Evangelister trengs

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER ImF må bryte opp fra en tanke om at evangelistens tjenestegave skal ivaretas av alle, mener Sambåndet.

I Ef 4,11 nevner Paulus fem embeter eller tjenestegaver som Jesus har satt inn i den kristne menighet. På Misjonsrådet 2024 ble det konstatert at særlig den ene av disse, evangelisten, er i ferd med å bli mangelvare i ImF.

Det ble antydet at dette også har vært bevisst. På en ledersamling i tiden 2010–13 skal det ha blitt sagt at evangelistenes tid var forbi og skulle avløses av tanken om at vi alle er evangelister. 

Ordet «evangelist» signaliserer en evangelieforkynner eller misjonær. Ifølge Bibelverket var evangelistene i den første kristne tid ikke knyttet til en enkeltmenighet, men reiste omkring. Dette stemmer godt med det bildet vi gjerne har av evangelisten, som en som har teltmøter og aksjoner på ulike steder, og som først og fremst forkynner til frelse.  

Samtidig understreker Paulus at alle de fem embetene er til «for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning» (v.12). Evangelisten har altså også en funksjon i utrustningen av den kristne forsamling. På Sendt-konferansen i april 2014 hevdet Arne G. Skagen endog at utrustning av menigheten er evangelistens viktigste oppgave.  

Å være evangelist handler ifølge Skagen ikke først og fremst om å være ute på gater eller stå på talerstolen under vekkelsesmøter, men om å «leve sitt kristenliv i hverdagen – der man er, som den man er». Det er nok en slik tenkning som har ført til postulatet om at alle kristne er evangelister. «Alle har vi evangeliet her inne», for igjen å sitere Arne G. Skagen, og det er vanskelig å være uenig i det. 

Men like fullt nevner Paulus evangelist som en egen tjenestegave, noe heller ikke Skagen avviser. En misjonær har oppmerksomheten rettet mot å nå ut, til de som ikke har tatt imot de gode nyhetene, samtidig som de kristne også kan bli vakt av hans eller hennes forkynnelse.  

Risikoen er til stede for at ImF sitter igjen med kun hyrder og lærere.

Risikoen er til stede for at ImF sitter igjen med kun hyrder og lærere, ble det sagt på Misjonsrådet. I så fall vil utrustningen av forsamlingen ha mangler, og vekkelsestonen i forkynnelsen blir svekket. Det er ikke alle gitt å være våken for når Den hellige ånd på en særlig måte vil gripe inn et sted. 

Derfor tror vi ImF må bryte opp fra en tanke om at evangelistens tjenestegave skal ivaretas av alle. «Guds ord til folket» må ikke stoppe ved bedehusveggen. Skal det å tilhøre en «vekkelsesbevegelse» være mer enn forgangne ord, må det rekrutteres og utrustes deretter. 

Først publisert i Sambåndet nr. 5/24, som kom ut 19. juni.

Lære fra Gud

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Teologer kan bli brukt av Den hellige Ånd til å utlegge bibeltekster, men teologi kan ikke sidestilles med Bibelen, skriver Sambåndet på lederplass.

Når teologer skal uttale seg om et emne, krever faget at de først gjør rede for hva andre teologer opp gjennom historien har sagt om det aktuelle temaet. Jesus sier dette til disiplene: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. (…) Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere» (Joh 16,12–14).

Vi tror det var formidlingen til de nytestamentlige forfatterne Jesus mente skulle fullføre hans budskap, og som Den hellige ånd skulle «ta av». Sammen med Det gamle testamente (GT) har vi fått et fulltonende budskap om og fra Gud – mer enn nok til et helt livs studium.

Sammen med Det gamle testamente har vi fått et fulltonende budskap om og fra Gud – mer enn nok til et helt livs studium.     

Teologer kan bli brukt av Den hellige Ånd til å utlegge bibeltekster, men teologi kan ikke sidestilles med Bibelen. I podkasten «Ulest» (ep. 25 og 26) fikk vi nylig et eksempel på det siste.

To teologer fra den delvis ImF-eide NLA Høgskolen får ikke Jesajas ord (53,5–12) om at Jesus tok den straffen for synd som vi skulle hatt, til å gå opp med teologiske utsagn om Gud. De mener det kun var vår synd Jesus tok på seg, og at Gud var fornøyd (ordvalget er ikke tilfeldig) med det.  

