Vår tro begynner ved en tom grav

/0 Kommentarer/i /av

LEDER Kristendommen begynner der religionene slutter – ved en grav.

Profeten Muhammed (islam) døde for eksempel i år 632 e.Kr. og er gravlagt i Medina i Saudi-Arabia. Siddhartha Gautama (buddhismen) døde ca. år 483 f.Kr. Liket ble kremert og hans jordiske levninger delt opp og spredt.

Jesus Kristus døde ca. år 33 e.Kr. og ble gravlagt i Jerusalem. Det ser likt ut, men det er en stor forskjell. Jesus ble ikke værende i graven, han ble reist opp den tredje dagen! 

Oppstandelsen 

Den uhørte oppstandelsen er dermed én av minst to svært viktige sannheter som skiller kristendommen fra religionene. Paulus legger alt på bordet i 1. Kor 15: «… er Kristus ikke reist opp, da er vår forkynnelse ingenting, og den troen dere har, er intet (…) da er dere ennå i deres synder. Da er også de fortapt som er sovnet inn i Kristus.»

Den uhørte oppstandelsen er én av minst to svært viktige sannheter som skiller kristendommen fra religionene.  

Alt står på dette ene – at Gud reiste Jesus opp fra graven i Jerusalem. For apostelen legger til: «Har vi bare i dette livet satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.» 

Muslimer, buddhister og andre religiøse har nettopp satt sitt håp til noen i det dennesidige livet.  

Forskjellen 

Religion kan defineres som et tanke- og meningssystem med tilhørende ritualer. Det handler om hva vi skal gjøre for å prøve å tilfredsstille en guddom. 

Om man for seg selv begrenser kristendommen til dette, blir den fort omdannet til menneskelig etikk (humanisme) sentrert rundt begrepet nestekjærlighet. Det blir et trossystem og et sett av leveregler og sedvaner.  

Kristendommen er i stedet åpenbaringen i Jesus om hva han har gjort for oss.

Kristendommen, eller dens sentrale budskap i evangeliet, er i stedet åpenbaringen i Jesus om hva han har gjort for oss, og som har kraften til å forsone oss med Gud (noe som også nestekjærlighet kan flyte ut fra). Det er en død fra denne verden og en oppreisning til nytt liv som følge av ufortjent nåde. 

Håpet       

For vårt håp som kristne retter seg mot en hvis jordiske grav er tom, en som lever og som gjør at vi også skal leve – selv om vi skulle måtte gå veien om legemlig død og grav.

Det er dette vi markerer i den stille uka fra palmesøndag, og inn i påskeuka når den eldgamle hilsenen lyder 1. påskedag: «Jesus er oppstanden, ja, han er sannelig oppstanden!» Som Paulus konkluderer: «… nå er Kristus reist opp fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn.»  

God påske!

Les også: Skal feire påske med å tale.

GODE SPOR: Jarle Haugland minnes barneledere på Mosby bedehus og beskriver hvilken betydning han som voksen tillegger barne- og ungdomsarbeidet. FOTO: Kjetil Fyllingen/Petter Olsen. MONTASJE: Sambåndet

Tusen takk til dere som setter trosspor i barn og unge!

/0 Kommentarer/i /av

INNLEGG Vi kan ikke overvurdere nok den betydningen ledere i barne- og ungdomsarbeidet har, skriver generalsekretær Jarle Haugland i etterkant av Awanas fagdag og DNA-konferanse.

Da jeg gikk på søndagsskolen i min barndom, var det alltid et høydepunkt de gangene August skulle være leder. Ikke fordi han var ung og kul – han var gammel og ganske gammelmodig. Ikke fordi han var en fantastisk formidler av bibelhistorier – jeg kan ikke huske noe av det. Men fordi han alltid hadde konkurranser der det var mulig å vinne en dobbel Daim i premie. Derfor elsket jeg når August ledet søndagsskolen for den eldste gruppen.

Nå husker jeg August som en som elsket Jesus og vitnet om det for oss barna

Nå, som voksen, ser jeg noe mer. For nå husker jeg August som en som elsket Jesus og som gjennom sin utrettelige tjeneste, vitnet om det for oss barna.

Og tirsdagene gikk vi på brevkurs (hvorfor i all verden kalte vi barneklubben for «brevkurs»?). Der kunne vi også vinne sjokolade, sammen med annet godteri, pakket inn i en hvit serviett, som den eldre lederen Gerd hadde pakket inn på forhånd. Uke etter uke ledet hun samlingene og puttet både Guds ord og sjokolade inn i oss.

Gerd puttet både Guds ord og sjokolade inn i oss

Harald ledet Gutteforeningen, vi sang «Våg å stå som Daniel» med varierende grad av evne til å treffe tonene, og vi snekret stabbur, fuglebrett og brødkurver.

Så begynte jeg på Yngres. Der var Ragnar og Hans Ivar. Sikkert andre også, men for meg står de to som de voksne som valgte å bruke lørdag etter lørdag i det som kanskje var livets mest omveltende fase for oss unge. Og for mange av oss: livets mest trosformende fase.

Dere setter dype, evige spor i barn og unges tro – i barn og unges liv

Nå er det Harald (som fortsatt, over 40 år senere, holder stand!), Monica, Erlend, Borghild og mange flere som er de voksne forbildene i møte med barn og unge på mitt bedehus. Tusen takk til dere! Dere setter dype, evige spor i barn og unges tro – i barn og unges liv.

Jeg er overbevist om at svært mange av Sambåndet-leserne kan kopiere denne historien og bare bytte ut navnene. Vi kan ikke overvurdere nok den betydningen ledere i barne- og ungdomsarbeidet har. De investerer tid og krefter, de gir fra seg kvelder og helger som kunne blitt brukt på dem selv, men som gis som en hellig gave til Gud – og deretter til barn og unge.

Tusen takk til dere!

Awana har nettopp gjennomført sin fagdag og DNA-konferanse. Tema for konferansen var «Tro som setter spor». Det gav meg det nødvendige puffet til å takke dere som setter gode trosspor i barn og unge.

Noen av dere er kule, andre trygge, noen varme, andre morsomme, noen strukturerte, andre ganske rotete. Men dere er glade i Jesus og glade i barn og unge – og dere viser det gjennom tjenesten dere står i.

Noen av dere aner hvor viktig det er, det dere gjør. Men andre av dere – og det er kanskje dere jeg først og fremst skriver til – vil bli overrasket når dere en dag kommer til himmelen og møter mennesker som er der på grunn av din tjeneste. Og du møter Gud som kommer bort til deg og sier: «Vel gjort, du gode og tro tjener!

