Forfatter med gråten i halsen

Linda Andernach Johannesen gråt da hun begynte å jobbe med boka hun lanserte tirsdag i denne uka. Det gjorde hun også da hun for første gang ble mor og ikke var bråsikker på hvordan oppgaven med å ta vare på sin førstefødte skulle gripes an.

Boka hennes, Hver tid teller, handler om trosopplæring av barn og unge i ulike aldre, altså en annen, men like utfordrende side av foreldreskapet som det å ta seg av en nyfødt. Dessuten handler den om alle dem hun som barne- og familiepastor har prøvd å fostre, men som likevel ikke tok med seg troen inn i voksenlivet.

En av kildene i arbeidet med boken har vært undersøkelsen «Unges erfaringer med tro», som Rune Øystese ved NLA Høgskolen utarbeidet på oppdrag fra Indremisjonsforbundet i 2013. 

Les også: Hjemmets menighet.

Fra hjertet

Andernach Johannesen har fra første side en personlig tone i boka. Det var noe av det som fikk forlagssjef Tom Teien i Lunde til å ville gi ut Hver tid teller.

  – Hun er brennende, og vi er veldig opptatt av å formidle det som kommer fra hjertet. Lindas engasjement gjør at vi er veldig glad for å gi den ut. Den er viktig og høyaktuell, mener Teien om boka som utgis under merkenavnet Luther, en såkalt imprint i Lunde Forlag.

Mange forsvinner

Gjennom 13 år som barne- og familiepastor i Skien Misjonskirke opplevde Andernach Johannesen, slik som mange kolleger, at troende ungdommer ble borte etter noen år.

  – Kunne noe vært gjort for å holde troen deres levende og varm, spør hun.

  – Finnes det klare svar på hvorfor noen la igjen troen i kirka eller på barnerommet?

  – Vi kjenner ikke alle de eksakte årsakene. Det er mange forklaringsfaktorer. Vi vet mer om årsaken til at folk blir enn at de går, og vi finner noen fellestrekk hos dem som beholdt troen. De fikk erfare kristentroen i hverdagslivet og i hjemmene sine, sier Andernach Johannesen.

  Hun viser til undersøkelser blant 20-29-åringer som tyder på at noen opplevde det kristne fellesskapet som for trangt. De følte ikke at de passet inn eller kunne delta med hele seg. Slikt kan menigheter motvirke.

  – Vi kan skape større rom rundt unge og ikke bare servere ferdige svar. Vi må gi plass for undring og grubling uten å gjøre alt svart-hvitt. Vi må gi tid og rom til trosprosesser, sier Andernach Johannesen.

Hun påpeker at gode vennskap, både blant jevnaldrende og med eldre kristne, er viktige for dem som blir værende i troen og i menigheten.

  – Det som gjør at ungdom bytter identitet og faktisk finner sin plass i en kristen menighet, handler blant annet om vennskap. Dessuten er det viktig for ungdom å føle at de kan bidra med noe, at de får bruke seg selv.

Missing link

I løpet av et år tilbringer et barn 3000 våkne timer hjemme og bare rundt 42 timer i kirka, ifølge boka. Dette fikk Andernach Johannesen og medarbeidere rundt henne til å forstå at foreldre er vel så viktige for barns trosutvikling som alt hva hun og andre kunne utrette på kort tid i menigheten. Dette ble det tatt hensyn til da hun og fire andre utarbeidet trosopplegget Levende Tro i organisasjonen Misjonskirken Ung hvor hun nå jobber.

  Det ble også tydelig at foreldrene måtte aktiveres og gis muligheten til å videreføre gjennom uka alt det som barna fikk med seg i kirka. Foreldrene var trosopplæringens missing link, og de måtte får redskaper og bli aktivert.

  – Vi må koble hjem og kirke sammen og utruste hjemmene. Da blir både menigheten og foreldrene sterkere, sier Andernach Johannesen.

Ingen garanti

Hun har et par ord til trøst for foreldre som er skyldtynget fordi deres barn ikke har funnet fram til en avklart kristen tro.

  – Man kan gjør alt «rett», men man har ingen garanti for at ungdommen holder fast på barnetroen av den grunn. Det er heller ikke bare én grunn til at barn og unge forlater troen. Det kan være kriser og uforutsette ting, bevisste og ubevisste valg, tror hun og legger til:

  – Vi kan ikke fordele skyld når det ikke gikk som vi håpte på. Barna våre er Guds prosjekt, og han er ikke ferdig med noen av oss. Vi har ikke sett slutten av historien selv om noen barn går andre veien enn vi ville.

Flygeleder

Trebarnsmor Linda Andernach Johannesen beskriver rollen som kristen forelder som å skulle lære barna å føre et fly på egen hånd.

  – Vi må utruste dem til å tenke igjennom hvem de vil ha med i livet sitt. Hvilke verdier vil de bygge på? Hva er reisemålet deres? Hvem vil de ha som mannskap i flyet? Hva skal drivstoffet være? Hvem vil du ha som bakkemannskap? Hvem er flygelederne dine? Det handler om bevisstgjøring. Det vanskeligste for foreldre er å slippe taket, men det må vi.

  Som foreldre kan man gjøre sitt beste og likevel feile, også på trosfeltet, påpeker forfatteren.

  – Man feiler som foreldre hele tida. Jeg har selv vært både litt for streng, litt for slepphendt og litt for sur. Sånne feil gjør man, selv om man vil vel. Ikke alle får til flotte andakts- og bønnesamlinger rundt middagsbordet for barn i ulike aldre, men det er like mye andakt i å se på barnet med et vennlig blikk, som å lese i Bibelen, sier Linda Andernach Johannesen og slår et slag for hjerterelasjonen.

  – Uten den kan man glemme å ha noen innflytelse på sine barn, mener hun. KPK