Hebreerbrevet tydeliggjør at jødenes gudgitte offertjeneste i GT var «en skygge av de goder som skulle komme» (10,1). For det var ikke med «blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod» Jesus gikk «inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning» (9,12; 1. Pet 1,18–20).

De tyr til en stråmann om at tanken om Jesu stedfortredende strafflidelse er en «hevnaksjon» fra Guds side.

Men Gud ofrer ikke Jesus, hevder de to NLA-teologene, det vil være det samme som å si at Gud krevde menneskeoffer. De tyr til en stråmann om at tanken om Jesu stedfortredende strafflidelse er en «hevnaksjon» fra Guds side (dagen.no 25.03.24). Vi tror det heller var at den treenige Gud ofret seg selv på korset for å frelse oss (2. Kor 5,14–21; Joh 3,16).   

Ifølge Sambåndets program fra 1898 skal bladet «hævde den gamle retfærdiggjørelses- og forsoningslære». Det brukte vi titusenvis av skrifttegn på i 2016 (nr. 11) og 2018 (nr. 2).

Ved å stille Jesus «til skue i hans blod (…) ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus» (Rom 3,25–26). Det er vår teologi, og vi holder oss til den.

Først publisert i Sambåndet nr. 4/24, som kom ut 02.05.24.

Sensur slår tilbake

/0 Kommentarer/i , , , /av

LEDER Samfunnsaktører som legger opp til at offentlig debatt skal være politisk korrekt, fremmer de synspunktene som oppfattes som mest ukorrekt, viser undersøkelse. Funnet støtter opp om vår prinsipielle holdning, konstaterer Sambåndet.

Sambåndet har flere ganger på lederplass advart mot lovverk som begrenser ytrings- og trosfriheten. Päivi Räsänen, som risikerer fengsel i Finland for å ha ytret seg om klassisk kristen samlivsetikk, observerer at rettsprosessen mot henne har skapt selvsensur hos særlig unge mennesker.

En ny forskningsrapport i Sverige («Speaking Silence») definerer selvsensur som «når noen avstår fra å uttrykke en mening av frykt for sanksjoner». I nettidsskriftet Kvartal 30. januar skriver tre statsvitere om funnene sine.  

I en undersøkelse i Sverige i 2021 var 53 prosent av dem som svarte, helt eller delvis enige i påstanden om at de ikke kunne uttrykke sine meninger åpent.

I den nye rapporten kommer det fram at selvsensur er mest omfattende rundt spørsmål om innvandring og integrering (40 prosent av de som svarte). Religion kom på tredje plass (14 prosent) fulgt av spørsmål knyttet til likestilling, like muligheter og LHBT-rettigheter (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, 8 prosent).

Menn som er misfornøyde med demokratiet, har lav tillit til andre mennesker, opplever trusler fra innvandring, er yngre og har lav inntekt og lav utdanning er de som mest tilbakeholder meningene sine. 

Tilhengere av partier på høyresiden er de som i høyest grad oppgir at de bedriver selvsensur. For det innvandringskritiske partiet Sverigedemokraterna (SD) er andelen på over 80 prosent, fulgt av tilhengere av Kristdemokraterna (KrF i Norge, 65 prosent) og Moderaterna (Høyre i Norge, 55 prosent).

Så lenge ytringer ikke inneholder trusler om fysisk vold, bør de møtes med motytringer, ikke straffeforfølgelse.  

Forskerne viser til at SD nær firedoblet sin oppslutning fra 2010 til 2022. Dette ser ikke ut til å ha ført til en konkret økning i innvandringsfiendtlige holdninger. Men forskerne mener at andre partier, samt aktører innen akademia, medier og politikk, har skapt «et debattklima … som har satt harde grenser for hva som kan debatteres, undersøkes og sies», og der det har blitt «startet kampanjer» mot mennesker som har et annet syn enn dem selv på eksempelvis innvandring og integrering.  

Samfunnsaktører som har lagt opp til en debatt som skulle være mest mulig politisk korrekt, ser altså ut til å ha fremmet interessene til det partiet i Sverige som minst av alle er politisk korrekt. Vi mener det støtter opp om vår prinsipielle holdning om at så lenge ytringer ikke inneholder trusler om fysisk vold, bør de møtes med motytringer, ikke straffeforfølgelse.

