Lære fra Gud

LEDER Teologer kan bli brukt av Den hellige Ånd til å utlegge bibeltekster, men teologi kan ikke sidestilles med Bibelen, skriver Sambåndet på lederplass.

Når teologer skal uttale seg om et emne, krever faget at de først gjør rede for hva andre teologer opp gjennom historien har sagt om det aktuelle temaet. Jesus sier dette til disiplene: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. (…) Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere» (Joh 16,12–14).

Vi tror det var formidlingen til de nytestamentlige forfatterne Jesus mente skulle fullføre hans budskap, og som Den hellige ånd skulle «ta av». Sammen med Det gamle testamente (GT) har vi fått et fulltonende budskap om og fra Gud – mer enn nok til et helt livs studium.

Sammen med Det gamle testamente har vi fått et fulltonende budskap om og fra Gud – mer enn nok til et helt livs studium.     

Teologer kan bli brukt av Den hellige Ånd til å utlegge bibeltekster, men teologi kan ikke sidestilles med Bibelen. I podkasten «Ulest» (ep. 25 og 26) fikk vi nylig et eksempel på det siste.

To teologer fra den delvis ImF-eide NLA Høgskolen får ikke Jesajas ord (53,5–12) om at Jesus tok den straffen for synd som vi skulle hatt, til å gå opp med teologiske utsagn om Gud. De mener det kun var vår synd Jesus tok på seg, og at Gud var fornøyd (ordvalget er ikke tilfeldig) med det.  

Hebreerbrevet tydeliggjør at jødenes gudgitte offertjeneste i GT var «en skygge av de goder som skulle komme» (10,1). For det var ikke med «blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod» Jesus gikk «inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning» (9,12; 1. Pet 1,18–20).

De tyr til en stråmann om at tanken om Jesu stedfortredende strafflidelse er en «hevnaksjon» fra Guds side.

Men Gud ofrer ikke Jesus, hevder de to NLA-teologene, det vil være det samme som å si at Gud krevde menneskeoffer. De tyr til en stråmann om at tanken om Jesu stedfortredende strafflidelse er en «hevnaksjon» fra Guds side (dagen.no 25.03.24). Vi tror det heller var at den treenige Gud ofret seg selv på korset for å frelse oss (2. Kor 5,14–21; Joh 3,16).   

Ifølge Sambåndets program fra 1898 skal bladet «hævde den gamle retfærdiggjørelses- og forsoningslære». Det brukte vi titusenvis av skrifttegn på i 2016 (nr. 11) og 2018 (nr. 2).

Ved å stille Jesus «til skue i hans blod (…) ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus» (Rom 3,25–26). Det er vår teologi, og vi holder oss til den.

Først publisert i Sambåndet nr. 4/24, som kom ut 02.05.24.

Sensur slår tilbake

LEDER Samfunnsaktører som legger opp til at offentlig debatt skal være politisk korrekt, fremmer de synspunktene som oppfattes som mest ukorrekt, viser undersøkelse. Funnet støtter opp om vår prinsipielle holdning, konstaterer Sambåndet.

Sambåndet har flere ganger på lederplass advart mot lovverk som begrenser ytrings- og trosfriheten. Päivi Räsänen, som risikerer fengsel i Finland for å ha ytret seg om klassisk kristen samlivsetikk, observerer at rettsprosessen mot henne har skapt selvsensur hos særlig unge mennesker.

En ny forskningsrapport i Sverige («Speaking Silence») definerer selvsensur som «når noen avstår fra å uttrykke en mening av frykt for sanksjoner». I nettidsskriftet Kvartal 30. januar skriver tre statsvitere om funnene sine.  

I en undersøkelse i Sverige i 2021 var 53 prosent av dem som svarte, helt eller delvis enige i påstanden om at de ikke kunne uttrykke sine meninger åpent.

I den nye rapporten kommer det fram at selvsensur er mest omfattende rundt spørsmål om innvandring og integrering (40 prosent av de som svarte). Religion kom på tredje plass (14 prosent) fulgt av spørsmål knyttet til likestilling, like muligheter og LHBT-rettigheter (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, 8 prosent).

Menn som er misfornøyde med demokratiet, har lav tillit til andre mennesker, opplever trusler fra innvandring, er yngre og har lav inntekt og lav utdanning er de som mest tilbakeholder meningene sine. 

Tilhengere av partier på høyresiden er de som i høyest grad oppgir at de bedriver selvsensur. For det innvandringskritiske partiet Sverigedemokraterna (SD) er andelen på over 80 prosent, fulgt av tilhengere av Kristdemokraterna (KrF i Norge, 65 prosent) og Moderaterna (Høyre i Norge, 55 prosent).

Så lenge ytringer ikke inneholder trusler om fysisk vold, bør de møtes med motytringer, ikke straffeforfølgelse.  

Forskerne viser til at SD nær firedoblet sin oppslutning fra 2010 til 2022. Dette ser ikke ut til å ha ført til en konkret økning i innvandringsfiendtlige holdninger. Men forskerne mener at andre partier, samt aktører innen akademia, medier og politikk, har skapt «et debattklima … som har satt harde grenser for hva som kan debatteres, undersøkes og sies», og der det har blitt «startet kampanjer» mot mennesker som har et annet syn enn dem selv på eksempelvis innvandring og integrering.  

Samfunnsaktører som har lagt opp til en debatt som skulle være mest mulig politisk korrekt, ser altså ut til å ha fremmet interessene til det partiet i Sverige som minst av alle er politisk korrekt. Vi mener det støtter opp om vår prinsipielle holdning om at så lenge ytringer ikke inneholder trusler om fysisk vold, bør de møtes med motytringer, ikke straffeforfølgelse.

ÅLESUND: Saken om etablering av Sjøholt folkehøgskole står sentralt i forkant av den ekstraordinære generalforsamlingen i ImF. FOTO: PETTER OLSEN

«Alle burde kjenne til …»

KOMMENTAR Hadde misjonsfolket nok løpende og offentlig tilgjengelig informasjon til eventuelt å be om stopp av Sjøholt-prosjektet før det var kommet for langt?

Bakgrunnen for den ekstraordinære generalforsamlingen (GF) 24. februar gjør det relevant å gå nærmere inn på det spørsmålet.  

21. desember i fjor skrev sambåndet.no at ImF-styret ønsker å «uttrykke en tydelig beklagelse» i saken om Sjøholt folkehøgskole (FHS) på Sunnmøre. Beklagelsen, som kom overraskende, har flere ledd:

    1. At etableringen av skolen ikke var «forankret i tydelige vedtak på tidligere generalforsamlinger».
    2. At saken hadde så store økonomiske konsekvenser at den «skulle først ha vært forelagt våre kretser for uttalelse».
    3. At det ikke skulle ha vært gjort «bindende avtaler med store økonomiske konsekvenser … uten vedtak fattet i generalforsamlinger».

«Større sak»

Paragraf ni i lov for ImF fasetter styrets oppgaver i seks punkter. Det fjerde (d) handler om prosesser i forbindelse med GF, og her står det blant annet følgende: «Større saker legges frem for kretsene samme år, før behandling i generalforsamlingen.» 

Begrepet «større sak» er ikke definert nærmere i loven. Ett spørsmål er om det omfatter alle typer «større saker», også de som ikke er planlagte og dermed ikke nødvendigvis kan behandles i et tempo samsvarende med interne innkallingsfrister. Sjøholt var en sak i sistnevnte kategori. Her hastet det med å sikre bygg og overholde frister for oppstart knyttet til statens godkjenning og bevilgning.

Les mer: Ja til kjøp av skuletomt (19.03.19).  

