YTRINGSFRIHET: Päivi Räsänen mener at hovedpunktet i rettergangen mot henne er hvorvidt man skal kunne holde fram Bibelens lære og si seg enig i den. Her er den finske riksdagspolitikeren i Oslo i januar 2024. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV 

Den PR-kåte domstolen

/0 Kommentarer/i /av

KOMMENTAR Mye medieomtale og oppmerksomhet vurderes som hovedårsaken til at finsk høyesterett i det hele tatt vil behandle saken mot den to ganger frifunne kristne politikeren Päivi Räsänen.

Torsdag 30. oktober må den finske riksdagspolitikeren gjennom snart tre tiår møte i Høyesterett i Helsinki. Etter fem år og to blanke frifinnelser opprettholder den finske påtalemyndigheten anklagene mot den tidligere innenriksministeren om «hets mot minoriteter» (les: homofile). 

Det begynte med en Twitter-melding i juni 2019 der Räsänen stilte spørsmål ved den finske evangelisk-lutherske kirkes prinsipielle og finansielle støtte til arrangementet Helsinki Pride. Teksten var illustrert med et bilde fra Rom 1,24–27, og denne minibloggen ble anmeldt til politiet.

Tiltalen inkluderer også en pamflett Räsänen skrev i 2004 om betydningen av at Gud skapte mennesket til mann og kvinne. 

Dobbel frifinnelse 

I en pressemelding på Facebook 25. august i år som Dagen først omtalte, viser Räsänen til at hun først ble frifunnet av tingretten 30. mars 2022.

– Helsinki tingrett avviste alle anklagene mot mine uttalelser og hevdet at aktor la forvrengte uttalelser i munnen min som ikke engang ble funnet i mine skrifter, framholder Räsänen.  

Aktor, statsadvokat Anu Mantila, anket til lagmannsretten, men dommen 14. november 2023 var like frifinnende:

– Retten avviste i sin enstemmige avgjørelse alle anklagene mot meg. Retten hevdet at innholdet i tekstene mine ikke var ulovlig, og at formålet med mine skrifter ikke var å fornærme eller fornærme homofile, konstaterer Räsänen i pressemeldingen. 

Anke 

Sambåndet var digitalt til stede på en pressekonferanse etter den frifinnende dommen i lagmannsretten. Päivi Räsänens forsvarer, advokat Matti Sankamo, kunne allerede da opplyse at aktor vurderte å anke for andre gang.

12. januar i fjor ble det klart at riksadvokat Ari-Pekka Koivisto hadde bedt Høyesterett slippe saken gjennom til behandling, og 19. april avgjorde Høyesterett at de ville ta saken.  

På pressekonferansen for snart to år siden ble advokat Matti Sankamo spurt om ikke anken rett og slett var «useriøs» ettersom det forelå to blankt frifinnende dommer. 

Publisitet 

Advokaten opplyste at Høyesterett hører rundt hundre saker i året, og at bare om lag seks prosent av ankene slipper gjennom til behandling. Advokaten var enig i at saken mot Räsänen framsto som juridisk avklart gjennom de to domsavsigelsene, og at Høyesterett dermed normalt ikke ville ha behandlet den.

Han vurderte det likevel som høyst sannsynlig at landets høyeste domstol ville ta opp akkurat denne saken. Det var fordi rettsforfølgelsen av den kristne riksdagspolitikeren har fått mye publisitet. 

– Høyesterett har inntatt en posisjon der de også behandler saker som har vakt mye offentlig interesse. Dommerne mener det viser at Høyesterett tar saker som betyr noe for publikum. Generelt er det altså slik at dersom en sak er mye i mediene, har Høyesterett en tendens til å ta saken. På den bakgrunn tror jeg de vil se dypere inn i saken mot Päivi Räsänen, og da finner de alltid interessante juridiske temaer, resonnerte Matti Sankamo. 

«Hatefulle ytringer» 

Ett slikt tema tror advokaten vil være hvordan strafferettsparagrafen om hets mot minoriteter forholder seg til religiøse tekster.

– Det har aldri blitt prøvd i Finland, påpekte Sankamo. 

På pressekonferansen i november 2023 ble Päivi Räsänen spurt om hvorvidt det var noe spesielt med Finland som gjorde at en slik sak kom opp nettopp her. Aktor i de to foregående rettssakene har vært statsadvokat Anu Mantila. Ifølge den finske avisen Yle har hun et hovedansvar for straffesaker som handler om ytringsfrihet. 

– Da Anu Mantila ble nominert til vervet sitt, sa hun at hennes hovedhensikt ville være å kjempe mot hatefulle ytringer. Jeg tror hun ser på denne saken som en test for hvor grensene går for kristen tale eller kristen ytringsfrihet. Jeg vet også at det er et sterkt, internasjonalt nettverk bak henne, svarte Räsänen. 

Lite språk 

Ifølge den kristne politikeren har noen vurdert det slik at dette skjer i Finland fordi det er et lite språkområde og dermed vanskelig å følge med på fra utsiden.  

– Men det er et mysterium for meg, for i Finland har vi en sterk tradisjon når det gjelder ytringsfrihet, og også sterke røtter i kristen kultur, påpekte Päivi Räsänen. 

Juhana Pohjola er biskop i et uavhengig luthersk kirkesamfunn (Det evangelisk-lutherske misjonsstiftet) som ikke er del av det som tilsvarer Den norske kirke i Finland.  Også han står fremdeles anklaget – for å ha publisert det tidligere nevnte heftet som Räsänen skrev i 2004. 

Ideologi 

Pohjola sa på pressekonferansen at også mange biskoper og teologiske professorer hadde karakterisert kirkesamfunnets klassiske kristne lære om familie og seksualetikk som «ekstremistisk» og «fundamentalistisk». 

– Det ideologiske «puffet» er at de vil bryte den ytterste grensen – at dette ikke bare er fornærmende, men også kriminelt. Til nå har grensen holdt stand, sa biskop Juhana Pohjola. 

Dommen etter rettssaken 30. oktober vil vise om det fortsatt er tilfelle. 

– Jeg forbereder meg med fredelig sinn og er takknemlig for bønnestøtte, avsluttet Päivi Räsänen pressemeldingen sin. Den støtten bør alle bibeltro kristne gi henne. 

Først publisert i Sambåndet nr. 7/25, som kom ut 15. oktober.

Feigt i FN

/0 Kommentarer/i /av

LEDER At anerkjennelsen av "Palestina" som stat skjedde i strid med internasjonal rett, er bare én av innvendingene, skriver Sambåndet på lederplass.

I forkant av FNs hovedforsamling i september anerkjente Portugal, Storbritannia, Canada, Australia, Frankrike, Belgia og Monaco «Palestina» som stat – uten vilkår. Statslederne mente de handlet modig og fredsframelskende. At anerkjennelsen skjedde i strid med internasjonal rett, er bare én av innvendingene. 

Kriterier

Det finnes fire internasjonale krav for å bli anerkjent som stat: fast befolkning, definert territorium, fungerende regjering og evne til å ha diplomatiske relasjoner. Europarådet legger blant annet til likhet for loven, demokrati og menneskerettigheter.

Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) på «Vestbredden» består ikke denne prøven.

Mer kunne være sagt om de juridiske forholdene, men faktum er at Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) på «Vestbredden» ikke består denne prøven. 

Årsaksforhold 

Da må det være andre årsaker til anerkjennelsen. I alle fall når det gjelder Storbritannia, handler det ikke om å oppfylle et legitimt folkekrav. En meningsmåling viser tvert imot at ni av ti briter var imot. 

