Innlegg

VANYLVEN: Salget av Åheim misjonshus gikk raskt.

Åheim misjonshus solgt til elektrofirma

29. september var det visning, og dagen etter var Åheim misjonshus solgt.

På ImF Sunnmøres hjemmeside står det om Åheim misjonshus i Vanylven kommune på Sunnmøre som er til salgs. Nå er bedehuset, som er cirka 50 år gammelt, solgt til et elektrofirma for 550 000 kr.

‒ Lokalt ble det bestemt at Åheim misjonshus skulle selges, og at ImF Sunnmøre skulle stå for salget. De som har stått for driften, hadde ikke lenger kapasitet eller helse til å fortsette arbeidet, forteller kontaktperson Arild Ove Halås.

Ett bud
Det var visning på huset den 29. september, og dagen etter var det solgt.

‒ Siden det ikke var noen føringer eller klausul knyttet til salg av huset, gikk det raskt, sier Halås.

‒ Hvor mange var interessert?

‒ Det var flere som var interessert, men det var bare de som la inn bud. Det er ikke hvem som helst som kjøper et bedehus.

Seriøs
‒ Hva tenker du om at et bedehus blir solgt til et elektrofirma?

‒ Et elektrofirma er ikke det verste man kan selge til. Vi er veldig godt fornøyde med at det gikk smertefritt, og at det gikk til et firma som har godt ord på seg i bygda, og at det er seriøse aktører.

Avvikling
I midten av november blir det loppemarked for å få solgt alt inventaret, og firmaet vil ifølge Halås overta 1. desember.

Det er ikke første gang han er borti salg av bedehus. Da Halås var kretsleder i Nordmøre og Romsdal Indremisjon, var han med på å selge eller avvikle rundt 25 bedehus.

BAK SPAKENE: Arild Ove Halås er ny programleder i Radio Sunnmøre. Foto: Radio Sunnmøre

Nå også på radio

Arild Ove Halås har fått nye utfordringer. I tillegg til administrative oppgaver og å jobbe som forkynner i ImF Sunnmøre, har han begynt som radioarbeider.

‒ Jeg pleier å si at jeg er Johan Halsnes løpegutt, sier Arild Ove Halås muntert til sambåndet.no for å forklare de varierte arbeidsoppgavene han har i ImF Sunnmøre.

Oppgaver
Høsten 2018 begynte han i 40 % stilling administrasjonsmedarbeider og forkynner i ImF Sunnmøre som han skulle kombinere med en 40 % stilling som forkynner i Nordmøre og Romsdal Indremisjon, kretsen han har vært kretsleder for i 12 år. Nå har Halås sluttet i stillingen i Nordmøre og Romsdal Indremisjon og jobber 90 % i ImF Sunnmøre.

Men da programleder Victor Haram skulle slutte i Radio Sunnmøre, spurte kretsleder Johan Halsne om Halås kunne tenke seg å bli utleid til Radio Sunnmøre i 30 % stilling. Det kunne Halås, og han begynte 1. september.

 Programleder
‒ Hvordan er det å jobbe med radio sammenlignet med det å jobbe med et kretsblad?

‒ Det er en artig utfordring etter å ha jobbet i 30 år med mye av det samme. Jeg synes det er kjekt, sier han.

I Radio Sunnmøre har Halås ansvar for to sendetimer hver dag som programleder i Kaffipausen kl. 12.00 og i Kveldstimen kl. 21.00 pluss i innslag og intervju.

Bibelpraten
I tillegg har Johan Halsne og ham selv startet programmet Bibelpraten, som de så langt har laget 28 korte episoder av og som ligger ute på radioens nettside og som podcast.

‒ Det er et program hvor daglig leder Ragnhild Kristine Vartdal Espelund i Radio Sunnmøre samtaler med Johan Halsne og meg i studio om forskjellige temaer i Bibelen som skapelsen, syndefallet, Abraham, Israelsfolket, Bergprekenen og Paulus. Vi kommer til å lage flere episoder. Tanken er å samtale og prøve å svare på spørsmål om det som står i Bibelen, sier Halås.

‒ Hva er erfaringen så langt med Bibelpraten?

‒ Vi har fått gode tilbakemeldinger på at folk synes det er interessant og greit høre på. Vi synes selv det er kjekt å jobbe med.

 Teknikk
‒ Hva har vært det mest utfordrende med å jobbe med radio?

‒ Det mest utfordrende har vært det tekniske. Jeg har hatt en bratt læringskurve og har lært mye teknikk. Men jeg er glad for at jeg får lov til å være med og lage programmer.

Tidligere har Radio Sunnmøre sendt 73 timer i uken. Fra 1. oktober kan man høre kanalen 24/7 på nettet.

SYKDOM: For Randi Fagerhol Lauvås og Arild Ove Halås er det ingen selvfølge å ha en frisk ektefell. ALLE FOTO: BRIT RØNNINGEN

I gode og vonde dager

Randi Fagerhol Lauvås og Arild Ove Halås mistet sine ektefeller etter langvarig sykdom. Så fant de hverandre. I dag er de gift og er takknemlig over å ha en frisk ektefelle.

ÅLESUND: Årseth bedehus på Ellingsøy i Ålesund er ganske fullt. Det er Stjernedryss i advent med Sunnmøre Indremisjon som arrangør. Denne torsdagskvelden er det Randi Fagerhol Lauvås og Arild Ove Halås som er gjester.