Kretsene

Dersom vi legger til grunn at Sjøholt både er en «større sak» og er omfattet av paragraf 9d, sier ikke lovteksten noe om hvordan en «større sak» skal «legges fram for kretsene». Som jeg skrev i nr. 1/24, var de to kretsene i Møre og Romsdal representert på skoleledermøtet i februar 2011 der ideen om skolen ble unnfanget (Rettelse: Det jeg skrev, var at Sunnmøre og IMS var representert). Kretsene i Møre og Romsdal ble også holdt informert da det på våren samme år ble aktuelt for ImF å overta bygget til tidligere Ørskog videregående skole for en symbolsk sum.

Første søknad om statsstøtte ble sendt våren 2012. ImF-styret fornyet søknaden hvert år før den en sen novemberkveld i 2018, overraskende for noen og enhver, fikk gjennomslag i budsjettforhandlingene på Stortinget.

Forankring   

Når det gjelder forankringen, beskrev jeg i forrige nummer kort hvordan ImF-styret informerte om Sjøholt-prosessen i årsmeldinger til fire påfølgende generalforsamlinger (2013–2022). Først på siste GF kom det kritiske merknader, da fra Bergens Indremisjon (BI). I desember 2021 hadde BI bedt ImF-styret om å innkalle til ekstraordinær GF (noe en krets for øvrig ikke kan kreve uten støtte fra en tredjedel av kretsstyrene totalt sett).

Les mer: – Tidenes skoleprosjekt i ImF (06.11.22)

ImF-styret er utgiver av herværende blad på papir og nett. Det er via Sambåndet ImF kommuniserer på daglig basis. I meldingen til GF i 2022 innleder ImF-styret eksempelvis avsnittet om Sjøholt slik: «Sjølv om vi har gitt forklaringar gjennom Sambåndet, gjev vi eit riss over prosjektets historie».   

Byggestopp

Vedtakene i ImF-styret som førte til at Bergens Indremisjon i desember 2021 ba om ekstraordinær GF, ble fattet lenge før. 20. mars 2020 melder sambåndet.no at byggearbeidene på Sjøholt stoppes midlertidig med bakgrunn i koronapandemien, og at staten har godkjent utsatt skolestart fra høsten 2020 til høsten 2021. Daværende styreleder for Sjøholt FHS AS kunne ikke si når arbeidene ville starte igjen, men opplyste at «renoveringa av hovudbygget så langt ligg omtrent i tråd med budsjettet.»

Her var det en periode der de som måtte ønske det, kunne ha bedt om at prosjektet ikke ble gjenopptatt.  

I bladet datert 20. juni 2020 skriver Sambåndet om møte i ImF-styret 5. juni. Det framgår at kostnadsrammen må utvides. Internat vil koste 36 millioner kroner, og ImF som skoleeier har ansvar for finansiering. Styreleder Gabriel Pollestad uttaler at godkjenning av videre byggearbeid forutsetter plan for fullfinansiering og for hvordan driften kan betjene lånegjeld. At arbeidene ikke blir gjenopptatt, er med andre ord en mulighet.  

Byggestoppen skulle vise seg å vare til september måned. Her var det en periode der de som måtte ønske det, kunne ha bedt om at prosjektet ikke ble gjenopptatt, eventuelt via en ekstraordinær generalforsamling. Alternativet ville ha vært å forsøke å selge den delvis rehabiliterte hovedbygningen for å minimere tap. På den andre siden befant man seg i starten av en koronapandemi med store restriksjoner på å samle mennesker.

Selvkritikk 

Etter et ekstraordinært møte i ImF-styret 29. august 2020 ble byggearbeidet gjenopptatt, og prosjektet passerer raskt punktet for mulig retrett. Høsten 2020 og utover i 2021 bringer Sambåndet forklaringer fra ImF-ledelsen på at kostnadsrammen flere ganger må økes fra utgangspunktet på 40 millioner. Nr. 09/20 (26.09.) – til 65 millioner, nr. 04/21 (14.04.) – til 82 millioner og nr. 09/21 (22.09.) – til 102 millioner kroner. Samtidig øker ImFs låneforpliktelser i prosjektet fra 15 til 40 millioner.  

Les mer: Sjøholt-prosjektet har vokst (18.09.20). Ny kostnadsøkning på Sjøholt (15.09.21.).

I den omfattende artikkelen i nr. 4/21 tar både generalsekretær og styreleder selvkritikk på prosessen. Daværende generalsekretær Erik Furnes siteres på at dersom dette hadde vært kjent høsten 2020 – altså før byggestoppen ble opphevet – «ville prosjektet mest sannsynleg blitt stoppa». Det kan altså argumenteres for at ønsket i desember 2021 om ekstraordinær GF, kommer halvannet år for seint.

Det kan argumenteres for at ønsket i desember 2021 om ekstraordinær GF, kommer halvannet år for seint.  

I saksutredningen til ekstraordinær GF 24. februar i år (se øverste lenke) gjør ImF-styret det klart at satsingen på Sjøholt FHS – og Awana – er årsakene til det økonomiske uføret organisasjonen er kommet i. I henhold til paragraf 9a skal ImF-styret «forvalte og føre kontroll med Indremisjonsforbundets økonomi». ImF-styret ber om tilslutning fra GF til en plan som går ut på å selge eiendom for å redusere gjeld.

Eiendomssalg 

Et annet spørsmål som kan komme opp, er om eiendomssalg også er en «større sak» som må legges fram for kretsene og/eller behandles i generalforsamling. Det er da relevant å vise til at det har skjedd flere eiendomssalg de siste årene. Våren 2013 solgte ImF eksempelvis sin andel av Vetrlidsalmenningen i Bergen for 11 millioner kroner etter at Vestbok ble lagt ned. I november 2018 solgte ImF Ytre Laksevåg bedehus til Bergens Indremisjon Eiendom AS for to millioner kroner. Dette skjedde uten at verken selger eller kjøper mente at gjennomføring av avtalen måtte utsettes i påvente av behandling i generalforsamling. 

Dersom det skal fordeles skyld i Sjøholt-saken, har det sittende ImF-styret frivillig strukket hånden i været. Men det fantes altså både relevant, tilgjengelig informasjon og tilstrekkelig med tid for kretser som måtte ønske det, til å trykke på alarmknappen før det i realiteten var for seint. Det kan det også være greit å ha i mente når utsendingene samles 24. februar.

Først publisert i Sambåndet nr. 2/24, som kom ut 14. februar.

KRITIKK: Først på fjerde generalforsamling mens Sjøholt-saken har vært aktuell, kom det kritikk mot ImF-styret. Bildet er fra GF i 2022. FOTO: SAMBÅNDET ARKIV

Når et styre sier «unnskyld»

ANALYSE ImF-styret «oppfatta» i 2019 at de hadde «brei støtte i misjonsfolket» for at ImF brukte mye tid og ressurser på etablering av folkehøgskole for 16-åringer. Var det grunnlagt på at ingen hadde protestert, og er det igjen et sykdomstegn i ImF-sammenheng? 

I forbindelse med ekstraordinær generalforsamling (GF) 24. februar vil dagens ImF-styre «uttrykke en tydelig beklagelse for at saken om Sjøholt Folkehøyskole ikke har vært forankret i tydelige vedtak på tidligere generalforsamlinger». Videre uttaler styret at «En sak med så store økonomiske konsekvenser skulle først ha vært forelagt våre kretser for uttalelse. Og det skulle heller ikke ha vært gjort bindende avtaler med store økonomiske konsekvenser uten forankring i misjonsfolket gjennom vedtak fattet i generalforsamlinger for ImF.» 

Det var på styremøtet 25. november i fjor at styret samtalte om behovet for en slik unnskyldning. Det går an å la seg overraske av initiativet, i alle fall om man ser det i forhold til styreleder Gabriel Pollestads offensive holdning til Sjøholt-satsingen på forrige ordinære generalforsamling, i november 2022. 