Heller ikke handlet det om å lytte til de israelske gislenes pårørende. I et brev til Storbritannias statsminister, Keir Starmer, ba 16 av slektningene ham om å snu. Ikke før gislene var frigitt og Hamas avvæpnet, var en anerkjennelse mulig, mente de.

Den tanken finner vi igjen i Donalds Trumps etterfølgende fredsplan – og i Canadas egen argumentasjon så sent som 30. juli. 

Danmark sa nei 

I motsetning til vestlige kolleger mente danskenes statsminister, Mette Fredriksen, at anerkjennelse kunne oppfattes som belønning for terror. Og at Hamas ser det nettopp slik, har vi høytstående representant Mahmoud Mardawis ord for. Han slo fast at anerkjennelsene «kom som et resultat av lidelsen og offeret til det palestinske folket, særlig siden 7. oktober i Gaza».

Er statslederne virkelig så naive at de ikke ser at 7. oktober kan bli nasjonaldag i et «Palestina» etter deres modell?  

Er Starmer og de andre statslederne, inkludert vår egen «foregangsmann» fra i fjor, Jonas Gahr Støre, virkelig så naive at de ikke ser at 7. oktober kan bli nasjonaldag i et «Palestina» etter deres modell?   

Oppildner 

For vår del står vi igjen med innenrikspolitiske forhold som en skjult og misforstått årsak til kunngjøringene i FN. At det statslederne egentlig var ute etter i New York, var å forsøke å roe ned arabiske immigranter og andre velgergruppers antisemittiske demonstrasjoner på gatene i Paris, London, Sydney og Toronto.

Da handler anerkjennelsene ikke om mot og moral, men om feig ettergivenhet. 

Da handler anerkjennelsene ikke om mot og moral, men om feig ettergivenhet. Vi kjenner det som appeasement, og historien har vist at det oppildner mer enn det avdemper.

DEMONSTRASJON: Samer etablerte blant annet en lavvo foran Stortinget høsten 2023 for å demonstrere mot regjeringens håndtering av Fosen-saken. Snart kan det være friskole-Norges tur til å aksjonere mot myndighetene. FOTO: SSU/WIKIMEDIA COMMONS 

Lenkegjeng for friskoler

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR Dersom staten vil tvinge gjennom at det ikke skal være lov i kristne friskoler å holde fram bibelsk samlivslære, er det all grunn til å gå til sivil ulydighet.

Da det jødiske Høye råd ville begrense apostlenes ytringsfrihet til å forkynne evangeliet, ga Peter og de andre klar beskjed: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg 5,29).

Nå har Utdanningsdirektoratet (Udir) forsøkt seg på noe av det samme – ved å ville nekte kristne friskoler å undervise om blant annet Guds skaperordning knyttet til kjønn og seksuelt samliv. Utgangspunktet er Udirs tilsyn med friskoler som er eid av Menigheten Samfundet. 

Vindmøller 

«Læremidlene og undervisning kan ikke fremstille homofilt samliv negativt, for eksempel gjennom bibelsitater», presiserte avdelingsdirektør Marianne Granlund eksempelvis på generelt grunnlag overfor Vårt Land 16. juni. Holdningen som ligger i disse ordene, kan kristne friskoler simpelthen ikke bøye seg for.

Holdningen som ligger i disse ordene, kan kristne friskoler simpelthen ikke bøye seg for.  

Nå er det ikke sikkert at saksbehandlere i Udir er veldig opptatt av hva Bibelen sier om samliv. Det de derimot må forventes å være oppmerksomme på, er vår tids hellige tekst, nemlig menneskerettighetserklæringen. På lederplass i nr. 3/23 påpekte Sambåndet parallellen mellom de mye omtalte vindmøllene på Fosen og kristne friskolers frihet. Unge demonstranter lenket seg fast og ga seg ikke før regjeringen hadde vedgått at turbinene i Trøndelag representerte et «pågående menneskerettighetsbrudd».  

Konvensjoner 

Den prinsipielle likheten ligger i to FN-konvensjoner fra 1996 som er en del av menneskerettighetsregelverket og rettslig bindende for blant annet Norge.

Da Høyesterett avsa dom om at konsesjonen til Storheia og Roan vindkraftverk var ugyldig, var det med grunnlag i artikkel 27 i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) om rett til kulturutøvelse.

I nøyaktig samme traktat finner vi den akkurat like juridisk bindende artikkel 18. Her fastsettes det vi kaller foreldreretten, nemlig at statene «forplikter seg til å respektere foreldres (…) frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning». Dette er det juridiske grunnlaget for å drive kristne friskoler.  

Mens aktivister på vegne av reindriftssamene har ropt artikkel 27 ut fra hustakene, og det med en dirrende moralsk indignasjon vi vel knapt har sett maken til i kongeriket, er det langt mer stille om artikkel 18. 

Forpliktelser 

Dersom ikke Kunnskapsdepartementet i en klagesak setter Udir på plass, må stillheten brytes! Det kan skje ved at friskole-Norge går til samlet sivil ulydighet med støtte i apostelen Peters erklæring.

Dersom ikke Kunnskapsdepartementet i en klagesak setter Udir på plass, må stillheten brytes!

Det kan også skje gjennom en rettssak, for konservative kristne har menneskerettighetsloven fra 1999 å vise til. Hans Morten Haugen, med doktorgrad blant annet i juss og professorstilling ved Vid vitenskapelige høgskole, påpeker i Vårt Land 4. juli at denne loven går foran bestemmelser i annen lovgivning, deriblant likestillings- og diskrimineringsloven. 

Professoren trekker fram den andre bindende konvensjonen fra 1996, om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Artikkel 10 understreker familiens særlige rolle i omsorgen for og utdannelsen av barn.

Artikkel 13 (3) fastslår at statene skal «respektere foreldres (…) frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter». 13 (4) framholder «enkeltpersoners eller organisasjoners frihet til å opprette og drive undervisningsinstitusjoner.» Haugen viser også til Barnekonvensjonens artikkel 29, siste avsnitt. 

Godkjent 

Udir og andre holder fram likestillings- og diskrimineringsloven paragraf 27 om innholdet i lærebøker og undervisningen. Men jussprofessor Hans Morten Haugen mener at «ØSK-konvensjonen har mer vektige argumenter for at kristent baserte skoler kan bevare sine særtrekk og ha læreplaner og læremidler som avviker fra den offentlige skolen».

Menneskerettighetslovgivningen synes å gi solid støtte til konservative kristne i denne – og andre – saker.

Vilkåret i ØSK er at undervisningen i friskolene er «i overensstemmelse med eventuelle statlige minstekrav». Professoren viser her til at Udir faktisk har godkjent KRLE- og kristendomskunnskap-læreplaner, samt andre ressurser, utviklet av Kristne friskolers forbund (KFF). Med andre ord er disse læreplanene vurdert til å oppfylle de statlige minstekravene. 

Jeg gleder meg over at menneskerettighetslovgivningen altså synes å gi solid støtte til konservative kristne i denne – og andre – saker. Og dersom lovveien mot formodning ikke skulle føre fram, er vi på et annet nivå, nemlig den bibelske åpningen for det vi i dag kaller sivil ulydighet.  

Mal 

I Apg 5 advarte lovlæreren Gamaliel Det høye råd mot å «finnes i strid mot Gud». Selv om de jødiske lederne «hørte på hans råd», tok de ikke hensyn til det. Tvert imot befalte de at apostlene skulle piskes, og Jesu utsendinger ble nektet å «tale i Jesu navn». 

Kanskje tiden snart er kommet der Apg 5 blir malen også for konservative kristne i Norge.

