Ny start

Det er behov for en skikkelig restart for at alle skal oppdage betydningen og gleden ved å være sammen igjen, mener Sambåndet.

I siste smittevernråd som ble sendt ut fra ImF og kretsene, la vi med en oppfordring til å forberede «restart» når vi etter sommeren kan begynne et nytt semester:

Etter en lang periode med både møteforbud og tunge restriksjoner, er det mange av våre forsamlinger og fellesskap som trenger en ny giv. Noen har kommet på avstand fra fellesskapet og trenger på nytt å se betydning av å faktisk samles om Guds ord, bønn, nattverd og fellesskap. Vi oppfordrer derfor alle styrer om å legge til rette for en samlingsfest eller lignende, der en kan feire at vi igjen kan samles fritt, og minne hverandre på gode grunner for at vi bør samles i Guds forsamling.

Både små og store fellesskap har de siste månedene benyttet digitale hjelpemidler for å holde kontakten. Mens noen har vansker med å se det gode i slike møtepunkt sammenlignet med fysiske møter, melder andre om positive erfaringer. Noen har faktisk fått bedre kontakt med mennesker de før ikke kjente så godt. Noen som før hadde et perifert forhold til forsamlingen, er blitt mer «koblet på» ved å bruke plattformer der de kan kommunisere med andre uten å måtte ta hensyn til de ulike kodene som lett gjør seg gjeldende i bedehus og kirker.

De som har tatt i bruk «streaming» av møter og gudstjenester på internett, er blitt tvunget til å kommunisere mer utadrettet, vel vitende om at en potensielt taler til møtefremmende og ikke-troende. For en bevegelse med kall til å nå folket med Guds ord, er dette en nyttig bevisstgjøring som vi må ta med oss videre.

Det er ingenting som kan erstatte det at vi kommer sammen i Guds hus til oppbyggelse og fellesskap

Likevel er det ingenting som kan erstatte det at vi kommer sammen i Guds hus til oppbyggelse og fellesskap, og mange bedehus har hatt så lav oppslutning det siste året at det er behov for en skikkelig restart for at alle skal oppdage betydningen og gleden ved å være sammen igjen. Vi oppfordrer altså alle styrer om å vurdere å sende en personlig oppmuntring og invitasjon til alle medlemmer eller tilhørige, gjerne før sommerferien. Vis at dere vil ha dem med videre! Både ImF sentralt og våre kretser er tilgjengelig for innspill og hjelp med tanke på hvordan dette kan gjøres.

Det åpenbarte

At noe er fortiet og skjult er lykkeligvis ikke et bibelsk ideal, påpeker Sambåndet på lederplass.

«Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt …», skriver Peter i sitt første brev (1,20) – om Jesus. Så fortsetter apostelen: «… og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.» En tilsynelatende motsetning, for noe som er kjent, trenger vel ikke å åpenbares? Jo, for her handler det om hvem som visste hva. Før mennesket var skapt var Jesus kjent av Gud som slektens frelser.

Vi har nettopp feiret påske og gledet oss over fullbyrdelsen av vår frelse. Hvor stort det også er at Gud altså valgte å åpenbare dette for oss i vår levetid (jf. 1. Kor 2,10) – mellom Jesu første og andre komme – slik at vi kan ta konsekvensen av det vi får vite.

I Rom 16,25–26 skriver Paulus om «det mysteriet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet». Mysteriet handler ikke utelukkende om den frelsen i Jesus Kristus – dette er åpenbart også i Det gamle testamente. Men det at Gud en gang – og for en periode – skulle tilsidesette sitt jordisk utvalgte folk og «ta ut av hedningene et folk for sitt navn» (Apg 15,14) og gjøre det til Jesu brud – det var det taust om i gammeltestamentlig tid. Men nå er også dette kommet for dagen (Ef 3,3).

Å bidra til at de mange skattene i dette mysteriet blir klarlagt og utmalt for øynene til mennesker i alle aldersgrupper, er Indremisjonsforbundets fornemste kall. Og etter Sambåndets opprinnelige program plikter bladet å «hævde den gamle retfærdiggjørelses- og forsoningslære, og at Jesus er given os til helliggjørelse».

«… jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd», erklærer Paulus i Apg 20,27. Apostlenes inspirerte ordvalg gir også tilskyndelse og frimodighet til et rent yrkesfaglig siktemål. Da indremisjonshøvdingen Lars Oftedal grunnla Stavanger Aftenblad i 1893, definerte han lesernes behov slik i den første lederen: «Man vil ha full beskjed, sannferdig utredning av faktiske forhold og tilstander, alvor i behandlingen av de store livsspørsmål.» I de saker redaksjonen finner det aktverdig å kaste lys over, vil dette være et mål. For det at noe er fortiet og skjult er ikke et bibelsk ideal. Lykkeligvis.

Frihet under press

De beroligende ord til kristne om fortsatt forkynnelsesfrihet, kan vise seg å være lite verdt, skriver Sambåndet på lederplass.

Høsten 2020 ble norsk lov endret ved at man kan bli straffet for blant annet å vise «ringeakt» overfor transpersoners «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk». ImF var blant organisasjonene som advarte mot utvidelsen av straffeloven. Ville forkynnelse av et bibelsk syn på ekteskap og seksuelt samliv nå bli straffbart?

Menneskerettsekspert Anine Kierulf så ikke noen grunn for en slik bekymring. Bare dersom man bruker Bibelen på en måte som «grovt nedvurderer eller undergraver menneskeverdet til homofile eller transpersoner, eller tilslutter seg integritetskrenkelser mot dem», vil forkynnelse og bibelutleggelse kunne bli rammet, mente Kierulf.