Jeg er overbevist om at mennesker vil være deg evig – i ordets beste forstand – takknemlig for de gode sporene du satte i dem. Tusen takk!

SKATT: Vi gir fordi alt vi har, tilhører Gud, og der hvor vår skatt er, der vil også hjertet vårt være, framholder Jarle Haugland. ILLUSTRASJONSFOTO: WAGNER FRA PIXABAY

Kraften ligger ikke i kronene

/0 Kommentarer/i /av

Det er ikke alltid vi har sølv eller gull. Men det vi har, Guds frelsende og frigjørende kraft, det vil vi gi til mennesker i dag, skriver generalsekretær Jarle Haugland i dette innlegget.

De siste månedene har det vært flere saker i Dagen om økonomien til Indremisjonsforbundet, på godt og vondt. Det er skrevet om underskudd, om en stor arv vi er i ferd med å motta og at statsstøtten til ImF Trossamfunn holdes tilbake av Statsforvalteren.

Økonomiske spørsmål er en viktig del av organisasjoners styremøter, planer og strategier. Men det kan ta for mye plass. Derfor har jeg behov for å minne meg selv – og kanskje flere – på noe viktig: Gud er ikke avhengig av kroner og øre for å gjøre sin gjerning blant oss.

Gud er ikke avhengig av kroner og øre for å gjøre sin gjerning blant oss

Jeg skriver ikke dette for å nedvurdere alvoret i situasjoner der organisasjoner eller menigheter må nedbemanne eller på andre måter skjære ned på viktig misjonssatsing. Men jeg kjenner på et behov for at vi plasserer vår tillit, vårt håp og vår forventning til noe annet enn at vi kan klare å få et budsjett i balanse.

I Apostlenes gjerninger kapittel 3 står en historie om Peter og Johannes som gikk opp til tempelet for å be. Ved porten satt det en lam mann og tigget. De stoppet, og Peter sa til mannen: «Se på oss!» Håpet var tent hos den lamme, men det ble raskt slukket, for Peter fortsatte: «Sølv eller gull har jeg ikke».

Et «men»

Hæ? Hvorfor stoppet de der, da? Var det for å erte ham? Hvis ikke de hadde penger, kunne de like gjerne gå videre, for nå stod de i veien for andre han kunne tigge fra. Flytt dere!

Peter er ikke ferdig, for det kommer et «men». Et «men» som snur opp-ned på livet til mannen. «… men det jeg har, vil jeg gi deg», sier Peter. Det er som om han sier: «Du tror at du trenger penger. Men jeg har noe annet, noe bedre.»

Han fortsetter: «I Jesu Kristi, nasareerens navn befaler jeg deg: Reis deg og gå!»

Kraften

Ikke sølv. Ikke gull. Men Guds kraft til å reise opp den lamme.

Kraften ligger ikke i kronene

Kraften ligger ikke i kronene.

    • Kraften ligger hos Ordet som sa: «Det bli lys!», og det ble lys.
    • Kraften ligger hos Ordet som sa til Lasarus i graven: «Lasarus, kom ut!», og en gjenoppstått og levende Lasarus kom ut.
    • Kraften ligger hos Ordet som ble menneske og sonet all verdens synd.
    • Og kraften ligger i det fellesskapet som har plassert sin tillit i Ham som har all makt i himmel og på jord.

I Efeserbrevet ber Paulus om at Gud må gi oss lys til hjertets øyne, så vi får innsikt i «hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror». Det er ord som skaper forventning til hva Gud vil gjøre, med sin kraft, gjennom sitt folk!

Givertjeneste

Er det ikke nødvendig med givertjeneste, da?

Jo, Bibelen er utfordrende jordnær og konkret når det kommer til det temaet:

Vi gir fordi alt vi har, tilhører Gud

  • Vi gir fordi menigheten trenger det – lokalt, nasjonalt og globalt (2.Kor 8,13-14).
  • Vi gir for å øve opp tilliten til at Gud vil forsørge oss (2. Kor 9,8).
  • Vi gir fordi gaven er såkorn som gjør at vi kan høste Guds velsignelser – til Guds ære (2.Kor 9,6).
  • Men kanskje aller mest: Vi gir fordi alt vi har, tilhører Gud, og der hvor vår skatt er, der vil også hjertet vårt være (Matt 6,21).

Kraften er ikke i kronene. Men det ligger en overveldende kraft hos oss som tror, i hjerter som har sin skatt hos Gud, i fellesskap av mennesker som har overgitt sine liv – inkludert sitt bankkort – til vår Far i himmelen.

Det er ikke alltid vi har sølv eller gull. Men det vi har, Guds frelsende og frigjørende kraft, det vil vi gi til mennesker i dag!

Først publisert på dagen.no 24.02.26.

STOCKHOLM: Om lag 700 mennesker møtte opp i Filadelfiakyrkan søndag 9. november for å feire 80-årsdagen til den svenske kristenavisen Dagen. FOTO: TARJEI MØLLER GILJE, VÅRT LAND 

Ny dag for Sambåndet?

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR I en tid der Indremisjonsforbundets blad sliter i motbakke, både forbløffes og inspireres jeg av fortellingen om avisen som sprang ut av pinsebevegelsen i Sverige. 

På vl.no 10. november tar redaksjonssjef i Vårt Land, Tarjei Møller Gilje, leserne med på 80-årsfest i Filadelfiakyrkan i Stockholm. Det var imidlertid ikke menigheten med over 5000 medlemmer som markerte jubileum, men den svenske avisen Dagen. 

Pinse-røtter

Avisen med samme navn som den noe eldre kristne avisen vi kjenner i Norge, hadde Lewi Pethrus som grunnlegger og første redaktør. Pethrus regnes også som grunnlegger av den svenske Pingströrelsen, og derav fulgte koblingen mellom avis og pinsebevegelse.

Siden 2010 er avisen eid av det nordiske medieforetaket Mentor Medier, som også eier Vårt Land. 

Galla 

Søndag kveld 9. november var over 700 mennesker samlet i det som kanskje er Europas største pinsemenighet, for å feire avisens åtte første tiår. 

Min yrkesbror Tarjei «ble rent inspirert»: «Den kollektive entusiasmen på avisens vegne fortalte om fellesskap blant de ansatte og en tilknytning på tvers av svensk kristenhet og samfunn», skriver han. 

Kåring

Den svenske regjeringen var representert på 80-årsfesten, og også toppsjefen i Sveriges Television (tilsvarende NRK) var til stede.  