Men til tross for hudstrykning og påbud leser vi at apostlene «gikk da bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. Uten opphold fortsatte de med å lære hver dag i templet og hjemme, og å forkynne evangeliet om at Jesus er Messias». 

Kanskje tiden snart er kommet der Apg 5 blir malen også for konservative kristne i Norge.

Først publisert i Sambåndet nr. 6/25, som kom ut 20. august.       

FORSAMLINGEN: Tomme stoler på bedehuset er et faresignal, særlig blant de eldste aldersgruppene, mener Sambåndet-redaktøren. ILLUSTRASJONSFOTO: PETTER OLSEN   

Ser vi det Gud gjør?

/0 Kommentarer/i , , /av

Følger de gamle med i de unges fornyede og sterke interesse for Ordet?

Denne teksten har vært forandret mange ganger siden jeg begynte på den for et par måneder siden. Den henger innholdsmessig sammen med lederartikkelen i nr. 5/25.

Det handler om en åndelig oppvåkning, ikke minst i Europa, som flere observatører ser og beskriver.     

Unge strømmer til

I mange år var vi opptatt av at «de unge» ikke kom på møtene. De siste månedene har det derimot vært skrevet mye, både i kristne og allmenne medier, om at unge strømmer til for å lytte til Ordet.

I mange år var vi opptatt av at «de unge» ikke kom på møtene.

Bibelkvelder i Misjonssalen i Oslo, med to timers undervisning, fylles eksempelvis av 500 betalende ungdommer i alderen 20 til 30 år. I ImF-sammenheng gledet vi oss over at Kveldsbibelskolen i Betania Laksevåg i gjennomsnitt samlet 80 unge deltakere – også der til solid bibelundervisning uten behov for underholdende elementer som trekkplaster. Krigerne og Søstrene på bibelskoler og kristne videregående skoler er et annet nærliggende eksempel. 

Rekord 

«Tilstrømningen merkes på bred front, fra Ungdom i Oppdrag via Misjonssambandet til katolske og ortodokse menigheter», oppsummerte Vårt Land i en lengre artikkel 10. april (lenke krever innlogging) i år.

Det ble vist til rekorder både for søkning til kristne videregående skoler – som også ImF opplever – og for deltakelse på kristne leirer og festivaler. 

Tilveksten er ikke like tydelig for alle og på alle steder. 

Magasinet Strek påpekte at veksten gjelder både tenåringer og unge voksne i 20-årene, og at den er blitt gradvis tydeligere de siste to–tre årene. Tilveksten er ujevnt fordelt mellom landsdeler og tros-/kirkesamfunn og er altså ikke like tydelig for alle og på alle steder. 

Noe solid

Flere av dem som Vårt Land og magasinet Strek har intervjuet, konstaterer at unge i dag er generelt mer nysgjerrige på kristen tro enn før. De griper etter noe solid i en tid med dramatiske hendelser og usikkerhet.  

Den økte tilstrømningen av unge er ikke begrenset til samlinger særlig beregnet for dem. Strek forteller eksempelvis at i løpet av to år ble flokken i en aldrende baptistmenighet i Halden utvidet med 25 ungdommer.  

Aldersforskjell 

Samtidig som vi gleder oss over at unge i økende grad søker seg til solid kristen forkynnelse, kan vi spørre om aldersgruppene i den andre enden av skalaen har det samme behovet.

Vi kan spørre om aldersgruppene i den andre enden av skalaen har det samme behovet.

Opinionsinstituttet Ipsos avdekket i 2023 påfallende forskjeller i troslivet til «generasjon Z» (født etter 2001) og «krigsbarna» («boomerne», født mellom 1946 og 1964). De under 25 år avtegnet seg som markant mer religiøst praktiserende enn den eldre gruppen.

Norge var ikke representert, men undersøkelsen viste blant annet at i gruppen for land som hadde lavest deltakelse på gudstjenester totalt sett (f.eks. Tyskland og Sverige), var de unge i gjennomsnitt mer aktive enn de eldre.  

De unge var i gjennomsnitt mer aktive enn de eldre.

I Bibelselskapets nye rapport om tro og bibelbruk svarer 27 prosent av respondentene under 30 år at religion er en viktig del av livet deres. Det er om lag dobbelt så mange som i aldersgruppen 50–69 (14,8 prosent) og også betydelig flere enn de over 70 (18,5 prosent). 

Forkynnelse 

I bedehusland må vi kunne si at det å gå på møter er en vanlig måte å vise at troen er viktig på, særlig blant de eldre generasjonene. Dersom møteoppslutningen er liten eller minkende, slik jeg selv har noen opplevelser med, er det dermed et faresignal.

Dersom møteoppslutningen er liten eller minkende, slik jeg selv har noen opplevelser med, er det et faresignal.

Om man reduserer møtedeltakelsen, kan forklaringen være at behovet for å bli oppbygd og utrustet ved forkynnelsen er blitt mindre – noe som i så fall er svært alvorlig – eller at man tilegner seg forkynnelse på en annen måte. 

Skjerm

Særlig for de som av helsemessige årsaker har vansker med å komme seg ut, er den økende mengden kristne TV- og radiokanaler til velsignelse. Men de fleste i aldersgruppen 60 pluss er ikke i en slik situasjon, og det er min påstand at de mister noe viktig om kristen-TV blir en erstatning for bedehusmøtene og ikke et supplement.

Det er min påstand at man mister noe viktig om kristen-TV blir en erstatning for bedehusmøtene og ikke et supplement.

Kristne TV-kanaler er dessuten i varierende grad avhengig av at det faktisk arrangeres møter som de kan sende fra. 

Forsamlingen 

«Når dere kommer sammen», begynner Paulus et avsnitt i 1. Kor 14 (v.26f). «Når», ikke «om». Å komme sammen er normalen. For da, fortsetter Paulus, «har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse».

Å komme sammen er normalen.

Vi kommer ikke «bare» sammen for å lytte til tale og sang for vårt eget gudsliv, men vi gjør det fordi vi får noe som det er naturlig å ville dele med andre, både i og utenfor forsamlingen. 

Lemmer på legemet

Som kristne er vi lemmer på et legeme der Kristus er hodet. Det blir synlig nettopp når vi kommer sammen, og det er slik Guds nærvær iblant oss i dag kommer til uttrykk. Det er i forsamlingen de ulike nådegavene forhåpentligvis kommer til syne og får spille seg ut. Det er der vi kan bli utfordret og dyktiggjort til tjeneste. 

«Se, jeg gjør noe nytt! Nå skal det spire fram. Skal dere ikke kjenne det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken», formidlet profeten Jesaja fra Gud (Jes 43,19). Flere utviklingstrekk tyder på at det nå er de unge som ser, kjenner og responderer på det nye Gud gjør.

Flere utviklingstrekk tyder på at det nå er de unge som ser, kjenner og responderer på det nye Gud gjør.

Samtidig viser undersøkelser at de unge ønsker mer kontakt med «de grå hår». Ser 60 pluss også spirene og følger med? 

Først publisert i Sambåndet nr. 5/25, som kom ut 2. juli.

GUDS BY: Jesus «laut fara til Jerusalem», skriv evangelisten Matteus. Kvifor måtte han det, spør Sambåndet-redaktøren. Bildet er tatt frå Oljeberget og er frå 2015. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV  

«Jesus måtte til Golgata»

/0 Kommentarer/i /av

SYNSPUNKT Påske og pinse heng saman. Det starta i Jerusalem, Guds by.

Sarepta Medier AS, som er eigd av Misjon Sarepta, har gjeve ut tre bøker med tilknyting til høgtider. Dei to siste er «Til Jerusalem. Fastetankar» (2023) og «Til endane av jorda. Pinsetankar» (2025).