Steinene taler

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Det glade budskap om en frelse utenfor oss selv, er anstøtsklippe for moderne mennesker som nettopp insisterer på å lete etter noe i selvet å bygge på.

«Den stein som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein», synger salmisten (Sal 118,22). I reportasjen fra Urnes stavkirke i desembernummeret av Sambåndet kan vi lese at da statuen av Maria, trolig med Jesubarnet på fanget, ble tatt bort fra sin plass i stavkirken, mistet den eldgamle bygningen stabiliteten sin og måtte stives opp med bjelker.  

Tanken med å fjerne statuene var god, for reformatorene ønsket slutt på at det ble bedt til Gud gjennom helgenskulpturene. Kanskje vi likevel kan bruke dette som et bilde på det vi ser skje også i vår tid. 

Igjen feirer vi at han som er Ordet og Lyset, Jesus, «ble kjøtt og tok bolig iblant oss». Uttrykket «hovedhjørnestein» som vi innledet med, var på salmistens tid å forstå som landet Israel (Jes 28,16–17). Assyriske og babylonske konger som trengte inn i landet og bortførte folket på 700- og 500-tallet f.Kr., var «bygningsmennene» som forkastet Israel.  

Sannelig forkastes også den gjenopprettede staten Israel av dagens statsoverhoder, men nå vil de ikke lykkes. For Gud er en «snublestein og en anstøtsklippe» (Jes 8,14) for de vantro. Gud skal se til at Israel får den hovedrollen han har tiltenkt sitt eget land.

Som Israel forkastes også i vår samtid, gjør også Jesus det 

I Det nye testamentet samles den profetiske betydningen av steinene i én person (1. Pet 2). Jesus Messias ble forkastet av de jødiske lederne i samtiden, påpeker Johannes. Den korsfestede Kristus, hjørnesteinen i Guds frelsesverk, ble en snublestein for dem (Rom 9,31–32). 

Og som Israel forkastes også i vår samtid, gjør også Jesus det. Det glade budskap om en frelse utenfor oss selv, er anstøtsklippe for moderne mennesker som nettopp insisterer på å lete etter noe i selvet å bygge på. Vi ser resultatet i form av ødelagte selvbilder, psykiske problemer og selvmord, og krumbøyde mennesker som deler seg i grupper som slåss innbyrdes og mot hverandre. 

Men det finnes en bjelke som kan rette opp menneskelivet for tid og evighet. For selv om Jesus ble båret ut av Urnes stavkirke, står han for hjertedøren og banker. Han ønsker å gå inn igjen i det tempelet som kroppen vår er ment å være for ham.  

La det være vår bønn denne julen at noen kan åpne døren og la Jesus bli hovedhjørnesteinen i livet. «… salig er den som ikke tar anstøt av meg», sier Jesus (Matt 11,6).                      

«ImF», seier du?

/0 Kommentarer/i , , /av

LEIAR Må det vera slik at måten me organiserer bedehusarbeidet på, er avgjerande for medvitet om organisasjonen som står bak?

I ei rekkje av møte for å markera at forbundet rundar 125 år, var turen komen til ei stor forsamling i området. Forsamlinga er av typen med tilsette og «alt under eitt tak». Møtet var lagt til ein dag i veka der medlemmene er van med at det er samling. Vonaleg opplevdes det som eit godt møte – for dei fem som kom for å lytta til informasjon og tale frå den tilreisande ImF-tilsette. 

Dei 20 siste åra har ImF aktivt tilrådd å etablera slike forsamlingar på bedehusa. Det ligg då også fast at ImF er til for å støtta det lokale arbeidet. Dette er ikkje ein kritikk av denne strategien, men spørsmålet må stillast om det har vore meininga at krets og forbund sjølv skulle forsvinna ut av medvitet til medlemmene. 

Spørsmålet må stillast om det har vore meininga at krets og forbund sjølv skulle forsvinna ut av medvitet til medlemmene

Pastoren og andre med løn i forsamlinga, vil ofte formelt vera tilsett i kretsen og ha eit arbeids- og utrustingsfellesskap der. Men om me spør om medlemmene er klar over denne strukturelle tilknytinga og om organisasjonen får noko betydning for dei, er det grunn til å tru at svaret ofte vil vera «nei» – om då ikkje leiinga i forsamlinga er bevisste på røtene og lar det få betydning.   