I lov for ImF handler paragraf 9 om ImF-styrets oppgaver. Første underpunkt er at styret skal «forvalte og føre kontroll med Indremisjonsforbundets økonomi». Et uavhengig fjerde underpunkt sier at «Større saker legges frem for kretsene samme år, før behandling i generalforsamlingen.» Det synes å være denne setningen ImF-styret særlig viser til i sin unnskyldning. 

Unnfangelse

Det er da naturlig å spørre hvordan forankringen for Sjøholt folkehøgskole (FHS) faktisk har vært. På et skoleledermøte 4.–5. februar 2011 var et av temaene de kristne friskolenes diakonale funksjon. De daværende kretslederne Karl Arne Austnes (Sunnmøre) og Svein Bjarne Aase (IMS) sto på deltakerlisten. Daværende generalsekretær Erik Furnes har uttalt at det var det på dette møtet tanken ble født om å starte en folkehøgskole for ungdommer fra 16 år og oppover. 

ImF-styret gjorde i 12. mars 2011 prinsippvedtak om å etablere en ny kristen folkehøgskole, og en arbeidsgruppe ble oppnevnt. Kort tid etter fikk Furnes tips av et styremedlem om at daværende Ørskog videregående skole på Sunnmøre skulle legges ned fra og med høsten 2012. (Bygget som den skolen ble drevet i, er nå hovedbygget til Sjøholt FHS.)  

«Dette konkretiserte ideen mye raskere enn vi selv hadde tenkt. Men når slike muligheter åpner seg, må vi våge å spørre om dette er Guds ledelse og den åpningen vi ser etter», sa Furnes til sambåndet.no 28. juli 2011. De daværende kretslederne på Sunnmøre og Nordmøre og Romsdal, samt lokale rektorer, ble informert i e-post datert 12. april 2011.

GF 2013

I toårsmelding (2011–2012) for ImF til GF sommeren 2013 skriver styret blant annet følgende om framtidige Sjøholt FHS: «Vi har også arbeidd tungt og seriøst med å starte ein ny folkehøgskule for 16-åringar og er blitt ønskt varmt velkomen av Ørskog kommune …». Den diakonale motivasjonen for skolen blir beskrevet, og så avsluttes avsnittet slik: «Sjølv om vi hadde god hjelp frå fylkesstyremaktene og stortingspolitikarar i møte med departementet, fekk vi dessverre avslag på søknaden våren 2013, men vonar at vi skal få gjennomslag i neste runde.» 

Les mer: Glad for folkehøgskole-søknad (13.08.2012) 

GF 2016

Første søknad om å få etablere folkehøgskolen ble altså sendt i 2012. Søknaden fornyes så hvert år til og med 2018, da den vinner fram i budsjettforhandlingene på Stortinget i november 2018. På GF i 2013 ble det vedtatt en treårig syklus for generalforsamlinger. Neste GF var altså i 2016.

I treårsmeldingen (2013–2015) fra ImF-styret står det følgende om arbeidet med skolen: «Vi har kvart år fornya søknaden om å starte ein ny folkehøgskule for 16-åringar, og Folkehøgskulerådet har no sett denne øvst på si prioriteringsliste.» Til tross for fortsatte avslag på søknad om statsstøtte, skriver styret at «vi lever enno i håpet». 

Les mer: Avslag på skolesøknad (03.05.13) Ørskog folkehøgskole på topp (21.09.15)

GF 2019

Da er vi kommet til GF i 2019. I treårsmeldingen (2016–2018) kan styret melde om at søknad nummer seks «svært overraskande og gledeleg» vant fram «som eit resultat av budsjettforliket mellom regjering og KrF i [november] 2018». Videre står det: «Skulen skal ligge på Sjøholt på Sunnmøre, og vi får overta eigedomen med bygningar for ein symbolsk sum. Arbeidet med å følgje opp dette har tatt mykje ressursar utover i 2019.»

Om det konkrete arbeidet skriver styret: «Av protokollane ser vi at ein god del merksemd og ressursar er nytta på skulesektoren, noko vi oppfattar har brei støtte i misjonsfolket. Det gjeld både oppfølging av eksisterande skular (…), samt oppstart av nye skular (Fjaler og Ørskog/Sjøholt Folkehøgskole).» 

Dette er altså nå tredje GF der styret informerer om et stadig mer omfattende arbeid med skoleprosjektet, uten at det kommer signaler fra utsendingene om at det ikke bør videreføres. Tvert imot oppfatter styret altså at de har «brei støtte i misjonsfolket».

Les mer: Trolig sluttstrek for folkehøgskole i Ørskog (08.10.2018) – Likevel penger til Ørskog (31.10.2018) – Ja til kjøp av skuletomt (19.03.2019)

GF 2022 

Som følge av den første bevilgningen på statsbudsjettet for 2019, senere også 2020, kan arbeidet starte for fullt.

Vi er framme ved GF i november 2022. Sambåndet har i mellomtiden skrevet om kostnadsoverskridelser i forbindelse med renovering av hovedbygg og bygging av internat – med påfølgende låneopptak (mer om dette i Synspunkt-artikkelen i nr. 2/24, som kommer ut 14. februar). I treårsmeldingen (2019–2021) beskriver ImF-styret et tidspunkt der «vi kunne ha stoppa prosjektet utan for mykje tap», og styret begrunner hvorfor dette ikke ble gjort.

Les mer: Blir prosjektleder for ny folkehøgskole (02.07.2019) – Sjøholt folkehøgskole får 4,2 millioner i statsbudsjettet (07.10.2019)

Kritikk

Det er først nå det kommer kritikk fra GF, nærmere bestemt fra utsendinger fra Bergens Indremisjon (BI). Jon Osvald Harila brukte uttrykk som «feilbeslutninger» og «ikke betryggende» og etterlyste mer involvering av misjonsfolket. Til sambåndet.no sa Harila også at BI, i desember 2021, hadde sendt et brev til ImF-styret og bedt om at det ble innkalt til ekstraordinær GF i anledning Sjøholt-saken (les mer i øverste lenke).  

Ingen av de 142 utsendingene stemte imidlertid imot å godkjenne regnskapene for treårsperioden, med et samlet underskudd på 2,6 millioner kroner. Styreleder Gabriel Pollestad ble også gjenvalgt for en tredje og siste periode med 128 av 142 stemmer.  

På ekstraordinær GF 24. februar kan utsendingene velge å bare akseptere styrets beklagelse og gå videre, eller bore mer i saksforløpet.

Først publisert i Sambåndet nr. 01/24, som kom ut 17. januar.

MØTE OM GAZA: Norges utenriksminister Espen Barth Eide (t.h.) hilser på sin kollega fra de palestinske selvstyremyndighetene, Riad al-Maliki. FOTO: Killian Munch/Utenriksdepartementet

Samme gamle lekse mens palestina-arabere dør

KOMMENTAR Meningsløs politisk prestisje framstår viktigere for verdenssamfunnet enn å tenke nytt for å redusere lidelsene for sivilbefolkningen på Gazastripen.

«Hvor blir det av det internasjonale samfunnet? Og araberne?» Wael al-Mamlouk roper ut i fortvilelse i en reportasje på Dagsrevyen 7. januar. Palestina-araberen har dessverre liten grunn til å håpe på hjelp fra noen av dem.

Et møte i Oslo 15. desember i fjor er ett eksempel på dette. Den norske utenriksministeren, Espen Barth Eide (Ap), møtte arabiske kolleger samt utsendinger fra en rekke nord-europeiske land.  Ifølge NTB var «et viktig tema hvordan man skal komme videre på veien til en tostatsløsning».

Mer av det samme som man har snakket om i tiår etter tiår, altså.

Mer av det samme som man har snakket om i tiår etter tiår, altså, selv om det burde være innlysende for enhver at ikke engang det splittede palestina-arabiske lederskapet i realiteten ønsker seg en «tostatsløsning» slik det internasjonale samfunnet ser den for seg. Det eneste akseptable for PLO/Fatah (Judea og Samaria – «Vestbredden») og Hamas (Gazastripen) er én stat, en palestina-arabisk en, «fra elven til havet». Hvordan skal Israel kunne gå med på det?