30. april kom imidlertid nyheten at den finske riksdagspolitikeren Päivi Räsänen er tiltalt for tre påståtte lovbrudd: Å ha forfattet en traktat om at Gud skapte mennesket til mann og kvinne, å ha lagt ut bibelvers om homofili på sosiale medier og å ha uttalt seg i et TV-program om hva Jesus ville ha tenkt om homofile. Räsänen avviser å ha truet eller ærekrenket homofile. Hun har understreket de homofiles menneskeverd, men gjort oppmerksom på hva Bibelen sier om homofilt samliv.

I mars skrev Kristelig Pressekontor om den tyske presten Olaf Latzel, som i november 2020 ble dømt til å betale over 80.000 kroner i bot for å ha «ansporet til hat» mot homofile. Bakgrunnen var at han under et internt ekteskapsseminar med 30 deltakere hadde kommet med karakteristikker om homofili og homofile. Uroen startet et halvt år etterpå da noen la uttalelsene ut på Youtube.

Er mennesket et seksuelt vesen og bare det?

Presten har beklaget deler av ordbruken sin, og det med rette, men ikke standpunktet. I likhet med Räsänen skiller Latzel mellom homofili, som han på bibelsk grunn avviser, og det ukrenkelige menneskeverdet til homofile. Dommeren mente at en slik prinsipiell tenkning var «uforståelig» og hevdet at «den seksuelle orienteringen er en del av en person og definerer vedkommendes personlighet». Men er mennesket et seksuelt vesen og bare det? Mange kristne som oppfatter seg som homofile, men som velger å avstå fra et seksuelt samliv, vil protestere mot en slik tenkning.

Dersom man skal følge den tyske dommers resonnement, kan det synes som om ønsket om å ramme inn seksualiteten, må forstås som integritetskrenkende. Da har samfunnet åpnet en dør som kan få uante konsekvenser, og de beroligende ord til kristne om fortsatt forkynnelsesfrihet, vil være lite verdt.

DÅP: «Jeg er blitt båret inn i dette, av foreldre og deres foreldre før det igjen, som alle sa: 'Vi og vårt hus, vi vil tjene Herren!' Alt har jeg fått av bare nåde, skriver generalsekretær Erik Furnes. ILLUSTRASJONSFOTO: ADOBESTOCK

Din barnedåp er god nok

Din barnedåp, der du ble døpt i navnet til Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, den dåpen er en sann kristen dåp, og den dåpen er god nok, skriver generalsekretær Erik Furnes.

Fra tid til annen snakker jeg med kristne som er kommet i tvil om deres dåp som barn er rett, og som vurderer å la seg døpe som voksne. Flere vil ikke omtale det som gjendåp da en ikke anerkjenner barnedåpen som «sann kristen dåp» lenger.

Jeg vil her dele noe om dette til de som måtte gå med lignende tanker. Fellesnevneren for dem jeg henvender meg til, er at de har vokst opp i familier med kristen påvirkning. Det lyttes vidt og bredt i vår tid, og påvirkningen fra de som fronter et annet dåpssyn, kan være sterk og overbevisende. Som leder for en evangelisk-luthersk organisasjon vil jeg være en annen stemme.

Da jeg var i Etiopia for noen år siden, spurte jeg en av lederne for Mekane Yesus-kirken om hvordan det forholdt seg med hedningemisjon og dåp. Han sa at de forkynner evangeliet for unådde, og ulike familiemedlemmer (en ungdom eller en mor) kan komme til tro uten videre konsekvenser for andre i familien, men når faren i familien blir en kristen, blir hele familien – voksne og barn – døpt alle sammen. Det er som Josva sa: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.» Derfra er det foreldrenes ansvar å lære opp sine barn i den tro de er blitt døpt til, og slik gis troen videre til neste generasjon.

Jeg har tenkt en del på dette i forbindelse med vår dåpspraksis i et land der kristen tro har vært bærende i mange hundre år. Mange av oss har vært anfektet av den folkekirkelige tradisjon der de aller fleste barn er blitt døpt, uavhengig av om foreldre og faddere har en bekjennende tro eller ikke. Tro og dåp hører nemlig sammen. «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt», sier Jesus i Markus 16:16. Jeg tror at en del forkynnelse om luthersk dåp har vært ensidig på den måten at den bare har omtalt troen som en gave Gud gir, og hvem kan tro om ikke barnet? Da kan en lett miste de som vektlegger troen som en overgivelse og «kapitulasjon» i en vekkelseskristen sammenheng.

Når vi døper barna i våre forsamlinger, gjør vi det ut fra en luthersk forståelse av dåpen som et nådemiddel, i tillegg til viktigheten av at barnet skal oppdras i den kristne forsakelse og tro.

Når det står at fangevokteren i Filippi ble døpt med hele sitt hus, blir det påstått at det bare var voksne der, men hvor står det?

Når det står at fangevokteren i Filippi ble døpt med hele sitt hus, blir det påstått at det bare var voksne der, men hvor står det? Det som står, er: «De talte da Herrens ord til ham og til alle som var i hans hus.» (Apg 16:32), og i verset etter står det: «Og straks ble han døpt med alle sine». Det samme kan sies om Paulus som døpte Stefanas’ hus (1. Kor 1:16). Med hvilken rett kan vi ekskludere at barna var med på dette og ble døpt sammen med sine foreldre?

Det viktigste verset for meg er likevel blitt det som står om den lamme mannens venner, de som i sin nød firte ham ned gjennom taket og til Jesu føtter. «Men da han så deres tro, sa han: Menneske, dine synder er deg forlatt!» (Luk 5:20, Mark 2:5). Det var noen som i sin nød og hjelpeløshet bar sin venn til Jesus.

Jeg ble fysisk båret til en døpefont da jeg var en liten baby, men jeg ble i like stor grad båret til Jesus i bønn og forkynnelse gjennom hele min oppvekst.