Leiar for fellesskapsplanting i ImF, John Torjus Eriksen, ser ei ny form for fellesskap veksa fram som er knytt til heimane og har ein meir personleg karakter. Han trur ikkje at desse fellesskapa «får en dyp ImF-identitet». Om dagens forsamlingsmodell trur han at det i framtida blir krevande for forsamlingane «å være trofaste mot bibelske grunnsannheter».          

I eit slikt bilete kan ein seia at ein funksjon for ImF vil vera å tilby ulike strukturar for leiing og drift av forsamlingane, uavhengig av modell. Men om det er eit poeng også å auka medvitet om ImF mellom dei «vanlege» medlemmene, trur me det må noko meir til.  

Sjølv ikkje som «leverandør» av tenester som Awana, Leiarkonferansen, eit omfattande skulearbeid og Lyngdal Bibelcamp, får ImF ein tydeleg identitet i bedehuslandskapet.

Sjølv ikkje som «leverandør» av tenester som Awana, Leiarkonferansen, eit omfattande skulearbeid og Lyngdal Bibelcamp, får ImF ein tydeleg identitet i bedehuslandskapet. Me trur noko av løysinga ligg i meir tid for ImF-tilsette til førstelineteneste med tydeleg forkynning. Eit mål må også vera å vere med på å motverka faren for teologisk utgliding. Folk må få ansikt på ImF-tilsette, ikkje berre namn. 

I vinden

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Menneskerettighetserklæringen er blitt den sekulariserte Vestens «hellige tekst». Det er det avgjørende at også vi som holder en annen tekst for å være hellig, er oppmerksomme på.

Arbeidet med å lage en verdenserklæring om menneskerettigheter startet i 1946. Bakgrunnen var overgrepene mot sivilbefolkningen og Hitlers folkemord mot jøder og andre minoriteter under andre verdenskrig.

I 1966 vedtok FNs generalforsamling i tillegg en konvensjon (mellomfolkelig avtale) om sivile og politiske rettigheter (SP) og en konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK). Disse medførte at en rekke av rettighetene formulert i Menneskerettighetserklæringen, ble rettslig bindende for stater som underskrev konvensjonene, deriblant Norge.  

Dette kom tydelig fram i forbindelse med demonstrasjonene i månedsskiftet februar–mars mot vindmøllene innenfor Fosen reinbeitedistrikt i Trøndelag. 11. oktober 2021 avsa Høyesterett dom om at konsesjonen til Storheia og Roan vindkraftverk var ugyldig, fordi utbyggingen krenker reindriftssamenes rett til kulturutøvelse. Grunnlaget var artikkel 27 i den nevnte SP-konvensjonen. De unge demonstrantene ga seg ikke før regjeringen lot seg presse til offentlig å erkjenne at vindmøllene representerer et «pågående menneskerettighetsbrudd», noe som hadde en voldsom symbolsk effekt.  

Høyesteretts dom påla regjeringen å finne såkalte «avbøtende tiltak» som er tilstrekkelige til at vinterbeiteområdene ved Storheia og Roan ikke lenger anses som tapt. Det kan medføre at deler av Europas største vindkraftprosjekt kan måtte rives, uavhengig av kostnad og konsekvens. 

Det kan være fristende å tenke at det blir litt for voldsomt.

Slik er altså styrken til dette menneskerettighetsregelverket, og det kan være fristende å tenke at det blir litt for voldsomt. Men vi bør samtidig merke oss artikkel 18 i nøyaktig samme konvensjon. Her står det om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet, og vi siterer fjerde ledd: «Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres (…) frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.» Dette kaller vi for foreldretten, og den utgjør juridisk grunnlag for å drive kristne friskoler.  

Dersom det skulle bli slått fast at myndighetene innskrenker foreldreretten – noe regjeringens forslag til endring av «privatskoleloven» aktualiserer – vil det med nødvendighet også måtte anses som et «pågående menneskerettighetsbrudd». Og vi må kunne forvente at alle som har tatt de store, moralske ordene i bruk på vegne av reindriftssamene på Fosen, vil være like klare ved tegn på brudd på foreldreretten. For de vil vel ikke framstå som inkonsekvente og dermed ikke troverdige?

Først publisert i Sambåndet for mars, som kom ut 29. mars.              