I «Til Jerusalem» gjer forfattaren, Johannes Kleppa, eit poeng av boktittelen. Han viser til Matt 16,21, der det står (Bibel 2011): «Frå den tid tok Jesus Kristus til å gjera det klårt for læresveinane at han laut fara til Jerusalem, og at dei eldste, overprestane og dei skriftlærde skulle la han lida mykje. Han skulle bli slegen i hel, og tredje dagen skulle han reisast opp.»

Skriftene

Han «laut fara» til Jerusalem, altså. Kvifor måtte han det? Svaret finn vi i Jesu ord i Mark 14,49: «… for at skriftene skulle oppfyllast» (jfr. Matt 26,54). Dette fortel oss fleire ting.

«Skriftene» viser til Det gamle – eller betre; Det første – testamente. Den hebraiske Bibelen er altså heilt naudsynt for å forstå det Jesus gjorde for oss.

For det andre viser det kor stor vekt Gud, som den eigentlege forfattaren av Bibelen, legg på at det som står der, går i oppfylling.

For det tredje viser det noko av rikdommane i Den heilage skrifta.

Kleppa omtalar Jerusalem som «Guds by og Guds soningsstad». Han skriv (s. 10): «Dette var staden for Messias og hans gjerning. Det var den byen Gud gjennom den gamle pakts tid hadde utpeika for si frelse.» Lovnadane «skulle på ein særskild måte oppfyllast i Jerusalem».

Moria

I eit eige kapittel utdjupar han (s.89): «Skulle skriftene verta oppfylte, måtte Jesus la seg ta til fange, verta forhøyrd, spotta, plaga, hudfletta og tornekrona. (…) Jesus måtte naglast til ein kross, forbanninga sitt tre. Han måtte smaka døden ved å tøma begeret med Guds vreidesvin – og det skjedde til det fullkomne. Det var først då syndene våre var sona, at Skriftene var oppfylte.»

Eit av førebileta på det som skulle skje med Jesus, finn vi då Abraham gjekk til Moria berg for å ofra sonen sin, Isak. Dette var staden der tempelet seinare vart bygd i Jerusalem, byen der Jesus vart ofra. Som Kleppa konstaterer (s.19): «Moria berg vart til Golgata.»

Det er difor ganske sterkt å lesa i Joh 18 om då Jesus vart gripen i Getsemane: «Jesus visste om alt det som venta han, og gjekk fram …» (v.4). Då timen var komen, gjekk han til ein stad som svikaren, Judas, kjende (v.2).

Openberring

Men læresveinane forsto det ikkje – før etter at Jesus var oppreist. Særs tydeleg kjem det fram i det me les om Emmaus-vandrarane (Luk 24). Når Jesus sluttar seg til dei, førebels utan at dei kjende han att, og spør kva dei snakkar med kvarandre om, svarar Kleopas, nærast litt frekt (v.18): «Du må vera den einaste framande i Jerusalem som ikkje veit kva som har hendt der desse siste dagane.»

I sanning, Jesus visste! Men kvifor ikkje læresveinane? Kleopas og medvandraren trong den openberringa dei fekk då Jesus braut brødet (v.30–31).

Kleppa minnar (s.6) om Jesu spørsmål til læresveinane i Matt 16,13f: «… kven seier de at eg er?» Det er då Peter kjem med vedkjenninga som Jesus sa han ville byggja kyrkja si på: «Du er Messias, den levande Guds son.» Jesus svara han (v.17): «Sæl er du, Simon, son til Jona. For dette har ikkje kjøt og blod openberra for deg, men Far min i himmelen.»

At Jesus var eit menneske, var klart, peikar Kleppa på (s.6), «men at han også var Gud, måtte det openberring til for å sjå». På Golgata, legg Kleppa til (s.45), var det ingen som kunne sjå, reint fysisk, at straffa for syndene våre låg på Jesus. Det trongst openberring, og den hadde Gud gitt gjennom Jesaja (kap. 53). Dette hadde evangelisten Filip fått sjå (s.46–47), og han kunne difor rettleia den etiopiske hoffmannen (Apg 8,26–40) nettopp ut frå Jes 53.

Pinse

Frå og med (første) påskedag til og med (første) pinsedag er det 50 dagar. I boka «Til endane av jorda. Pinsetankar.» meiner Kleppa at den første og den siste av desse dagane «bind Jesu oppstode og Andens kome saman til ein einskap (s.6). «Frelsa ved Jesu liding, død og oppstode må openberrast. Som vi treng Jesus som vår talsmann overfor Gud, treng vi Anden som Guds talsmann overfor oss.»

JESU HIMMELFART, slik John Singleton Copley så det for seg i maleriet fra 1775. KILDE: WIKIMEDIA COMMONS

Kleppa peikar på at Kristi himmelfartsdag er viktig fordi Jesus «drog til himmelen for å visa seg for Gud for oss, i vår stad» (s.8).

Pinse inneheld også misjonsperspektivet, understrekar Kleppa (s.10). Ut frå Jerusalem skulle læresveinane vera Jesu vitne (Apg 1,8). Og som Jesus «laut fara til Jerusalem», var det ein misjonær som også måtte det (s. 66–67). I Apg 20,22–23 seier Paulus: «Og no fer eg til Jerusalem, bunden av Anden. Kva som skal møta meg der, veit eg ikkje. Eg veit berre at Den heilage ande vitnar for meg i by etter by at det ventar meg lenkjer og forfølging.»

Då Paulus kom til Jerusalem, var det starten på vegen til Roma og martyrdøden, peikar Johannes Kleppa på. Det var som med Jesus, som visste at han skulle bli «slegen i hel» i Jerusalem. Men «tredje dagen skulle han reisast opp», til frelse for menneske «til endane av jorda».

Først publisert i Sambåndet 4/25, som kom ut rett før påske.

MEDIER: Dagen og Vårt Land er store medieaktører i Kristen-Norge, men de utgjør ikke hele mediebildet, framholder Sambåndet-redaktøren. Bildet viser nyeste utgaver av Sambåndet (ImF), Utsyn (Misjonssambandet) og Agenda 3:16 (Normisjon). ILLUSTRASJON: SKJERMBILDER 

Mangelfullt mediebilde

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR Når man vurderer om kristne ledere er mindre til stede i offentligheten nå enn tidligere, kan man ikke bare forholde seg til Dagen og Vårt Land.

4. juli i fjor publiserte Dagen en episode av podkasten Tore og Tarjei som ikke har sluppet taket i meg. Utgangspunktet var at Tore Hjalmar Sævik hadde sett seg 25 år tilbake. Journalisten hadde inntrykk av at det da nærmest var en del av instruksen for eksempelvis generalsekretærer i de lutherske misjonsorganisasjonene å uttale seg og gi offentlig veiledning i mediene, og særlig de kristne. Det synes han det er lite av nå.

Spenninger

Når det gjelder generell samfunnsdebatt, finner podkast-vertene en forklaring i at samfunnet er blitt mer sekulært. Dermed er kristenledere ikke lenger herredømme-bærere, og man inntar en annen rolle.

Men Tarjei Gilje ser en tilleggsendring i at kristne ledere heller ikke ser ut til å ha behov for å oppsøke «den kristne offentligheten, i form av avisene eller mediene». Redaktøren tror de kanskje har nok med spenninger i egen sammenheng og ikke har overskudd til å «gå ut i Vårt Land eller Dagen eller hva det skulle være», for eller imot noe en brenner for.

Dette mener han forsterkes av at man i dag har mulighet for å bruke egne kanaler i form av sosiale medier. 

