MINORITETER: Et syn som går ut på at minoriteter er utsatt for krenking eller behandles urettferdig av majoritetsbefolkningen, er sentralt i identitetspolitikk. Plakaten på bildet har budskapet «Homofiles rettigheter er menneskerettigheter» og er hentet fra en parade i Washington, DC i 2011. ILLUSTRASJONSFOTO: EP_JHU/WIKIMEDIA COMMONS

Når politikk blir frelseren

BAKGRUNN Den såkalte identitetspolitikken forklarer mange av konfliktene vi i dag ser rundt oss. Hva er det, og hvor kom det fra?

Under digitalt European Leadership Forum i mai i år hadde den svenske apologeten Stefan Gustavsson, som har gjestet ImFs lederkonferanse, et seminar om dette som jeg deltok på. Denne artikkelen er den første av flere som bygger på det jeg lærte på dette seminaret. Senere skal vi blant annet se identitetspolitikken i et evangelisk perspektiv.

Gustavsson definerer identitetspolitikk som en politisk tilnærming der mennesker samler seg på bakgrunn av spesifikke identitetsfaktorer, og former eksklusive allianser. Eksempler på slike faktorer er religion, folkeslag og sosial bakgrunn eller samfunnsklasse. Som fenomen er ikke dette nytt, men vi ser det nå i en ny og mer variert form. Selve betegnelsen identitetspolitikk ble først brukt i USA på 1970-tallet.

Med utgangspunkt i identitetspolitikken har det utviklet seg en rekke nye (engelske) ord som ikke engang har fått gode norske oversettelser. Vi hører snakk om skeiv (queer) teori, kjønnsstudier, utestengingskultur (cancel culture), Black Lives Matter og woke (å være våken for etnisk og sosial rettferdighet). Personene som bruker disse ordene, gjør det på bakgrunn av en tanke om undertrykkelse. De ønsker rettferdighet, frigjøring og frihet slik de ser det, og det hele spiller seg ut i et opphetet klima som gjør det vanskelig å diskutere de ulike temaene på en konstruktiv måte.

Identitetspolitikk springer, ifølge den svenske apologeten, ut av en overraskende sammensmeltning av to bevegelser: marxisme og postmodernisme. Grunnleggeren av marxismen, Karl Marx (1818–1883), analyserte samfunnet som en konflikt mellom to grupper. På den ene siden kapitalistene eller borgerskapet, som eide produksjonsmidlene, og på den andre siden proletariatet eller arbeiderne, som ble undertrykket av kapitalistene. Dette kunne bare endres gjennom en voldelig revolusjon.

En slik revolusjon skjedde i Russland (i 1917), men ikke i Vest-Europa. I et italiensk fengsel satt filosofen Antonio Gramsci (1891–1937) og skrev i noen notatbøker, som ble publisert etter hans død. Slik Gramsci så det, hadde borgerskapet utviklet en hegemonisk eller førende kultur med verdier og normer som ble sett på som sunn fornuft for alle mennesker i Vesten og fungerte undertrykkende. Dette opprettholdt tingenes tilstand slik at arbeiderne ikke så behovet for en voldelig revolusjon. Gramscis teorier forandret marxistisk tenkning.

Herbert Marcuse (1898–1979) fortsatte i Gramscis fotospor. Den tysk-amerikanske filosofen og sosiologen mente at det velstående samfunnet undertrykket mennesker, til og med dem som var relativt suksessfulle. Revolusjonen ville ikke komme gjennom arbeiderklassen, som var bundet av den hegemoniske kulturen, men gjennom en blanding av akademiske aktivister som han selv, og outsiderne, de som ennå ikke var integrert i den førende kulturen. Sammen kunne disse to gruppene forandre samfunnet, mente Marcuse.

Den tyske sosiologen Rudi Dutschke (1940–1979) er tillagt sitatet «Den lange marsjen gjennom institusjonene». Han mente at dersom de to foregående hadde rett, måtte man ta kontrollen over de institusjonene som produserer de ideene som skaper det hegemoniske systemet. De viktigste av disse institusjonene var, ifølge Dutschke, undervisning, mediene og sosialarbeiderne. Ved å ta over disse kunne man produsere noe nytt og forandre samfunnet. På dette punktet kan vi for alvor begynne å kjenne oss igjen i vår egen tid.

Les også: Hvordan kom vi dit Klepp-politikerne er?

Den nålevende amerikanske feministen Carol Hanisch (født i 1942) er koblet til et annet sitat – «Det personlige er politisk». Sammen med andre kvinner organisert i små grupper, erklærte hun at «personlige problemer er politiske problemer». (I parentes bemerket sa pensjonert teologiprofessor Halvor Moxnes i minnetalen etter den avdøde homoaktivisten Kim Friele at «det politiske må være personlig», Verdidebatt 06.12.21). Dette ledet til at folk begynte å se på politikk som frelseren, og politikk ble utvidet til å inkludere alle ting. Alle personlige problemer og dilemmaer må ha en politisk løsning. Dette ser vi tydelig utspille seg i dag.

En sjette person som kan knyttes til marxistisk tenkning, er Kimberlé Crenshaw, født i 1959. Den amerikanske advokaten og filosofen har oppfunnet begrepet «interseksjonalitet». En persons sosiale og politiske identiteter, så som kjønn, klasse, seksualitet, folkeslag, religion, funksjonshemning, utseende, høyde osv., møtes og skaper ulike måter av diskriminering og privilegier. Man har et hierarki, og lavt i dette vil typisk en svart, lesbisk, funksjonshemmet, muslimsk kvinne være, ifølge Crenshaw. Alle bringer vi med oss mange ulike identiteter, og de som er på toppen av hierarkiet, utnytter og undertrykker de som er under dem. Og dette kan bare bli forstått med bakgrunn i levd erfaring. Det er bare en person som har erfart en spesiell identitet, som kan snakke for den gruppen.

