I gode og vonde dager

ÅLESUND: Årseth bedehus på Ellingsøy i Ålesund er ganske fullt. Det er Stjernedryss i advent med Sunnmøre Indremisjon som arrangør. Denne torsdagskvelden er det Randi Fagerhol Lauvås og Arild Ove Halås som er gjester.

Randi er leder i ImF-UNG Sunnmøre, mens Arild Ove, tidligere kretsleder i Nordmøre og Romsdal Indremisjon, jobber som administrasjonsmedarbeider og forkynner i Sunnmøre Indremisjon i 40% og som forkynner i Nordmøre og Romsdal Indremisjon i 40%.

De skal sette ord på krevende og viktige erfaringer. De skal fortelle om hvordan det er å oppleve at den de er aller mest glad i og er nærmest på, ektefellen, blir så syk at utgangen er døden, og så bli alene for så å finne en ny ektefelle.

Nyresykdom
Arild Ove møtte Anne Berit da de begge gikk på Bildøy Bibelskole i 1986. Han var da 19 år gammel. Anne Berit ble syk da hun var fem år, og som 12-åring fikk hun beskjed om at hun hadde en alvorlig nyresykdom. Hun var forholdsvis frisk da hun og Arild Ove traff hverandre som noenlunde jevngamle bibelskolestudenter. Det hadde ikke gått mange dager på bibelskolen før de fattet interesse for hverandre.

‒ Den kvelden vi ble sammen, fikk jeg kysse henne. Det var første gang jeg kysset en jente. Hun ville ikke si nei til å bli kjæresten min, men hun sa dette: «Før du får ‘ja’, er det to ting vi må snakke om hvis du vil satse på dette. Det er to ting du må være klar over. For det første kommer du aldri til å bli pappa. Og for det andre kommer du til å bli veldig tidlig enkemann. Vil du satse på dette?» «Ja», sa jeg, forteller Arild Ove.

Han var ikke betenkt over å gifte seg med en person som ikke var hundre prosent fysisk frisk.

‒ Jeg ville giftet meg med Anne Berit om igjen, sier han.

De giftet seg i 1988, og fram til 1990 var Anne Berit noenlunde frisk. Så ble hun bare dårligere og dårligere, og hun døde i 2016.

ALS

Randi opplevde at hennes ektefelle Terje fikk den alvorlige nervesykdommen ALS bare 46 år gammel.

‒ Vi visste ikke så veldig mye om sykdommen. Men vi skjønte at det var en av de verste diagnosene han kunne få. Og når han fikk beskjed om at det var ALS, så sa de dette: «Du kan leve et år, du kan leve åtte år, men … ja, det vet vi ikke i dag.» Vi følte at det var vi som ble rammet, ikke bare ham. Selv om det var han som måtte bære sykdommen, så grep det sånn inn i familien at vi følte på en måte at det var vi som hadde blitt syk, minnes hun.

Mannen levde i tolv år med sykdommen og døde i 2015.

Kretsleder i Sunnmøre Indremisjon, Johan Halsne, som leder samtalen, vil vite hvordan Randi reagerte på å få en slik alvorlig beskjed.

‒ Jeg var ikke lammet. Vi var ganske åpne overfor venner og familie, og ganske fort følte vi faktisk en fred. Jeg tror at det var mange som ba for oss, og midt opp i det hele kunne vi kjenne på en ro. Og så var vi veldig enige om, både han og jeg, at dette skal vi gjøre det beste ut av. Vi skal ikke sette oss ned og deppe, men bruke tiden og gjøre det beste ut av det. Det var vi enige om begge to, forteller Randi.

Barn
Opp i dette var det barn. Terje og Randi bestemte seg for å involvere dem og være ærlig.

‒ De fikk vite med en gang hva diagnosen var. Det er klart det var kjempetøft for dem.

Heldigvis var det to på sytten og en på tjueen år. Hadde de vært yngre, hadde det kanskje vært vanskeligere. De var nesten voksne. Og det var viktig at de fikk vite hvordan det gikk når vi var på kontroll eller på sykehuset, slik at de skulle slippe å tenke og kanskje fabulere over ting selv, men få fakta, sier Randi.

Hun tror også det er riktig å involvere små barn når en i familien blir alvorlig syk.

‒ Selv om man kanskje må være litt mer forsiktige, så tror jeg det er veldig viktig at de får vite hva som foregår og at de blir sett og får komme med sine tanker og spørsmål, slik at de ikke må lager bilder og finne ut ting selv som kanskje ikke er riktig.