Avisen arrangerer «Dagen-gallaen» jevnlig og på ulike steder i landet, årets galla ble bare ekstra stor på grunn av jubileet. 

Redaksjonssjefen ble vitne til at Dagen kåret årets medmenneske, meningsdanner og leder, noe han mener «bidrar til å styrke båndet mellom mediet og abonnentene». 

Predikant 

Sambåndet er i seg selv ment å være et bånd som knytter sammen indremisjonsbevegelsen langs den lange norskekysten. Også dette bladet hadde en predikant som sin første (med)redaktør, Paul Gerhard Sand. 

Før Det vestlandske indremisjonsforbund (DVI, nå ImF) ble stiftet 19. oktober 1898, hadde det vært planer, særlig på Sunnmøre, om å gi ut et blad med utgangspunkt i det vestlandske kristenfolket. Planene ble lagt til side til fordel for forbundsbladet Sambåndet. 

Oppfordring

Bladet «kom med det heilt frå starten ut i rom sjø», står det i hundreårsskriftet «Ordets folk» – billedlig talt i åpent farvann med god plass til å manøvrere og uten fare for grunnstøting.  

Lørdag 7. januar 1899 kom første nummer ut. «… skal det lykkes, da maa indremissionsfolket ogsaa samle sig om bladet, holde det, læse det, udbrede det …), lød oppfordringen på førstesiden.

På mindre enn ett år var abonnementstallet oppe i 3300, og det nådde en topp i 1950 på 15.000 abonnenter.

Noe må ha skjedd med båndet mellom mediet og abonnentene. 

127 år etter oppstarten trykkes Sambåndet i et opplag på størrelse med oppstartsåret. Jeg tror ikke fallet bare handler om en rivende samfunns- og medieutvikling. Noe må også ha skjedd med «båndet mellom mediet og abonnentene», for å bruke Tarjei Møller Giljes uttrykk. 

Gjenkjennelig 

Selvsagt er det forskjeller på svenske Dagen og Sambåndet, men ut fra kommentarartikkelen i Vårt Land ser jeg at mye også er likt. I en egen sang som ble sunget på gallaen, ble avisen beskrevet som «en arena der ‘president og pastor møtes’», og som en avis som «ville gi plass til ‘både kritikk og vitnesbyrd’». 

På en mottakelse i forkant utdypet nåværende sjefredaktør Felicia Ferreira med at Dagen ønsker å være et sted der troen fortsatt kan få være del av den offentlige samtalen. Sjefredaktøren vil forene «journalistikkens frihet med tro på noe større».  

Som redaktør for Sambåndet kjenner jeg meg igjen i disse ordene.

Dersom det ikke også skal kunne sies om vår vesle redaksjon, mislykkes vi. 

Gilje observerte videre at Ferreira og de andre avisrepresentantene på gallaen «kjente sitt publikum og visste hvor de kom fra». Dersom det ikke også skal kunne sies om vår vesle redaksjon på to og et halvt årsverk, mislykkes vi. 

Spenn 

Redaksjonssjefen i Vårt Land beskriver også klokt noen utfordringer med det å drive en kristen publikasjon. Det handler om å «stå i spennet mellom kjernelesernes forventninger og storsamfunnets endringer». Det er en balansegang der man «kan havne i én grøft hvor man blir aktivist, eller i en annen grøft hvor man mister kontakten med grasroten». 

Det gjelder ifølge redaksjonssjefen om å «ta vare på sin egenart og samtidig snakke sant om virkeligheten».  

Igjen kan jeg identifisere meg med ordene. Og P. G. Sand skrev da også i det første nummeret at Sambåndet av og til ville «… komme til at trænge overbærenhed» fra leserne. Målet må være, slik Tarjei Møller Gilje avslutter med, «å holde samtalen om troen og tilværelsen levende».  

Annerledes 

I en ny ImF-undersøkelse (se Sambåndet nr. 9/25) ble Sambåndet tredje mest valgt (bak friskoler og Awana) på spørsmål om hva lokale enheter ønsker at ImF skal bidra med. Men vi sliter med fallende abonnementskurve, og 2026 blir starten på en annerledes tid for bladet.

2026 blir starten på en annerledes tid for bladet.

Det vil kunne oppleves både på godt og vondt av ulike lesergrupper. Men som det framtidsrettet het på førstesiden januarlørdagen i 1899, gjelder det om å «finne de virkemidler som svarer til tidens behov».  

Jeg har ingen forventning om at den norske regjering og NRK-ledelsen skal møte opp for å hylle redaksjonen, men jeg har et inderlig ønske om at både indremisjons- og kristenfolk ellers skal se seg tjent med å slutte opp om Sambåndets eksisterende og kommende produkter.

Jeg har et inderlig ønske om at både indremisjons- og kristenfolk ellers skal slutte opp om Sambåndet. 

Den gode nyheten er at det er «ledige abonnement»! Og bare da kan det fortsatt gry nye dager over bladet ditt. 

Først publisert i Sambåndet nr. 9/25, som kom ut 16. desember (i kun digital utgave).

Vil du støtte blad-arbeidet i ImF? Den beste måten å gjøre det på, er å abonnere på Sambåndet. Tegn abonnement (papirformat eller digitalt) her eller ring 56 31 42 40. Velkommen som abonnent!

Les også: Mest lest i 2025 – og dette skjer i 2026 (08.01.26)

Tilbe Kongen

/0 Kommentarer/i /av

LEDER Tanken om Jesus som konge fyller ut julebudskapet for oss.

I boken «Om Salmene» påpeker C.S. Lewis at to skikkelser møter oss i Salmenes bok – den lidende og den seirende. Jesus identifiserte seg med begge disse. 

Som hedningekristne tar vi ofte utgangspunkt i Kristus som den lidende og ofrende, men flere av salmene gir oss bildet av den seirende, erobrende kongen. Kongen var Davids etterfølger, den kommende Messias. Sal 45, 110 og 132 kalles for kongesalmer.  Disse peker fram mot herredømmet til frelserkongen, Jesus Messias, og minner oss derfor om Jesu fødsel. 

For «moderne mennesker» kan det være vanskelig å forholde seg til at tekster som opprinnelig ble skrevet til eksempelvis en kongeinnsettelse hundrevis av år før Jesu fødsel til vår jord, faktisk kan leses som en profeti om Jesus. C.S. Lewis adresserer dette på en tankevekkende måte.  