Randi er leder i ImF-UNG Sunnmøre, mens Arild Ove, tidligere kretsleder i Nordmøre og Romsdal Indremisjon, jobber som administrasjonsmedarbeider og forkynner i Sunnmøre Indremisjon i 40% og som forkynner i Nordmøre og Romsdal Indremisjon i 40%.

De skal sette ord på krevende og viktige erfaringer. De skal fortelle om hvordan det er å oppleve at den de er aller mest glad i og er nærmest på, ektefellen, blir så syk at utgangen er døden, og så bli alene for så å finne en ny ektefelle.

Nyresykdom
Arild Ove møtte Anne Berit da de begge gikk på Bildøy Bibelskole i 1986. Han var da 19 år gammel. Anne Berit ble syk da hun var fem år, og som 12-åring fikk hun beskjed om at hun hadde en alvorlig nyresykdom. Hun var forholdsvis frisk da hun og Arild Ove traff hverandre som noenlunde jevngamle bibelskolestudenter. Det hadde ikke gått mange dager på bibelskolen før de fattet interesse for hverandre.

‒ Den kvelden vi ble sammen, fikk jeg kysse henne. Det var første gang jeg kysset en jente. Hun ville ikke si nei til å bli kjæresten min, men hun sa dette: «Før du får ‘ja’, er det to ting vi må snakke om hvis du vil satse på dette. Det er to ting du må være klar over. For det første kommer du aldri til å bli pappa. Og for det andre kommer du til å bli veldig tidlig enkemann. Vil du satse på dette?» «Ja», sa jeg, forteller Arild Ove.

Han var ikke betenkt over å gifte seg med en person som ikke var hundre prosent fysisk frisk.

‒ Jeg ville giftet meg med Anne Berit om igjen, sier han.

De giftet seg i 1988, og fram til 1990 var Anne Berit noenlunde frisk. Så ble hun bare dårligere og dårligere, og hun døde i 2016.

ALS

Randi opplevde at hennes ektefelle Terje fikk den alvorlige nervesykdommen ALS bare 46 år gammel.

‒ Vi visste ikke så veldig mye om sykdommen. Men vi skjønte at det var en av de verste diagnosene han kunne få. Og når han fikk beskjed om at det var ALS, så sa de dette: «Du kan leve et år, du kan leve åtte år, men … ja, det vet vi ikke i dag.» Vi følte at det var vi som ble rammet, ikke bare ham. Selv om det var han som måtte bære sykdommen, så grep det sånn inn i familien at vi følte på en måte at det var vi som hadde blitt syk, minnes hun.

Mannen levde i tolv år med sykdommen og døde i 2015.

Kretsleder i Sunnmøre Indremisjon, Johan Halsne, som leder samtalen, vil vite hvordan Randi reagerte på å få en slik alvorlig beskjed.

‒ Jeg var ikke lammet. Vi var ganske åpne overfor venner og familie, og ganske fort følte vi faktisk en fred. Jeg tror at det var mange som ba for oss, og midt opp i det hele kunne vi kjenne på en ro. Og så var vi veldig enige om, både han og jeg, at dette skal vi gjøre det beste ut av. Vi skal ikke sette oss ned og deppe, men bruke tiden og gjøre det beste ut av det. Det var vi enige om begge to, forteller Randi.

Barn
Opp i dette var det barn. Terje og Randi bestemte seg for å involvere dem og være ærlig.

‒ De fikk vite med en gang hva diagnosen var. Det er klart det var kjempetøft for dem.

Heldigvis var det to på sytten og en på tjueen år. Hadde de vært yngre, hadde det kanskje vært vanskeligere. De var nesten voksne. Og det var viktig at de fikk vite hvordan det gikk når vi var på kontroll eller på sykehuset, slik at de skulle slippe å tenke og kanskje fabulere over ting selv, men få fakta, sier Randi.

Hun tror også det er riktig å involvere små barn når en i familien blir alvorlig syk.

‒ Selv om man kanskje må være litt mer forsiktige, så tror jeg det er veldig viktig at de får vite hva som foregår og at de blir sett og får komme med sine tanker og spørsmål, slik at de ikke må lager bilder og finne ut ting selv som kanskje ikke er riktig.

Spesielt ekteskap

De siste femten årene Anne Berit levde, satt hun i rullestol og de sist seks-syv årene satt hun for det meste i sengen.

‒ Livet var begrenset og spesielt på veldig mange måter. For meg er det slik at jeg må faktisk helt tilbake på 80-tallet for å huske at vi hadde et normalt samliv. Det er så lenge siden, at jeg har problemer med å huske det, men vi hadde mange fine dager. Jeg har vanskelig for å huske dager som ikke var preget av sykdom og smerte og alle de utfordringene som følger med. Vi hadde jo et rimelig spesielt ekteskap, men vi hadde et godt ekteskap. Vi hadde det godt sammen, selv om det var veldig vanskelig, sier Arild Ove.

Tilfredsstillelse

Selv om det var mange år med syk ektefelle, så tenkte han ikke på at skilsmisse var et alternativ.

‒ Men nå snakker jeg for min del, for jeg vet at det er mange som sliter med ekteskapene sine. For meg var det sånn at jeg hadde lovet henne en ting, og det skulle jeg holde. Men kanskje den største tilfredsstillelsen var at den dagen jeg sto og så på at kisten ble senket i jorden, visste jeg at jeg hadde fulgt henne, elsket henne, vært trofast, jeg hadde vært der. Så for meg var det aldri noe jeg har tenkt på.