Mens verdens ledere repeterer gamle synspunkter i det som framstår som et spill for galleriet, utkjemper Israel en forsvarskrig mot Hamas etter terrororganisasjonens bestialske angrep på Sør-Israel 7. oktober i fjor. Skal vi tro Hamas-kontrollerte helsemyndigheter, er over 20.000 drept på Gazastripen (tallene skiller ikke mellom stridende og sivilbefolkning) og ytterligere tusener skadet eller savnet. Det smerter å se bildene dag etter dag, også for oss som er venner av Israel.

Det smerter å se bildene dag etter dag, også for oss som er venner av Israel.

Forslag

13. oktober, bare seks dager etter at forsvarskrigen startet, la Etterretningsdepartementet i Israel fram et dokument der man konstaterte at det er «et behov for å evakuere den ikke-stridende delen av befolkningen fra krigsområdene» på Gazastripen, og at «Israel bør agere» med tanke på dette. Jeg har lest dokumentet i en uoffisiell engelsk oversettelse, utført av den venstreorienterte israelske nettpublikasjonen +972 Magazine.

Dokumentet inneholder tre forslag til hvordan Israel kan forholde seg til sivilbefolkningen. Det som har vakt mest oppmerksomhet, er forslag C, som beskriver en evakuering av sivilbefolkningen fra Gazastripen til Sinai-ørkenen i Egypt. I første fase ser departementet for seg at det etableres teltbyer, deretter en humanitær sone og konstruksjon av byer i nordre Sinai.

Motstand

Da forslaget ble kjent, møtte det sterk motstand fra verdenssamfunnet. Nordmannen Tor Wennesland har siden 2020 vært FNs spesialkoordinator «for fredsprosessen i Midtøsten». Han uttalte til Minerva 18. oktober at den israelske regjeringen tok kontakt med ham for å be FN hjelpe til med evakueringen. Ifølge Minerva skulle forflytningen bare vare så lenge krigen holdt på (det kan riktignok settes spørsmålstegn ved om Israel ser for seg at befolkningen vender tilbake etter en evakuering).

– Vi ville aldri legge til rette for en slik plan, er Wennesland sitert på. Årsaken til avvisningen er frykt for en ny «Nakba» – katastrofen – i 1948. 700.000 palestinaarabere flyktet eller reiste da frivillig fra det som ble den gjenopprettede staten Israel.

Press

Israel ble utsatt for sterkt press, fra blant andre USAs president, til å si at forslaget om forflytning ikke var deres offisielle politikk. I stedet for å hjelpe sivilbefolkningen på Gazastripen, avviser verdenssamfunnet forslaget ved bruk av retorikk om «etnisk rensing». I mellomtiden dør stadig flere.

I stedet for å hjelpe sivilbefolkningen på Gazastripen, avviser verdenssamfunnet forslaget ved bruk av retorikk om «etnisk rensing».

På det nevnte møtet i Oslo er utenriksministeren til de palestinske selvstyremyndighetene (PA), Riyad al-Maliki, sitert slik av NRK: «Vi må unngå fordriving av palestinere fra øst til sør og fra sør til Sinai. Vi må også beskytte de uskyldige sivile i Gaza.» Men hvordan vil han «beskytte»?

Norges utenriksminister mente, ifølge NTB, at «Israel gjør det veldig vanskelig nå. Det er en så total ødeleggelse i det nordlige Gaza at det er vanskelig å se for seg hva man skal flytte tilbake til.» Espen Barth Eide la til: «Det er klart at livsbetingelsene blir så vanskelige at etter hvert kan folk begynne å flytte på egen hånd, og da er det jo ikke lenger nødvendigvis et palestinsk område.»

Viktigere enn å berge palestina-arabiske liv synes det altså å være at Gazastripen forblir ‘et palestinsk område’.

Verken al-Maliki eller Barth Eide kommer sivilbefolkningen på Gazastripen til hjelp med slike uttalelser. Viktigere enn å berge palestina-arabiske liv synes det å være at Gazastripen forblir «et palestinsk område». Den erfarne norske utenrikspolitikeren liker også dårlig at innbyggerne på Gazastripen kan komme til å flytte fra krigsområdet på egen hånd. Jeg spør meg om det er til den håpløse politiske saken eller til den lidende sivilbefolkningen utenriksministrene al-Maliki og Barth Eide har sin lojalitet.

Én ting er at terroristene i Hamas har forsøkt å hindre sin egen sivilbefolkning i å forflytte seg. Men at også Norges utenriksminister Espen Barth Eide snakker som om det er et overordnet mål å holde folket tilbake i en krigssone, er en ganske annen. Ser han ikke det tragikomiske i en slik uttalelse?

Utenriksminister Espen Barth Eide snakker som om det er et overordnet mål å holde folket tilbake i en krigssone.

Ikke uhørt

De to andre forslagene fra det israelske Etterretningsdepartementet innebærer begge at sivilbefolkningen blir værende, slik verdenssamfunnet – arabiske land inkludert – altså ønsker. – Vår vurdering er at evakuering sannsynligvis vil føre til færre skader blant sivilbefolkningen sammenlignet med forventet skadeomfang dersom befolkningen blir værende, skriver departementet.

Ville så en slik evakuering fra en krigssone være uhørt? Nei. Etterretningsdepartementet viser til at noe tilsvarende har skjedd både i Syria, Afghanistan og nå senest i Ukraina. Departementet mener også at USA tenkte på samme måte i Irak i 2003.

Ville så en slik evakuering fra en krigssone være uhørt? Nei.

Egypt

Egypt regjerte på Gazastripen fra 1948 til 1967. Sammen med Israel håndhever landet en blokade som skal hindre at våpen og materialer som kan brukes til krigføring og produksjon av våpen, føres inn til Gazastripen.

Det israelske kulturmagasinet Mekomit lenker til en artikkel i Israels fremste finansavis, Globes. Der framgår det at den egyptiske presidenten Abdel Fattah el-Sisi i 2014 foreslo å femdoble størrelsen på Gazastripen ved nettopp å utvide til Sinai-halvøya og etablere en uavhengig palestinsk stat der.

Motstanden fra alle parter nå om å gjennomføre en evakuering til egyptiske Sinai, framstår etter dette enda hulere.

Ifølge avisen var forslaget støttet av USA, og statsminister Benjamin Netanyahu i Israel skal ha vært holdt orientert. Motstanden fra alle parter nå om å gjennomføre en evakuering til egyptiske Sinai, framstår etter dette enda hulere.

Planen til Egypts president i 2014 gikk videre ut på at de palestinske flyktningene (fra 1948) skulle returnere til denne staten i Sinai, som ville være demilitarisert. I tillegg ville de palestinske selvstyremyndighetene få autonomi i palestinske byer i territoriene. Til gjengjeld skulle palestina-arabernes president, Mahmoud Abbas, gi opp sitt krav om å gå tilbake til ’67-grensene.

At verdenssamfunnet ikke er villig til å sørge for at palestina-araberne får en framtid ut fra en annen tenkning, er for meg uforståelig.

Det er ikke veldig overraskende at Abbas nektet å gå med på dette. For det viktigste for det palestina-arabiske lederskapet synes å være å opprettholde sine egne privilegier. De bryr seg ikke om at de holder egen befolkning som gisler for sin umulige kamp for det som i realiteten er en énstatsløsning i Midtøsten der Israel ikke skal ha noen plass. At verdenssamfunnet ikke snart er villig til å skjære gjennom dette og sørge for at det palestina-arabiske folket får en framtid ut fra en annen tenkning, er for meg uforståelig.