Denne marxistisk inspirerte tenkningen har, slik Stefan Gustavsson analyserer det, i vår tid slått seg sammen med en annen strøm, nemlig postmodernismen. Her finner vi også en analyse av makt og undertrykkelse. Det handler om dekonstruksjon eller nedbryting av tradisjoner og hierarkier. Det legges stor vekt på språk, og vi ser i dagens kulturelle trender hvor viktig det er å bruke de riktige ordene. I postmodernismen er subjektivitet – jeg-et – det eneste mulige ståstedet. Det finnes ikke noen objektiv beskrivelse av virkeligheten.

Hvordan skal vi forholde oss til denne tenkningen? Det blir tema for neste artikkel om identitetspolitikken.

TV-SERIE: Det var VGTV-serien «Homoterapi» med Morten Hegseth for to år siden som utløste diskusjonen om en lov mot konverteringsterapi. FOTO: SIRI PALLESEN/WIKIMEDIA COMMONS

Skal staten inn i bønnerommet?

BAKGRUNN Høringsnotatet om lov mot konverteringsterapi inneholder noen avgrensinger som det blir interessant å se om den nye regjeringen vil forsøke å utvide.

I sommer sendte Kulturdepartementet (KD) et forslag til regulering av konverteringsterapi på høring. ImF leverte høringssvar sammen med NLM, Normisjon og Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (Delk).

I det 79 sider lange høringsnotatet foreslår KD å definere konverteringsterapi på denne måten: «behandlingslignende handlinger som har som formål å få en annen til å endre eller fornekte [eventuelt undertrykke] sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.»

KD foreslår et absolutt forbud mot å utføre konverteringsterapi overfor barn under 16 år, og at dette også skal være straffbart. Departementet holder det åpent om aldersgrensen skal økes til 18 år. Når det gjelder voksne, skal konverteringsterapi være straffbart dersom handlingen er begått uten samtykke eller under «omstendigheter som gjør handlingen utilbørlig».

Rekkevidde

Departementet ber høringsinstansene kommentere «definisjonens rekkevidde når det gjelder bønn, sjelesorg og religiøs veiledning». KD påpeker (s.74) at de «har sett særlig hen til» den tyske loven på området (s. 29). Her utgjør «sjelesørgeriske eller psykoterapeutiske samtaler om livssituasjonen til vedkommende, om holdninger til religiøsitet eller livssyn eller hvordan vedkommende skal håndtere sin egen seksuelle orientering», som utgangspunkt ikke konverteringsbehandling i lovens forstand.

I 2016 ble Malta det første europeiske landet til å forby konverteringsterapi. Det er ifølge KD (s.33) presisert i denne loven at rådgivning om utforsking av ens egen identitet knyttet til seksuell orientering, kjønnsidentitet og -uttrykk, ikke anses som konverteringsterapi.

«Det er et viktig hensyn» at blant andre prester og forbedere ikke skal bli redde for å innlate seg på en samtale med personer som har problemer med sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, framholder KD.

Grensedragning

Departementet anser det krevende å trekke grensen til det «behandlingslignende» ved «samtaler, bønn og håndspåleggelse» (s. 50f) og ber om innspill fra høringsinstansene. Departementet mener at et forbud ikke kan ramme samtaler og veiledning der eksempelvis en forelder, religiøs leder eller sjelesørger gir uttrykk for en religiøs overbevisning på området. Heller ikke det å formidle en tro på at endring av seksuell orientering er mulig, kan forbys. LHBT-personer må kunne gå til andre for å få bekreftet eller styrket en overbevisning om at likekjønnet samliv eller transkjønnethet strider mot Guds vilje.

Først dersom samtalepartneren går aktivt inn for at den andre skal endre eller fornekte sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, kan samtalen være behandlingslignende. Også bønn kan på samme måte få et behandlingslignende preg, mener KD. Departementet viser til at «heller ikke Tyskland eksplisitt unntar bønn fra sitt forbud».

KD presiserer (s. 53) at religiøst påbud eller krav om at personer må leve seksuelt avholdende eller ikke leve i likekjønnet parforhold for å ta del i et sosialt fellesskap, ikke alene er å anse som behandlingslignende. Det samme gjelder «en streng formaning» fra foreldre om at barnet ikke skal ha kjæreste av samme kjønn. Og en voksen, samtykkende person kan lovlig «motta behandling for å fornekte følelsene sine».

Definisjon

I høringssvaret påpeker ImF og de tre andre organisasjonene at konverteringsterapi, «så langt vi vet, ikke har foregått i våre sammenhenger så lenge vi forholder oss til definisjonen i dokumentet». De stiller seg «skeptiske og spørrende» til behovet for å regulere konverteringsterapi.

De fire viser til at Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) har definert konverteringsterapi som «praksis eller handlinger som har til formål å endre noens seksuelle orientering eller kjønnsidentitet».

En slik definisjon kan etter vår mening ramme all bønn for mennesker som opplever tiltrekning mot samme eller begge kjønn som utfordrende

– En slik definisjon kan etter vår mening ramme all bønn for mennesker som opplever tiltrekning mot samme eller begge kjønn som utfordrende, eller som opplever usikkerhet eller forvirring omkring sin kjønnsidentitet, mener de fire.

Skeivt kristent nettverk (SKN) ønsker seg nettopp en slik definisjon («enhver handling som …»). SKN hevder i sitt høringssvar at konverteringsterapi skjules under begreper som «sjelesorg» og «forbønn» (deres tegnsetting).

Forbønn

ImF og de tre andre påpeker at de ikke betrakter homofili eller biseksualitet (tiltrekning til begge kjønn, red.anm.) som en sykdom som kan helbredes. Men «vi kan ikke avvise mennesker som ber om samtale – eller gi uttrykk for at vi vil lese korrektur på deres spesifikke ønsker om forbønn». Dette må skje i frivillighet og med respekt og empati, understreker de i høringssvaret.

Nettverket Til Helhet, som blant andre ImF, NLM og Normisjon er medlem av, påpeker det de mener er store svakheter ved lovforslaget, eksempelvis en «vag og uhåndgripelig» definisjon som skaper et rettssikkerhetsproblem. Styreleder Ole Gramstad Jensen mener at en tilsynsordning bør vurderes nærmere som et alternativ til straff.

Men medvandring, sjelesorg og forbønn kan ifølge Til helhet verken straffes eller føres tilsyn med, fordi dette «ligger i kjernen av religionsfriheten».