Forførarane og dei forførte

/0 Kommentarer/i , , , /av

LEDER Forføring er den største utfordringa for kristne i eit av dei mest sekulariserte landa på kloden, skriv Erik Furnes på leiarplass i Sambåndet.

Det vert sagt at vi i Norge ikkje har mange forfølgde, men mange forførte. Det er heilt rett, sjølv om vi innan omgrepet «forfølgde» må inkludere alt frå utstøytingar, nedbryting av omdømme, hindringar for arbeid osb. til det mest alvorlege som tortur og død. Likevel er forføring den største utfordringa for kristne i eit av dei mest sekulariserte landa på kloden. 

Det er enormt sterke stemmer som snakkar ned evige sanningar i byte med datostempla verdiar.

Barn, unge og vaksne vert forført. Det er enormt sterke stemmer som snakkar ned evige sanningar i byte med datostempla verdiar der «det som er sant for deg, ikkje er sant for meg». Bibelens bodskap om å tilbe Skaparen og Frelsaren, er for mange bytta ut med tilbeding av det skapte. Tydelegast kjem dette til uttrykk innan kjønnsideologi og ateistisk naturalisme, og haldningane brer om seg langt inn i kristne organisasjonar og kyrkjesamfunn.

Ordbruken er så sterk at vi kan synast Han tek for hardt i.

Gud har eit hjarte som bankar for dei forførte. Vi finn aldri ei fordøming frå Jesus om dei som på ein eller annan måte er forførte av menneske, til dømes i form av vranglære, lovisk utøving av religion eller maktmisbruk. Vi finn heller ikkje fordøming og harde ord om dei som lever i synd, berre eit kall til omvending og nytt liv.  

Bodskapen frå Jesus er ein annan om dei som forfører andre, og ordbruken er så sterk at vi kan synast Han tek for hardt i. Desse to perspektiva ser vi veldig tydeleg i Matteus 18 der Jesus stiller eit barn framfor seg og understrekar at vi må alle ha barnets tillit til Gud for å kome inn i himmelriket. Så seier han: «Den som forfører éin av desse små som trur på meg, for han var det betre om ein kvernstein vart hengd om halsen på han og han vart søkkt i havsens djup. Ve over verda for hennar forføringar! For forføringar må koma, men ve over det mennesket som forføringa kjem ved!»

Om vi ikkje talar imot forførarane, vil enno fleire bli forført.

Som kristne, og spesielt som leiarar i våre kristne fellesskap, må vi vere leia av Jesu eksempel også her. Vi skal halde fram Evangeliet om Guds grenselause kjærleik og nåde for all synd som er sanna innfor Gud. Vi skal også vere tydelege imot alle stemmer som talar for å leve i strid med Guds openberre vilje med våre liv. Om vi ikkje talar imot forførarane, vil enno fleire bli forført. 

På mange måtar summerer desse to aspekta også opp ytterpunkta i mi teneste som leiar for ImF. Takk for all omsorg og forbønn, og Guds velsigning over alle som tener Gud i truskap i ulike delar av ImF sitt arbeid. 

Erik Furnes

Framtid for ImF?

/0 Kommentarer/i , , , /av

LEIAR Dei næraste åra vil avklara kor sterk organisasjon misjonsfolket skal ha i ryggen i framtida, konstaterer Sambåndet på leiarplass.

Når Indremisjonsforbundet (ImF) no er gått inn i det 125. året i teneste for Guds rikes sak, er det med betydelege utfordringar, ikkje minst økonomisk. Sambåndet-lesarane kjenner godt til dei store satsingane dei siste åra på Awana og Sjøholt folkehøgskole (FHS). Begge har kosta sentraleininga ImF mykje til no, og dei vil fortsatt gjera det.  

Samstundes er nettopp Awana og Sjøholt FHS døme på satsingar som treff midt i kjerneområdet for kva ImF er til for. Tusenar av barn og unge får ei mobil og motstandsdyktig tru, og kristne skular er ein av dei viktigaste misjonsstasjonane i vår tid. Sjøholt FHS har òg eit diakonalt perspektiv med sin visjon om å motivera skuletrøytte ungdomar frå 16 år og oppover, for vidare utdanning og arbeidsliv. Satsingane er gode og rette. 

Det vil vera tildekkande å seia at heile indremisjonsfamilien har stilt seg bak.