Offentlighet 

Når Sævik og Gilje samtaler om dette, er det mitt inntrykk at de definerer den kristne offentligheten som deres egen avis og hovedkonkurrenten Vårt Land. Påhenget «eller hva det skulle være» i sitatet ovenfor er det nærmeste de kommer til å åpne for at det finnes andre redaktørstyrte medier som kan utfylle bildet. 

Det er mitt inntrykk at de definerer den kristne offentligheten som deres egen avis og hovedkonkurrenten Vårt Land

Her kunne jeg eksempelvis ha sett på floraen av TV-kanaler med kristent innhold, men enhver er seg selv nærmest, så det er de kristne organisasjonsbladene jeg vil trekke fram. Tradisjonsrike utgivelser som Utsyn (Misjonssambandet), Agenda 3:16 (tidl. For fattig og rik, Normisjon) og Sambåndet – alle eldre enn de to dagsavisene – nevnes ikke med et ord i den interessante podkastdiskusjonen. 

Da jeg, via sosiale medier (!), forsøkte å påpeke dette, fikk jeg til svar at episoden kun var ment å omhandle kristne lederes debattdeltakelse «på arenaer utenfor egen sammenheng». Det er da jeg lurer på om det er oppstått en blindsone blant mine yrkesbrødre i den kristne dagspressen. Gir det et rett bilde av situasjonen når man utelukker organisasjonsbladene?

Jeg lurer på om det er oppstått en blindsone blant mine yrkesbrødre i den kristne dagspressen 

Kristelig presse 

Sævik og Gilje har nok rett i at kristne ledere er mindre til stede i det sekulære mediebildet nå enn for et par tiår siden. Men jeg tror altså at det finnes noen momenter som med fordel kunne ha vært med i analysen av deres offentlige tilstedeværelse. 

I bokhylla har jeg en gulnet bok fra 1947 med tittel «Den kristelige presse i Norge». Forfatter Ola Rudvin viser (s. 84–85) til en oversikt kalt «Innenrikske blad og tidsskrifter 1945» med tillegg fram til våren 1946. Da utgjorde kristne blad og tidsskrifter 24 prosent (over 300 stk.) av samlet antall (926). Menighetsbladene var da holdt utenom. 

Av disse over 300 var 42 landsorganer for blant annet indre og ytre misjon, og 73 var kretsorganer/foreningsblad o.l. for de samme organisasjonene. Per 1. januar 1946 hadde landsorganene et samlet opplag på 340.000 og kretsblad/foreningsblad om lag 150.000. Til sammenligning hadde kristelige dagblad et samlet opplag på 50.000. 

Ambisjoner 

Blad av Sambåndets type (landsorgan) har altså spilt en vesentlig rolle også i samfunnsdebatten. De ovennevnte tallene kan vi dessverre bare drømme om i dag, men mange av bladene eksisterer fremdeles, og redaksjonene har fagutdannede journalister og redaktører. Jeg tror podkast-vertene Sævik og Gilje undervurderer våre ambisjoner! 

Jeg tror podkast-vertene Sævik og Gilje undervurderer våre ambisjoner!

Som redaktør for Sambåndet er det min naturlige ambisjon at bladet, på papir og nett, skal være nyhetsledende på organisasjonen ImF i dens fulle engasjementsbredde. Når organisasjonens ledere ønsker å ytre seg om noe, er det mitt ønske at det først skal skje på Sambåndets plattformer. Om de lar det være med det eller tar initiativ til også å nå ut i andre medier, legger jeg meg selvsagt ikke opp i. Det undrer meg at Sævik og Gilje ikke finner det interessant å ta dette med i analysegrunnlaget sitt. 

Utsyn 

For ikke å bli for nærsynt, henter jeg fram et nylig eksempel fra Misjonssambandet (NLM) og deres landsorgan, Utsyn. 18.10.24 skrev Dagen om status for varselssaker i NLM, og at en varslingsportal er kommet på plass. Dagen oppgir at saken først ble omtalt av Utsyn, noe som skjedde 17.10.

Bråthen nøyer seg med å vise til at han har svart på kritikken på utsyn.no

Når ektefellen til en av varslerne rykker ut med kritikk av generalsekretær Gunnar Bråthens utsagn om at alle varsler nå er behandlet, skjer det først på utsyn.no (11.11.). Når dagen.no plukker opp saken (15.11.) og ber generalsekretæren om en kommentar, nøyer Bråthen seg med å vise til at han har svart på kritikken på utsyn.no (også 11.11.). Igjen; jeg uttaler meg ikke om Bråthens mediestrategi her, men konstaterer at han velger å uttale seg i Utsyn. 

Når generalsekretær Kjetil Vestel Haga i Normisjon skal gå ut med den viktige nyheten om at organisasjonen vil samarbeide med NLM og støttegruppen Sendt bort om erstatningsordninger for misjonærbarn, skjer det som del av en temaseksjon i bladet Agenda 3:16 (nr. 5/24). Haga siteres indirekte på at han er «glad for at Agenda 3:16 skriver om dette». I direkte sitat leser vi videre: «Jeg verdsetter virkelig at den vonde delen av historien også i vår organisasjon kommer frem.» Når Dagen omtaler saken (15.10.), henviser de blant annet til denne artikkelen. 

Mediebildet 

Her ser det altså ut til at organisasjonsblad og organisasjonsledere har hatt sammenfallende interesser. Bladene vil naturlig nok være først med nyheter og diskusjon om sitt primære dekningsområde, og generalsekretærene velger disse plattformene å ytre seg på. 

Mediebildet må tegnes med bredere pensel enn det som skjedde i Tore og Tarjei 4. juli i fjor

Når kristenledernes tilstedeværelse i den kristne offentligheten skal bedømmes, mener jeg at mediebildet må tegnes med bredere pensel enn det som skjedde i Tore og Tarjei 4. juli i fjor. 

Først publisert i Sambåndet nr. 1/25, som kom ut 22. januar 2025.

LYTT: 10. mars 2025 var Sambåndet-redaktøren gjest i podkasten Tore og Tarjei for å diskutere denne saken.

Lovsong til jul

/0 Kommentarer/i /av

LEDER Inkarnasjonen som vi feirar i julehøgtida – at Gud ved Jesus blei menneske – har ei lang forhistorie.

1307 teikn formar 247 ord i éi setning. Det er som om Paulus ikkje trekkjer pusten i innleiinga til Efeserbrevet. Versa 3–14 i kap. 1 utgjer på gresk éin lang periode.

Kjell Arild Pollestad set den poetiske prosateksten opp med berre eitt punktum i si omsetjing til bokmål (Bibel 2023). Slik er også versa forma på førstesida av Sambåndet 8/24.

FORSIDE: Sambåndet nr. 8/24. Grafisk design: Cathrine Rane

 

Inkarnasjonen som vi feirar i julehøgtida – at Gud ved Jesus blei menneske – har ei lang forhistorie. «… før verdens grunnvoll ble lagt», i tida før skapinga, skjer det noko i Guds himmel. Gud utvalde menneska til noko – til å «stå hellige og plettfrie … for hans åsyn.»

Og som Gud velsigna dei første menneska i Edens hage, har han «velsignet oss i Kristus med all åndelig velsignelse». Verken velsigninga på jorda eller i himmelen er trekt tilbake. 

For Gud har «eslet oss», tiltenkt eller «forut bestemt oss», «til å få sønnekår hos seg ved Jesus Kristus». Sjølv om Gud berre han éin «biologisk» son, ser Gud oss som søner, fordi vi – menn som kvinner – er i hans son Jesus.