Høringsfristen var 15. oktober. Likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) har allerede signalisert at hun mener lovforslaget ikke går langt nok.

De harde ordene

LEDER Som Jesus gjorde, skal vi forkynne hele Guds uforandrede råd selv om vi forstår at det vil skape reaksjoner.

«Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham», forteller evangelisten Johannes (6,66). Jesus hadde pirket borti jødenes allment aksepterte historie om at Moses var helten da deres forfedre fikk manna å ete i ørkenen. Jesus påpeker at det var Gud som gav dem brødet, og at det nå er Jesu offer av hans legeme og blod som gir liv når vi tar til oss av det i tro.

Det var forbudt for jødene å smake blod, og det var nok én av grunnene til at en bokstavelig forståelse av Jesu tale her ble oppfattet som «harde ord». Men teksten taler også til oss som ikke lever etter jødiske matforskrifter.

Det er ikke først og fremst kristne som opptrer som moralister i dag

Som Bildøy-rektor Gunnar Ferstad påpekte i en tale på ImFs lederkonferanse i november, unnlot ikke Jesus å bruke ord som han visste ville provosere. Også vi skal forkynne hele Guds uforandrede råd selv om vi forstår at det vil skape reaksjoner. I vår tid kan det handle om å holde fram normative sannheter, som sier noe om hvordan ting bør være, ut fra Bibelen – om eksempelvis samlivsetikk, menneskeverd og synd. Det er ikke først og fremst kristne som opptrer som moralister i dag, men klimaaktivister og de som ikke vil nøye seg før egne forestillinger om biologi-løst kjønn er presset ned over alle andre som de eneste aksepterte.

Om Jesus ønsket å vinne seg flere tilhengere, hadde han kanskje uttrykt seg annerledes, men han gjør altså ikke det. Og når han ser reaksjonene, gjør han for det andre heller ikke noe forsøk på å glatte over eller bagatellisere, snarere tvert imot (v.62). Det kan heller ikke vi gjøre, for da svikter vi kallet vårt og har i realiteten ikke noe å tilby våre medmennesker i et stadig mer forvirret, normløst og gudløst samfunn.

La oss bli ved med å peke på mannen fra Golgata

«Vil også dere gå bort?», spurte Jesus de 12, som ble stående igjen da den store flokken var borte. Peter svarer med et motspørsmål: «Herre, hvem skal vi gå til?» La det også være vårt svar. Jødene i synagogen i Kapernaum hadde Moses i sentrum for sitt verdensbilde, mens jeg-et utgjør kjernen i dagens. La oss, som Peter, bli ved med å peke på mannen fra Golgata og det evige gudsordet som det livgivende og troverdige alternativet. Ord som kan virke harde, blir ikke mindre sanne av den grunn.

La oss holde dumskapen utenfor

ImF-ledelsen tatt Peter på ordet. Om man har lykkes, kan en alltids diskutere, men la oss holde dumskapen utenfor, skriver Jarle Mong i dette svarbrevet.

Ståle Schrøder Heggset fra ImF-forsamlingen Emblem tar et kraftig oppgjør med ledelsen i ImF i avisene Dagen, Sambåndet og Vårt Land. Bakgrunnen for dette oppgjøret er ImF ledelsens lansering av en videorekke der eldstetjeneste er tema.

Heggset kritiserer «Herrene Furnes og Evensen»på flere punkter. Det blir som om Audun Lysbakken skal legge frem SVs og KrFs politikk, skriver han.

Dette er en mildt sagt underlig sammenligning. For det første hadde ImFs ledelse offentlig konkludert i dette spørsmålet før videoene ble laget. Hensikten var aldri å lage en debatt, men redegjøre for organisasjonens syn.

Hensikten var aldri å lage en debatt, men redegjøre for organisasjonens syn

Om en vil gjøre dette på en redelig måte, må en selvsagt også si noe om innsigelsene og argumentasjonen mot det en til slutt lander på. Når Heggset eksemplifiserer med SV og KrF, så synes jeg dette blir unødig polariserende. KrF og SV er i mange viktige saker to motpoler, mens de ulike sidene i denne debatten er samstemte i det viktigste og det meste.

Heggset vil ikke være med på et skille mellom å forkynne og vurdere forkynnelse opp mot den kristne læren. ImF-ledelsen bruker i videoene mye tid på å forklare nettopp disse nyansene. Heggset vil heller kalle en spade for en spade, enten kan kvinner tale i forsamlingen eller kan de det ikke, det er alt eller intet, konkluderer han. Med en slik tilnærming har jeg en viss forståelse for hvorfor Heggset konkluderer som han gjør.

Her ser vi et grelt eksempel på merkelappsretorikk som jeg heldigvis ikke tror er representativt for samtaleklimaet i Emblem-forsamlingen

I motsetning til ImF-ledelsen vil ikke Heggset være med på å «degradere kvinnen». Han slår fast at kvinnen trengs i alle menighetens funksjoner. «Hvilken mann tør være så dum å påstå noe annet?», spør Heggset. Med dette slår han fast at vi som tror at eldstetjenesten er forbeholdt menn, er dumme, og at vi degraderer kvinnen. Her ser vi et grelt eksempel på merkelappsretorikk som jeg heldigvis ikke tror er representativt for samtaleklimaet i Emblem-forsamlingen. Om slik retorikk får råde grunnen på bedehusene, kan samarbeid på tross av uenighet i trosspørsmål, vise seg å bli krevende.

Heggset betegner temaet i videoserien som marginalt. Han kan ikke forstå at ImF-ledelsen har brukt, tid og ressurser på å «tre ni videoer ned over kretser, forsamlinger og folk». Dette er igjen underlig, ettersom Heggset i avsnittet før karakteriserer mennesker med en annen oppfatning enn den han selv har i spørsmålet, som dumme. Hvorfor slik merkelapper når temaet egentlig ikke betyr noe?