Profetier 

Den romerske dikteren Vergil levde fra 70 f.Kr. til 19 f.Kr. I et dikt skrev han slik: «Tidsaldrenes store prosesjon begynner på ny. Nå vender jomfruen tilbake (…), og det nye barnet sendes ned fra den høye himmel.» Dette gjorde at Vergil senere fikk status som en hedensk profet som hadde fått tilgang til en slags profetisk kunnskap om Kristi fødsel til jord etter dikterens død. 

Filosofen Platon ble født ca. 400 år f.Kr. Når han i boken «Republikken» skal forklare hva rettferdighet er, ber han leserne forestille seg et fullkomment rettferdig menneske som blir bundet, slått og til slutt spiddet (som var persernes form for korsfestelse).  

Kanskje var det om sin mester Sokrates’ nylige død Platon skrev om, men for oss er det vanskelig å ikke tenke på dette som en slags profeti om Kristi lidelse og rettferdiggjørelsen korsdøden gir. 

Jesus 

Lewis’ poeng er at dersom hedenske utsagn kan inneholde dypere betydninger, må vi forvente at Den hellige skrift gjør dette enda klarere og oftere. Både fordi Bibelen er inspirert av Gud, og fordi Jesus leste seg selv inn i de gammeltestamentlige tekstene (f.eks. Mark 12,35–37 sml. Sal 110).  

«Hvor er den jødenes konge som er født nå? For vi så hans stjerne i Østen og er kommet for å tilbe ham.» Slik møtte de kong Herodes, vismennene som kom «fra Østerland til Jerusalem» noen måneder etter at Jesus var født. Tanken om Jesus som konge fyller ut julebudskapet for oss – eller som Lewis sier det – den «gir julen sin behørige kompleksitet tilbake».

Først publisert i Sambåndet nr. 9/25, som kom ut 16. desember (kun digitalt).

Les også: Jul i Hollendergaten.

JERUSALEM: USAs president Donald Trump talte i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset 13. oktober. Her sammen med lederen for Knesset, Amir Ohana (i midten), og president Isaac Herzog. FOTO: Det hvite hus. Kilde: Wikimedia Commons

Ser for seg Israels tredje republikk

/0 Kommentarer/i , /av

BAKGRUNN Krigen på Gazastripen førte til at fantasiene til både venstre- og høyresiden i Israel ble knust, mener Micah Goodman. Den profilerte forfatteren tror det baner vei for en ny epoke i israelsk politikk. 

Etter modell av Frankrike mener Micah Goodman man kan snakke om to republikker i den gjenopprettede israelske statens historie.

David Ben Gurion

I episode 743 av podkasten til The Times of Israel tidfester han den første til perioden 1948–1977. Denne republikken ble grunnlagt av David Ben-Gurion og tok utgangspunkt i arbeiderklassen. Grunnleggerne var sekulære og inspirert av sosialisme. Folket var preget av jøder med opprinnelse i landene nord for Alpene og i Øst-Europa (askenaser). 

Menachem Begin

I 1977 ble så Menachem Begin grunnlegger av den andre israelske republikken. Ånden i den var mer kapitalistisk. Folket fikk en mer mangfoldig sammensetning ved at jøder med opprinnelse i blant annet Midtøsten, Jemen og Kaukasus, kom inn (mizrahim). Denne republikken var ikke sekulær, men mer tradisjonell. Det var et annet Israel. 

Tillitsbrudd 

Goodman mener at det var Yom Kippur-krigen i oktober 1973, der Egypt og Syria angrep Israel, som ledet fram til den andre republikken. Angrepsplaner og opptrapping av militær aktivitet var kjent av israelsk etterretning, men ble tolket feil. Krigen gjorde israelerne desillusjonert ved at de mistet tiltro til myndighetene sine. 

Også forut for Hamas-angrepet 7. oktober 2023 forelå det etterretningsopplysninger som ikke ble tatt på alvor av myndighetene. Og på tross av at de israelske forsvarsstyrkene (IDF) har påført motstanderne på sju fronter store nederlag i krigen de siste to årene, mener Goodman at det innledende store tapet av tillit vil føre til en tredje israelsk republikk.

Grunnleggerne av den vil være den generasjonen av israelere som har utkjempet krigen. Som forfatteren sier: Når Israel ikke kunne redde folket i Sør-Israel 7. oktober 2023, reddet folket Israel.  

Utopier 

Micah Goodman tror denne republikken vil særpreges av det han beskriver som et ikke-utopisk og pragmatisk Israel. Han definerer utopi som en form for barnlig tenkning der man vil at et problem skal forsvinne. En mer voksen tenkning vil være at et problem ikke forsvinner, men at man må håndtere det.  

Problemet er i dette tilfellet konflikten med palestinaaraberne. I mange år, resonnerer forfatteren, solgte den israelske venstresiden inn en fantasi om at palestinaaraberne ville slutte å hate israelerne dersom de fikk tilbud om en uavhengig palestinsk stat. Da ville problemet være borte. 

Høyresiden har solgt inn en like utopisk tanke, mener Goodman: Problemet vil ikke forsvinne ved at hatet blir borte, men ved at palestinaaraberne på en eller annen måte vil forsvinne, og at Israel kan bosette Gazastripen på nytt.  

Ny forståelse 

Forfatteren mener flertallet av israelerne er i ferd med å forstå at verken palestinaaraberne på den andre siden av gjerdet, eller deres avvisning av Israel, kommer til å bli borte. Han ser 7. oktober-angrepet som et nederlag for begge disse urealistiske fantasiene.

På den ene siden har israelerne nå ingen tro på at palestinaaraberne har gode intensjoner. På den andre siden vurderer Goodman det slik at da Benjamin Netanyahu underskrev president Donald Trumps fredsplan, ga lederen for en høyreorientert regjering opp alle fantasiene til høyresiden. Å bosette Gazastripen igjen er ikke lenger aktuelt, ei heller det å ta over (annektere) Vestbredden (Judea og Samaria) og å flytte palestinaaraberne til et annet sted.  

Fredsplanen har endatil en visjon om at Judea, Samaria og Gaza en gang skal regjeres av en «de-radikalisert» palestinsk selvstyremyndighet. Men dette mener altså forfatteren var en del av fantasien til venstresiden – en utopi som også er lagt død.  

Tredje republikk 

Det er her Micah Goodman ser et grunnlag for en tredje israelsk republikk som kan skape en ny politisk arkitektur. Krigen er i ferd med å føre til et skifte i retning det pragmatiske – det praktiske og formålstjenlige.

