En god dag på Gardermoen

ULLENSAKER: Scenen er en forholdsvis trang møtesal på et konferansehotell like utenfor døren til Norges hovedflyplass. 41 ledere, ansatte så vel som medlemmer av styrer lokalt og regionalt, fra hele indremisjonsland er samlet til Rådsmøte 20. september. Det er et forum som ImFs lover slår fast at skal avholdes før hver generalforsamling, for å gi råd til ImF-styret.

Generalsekretær Erik Furnes i ImF klargjør målet for dagen: Å erkjenne nåsituasjonen og definere endringsbehov. – Hvordan skal vi jobbe sammen etter generalforsamlingen (GF) – krets, forbund og lokalforsamlinger? Kan vi forplikte oss på en prosess som vi kan få gjennomslag for i organisasjonen?

Forkynnelse

Furnes, og daglig leder Andreas Evensen i ImF-Ung, innleder med en kort repetisjon av de to organisasjonenes gjeldende strategiplaner. Furnes’ gjennomgang oppleves mer som en løypemelding for planen fra 2013, og ImF-Ungs plan fra 2018 knytter seg i stor grad til moderorganisasjonens.

På det første av de fire M-punktene, om misjon, erkjenner generalsekretæren at det har funnet sted en dreining fra den tradisjonsrike benevnelsen av ImF som «en forkynnerbevegelse». Nå er det mer reelt å snakke om «en misjonsbevegelse der forkynnelse er en bærebjelke i det vi holder på med». Like fullt handler det om den opprinnelige drømmen om å gi evangeliet videre til det norske folk.

Følger av strategiplan

Punkt to, om modning, fordrer nå at ImF i større grad enn før arbeider med utrustning av ledere, å bygge åndelig lederskap og kompetanse. – Virkeligheten vi lever i, tvinger oss til å ta et ansvar man kanskje ikke behøvde før, og her kommer Lederkonferansen inn, sier Furnes.

På punkt tre, mor og far (tro i hjemmet), forteller generalsekretæren om en aha-opplevelse for om lag ti år siden der han og andre ImF-ledere ble bevisstgjort på hjemmets plass. – Vi kan hjelpe foreldre med trosopplæring, men vi hadde oversett eller glemt at det er foreldrene og hjemmet som er den viktigste trosformidleren, vedgår Furnes.

Awana er derfor ikke bare et nytt trosopplæringsopplegg for barn og unge, men ressurser til foreldre for å få den åndelige samtalen i gang.

– Vi så ikke hverken Awana eller Lederkonferansen i 2013, men det er blitt til som følge av strategiplanen, påpeker Furnes.

Det fjerde M-punktet handler om å være medmenneske (diakoni). – Vi ble til som en diakonal bevegelse som fylte et behov som det offentlige ikke gjorde. Hva er nøden og behovene i dagens samfunn? Hva gjør vi for ungdom som faller utenfor, spør Furnes – og nevner Ørskog/Sjøholt folkehøgskole for unge fra 16 år og oppover, som et svar på det siste.

50 svar

Totalt 50 svar er kommet inn på spørsmålene som kretsene sendte ut i januar om hvordan man så for seg de ulike leddene i ImF i framtiden (se også egen sak i GF-delen av bladet). Innspillene var bakgrunnsmateriale for arbeidet denne lørdagen. – Noen har kommet lengre enn andre i hvordan de tenker at organisasjonen kan se ut i framtiden. Noen har ikke så mange drømmer. Hvem skal vi høre mest på? Det er viktig at folk skal få kjenne på deltakelse, men det er ikke så lett å trekke konklusjoner ut fra dette materialet, oppsummerer Furnes.

Generalsekretæren erkjenner at behov for talerhjelp er nevnt i svært mange av de 50 innspillene. – Hvordan hjelpe dem som har lite ressurser lokalt? Hvordan utruste mer enn å avlaste, spør han.

Rollefordeling

Når kretslederne skal rapportere fra arbeidet med spørsmålene hos dem, og hva de selv mener, kan Ole Christian Martinsen fra Nordmøre og Romsdal Indremisjon (NRI) melde om en god samtale på kretsårsmøtet: – Misjonsfolket vil bli sett, og de vil ha en sterkere relasjon til forbundet enn de har i dag, sier han. Og i stedet for sentralisering vil Martinsen blåse liv i lokalforeningene igjen, selv om heller ikke NRI-lederen utelukker sammenslåing av enkelte nærliggende foreninger.

Ole Andreas Wastvedt i ImF Midthordland etterlyser en klar rollefordeling for lokalledd, krets og forbund. Eksempelvis kan forbundet ha arbeidsgiveransvar og tilsynsfunksjon for hele indremisjonsfamilien, mener han, og trossamfunnets funksjoner må styrkes.

Prioritering

Så settes rådsmøtedeltakerne i gang med et usedvanlig konkret gruppearbeid som fyller det meste av dagen. Andreas Evensen definerer målet som å «presse oss til å se et større bilde» og å «prioritere oss fram til konkrete punkter som Rådsmøtet gir videre til styret». – En viktig egenskap for ledere er å se muligheter, påpeker han.

Med utgangspunkt i hvilken kompetanse gruppene mener at indremisjonsfamilien besitter i dag, og hvilken kompetanse man mener det er behov for framover, skal hver gruppe gjennom en utvelgelsesprosess. Utgangspunktet er hovedområdene behov, struktur og økonomi fra de 51 lokale innspillene. Etter flere prioriteringsrunder sitter hver gruppe igjen med det man vurderer som de seks viktigste tiltakene for å realisere ImFs strategiplan. Hver gruppe presenterer underveis slik at man har hatt mulighet til å ta inn forslag fra andre grupper i egen prioritering.

Oppsummeringen av gruppene prioriteringer viser at det å arbeide med strukturen, hvordan oppgaver og roller fordeles i organisasjonen, er det Rådsmøtet oppfatter som det viktigste tiltaket å jobbe med de neste to–tre årene. Dernest kommer åndelig lederskap, altså tilsynsordninger i form av eldste-/hyrderåd. Dette vil dermed bli viktige temaer for GF 8. og 9. november.

Uavhengig av hva man måtte mene om denne prioriteringen, kan det slås fast at det ble en god dag på Gardermoen.