Jeg vet at mine foreldre bad for meg fra den dagen de visste om meg i mors liv. Jeg fikk høre Evangeliet fra jeg var bitte liten, jeg ble lest for, vi bad sammen, og jeg ble tatt med til søndagsskole, yngstes, yngres, bedehusmøter, bibelcamp, jeg fikk reise på så mange leirer jeg ville osv. Jeg ble fysisk båret til en døpefont da jeg var en liten baby, men jeg ble i like stor grad båret til Jesus i bønn og forkynnelse gjennom hele min oppvekst. Jeg er ute av stand til å peke på noen dag da min tro gikk over fra barnetro til voksen og bevisst tro. Det var som en soloppgang til jeg så lyset klart. Jeg er blitt båret inn i dette, av foreldre og deres foreldre før det igjen, som alle sa: «Vi og vårt hus, vi vil tjene Herren!» Alt har jeg fått av bare nåde.

Jeg har respekt for at andre ser det annerledes, men for meg er det ganske ubegripelig at dette ikke var «nok». At må jeg la meg døpe, nå er det noe jeg må gjøre, nå må jeg være lydig mot Jesus og la meg døpe?

Jeg har respekt for at andre ser det annerledes, men for meg er det ganske ubegripelig at dette ikke var «nok».

Etter at jeg hadde undervist om dette for en tid tilbake, kom en person bort til meg, tydelig irritert. Etter å ha døpt alle sine barn, hadde de som foreldre for en stund siden fått en «klar bibelsk undervisning» om dette og ville nå at barna skulle ta troendes dåp når de var gamle nok til det. «Ser du ikke hva som står i Apg 2:38?», ble jeg spurt. «Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave». «Hva kan vel være klarere enn dette?», spurte vedkommende.

Jeg svarte at jeg hadde tiltro til at de ville være gode kristne foreldre for sine barn, med alt det innebærer. «Så hva skal de omvende seg fra når de blir gamle nok? Det står jo like klart i verset». Og jeg måtte fortelle vedkommende at jeg har hørt for mange historier om kristne som har vokst opp på bedehuset og trodd at de måtte ut i verden først, slik at de kunne bli skikkelig omvendt etterpå.

Jeg håper virkelig ikke våre barn og barnebarn skal tenke at det de har vokst opp med, ikke er godt nok.

Jeg håper virkelig ikke våre barn og barnebarn skal tenke at det de har vokst opp med, ikke er godt nok. Når Awana-satsingen vår er så ekstremt viktig, er det fordi vi vil hjelpe foreldre og besteforeldre til å la barna modnes i sin tro, og til å bekrefte deres tro!  

Så skal det sies at det er andre barnedøpte som har vokst opp i familier der kristen påvirkning har vært mer eller mindre totalt fraværende, og jeg ville vise mer forståelse for at også dåp kan være aktuelt som et brudd med det gamle etter en radikal omvendelse. Men jeg vet at ganske mange her har den samme historie som meg, og jeg vil ganske enkelt si: Takk Gud og dine foreldre, faddere og forsamling for alt du er båret inn i. Din barnedåp, der du ble døpt i navnet til Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, den dåpen er en sann kristen dåp, og den dåpen er god nok. Det er mitt syn på saken.

Se debatt om innlegget på ImFs profil på Facebook.

Det sitter i veggene

Er det for mye som er uuttalt i kristne forsamlinger, ting som man bare tror er slik eller slik uten at man faktisk har snakket om det, spør Sambåndet på lederplass.

Som en del av temaseksjonen i marsnummeret har Sambåndet intervjuet en 22 år gammel kvinne. For noen år siden var hun aktivt med i forsamlingen Fredheim i Sandnes, og hun har mye godt å si om den. Hun sluttet å gå der på grunn av flytting, men når hun nå er tilbake på Nord-Jæren, har hun ikke gjenopptatt kontakten. Faktisk har hun for tiden ikke noen forsamlingstilknytning i det hele tatt.

På spørsmål om hva hun ser etter i en kristen menighet, svarer 22-åringen at hun ønsker «å bli akseptert og inkludert». Hun tror at det ikke vil bli tatt godt imot at hun nå er samboer. «Er du sikker på det?», spør Sambåndets journalist. «Jeg har ikke spurt folk på Fredheim, men jeg tror at det kan bli et problem», svarer 22-åringen.

Det konkrete eksempelet om samboerskap er verken det beste eller det mest relevante her

Det konkrete eksempelet om samboerskap er verken det beste eller det mest relevante her. Det prinsipielt interessante er at kvinnen har gjort en antakelse om noe basert på noe hun tror, og trukket konsekvenser av det, uten å undersøke nærmere.

I rapporten fra undersøkelsen om 18–35-åringer påpeker den amerikanske presten og forfatteren Tish Harrison Warren at denne aldersgruppen lengter etter solid undervisning om kristen tro og praksis. 40 prosent av kristne unge voksne som deltar i forsamlingen, svarer at de gjør det for å motta relevant undervisning, 39 prosent trekker fram at de ønsker å få visdom for hvordan man kan leve trofast, og 35 prosent er opptatt av hvordan man kan anvende Bibelen. 47 prosent sier de opplever at kirkens undervisning har mangler.

Uuttalte tankebaner og forventninger bør evalueres og – om de finnes tjenlige – begrunnes i åpenhet

Her vil de fleste forsamlinger – for nå snakker vi ikke om Fredheim spesielt – ha noe å lære. Uuttalte tankebaner og forventninger som ikke er like enkle for alle å oppdage eller forholde seg til, bør evalueres og – om de finnes tjenlige – begrunnes i åpenhet. Det må også være en grunnfestet kultur i forsamlingen for at medlemmene kan ta opp ting de opplever vanskelig, og få gode svar på det.

Selv om man ikke kan regne med å få aksept i en kristen forsamling for alle valg man tar, må målet være at alle opplever seg omsluttet av forsamlingens omsorg. Inkludering forutsetter ikke aksept, men åpenhet og ærlighet om det kristne livet.        