Humor

 Humor ble en hjelp i den tøffe hverdagen. Rett før jul et år skrev Arild Ove på et innlegg på Facebook at «Nå blir det enda en gang jul hos mor Åse». Mor Åse var sykehus på Åse.

‒ Det er jo ofte sånn for mange at når en blir så alvorlig syk at du vet det er en tidsfrist og en ikke vet hvor lenge det er før den ene skal dø, at alt dreier seg om sykdommen, da får en gjerne en herlig galgenhumor sammen. Vi hadde glede av humor, og det hjalp oss veldig mye. For oss var humor en viktig del av livet.

Overleve

‒ Randi, kan du forteller hvordan det er å overleve som ektefelle gjennom mange år med krevende sykdom og krevende dager. Klarer en å ta vare på seg selv når en står midt oppe i det? spør Halsne.

‒ De første årene var jeg en del hjemme, og da følte jeg at vi levde i en boble. Ting fungerte med leger som gjorde det de klarte å gjøre. Men når Terje hadde vært syk i fire år, så valgte han å få tilkoblet respirator og dermed kom helsepersonell inn i mye større grad. Da begynte jeg å tenke litt annerledes, fordi da innså jeg at han kom til å leve i flere år, og jeg måtte ta vare meg selv. Da tenkte jeg at både for mine barn og for meg selv, ville jeg være oppegående når det var over. Så jeg prøvde så godt jeg kunne å finne på ting for min egen del. Jeg reiste blant annet med SI-reiser, nå Plussreiser, på mine første turer alene. Da koblet jeg veldig godt av og jeg visste at han hadde folk som tok seg av ham. Jeg kjente at dette ga meg overskudd. Han ville at jeg skulle reise, for han så at dette gjorde meg godt. Så jeg hadde ikke noe dårlig samvittighet for det, svarer Randi.

Venner og bekjente

Det kan være vanskelig for venner og bekjente å forholde seg til det at en i familien er alvorlig syk. Randi syntes det var bra at folk stilte spørsmål om sykdommen og hvordan det gikk, og mens hun sto opp i det ønsket hun at folk oppførte seg som vanlig og at de fortsatt hadde god kontakt, var nær henne og var der når hun trengte støtte.

‒ Sykdommen var ikke noe som var vanskelig for oss å snakke om, fordi det var vår hverdag, vi levde oppi det. Noen er nok redde for å spørre. Kanskje de var redd for svaret, eller tenkte at vi ikke ville snakke om det. Men sånn var ikke hverdagen vår. For oss var det naturlig å snakke om sykdommen.

Gud

‒ Var dere noen ganger sint på Gud og stilte dere spørsmål til ham,«hvor er du opp i dette?», lurer Halsne på.

‒ Ja, jeg stilte spørsmål. Det som var spesielt hos oss, var at Anne Berit var helt overbevist til siste sekund på denne jord at hun var syk fordi Gud ville det skulle være slik. Hun var helt sikker på at hun skulle ha det sånn og hun kunne si at Gud var god mot henne Jeg måtte gå ut i skogen og ha noen runder med Gud. Og det var perioder der jeg var sinna. Jeg visste at Gud var der og trodde at han hadde en tanke bak. Men jeg ville ikke at livet skulle bli så vanskelig, sier Arild Ove.

‒ Ja, jeg var kanskje sint, men jeg var ikke bitter. Og det tror jeg både var en hard jobbing og et Guds under. Mange ganger syntes jeg det var vanskelig å be, og jeg benyttet meg av å gå til forbønn. Da fikk jeg sette meg ned og andre fikk legge meg frem for Gud, og det var godt. Men jeg tvilte aldri. Men troen min var aldri rokket. Det var godt å ha den. Den ga meg den styrken jeg trengte for å stå i det, sier Randi.

Ny ektefelle

Hun og Arild Ove var ikke lenge alene etter at de mistet sine ektefeller. De fant hverandre og giftet seg i høsten 2017. Randi hadde ikke tenkt det skulle gå så snart å finne en ny ektefelle. 

‒ Man kan ikke si at sorg varer så og så lenge, savn så og så lenge og så blir det etter hvert et behov for å ha noen å dele livet med. Det var veldig tøffe år, de aller siste årene. I de årene tenkte jeg ikke tanken om en ny mann i det hele tatt, fordi det var ikke aktuelt. Det fikk ikke lov til å feste seg i hodet mitt for å være en tanke som jeg tenkte. Men når jeg hadde blitt alene og jeg hadde fulgt ham til endes, og hadde gjort det jeg lovte, da var jeg fri. Så det var faktisk ikke så veldig lenge før jeg begynte å tenke at jeg håpet at jeg finner meg en ny, men ikke sånn med en gang. Jeg tenkte at jeg kunne finne en når jeg var pensjonist og at det kunne være godt å ha noen å dele livet med, forteller hun.

Forelskelse

‒ Dere var godt voksne. Virker forelskelse på samme måte når man er 50 som når man er 19, spør Halsne.

‒ Det er to vidt forskjellige ting, men jeg føler meg veldig privilegert, og jeg føler at jeg er mer forelsket enn da jeg var 19, og så har man jo mer livserfaring, svarer Arild Ove.

