Menigheten mistet alt, men ikke Jesus

Årets nasjonale bønnekonferanse, under navnet «Sammen for Hans ansikt», har rekorddeltakelse med 550 påmeldte. Det er omtrent så mange Grimerud gård, Ungdom i Oppdrags hovedbase i Norge, kan håndtere.

Tar bønn på alvor

Konferansens største profil er utvilsomt den anglikanske presten Andrew White.

– Jeg har stor glede å være sammen med nordmenn som tar bønn så alvorlig. For da går vi rett inn i Guds hjerte, og da vil han åpenbare for oss det han vil gjøre, sa han på i et seminar fredag.

55-åringen – som er lege og prest og har tre teologiske doktorgrader – står midt i et omfattende arbeid for kristne flyktninger fra Irak. Det er ingen tilfeldig gruppe mennesker, men folk fra hans egen menighet i Bagdad.

Han kom til Iraks hovedstad i 2005 og tjenestegjorde i St George’s Church som hadde 6.500 medlemmer. Nå er det rundt 1000 igjen. Etter at de fleste måtte flykte, gjør han alt han kan for dem i Amman i Jordan, i Jerusalem i Israel og i Betlehem som er under palestinsk kontroll. Her oppholder de seg i påvente av fast opphold andre steder.

White er avhengig av rullestol fordi han lider av multippel sklerose. Det hindrer ham ikke i å ha et tett reiseprogram, med hjemlandet England som base. Han er ofte i Amman, men møter ellers et vidt spekter av mennesker andre steder i regionen, både kristne, muslimer og jøder, som del i en vedvarende fredsinnsats.

Med støtte fra en mengde kontakter verden over og to unge assistenter som følger ham overalt, får han tilværelsen til å henge sammen og kan fortsette å tale, selv om kroppen ikke spiller særlig mye på lag.

Da IS kom

På Grimerud i Stange forteller White den grufulle historien om kvinnen som fikk besøk av IS-soldater. De sa de ville drepe henne og barna om hun ikke oppga sin kristne tro og gikk over til islam. Med tårer i øynene oppsøkte hun White og spurte om Jesus kom til å tilgi henne for at hun hadde gitt etter. «Jeg kunne ikke se på at de ville drepe barna mine, men du vet at jeg alltid vil elske Jesus. Han er sentrum i livet mitt. Vil han tilgi meg?», spurte hun.

White svarte at det alltid var tilgivelse å få hos Jesus.

Neste dag kom soldatene tilbake. Nå sa de til barna at de måtte følge islam, ellers ville de bli drept. Barna svarte at de aldri ville gjøre det. «Vi elsker Jesus. Vi snakker med ham hver dag, og han snakker med oss.»

– Så holdt de hverandre i hendene og sang den eneste engelske sangen jeg hadde lært dem, «Jesus loves me, This I know, For the Bible tells me so». Og mens de sang, ble de alle drept, fortalte White som fortsatte:

Beordret

– Våre folk har mistet alt, men de har ikke mistet Jesus. De vet at han er der sammen med dem. Dette er den ekstreme historien om hva som skjer med vår menighet. Over 1000 av mine folk er drept, sier han.

Presten forteller at da det strammet seg til i Bagdad, hadde han 34 soldater utenfor huset sitt som passet på at ingen angrep ham.

Til slutt gikk det ikke lenger. Det var for mange farer på alle kanter, og i 2014 ga Whites overordnede, erkebiskopen av Canterbury, ham klar beskjed om at han måtte ut.

– Jeg svarte at jeg alltid hadde sagt at jeg ikke ville forlate mitt folk, men erkebiskopen sa at «Hvis du ikke drar, blir du drept, og jeg vet at du er mer nyttig levende enn død».

IS er i stor grad slått tilbake i Irak, men under deres terrorvelde er de fleste av Iraks 1,5 millioner kristne fordrevet eller drept. Bare 150.000 er igjen, de fleste nord i landet, som i Ninive, den viktigste kristne byen som ble totalt rasert av IS.

Alle i Whites menighet har flyktet fra Bagdad, og han betjener mange av dem i Jordan. Han benyttet mange av dem utenfor Irak. White takker norske støttespillere for kjærlighet og omsorg og for bidrag i form av bønn og penger så arbeidet kan fortsette.

– Jeg takker for at dere ikke har glemt oss.

NORGESVENN: – Jeg har stor glede å være sammen med nordmenn som tar bønn så alvorlig, sier Andrew White. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

Farsfigur

Mange av barna han tar seg av, har fedre som er drept. Flere av dem ser på White som sin far, mens han ser på dem sine uadopterte barn. Omsorgen for barna og deres familier kommer tydelig fram hvor enn han taler.

I Amman, Jerusalem og Betlehem har de startet skoler for flyktningbarna, og ellers jobber de for å skaffe husrom, mat og klær og helsetjenester til familiene deres. I alt arbeidet legger han vekten på å formidle kjærlighet, enten det er overfor kristne eller folk med en annen tro.

– Jeg kan snakke med dere om metoder for bønn og sånt, men nøkkelen er å be ut fra en kjærlighetsrelasjon med den allmektige Gud, sa White.

– På skolene starter vi hver dag med bønn, og jeg spør alltid om hva barna ber om. De er blitt terrorisert og fordrevet, så de ber om fred, men hva annet ber de om? Noen ber om å få komme til Norge, Australia eller Canada, sier han.

I samtale med Kristelig Pressekontor sier White at han gjerne så at Norge tok imot flere av de kristne familiene som frister en uviss tilværelse og som aldri kan vende tilbake til Irak.

– Vis kjærlighet

– Du og dine menighetsbarn har opplevd grusom forfølgelse fra muslimske ekstremister. Hva tenker du om muslimene som forfølge dere?

– Vi må skille mellom ekstremister og vanlige muslimer, men vi har en plikt som kristne til å vise alle muslimer Jesu kjærlighet. Og dette er det like mulig å gjøre her i Norge som i Jordan. Det er til og med mer nødvendig her, for her tilhører vi kristne majoriteten. Muslimer i Vesten er en minoritet som noen ganger også er forfulgt fordi de blir sett på som den gruppen som huser terrorister, som de slemme, sier White.

Presten mener han er blitt en slags ekspert på å elske sine fiender.

– Det er fordi jeg er blitt nødt til å gjøre det så ofte, sier Andrew White med et underfundig smil. KPK