Å forvalte en arv i hurtighetens tidsalder

BERGEN: ”Kan NLA 50 bli NLA 100? Forvaltning av arven – forvalter eller engstelig museumsbestyrer?” er tittelen på hovedforelesningen. Klokken er 9.45 fredag 14. september, og det store auditoriet på NLA Høgskolen, campus Sandviken i Bergen, er fylt med ansatte og tidligere ansatte. Professor Paul Otto Brunstad starter friskt.

Sjokk
‒ Jeg vil begynne med mitt første møte med NLA. Jeg var fersk student og satt på bakerste benk i dette auditoriet og hørte på Leif M. Michelsen. Det var et sjokk. Hans første setning var ”Mosebøkene var kanskje ikke skrevet av Moses.” Jeg fikk lyst til å storme frem og bite ham, forteller han til latter fra salen.

Men Brunstad oppdaget etter hvert at Michelsen kombinerte lojalitet, tydelighet og kunnskap med kritisk tenkning, og at han hadde vidd, visdom og humor

‒ Han var ingen engstelig museumsbestyrer, men kunne levendegjøre arven som museet bevarer, fortsetter Brunstad og trekker frem Michelsen som et eksempel på en god lærer.

‒ En god lærer er en som setter spor og som former og danner karakter.

Arven
Brunstad løfter opp kaffekoppen han har tatt med, og holder godt rundt den.

‒ Hva består så denne arven av? Jeg vil si at den består av fem bestanddeler. Har du fem fingre, kan du ta et grep om det. I det grepet ligger det mange begreper som må begripes.

Det første han nevner, er at mennesket er elsket av Gud for å elske andre.

‒ Mennesket er et elskovsbarn fra Gud. Han elsker, og vi skal leve og være til uansett hva du måtte prestere eller ikke, sier han og fortsetter videre på listen.

‒ Vi er her for å skape. Vi er skapt for å skape. Og det tredje er det feilende og sårbare mennesket som bærer en tåre, en sorg over at ting ikke ble som en hadde tenkt. For det fjerde har vi det tilgitte menneske som kan tilgi. Å be om forlatelse betyr å forlate, gå videre, og det betyr en lengsel etter tilgivelse og oppreisning. Til slutt har vi det fellesskapende og feirende menneske som gleder seg over å være en del av arven.

Neste 50 år
Ferdig med arvens innhold stiller Brunstad spørsmålet som ligger i tittelen på forelesningen.

‒ Hva da med de neste 50 år? NLA vokste frem i massenes tid. Det var massebevegelse, folkebevegelse og lekmannsbevegelse, og det gjorde noe med land og folk, og de var flinke. De bygde stein, og fra steinmassene bygde de hus og institusjoner. Nå er vi i svermenes, stimens eller akselerasjonens tid. Mennesket beveger seg på en annen måte enn før. Hva da med arven i en tid hvor mennesket beveger seg annerledes? Hva skjer når en tid med tyngde møter en tid med letthet?

Tidsforståelse
Det handler ifølge Brunstad om vårt forhold til tiden og vår tidsforståelse. Den digitale verden har gjort at ting skjer mye raskere, og det er krav om omstilling.

‒ Den digitale verden er ikke bare et gode, selv om masse informasjon er tilgjengelig. Vi har fått «The knowledge lost in information» i stedet for «Information of knowledge». Stordata og nettverk blander seg inn i biologien vår og styrer oss. Hva skjer da med viljen og identiteten vår? Det er som om noen står bak og pusher viljen vår i en retning vi ikke ønsker og som ikke er bra for oss. Hva skjer med mennesket i koblingen mellom teknologi og biologi, spør Brunstad.

Pause
Han foreslår en pause for å finne svar på alle spørsmålene.

‒ Pausen er en nøkkel til erkjennelse. Historien trenger en langsom tid for å hentes inn i nåtiden for å kunne nyttes i fremtiden. Hukommelsens betydning er å gjøre kjent på nytt, og det er refleksjon i nåtid, for å få erkjennelse så vi kan lære av historien. Det krever at vi stopper opp og hviler. Fortiden er det som omformer fremtiden. Historien er fremtidens guide. Hvis vi skulle komme dit at vi ikke lengre husker fortiden, vil vi bli rastløst overgitt til en eksploderende nåtid. Fremtiden trenger fortiden.

Lang tid
Men Brunstad påpeker at det er ikke bare historien som tar tid.

‒ Forskning tar lang tid. Gravende journalistikk tar lang tid. Den gode samtalen tar lang tid. Det å bli kjent med noen tar lang tid. Rykter, falskhet og løgn flyr som vinden. Men sannheten kommer alltid haltende bak.

Som avrunding oppsummerer Brunstad:

‒ Vi må være oppfinnsomme og smarte for å videreføre Guds mangfoldige nåde. Skal arven bevares i hurtighetens tidsalder, må vi ta vare på hukommelsen, og vi må ha tid til refleksjon.