På Sambåndets spørsmål om den første ektefellen er med og fører til at man sammenligner, svarer Randi:

‒ Nei, det er en ny fase. Det er noe nytt, men samtidig er Anne Berit og Terje en del av livet vårt.

‒ Vi opplever det som et gode å finne hverandre i godt voksen alder. Randi er en av de få personer kan forstå når jeg for eksempel sier at jeg var lettet den dagen Anne Berit døde. Jeg kan forstå når hun er ferdig med sorg. Så opplever jeg at vi har mange fellestrekk. Vi gleder oss over å stå opp om morgenen, og begge to er friske, begge to kan kle på seg selv og gå på do selv. Det er veldig fint å oppleve og det setter vi stor pris på, sier Arild Ove.

‒ Kan du si noe mer om hva du mener, når du sier at du var lettet den dagen Anne Berit døde og hvordan du tror det kan oppfattes å si noe slikt?

Jeg tror mange som har opplevd at noen av deres nærmeste har gått igjennom en lang og veldig smertefull sykdomsperiode kjenner lettelse når det hele er over. Jeg kjente lettelse over at Anne Berit ikke pintes av smerter mer, at selve døden som hadde kommer nærmere og nærmere nå var over og en lettelse over at tiden da alt handlet om sykehus og smerter endelig var over. Men denne lettelsen er ikke det samme som glede, det er viktig å understreke. Jeg opplevde at selv om det meste av min sorgprosess var over, så begynte den samtidig for mange andre som sto Anne Berit nær, den dagen hun døde. Så dette må vi snakke varsomt om da det oppleves så veldig forskjellig.
Som oppsummering deler Randi et dikt hun skrev da hun og Arild Ove ble kjærester og som setter ord på deres erfaringer.

To levde liv finn saman,

vandrar vidare hand i hand.

Det som var vil alltid vera,

no er det tid for å sette nye spor.

Saman går vi inn i den nye dagen,

og langt der framme, ved solnedgangen, er vi venta. 

Les også: 

Et legeme ble dannet (publisert 24.12.)

En frelser for alt folket (publisert 23.12.)

Den siste jula bak murane (publisert 22.12.)

ImF og NLM i felles forsamling på Vestnes

Etter å ha samarbeidet om felles søndagsmøter i cirka ti år går ImF og NLM på Vestnes et skritt lenger og danner en felles forsamling.

− Det er ønske om mer formalisert samarbeid, og det har vi jobbet med 1 ½ – 2 år. Vi har hatt en god og grundig prosess og landet på et formelt samarbeid hvor vi er tilknyttet NLM og ImF er en likeverdig forsamlingspartner, sier medlem i interimstyret i den nye forsamlingen, Arild Ove Halås.

Samarbeidsavtale
Den nye forsamlingen, Vestnes Misjonsforsamling, ble stiftet på Vestnes bedehus søndag 7. mai. Det er en samarbeidsavtale mellom NLM Nordvest og Vestnes Indremisjonsforening, og som ble vedtatt på årsmøtet til Vestnes Indremisjonsforening 16. mars 2017. På stiftelsesmøtet ble det også valgt et interimstyre som skal fungere frem til årsmøtet i 2018.

De har valgt å samarbeide etter modell 6 blant de modellene for forsamlingssamarbeid som blir vurdert i dokumentet Forsamlingssamarbeid på Bedehuset – Et refleksjonsnotat om muligheter og utfordringer, altså felles forsamling, organisatorisk knyttet til én organisasjon.

God løsning
− Vi landet på den ordningen etter en totalvurdering av de lokale forholdene. Det var langt flere med tilhørighet til NLM enn til ImF. Jeg synes vi har fått en god løsning, og jeg har tro på at en slik sammenslåing er en fruktbar vei å gå i fremtiden, sier Halås.

Fra Vingfesten 2015 på Vestnes bedehus. Nå har ImF og NLM på Vetnes slått seg sammen i forsamlingen Vestnes Misjonsforsamling. Foto: Privat

Vestnes Misjonsforening har foreløpig tretti medlemmer.

− Folk kan velge å være medlem i NLM eller ImF eller ikke være medlem i noen organisasjon. Tanken er at vi skal være en forsamling som gir medlemskap for alle som kjenner seg hjemme på bedehuset, sier Arild Ove Halås.

I en serie artikler tar Sambåndet for seg forsamlingsdannelser på ulike bedehus. Dette er artikkel nr. 2.

Les også: Lyngdal bedehusforsamling

− Vil vi ha vekkelse?

Slik spør kretsleder Arild Ove Halås i Nordmøre og Romsdal Indremisjon i lederen i forrige nummer av kretsbladet Indremisjonsnytt.

− Det var et spissformulert innlegg, det håper jeg folk forstår. Jeg er opptatt av og er bekymret for at mange bedehusfolk ønsker og ber om vekkelse, men de snakker ikke om troen til andre. Med naboen blir det heller til at man snakker om været enn om troen, sier Halås til Sambåndet.

Kretslederen har fått reaksjoner på innlegget.

− Jeg har fått mange positive reaksjoner og noen som er helt uenig med meg. I alle fall har jeg fått folk til å tenke over temaet. Hensikten med innlegget er å få folk til å tenke.

Ikke for pågående
− Det at bedehusfolk ikke snakker så mye om troen til andre, er det fordi man er redd for å bli for pågående og skremme folk vekk?

