Motstand i vår tid

Det handler om å sette spørsmålstegn ved kristne innbyggeres verdier og forslag om at kristne friskoler skal miste statsstøtte, som i Stavanger, om å sette økonomiske vilkår for trosfriheten, som i Klepp, og om offentlige skolers diskriminering av praksisstudenter fra NLA Høgskolen, som i Oslo. Man kan spørre seg om en slik motstand representerer noe nytt, og om hva som kan være årsaken til den.

Som kristne følger vi profeten Jesajas oppfordring (34,16): «Se etter i Herrens bok og les!» I de første tre kapitlene i Bibelen finner vi svar på de grunnleggende spørsmålene om forholdet mellom Gud og mennesker. I 1. Mos 1 var det Gud som både brakte inn det som var godt, gjennom skaperverket og dets ordninger, og som «så» – vurderte det til – å være godt (v. 31). Gud inviterte menneskeslekten til å være med på å forvalte (1,26–28) og arbeide videre på («dyrke og verne», 2,15) det Gud hadde sagt var godt.

Våre stamforeldre valgte i stedet kunnskapen fra Guds motstander, Satan. Eva ville selv «se», vurdere, hva som er godt (3,5–6). Det fikk dødelige konsekvenser for slekten, og en av hennes ætt (3,15) – Jesus – måtte bli menneske for å knuse Satans godhetsvurdering og gjøre det mulig for mennesket å få et gjenopprettet forhold til Skaperen.

Våre stamforeldres valg endret verden fra å være en Edens hage til å bli en skapning som «venter og lengter» etter frigjøring (Rom 8,19–23). Menneskene «byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen» (Rom 1,25). Derfor har gudfryktige kristne til enhver tid sett at det er «tankebygninger» og «høyder» i samfunnet som «reiser seg mot kunnskapen om Gud» (2. Kor 10,4). Det handler om at mennesket selv vil vurdere hva som er godt.

Vi må ikke la oss bli passive av «innvendingene fra den kunnskapen som med urette blir kalt så»

Derfor skal vi ikke være overrasket over motstanden også i vår tid. Vi må ikke la oss bli passive av «innvendingene fra den kunnskapen som med urette blir kalt så» (1. Tim 6,20). Vi skal argumentere imot forsøkene på å ta fra oss de økonomiske støtteordningene som forpliktende traktater forordner, men vi må også være forberedt på selv å ta større økonomisk ansvar. For vår gudgitte oppgave er kostbar: å vise våre medmennesker evangeliets vei tilbake til Edens hage – til Guds evaluerende kunnskap om hva som er godt.