ImF-ledelsen har aldri hatt noen intensjoner om å tre noe som helst ned over hodet på misjonsfolket. Bakgrunnen for denne videoserien er at Heggsets egen forsamling har brutt med organisasjonens linje i dette spørsmålet. ImF kan ikke som Heggset nøye seg med å si at man ut fra grundige studier og dypdykk har konkludert i saken. Da hadde man verken tatt misjonsfolket eller problemstillingen på alvor.

ImF kan ikke som Heggset nøye seg med å si at man ut fra grundige studier og dypdykk har konkludert i saken

Om man konkluderer som ImF-ledelsen, er det etter mitt syn ekstra viktig å begrunne konklusjonen grundig ettersom den bryter tvert med samfunnsutviklingen og tidsånden for øvrig. Heggset vil bli sett på som fremoverlent, progressiv og relevant, mens ImF-ledelsen utenfra vil bli oppfattet som en middelalderinstitusjon. Det vil også forsamlinger og bedehusfolk som lander på samme konklusjon.

ImF-ledelsen har derfor et ansvar i det å utruste sine fotsoldater. De vil med stor sannsynlighet bli foraktet av sine omgivelser om de begrunner et så kontroversielt synspunkt med så korte og generelle svar som Heggsets. Bare en som er på bølgelengde med sin egen samtid og tidsånd, kan komme unna med de svar Heggset her serverer.

Bare en som er på bølgelengde med sin egen samtid og tidsånd, kan komme unna med de svar Heggset her serverer

På grunn av et stadig økende ytre press vil problemstillingen vi her omtaler, bli mer og mer aktuell for mange forsamlinger. Mange vil i årene som kommer se seg nødt til igjen å revurdere sitt syn. Da er det viktig at organisasjonen bidrar med ressurser inn i disse prosessene. Det er selvsagt viktig at disse ressursene tar utgangspunkt i Bibelens tekster og gjennomgås på en grundig men forståelig måte. Det er dette man har forsøkt seg på i videoserien.

Dette er altså grunnen til at ImF-ledelsen bruker så mye tid og ressurser på denne gjennomgangen. Å sette dette opp mot kjerneoppdraget som handler om nå mennesker med Jesus, blir etter mitt syn helt feil.

Man kan ikke bare avfeie ulike problemstillinger med begrunnelsen om at dette ikke handler om å nå mennesker med Jesus. Alle kopi audemars piguet organisasjoner av en viss størrelse må forholde seg til ulike problemstillinger. Disse bør man ta på alvor og behandle dem så grundig som man kan.

Peter selv sier at vi alltid må være rede til å gi gode svar

Det er heller ikke slik at dette ikke har noe med kjerneoppdraget å gjøre. Om indremisjonsfolket skal nå nye mennesker, er det viktig at de står sammen og snakker til hverandre med gjensidig respekt. Det hjelper også på frimodigheten at vi står forankret i noe. Peter selv sier at vi alltid må være rede til å gi gode svar. Her har ImF-ledelsen tatt Peter på ordet. Om man har lykkes, kan en alltids diskutere, men la oss holde dumskapen utenfor.

Leserbrevet er skrevet av Jarle Mong, medlem av ImFs lære- og tilsynsråd og varamann til ImF-styret.

De ni (!) filmene ledelsen har laget om kvinners tjeneste i ImF

LESERBREV Ønsker Gud at et slikt spørsmål skal skygge for det aller viktigste? La oss løfte blikket – nok en gang, skriver Ståle Schrøder Heggset.

Ledelsen i ImF har laget ni undervisningsvideoer om temaet tjenestedeling som nå er sendt ut til kretser og forsamlinger for å klargjøre hvilket syn en bør ha om temaet tjenester i Guds rike. Eller rettere sagt: «Hvilke funksjoner en kvinne ikke kan ha i våre sammenhenger». De konkluderer med at mannen skal ha enerett på «lære- og autoritetsfunksjonen» i forsamlingen, og kvinnen skal få lov til å være hjelper.

Herrene Furnes og Evensen har altså laget en videorekke på over fire timer (som jeg nå har sett gjennom) der det er disse to som legger fram begge sidenes argumenter/tolkninger for om kvinnene skal kunne inneha alle funksjoner i våre forsamlinger eller ikke. Det blir litt som om at noen hyrer Audun Lysbakken til å legge fram både SV og KrF sin politikk. Det blir ikke balansert.

Sambåndet tar for seg disse videoene i sin Synspunkt-artikkel i juni og skriver om begrepet «autoritativ undervisning» når redaktøren refererer til Evensen og Furnes. Interessant at en finner opp nye begreper for å kunne åpne litt opp, uten å måtte åpne helt. Litt søkt, spør du meg. En kvinne kan altså undervise noe hun har fått fra Gud, men ikke vurdere om det andre underviser, er fra Gud?

En kvinne kan altså undervise noe hun har fått fra Gud, men ikke vurdere om det andre underviser, er fra Gud?

Hvorfor ikke bare kalle en spade for en spade? 1. Kor 14 (taleforbudet) kan vel egentlig bare tolkes på to måter: 1) Enten at det er et tids- og situasjonsbestemt forbud, og at Bibelens totale budskap understøtter dette (evt. at en kaller det et ordningsspørsmål) og dermed kunne åpne for kvinner som forkynnere, lærere og eldste/pastorer i våre sammenhenger.
2) Eller anse forbudet som allment, og dermed måtte konkludere med at kvinner ikke kan inneha verken forkynneroppgaver, læreroppgaver eller åndelige lederoppgaver. «Alt eller intet».

Men er Gud så lite klok at han ekskluderer halve jordens befolkning fra muligheten til å være åndelige ledere eller lærere? Svaret fra lederne i ImF i videoene er selvsagt «nei», og dermed må de definere en annen type lederskap/tjeneste forbeholdt mannen. Denne annen type tjeneste skal være «en positiv, tjenende lærefunksjon som henger sammen med en positiv og tjenende autoritetsfunksjon», eller «autoritativ undervisning». Slik kan ImF forsvare at vi bruker kvinnene til undervisning, men slett ikke der det kan få læremessige konsekvenser.