− Jeg tenker at vi ikke har så stort problem med at bedehusfolk er for pågående. Det store problemet er heller at vi ikke snakker med andre om troen. Jeg tror ikke at problemet er at folk blir overfalt av overivrige bedehusfolk.

En terskel
− Hva er ditt inntrykk – ønsker vi vekkelse?

− Når vi skal ha en møteaksjon, for eksempel, er det ikke noe problem å få folk til å være med som bønnevakt. Men spør du noen om de kan stå på stand i forbindelse med samme møteaksjon, er det verre å få tak i folk. Det kan selvfølgelig ha forskjellige årsaker, svarer Halås og skynder seg å legge til:

− Jeg har ikke sagt at det ikke nytter å be. Vi skal be om vekkelse. Det er ikke lett å få folk til å stå på stand eller å samtale om tro med andre. Det er en terskel, og den terskelen vil jeg at vi skal utfordre.

Ønsker vekkelse
Halås tror indremisjonsfolk ønsker vekkelse og at folk skal komme på bedehuset.

− Men det enkleste er å få folk inn på bedehuset som er ferdig frelste. Skal vi få nye med i våre bedehus og forsamlinger, må vi våge å snakke med folk om det vi tror på. Vi må invitere folk. Og det er ikke nok å invitere på et møte på bedehuset. Vi må heller spørre folk om vi skal gå sammen på bedehuset og hjem til oss på en kopp kaffe etterpå. Det koster litt mer og krever mer arbeid av oss.

Ta imot nye
Med innlegget ønsker Halås også å få folk til å tenke over hvordan man tar imot de nye som kommer som følge av vekkelse.

− Da må vi ta imot de nye og åpne opp slik at de kan finne en plass i fellesskapet. Det er en utfordring til for eksempel bibelgrupper. Mange bibelgrupper inviterer ikke inn nye, for de har det greit som de har det. Det er mindre kostnader med å be for folk enn å bruke tid sammen med dem. Vi må være villige til å investere tid og krefter for å få nye med.

Dele troen
− Hva mer krever vekkelse av oss?

− Det er veldig viktig at dersom det kommer inn nye, må fellesskapet være villig til å ta dem inn. Jeg har tro på bedehusets fremtid, men vi kan ikke bare sitte på bedehuset. Vi må ut for å treffe folk og dele troen der det er naturlig. Jeg mener ikke at alle skal stå på stand, men det er en høy terskel for utenforstående å komme inn på bedehuset. Derfor må vi invitere ved at vi er sammen med dem, sier Arild Ove Halås.

Lykkelig par blir lykketreff for Nordmøre og Romsdal

Hans Ivar Guddal (23) og Marte Sofie Leithaug (21) blir nye barne- og ungdomsarbeidere i Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI).

– Grunnen til at vi har ansatt Hans Ivar, er at han det siste året har vært her som T2-student fra Bildøy Bibelskole. I år kunne ikke Bibelskolen stille med nytt T2-team i Kristiansund, men vi ønsker å videreføre arbeidet, sier kretsleder Arild Ove Halås i NRI som kommentar til at kretsstyret har ansatt Hans Ivar Guddal og Marte Sofie Leithaug i barne- og ungdomsarbeidet for kommende år.

Kristen idrettskontakt og leirarbeid
De to er forlovet og skal nå jobbe sammen, han i 50 % stilling i barne- og ungdomsarbeidet og hun i 20 % stilling som leirmedarbeider. Hans Ivar vil hovedsakelig arbeide med leirene, litt lagsbesøk og videreføre de to Krik-lagene NRI har startet i Kristiansund.

– Jeg har vært der ett år og ser viktighetene av å være der videre og fortsette Krik-arbeidet. Leirarbeidet er også viktig, sier Hans Ivar.

Han har vært med i leirarbeid siden han var liten.

– Det er en så utrolig flott måte å møte Jesus på. På leir kommer det både kristne og ikke-kristne. Ikke-kristne kommer ikke på møter, men de kommer på leir. Nå får jeg lov til å gi litt igjen, forteller Hans Ivar.

Pendling
Siden begge to bor i Trondheim, blir det pendling og mest helgejobbing. I Trondheim tar Marte Sofie grunnskolelærerutdanning, mens Hans Ivar skal jobbe i 50 % stilling som barnehageassistent i en kristen barnehage.

– Hvordan blir det å pendle?

– Det kan bli travelt, men jeg tror det skal gå bra. Marte Sofie og jeg kommer til å reise i lag, men jeg kommer nok til å være i Kristiansund litt oftere. Vi gleder oss begge to til å begynne å jobbe, svarer Hans Ivar Guddal.

Sommeren – en åndelig tørketid?

Sambåndet.no har spurt noen av ImFs medarbeidere om tips for å unngå at sommeren blir en åndelig tørketid.

− Kom til Lyngdal Bibelcamp eller noe bibelcamp lignende! er kretsleder Marit Ådnanes i Indremisjonssamskipnaden første reaksjon, før hun blir mer alvorlig.

− Det er veldig lett å komme ut av daglige rutiner i ferien, noe jeg merker med meg selv. Samtidig har man når man er på ferie, ekstra tid til bibellesning og til å lese åndelig litteratur, og det er godt å få påfyll og nye impulser. Man har ekstra tid for det viktigste. Det handler om prioritering.