Konkret har det med normalisering av forholdet til arabiske naboland å gjøre, som Saudi Arabia og Indonesia. Forfatteren tror at dersom nettopp Benjamin Netanyahu stiller seg bak et slik mål – slik president Donald Trump oppfordret ham til i den israelske nasjonalforsamlingen Knesset – vil den moderate delen av høyresiden støtte det. Det vil også den moderate delen av venstresiden gjøre. Sammen med partier i sentrum vil man da ha et stort politisk flertall for å gå i en slik retning.  

Vilkår

Men det betinger, presiserer den profilerte forfatteren, at Netanyahu skiller seg fra partier lengst til høyre som han i dag har med i regjeringen sin. Og det betinger at de som i dag er veldig imot Netanyahu, har et større ønske om en ny politisk struktur i Israel enn de har for å bli kvitt dagens statsminister.

I så fall kan det lede til at også den politiske arkitekturen i Midtøsten endres, ved at flere land altså normaliserer forholdet sitt til Israel. Det var nettopp denne visjonen president Trump malte et bilde av i Knesset.  

Grasrot 

Det neste parlamentsvalget i Israel må holdes innen oktober neste år. Micah Goodman tror det vil ta lengre tid enn det å føde den tredje republikken med normalisering med naboland som hovedinnhold.  

Forfatteren ser også et framvoksende alternativ til Benjamin Netanyahu som kan lede fram til dette, og det er reservister (folk som stiller opp i IDF utenom verneplikten) som nå former sitt eget politiske parti. Disse kan bli en joker framover, mener Goodman. De kan i så fall bli grasrot-Israel som et alternativ til de nåværende politiske lederne, de som sviktet før 7. oktober 2023. 

YTRINGSFRIHET: Päivi Räsänen mener at hovedpunktet i rettergangen mot henne er hvorvidt man skal kunne holde fram Bibelens lære og si seg enig i den. Her er den finske riksdagspolitikeren i Oslo i januar 2024. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV 

Den PR-kåte domstolen

/0 Kommentarer/i /av

KOMMENTAR Mye medieomtale og oppmerksomhet vurderes som hovedårsaken til at finsk høyesterett i det hele tatt vil behandle saken mot den to ganger frifunne kristne politikeren Päivi Räsänen.

Torsdag 30. oktober må den finske riksdagspolitikeren gjennom snart tre tiår møte i Høyesterett i Helsinki. Etter fem år og to blanke frifinnelser opprettholder den finske påtalemyndigheten anklagene mot den tidligere innenriksministeren om «hets mot minoriteter» (les: homofile). 

Det begynte med en Twitter-melding i juni 2019 der Räsänen stilte spørsmål ved den finske evangelisk-lutherske kirkes prinsipielle og finansielle støtte til arrangementet Helsinki Pride. Teksten var illustrert med et bilde fra Rom 1,24–27, og denne minibloggen ble anmeldt til politiet.

Tiltalen inkluderer også en pamflett Räsänen skrev i 2004 om betydningen av at Gud skapte mennesket til mann og kvinne. 

Dobbel frifinnelse 

I en pressemelding på Facebook 25. august i år som Dagen først omtalte, viser Räsänen til at hun først ble frifunnet av tingretten 30. mars 2022.

– Helsinki tingrett avviste alle anklagene mot mine uttalelser og hevdet at aktor la forvrengte uttalelser i munnen min som ikke engang ble funnet i mine skrifter, framholder Räsänen.  

Aktor, statsadvokat Anu Mantila, anket til lagmannsretten, men dommen 14. november 2023 var like frifinnende:

– Retten avviste i sin enstemmige avgjørelse alle anklagene mot meg. Retten hevdet at innholdet i tekstene mine ikke var ulovlig, og at formålet med mine skrifter ikke var å fornærme eller fornærme homofile, konstaterer Räsänen i pressemeldingen. 

Anke 

Sambåndet var digitalt til stede på en pressekonferanse etter den frifinnende dommen i lagmannsretten. Päivi Räsänens forsvarer, advokat Matti Sankamo, kunne allerede da opplyse at aktor vurderte å anke for andre gang.

12. januar i fjor ble det klart at riksadvokat Ari-Pekka Koivisto hadde bedt Høyesterett slippe saken gjennom til behandling, og 19. april avgjorde Høyesterett at de ville ta saken.  

På pressekonferansen for snart to år siden ble advokat Matti Sankamo spurt om ikke anken rett og slett var «useriøs» ettersom det forelå to blankt frifinnende dommer. 

Publisitet 

Advokaten opplyste at Høyesterett hører rundt hundre saker i året, og at bare om lag seks prosent av ankene slipper gjennom til behandling. Advokaten var enig i at saken mot Räsänen framsto som juridisk avklart gjennom de to domsavsigelsene, og at Høyesterett dermed normalt ikke ville ha behandlet den.

Han vurderte det likevel som høyst sannsynlig at landets høyeste domstol ville ta opp akkurat denne saken. Det var fordi rettsforfølgelsen av den kristne riksdagspolitikeren har fått mye publisitet. 

– Høyesterett har inntatt en posisjon der de også behandler saker som har vakt mye offentlig interesse. Dommerne mener det viser at Høyesterett tar saker som betyr noe for publikum. Generelt er det altså slik at dersom en sak er mye i mediene, har Høyesterett en tendens til å ta saken. På den bakgrunn tror jeg de vil se dypere inn i saken mot Päivi Räsänen, og da finner de alltid interessante juridiske temaer, resonnerte Matti Sankamo. 

«Hatefulle ytringer» 

Ett slikt tema tror advokaten vil være hvordan strafferettsparagrafen om hets mot minoriteter forholder seg til religiøse tekster.

– Det har aldri blitt prøvd i Finland, påpekte Sankamo. 

På pressekonferansen i november 2023 ble Päivi Räsänen spurt om hvorvidt det var noe spesielt med Finland som gjorde at en slik sak kom opp nettopp her. Aktor i de to foregående rettssakene har vært statsadvokat Anu Mantila. Ifølge den finske avisen Yle har hun et hovedansvar for straffesaker som handler om ytringsfrihet. 

– Da Anu Mantila ble nominert til vervet sitt, sa hun at hennes hovedhensikt ville være å kjempe mot hatefulle ytringer. Jeg tror hun ser på denne saken som en test for hvor grensene går for kristen tale eller kristen ytringsfrihet. Jeg vet også at det er et sterkt, internasjonalt nettverk bak henne, svarte Räsänen. 

Lite språk 

Ifølge den kristne politikeren har noen vurdert det slik at dette skjer i Finland fordi det er et lite språkområde og dermed vanskelig å følge med på fra utsiden.  