Jeg er ikke med på å degradere kvinnen ut fra dette nye begrepet

Jeg er ikke med på å degradere kvinnen ut fra dette nye begrepet. Vi trenger kvinnens klokskap og gudsrelasjon i alle funksjoner i menigheten. Hvilken mann tør være så dum å påstå noe annet? Hvilke negative læremessige konsekvenser kan vi få om vi får kvinner i våre eldsteråd? Ekstra spesielt blir det når de lister opp hva rollen som eldste skal inneholde, og de fleste er oppgaver som krever egenskaper ikke minst mange kvinner besitter!

Vi i ImF har et kall om å nå mennesker i bygder og byer for Jesus. Temaet om tjenestedeling vil jeg påstå har en marginal innflytelse på dette (i alle fall ingen positiv innflytelse). Hvorfor skal en tre ni videoer om temaet kvinner og menns tjeneste ned over kretser, forsamlinger og folk, bruke misjonspenger og misjonstid på noe de selv sier bare gjelder én funksjon/tjeneste?

Jeg mener ut fra grundige bibelstudier og teologiske dypdykk at kvinner kan ha alle tjenester

Problemstillingen de kjører fram, konstrueres til å være «vanlig forkynnelse kontra «autoritativ undervisning». Jeg mener ut fra grundige bibelstudier og teologiske dypdykk at kvinner kan ha alle tjenester. Også å vurdere om undervisningen holder mål, som jo i praksis er det punktet lederne i ImF mener menn skal være suverene i forsamlingene på.

Men Furnes fastslår selv i både videoene og i intervju i Dagen (22. september) at «… tjenestedeling mellom mann og kvinner ikke lenger er en test på bibeltroskap». Det betyr jo at ImF sentralt mener at spørsmålet om kvinner i eldsteråd ikke et lærespørsmål som skiller troende fra ufrelste, lære fra vranglære. I uttalelsen fra ImFs lære- og tilsynsråd (avsnittet om lokale eldsteråd) (se vedlegg til episode 9) bruker de også begrepet ordningsspørsmål. Hvorfor da bruke over fire timer på denne undervisningen og legger så mye tyngde i hva disse mener er «riktig tolkning» i dette spørsmålet? Skal alle andre ordningsspørsmål vies samme alvor fra Tilsynsrådet framover?

Ved å velge å bruke så mye ressurser på dette har ledelsen løftet temaet opp som årets viktigste sak

Poenget mitt er at ved å velge å bruke så mye ressurser på dette så har ledelsen løftet temaet opp som årets viktigste sak. Det burde vært nåde og frelse i stedet. Punktum. Hvorfor ikke lage ni videoer der de underviser om «Hvordan nå mennesker med Jesus?» eller «Hvordan be med noen til frelse?» Det hadde vært matnyttig for kretser, forsamlinger og medlemmer, det!

Video nr. 9 og konklusjonen ligger nå ute på ImF sine sider. Jeg synes det var ganske spesielt og sårende at det blir sagt at forsamlinger som velger en annen tolkning enn det Tilsynsrådet har på disse spørsmålene, må regne med samarbeidsproblemer. Hvorfor så frøet om samarbeidsproblemer etter at en har konkludert med at spørsmålet ikke er kirkesplittende? Ledere bør heller mane til samarbeid, til å stå sammen om vårt felles oppdrag. Og det er vel nok av ting å samarbeide om, selv om vi kan være uenige i et ordningsspørsmål som dette?! Lederskap er å ha omsorg for HELE flokken, også de som ikke 100 % deler alt ledelsen mener er riktig!

Hvorfor så frøet om samarbeidsproblemer etter at en har konkludert med at spørsmålet ikke er kirkesplittende?

Og ja, jeg er av den oppfatning at dette «rådet» angående temaet tjenestedeling som Furnes og Evensen er så heldige å kunne si noe om – siden de ble født menn og ansees av noen som egnede – virker hemmende på oppdraget vi har. Det er et tankekors. Ønsker Gud at et slikt spørsmål som «ikke lenger er en test på bibeltroskap» (sitat Furnes) skal skygge for det aller viktigste? La oss løfte blikket – nok en gang!

Leserbrevet er skrevet av Ståle Schrøder Heggset, kristen og medlem av Emblem bedehusforsamling og ImF (vet at medlemskap er frivillig).

Her kan du lese et svar fra Jarle Mong, medlem av ImFs lære- og tilsynsråd.

Lite treffsikkert

LEDER Sambåndet setter spørsmålstegn ved kritikken som er reist mot ImF i forbindelse med videoserien om menn og kvinners tjeneste.

Vår utgiver ImF har fått kritikk etter at videoserien om menn og kvinners tjeneste ble publisert. Leserbrevet som vi trykket i oktobernummeret, er ett eksempel. Vi savner treffsikkerhet i kritikken.

ImF refses for å ha brukt tid på å respondere på vedtaket i Emblem bedehusforsamling om å åpne for kvinner i eldsteråd. Dette framstår underlig all den tid det vinteren 2020, fra både internt og eksternt hold, ble ytret en sterk forventning om at ImF nettopp skulle svare.

Erik Furnes påpeker i en av videoene at spørsmålet om kvinners tjeneste i seg selv ikke anses som en test på bibeltroskap. Dette budskapet fra generalsekretæren kom fram i Sambåndet allerede i august 2020. Noen (dagen.no 30.09. og 05.10.) utlegger nå dette til å bety at ImF ikke lenger har ambisjon om å være bibeltro.

Leser man setningen «slik som den står» (!), vil man oppdage at det ikke handler om bibeltroskapen, men om hvorvidt akkurat dette skal regnes som en prøve på den. Det samsvarer med videoseriens konklusjon om at dersom man har jobbet grundig med de relevante bibeltekstene – altså vært bibeltro – men likevel kommet til en annen konklusjon i spørsmålet om kvinners tjeneste, kan man fortsatt regne seg som en del av ImF.

Spørsmålet er om man har brukt anledningen til å sette seg inn i hvordan ImF forstår begrepet

En skuffende del av kritikken berører tekstutleggelsen. Noen mener at det hebraiske ordet «ezer», som oversettes «medhjelp» eller «hjelper», og som 1. Mos 2,18 bruker om kvinnen, er nedverdigende. Spørsmålet er om man da har brukt anledningen til å sette seg inn i hvordan ImF forstår begrepet.