TROSFRIHET: Forsamlingen på Klepp bedehus, som er under utbygging, er en av de frivillige lag og organisasjonene i Klepp som vil bli rammet dersom kommunen endrer reglene for tildeling av støtte til kulturarbeid. FOTO: PETTER OLSEN

Når middelet gjør formålet irrelevant

Generalsekretæren i Human-etisk forbund skal ha takk for hjelpen med å klargjøre hva som bør ligge til grunn for valgbarhet til styrer og tillitsverv. At Trond Enger samtidig motsier seg selv, får han heller ta på egen kappe.

Det er i Vårt Land 12. februar (ikke publisert på nett) Enger redegjør for hvordan man kan tenke om man har som mål å bli valgt inn i styret for Human-etisk forbund. Bakgrunnen er et forslag i Klepp kommune om å stille følgende krav til mottakere av støtte til kulturarbeid: «Organisasjonen må rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet.»

I Vårt Land 9. februar argumenterte informasjonsleder Espen Ottosen i NLM mot dette forslaget og brukte som eksempel at «en hengiven kristen har ikke fri adgang til styreplass i Human-Etisk Forbund».

Grunnleggende formål

I sitt svar på dette kommer generalsekretær Trond Enger med den prisverdige klargjøringen: «Sivilsamfunnet i Norge bygger på at mennesker tilslutter seg det grunnleggende formålet for organisasjonen de melder seg inn i. (…) dersom Ottosen er enig i Human-Etisk Forbunds formålsparagraf og melder seg inn, er det ikke noe annet enn tillit fra organer som velger styret, som står i veien for å få ham valgt.»

Det er her generalsekretæren i Human-etisk forbund får et rungende «Amen!» fra meg

Enger holder det altså fram som et prinsipp for medlemskap og tillitsverv i en organisasjon at man «tilslutter seg det grunnleggende formålet». Det er her generalsekretæren i Human-etisk forbund får et rungende «Amen!» fra meg. For selv om dette har vært så selvsagt at det ikke burde være nødvendig å si, er det ikke dette prinsippet som ligger til grunn for forslaget i Klepp kommune. Det er åpenbart hva som derimot er den bakenforliggende hensikten til forslagsstillerne på Jæren, nemlig å legge press på lag og foreninger om å åpne for å velge eksempelvis heterofilt samboende og homofilt samlevende personer inn i lederverv.  

– Liker ikke demokrati

Fra et intervju med forslagets fanebærer, Arild Børge Skjæveland (Sp), i Dagen 10. februar, sakser jeg dette bemerkelsesverdige sitatet:

– Jeg har ingen problem med trosfriheten i dette. Dersom bedehusene ikke hadde vært så homofobiske, men heller hadde tro på demokratiet, hadde de visst at de homofile ikke kommer til å ta over styringen, sier han og legger til:

– Dette forteller meg at de (de kristne på bedehusene, min anm.) liker ikke så godt demokrati. De er mer som Putin. De vil bestemme selv hvem som skal være der. Sitat slutt.

Guds vilje

En kristen organisasjon vil ha som grunnleggende formål å arbeide for Guds rikes sak og oppfordre medlemmene til å søke Guds gode vilje for livet deres. Heterofilt samboende eller homofilt samlevende velger derimot å leve i strid med Guds gode vilje slik den verdensvide kristenhet og norske bedehuskristne forstår Bibelen, og dermed også i strid med det grunnleggende formålet for organisasjonen.

En kristen organisasjon vil ha som grunnleggende formål å arbeide for Guds rikes sak

Slik jeg forstår Arild Børge Skjæveland, bryr ikke Sp-politikeren seg det minste om organisasjonenes grunnleggende formål. Jeg siterer igjen fra intervjuet i Dagen 10. februar:  

– Bedehusfolket sier til oss at de opplever at forslaget er skreddersydd for å ramme dem. Stemmer det?

– Nei. Tvert imot. Det er for å få dem på rett vei.

Skjæveland er beredt til å bruke økonomiske virkemidler for å motarbeide det grunnleggende formålet til bedehusfolkets organisasjoner

Skjæveland er altså beredt til å bruke økonomiske virkemidler for å motarbeide det grunnleggende formålet til bedehusfolkets organisasjoner i Klepp. Og dette forslaget er det at Human-etisk forbund og dets generalsekretær gir sin støtte, stikk i strid med generalsekretærens egen beskrivelse av hva som bør ligge til grunn for valgbarhet.

Valgbar

Denne saken dreier seg om hvem som kan stille til valg, ikke om man deretter faktisk blir valgt. Det kan da være på sin plass å minne om at den norske valgordningen ikke oppfyller alle de kriteriene Skjæveland & Co stiller. Ved stortingsvalg har bare norske statsborgere stemmerett. Ved kommunestyre og fylkestingsvalg har også utenlandske statsborgere stemmerett dersom de har vært registrert som bosatt i landet sammenhengende de siste tre årene før valgdagen. Valgbarheten er med andre ord ikke «uavhengig av (…) etnisitet».

Den norske valgordningen oppfyller ikke alle de kriteriene Skjæveland & Co stiller

Så her er det litt å ta tak i for både Arild Børge Skjæveland, Trond Enger og andre som ikke bryr seg om å skille prinsipielt mellom lovlig forskjellsbehandling og ulovlig diskriminering. Men det er kanskje enklere å forsøke seg på bedehusfolket?

Motstand i vår tid

Det nye året har startet med nok en bølge av motstand mot et livssynsåpent samfunn. På lederplass i nyeste nummer gir Sambåndet et svar på hva som kan være årsaken.

Det handler om å sette spørsmålstegn ved kristne innbyggeres verdier og forslag om at kristne friskoler skal miste statsstøtte, som i Stavanger, om å sette økonomiske vilkår for trosfriheten, som i Klepp, og om offentlige skolers diskriminering av praksisstudenter fra NLA Høgskolen, som i Oslo. Man kan spørre seg om en slik motstand representerer noe nytt, og om hva som kan være årsaken til den.