Lyngdal Bibelcamp
Også nettkonsulent Kjetil Fyllingen i ImF-Ung vil oppfordre folk til å komme på Lyngdal Bibelcamp for å unngå at sommeren blir en åndelig tørketid.

− Det er gode møter, god forkynnelse og godt fellesskap, grunngir han og kommer med et alternativ til de som ikke har anledning til å komme på Bibelcampen. − Ellers kan man lytte på talene fra Bibelcampen som blir podkastet og lagt ut på ImF-Ung sine sider.

En fare
Kretsleder Arild Ove Halås i Nordmøre og Romsdal Indremisjon er litt usikker på om han har noen tips å komme med.

− Det må bli at man må være oppmerksom på at det er fare for at sommeren kan bli en åndelig tørketid, slik at en passer på seg selv. Fra mai til september foregår det gjerne ikke så mye. Det er mange som drar på stevne om sommeren, men det er mange som ikke gjør det, sier Halås.

Kurs på Birkeland Folkehøgskole
− Sommeren behøver ikke å være noen tørketid, ikke sørpå i hvert fall. Her er så mye man kan være med på og mye som skjer, sier forkynner Ingunn Holm i ImF Sør. Hun har også vært innom Lyngdal Bibelcamp, men det er et annet arrangement hun vil trekke frem.

− Jeg har ferie i juli og vil ikke reise før jeg har fått med meg kurset på Birkeland Folkehøgskole, som ikke er langt fra der jeg bor. Det er Johnn Hardang, Johan Halsne, Øystein Persson og Rune Ludvigsen som har kurset. Der er to bibeltimer om formiddagen, og en om ettermiddagen. Så er det møte om kvelden. Vi bor på internatet. Jeg er så glad for å få det med meg, sier Holm.

Guds ord og bønn
− Om sommeren, så vel som om vinteren, og i ferien, så vel som ellers i året, må du tilegne deg Guds ord, be og bruke andaktsbok. Det er mitt tips, sier forkynner Svein Hansen i Finnmark Indremisjon og fortsetter: − Sommeren er tid for ulike stevner som man kan dra på. Men det er kanskje ikke så mange i Finnmark.

Ungdomskonsulent Solveig Hosøy i ImF-Ung har lignende tips å komme med.

− Det er mange gode kristne stevner og arrangementer man kan dra på. Jeg er på Lyngdal Bibelcamp hele sommeren. Og så er det Bibel og bønn. Daglig påfyll er også viktig, forteller Hosøy.

Vil lønne ansatte via sponsorer

Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) vil styrke barne- og ungdomsarbeidet med nyansettelser utenom budsjett.

«Vi skal bygge framtidens NRI», erklærte nestlederen i kretsstyret, Sigbjørn Sørli, offensivt overfor Sambåndet i novembernummeret i fjor. Etter et ekstraordinært kretsårsmøte i oktober der økonomiske problemer ble diskutert, var budskapet fra Sørli klart:

– Det er barn og unge som er fremtiden. Det er i den gruppen vi må investere de få ressursene vi har.

Nye stillinger.
I forkant av kretsårsmøtet neste helg (5.–7. juni) har kretsstyret lagt fram dokumentet «Veien videre» (ekstern lenke). Her legges det opp til å ansette en barne- og ungdomsarbeider i halv stilling fra høsten 2015, som i hovedsak skal lønnes av penger fra eksterne sponsorer. I tillegg vil de ansette et team på inntil fire andreårsstudenter (T2) fra Bildøy bibelskole. De skal bo i Kristiansund og arbeide 50 prosent i byen og 50 prosent i kretsen. Dette kommer i tillegg til dagens halve stilling (for tiden 40 prosent) som leder for NRI-ung.

– Pengene til barne- og ungdomsarbeideren er i ferd med å komme på plass fra bedriftssponsorer, og vi leter etter den rette personen til stillingen. Kristiansund Indremisjon finansierer inntil fire T2-studenter, opplyser kretsleder Arild Ove Halås til Sambåndet.

Tre av T2-studentstillingene er allerede besatt: Sunniva Fuglestveit fra Mandal, Hans Ivar Guddal fra Hardanger og Daniel Solbakk fra Åsane ved Bergen begynner som barne- og ungdomsarbeidere 17. august og skal blant annet jobbe med Krik (Kristen idrettskontakt) og skolefritidsordning (SFO). De er i dag førsteårsstudenter ved Bibelskolen. En mentorordning er også på plass.

– Målet med nyansettelsene er å styrke lags- og leirarbeidet, og planen er at dette skal bli en varig ordning, sier Halås.

Økte gaveinntekter.
I månedene før det ekstraordinære kretsårsmøtet i oktober 2014 skrev Sambåndet flere ganger om likviditetsproblemer og bekymring for lønnsutbetalinger i NRI.

– Etter dette møtet har det skjedd mye positivt både økonomisk og på andre måter. Ordningen med frivillige gaver med skattefradrag (FGS) til kretsen har stabilisert seg på et nivå som ligger nesten 250.000 kroner over det som var tilfellet for et år siden, opplyser Halås.

Kretsen fikk et brukbart overskudd for 2014, og likviditetsbekymringene er lagt til side.
– Vi har nå det vi kan kalle en vanlig misjonsøkonomi, altså ingen overflod, men vi klarer oss, sier Halås.