Først når kvinnen er skapt, settes mennesket i stand til å utføre det første store oppdrag som Gud gir slekten – nemlig å «være fruktbare og bli mange» (1. Mos 1,28). Slik sett er kvinnen mannens frelser, eller som Kathy og Tim Keller uttrykker det (se dokument i forbindelse med episode 8), sterkere enn mannen, siden hun er i stand til å hjelpe ham.

Når vi også vet at Bibelen bruker det samme ordet om Gud (f.eks. 5. Mos 33,26), må det være verdt for kritikerne å vurdere om man har trukket forhastede konklusjoner.

Noen mener også det framstår overdimensjonert å bruke så mye ressurser på dette ene spørsmålet. Det kan vi i større grad forstå, og ImF har da også ambisjon om å anvende det samme videoformatet på andre aktuelle læremessige spørsmål. Men ett sted må man som kjent begynne.

Her kan du lese et svar fra Jarle Mong, medlem av ImFs lære- og tilsynråd, på leserbrevet som er nevnt ovenfor.

FØLELSER: De sakkyndige tillegger subjektive oppfatninger – følelser – og egne tolkninger av disse, betydelig vekt. Det svekker etter mitt syn komiteens konklusjon, skriver redaktør Petter Olsen. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV  

Granskernes friheter

KOMMENTAR Komiteen som har vurdert NLA Høgskolen, tyr til hypotetiske problemstillinger og følelser i argumentasjonen for at ansatte og studenter ikke har tilstrekkelig akademisk frihet.

Som sambåndet.no meldte 20. august, mener en sakkyndig komité at den delvis ImF-eide NLA Høgskolen ikke oppfyller alle krav til å være en akkreditert høgskole. Det var Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) som satte i gang en revidering av akkrediteringen. Bakgrunnen var delvis «ulike bekymringsmeldinger», blant annet fra NLA-ansatte. Nokut-styret skal behandle innstillingen i løpet av høsten, og NLA vil uansett ha to år på seg til å dokumentere at de oppfyller kravene.

At NLA er akkreditert betyr at man siden 2006 har kunnet opprette nye studietilbud på bachelorgradsnivå uten å søke Nokut om godkjenning først. Rektor Sigbjørn Sødal har uttalt at det «er ikke et aktuelt alternativ» for NLA å miste akkrediteringen.

Komiteen har vurdert NLA etter krav i universitets- og høyskoleloven, studiekvalitetsforskriften og studietilsynsforskriften. Komiteen konkluderer med at NLA fortsatt oppfyller en rekke av disse kravene, men ikke alle. Det er særlig vurderingene etter universitets- og høyskoleloven som har skapt oppmerksomhet. En enstemmig komité mener at NLA ikke i tilstrekkelig grad fremmer og verner akademisk frihet, og at høyskolens faglige og verdimessige grunnlag ikke er innenfor lovens avgrensning.

Den sakkyndige komiteen gjennomførte et digitalt institusjonsbesøk ved NLA Høgskolen 8.–10. februar i år. I vurderingen av akademisk frihet og verdigrunnlag står høyskolens grunnlags- og formålsdokument («verdidokumentet») sentralt. Dette er et dokument som utdyper skolens vedtekter. Dokumentet har en setning som viser til at skolens eiere har et klassisk og verdensvidt kristent syn på ekteskapet. Da Nokut-komiteen snakket med ansatte under tilsynsbesøket, heter det (s.18 i komiteens innstilling) at noen «uttrykte usikkerhet (…) om hvor stor faglig frihet de ansatte har» på bakgrunn av verdidokumentet. Noen «opplevde» dokumentet som begrensende.

Komiteens vurderinger på dette punktet mangler målbare funn

Komiteens vurderinger på dette punktet mangler målbare funn. De sakkyndige skriver rett ut (s. 22) at de «stilte (…) et hypotetisk spørsmål om hvordan informantene vurderte muligheten for å få ledelsens støtte til et (…) forskningsprosjekt (…) som hadde kunnet gi resultater som viste seg å gå på tvers av verdigrunnlaget». De fleste vitenskapelig ansatte mente dette ville være mulig, men «enkelte (…) var i tvil», heter det. I vurderingen (s. 29) mener komiteen «det er problematisk at enkelte ansatte synes å være i tvil …»

De sakkyndige kan altså ikke vise til objektive eksempler på at slike forskningsprosjekter er avvist, men tillegger subjektive oppfatninger – følelser – og egne tolkninger av disse, betydelig vekt. Det svekker etter mitt syn komiteens konklusjon.

De sakkyndige tillegger subjektive oppfatninger – følelser – og egne tolkninger av disse, betydelig vekt

Som nevnt mener komiteen også at NLA går lenger i utformingen av sitt verdigrunnlag enn det universitets- og høyskoleloven tillater. Før rapporten ble ferdigskrevet, var det en runde mellom komiteen og NLA om dette. Her påpeker NLA at andre akkrediterte livssynshøyskoler (MF, Vid, Dronning Mauds Minne, Ansgar og Fjellhaug) bruker lignende formuleringer i vedtektene som det NLA gjør. I rapporten erkjenner de sakkyndige dette, men skriver (s. 25) at disse andre høyskolene «ikke har så mange fagområder og avdelinger» som det NLA har.

Dette kan vanskelig tolkes annerledes enn at komiteen straffer NLA Høgskolen for bredden i utdanningstilbudet. NLA-ledelsen viser på sin side til (s.18) at skolen er «en livssynsbasert høgskole i en luthersk trostradisjon som har en teologisk profil som preger innretningen av utdanningene og studietilbudet», altså ikke bare presteutdanningen.

Når det gjelder hvordan NLA har formulert verdigrunnlaget i vedtekter og verdidokument, påpeker komiteen (s.24) at den «ikke har tatt stilling til innholdet». De sakkyndige fastslår likevel (s.25) at «det er særlig formuleringer om samlivsetikk som er kontroversielle». Komiteen mener også at formuleringene i skolens strategiplan er «langt mer moderate» enn i verdidokumentet. Komiteen finner det hensiktsmessig å «stille spørsmål ved behovet for å ha et dokument som gir andre signaler enn det som kommer fram i institusjonens strategi». Komiteen mener også at NLA-ledelsen må vurdere om (s.28) «høgskolens konfesjonsmessige ståsted står i veien for» at vitenskapelige prinsipper blir ivaretatt. Jeg stiller for min del spørsmål om hvorvidt komiteen her har latt seg avgrense av sitt mandat.