Som kristne følger vi profeten Jesajas oppfordring (34,16): «Se etter i Herrens bok og les!» I de første tre kapitlene i Bibelen finner vi svar på de grunnleggende spørsmålene om forholdet mellom Gud og mennesker. I 1. Mos 1 var det Gud som både brakte inn det som var godt, gjennom skaperverket og dets ordninger, og som «så» – vurderte det til – å være godt (v. 31). Gud inviterte menneskeslekten til å være med på å forvalte (1,26–28) og arbeide videre på («dyrke og verne», 2,15) det Gud hadde sagt var godt.

Våre stamforeldre valgte i stedet kunnskapen fra Guds motstander, Satan. Eva ville selv «se», vurdere, hva som er godt (3,5–6). Det fikk dødelige konsekvenser for slekten, og en av hennes ætt (3,15) – Jesus – måtte bli menneske for å knuse Satans godhetsvurdering og gjøre det mulig for mennesket å få et gjenopprettet forhold til Skaperen.

Våre stamforeldres valg endret verden fra å være en Edens hage til å bli en skapning som «venter og lengter» etter frigjøring (Rom 8,19–23). Menneskene «byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen» (Rom 1,25). Derfor har gudfryktige kristne til enhver tid sett at det er «tankebygninger» og «høyder» i samfunnet som «reiser seg mot kunnskapen om Gud» (2. Kor 10,4). Det handler om at mennesket selv vil vurdere hva som er godt.

Vi må ikke la oss bli passive av «innvendingene fra den kunnskapen som med urette blir kalt så»

Derfor skal vi ikke være overrasket over motstanden også i vår tid. Vi må ikke la oss bli passive av «innvendingene fra den kunnskapen som med urette blir kalt så» (1. Tim 6,20). Vi skal argumentere imot forsøkene på å ta fra oss de økonomiske støtteordningene som forpliktende traktater forordner, men vi må også være forberedt på selv å ta større økonomisk ansvar. For vår gudgitte oppgave er kostbar: å vise våre medmennesker evangeliets vei tilbake til Edens hage – til Guds evaluerende kunnskap om hva som er godt.

MENNESKERETTIGHETER: FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter fra 1966/76 er knyttet opp mot Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. På bildet ser vi Eleanor Roosevelt med dette dokumentet. FOTO: FDR Presidential Library & Museum/Wikimedia Commons  

Dag og natt om rettigheter

Om Arbeiderpartiet vil frata friskoler statsstøtte, må de vente til reiserestriksjonene er opphevet. For grunnlaget for støtten er fastlagt av FN i New York.

18. januar, på en felles styremøtedag for skolene i Egill Danielsen Stiftelse (EDS), fikk jeg en liten aha-opplevelse. Vi hadde den viktige artikkel 13-3 i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter foran oss, der vi satt korona-atskilt bak hver vår skjerm.

Her står det slik: «Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.»

Én utrolig lang og snirklete setning, men – altså – med et helt avgjørende innhold for retten til å ha friskoler.

Respektere og sikre

I bakhodet hadde jeg det som var kommet fram i Vårt Land tre dager tidligere. Stavanger Ap, frontet av gruppeleder Dag Mossige, har fremmet forslag til partiets nasjonale partiprogram for 2021–2025 om at «Arbeiderpartiet ønsker å gå bort fra statlig finansiering av religiøse friskoler». I forslaget står det videre at «… Arbeiderpartiet respekterer skolens juridiske rett til etablering, men fellesskapet har slikt vi ser det, på ingen måte plikt til å finansiere skoler av denne karakter».

Innebærer ikke ordet «sikre» også en økonomisk forpliktelse?

Det var da det slo meg hva det faktisk står i den nevnte artikkelen i FN-konvensjonen, og som blir mye klarere dersom vi et øyeblikk ser bort fra alle bisetningene: «Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres (…) frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter (…) og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med sin egen overbevisning». Altså Norge, som er en av «konvensjonspartene», «forplikter seg» til to ting: 1. Respektere foreldres valg av andre skoler enn de offentlige. 2. Sikre at foreldre kan gjøre et slikt valg på vegen av sine barn.

Innebærer ikke ordet «sikre» også en økonomisk forpliktelse, tenkte jeg, der jeg satt og forsøkte å følge med på styremøtet. Jo, skal vi tro Hans Morten Haugen, dr. juris og professor ved Vid vitenskapelige høgskole, er det nettopp slik det må forstås. I et debattinnlegg i Dagen 29. januar slår Haugen fast at forslaget fra Stavanger Ap «strider mot menneskerettighetene». Professoren siterer den samme FN-konvensjonen og opplyser at den, i henhold til menneskerettighetsloven, skal gå foran norsk lov dersom det er motstrid.

Krav

Ifølge Haugen er det mulig å fravike bestemmelser i konvensjonen, men da må begrensningen oppfylle samtlige av disse kravene: 1. Følge av lov, 2. Kan bare skje om det er forenlig med rettighetenes natur og 3. Begrensningen må utelukkende ha det formål å fremme den almene velstand i et demokratisk samfunn.

Her må nok Stavanger Ap – og/eller moderpartiet – ta en tenkepause

I Stavanger Aps forslag står det videre: «Skulle det finnes lovmessige hindringer for en slik gjennomføring (å ta bort finansieringen, min anm.), vil Arbeiderpartiet jobbe for å endre lovverket med mål om at offentlig støtte til religiøse friskoler bortfaller, og eller begrenses i størst mulig grad.» Her synes det som om Mossige & Co – bevisst eller ubevisst – forsøker å ta høyde for punkt 1, men i så fall – hva så med punkt 2 og 3 som også må oppfylles? Her må nok Stavanger Ap – og/eller moderpartiet – ta en tenkepause.