Sjølv om Gud berre han éin «biologisk» son, ser Gud oss som søner, fordi vi – menn som kvinner – er i hans son Jesus 

Denne stillinga i Kristus kviler ikkje på noko ved oss sjølve. Det ligg i Guds vilje og velsigning, peikar Paulus på, og det er «hans (Guds) nådes herlighet til lov og pris». For det er nåden som Gud «har skjenket oss» gjennom Jesus, som gjer at vi kan syngja med i denne lovsongen. Gjennom Jesus forsonande blod (v.7), og berre det, har vi forløysinga og tilgjeving for syndene.  

Då Gud gav denne «gode beslutning» til kjenne, gjennom forbilde i GT og openberra i Jesus i NT, var det som om han let nåden «regne over oss i strømmer av visdom og forstand», målar apostelen vidare. Nåden er uttrykk for Guds visdom, ikkje den menneskelege som Adam og Eva valde, og som førte til at synda kom inn i verda.

Den tredje personen i guddommen er pantet på arven vår, forlovingsringen som varslar om eit bryllup i nær framtid.

Gjennom Jesu kome og frelsesverk blei Guds vilje fullført. Det gav oss arverett i himmelen, for at også vi skulle vera «hans herlighet til lov og pris» (v.12 jfr. v.6).  

Det var trua på dette «sannhetens ord» som førte oss inn i stillinga i Kristus. Og stillinga er sikra, fordi vi er del av «hans eiendomsfolk», merka med Den heilage ande i eit heilagt løfte. Den tredje personen i guddommen er pantet på arven vår, forlovingsringen som varslar om eit bryllup i nær framtid. Gud skal «sammenfatte alle ting i Kristus». 

Velsigna julehøgtid!   

Dei som ler

/0 Kommentarer/i /av

LEIAR I år har dei dukka opp i kommentarfelta til ImF og Sambåndet på Facebook – dei som nyttar symbolet «haha» som reaksjon på innhaldet i ein artikkel i bladet. Mon tru kven som «ler sist».

Frå 2016 har Facebook-brukarar kunne nytta seks digitale symbol – emojiar – som reaksjon på ting dei ser på det sosiale mediet. «Haha»-emojien viser eit leande ansikt med open munn og attlatne auge. 

Lått og spott

21. mai i år delte redaksjonen saka om at fleire oppfatta ei tiltrengt gåve til ein Danielsen-skule, som ein inngripen frå Gud. Nesten 20.000 menneske var inne på artikkelen via Facebook-sida til ImF, og det kom 135 ulike symbol-reaksjonar (i vår samanheng er dette høge tal). Langt dei fleste var «tommel opp» eller «hjarte», men fire personar nytta den gapskrattande emojien. I tillegg var det spottande kommentarar som administrator valde å leggja skjult.

13. juli blei det lagt ut ein artikkel om ein kveldsmøte-tale på Lyngdal Bibelcamp der synd og synda sine konsekvensar, var tema. 16.500 ulike personar klikka seg inn på artikkelen, og det kom 66 symbol-reaksjonar. Seks av dei lo (i tillegg til ein som nytta emojien «sint»). Det kom også 27 kommentarar, og igjen var innhaldet i dei fleste av ein slik art at administrator valde å skjula dei.

Gud nær oss 

Ingen av dei som trykte «haha» eller kom med ord til spott, er mellom dei høvesvis 2900 som «liker» eller 3600 som «følgjer» ImF på Facebook. Det hadde vore endå større grunn til refleksjon om dei var det. Men kvifor brukte dei likevel tid på å reagera på akkurat desse artiklane? 

Det seier oss at Sambåndet må leggja endå meir vekt på tema som rører folk – uavhengig av reaksjonane.

Kan det ha noko med at innhaldet kom dei inn på livet, at det handla om ein Gud som grip inn, som handlar med menneske, som har ein vilje? Kan det henda at dei ikkje tolte det, og at dei prøvde å få andre med seg på å avvisa moglegheita av ein Gud som er nær? Var det difor dei reagerte med gapskratt? 

Til dei av jødane som dyrka avgudar, fekk profeten Jeremia dette retoriske spørsmålet: «Men er det meg dei krenkjer, seier Herren, er det ikkje seg sjølv, er det ikkje deira eige andlet som får skamma over seg?» (Jer 7,19). Erfaringa med «haha»-andletet og dei latterleggjerande kommentarane seier oss at Sambåndet må leggja endå meir vekt på tema som rører folk – uavhengig av reaksjonane. 

Først publisert i Sambåndet nr. 6/24, som kom ut 28. august 2024.

FORFATTER: Jarle Mong under lanseringen av boken «Mer mann» på Saron, Bryne 27. juni. FOTO: PETTER OLSEN

Våg å stå som Daniel

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Feminister og «progressive» av begge kjønn mobiliserer nå mot at mannen skal finne tilbake til sin gudgitte funksjon.

Som Jarle Mong påpeker i forordet til boken «Mer mann» (Sambåndet, 2024), lever vi i en tid hvor det «hersker stor forvirring rundt hva en mann er og hva maskulinitet innebærer».

En forklaring kan finnes i radikal- eller nyfeminismen fra 1960- og 70-tallet. Den bygger på en teori om at alle menn undertrykker kvinner gjennom «patriarkatet», det vil si angivelige mekanismer som reproduserer og utøver mannlig dominans.

Omveltning

Noen radikalfeminister ønsker å eliminere det de forstår som menns privilegerte stilling i samfunnet, mens andre har som mål å eliminere hankjønnet, og at kvinner bare bør leve med andre kvinner. Målet er uansett en radikal omveltning av samfunnets kjønnsorden.

Mange menn har følt seg forpliktet til å la seg forme av disse samfunnsnedbrytende tankene 

Mange menn har følt seg forpliktet til å la seg forme av disse samfunnsnedbrytende tankene, og dermed er de kommet inn i en slik forvirring som Jarle Mong beskriver. For oss som er kristne, kvinner så vel som menn, er Bibelen også her vår rettesnor. Her finner vi Guds gode vilje for de to kjønn han har skapt. 

Guds bilde  

I 1. Mos 1,26 sier Gud: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og i v. 27 konstaterer Moses: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.»

Gud skapte hankjønnet og hunkjønnet – med henholdsvis mannlige og kvinnelige egenskaper.

De hebraiske begrepene som er brukt, betyr både mann og kvinne og mannlig og kvinnelig. Med andre ord skapte Gud hankjønnet og hunkjønnet, og han skapte dem med henholdsvis mannlige og kvinnelige egenskaper.

Ulike egenskaper  

For det andre forteller disse versene oss at mann og kvinne avspeiler Gud («… i vårt bilde, etter vår liknelse»). Vi kan spørre hvorfor Gud skulle skape to kjønn dersom de hadde nøyaktig de samme egenskapene. Ved sine ulike egenskaper fremviser mann og kvinne sider ved Gud.

Ved sine ulike egenskaper fremviser mann og kvinne sider ved Gud. 

For det tredje brukes det flertallspronomen i v. 26: «oss» og «vår/vårt». Her får vi Bibelens første glimt av treenigheten. Jesus, Sønnen – som selv ikke er skapt – var med under skapelsen. 

Mannen  

Det er først i kap. 2, fra v. 18, vi får beskrivelsen av at kvinnen blir skapt. Før den tid besto mennesket kun av ett kjønn, hankjønnet.

På denne plass i nr. 4/24 skrev jeg om hvordan noen har tenkt at det første mennesket var tvekjønnet. Det kan vi trygt avvise som fri fantasi. I tillegg til det mannlige pronomenet («ham») som er brukt i v.15 (og v.7) i 1. Mos 2, synes også profeten Jesaja (2,22) å bekrefte at det første mennesket var en mann (og bare det!). 