Angrepet 7. oktober viste at Israel – som for øvrig heller ikke er uten tap av menneskeliv- ikke kan stanse forsvarskrigen før Hamas’ militære evne og terrororganisasjonens muligheter til å styre Gazastripen, er eliminert. Det kan dessverre ennå ta lang tid. I mellomtiden lider sivilbefolkningen fordi verdens politikere er mer opptatt av å tviholde på sin foretrukne «løsning» enn å handle ut fra kjente alternativer.

I mellomtiden lider sivilbefolkningen fordi verdens politikere er mer opptatt av å tviholde på sin foretrukne «løsning» enn å handle ut fra kjente alternativer.

Det innebærer at verken det internasjonale samfunnet eller araberne kommer dere til hjelp, Wael al Mamlouk. Og det er stor synd.

Tidligere kommentarer etter krigsutbruddet 7. oktober:

Nå må israelerne samle seg (07. oktober)

Hamas’ dager er talte (10. oktober)

To stater er ingen løsning (18. november)

Kommende kommentar: Begår Israel krigsforbrytelser på Gazastripen?

Steinene taler

LEDER Det glade budskap om en frelse utenfor oss selv, er anstøtsklippe for moderne mennesker som nettopp insisterer på å lete etter noe i selvet å bygge på.

«Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein», synger salmisten (Sal 118,22). I reportasjen fra Urnes stavkirke i desembernummeret av Sambåndet kan vi lese at da statuen av Maria, trolig med Jesubarnet på fanget, ble tatt bort fra sin plass i stavkirken, mistet den eldgamle bygningen stabiliteten sin og måtte stives opp med bjelker.  

Tanken med å fjerne statuene var god, for reformatorene ønsket slutt på at det ble bedt til Gud gjennom helgenskulpturene. Kanskje vi likevel kan bruke dette som et bilde på det vi ser skje også i vår tid. 

Igjen feirer vi at han som er Ordet og Lyset, Jesus, «ble kjøtt og tok bolig iblant oss». Uttrykket «hovedhjørnestein» som vi innledet med, var på salmistens tid å forstå som landet Israel (Jes 28,16–17). Assyriske og babylonske konger som trengte inn i landet og bortførte folket på 700- og 500-tallet f.Kr., var «bygningsmennene» som forkastet Israel.  

Sannelig forkastes også den gjenopprettede staten Israel av dagens statsoverhoder, men nå vil de ikke lykkes. For Gud er en «snublestein og en anstøtsklippe» (Jes 8,14) for de vantro. Gud skal se til at Israel får den hovedrollen han har tiltenkt sitt eget land.

Som Israel forkastes også i vår samtid, gjør også Jesus det 

I Det nye testamentet samles den profetiske betydningen av steinene i én person (1. Pet 2). Jesus Messias ble forkastet av de jødiske lederne i samtiden, påpeker Johannes. Den korsfestede Kristus, hjørnesteinen i Guds frelsesverk, ble en snublestein for dem (Rom 9,31–32). 

Og som Israel forkastes også i vår samtid, gjør også Jesus det. Det glade budskap om en frelse utenfor oss selv, er anstøtsklippe for moderne mennesker som nettopp insisterer på å lete etter noe i selvet å bygge på. Vi ser resultatet i form av ødelagte selvbilder, psykiske problemer og selvmord, og krumbøyde mennesker som deler seg i grupper som slåss innbyrdes og mot hverandre. 

Men det finnes en bjelke som kan rette opp menneskelivet for tid og evighet. For selv om Jesus ble båret ut av Urnes stavkirke, står han for hjertedøren og banker. Han ønsker å gå inn igjen i det tempelet som kroppen vår er ment å være for ham.  

La det være vår bønn denne julen at noen kan åpne døren og la Jesus bli hovedhjørnesteinen i livet. «… salig er den som ikke tar anstøt av meg», sier Jesus (Matt 11,6).                      

«ImF», seier du?

LEIAR Må det vera slik at måten me organiserer bedehusarbeidet på, er avgjerande for medvitet om organisasjonen som står bak?

I ei rekkje av møte for å markera at forbundet rundar 125 år, var turen komen til ei stor forsamling i området. Forsamlinga er av typen med tilsette og «alt under eitt tak». Møtet var lagt til ein dag i veka der medlemmene er van med at det er samling. Vonaleg opplevdes det som eit godt møte – for dei fem som kom for å lytta til informasjon og tale frå den tilreisande ImF-tilsette. 

Dei 20 siste åra har ImF aktivt tilrådd å etablera slike forsamlingar på bedehusa. Det ligg då også fast at ImF er til for å støtta det lokale arbeidet. Dette er ikkje ein kritikk av denne strategien, men spørsmålet må stillast om det har vore meininga at krets og forbund sjølv skulle forsvinna ut av medvitet til medlemmene. 

Spørsmålet må stillast om det har vore meininga at krets og forbund sjølv skulle forsvinna ut av medvitet til medlemmene

Pastoren og andre med løn i forsamlinga, vil ofte formelt vera tilsett i kretsen og ha eit arbeids- og utrustingsfellesskap der. Men om me spør om medlemmene er klar over denne strukturelle tilknytinga og om organisasjonen får noko betydning for dei, er det grunn til å tru at svaret ofte vil vera «nei» – om då ikkje leiinga i forsamlinga er bevisste på røtene og lar det få betydning.   

Leiar for fellesskapsplanting i ImF, John Torjus Eriksen, ser ei ny form for fellesskap veksa fram som er knytt til heimane og har ein meir personleg karakter. Han trur ikkje at desse fellesskapa «får en dyp ImF-identitet». Om dagens forsamlingsmodell trur han at det i framtida blir krevande for forsamlingane «å være trofaste mot bibelske grunnsannheter».          

I eit slikt bilete kan ein seia at ein funksjon for ImF vil vera å tilby ulike strukturar for leiing og drift av forsamlingane, uavhengig av modell. Men om det er eit poeng også å auka medvitet om ImF mellom dei «vanlege» medlemmene, trur me det må noko meir til.  

Sjølv ikkje som «leverandør» av tenester som Awana, Leiarkonferansen, eit omfattande skulearbeid og Lyngdal Bibelcamp, får ImF ein tydeleg identitet i bedehuslandskapet.

Sjølv ikkje som «leverandør» av tenester som Awana, Leiarkonferansen, eit omfattande skulearbeid og Lyngdal Bibelcamp, får ImF ein tydeleg identitet i bedehuslandskapet. Me trur noko av løysinga ligg i meir tid for ImF-tilsette til førstelineteneste med tydeleg forkynning. Eit mål må også vera å vere med på å motverka faren for teologisk utgliding. Folk må få ansikt på ImF-tilsette, ikkje berre namn. 

ERKJENT: Tidligere Rødt-leder Bjørnar Moxnes har erkjent tyveri av et solbrillepar på Gardermoen 16. juni i år og har vedtatt et forelegg på 3000 kroner. Bildet er fra 2019. FOTO: Ihne Pedersen/Flickr   

Kan ikke gradere lovbrudd etter politikk

KOMMENTAR Konservative kristne bør være forsiktige med å bære ved til det postmoderne, normløse bålet. 

«I et demokrati må vi lære å forhandle om ulike former for etikk. Det avgjørende for tillit tenker jeg er at en lever i samsvar med sin egen holdning og kontekst.» Slik ble Endre Stene sitert i Vårt Lands nettavis 4. juli.

Læreren på Fjellheim bibelskole (NLM) kommenterte en av sommerens store saker, brilletyveriet begått av daværende Rødt-leder Bjørnar Moxnes fra en taxfree-butikk på Gardermoen.  

«… bare dumt»

Noen timer tidligere hadde Dagbladet publisert et leserinnlegg fra Stene. Om tyveriet skriver bibelskolelæreren at «det er galt, men vel så mye er det bare dumt …» I et tilsynelatende forsøk på å sette tyveriet i perspektiv, resonnerer Stene at «… kanskje var det bare antikapitalisten som syntes at eierne av taxfree har hentet ut nok milliarder fra oss vanlige lønnsmottakere. Jeg tenker i alle fall at det er verre om det var en høyrepolitiker som gjorde det samme. Eller om Moxnes som fellesskapsløsningenes fremste talsmann, snøt på skatten.» 