Selvmotsigende

Skulle forslaget fra Stavanger Ap på et eller annet vis vinne fram og bli norsk lov, vil friskolene miste retten de i dag har til å få dekket 85 prosent av driftsutgiftene med hver enkelt elev. Dersom friskolene i det hele tatt da skal greie å drive videre, finnes det to muligheter: 1. at skoleeierne, for eksempel ImF og NLM, skyter inn penger til driften – i tillegg til nødvendige investeringer – for å dekke opp for den tapte statsstøtten. Da må gaveinntektene kraftig opp. 2. At friskolene fortsetter som et tilbud kun for foreldre som har råd til å betale langt mer i skolepenger enn i dag. Forslaget fra Stavanger Ap og likesinnede vil da altså direkte føre til en deling i samfunnet basert på inntekt. Det er vel ikke akkurat i tråd med sosialdemokratiske idealer. Og det er altså heller ikke i tråd med menneskerettighetene.

Når det gjelder denne delen av rettighetene, synes motstriden å være like stor som natt og … Dag

Sosialdemokrater pleier ellers å heise fanen for menneskerettighetene høyt, men når det gjelder denne delen av rettighetene, synes motstriden å være like stor som natt og … Dag. 

Ver edrue og vakne

Midt i ei kaotisk og turbulent tid er det på sin plass å minne om ei oppmoding som vi finn gjentatte gonger i testamentet: «Ver edrue og vakne!»

Mange av oss nyttar massevis av tid på å tråle gjennom nettsider, sosiale media, endelause nyheitssendingar, dokumentarar, magasin osb. Verda er blitt ganske liten, slik sett, og tilgang på informasjon er enorm. Vi vert bombardert med sterke bilde, feite overskrifter og høgrøysta talarar. Ofte får vi presentert tankar som er meir eller mindre konspiratoriske ved at ein koplar saman fakta og rykte på ein måte som er vanskeleg for dei fleste å etterprøve. Nokre står fram med krystallklare profetiar som dei skal ha fått frå Herren, og når dei ikkje slår til, godtek ein gjerne bortforklaringar i staden for å akseptere det som falskt.

Ofte får vi presentert tankar som er meir eller mindre konspiratoriske

Som kristne byggjer vi vår tru på Bibelen. Den oppmodar oss til å akte på profetordet (2.Pet 1:19), og utlegginga av det profetiske ord har historisk hatt stor plass i ImF. Det ønskjer vi også for ettertida, for rett brukt er det «ein lampe som lyser på ein mørk stad». Det gir oss håp, retning og fred, og ikkje minst fyller det oss med ein gudgitt nød for folk og land om at fleire må verte frelste.

Vi er ikkje i tvil om at utviklinga innan informasjonsteknologi, finansvesen, våpenteknologi, medieverd, statleg overvaking osb. kan teikne eit skremmande framtidsbilde der dette skal misbrukast av Den lovlause, slik 2.Tess 2 skildrar. Her les vi likevel at dette ikkje skal sleppast laust i smug, men ope med teikn og under. Vi er ikkje der, og fleire av oss trur ikkje vi skal oppleve det som Guds folk heller, men vi skal uansett vere edrue og vakne om det som hender i vår tid.

Vi skal nytte den sunne fornuft som Gud har gitt oss, til å vurdere

Det handlar om at vi skal nytte den sunne fornuft som Gud har gitt oss, til å vurdere. Til dømes er det ingenting i det vi veit om covid 19-vaksina som skulle tilseie at vi ikkje skulle ta den, sjølv om nokre kanskje vil stille seg litt lenger bak i køa for å vurdere biverknader over tid.

«Ver edrue og vakne!» Om vi ikkje har formaninga frå Jesus og apostlane i ryggmargen, kan resultatet verte ei uroleg og flakkande sjel utan fotfeste og retning. Bibelen er ikkje spekulativ, men nøktern. Ikkje svermerisk, men realistisk. Den fortel oss ikkje alt om det vi skal møte i framtida, men nok til at vi skal ha det vi treng å vite for at vandringa skal vere stødig mot det målet Gud har sett fram for oss.

RÅDHUS: Når Skien kommune mener Ungdom i Oppdrag ikke er åpne fordi ikke alle er valgbare til alle verv, er kommunen et eksempel på trenden om å ikke kunne ha to tanker i hodet samtidig, mener artikkelforfatteren. FOTO: BITJUNGLE/WIKIMEDIA COMMONS     

Tidens tegn: én tanke i hodet

Å kunne ha to tanker i hodet samtidig ble lenge sett på som et mer eller mindre oppnåelig gode. Ting tyder på at også dette idealet står for fall. 

lederplass i oktober 2020 undrer Sambåndet seg over at stadig flere ønsker å bli puttet i bås. En tydelig samfunnstrend av samme type er ensidig tenkning. 

14. september 2020 forteller avisen Vårt Land at Skeivt kristent nettverk (SKN) arbeider med lister over såkalt «trygge kirker» for homofile, bifile og transpersoner. Bakgrunnen er at det, ifølge SKN, ikke er så lett «å finne en menighet som aksepterer deg fullt og helt som du er»Ett av kriteriene (Vårt Land 23. septemberer at skeive skal kunne «inneha alle frivillige oppgaver/tjenester» i den aktuelle menighetssammenhengen. 

14. oktober går Telemarksavisa ut med nyheten om at blant andre Ungdom i oppdrag Skien (UIO) ikke skulle få kommunal støtte fordi de ikke ble ansett å være «åpen for allmennheten». Dette ble koblet til stiftelsens klassisk kristne ekteskapssyn. 30. november kan Vårt Land fortelle at kommunen snurlikevel uten å oppheve kritikken av UIO. Utvalgsleder Odin Adelsten Aunan Bohmann (Ap) presiserer at betingelsen for å motta tilskudd var at «alle skulle ha mulighet for å delta og påta seg verv i organisasjonen».  