Initiativet til Sjøholt FHS kom på eit rektormøte så tidleg som i 2010 og var altså forankra breiare enn sentraleininga åleine. Men særleg etter at skuleprosjektet begynte å røyna på økonomisk, vil det vera tildekkande å seia at heile indremisjonsfamilien har stilt seg bak. Sjøholt FHS tydeleggjer difor også utfordringa for ImF som ligg i at kvar eining i indremisjonsfamilien har eigen økonomi, leiing og strategi. Slik kan ImF bli ståande med eit tungt økonomisk ansvar som det ikkje er opplagt at tilslutta einingar kan eller vil vera med og aksla. Samstundes har ImF vore god å ha når verksemder i organisasjonen har hatt behov for økonomisk støtte.   

Då ImF vart til i 1898, var det først og fremst for å tena og støtta det lokale arbeidet som alt var i gong. Og det er avgjerande å halda fast på at det er lokalt det viktigaste arbeidet skjer.

Spørsmålet er kva for rolle ImF skal ha i det bildet vi no ser.

Misjonsfolket sitt engasjement er no i aukande grad retta mot å byggja opp lokale forsamlingar. Spørsmålet er kva for rolle ImF skal ha i det bildet vi no ser, og om misjonsfolket vil engasjera seg også i organisasjonen. Forsamlingsstrategien har ImF – utan «eigennytte» – både oppmoda til og sidan 2017 også utrusta til gjennom Leiarkonferansen, i den kyrkjesituasjonen ein såg utvikla seg.

Har ImF vist at det lokale arbeidet framleis er tent med ei sterk sentraleining? «Det er gruelig mykje ImF sentralt driv på med. Det er ting vi som organisasjon har ein dekning på. Det må vi vita når vi skal til å endra», sa kretsleiar Sondre Orrestad på generalforsamlinga i fjor. Dei næraste åra vil avklara kor sterk organisasjon misjonsfolket skal ha i ryggen i framtida.

Gud og menneske

/0 Kommentarer/i , , , /av

LEDER Jesus var del av den samme treenige Gud som Den Hellige Ånd, også da han var på jorden. Det er derfor vi kan si at det dypest sett var Gud som ofret seg selv for oss.

Josef fikk høre dette av en «Herrens engel» (Matt 1,20): «Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd.»  

Bibelen bekrefter at Jesus var den som skulle komme fra «hennes ætt» – Evas ætt (1. Mos 3,15). Dette var den ætten som David ble født inn i, og som Josef tilhørte (Luk 1,32 og 2,4). Om Jesu ættetavle påpeker Lukas (3,23) at folk «holdt ham for» å være «sønn av Josef, sønn av Eli». Eli var Marias far, og Josef var Elis sønn i egenskap av svigersønn. Jesus ble født uten innvirkning fra en kjødelig mann. 

Dette klinger sammen med julehøytiden og handler også om kristologi, læren om Jesus Kristus, og om hans inkarnasjon og gjerning (kenose). Historisk var det et spørsmål om hva det innebar at mennesket Jesus var Gud. Som følge av denne diskusjonen, som også omfattet Den hellige ånd som guddommelig person, ble læren om treenigheten utformet på kirkemøtet i Nikea i år 325. 

«Vektingen» av Jesus som sann Gud og sant menneske har variert blant teologer, også konservative. Vi kan høre at Jesu dåp ved Johannes var en slags åndsdåp som istandsatte ham til å gjøre overnaturlige gjerninger og gjorde ham bedre kjent med Gud. Etter vårt syn går en slik tenkning for langt i å redusere Jesu guddommelighet.

Etter vårt syn går en slik tenkning for langt i å redusere Jesu guddommelighet   

«La det nå skje! For slik er det riktig av oss å fullføre all rettferdighet», sa Jesus (Matt 3,15) da Johannes – naturlig nok – nølte med å døpe ham. Vi tror det handlet om at Jesus ved dåpen stadfestet sin beslutning om å ta bort verdens synd, slik Johannes hadde vitnet om (Joh 1,29).  

Fil 2,7 – «da han i sin ferd var funnet som et menneske» – brukes for å begrunne Jesu påståtte avhengighet av Den Hellige Ånd. Men protevangeliet i 1. Mos 3,15 sier også at slangen skulle «knuse hans hæl». Det var nødvendig at Jesus ble menneske for å kunne gå i vårt sted og bli merket av det. Han ble «prøvd i alt i likhet med oss», men ble likevel funnet å være «uten synd» (Hebr 4,15). Frivillig ble han menneskenes tjener (Luk 22,27), men han sluttet ikke å være «i Guds skikkelse» (Fil 2,6). «… i ham bor hele guddommens fylde legemlig», skriver Paulus i Kol 2,9.