Dyrke og verne

I 1. Mos 2,15 leser vi at «Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og verne den». Jeg mener det er svært sentralt for hva som er mannens gudgitte rolle. Å «dyrke» handler om å frembringe noe som fører til underhold eller forsørgelse. Jeg tror en del av Guds vilje for en gift mann er at han skal være familiens hovedforsørger.

Jeg tror en del av Guds vilje for en gift mann er at han skal være familiens hovedforsørger. 

For det andre skulle Adam «verne» hagen. Som den som har biologiske egenskaper til å være den fysisk sterkeste i et ekteskap (jeg legger til grunn som selvsagt et ekteskap er mellom mann og kvinne), skal mannen beskytte sin hustru, familie – og samfunnet for øvrig – mot fare. I Ef 5,25 forsterkes dette med at ektemannen om nødvendig skal gi livet sitt for sin kone. 

Kvinnen  

Selv om det her er mannens funksjon vi er særlig opptatt av, er det ingen grunn til ikke å nevne kvinnens gudgitte hovedoppgave. Fra 1. Mos 2,18 hører vi om hennes skapelse. Hennes gudgitte rolle er å være mannens «medhjelp» og i den egenskap «hans like».

Kvinnen er i den forstand mannens «frelser».

Det var nemlig kvinnen som gjorde mannen i stand til å oppfylle det gudgitte oppdraget i 1. Mos 1,28 om være fruktbare og bli mange. Uten kvinnen ville dette være umulig, og kvinnen er i den forstand mannens «frelser».

Mann og kvinne er likeverdige, men ulike. De utfyller og istandsetter hverandre, og sammen avspeiler de Gud.  

Slik ser vi hvordan Guds skaperorden og vilje er. Det er et prinsipielt bilde og ikke utfyllende eller utelukkende i alle detaljer. Mann og kvinne er likeverdige, men ulike. De utfyller og istandsetter hverandre, og sammen avspeiler de Gud. 

Syndefallet 

Så vet vi at det skjedde noe fundamentalt i kap. 3. De to første menneskene lar seg friste til å velge sin egen vei i stedet for Guds. Syndefallet får store konsekvenser, forutsetningene endres (fra v.16). Adam og Eva vises ut av hagen.

De to første menneskene lar seg friste til å velge sin egen vei i stedet for Guds.

Det nære forholdet til Gud får et brudd. Å nære seg av jorden, forsørgerrollen, blir en «møye» for mannen. Barnefødselen blir smertefull for kvinnen.  

Undertrykkelse

Eva, kvinnen, får også høre dette: «Til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» Her må vi erkjenne at noen menn opp gjennom historien har misbrukt domsordet i 1. Mos 3,16 til på ulike måter å undertrykke kvinner. Men poenget er at dette er en konsekvens av syndefallet og ikke en del av Guds opprinnelige og gode vilje.

Jesu frelsesverk har gjenopprettende kraft i seg også for forholdet mellom kvinne og mann.  

Og domsordet må ikke blandes sammen med det som sies om kvinnens underordning i Ef 5, som har Jesu frivillige underordning under Gud som forbilde. Sammenhengen forteller oss at dette er en god underordning og ikke et resultat av syndefallet. Jesu frelsesverk har gjenopprettende kraft i seg også for forholdet mellom kvinne og mann (sml. 1. Mos 3,16b med Høys 7,10). 

Kritikk 

Slik formulerte jeg mine tanker før jeg leste videre fra forordet i «Mer mann». Jarle Mongs framleggelse av «hva en mann er, og hva maskulinitet innebærer» er naturlig nok langt bredere enn jeg har fått fram her. Men det var ikke overraskende å konstatere at han bygger på de samme bibelske grunnsteinene (se også Sambåndet nr. 3/24).

Dermed var det forutsigbart at alarmen har gått hos radikalfeministene.  

Dermed var det forutsigbart at alarmen har gått hos radikalfeministene. De som langt på vei har fått gjennomslag for at (han)kjønn og kjønnsforskjeller må avskaffes. Jarle Mongs utledning av mannens gudgitte oppgave som forsørger, beskytter og leder – med Jesus som forbilde – er eksempelvis blitt stemplet som «kjønnsfascisme» (vl.no 04.06.). («Fascisme» favner politiske ideologier som blant annet legger vekt på autoritært styre, så som nazisme.)

Jordan Peterson

Når den misforståtte skrekken for at mannen skal reise seg og fylle sin nødvendige plass i et bibelsk verdensbilde, blir stor nok, tar man absurde virkemidler i bruk. 

Mot slutten av boken sin kommer Jarle Mong med en observasjon om canadiske Jordan Peterson: «Noe av det mest fascinerende (…) er at han ikke sier noe nytt. Professoren løfter fram gode, gamle og slitesterke verdier.» Det samme er tilfellet for Jarle Mong og boken «Mer mann», og takk skal han ha for det!

Evangelister trengs

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER ImF må bryte opp fra en tanke om at evangelistens tjenestegave skal ivaretas av alle, mener Sambåndet.

I Ef 4,11 nevner Paulus fem embeter eller tjenestegaver som Jesus har satt inn i den kristne menighet. På Misjonsrådet 2024 ble det konstatert at særlig den ene av disse, evangelisten, er i ferd med å bli mangelvare i ImF.

Det ble antydet at dette også har vært bevisst. På en ledersamling i tiden 2010–13 skal det ha blitt sagt at evangelistenes tid var forbi og skulle avløses av tanken om at vi alle er evangelister. 

Ordet «evangelist» signaliserer en evangelieforkynner eller misjonær. Ifølge Bibelverket var evangelistene i den første kristne tid ikke knyttet til en enkeltmenighet, men reiste omkring. Dette stemmer godt med det bildet vi gjerne har av evangelisten, som en som har teltmøter og aksjoner på ulike steder, og som først og fremst forkynner til frelse.  

Samtidig understreker Paulus at alle de fem embetene er til «for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning» (v.12). Evangelisten har altså også en funksjon i utrustningen av den kristne forsamling. På Sendt-konferansen i april 2014 hevdet Arne G. Skagen endog at utrustning av menigheten er evangelistens viktigste oppgave.  

Å være evangelist handler ifølge Skagen ikke først og fremst om å være ute på gater eller stå på talerstolen under vekkelsesmøter, men om å «leve sitt kristenliv i hverdagen – der man er, som den man er». Det er nok en slik tenkning som har ført til postulatet om at alle kristne er evangelister. «Alle har vi evangeliet her inne», for igjen å sitere Arne G. Skagen, og det er vanskelig å være uenig i det. 

Men like fullt nevner Paulus evangelist som en egen tjenestegave, noe heller ikke Skagen avviser. En misjonær har oppmerksomheten rettet mot å nå ut, til de som ikke har tatt imot de gode nyhetene, samtidig som de kristne også kan bli vakt av hans eller hennes forkynnelse.  

Risikoen er til stede for at ImF sitter igjen med kun hyrder og lærere.

Risikoen er til stede for at ImF sitter igjen med kun hyrder og lærere, ble det sagt på Misjonsrådet. I så fall vil utrustningen av forsamlingen ha mangler, og vekkelsestonen i forkynnelsen blir svekket. Det er ikke alle gitt å være våken for når Den hellige ånd på en særlig måte vil gripe inn et sted. 

Derfor tror vi ImF må bryte opp fra en tanke om at evangelistens tjenestegave skal ivaretas av alle. «Guds ord til folket» må ikke stoppe ved bedehusveggen. Skal det å tilhøre en «vekkelsesbevegelse» være mer enn forgangne ord, må det rekrutteres og utrustes deretter. 