Spesielt ekteskap

De siste femten årene Anne Berit levde, satt hun i rullestol og de sist seks-syv årene satt hun for det meste i sengen.

‒ Livet var begrenset og spesielt på veldig mange måter. For meg er det slik at jeg må faktisk helt tilbake på 80-tallet for å huske at vi hadde et normalt samliv. Det er så lenge siden, at jeg har problemer med å huske det, men vi hadde mange fine dager. Jeg har vanskelig for å huske dager som ikke var preget av sykdom og smerte og alle de utfordringene som følger med. Vi hadde jo et rimelig spesielt ekteskap, men vi hadde et godt ekteskap. Vi hadde det godt sammen, selv om det var veldig vanskelig, sier Arild Ove.

Tilfredsstillelse

Selv om det var mange år med syk ektefelle, så tenkte han ikke på at skilsmisse var et alternativ.

‒ Men nå snakker jeg for min del, for jeg vet at det er mange som sliter med ekteskapene sine. For meg var det sånn at jeg hadde lovet henne en ting, og det skulle jeg holde. Men kanskje den største tilfredsstillelsen var at den dagen jeg sto og så på at kisten ble senket i jorden, visste jeg at jeg hadde fulgt henne, elsket henne, vært trofast, jeg hadde vært der. Så for meg var det aldri noe jeg har tenkt på.

Humor

 Humor ble en hjelp i den tøffe hverdagen. Rett før jul et år skrev Arild Ove på et innlegg på Facebook at «Nå blir det enda en gang jul hos mor Åse». Mor Åse var sykehus på Åse.

‒ Det er jo ofte sånn for mange at når en blir så alvorlig syk at du vet det er en tidsfrist og en ikke vet hvor lenge det er før den ene skal dø, at alt dreier seg om sykdommen, da får en gjerne en herlig galgenhumor sammen. Vi hadde glede av humor, og det hjalp oss veldig mye. For oss var humor en viktig del av livet.

Overleve

‒ Randi, kan du forteller hvordan det er å overleve som ektefelle gjennom mange år med krevende sykdom og krevende dager. Klarer en å ta vare på seg selv når en står midt oppe i det? spør Halsne.

‒ De første årene var jeg en del hjemme, og da følte jeg at vi levde i en boble. Ting fungerte med leger som gjorde det de klarte å gjøre. Men når Terje hadde vært syk i fire år, så valgte han å få tilkoblet respirator og dermed kom helsepersonell inn i mye større grad. Da begynte jeg å tenke litt annerledes, fordi da innså jeg at han kom til å leve i flere år, og jeg måtte ta vare meg selv. Da tenkte jeg at både for mine barn og for meg selv, ville jeg være oppegående når det var over. Så jeg prøvde så godt jeg kunne å finne på ting for min egen del. Jeg reiste blant annet med SI-reiser, nå Plussreiser, på mine første turer alene. Da koblet jeg veldig godt av og jeg visste at han hadde folk som tok seg av ham. Jeg kjente at dette ga meg overskudd. Han ville at jeg skulle reise, for han så at dette gjorde meg godt. Så jeg hadde ikke noe dårlig samvittighet for det, svarer Randi.

Venner og bekjente

Det kan være vanskelig for venner og bekjente å forholde seg til det at en i familien er alvorlig syk. Randi syntes det var bra at folk stilte spørsmål om sykdommen og hvordan det gikk, og mens hun sto opp i det ønsket hun at folk oppførte seg som vanlig og at de fortsatt hadde god kontakt, var nær henne og var der når hun trengte støtte.

‒ Sykdommen var ikke noe som var vanskelig for oss å snakke om, fordi det var vår hverdag, vi levde oppi det. Noen er nok redde for å spørre. Kanskje de var redd for svaret, eller tenkte at vi ikke ville snakke om det. Men sånn var ikke hverdagen vår. For oss var det naturlig å snakke om sykdommen.

Gud

‒ Var dere noen ganger sint på Gud og stilte dere spørsmål til ham,«hvor er du opp i dette?», lurer Halsne på.