– UIO opplyser selv at homofile og lesbiske har vært aktive i organisasjonen. Samtidig sier de at noen religiøse funksjoner er for de som lever i samsvar med synet UIO har, sier Bohmann til avisen.

Det jeg er helt enig med Alf Kjetil Walgermo i, er at Bibelen forteller at kvinnene er «essensielle» og ofte de som framstår «tettast på evangeliet» 

21. november kommenterer journalist Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land høstens store debatt om kvinnelige innehavere av det Den norske kirke mener er et presteembeteAvisens tidligere kulturredaktør skriver blant annet følgende: «Bibelens klare bodskap er ikkje at ei kvinne skal teie i forsamlinga, og at ho skal underkaste seg alle mannshovud. Bibelens klare bodskap er at kvinnene er essensielle. Dei er tettast på evangeliet. Kristendommen hadde kollapsa utan dei 

Jeg leser Walgermo slik at han her stiller opp en motsetning mellom tjenestedeling og det jeg er helt enig med ham i at Bibelen forteller – at kvinnene er «essensielle» og ofte de som framstår «tettast på evangeliet» (tenk bare på Maria Magdalena påskemorgen!) 

Både Skeivt kristent nettverk, Skien kommune og forfatter og journalist Alf Kjetil Walgermo byr her på eksempler på den rådende og ensidige tenkningen som preger vår tid. De to første postulerer at dersom ikke alle kan inneha ethvert verv i et lag, foreningorganisasjon o.l., er den aktuelle sammenhengen å forstå som ikke åpen – noe som vel må bety lukket. Eksempel tre antyder at enhver begrensning som involverer kjønn, innebærer en nedvurdering av de som er født innenfor dette kjønnet. 

Selv er jeg glad for at det trolig ikke finnes noen menigheter som vil «akseptere meg helt og fullt som jeg er»

Selv er jeg glad for at det trolig ikke finnes noen menigheter, eller andre sammenslutninger for den del, som vil «akseptere meg helt og fullt som jeg er». Man kan virkelig spørre seg hvordan det ville ha blitt dersom alle skulle leve ut alle sider av sin personlighet i et felleskap! At Skeivt kristent nettverk nok tenker at «som man er» handler om legning, forandrer ikke på dette. I kristen tenkning er det ikke hvilket kjønn man seksuelt tiltrekkes av, som definerer hvordan eller hva man «er». Menneskets verdi ligger i at vi er skapt av Gud – til mann og kvinne – og elsket av ham. Så har vi, som følge av syndefallet, alle noen brister i vår personlighet som vi gjør vel i å legge bånd på – altså ikke oppføre oss «som vi er». 

Skien kommune bør forstå at det er denne grunnholdningen om menneskeverdet som former blant andre Ungdom i oppdragAt UIO, sammen med ImF og en rekke andre kristne organisasjonerbruker retten til å utpeke ledere som på en troverdig måte kan formidle og modellere det man står for som organisasjon, er ikke forskjellig fra andre og betyr ikke at man lukker døren for folk som tenker annerledes eller er uavklart i sitt syn. Alle er ikke valgbare til kommunestyrer og fylkesting helleruten at det ligger noen nedvurdering av folk av den grunn. Ville Nei til EU valgt en ja-mann til leder? Like lite er det etter mitt syn rimelig å forvente at en kristen organisasjon skal utpeke ledere som i sin livsførsel formidler noe helt annet enn det organisasjonen bygger på.  

At kristne organisasjoner bruker retten til å utpeke ledere som på en troverdig måte kan formidle og modellere det man står for som organisasjon, er ikke forskjellig fra andre og betyr ikke at man lukker døren for folk som tenker annerledes eller er uavklart i sitt syn

Til Alf Kjetil WalgermoSlik jeg forstår det, er det en tjeneste (eldste- og tilsynstjenesten) som Bibelen legger på menn som er egnet til det og har tillit i forsamlingenSå leser jeg også Bibelen slik at kvinner ble løftet opp av Jesus, og at de kan forkynne evangeliet i tråd med det allmenne prestedømme. Begge deler er riktig, fordi det ene ikke utelukker det andre. To tanker i hodet samtidig. Eller er det bare ment for kvinner? 

Etterord: Etter at denne kommentaren sto på trykk i Sambåndets desemberutgave for 2020, har det kommet fram et tilfelle i Klepp kommune på Jæren som kan sammenlignes med Skien-eksempelet nevnt ovenfor. Jærbladet omtalte saken 07.01.21.  

VEST FOR ELVA: Dei bibelske kjerneområda Judea og Samaria, også kalt "Vestbreidda", er omstridde i manges auge. Bildet er frå 2015. FOTO: PETTER OLSEN

Biskopane om kristensionisme og Israel

Kyrkjeleiarane i Jerusalem ber kyrkjene leggja press på begge partane i konflikten mellom Israel og palestinaarabarane. Biskopane svarar med press mot den eine – kombinert med stigmatisering av ei gruppe. Det blir lite truverdig. 

Professor Carl Fr. Wisløff blir sitert på følgjande utsegn (fritt gjengitt): «Jeg har ikke brukt benevnelsen pietist om meg selv, men om andre gir meg attesten, takker jeg for det.»

Etter å ha lest bispemøtet sin uttale mot kristensionismen er eg freista til å låna professoren sitt poeng. Med det meiner eg å seia at dette var tynn karikerande argumentasjon med store negative konsekvensar.

Blandar kristensionistar teologi og politikk, ja, så gjer biskopane det same i høg grad. Men sidan dei følgjer dagens politiske straumdrag, får dei nok applaus. Eg les uttalen som vennleg helsing til palestinaarabarane og Kirkenes Verdensråd – utan forståing for jødane sin lagnad. Ei heller syner biskopane respekt for ulike vurderingar mellom kyrkjer og menigheter i regionen. Den lutherske biskopen har ikkje sanninga åleine.