Vårt Lands journalist tar betimelig tak i dette sitatet og spør Stene om det er riktig å «gradere feilene til politikere, avhengig av hvor de står politisk». Som svar siteres Stene direkte på at «våre etiske målestokker er forskjellige.» I et indirekte sitat, i tråd med leserinnlegget, tror bibelskolelæreren «ikke det er sikkert at en Rødt-politiker synes det å stjele fra Norgesgruppen, som eier store deler av selskapet som drifter Tax free-butikkene i Norge, er så problematisk.» Så kommer uttalelsen jeg siterte innledningsvis om å forhandle om etikk. 

Moseloven

Jeg rykket til i stolen da jeg leste dette. Slik jeg ser det, spiller Stene oss her rett i hendene på identitetspolitiske postmodernister som mener samfunnet må bygges på at både sannhet og hva som er rett og galt, er tøyelige begreper som er åpne for individuell tolkning. Det er etter mitt syn en samfunnsnedbrytende tenkning. 

Jeg stusser over at en bibelskolelærer kan argumentere på en slik måte

Jeg stusser over at en bibelskolelærer kan argumentere på en slik måte. Jeg opplever at argumentasjonen er løsrevet fra de lover som Gud ga til Israelsfolket og som helt tydelig ligger prinsipielt til grunn for lovgivning i siviliserte land.  

Eksempelvis i 2. Mosebok 23,2–3 leser vi om likhet for loven: «Du skal ikke følge mengden i det som er ondt. Og du skal ikke vitne slik i en rettssak at du bøyer deg etter mengden og gjør rett til urett. Heller ikke fattig manns sak skal du pynte på.» Parallelt med dette står det i 3. Mos 19,5: «Du skal ikke holde med noen fordi han er ringe, og ikke gi noen rett fordi han er mektig.»

Tyveri 

I tråd med dette er det fullkomment irrelevant for tyveriet hvilke partipolitiske holdninger Moxnes har (det samme gjelder lønnsnivå og andre ting som Stene er inne på). Man kan ikke gradere lovbrudd basert på partipolitisk tilhørighet. Og hva mener Endre Stene med «ulike former for etikk» som vi skal «lære å forhandle om»? «En og samme rett skal gjelde for dere, den skal gjelde for den fremmede som for den innfødte. For jeg er Herren deres Gud», leser vi i 3. Mos 24,22.  

Det er fullkomment irrelevant for tyveriet hvilke partipolitiske holdninger Moxnes har

Som kristne skal vi selvsagt fastholde retten til sivil ulydighet og motstand i møte med lover og forordninger som går imot Guds uttalte vilje (Apg 4,19 og 5,29). Og vi skal, ikke minst, bruke våre juridiske rettigheter til å fastholde standpunkter som går imot tidsånden. Men ikke noe av det Stene skriver, antyder at det er slike situasjoner bibelskolelæreren adresserer. Han resonnerer rundt et erkjent tyveri, et brudd på et samfunnsnødvendig og bibelbasert straffebud.  

Bjelken og flisen

Jeg skal legge til at Stenes hovedpoeng var at han savnet «nødvendig ydmykhet og identifikasjon med eget liv» hos journalister og redaktører som rapporterte om eller kommenterte tyveriet. Med andre ord handler det da om Jesu bilde med bjelken og flisen (Matt 7,3; Luk 6,41–42). I innlegget etterlyser bibelskolelæreren også mer medlidenhet og viser da til Jesu respons i situasjonen med kvinnen som var grepet i utroskap (Joh 8,1–11). Men da er det viktig å være oppmerksom på at Jesus her ikke drar lovens ord i tvil eller antyder at lovbruddet i seg selv var mer eller mindre alvorlig alt etter hvilken person som begikk det. Det er særlig dette siste jeg oppfatter at Stene gjør.  

I Facebook-innlegget 24. juli der han kunngjorde sin avgang som leder for Rødt, forsøker ikke Bjørnar Moxnes på noen måte å relativisere lovbruddet. Tvert imot har han «ikke hatt noen fullgod forklaring» på hvorfor han stjal brillene. Så legger han avklarende til: «Det jeg derimot er helt sikker på, er at jeg har gjort noe galt, og det må jeg ta konsekvensen av.»

Det må ikke skapes tvil om at loven i seg selv er lik for alle

Konsekvensen som Bjørnar Moxnes tok, var å gå av som partileder. Jeg er enig med Endre Stene i at erkjente lovbrudd eller andre feilsteg hos mennesker med stor makt og tillit, ikke nødvendigvis må føre til deres avgang. Men det må ikke skapes tvil om at loven i seg selv er lik for alle. 

Først publisert i Sambåndet nr. 06/23, som kom ut 23. august.

MYNDIG: Sambåndet-redaktøren setter spørsmålstegn ved at ImF-styreleder Gabriel Pollestad (stående) viser til det allmenne prestedømme som avgjørende når lærespørsmål settes på spissen. FOTO: HELGE KLEVEN 

Myndig lekfolk – men under Skriften

KOMMENTAR Er det riktig at lærespørsmål skal avgjøres ved flertallsavstemninger i medlemsmøter? Jeg sliter i alle fall med å se at det er bibelsk.

Et hovedankepunkt jeg har hatt med tanke på Den norske kirke (DNK), er at flertall og mindretall på Kirkemøtet avgjør hvilken lære DNK skal ha i ulike spørsmål. Mest markant de siste årene er vedtaket i 2016 om «kirkelig vigsel for likekjønnede par». Med 88 av 115 stemmer (76,5 prosent) vedtok Kirkemøtet å utarbeide ekteskapsliturgi «som inkluderer likekjønnede par». 

Det er ikke uten bekymring jeg registrerer at samme prosedyre nå gjør seg gjeldende i indremisjonsland. I løpet av kort tid har to forsamlinger vedtatt at kvinner er valgbare til eldsteråd. Det er stikk i strid med rådet fra ImF sentralt, som begge forsamlingene er en del av. Sist skjedde dette i Fredheim Arena i Sandnes. 18. april stemte et flertall på 93 av 131 stemmeberettigede (70,99 prosent) for å endre loven om eldsterådets sammensetning.

Det er ikke uten bekymring jeg registrerer at samme prosedyre nå gjør seg gjeldende i indremisjonsland   

I en artikkel 20. april (lenke krever innlogging) stilte Dagen de to øverste lederne i ImF sentralt følgende betimelige spørsmål: «Hva tenker du om at et demokratisk flertall styrer teologiske beslutninger i forsamlinger?» Styreleder Gabriel Pollestad ble sitert slik: «I utgangspunktet er jeg veldig for at nettopp demokratiet skal avgjøre læregrunnlaget i forsamlingen. Så lenge vi legger opp til at de som er medlemmer skal ha en stemme inn i fellesskapet, er vi nødt til å stå på den linjen.»  

Svaret fra ImF-leder Runar Landro ble gjengitt slik: «Dette har vært Indremisjonsforbundets praksis hele tiden. ‘Det alminnelige prestedømmet’ har vært øverste organ så lenge vi har eksistert, også da det ble åpnet for kvinner i hovedstyret i 2007. (…) Så kan man spørre om det er eneste måte å forstå Bibelen på når det gjelder avgjørelse i læresaker.»

Det går an å tolke disse svarene som ansvarsfraskrivende. 

Det går an å tolke disse svarene som ansvarsfraskrivende. Slik også eldsterådsleder Reidar Røyland i Fredheim Arena antyder i ImF-podkasten Lydbåndet, er spørsmålet hvor langt et tilstrekkelig stort flertall rundt omkring i indremisjonsland vil være villig til å gå i andre lærespørsmål som måtte komme opp. Vil det neste slaget også i ImF handle om grensene for seksuelt samliv? 

