Det gjelder livet

11.726. Et tall av mange som svirrer forbi oss, og som kunne ha stått for så mange ting. I dette tilfellet er det altså uttrykk for hvor mange svangerskapsavbrudd som skjedde i Norge i fjor. Det ville også vært riktig å si at tallet representerer litt flere enn innbyggertallet i Hammerfest kommune i Troms og Finnmark og litt færre enn de som bor i Sogndal kommune i Vestland – begge så vidt blant de 100 mest folkerike kommunene i landet. 

Deja vu

Det blir kanskje mer håndgripelig når vi setter det i perspektiv på denne måten. Men likevel; går det inn på oss? Berøres vi som kristne av dette – her vi «tross alt lever i 2020»? Jeg tar meg selv med, for spørsmålet – som vi så ofte hører og sier fra talerstolen – gjelder minst like mye meg selv som alle andre.

Jeg fikk en følelse av skamfull unnfallenhet

På en samling jeg var på nylig, lot initiativtakeren alvoret synke ned i oss. Jeg fikk en følelse jeg hadde hatt før, nærmere bestemt da jeg i mars 2014 var blant dem som fikk se filmen om Børre Knudsen sammen med Knudsen selv – en følelse av skamfull unnfallenhet. Samtidig – som en av de andre mannlig deltakerne på samlingen sa det – i hvor stor grad har jeg, som mann, legitimitet til å uttale meg i dette spørsmålet?

Det er jo det dette dreier seg om – et ufødt liv i mammas mage     

«Svangerskapsavbrudd», «abort». Det er begrepene som oftest benyttes. Skal vi virkelig trø til som konservative kristne, kaller vi det for «fosterdrap». På samlingen snakket vi i stedet om «ufødte barn» eller «uønskede barn». For det er jo det dette dreier seg om – et ufødt liv i mammas mage.

Filter

Vi snakket om fortvilelsen over å oppleve at det nesten er umulig å nå inn til folk med det vi virkelig ønsker å formidle om dette tabubelagte temaet, umulig å kommunisere at vi er motivert av kjærlighet til både mor og barn når man ønsker å få fram alternativ til å ta det gryende – uønskede – livet bort. Hvorfor oppfattes vi i stedet som dømmende?

Hvorfor oppfattes vi som dømmende?

Jeg har lært at når vi formidler noe, er vi en sender av et budskap der den vi henvender oss til, er mottakeren. Problemet er at budskapet må gå et stykke vei før det tas inn av øyne og ører. Dette veistykket kan vi kalle «støy» eller et filter, og det påvirker hvordan budskapet oppfattes av hjerne og hjerte hos mottakeren.

Rettigheter og holdninger

Hva består støyen eller filteret av når vi snakker om uønskede barn? Helt sikkert mange ting, og allerede her kan vi bli oppfattet annerledes enn vi ønsker. Men jeg tror at trenden i samfunnet der man blir stadig mer opptatt av å definere ting som rettigheter som man i neste omgang blir diskriminert i relasjon til dersom man ikke får dem innfridd, utgjør en viktig del av dette filteret. Det har blitt en rettighet – et gode – å ta bort et ufødt menneskeliv. Å fremme alternativer oppfattes dermed som et forsøk på å frata den gravide kvinnen denne rettigheten.

Vi som konservative kristne må ta et oppgjør med holdninger til alenemødre

En annen og minst like viktig del av filteret, er at særlig vi som godt voksne konservative kristne, må ta et oppgjør med holdninger til alenemødre. Klarer vi å legge mer vekt på at kvinnen har valgt å gi liv til et barn, skapt av Gud, enn på omstendighetene rundt unnfangelsen? Det må vi klare! 

Reduksjon

Som det ble påpekt på samlingen jeg stadig refererer til, er det et mål for myndighetene å forebygge uønskede svangerskap, og man setter inn tiltak for å redusere antallet. Faktisk har antallet aborter gått ned helt siden 2008, og tallet for 2019 er det laveste som er registrert i Norge.

11.726 er like mange som det bor folk i en av de 100 mest folkerike kommunene i Norge

Men likevel, altså. Selv det laveste antallet uønskede barn i løpet av et år – 11.726 – er like mange som det bor folk i en av de 100 mest folkerike kommunene i Norge. Det er ufødte mennesker, skapt av Gud.  