– Men det er et mysterium for meg, for i Finland har vi en sterk tradisjon når det gjelder ytringsfrihet, og også sterke røtter i kristen kultur, påpekte Päivi Räsänen. 

Juhana Pohjola er biskop i et uavhengig luthersk kirkesamfunn (Det evangelisk-lutherske misjonsstiftet) som ikke er del av det som tilsvarer Den norske kirke i Finland.  Også han står fremdeles anklaget – for å ha publisert det tidligere nevnte heftet som Räsänen skrev i 2004. 

Ideologi 

Pohjola sa på pressekonferansen at også mange biskoper og teologiske professorer hadde karakterisert kirkesamfunnets klassiske kristne lære om familie og seksualetikk som «ekstremistisk» og «fundamentalistisk». 

– Det ideologiske «puffet» er at de vil bryte den ytterste grensen – at dette ikke bare er fornærmende, men også kriminelt. Til nå har grensen holdt stand, sa biskop Juhana Pohjola. 

Dommen etter rettssaken 30. oktober vil vise om det fortsatt er tilfelle. 

– Jeg forbereder meg med fredelig sinn og er takknemlig for bønnestøtte, avsluttet Päivi Räsänen pressemeldingen sin. Den støtten bør alle bibeltro kristne gi henne. 

Først publisert i Sambåndet nr. 7/25, som kom ut 15. oktober.

Feigt i FN

/0 Kommentarer/i /av

LEDER At anerkjennelsen av "Palestina" som stat skjedde i strid med internasjonal rett, er bare én av innvendingene, skriver Sambåndet på lederplass.

I forkant av FNs hovedforsamling i september anerkjente Portugal, Storbritannia, Canada, Australia, Frankrike, Belgia og Monaco «Palestina» som stat – uten vilkår. Statslederne mente de handlet modig og fredsframelskende. At anerkjennelsen skjedde i strid med internasjonal rett, er bare én av innvendingene. 

Kriterier

Det finnes fire internasjonale krav for å bli anerkjent som stat: fast befolkning, definert territorium, fungerende regjering og evne til å ha diplomatiske relasjoner. Europarådet legger blant annet til likhet for loven, demokrati og menneskerettigheter.

Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) på «Vestbredden» består ikke denne prøven.

Mer kunne være sagt om de juridiske forholdene, men faktum er at Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) på «Vestbredden» ikke består denne prøven. 

Årsaksforhold 

Da må det være andre årsaker til anerkjennelsen. I alle fall når det gjelder Storbritannia, handler det ikke om å oppfylle et legitimt folkekrav. En meningsmåling viser tvert imot at ni av ti briter var imot. 

Heller ikke handlet det om å lytte til de israelske gislenes pårørende. I et brev til Storbritannias statsminister, Keir Starmer, ba 16 av slektningene ham om å snu. Ikke før gislene var frigitt og Hamas avvæpnet, var en anerkjennelse mulig, mente de.

Den tanken finner vi igjen i Donalds Trumps etterfølgende fredsplan – og i Canadas egen argumentasjon så sent som 30. juli. 

Danmark sa nei 

I motsetning til vestlige kolleger mente danskenes statsminister, Mette Fredriksen, at anerkjennelse kunne oppfattes som belønning for terror. Og at Hamas ser det nettopp slik, har vi høytstående representant Mahmoud Mardawis ord for. Han slo fast at anerkjennelsene «kom som et resultat av lidelsen og offeret til det palestinske folket, særlig siden 7. oktober i Gaza».

Er statslederne virkelig så naive at de ikke ser at 7. oktober kan bli nasjonaldag i et «Palestina» etter deres modell?  

Er Starmer og de andre statslederne, inkludert vår egen «foregangsmann» fra i fjor, Jonas Gahr Støre, virkelig så naive at de ikke ser at 7. oktober kan bli nasjonaldag i et «Palestina» etter deres modell?   

Oppildner 

For vår del står vi igjen med innenrikspolitiske forhold som en skjult og misforstått årsak til kunngjøringene i FN. At det statslederne egentlig var ute etter i New York, var å forsøke å roe ned arabiske immigranter og andre velgergruppers antisemittiske demonstrasjoner på gatene i Paris, London, Sydney og Toronto.

Da handler anerkjennelsene ikke om mot og moral, men om feig ettergivenhet. 

Da handler anerkjennelsene ikke om mot og moral, men om feig ettergivenhet. Vi kjenner det som appeasement, og historien har vist at det oppildner mer enn det avdemper.

DEMONSTRASJON: Samer etablerte blant annet en lavvo foran Stortinget høsten 2023 for å demonstrere mot regjeringens håndtering av Fosen-saken. Snart kan det være friskole-Norges tur til å aksjonere mot myndighetene. FOTO: SSU/WIKIMEDIA COMMONS 

Lenkegjeng for friskoler

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR Dersom staten vil tvinge gjennom at det ikke skal være lov i kristne friskoler å holde fram bibelsk samlivslære, er det all grunn til å gå til sivil ulydighet.

Da det jødiske Høye råd ville begrense apostlenes ytringsfrihet til å forkynne evangeliet, ga Peter og de andre klar beskjed: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg 5,29).

Nå har Utdanningsdirektoratet (Udir) forsøkt seg på noe av det samme – ved å ville nekte kristne friskoler å undervise om blant annet Guds skaperordning knyttet til kjønn og seksuelt samliv. Utgangspunktet er Udirs tilsyn med friskoler som er eid av Menigheten Samfundet. 

Vindmøller 

«Læremidlene og undervisning kan ikke fremstille homofilt samliv negativt, for eksempel gjennom bibelsitater», presiserte avdelingsdirektør Marianne Granlund eksempelvis på generelt grunnlag overfor Vårt Land 16. juni. Holdningen som ligger i disse ordene, kan kristne friskoler simpelthen ikke bøye seg for.

Holdningen som ligger i disse ordene, kan kristne friskoler simpelthen ikke bøye seg for.  

Nå er det ikke sikkert at saksbehandlere i Udir er veldig opptatt av hva Bibelen sier om samliv. Det de derimot må forventes å være oppmerksomme på, er vår tids hellige tekst, nemlig menneskerettighetserklæringen. På lederplass i nr. 3/23 påpekte Sambåndet parallellen mellom de mye omtalte vindmøllene på Fosen og kristne friskolers frihet. Unge demonstranter lenket seg fast og ga seg ikke før regjeringen hadde vedgått at turbinene i Trøndelag representerte et «pågående menneskerettighetsbrudd».  

Konvensjoner 

Den prinsipielle likheten ligger i to FN-konvensjoner fra 1996 som er en del av menneskerettighetsregelverket og rettslig bindende for blant annet Norge.