Til Misjonsrådet i juni 2021 la daværende forsamlingskonsulent Runar Landro fram et notat om en tiltenkt tilsynstjeneste i ImF. Et utvidet dokument ble lagt fram for ImF-styret 11. september 2021. Her viser Landro blant annet til Apg 15 og det vi ofte omtaler som apostelmøtet i Jerusalem. Det oppsto strid om hvorvidt omskjærelse var et frelsesspørsmål for ikke-jøder som var kommet til tro på Jesus. I v. 2 leser vi: «Det ble da bestemt at Paulus og Barnabas sammen med noen andre av dem, skulle dra opp til apostlene og de eldste i Jerusalem og legge dette spørsmålet fram for dem.» 

Dokumentet som bærer den talende tittelen «Det som fremdeles er ugjort», gir også bakgrunn for siste del av Landros svar som er sitert ovenfor. Landro skisserer blant annet et «tilsyn på tvers» som han, etter modell av apostelmøtet, tenker skal ivareta en felles forståelse av Guds ord.  

«Det finnes mye god teologisk kompetanse på våre mange bedehus. Men vi får stadig henvendelser med forespørsler om hjelp og veiledning knyttet til utfordringer i forbindelse med teologiske spørsmål. Og uten å overdrive utfordringene vår tid har på dette feltet, er det ikke til å legge skjul på at behovet for slik veiledning bare øker. Det er derfor helt naturlig at det legges til rette for en tjeneste og et tilsyn hvor dette ivaretas», skriver Landro.  

I et vedlegg foreslår Landro å opprette et fagråd hvor tilsynsmenn skal møtes for å «stadig bedre istandsettes til sin tjeneste». I tillegg skal fagrådet bestå av personer med særlig kompetanse innen blant annet teologi. Fagrådet kan dermed være åpent for begge kjønn. 

I dokumentet viser Runar Landro også til at Misjonssambandet, i forslag til ny organisasjonsstruktur, tar med et nasjonalt tilsynsråd som skal ivareta «det helhetlige tilsynet» i organisasjonen, slik Landro forstår det. Ny struktur ble vedtatt på generalforsamlingen til Misjonssambandet i juli 2022.  

Landros notat ble godt mottatt på styremøtet i ImF i september 2021. I beslutningen heter det blant annet at styret ønsker å ta dokumentet «med videre i dialog med andre organisasjoner, samt som en del av organisasjonsprosessen i ImF». Her kan altså styret nå se hen til et nylig vedtak i Misjonssambandet.

Vi må kanskje være villig til å nyansere synet på hvor langt det allmenne prestedømmet strekker seg.  

Misjonssambandet har fortsatt en annen – og mer toppstyrt – struktur enn ImF, og jeg tar ikke til orde for at ImF skal endre seg i den retning. Men det Bibelen forteller oss om hvordan lærespørsmål ble behandlet i den første kristne menighet, må gis sin egen tyngde, uavhengig av strukturer ellers. Da må vi kanskje også være villig til å nyansere synet på hvor langt det allmenne prestedømmet strekker seg. At vi alle er «prester», betyr ikke at vi alle har samme nådegaveutrustning. Også «det myndige lekfolk» er bundet av Bibelen.

Først publisert i Sambåndet nr. 5/23, som kom ut 21. juni.

VIGELAND: 20. mai var om lag 1400 mennesker samlet til vekkelsesmøte i Lindesneshallen. FOTO: PETTER OLSEN

Hvor to eller tre er samlet

Det som skjer på Vigeland i Lindesnes kommune, er gledelig og gir grunn for refleksjon.

Fra et utgangspunkt på mellom ti og 15 personer på ett søndagsmøte i måneden, er normisjonsbedehuset på Vigeland blitt for lite til å romme alle som nå søker til møtehelgene. Da nettavisen Verdinytt var til stede fredag 14. april, hadde godt over 200 funnet veien. Fra og med 15. april ble møtene flyttet til Betania, tilhørende De frie evangeliske forsamlinger og med en kapasitet på 500. Som Verdinytt skriver, tilsvarer det nesten en tredel av innbyggertallet i sørlandsbygda. Helgen 19.-21. mai ble møtene flyttet enda en gang, nå til Lindesneshallen, med 1400 frammøtte.

Les også: Tror Gud har en plan på Vigeland.

Det som begynte med ett møte i november i fjor, har blitt til jevnlige møtehelger fra februar av. I lange ettermøter søker mennesker frelse og fornyelse, og folk forteller om helbredelser. Geir Norum fra bedehusstyret sier han ikke kan huske lignende tilstander på huset de siste 30 årene. 

Da jeg leste om utgangspunktet for vekkelsen på Vigeland, kunne jeg ikke unngå å sammenligne med en møteuke jeg selv fikk ha på fem bedehus i Sogn og Fjordane uken før Den stille uke. Min eldste sønn og jeg la jeg ut i bobilen fra Bryne i et overraskende snøvær.  Ut fra det vi kunne anta på forhånd, var møteflokkene små – akkurat slik som på Vigeland – og slik ble det da også. Vi kom til bedehus der det hadde gått måneder siden sist det var møte. I sørlandsbygda var de noe bedre stilt, men de hadde de ikke hatt møtehelg siden før koronaperioden. 

Vi fikk ha «tradisjonelle» møter på Brekke, Løland, Kalvåg, Bremanger og Holmedal. Det skjedde tilsynelatende ikke «noe spesielt» på møtene, men Guds ord ble forkynt i evangeliske sanger, tale og enkle vitnesbyrd, og vi samlet oss rundt bordet til kvelds- eller kaffemat etterpå. Et privilegium å få være Ordet nær og mennesket nær! 

LØLAND: Ordet vender ikke tomt tilbake, heller ikke når det forkynnes på små bedehus i dype fjordarmer på Vestlandet, skriver Sambåndet-redaktøren. FOTO: JOHN INGVE OLSEN

«Møtestilen» på Vigeland beskrives på samme måte å være enkel. I en bloggpost Dagen refererer til, skriver Terje Høyland fra normisjonsbaserte Imi-kirken blant annet: «Det er nydelig å være i et sterkt nærvær av Gud, men det er også krevende for noen av oss. Musikkstilen er annerledes og var mye utbredt for 40–50 år siden (…) Men Gud smiler og ler. Det er som han har gjort det med vilje slik at nettopp vi som tenker at vi forstår oss på Gud og kirkevekst, må lære det helt enkle rop som Gud kaller oss med gjennom et bedehus på Sørlandet: ‘Gi meg rom! Gi meg rom i ditt liv, gi meg rom i deres gudstjenester, gi meg rom til å være Gud.’ Og veldig fort om du er på møte på Vigeland bedehus, blir du klar over at Gud mener alvor når han sier Han vil bruke alt og alle!» 

Det er ikke nødvendigvis det velregisserte opplegget det kommer an på

Jeg fryder meg over dette, for det sier oss noe forskrekkelig viktig. Det er ikke nødvendigvis det velregisserte opplegget det kommer an på. Gud kan gjøre noe på et landsens bedehus med begrensede menneskelige og økonomiske ressurser. Det vi så ofte siterer som en trøst når mange stolrekker står tomme – Jesu ord om at «hvor to eller tre er samlet i midt navn, der er jeg midt iblant dem (Matt 18,29) – beskriver en virkelighet.  

For hvordan er det næringslivsleder og sangevangelist Arthur Robertsen forklarer det som skjer på Vigeland? «Vi merket med en gang at alle var samlet og ville oppleve mer av Jesus. Og det som skjer når du vil oppleve mer av Jesus, er at da kommer Han», sier Robertsen til Verdinytt.  