Jeg stiller spørsmål om hvorvidt komiteen her har latt seg avgrense av sitt mandat

Ut fra diskusjonen i ulike medier er det på den andre siden interessant å merke seg at komiteen ikke finner grunn til å kritisere måten NLA ansetter på. De sakkyndige «anser det som legitimt» (s. 26) at det blir stilt spørsmål i ansettelsesintervjuer om hvordan søkere kan bidra til høgskolens formål, og at svaret inngår i en helhetsvurdering. «Det er heller ikke lovstridig at styret unnlater å tilsette dersom styret ikke er fornøyd med de kandidatene som er innstilt», fastslår komiteen. At den mener praksisen skaper rekrutteringsproblemer, er en annen sak.

De sakkyndiges innstilling på øvrige punkter bygger i større grad på målbare funn og er noe NLA Høgskolen uansett bør jobbe med. Men når styret i Nokut skal behandle innstillingen, bør medlemmene spørre seg om anklagene om for lite akademisk frihet og for vidtgående verdiformuleringer, er velfunderte.

Denne kommentaren ble skrevet til Sambåndets septembernummer, som gikk i trykken 15.09. NLA Høgskolen kom 17. september med sitt svar.

Regenten sit enno

LEIAR Sjølv om gode rammevilkår frå styresmaktene er viktig, er det endå viktigare å be om å få arbeida etter Guds vilje, og at Han då fører si sak fram.

Så gjekk det slik dei fleste meiningsmålingane i tida før stortingsvalet tyda på – KrF kom ikkje over sperregrensa. Dermed mister partiet fem av dagens stortingsrepresentantar og går inn i ein ny fireårsperiode med berre tre. Det var nettopp det dei åtvara imot, generalsekretær og kretsleiarar i ImF, då dei i eit mykje diskutert avisinnlegg nyleg, oppmoda til å stemma på KrF.

Ikkje minst difor er det grunn òg for Sambåndet til å stilla spørsmålet om kva no. Ei viktig grunngjeving frå misjonsleiarane var at KrF har vore ein medspelar på Stortinget og i regjering med tanke på friskular. Fleire av partia som no ligg an til å ta regjeringsmakt, har andre haldningar til dei viktige misjonsstasjonane som dei kristne friskulane òg er.

Blir Gud redd, no, når til dømes Raudt, med den historisk religionsfiendtlege marxismen i prinsippprogrammet, kjem inn i den norske nasjonalforsamlinga med ei mangedobla gruppe?

Men så kan me spørja: Blir Gud redd, no, når til dømes Raudt, med den historisk religionsfiendtlege marxismen i prinsippprogrammet, kjem inn i den norske nasjonalforsamlinga med ei mangedobla gruppe? «Uansett hvilket resultat valget får, er det ingen krise. Vi kan leve med det Stortinget vi får», skreiv generalsekretær Erik Furnes i ImF på Facebook i den ilske debatten om den nemnde partipolitiske oppmodinga. Krise, heldt Furnes fram, blir det først om kristne sluttar med å forkynna evangeliet og driva misjon.

Sjølv om gode rammevilkår frå styresmaktene er viktig, er det endå viktigare å be om å få arbeida etter Guds vilje, og at Han då fører si sak fram. Martin Luther peikar på at Gud styrer gjennom det verdslege og det andelege regiment, der det verdslege handlar om lekamen og vert utøvd av styresmaktene i landet, medan det andelege rettar seg mot sjela og blir styrt av Ordet og forkynninga. Også det verdslege regimentet høyrer altså Gud til.

I 1715 utgav Petter Dass salmen «Herre Gud, ditt dyre navn og ære». I det kanskje mest kjende verset skriv diktarpresten slik:

Gud er Gud, om alle land lå øde/

Gud er Gud, om alle mann var døde/

Om slekter svimler – blant stjernestimler/

i høye himler utallig vrimler/

Guds grøde.

Gud eksisterer – også uavhengig av det skapte. Det er ikkje feil av kristne å engasjera seg i politikken, heller tvert om. Men når me kan bli uroa av at det synest å gå oss imot i dette verdslege regimentet, er det på sin plass å minna kvarandre om at Gud framleis er regenten.

Leiarartikkelen blei skriven 14. september, dagen etter valet, og vart først publisert i Sambåndet datert 22. september.

Ny start

Det er behov for en skikkelig restart for at alle skal oppdage betydningen og gleden ved å være sammen igjen, mener Sambåndet.

I siste smittevernråd som ble sendt ut fra ImF og kretsene, la vi med en oppfordring til å forberede «restart» når vi etter sommeren kan begynne et nytt semester:

Etter en lang periode med både møteforbud og tunge restriksjoner, er det mange av våre forsamlinger og fellesskap som trenger en ny giv. Noen har kommet på avstand fra fellesskapet og trenger på nytt å se betydning av å faktisk samles om Guds ord, bønn, nattverd og fellesskap. Vi oppfordrer derfor alle styrer om å legge til rette for en samlingsfest eller lignende, der en kan feire at vi igjen kan samles fritt, og minne hverandre på gode grunner for at vi bør samles i Guds forsamling.

Både små og store fellesskap har de siste månedene benyttet digitale hjelpemidler for å holde kontakten. Mens noen har vansker med å se det gode i slike møtepunkt sammenlignet med fysiske møter, melder andre om positive erfaringer. Noen har faktisk fått bedre kontakt med mennesker de før ikke kjente så godt. Noen som før hadde et perifert forhold til forsamlingen, er blitt mer «koblet på» ved å bruke plattformer der de kan kommunisere med andre uten å måtte ta hensyn til de ulike kodene som lett gjør seg gjeldende i bedehus og kirker.