Da Høyesterett avsa dom om at konsesjonen til Storheia og Roan vindkraftverk var ugyldig, var det med grunnlag i artikkel 27 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) om rett til kulturutøvelse.

I nøyaktig samme traktat finner vi den akkurat like juridisk bindende artikkel 18. Her fastsettes det vi kaller foreldreretten, nemlig at statene «forplikter seg til å respektere foreldres (…) frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning». Dette er det juridiske grunnlaget for å drive kristne friskoler.  

Mens aktivister på vegne av reindriftssamene har ropt artikkel 27 ut fra hustakene, og det med en dirrende moralsk indignasjon vi vel knapt har sett maken til i kongeriket, er det langt mer stille om artikkel 18. 

Forpliktelser 

Dersom ikke Kunnskapsdepartementet i en klagesak setter Udir på plass, må stillheten brytes! Det kan skje ved at friskole-Norge går til samlet sivil ulydighet med støtte i apostelen Peters erklæring.

Dersom ikke Kunnskapsdepartementet i en klagesak setter Udir på plass, må stillheten brytes!

Det kan også skje gjennom en rettssak, for konservative kristne har menneskerettighetsloven fra 1999 å vise til. Hans Morten Haugen, med doktorgrad blant annet i juss og professorstilling ved Vid vitenskapelige høgskole, påpeker i Vårt Land 4. juli at denne loven går foran bestemmelser i annen lovgivning, deriblant likestillings- og diskrimineringsloven. 

Professoren trekker fram den andre bindende konvensjonen fra 1996, om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Artikkel 10 understreker familiens særlige rolle i omsorgen for og utdannelsen av barn.

Artikkel 13 (3) fastslår at statene skal «respektere foreldres (…) frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter». 13 (4) framholder «enkeltpersoners eller organisasjoners frihet til å opprette og drive undervisningsinstitusjoner.» Haugen viser også til Barnekonvensjonens artikkel 29, siste avsnitt. 

Godkjent 

Udir og andre holder fram likestillings- og diskrimineringsloven paragraf 27 om innholdet i lærebøker og undervisningen. Men jussprofessor Hans Morten Haugen mener at «ØSK-konvensjonen har mer vektige argumenter for at kristent baserte skoler kan bevare sine særtrekk og ha læreplaner og læremidler som avviker fra den offentlige skolen».

Menneskerettighetslovgivningen synes å gi solid støtte til konservative kristne i denne – og andre – saker.

Vilkåret i ØSK er at undervisningen i friskolene er «i overensstemmelse med eventuelle statlige minstekrav». Professoren viser her til at Udir faktisk har godkjent KRLE- og kristendomskunnskap-læreplaner, samt andre ressurser, utviklet av Kristne friskolers forbund (KFF). Med andre ord er disse læreplanene vurdert til å oppfylle de statlige minstekravene. 

Jeg gleder meg over at menneskerettighetslovgivningen altså synes å gi solid støtte til konservative kristne i denne – og andre – saker. Og dersom lovveien mot formodning ikke skulle føre fram, er vi på et annet nivå, nemlig den bibelske åpningen for det vi i dag kaller sivil ulydighet.  

Mal 

I Apg 5 advarte lovlæreren Gamaliel Det høye råd mot å «finnes i strid mot Gud». Selv om de jødiske lederne «hørte på hans råd», tok de ikke hensyn til det. Tvert imot befalte de at apostlene skulle piskes, og Jesu utsendinger ble nektet å «tale i Jesu navn». 

Kanskje tiden snart er kommet der Apg 5 blir malen også for konservative kristne i Norge.

Men til tross for hudstrykning og påbud leser vi at apostlene «gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. Uten opphold fortsatte de med å lære hver dag i templet og hjemme, og å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias». 

Kanskje tiden snart er kommet der Apg 5 blir malen også for konservative kristne i Norge.

Først publisert i Sambåndet nr. 6/25, som kom ut 20. august.       

Dagen plukket opp denne saken 24.10.25.

FORSAMLINGEN: Tomme stoler på bedehuset er et faresignal, særlig blant de eldste aldersgruppene, mener Sambåndet-redaktøren. ILLUSTRASJONSFOTO: PETTER OLSEN   

Ser vi det Gud gjør?

/0 Kommentarer/i , , /av

Følger de gamle med i de unges fornyede og sterke interesse for Ordet?

Denne teksten har vært forandret mange ganger siden jeg begynte på den for et par måneder siden. Den henger innholdsmessig sammen med lederartikkelen i nr. 5/25.

Det handler om en åndelig oppvåkning, ikke minst i Europa, som flere observatører ser og beskriver.     

Unge strømmer til

I mange år var vi opptatt av at «de unge» ikke kom på møtene. De siste månedene har det derimot vært skrevet mye, både i kristne og allmenne medier, om at unge strømmer til for å lytte til Ordet.

I mange år var vi opptatt av at «de unge» ikke kom på møtene.

Bibelkvelder i Misjonssalen i Oslo, med to timers undervisning, fylles eksempelvis av 500 betalende ungdommer i alderen 20 til 30 år. I ImF-sammenheng gledet vi oss over at Kveldsbibelskolen i Betania Laksevåg i gjennomsnitt samlet 80 unge deltakere – også der til solid bibelundervisning uten behov for underholdende elementer som trekkplaster. Krigerne og Søstrene på bibelskoler og kristne videregående skoler er et annet nærliggende eksempel. 

Rekord 

«Tilstrømningen merkes på bred front, fra Ungdom i Oppdrag via Misjonssambandet til katolske og ortodokse menigheter», oppsummerte Vårt Land i en lengre artikkel 10. april (lenke krever innlogging) i år.

Det ble vist til rekorder både for søkning til kristne videregående skoler – som også ImF opplever – og for deltakelse på kristne leirer og festivaler. 

Tilveksten er ikke like tydelig for alle og på alle steder. 

Magasinet Strek påpekte at veksten gjelder både tenåringer og unge voksne i 20-årene, og at den er blitt gradvis tydeligere de siste to–tre årene. Tilveksten er ujevnt fordelt mellom landsdeler og tros-/kirkesamfunn og er altså ikke like tydelig for alle og på alle steder. 

Noe solid

Flere av dem som Vårt Land og magasinet Strek har intervjuet, konstaterer at unge i dag er generelt mer nysgjerrige på kristen tro enn før. De griper etter noe solid i en tid med dramatiske hendelser og usikkerhet.  