Først publisert i Sambåndet nr. 5/24, som kom ut 19. juni.

HARAM: Kretsgruppa foreslår at Brattvåg bedehus blir eit kraftsenter i indremisjonsarbeidet på Sunnmøre. FOTO: PETTER OLSEN   

Stor organisasjon – liten bevegelse

/0 Kommentarer/i , , /av

KOMMENTAR Det er interessant lesing når medvitne indremisjonsfolk kjem med ærlege analysar av no-situasjonen og moglegheitene for endring.

I nummer 4/24, som kom ut 2. mai, skreiv Sambåndet om korleis fire av kretsgruppene i organisasjonsprosessen konkret ser for seg å endra arbeidet (IMS, ImF Sunnmøre, ImF Rogaland og ImF Sør). I nr. 5/24 skriv vi om årsmøtevedtak i fleire av dei andre kretsane.

Ikkje alle kretsgruppene har lagt fram skriftlege dokument for årsmøtet sitt. To av dei som har gjort det, er gruppene i ImF Sunnmøre og Indremisjonssamskipnaden (IMS). Desse har tatt seg tid til å analysera situasjonen ut over ein rein talmessig oppstilling.

Analysane har verdi uavhengig av avstemminga på dei respektive kretsårsmøta.

«Vi har brukt mykje tid på analyse», skriv Sunnmøre-gruppa i sitt 16 sider lange framlegg. Analysane har verdi uavhengig av avstemminga på dei respektive kretsårsmøta.

Historia

Gruppa i IMS gir oss eit historisk oversyn. Då indremisjonsarbeidet vaks fram i overgangen mellom 1800- og 1900-talet, var målet at kvar bygd skulle ha eit bedehus som innbyggjarane hadde gangavstand til. I den første tida var det også mange omreisande forkynnarar og hyppige møteveker. Lekmannsrørsla ImF vaks fram som resultat av «eit levande bibel- og bønneliv, samt at dei betydde noko for dåtidas naud».

Føresetnadane for dei to førstnemnde historiske kjenneteikna har endra seg, konstaterer IMS-gruppa. Og om levande bibel- og bønneliv og diakoni konkluderer gruppa på alvorsamt vis:

Om levande bibel- og bønneliv og diakoni konkluderer gruppa på alvorsamt vis

«Dette har endra seg til at me ikkje brukar så mykje tid på Gud i kvardagen, og at det meste av vår teneste- og fellesskapstid handlar om å ta vare på dei som allereie er kristne. Her treng me på ny å venda blikket vårt oppover mot Gud (…) og utover til dei som verkeleg treng Jesus, og møte notidas naud.»

IMS gruppa konstaterer at det i dag er få som kjem til tru og blir disippelgjort. Det framtidige indremisjonsarbeidet må målast på dette: «Vinn me nye? Vert menneske gjort til disiplar?»

Sunnmøre

Kretsgruppa i ImF Sunnmøre slår fast at det dei fleste stader er mindre lokalforeingar som står for arbeidet. Omfang, tilhøvet til Den norske kyrkja og alderssamansetnad varierer.

«Svært mange stadar har vi ei aldrande gruppe menneske (…) som ikkje har arvtakarar til arbeidet. Om det ikkje snur, vil arbeidet døy ut med dei som driv det», resonnerer gruppa.

Statusoppsummeringa liknar på den til IMS: «Vi er ein stor organisasjon, men ei lita rørsle. Det meste av ressursane går med til vedlikehald av eksisterande arbeid. Vi når ikkje vår samtid med evangeliet slik at dei vert frelst.»

Her kan det skytast inn at kretsgruppa i IMS samstemmer: «Me ser at me brukar mykje ressursar på å oppretthalda det me har i dag, og lite vert nytta til ny, utadretta verksemd.»

Arbeidsform

På eit historisk bakteppe av store vekkingar gjennom 142 år der bygder og tettstadar har vore «sterkt påverka av brennande og frimodige kristne», erkjenner Sunnmøre-gruppa at «dei siste tiåra har kanskje ikkje bedehusbevegelsen hatt like stor påverknad på lokalsamfunna som ein hadde i tidlegare tider». Ambisiøst nok «ønsker prosessgruppa om mogleg å endre» dette.

Minst like tankevekkande er det at gruppa meiner dagens arbeid heller ikkje utan vidare treffer «menneske som allereie er kristne

Kretsgruppa meiner det er «fornuftig og nødvendig» å tilpassa arbeidsforma: «Det er lite hensiktsmessig å halde fram med arbeid som i liten grad treff dei det er meint å treffe, nemleg møtefremmande og ufrelste.»

Minst like tankevekkande er det at gruppa meiner dagens arbeid heller ikkje utan vidare treffer «menneske som allereie er kristne, men som kanskje i liten grad har engasjement og iver for å vere med og ta del i arbeidet som foregår på bedehuset».

Endringsprosess

Dristig nok har kretsgruppa i ImF Sunnmøre også med eit kapittel om sjølve endringsprosessen. Utgangspunktet er dette: «Det som synes klart og er utfordrande, er at dei aller fleste er einig i at vi ikkje kan drive som før.» Eit anna ord for dette er «kriseforståing», som er ein del av drivkreftene i endringsprosessen.

Dristig nok har kretsgruppa i ImF Sunnmøre også med eit kapittel om sjølve endringsprosessen.

Kretsgruppa held fram: «At det er kriseforståing, betyr ikkje at alle har den same forståinga av kva som har skapt krisa, og kvar løysinga på dette ligg.» Gruppa erkjenner at det er ein frykt for endring, som dei trur «ligg mykje i ei førestilt tapsoppleving. Det vil ikkje bli som før …» Gruppa erfarer også at jo større og tilårskomen organisasjonen er, desto vanskelegare er det å gjennomføra endringar.

Skal ein endringsprosess lukkast, treng ein «endringsagentar», altså enkeltpersonar i eit satsingsområde som har tillit og er villig til å vera med i ein prosess. Kretsgruppa legg ikkje skjul på at dei har tillit til sitt eige framlegg (sjå nummer 4/24 om lokale kraftsentre). «Kven tolkar og forstår krisa slik gruppa ser det? Og ser moglegheiter i dei løysingane som er foreslått, og strategien som gruppa lanserer?»

Gruppa vil også løna dei som er villig til endring, med «tilførte ressursar.

Motstand

Kretsgruppa har likevel ikkje noko imot «positiv motstand», som handlar om «konstruktive innspel og forbetringar som prosessgruppa ikkje har sett», eller der dei har «vore i blindsonen». Negativ motstand er derimot destruktiv. Den «finns blant personar i forsamlingane, og dei får vi respektere, men ikkje navigere etter», fastslår kretsgruppa. Dette er prisverdig ope og samstundes dristig, for dette kan jo folk kjenna seg stempla av.

Dette er prisverdig ope og samstundes dristig, for dette kan jo folk kjenna seg stempla av.

Når det gjeld framdrifta, observerer gruppa at ImF har hatt ein så flat struktur at all motstand blir møtt med resignasjon. Grasrota er sterk, og ein tenkjer at «vi må ha alle med». «Vi trur faktisk at den situasjonen som ImF er i no, krev ei sterkare, men klok, leiing, erklærer kretsgruppa.

«Det ligg mykje kraft i forteljinga», konkluderer Sunnmøre-gruppa. Saman med gruppa i IMS har dei fortalt sin del. No er det opp til misjonsfolket korleis dei vil ta forteljinga vidare.

Først publisert i nr. 5/24, son kom ut 19. juni.