Begynt å gå
De stillingene kretsen har i dag, består. I skrivende stund søker NRI etter en 50 prosent stilling som administrasjonsleder. Det betyr at stillingen til Jan Inge Nasvik på kretskontoret blir erstattet når han går av med pensjon.
Kretslederen tror folk skjønte alvoret etter det ekstraordinære kretsårsmøtet. Ett av alternativene til vedtak som kretsstyret la fram da, var sammenslåing med nabokretsen Sunnmøre Indremisjon.

– Det ble utløst en sterk vilje til å drive kretsen videre som egen enhet, sier Arild Ove Halås.

På spørsmål om de med dette klarer å bygge «fremtidens krets», svarer kretslederen slik:

– Dersom det som ligger i «Veien videre» blir vedtatt, er vi i alle fall i gang med å gå i den retningen vi ønsker å bevege oss, og et slik vedtak vil være noe av det mest positive på lenge.

Frænabu godkjent som leirskole

Leirstedet Frænabu har fått en «ekstrafot» å stå på når det nå kan ta imot skoleklasser til leirskoleopphold.

I sommer, i forbindelse med lanseringen av den nye hjemmesiden til Nordmøre og Romsdal Indremisjons leirsted Frænabu, www.frenabu.no, nevnte kretsleder Arild Ove Halås til sambåndet.no at det ble jobbet med å få godkjent Frænabu som leirskole. Nå har Fræna kommunestyre vedtatt med 31 mot 1 stemmer å støtte leirskoledrift på Frænabu.

Positivt bidrag
− Det vi håper, er at dette skal bidra positivt til økonomien, og at eiendommen og rommene blir utnyttet i større og bedre grad enn i dag. Vi ser at vi har mye å gå på når det gjelder å utnytte rommene, særlig i ukedagene, sier Halås.

− Og hvordan har det gått siden hjemmesiden til Frænabu kom, har det blitt mer utleie?

− Litte grann, men vi har ikke brukt hjemmesiden slik som vi hadde tenkt. I 2015 vil vi satse på at hjemmesidene til leirstedene våre blir mer kjent. Og vi skal starte et omfattende PR-arbeid mot skolene om vårt leirskoletilbud. Det er få leirskoler i Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Sogn og Fjordane. Vi har tro på at vi har et godt produkt.

Innstilte positivt
Prosessen med å få Frænabu godkjent som leirsted, startet i begynnelsen av januar. Det har vært møter og dialog med Bjørnsund Leirskole. Rektor ved leirskolen, Erling Hustad, har vært rådgiver i prosessen.

− Vi har også lagt stor vekt på ikke å trå inn på deres områder, sier Halås.

Det har også vært møter med rådmann, komunalsjef og leder for undervisningsavdelinga i Fræna kommune. Rådmannens innstilling til kommunestyret var at Fræna kommune støtter leirskoledrift på Frænabu. Et av kravene til en godkjent leirskole er at det pedagogiske personalet (lærerne) er ansatt i kommunen.

Seriøs aktør
− Vi har hatt besøk av representant for Norsk Leirskoleforening. Det har vært viktig for oss å bli godkjent av leirskoleforeningen for å være en seriøs aktør i markedet. Nå gjenstår noe arbeid med det pedagogiske opplegget, som Gunnlaug Lima har hovedansvaret for, forteller Halås.

Leirskolen har allerede fått sin hjemmeside, www.frenabu.no/leirskole, og noe av opplegget er allerede klart, som aktivitet og læring på og rundt Hostadvatnet, tur til Atlanterhavsveien, overnatte en natt i gapahuken i ”Frænabu-skogen”, tur til den gamle bygdeborga «Aslaksteinen» eller den store marmorgrotta «Trollkirka» og «Fjellet ved kysten» – fjelltur. De første «kundene» blir Molde Friskole, som kommer på leirskole til våren.

Ønsker flere talere på vegg

Men det lokale bedehusfolket er mer skeptiske til forslaget fra kretsleder Arild Ove Halås.

Da Nordmøre og Romsdal indremisjon (NRI) avviklet sitt ekstraordinære årsmøte i oktober, var dagens taler Erik Furnes. Generalen var til stede på veggen, via en videofil fra nettsiden preik.tv.

– Dette er noe vi vil oppfordre de lokale bedehusforsamlingene våre til å gjøre mer av, sier kretsleder Arild Ove Halås.

SKEPSIS
Men slett ikke alle som var møtt opp på årsmøtet, var fornøyd med måten talen ble gjennomført på.

– Reaksjonen har variert fra «kjempeidé» til «forkastelig», sier kretslederen.

Veggtalen ble brukt bevisst denne dagen for å demonstrere en annen måte å samles til møte på enn å få fysisk besøk av en taler.

– Når vi sliter med å dekke inn talerønskene, mener jeg dette er et svært godt alternativ, sier Halås som selv har vurdert å spille inn noen bibeltimeserier som kan distribueres.

– Vi vil oppfordre og legge til rette for at møter kan gjennomføres på denne måten, sier han.

FORTSATT BESØK
Også NRI-forkynner Jan Inge Nasvik har hørt de negative kommentarene. Han tror noe av årsaken er at forslaget kom samtidig med innsparingene og oppfordringen om mer pengestøtte.

– Flere gir uttrykk for å føle seg avspist. De tror det nå skal bli slutt på besøk av predikanter, og at de må klare seg med en tale på vegg, sier Nasvik, som understreker at dette ikke er intensjonen.