Jeg tror det blant annet handler om holdningen vi går til møter og gudstjenester med

Jeg tror det blant annet handler om holdningen vi går til møter og gudstjenester med. Tenker vi over at vi dypest sett går til et møte med Jesus? Lar vi det synke ned i oss at den treenige, allmektige Gud som har skapt oss, ønsker fortrolig samfunn med oss og har bruk for den som har bruk for Ham? Vår Gud er en Gud som har åpenbart seg, gjennom Jesus og gjennom Ordet. Ved Den hellige ånd er han til stede når vi låser opp bedehusdøra og slår på mikrofonen.  

Oppfordringen fra Jesaja (55,6–11) ringer i ørene: «Søk Herren mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! (…) Ja, likesom regnet og snøen faller ned fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å bære og gro, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som eter, slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha fremgang med alt som jeg sender det til.»

I et av verdens mest sekulariserte land kan det fremdeles skje der hvor ryktet om Jesus holdes levende

Det er dette som nå skjer – synlig – på Vigeland, hvor de inntil nylig strevde med å opprettholde virksomheten. Og i et av verdens mest sekulariserte land kan det fremdeles skje der hvor ryktet om Jesus holdes levende. Midt i misjonsstrategiske beslutninger om hva som er riktig å videreføre av bedehus og virksomhet – for eksempel i dype fjordarmer på Vestlandet – er det altoverskyggende viktig å være oppmerksom på det.  

Dette er en oppdatert versjon av Synspunkt-artikkelen som først ble publisert i Sambåndet nr. 4/23.

Podkast: Hva er vekkelse, og hva gjør det med oss? (Lydbåndet)

          

MOTSTRIDENDE: Forfatter Tore Renberg (bildet) opptrer inkonsekvent i sin hellige vrede, mener Sambåndet-redaktøren. FOTO: SIGNE CHRISTINE URDAL/WIKIMEDIA COMMONS

Rop fra det rene berg

KOMMENTAR «Det jeg skrev, det skrev jeg», sa Pilatus – og motsto press fra sin samtids «sensitivitetslesere». I vår tid noterer vi oss at profilerte forfattere framstår like standhaftige på sine egne skrevne ords vegne. Spørsmålet er om de forstår konsekvensen av det.

16. februar publiserer forfatter Tore Renberg et langt innlegg på Facebook-profilen sin, som har 24.000 følgere. Det handler om at flertallet i Stavanger bispedømmeråd i en høringsuttalelse har gått inn for at det fortsatt skal være mulig å vektlegge samlivsform ved utlysning av stillinger. Det er helt i tråd med likestillings- og diskrimineringsloven å gjøre det, men de fleste bispedømmer har valgt det bort. Innlegget får stort oppslag i Stavanger Aftenblad samme dag.

Renberg er voldsomt uenig med bispedømmerådets flertall, noe han selvsagt er i sin fulle rett til. Det interessante er forfatterens analyse av hva som ligger bak flertallets stemmegivning. Renberg mener årsaken er å finne i reformasjonens fem s-er, og da særlig «Sola Scriptura» – «Skriften alene». Dette prinsippet har ledet til at 68 stater kriminaliserer homofili, og at åtte anvender dødsstraff, resonnerer forfatteren (uten å nevne at de færreste kristne vil støtte noe slikt, og at mange av disse nasjonene er ikke-kristne). 

«Uten belegg i en kirkeautorisert tekst, med Gud som direkte avsender, ville ingenting av dette være mulig», fastslår Renberg. «Skriften alene»-prinsippet har ifølge forfatteren ledet til en tenkning om at «Bibelen er Guds eget ord til oss. Det er den autoritative standard for den kristne lære» og «Guds lovverk». Og han fortsetter: «Dette er ikke det pietistiske uvesenet (…) dette er grunnsteinen i vår lutheranisme, vår religion. Det tar bare litt tid å få øye på det.»

Det Renberg i realiteten gjør med sin henvisning til «Skriften alene», er å gi bispedømmerådets flertall legitimitet 

Slik mener altså Tore Renberg at de som utgjør flertallet i Stavanger bispedømmeråd, er motivert i sin tenkning rundt samlevende homofile (Renberg nevner ikke heterofile samboere, som ville vært like relevant å trekke inn). Fordi flertallet tenker slik, kan ikke Renberg «sette beina mine» i Stavanger domkirke, som han skriver. Og forfatteren varsler at han vil bryte et planlagt samarbeid om et påkostet musikkverk knyttet til domkirkens 900-årsjubileum.  

Det Renberg i realiteten gjør med sin henvisning til «Skriften alene», er å gi bispedømmerådets flertall legitimitet. Selv om karakteristikken «bokstavtro bibelryttere» er negativt ment, indikerer Renberg at de fem tar Bibelen på alvor. I neste omgang karakteriserer forfatteren dem imidlertid for «kjærlighetsforakterne». Dersom Bibelens ord taler imot homofilt seksuelt samliv, som er saken her, bør de fem forkaste det reformatoriske prinsippet, slik vi må forstå Renberg.  

18. februar kommer nyheten om at det britiske forlaget Puppin har gjort hundrevis av endringer i Roald Dahls barnebøker. Eksempelvis skal «tjukk» erstattes med «enorm» og «stygg» byttes ut med «ekkel». Det var såkalte «sensitivitetslesere» i forlaget som hadde anbefalt endringene, og begrunnelsen var at bøkene «fortsatt kan bli satt pris på av alle».

Utfra det Renberg hadde skrevet to dager tidligere, skulle man tro at han hadde forståelse for dette. Dersom bispedømmeflertallet hadde lagt samme tanke til grunn som «sensitivitetsleserne», ville de jo ikke ha ønsket å kunne legge vekt på søkernes samliv, kunne man tenke. 

Men nei. 21. februar rykker Renberg på ny ut på Facebook. «Jeg er ikke alene om å synes at den nye bølgen av sensur-iver er historieløs og en fiende av det frie ordet. Fra ubehagelig mange kanter (…) kommer det en nyvunnet moralisme som blant annet får utslag i et ønske om rense historien for dens, sett med våre øyne, klanderverdige språkbruk og holdninger. Hvordan lære om, og av, historien hvis den er blankpolert etter våre renhetsideal», spør Renberg – og han spør godt!

Inspirert av forfatterkollega Ingvar Ambjørnsen har Renberg skrevet til Forlaget Oktober med ønske om å få kontraktfestet «en full reservasjon mot slik praksis i kommende og tidligere utgaver av mine bøker». Og forlagsredaktør Geir Gulliksen er ikke sen med å forsikre at «den slags holder vi slett ikke på med!», og at e-posten fra Renberg skal henges i glass og ramme på veggen. 

Renberg ser tydeligvis ikke den himmelropende inkonsekvensen

På den ene siden henger altså Tore Renberg ut «de bokstavtro bibelrytterne» fordi de ikke vil forandre Bibelens ord for seg til behag for samlevende homofile jobbsøkere. På den andre siden beskriver han det å gjøre endringer i skjønnlitterære verk begrunnet i at alle skal kunne sette pris på dem, som moralisme og et ønske om å fjerne det som samtiden ser på som klanderverdige holdninger. Renberg ser tydeligvis ikke den himmelropende inkonsekvensen, og det selv om tidsrommet bare er på fem dager. 

I Facebook-gruppen Religionskritisk debattforum, med 6000 medlemmer, ble det for få år siden gitt uttrykk for et ønske om å «gå til søksmål mot forlagene som har gitt ut Bibelen og Koranen, på grunnlag av brudd på lovene om diskriminering og hatefulle ytringer». Det er godt at vi som konservativt kristenfolk nå har bokstavtro forfattere på vår side dersom slike forsøk på «nyvunnet moralisme» (og misforstått juss) skulle bli satt på spissen. 

Først publisert i Sambåndets marsutgave, som kom ut 29. mars.   

Les også: I vinden (leder om Fosen-sakens betydning for foreldreretten)