Kan vi gjøre noe med dette? Kan vi komme i kontakt med og nå inn til de kvinnene som finner ut at de er gravid med det de opplever som et uønsket barn? Spørsmålet lød inntrengende på samlingen. Barmhjertighetsveien ble anbefalt snarere enn eksempelvis lovveien. Det tror jeg er klokt. 

Tiltak før graviditet

Om de tiltakene som myndighetene setter inn, skriver Folkehelseinstituttet (FHI) dette: «Tiltaka gjeld fyrst og fremst å auka kunnskapen om kropp og seksualitet og betre tilgang til dei tenestene som er nødvendige for å ha eit godt og trygt seksualliv. I det ligg det mellom anna undervisning om kropp og seksualitet, lett tilgang til prevensjon, reseptfri naudprevensjon, og føreskrivingsrett av hormonell prevensjon til jordmødrer og helsesøstrer.» 

Kan vi gjøre noe når kvinnen er blitt gravid med et barn hun oppfatter som uønsket? Er det da noe alternativ til abort? I dagens samfunn synes det å være en stadig mer fremmed tanke

Felles for alle disse tiltakene er at de retter seg mot tiden før det uønskede svangerskapet er et faktum. Er det mulig å tanke seg at man kan gjøre noe når kvinnen er blitt gravid med et barn hun oppfatter som uønsket? Er det da noe alternativ til abort? I dagens samfunn synes det å være en stadig mer fremmed, til og med provoserende, tanke – og da tror jeg vi er tilbake i rettighetsdiskusjonen og -tenkningen.

Paradoks

I Norge fødes det i dag for få barn til å opprettholde befolkningen – noe som har vært tema i statsministerens nyttårstale. Samtidig står mange fram som uønsket barnløse, og man har fått gjennomslag for at man i større grad enn før skal kunne få barn ved hjelp av omstridt bioteknologi. Er det ikke da et paradoks at 11.726 barn ikke ble født i 2019? Ifølge FHI ble 83,1 prosent av alle selvbestemte svangerskapsavbrudd i Norge i fjor utført før 9. uke. Påvist alvorlig sykdom hos fosteret kan da vanskelig være en grunn. 

Spørsmålet må være hvordan kvinner som opplever seg gravid med et uønsket barn, likevel kan fullføre svangerskapet og la barnet bli født

Spørsmålet må være hvordan kvinner som opplever seg gravid med et uønsket barn, likevel kan fullføre svangerskapet og la barnet bli født. For mange kan det handle om økonomi, om utstyr, om et hjelpende og støttende nettverk. Kan vi som kristne komme i en posisjon der vi kan stille opp her? Kan vi våge å tenke tanken? Ressurser er det i alle fall ikke mangel på.

Adopsjon

På samlingen jeg deltok på, ble tanken sådd om at for noen gravide kan adopsjon være et alternativ til å avbryte. Ifølge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet blir noen få barn i Norge hvert år adoptert bort etter ønske fra de biologiske foreldrene. Men de siste årene har det dreid seg om færre enn ti barn i året. Sett opp mot tallet på 11.726 barn som ikke fikk oppleve livet, er det veldig få. For mange av oss vil det være et betydelig lengre lerret å bleke enn eksempelvis å støtte økonomisk. Men kanskje for noen?

Det er langt lettere å skrive det enn å ta det inn over seg

Noen har gjort noe. På Jørpeland finnes foreningen I mammas mage, med avdeling også på Jæren, som ønsker å være til hjelp for kvinner som opplever det som vanskelig å ha blitt gravid. Her er det mulig å bidra, eksempelvis økonomisk eller som «reservebestemor». 

Jeg skal være den første til å innrømme at det er langt lettere å skrive det enn å ta det inn over seg: Til sjuende og sist tror jeg det handler om hvorvidt vi – du og jeg – bryr oss om at 11.726 barn ikke får muligheten til å leve det livet Gud hadde tenkt dem til.  

På oppfordring fra Dagen-redaksjonen er innlegget også publisert i Dagen og på dagen.no 02.09.20.