– Som predikant trives jeg veldig godt med å være på besøk på bedehusene og vil gjerne fortsette med det. Men med dette håper vi det kan være mulig å arrangere møter selv om det ikke skulle være mulig å få besøk av en predikant.

GODE RESSURSER
Det er også intensjonen til Arild Ove Halås.

– Slik situasjonen vår er nå, klarer vi ikke å dekke etterspørselen etter talere til enhver tid. Dessverre (og underlig nok) fører dette ofte til at man lokalt velger å la være å samles til møte, siden det ikke kom en tilreisende taler. Jeg lurer virkelige på hvor i Bibelen det står om en slik strategi, spør Arild Ove Halås i en nettleder på kretsens hjemmeside.

– Bibeltimer, taler, korte og lengre andakter m.m. kan lett lastes ned fra internett og så vises via projektor/videokanon på bedehuset, skriver Halås og peker på imfung-ressursen preik.tv og ressursene fra P7.no som gode kilder å øse av.

– BEDRE ENN Å AVLYSE
Til sambåndet.no utdyper han tankene.

– Svært mange hører jo både andakter og møteopptak foran tv-apparatet eller radioen hjemme. Hvorfor skal vi ikke kunne gjøre det samme når vi er flere, undres han og understreker at dette ikke betyr at møtebesøk forsvinner.

– Nei, men når vi ikke makter å komme ut, må jo dette være tusen ganger bedre enn å avlyse møtet fordi man ikke får besøk av en taler.

FELLESSKAPET
Det mener også medieleder i ImF, Petter Olsen.

– Jeg må si meg enig med Arild Ove, det må være bedre med en taler på veggen enn å avlyse møtet, sier han. Olsen er selv aktiv fritidsforkynner og peker på at det er flere grunner til å samles enn å møte en taler.

– Vi er lemmer på et legeme og har behov for å være i lag. Dersom taleren er eneste grunnen til at vi samles, er jeg litt bekymret for tankene våre om det kristne fellesskapet, sier Olsen.

Han er også klar over at han som mediesjef i ImF sitter på mange upubliserte opptak fra ulike arrangement i ImF-regi som kunne vært utnyttet bedre.

– Jeg skal nå ta spørsmålet med til ledergruppen vår og diskutere hva vi kan gjøre med disse, sier han.

FRA HELE VERDEN
En sammenheng som har lang og god erfaring med talere på veggen, er Willow Creek-bevegelsen. Da de nylig gjennomførte lederkonferansen The Global Leadership Summit (GLS) for 10. året, var det nesten utelukkende med talere på storskjerm.

– Det kan nok føles uvant i starten, men vår oppfordring til folk er å la seg engasjere. Lytt som om taleren var til stede. Ber taleren om respons, så gi denne; klapp hvis det skal klappes, rekk opp hånden hvis det skal rekkes opp hender, oppfordrer Elin Maria Haugland, prosjektleder i Willow Creek Norge.

– Vi arbeider mye med å gjøre det mest mulig naturlig og godt å se på, blant annet ved å skape naturlige overganger og at møteleder drar møtet videre etter talen, sier Haugland.

– Jeg har mange ganger tatt meg selv i å glemme at jeg ser på en skjerm, sier hun.

PS. Sambåndet.no har forsøkt å komme i kontakt med flere av de som har uttalt seg negativt, men ingen av dem har ønsket å si noe offentlig.

NRI fortsetter som egen krets

– Jeg er skuffet over årsmøtets og foreningenes manglende vilje til å forplikte seg til å løfte inntektene og slik holde oppe virksomheten i kretsen, sier kretsleder Arild Ove Halås.

Det ekstraordinære kretsårsmøtet i Nordmøre og Romsdal indremisjon vedtok lørdag at kretsen skal opprettholdes – uten at det kom forpliktende løfter fra lokalforeningene om tilstrekkelig økning av de årlige inntektene. Det ble derimot vedtatt at alle kretsens lokalforeninger skal gå i gang med en ekstraordinær pengeinnsamling for å avhjelpe kretsens prekære likvide situasjon.

– Hvordan de enkelte foreninger velger å gjøre dette er selvsagt opp til hver enkelt, men vi håper og forventer at alle blir med og følger opp årsmøtets vedtak, som også pålegger oss som enkeltpersoner å bidra ekstra, skriver kretsleder Arild Ove Halås i et referat fra årmøtet.

Kretsledelsen håper flere vil benytte anledningen til å øke sin faste givertjeneste eller inngå avtale om fast givertjeneste med skattefradrag. Muligheten til å gi gaver (med skattefradrag) via mobiltelefonen skal også gjøre det lettere å gi en ekstra gave.

– 13 personer forpliktet seg til å gi 5000 ekstra – til sammen 65.000 kroner – til kretsen nå. Vi håper flere vil henge seg på, skriver Halås og oppfordrer til å kontakte kretskontoret om man vil bli med.

Pr. 16. oktober har NRI ca. 337 000,- på konto.

– Regninger og lønn som forfaller frem til 15. desember, er pr. dato på ca. 700 000,-.  Selv om det vil komme inn både høstoffer og faste inntekter fremover, trenger vi et løft i inntektene de neste ukene, framholder Arild Ove Halås.

I en sms-utveksling med sambåndet.no klarer ikke kretslederen å legge skjul på at han er skuffet over resultatet av det ekstraordinære kretsårsmøtet.