Eg les uttalen som vennleg helsing til palestinaarabarane og Kirkenes Verdensråd

Etter oppmoding frå fleire vil eg her kort gjera greie for desse vurderingane:

Bibelen

I Bibelteologisk er det tre sentrale poeng som vi må løfta fram om det jødiske folk og Israel:

A. Bibelen viser at det jødiske folk er Guds utvalde folk like frå lovnadane til Abraham. 1. Mos 12 ++. Gud angrar ikkje (Rom 11,29).

B. Lovnadane gjeld også i NT – både frelseslovnaden og landlovnaden. Les Rom 9–11 og 15,8 og Luk 21,24. Jerusalem skal vera nedtrakka «heilt til tida for heidningane er ute». Å skilja totalt mellom jødane og staten Israel blir umogeleg, sjølv om staten og den til ei kvar tid sitjande regjering, ikkje skal guddommeleggjerast.

C. Den kristne kyrkja har fått eit kall til å velsigna jødane og dela evangeliet med det jødiske folk. «For jøde først» er ikkje ferdig fortid (Rom1,14ff).

Å karikera for så å angripa karikaturen, er velkjent, men ingen stor kunst

Unyansert

II Eg les biskopane sin uttale som unyansert både om kristensionisme og om politiske realitetar i regionen. Slik eg kjenner Israels kristne venner, har dei ulike politiske og teologiske vurderingar på fleire felt – også om dei har merkelappen «kristensionistar – som sionistar generelt. Å karikera for så å angripa karikaturen, er velkjent, men ingen stor kunst.

Så skal eg gjerne presisera: Eg òg les ein del israelslitteratur der eg kan undra meg over korleis dei får det til. Men nett nå undrar eg meg mest over korleis biskopane vel sine kampar. Folks inntrykk er at det berre er på konservativ side det galne er. Når tok biskopane sist oppgjer med liberal teologi?

Eg har stor forståing for Vårt Land sin leiarartikkel 21.10. som saknar fleire poeng og påpeikar manglar hos biskopane. Eg tek inn eit sitat: «Det er problematisk å lese gamle profetier slik at alle politiske hendelser i dag er forutbestemt av Gud. Da fratas mennesker ansvaret for historien samtidig som Gud reduseres.» Kvar har biskopane slike skuldingar frå? Eg har ikkje møtt slike. Sjølv har eg stor respekt for at vi kan tolka og forstå mykje ulikt. Men det er freistande å spørja vidare: Dersom ein les profetiar som Guds lovnader, er det å redusera Gud?

Dersom ein les profetiar som Guds lovnader, er det å redusera Gud?

Politikk

FÅR KRTIKK: Biskopane i Den norske kyrkja i oktober 2018. Bak fra venstre: Jan Otto Myrseth (Tunsberg), Olav Øygard (Nord-Hålogaland), Halvor Nordhaug (Bjørgvin), Atle Sommerfeldt (Borg), Anne-Lise Åndøy (Stavanger), Stein Reinertsen (Agder og Telemark) Framme fra venstre: Ingeborg Midtømme (Møre), Herborg Finnset (Nidaros), Kari Veiteberg (Oslo), Helga Haugland Byfuglien (no avgått og erstatta som preses av Olav Fykse Tveit), Solveig Fiske (Hamar), Ann-Helen Fjeldstad Justnes (Sør Hålogaland). KILDE: WIKIMEDIA COMMONS

III I den politiske situasjonen kan vi som kristne ikkje sjå bort frå desse teologiske poenga. Men vi lyt også ta med politiske realiteter både for jødane og dei andre folka i området. For meg tyder det kort sagt følgjande:

A. Vi må bekjempa alle former for antisemittisme – både politisk og teologisk. Det trur eg også biskopane meiner.

B. Vi må forsvara folkeretten sine fakta og ikkje la oss blenda av «fake news» som gjev seg ut for å vera folkerett. Viser her til Ragnar Hatlem si nylege bok om temaet. Her stiller biskopane svakt. Biskopane sin ordbruk om okkupasjon og menneskerettar er tendensiøs aggresejon mot Israel.  

c. Vi må oppmuntra israelske politikarar til å arbeida for fredeleg løysing med andre folkegrupper i respekt for deira århundrelange tradisjon i regionen. Det kan gjerast utan å krenka Israel som jødisk stat. Trist at palestinaarabarane med sine leiarar aldri blir med på det laget. Her kunne biskopane lagt inn press.

D. Vi må ha respekt for at Israel som demokrati vel sine leiarar – og ikkje guddommeleggjera bestemte politiske retningar i Israels politikk. Som rettsstat skal rettsstaten sine premisser gjelda også her.

E. Eg anbefaler interesserte å lesa Ole Andersen si bok «Sluttspillet om Israel». Den boka frå den danske lutherske teologen burde også biskopane lesa. Her er edrueleg materiale om Israel.

Eg har stor respekt for biskopane sin kompetanse, deira arbeidsmengde og utfordringar. Men her er vi på kollisjonskurs

La meg så til slutt presisera: Eg har stor respekt for biskopane sin kompetanse, deira arbeidsmengde og utfordringar. Men her er vi på kollisjonskurs. Når dei tek opp eit så brennbart tema, forventar eg at dei skriv meir sakleg og fyldig enn denne uttalen. Diverre liknar det meir på ein moteriktig studentresolusjon enn ein seriøs og sakleg bispeuttale. Biskopane siterer følgjande «Kirkeledere i Jerusalem har bedt verdens kirker og det internasjonale samfunnet om å legge press på partene for å forhandle fram en rettferdig fredsløsning og få slutt på den ulovlige okkupasjonen og forskjellsbehandlingen av innbyggerne.»  Då er det ekstra trist at biskopane vel å legga press berre på den eine parten og så tendensiøst diskreditera ei gruppe. Dette var eit lite klokt bidrag.

Karl Johan Hallaråker er tidlegare generalsekretær i ImF