Den økte tilstrømningen av unge er ikke begrenset til samlinger særlig beregnet for dem. Strek forteller eksempelvis at i løpet av to år ble flokken i en aldrende baptistmenighet i Halden utvidet med 25 ungdommer.  

Aldersforskjell 

Samtidig som vi gleder oss over at unge i økende grad søker seg til solid kristen forkynnelse, kan vi spørre om aldersgruppene i den andre enden av skalaen har det samme behovet.

Vi kan spørre om aldersgruppene i den andre enden av skalaen har det samme behovet.

Opinionsinstituttet Ipsos avdekket i 2023 påfallende forskjeller i troslivet til «generasjon Z» (født etter 2001) og «krigsbarna» («boomerne», født mellom 1946 og 1964). De under 25 år avtegnet seg som markant mer religiøst praktiserende enn den eldre gruppen.

Norge var ikke representert, men undersøkelsen viste blant annet at i gruppen for land som hadde lavest deltakelse på gudstjenester totalt sett (f.eks. Tyskland og Sverige), var de unge i gjennomsnitt mer aktive enn de eldre.  

De unge var i gjennomsnitt mer aktive enn de eldre.

I Bibelselskapets nye rapport om tro og bibelbruk svarer 27 prosent av respondentene under 30 år at religion er en viktig del av livet deres. Det er om lag dobbelt så mange som i aldersgruppen 50–69 (14,8 prosent) og også betydelig flere enn de over 70 (18,5 prosent). 

Forkynnelse 

I bedehusland må vi kunne si at det å gå på møter er en vanlig måte å vise at troen er viktig på, særlig blant de eldre generasjonene. Dersom møteoppslutningen er liten eller minkende, slik jeg selv har noen opplevelser med, er det dermed et faresignal.

Dersom møteoppslutningen er liten eller minkende, slik jeg selv har noen opplevelser med, er det et faresignal.

Om man reduserer møtedeltakelsen, kan forklaringen være at behovet for å bli oppbygd og utrustet ved forkynnelsen er blitt mindre – noe som i så fall er svært alvorlig – eller at man tilegner seg forkynnelse på en annen måte. 

Skjerm

Særlig for de som av helsemessige årsaker har vansker med å komme seg ut, er den økende mengden kristne TV- og radiokanaler til velsignelse. Men de fleste i aldersgruppen 60 pluss er ikke i en slik situasjon, og det er min påstand at de mister noe viktig om kristen-TV blir en erstatning for bedehusmøtene og ikke et supplement.

Det er min påstand at man mister noe viktig om kristen-TV blir en erstatning for bedehusmøtene og ikke et supplement.

Kristne TV-kanaler er dessuten i varierende grad avhengig av at det faktisk arrangeres møter som de kan sende fra. 

Forsamlingen 

«Når dere kommer sammen», begynner Paulus et avsnitt i 1. Kor 14 (v.26f). «Når», ikke «om». Å komme sammen er normalen. For da, fortsetter Paulus, «har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse».

Å komme sammen er normalen.

Vi kommer ikke «bare» sammen for å lytte til tale og sang for vårt eget gudsliv, men vi gjør det fordi vi får noe som det er naturlig å ville dele med andre, både i og utenfor forsamlingen. 

Lemmer på legemet

Som kristne er vi lemmer på et legeme der Kristus er hodet. Det blir synlig nettopp når vi kommer sammen, og det er slik Guds nærvær iblant oss i dag kommer til uttrykk. Det er i forsamlingen de ulike nådegavene forhåpentligvis kommer til syne og får spille seg ut. Det er der vi kan bli utfordret og dyktiggjort til tjeneste. 

«Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken», formidlet profeten Jesaja fra Gud (Jes 43,19). Flere utviklingstrekk tyder på at det nå er de unge som ser, kjenner og responderer på det nye Gud gjør.

Flere utviklingstrekk tyder på at det nå er de unge som ser, kjenner og responderer på det nye Gud gjør.

Samtidig viser undersøkelser at de unge ønsker mer kontakt med «de grå hår». Ser 60 pluss også spirene og følger med? 

Først publisert i Sambåndet nr. 5/25, som kom ut 2. juli.

En ny rystelse 

/0 Kommentarer/i /av

LEDER Sjelden har vi vært til stede på en kristen konferanse med et mer offensivt budskap enn det som var den røde tråden på Awana Norges fagdag i Kristiansand 11. juni. 

Den australske kommentatoren, forfatteren og pastoren Mark Sayers slo an tonen. Han viste til Hebr 12,26–29 om Guds røst som «den gang» rystet jorden, og løftet fra Gud om at «Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen». 

Kanskje Hebreerbrevets forfatter tenkte på de siste dager med denne andre rystelsen (jfr. Matt 24,29). Men selv om vi ikke skulle være der ennå, er poenget at Gud kan gripe inn på en overveldende måte også i dag. 

Øyeblikk

Sayers mener at vi lever i et slikt øyeblikk akkurat nå, i et Europa der vi i mange tiår har tenkt at den kristne kirke bare ville oppleve tilbakegang. Noe er i ferd med å skje på troens område, og utviklingen drives av de unge.

Som ett av flere eksempler viste den kjente australieren til Alpha og introduksjonskursene til kristen tro. Lenge lå de stabilt på 1,3 millioner deltakere i året internasjonalt. I fjor var tallet 2,3 millioner – en økning på 77 prosent – og bare på første kvartal i år har de nådd en million kursdeltakere.  

Guds rike 

Når man er vant til nederlagshistorier og sekularisering, slik vi er blitt hva kristentroen angår i vår verdensdel, kan øyeblikket når noe endrer seg, være vanskelig å få med seg. 

«… de ting som rystes, skal bli tatt bort», fortsetter Hebreerbrevets forfatter. Hvorfor? «… de er jo skapte ting». Flere utviklingstrekk tyder på at Gud har rystet i historien – at sekulariseringen mister sin kraft i Europa og erstattes av en åndelig oppvåkning. 

Våre egne forestillinger og data om hva som er mulig og ikke for kristen misjon i Europa, er i ferd med å bli utdatert. Når dette er borte, står «det som ikke kan rokkes» – Guds rike (Hebr 12,29) – igjen.  

Awana 

Jesus snakket med Nikodemus om å «se Guds rike» (Joh 3,3). Skal vi tro Sayers og andre som analyser utviklingen likt ham, handler det nå om å se og gå inn i det som Gud gjør. Det gjelder ikke minst også for ImF og Awana Norge, som har fått et hovedansvar for en europasatsing.

Som Mark Sayers avsluttet innlegget sitt med: «For et tidspunkt å være i live på!»