroner. Bildet er fra 2019. FOTO: Ihne Pedersen/Flickr   

Kan ikke gradere lovbrudd etter politikk

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Konservative kristne bør være forsiktige med å bære ved til det postmoderne, normløse bålet. 

«I et demokrati må vi lære å forhandle om ulike former for etikk. Det avgjørende for tillit tenker jeg er at en lever i samsvar med sin egen holdning og kontekst.» Slik ble Endre Stene sitert i Vårt Lands nettavis 4. juli.

Læreren på Fjellheim bibelskole (NLM) kommenterte en av sommerens store saker, brilletyveriet begått av daværende Rødt-leder Bjørnar Moxnes fra en taxfree-butikk på Gardermoen.  

«… bare dumt»

Noen timer tidligere hadde Dagbladet publisert et leserinnlegg fra Stene. Om tyveriet skriver bibelskolelæreren at «det er galt, men vel så mye er det bare dumt …» I et tilsynelatende forsøk på å sette tyveriet i perspektiv, resonnerer Stene at «… kanskje var det bare antikapitalisten som syntes at eierne av taxfree har hentet ut nok milliarder fra oss vanlige lønnsmottakere. Jeg tenker i alle fall at det er verre om det var en høyrepolitiker som gjorde det samme. Eller om Moxnes som fellesskapsløsningenes fremste talsmann, snøt på skatten.» 

Vårt Lands journalist tar betimelig tak i dette sitatet og spør Stene om det er riktig å «gradere feilene til politikere, avhengig av hvor de står politisk». Som svar siteres Stene direkte på at «våre etiske målestokker er forskjellige.» I et indirekte sitat, i tråd med leserinnlegget, tror bibelskolelæreren «ikke det er sikkert at en Rødt-politiker synes det å stjele fra Norgesgruppen, som eier store deler av selskapet som drifter Tax free-butikkene i Norge, er så problematisk.» Så kommer uttalelsen jeg siterte innledningsvis om å forhandle om etikk. 

Moseloven

Jeg rykket til i stolen da jeg leste dette. Slik jeg ser det, spiller Stene oss her rett i hendene på identitetspolitiske postmodernister som mener samfunnet må bygges på at både sannhet og hva som er rett og galt, er tøyelige begreper som er åpne for individuell tolkning. Det er etter mitt syn en samfunnsnedbrytende tenkning. 

Jeg stusser over at en bibelskolelærer kan argumentere på en slik måte

Jeg stusser over at en bibelskolelærer kan argumentere på en slik måte. Jeg opplever at argumentasjonen er løsrevet fra de lover som Gud ga til Israelsfolket og som helt tydelig ligger prinsipielt til grunn for lovgivning i siviliserte land.  

Eksempelvis i 2. Mosebok 23,2–3 leser vi om likhet for loven: «Du skal ikke følge mengden i det som er ondt. Og du skal ikke vitne slik i en rettssak at du bøyer deg etter mengden og gjør rett til urett. Heller ikke fattig manns sak skal du pynte på.» Parallelt med dette står det i 3. Mos 19,5: «Du skal ikke holde med noen fordi han er ringe, og ikke gi noen rett fordi han er mektig.»

Tyveri 

I tråd med dette er det fullkomment irrelevant for tyveriet hvilke partipolitiske holdninger Moxnes har (det samme gjelder lønnsnivå og andre ting som Stene er inne på). Man kan ikke gradere lovbrudd basert på partipolitisk tilhørighet. Og hva mener Endre Stene med «ulike former for etikk» som vi skal «lære å forhandle om»? «En og samme rett skal gjelde for dere, den skal gjelde for den fremmede som for den innfødte. For jeg er Herren deres Gud», leser vi i 3. Mos 24,22.  

Det er fullkomment irrelevant for tyveriet hvilke partipolitiske holdninger Moxnes har

Som kristne skal vi selvsagt fastholde retten til sivil ulydighet og motstand i møte med lover og forordninger som går imot Guds uttalte vilje (Apg 4,19 og 5,29). Og vi skal, ikke minst, bruke våre juridiske rettigheter til å fastholde standpunkter som går imot tidsånden. Men ikke noe av det Stene skriver, antyder at det er slike situasjoner bibelskolelæreren adresserer. Han resonnerer rundt et erkjent tyveri, et brudd på et samfunnsnødvendig og bibelbasert straffebud.  

Bjelken og flisen

Jeg skal legge til at Stenes hovedpoeng var at han savnet «nødvendig ydmykhet og identifikasjon med eget liv» hos journalister og redaktører som rapporterte om eller kommenterte tyveriet. Med andre ord handler det da om Jesu bilde med bjelken og flisen (Matt 7,3; Luk 6,41–42). I innlegget etterlyser bibelskolelæreren også mer medlidenhet og viser da til Jesu respons i situasjonen med kvinnen som var grepet i utroskap (Joh 8,1–11). Men da er det viktig å være oppmerksom på at Jesus her ikke drar lovens ord i tvil eller antyder at lovbruddet i seg selv var mer eller mindre alvorlig alt etter hvilken person som begikk det. Det er særlig dette siste jeg oppfatter at Stene gjør.  

I Facebook-innlegget 24. juli der han kunngjorde sin avgang som leder for Rødt, forsøker ikke Bjørnar Moxnes på noen måte å relativisere lovbruddet. Tvert imot har han «ikke hatt noen fullgod forklaring» på hvorfor han stjal brillene. Så legger han avklarende til: «Det jeg derimot er helt sikker på, er at jeg har gjort noe galt, og det må jeg ta konsekvensen av.»

Det må ikke skapes tvil om at loven i seg selv er lik for alle

Konsekvensen som Bjørnar Moxnes tok, var å gå av som partileder. Jeg er enig med Endre Stene i at erkjente lovbrudd eller andre feilsteg hos mennesker med stor makt og tillit, ikke nødvendigvis må føre til deres avgang. Men det må ikke skapes tvil om at loven i seg selv er lik for alle. 

Først publisert i Sambåndet nr. 06/23, som kom ut 23. august.