Antisemittisme og Israel

Sammen med noen ansatte fra ImF tilbrakte jeg i mars noen dager i Krakow i Polen. Vi markerte 70 år for gjenfødelsen av Israel som nasjon i fjor, og vi ville i år følge opp med å besøke denne byen som på mange måter illustrerer det totale sviket mot det jødiske folk på europeisk jord.

I Krakow gikk vi gjennom den jødiske bydelen, og ærlige guider malte for oss et samfunn der det var lite motstand fra den etniske majoritet når nazistenes raseideologi gjorde sitt inntog. Vi hørte livlig Klezmer-musikk på en jødisk restaurant og tenkte oss tilbake til hvordan det måtte ha vært i 1940 med 250.000 innbyggere, derav 68.000 jøder. En vakker by med masse liv og handel, men også med mørke holdninger. 90 prosent av byens jøder ble utryddet i nazistenes dødsleire, og resten ble drevet ut under kommunistregimet etter krigen. En vet om ca. 150 jøder i Krakow i dag.

Her må også kristne menigheter være på banen med undervisning for unge og voksne!

Dette er ikke bare polsk historie, for i større eller mindre grad er det vår felles historie – med noen få hederlige unntak som Danmark og Bulgaria. Derfor er det så sterkt og vondt å gå gjennom restene av dødsleirene og tenke: Hvordan er det mulig? Er det virkelig så mørkt her inne i et menneskehjerte? Kan opplyste mennesker tillate at slikt skjer?

Ja, det er mulig, og ekstra skremmende er det at det er grobunn for antisemittisme i Europa bare 74 år etter denne grufulle krigen. Derfor må denne historien være viktig å formidle for nye generasjoner, og da ikke bare om selve Holocaust, men hele historien som gjorde dette mulig. Her må også kristne menigheter være på banen med undervisning for unge og voksne!

Dersom vi ikke kjenner antisemittismens grunnholdninger, makter vi ikke å avsløre den i vår tids konspirasjonsteorier og spekulasjoner

Dersom vi skal forstå antisemittismen, må vi gå mye dypere enn å se på utslagene den fikk i nyere tid. Antisemittismen er nemlig like gammel som jødefolket selv. Da Jakobs ætt ble til et helt folk i Egypt, skal vi legge merke til faraos ord i starten av 2. Mosebok: «Se, israelittenes folk er større og mer tallrike enn vi. La oss nå gå klokt til verks mot dem, så de ikke blir enda mer tallrike. For om det blir krig, vil de kanskje slå seg i lag med fiendene våre og stride mot oss og dra ut fra landet.» Dette er klassisk tankegods om mistenkeliggjøring, og spekulering om hva jødene kunne komme til å finne på.

Du finner det enda mer utmalende i budskapet som ble sendt til perserkongene i Esra 4, og bakgrunnen for Esters bok er jødehatet som fikk spre seg på den tiden. Spesielle tiltak innføres for jøder, til forskjell fra andre innbyggere, og dette har gjentatt seg i ulike land gjennom hele diasporaen. Dersom vi ikke kjenner antisemittismens grunnholdninger om at jødefolket må kontrolleres og holdes nede, makter vi ikke å avsløre den i vår tids konspirasjonsteorier og spekulasjoner.

For oss henger kampen mot antisemittisme tett sammen med å stå opp for nasjonen Israel

For oss henger kampen mot antisemittisme tett sammen med å stå opp for nasjonen Israel. Vi husker nasjonenes unnfallenhet i å ta imot jøder på flukt før krigen og etter krigen. Grunnlaget for jødenes nasjonalhjem er befestet både i den lange historien som Bibelen vitner om, men også nødvendigheten ut fra det som har skjedd i nyere tid. Vi er stolte over å proklamere vennskap med nasjon som er bygd på verdier og rettsvesen som vi i vår del av verden burde holde høyt, men som vi etter hvert har tatt for gitt.

Mye av kritikken mot Israel er uhistorisk, den forholder seg ikke til realitetene, den er tatt ut av sin sammenheng, den forventer en standard på handlingsmåter som vi ikke setter til oss selv og andre, den glemmer den konstante sikkerhetsrisiko, osv. Ingen av oss kan pårope oss full objektivitet, men en del av oss har fått dypere kunnskap og kjennskap til regionens historie, samfunnsliv, religion og etniske grupper gjennom litteratur, turer, samtaler med jødiske og arabiske ledere osv. På den bakgrunnen fortoner mye av Israels-kritikken (f.eks. anklagene om apartheid) seg som rett og slett ulogisk, og en må spørre seg om det er dypere og mørkere grunner til en del av denne kritikken. Derfor mener jeg at en god del av Israels-kritikken har røtter i antisemittiske holdninger.

Vi bør reflektere over det faktum at alle majoriteter – uansett land – står i fare for å utvise uakseptable holdninger til minoriteter

Når dette er sagt, og dette gjelder ikke minst inn i våre menigheter, bør vi reflektere over det faktum at alle majoriteter – uansett land – står i fare for å utvise uakseptable holdninger til minoriteter. Det ser vi i vårt eget samfunn. Det ser vi tydelig også i vår kristne historie, der den forfulgte menighet etter hvert ble de som forfulgte andre, ikke minst jødene. På den bakgrunn skal vi også lese de nytestamentlige tekstene om jødene og menigheten, og som lutheraner vedkjenner jeg at vi har en svært kritikkverdig historie her.

Jeg nevner dette fordi vi lett kan ende opp i posisjonen «Israels-kritikk = antisemittisme». Da har vi sannsynligvis fjernet oss fra den ærlige historieframstillingen som Bibelen gir av mennesket generelt, og jødefolket spesielt, men vi unnlater også å se de områdene der en lever i strid med Guds tanke og vilje i det israelske samfunnet. Med en slik posisjon får vi også en overfladisk holdning til hva antisemittisme egentlig er, og dermed gjør det vanskeligere å identifisere og bekjempe den. For hvis vi overser hva historien viser oss om antisemittismens fatale konsekvenser, kommer den til å gjenta seg.