‒ Ja, jeg stilte spørsmål. Det som var spesielt hos oss, var at Anne Berit var helt overbevist til siste sekund på denne jord at hun var syk fordi Gud ville det skulle være slik. Hun var helt sikker på at hun skulle ha det sånn og hun kunne si at Gud var god mot henne Jeg måtte gå ut i skogen og ha noen runder med Gud. Og det var perioder der jeg var sinna. Jeg visste at Gud var der og trodde at han hadde en tanke bak. Men jeg ville ikke at livet skulle bli så vanskelig, sier Arild Ove.

‒ Ja, jeg var kanskje sint, men jeg var ikke bitter. Og det tror jeg både var en hard jobbing og et Guds under. Mange ganger syntes jeg det var vanskelig å be, og jeg benyttet meg av å gå til forbønn. Da fikk jeg sette meg ned og andre fikk legge meg frem for Gud, og det var godt. Men jeg tvilte aldri. Men troen min var aldri rokket. Det var godt å ha den. Den ga meg den styrken jeg trengte for å stå i det, sier Randi.

Ny ektefelle

Hun og Arild Ove var ikke lenge alene etter at de mistet sine ektefeller. De fant hverandre og giftet seg i høsten 2017. Randi hadde ikke tenkt det skulle gå så snart å finne en ny ektefelle. 

‒ Man kan ikke si at sorg varer så og så lenge, savn så og så lenge og så blir det etter hvert et behov for å ha noen å dele livet med. Det var veldig tøffe år, de aller siste årene. I de årene tenkte jeg ikke tanken om en ny mann i det hele tatt, fordi det var ikke aktuelt. Det fikk ikke lov til å feste seg i hodet mitt for å være en tanke som jeg tenkte. Men når jeg hadde blitt alene og jeg hadde fulgt ham til endes, og hadde gjort det jeg lovte, da var jeg fri. Så det var faktisk ikke så veldig lenge før jeg begynte å tenke at jeg håpet at jeg finner meg en ny, men ikke sånn med en gang. Jeg tenkte at jeg kunne finne en når jeg var pensjonist og at det kunne være godt å ha noen å dele livet med, forteller hun.

Forelskelse

‒ Dere var godt voksne. Virker forelskelse på samme måte når man er 50 som når man er 19, spør Halsne.

‒ Det er to vidt forskjellige ting, men jeg føler meg veldig privilegert, og jeg føler at jeg er mer forelsket enn da jeg var 19, og så har man jo mer livserfaring, svarer Arild Ove.

På Sambåndets spørsmål om den første ektefellen er med og fører til at man sammenligner, svarer Randi:

‒ Nei, det er en ny fase. Det er noe nytt, men samtidig er Anne Berit og Terje en del av livet vårt.

‒ Vi opplever det som et gode å finne hverandre i godt voksen alder. Randi er en av de få personer kan forstå når jeg for eksempel sier at jeg var lettet den dagen Anne Berit døde. Jeg kan forstå når hun er ferdig med sorg. Så opplever jeg at vi har mange fellestrekk. Vi gleder oss over å stå opp om morgenen, og begge to er friske, begge to kan kle på seg selv og gå på do selv. Det er veldig fint å oppleve og det setter vi stor pris på, sier Arild Ove.

‒ Kan du si noe mer om hva du mener, når du sier at du var lettet den dagen Anne Berit døde og hvordan du tror det kan oppfattes å si noe slikt?

‒ Jeg tror mange som har opplevd at noen av deres nærmeste har gått igjennom en lang og veldig smertefull sykdomsperiode kjenner lettelse når det hele er over. Jeg kjente lettelse over at Anne Berit ikke pintes av smerter mer, at selve døden som hadde kommer nærmere og nærmere nå var over og en lettelse over at tiden da alt handlet om sykehus og smerter endelig var over. Men denne lettelsen er ikke det samme som glede, det er viktig å understreke. Jeg opplevde at selv om det meste av min sorgprosess var over, så begynte den samtidig for mange andre som sto Anne Berit nær, den dagen hun døde. Så dette må vi snakke varsomt om da det oppleves så veldig forskjellig.
Som oppsummering deler Randi et dikt hun skrev da hun og Arild Ove ble kjærester og som setter ord på deres erfaringer.

To levde liv finn saman,

vandrar vidare hand i hand.

Det som var vil alltid vera,

no er det tid for å sette nye spor.

Saman går vi inn i den nye dagen,

og langt der framme, ved solnedgangen, er vi venta. 

Les også: 

Et legeme ble dannet (publisert 24.12.)

En frelser for alt folket (publisert 23.12.)

Den siste jula bak murane (publisert 22.12.)