De som har tatt i bruk «streaming» av møter og gudstjenester på internett, er blitt tvunget til å kommunisere mer utadrettet, vel vitende om at en potensielt taler til møtefremmende og ikke-troende. For en bevegelse med kall til å nå folket med Guds ord, er dette en nyttig bevisstgjøring som vi må ta med oss videre.

Det er ingenting som kan erstatte det at vi kommer sammen i Guds hus til oppbyggelse og fellesskap

Likevel er det ingenting som kan erstatte det at vi kommer sammen i Guds hus til oppbyggelse og fellesskap, og mange bedehus har hatt så lav oppslutning det siste året at det er behov for en skikkelig restart for at alle skal oppdage betydningen og gleden ved å være sammen igjen. Vi oppfordrer altså alle styrer om å vurdere å sende en personlig oppmuntring og invitasjon til alle medlemmer eller tilhørige, gjerne før sommerferien. Vis at dere vil ha dem med videre! Både ImF sentralt og våre kretser er tilgjengelig for innspill og hjelp med tanke på hvordan dette kan gjøres.

Det åpenbarte

At noe er fortiet og skjult er lykkeligvis ikke et bibelsk ideal, påpeker Sambåndet på lederplass.

«Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt …», skriver Peter i sitt første brev (1,20) – om Jesus. Så fortsetter apostelen: «… og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.» En tilsynelatende motsetning, for noe som er kjent, trenger vel ikke å åpenbares? Jo, for her handler det om hvem som visste hva. Før mennesket var skapt var Jesus kjent av Gud som slektens frelser.

Vi har nettopp feiret påske og gledet oss over fullbyrdelsen av vår frelse. Hvor stort det også er at Gud altså valgte å åpenbare dette for oss i vår levetid (jf. 1. Kor 2,10) – mellom Jesu første og andre komme – slik at vi kan ta konsekvensen av det vi får vite.

I Rom 16,25–26 skriver Paulus om «det mysteriet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet». Mysteriet handler ikke utelukkende om den frelsen i Jesus Kristus – dette er åpenbart også i Det gamle testamente. Men det at Gud en gang – og for en periode – skulle tilsidesette sitt jordisk utvalgte folk og «ta ut av hedningene et folk for sitt navn» (Apg 15,14) og gjøre det til Jesu brud – det var det taust om i gammeltestamentlig tid. Men nå er også dette kommet for dagen (Ef 3,3).

Å bidra til at de mange skattene i dette mysteriet blir klarlagt og utmalt for øynene til mennesker i alle aldersgrupper, er Indremisjonsforbundets fornemste kall. Og etter Sambåndets opprinnelige program plikter bladet å «hævde den gamle retfærdiggjørelses- og forsoningslære, og at Jesus er given os til helliggjørelse».

«… jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd», erklærer Paulus i Apg 20,27. Apostlenes inspirerte ordvalg gir også tilskyndelse og frimodighet til et rent yrkesfaglig siktemål. Da indremisjonshøvdingen Lars Oftedal grunnla Stavanger Aftenblad i 1893, definerte han lesernes behov slik i den første lederen: «Man vil ha full beskjed, sannferdig utredning av faktiske forhold og tilstander, alvor i behandlingen av de store livsspørsmål.» I de saker redaksjonen finner det aktverdig å kaste lys over, vil dette være et mål. For det at noe er fortiet og skjult er ikke et bibelsk ideal. Lykkeligvis.

Frihet under press

De beroligende ord til kristne om fortsatt forkynnelsesfrihet, kan vise seg å være lite verdt, skriver Sambåndet på lederplass.

Høsten 2020 ble norsk lov endret ved at man kan bli straffet for blant annet å vise «ringeakt» overfor transpersoners «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk». ImF var blant organisasjonene som advarte mot utvidelsen av straffeloven. Ville forkynnelse av et bibelsk syn på ekteskap og seksuelt samliv nå bli straffbart?

Menneskerettsekspert Anine Kierulf så ikke noen grunn for en slik bekymring. Bare dersom man bruker Bibelen på en måte som «grovt nedvurderer eller undergraver menneskeverdet til homofile eller transpersoner, eller tilslutter seg integritetskrenkelser mot dem», vil forkynnelse og bibelutleggelse kunne bli rammet, mente Kierulf.

30. april kom imidlertid nyheten at den finske riksdagspolitikeren Päivi Räsänen er tiltalt for tre påståtte lovbrudd: Å ha forfattet en traktat om at Gud skapte mennesket til mann og kvinne, å ha lagt ut bibelvers om homofili på sosiale medier og å ha uttalt seg i et TV-program om hva Jesus ville ha tenkt om homofile. Räsänen avviser å ha truet eller ærekrenket homofile. Hun har understreket de homofiles menneskeverd, men gjort oppmerksom på hva Bibelen sier om homofilt samliv.

I mars skrev Kristelig Pressekontor om den tyske presten Olaf Latzel, som i november 2020 ble dømt til å betale over 80.000 kroner i bot for å ha «ansporet til hat» mot homofile. Bakgrunnen var at han under et internt ekteskapsseminar med 30 deltakere hadde kommet med karakteristikker om homofili og homofile. Uroen startet et halvt år etterpå da noen la uttalelsene ut på Youtube.

Er mennesket et seksuelt vesen og bare det?

Presten har beklaget deler av ordbruken sin, og det med rette, men ikke standpunktet. I likhet med Räsänen skiller Latzel mellom homofili, som han på bibelsk grunn avviser, og det ukrenkelige menneskeverdet til homofile. Dommeren mente at en slik prinsipiell tenkning var «uforståelig» og hevdet at «den seksuelle orienteringen er en del av en person og definerer vedkommendes personlighet». Men er mennesket et seksuelt vesen og bare det? Mange kristne som oppfatter seg som homofile, men som velger å avstå fra et seksuelt samliv, vil protestere mot en slik tenkning.

Dersom man skal følge den tyske dommers resonnement, kan det synes som om ønsket om å ramme inn seksualiteten, må forstås som integritetskrenkende. Da har samfunnet åpnet en dør som kan få uante konsekvenser, og de beroligende ord til kristne om fortsatt forkynnelsesfrihet, vil være lite verdt.