Det var nødvendig at Jesus ble menneske for å kunne gå i vårt sted og bli merket av det   

Jesus var del av den samme treenige Gud som Den Hellige Ånd, også da han var på jorden. Det er derfor vi kan si at det dypest sett var Gud som ofret seg selv for oss.  

Først publisert i Sambåndet nr. 12/22, som kom ut 21.12.22.

Les også: Nestleder i ImF-styret, Kjell Hauan, svarer Geir Inge Fuglestad om menn og kvinners tjeneste (i kommentarfeltet).

 

Fortapt bibeloversettelse

/0 Kommentarer/i , , , /av

LEDER Bibelselskapet står i fare for å gjøre seg irrelevant for bedehusfolket med den reviderte bibeloversettelsen som kommer i januar 2024.

I mer enn fire år har Bibelselskapet arbeidet med en revisjon av Bibel 2011. Arbeidet ble først offentlig kjent gjennom en artikkel i Vårt Land 25. oktober i år, og Bibelselskapets styre skal gjøre vedtak i desember. Denne gang er det særlig Det nye testamente som har vært under lupen. 

Endringen som er mest omtalt, er at «gå fortapt» i Joh 3,16, blir til «gå til grunne». Reaksjonene fra liberalt hold var forutsigbare: «Jeg er veldig glad for at vi nå ikke lenger skal gå fortapt», uttalte Bjørn Eidsvåg til Vårt Land 31. oktober. Det er en rørende naiv holdning, dette, at Gud skulle la seg styre i sin handlemåte av hvordan hans ord blir oversatt, fortolket eller bortforklart.  

Det er en rørende naiv holdning, dette, at Gud skulle la seg styre i sin handlemåte av hvordan hans ord blir oversatt, fortolket eller bortforklart

I Dagen 7. november skrev tidligere Fast Grunn-redaktør Jon Kvalbein at utskiftningen av ordet «fortapt» «signaliserer en læremessig endring som ikke kan aksepteres». 9. november avviser generalsekretær i Bibelselskapet, Øyvind Haraldseid, dette. Han skriver at «gå til grunne» handler om en «evig ødeleggelse». Oversettelsen beholder betydningen at «uten Jesu frelse er mennesket redningsløst fortapt».  

Skal vi tro generalsekretæren, ønsker altså Bibelselskapet ikke å endre forståelsen av Den lille bibel, heller ikke det evige alvoret i verset. Det er vi selvsagt glad for, men setter da spørsmålstegn ved hvorfor de vil endre ordlyden og dermed åpne for den forståelsen som eksempelvis Bjørn Eidsvåg umiddelbart gjør seg til talsmann for. Bibelselskapet mener «gå til grunne» ligger nærmere det greske verbet som er brukt, men fraviker denne oversettertanken i andre endringer (såkalt kjønnsinkluderende språk). 

Fra å ha en anerkjent bibeloversettelse av 1930 gjorde Bibelselskapet seg i mange år uaktuelle på bedehuset med «meningsoversettelsen» som kom i 1978

Fra å ha en anerkjent bibeloversettelse av 1930 (bokmål) gjorde Bibelselskapet seg i mange år uaktuelle på bedehuset med «meningsoversettelsen» som kom i 1978. Denne utgaven banet vei for misjonseide Norsk Bibel AS og deres oversettelse av 1988 (revidert i 2007). En av oversetterne, Thoralf Gilbrant, framholdt i boken «Hva er skjedd med Bibelen» at Bibelselskapet i 1978 brøt med en 150-årig bibeltradisjon: «Viktige ord som i århundrer har stått som bærere av teologiske hovedbegreper, er kastet ut av Bibelen.»  

Etter at Bibelselskapet nærmet seg 1930-oversettelsen i 2011, er det nå endringsiveren fra 1978 som styrer. Annenhver, altså. Det er ingen automatikk i at en ny bibeloversettelse blir tatt i bruk. Vi tror utgaven fra Norsk Bibel, som nå utgis av ImF-deleide Lunde Forlag, vil få et styrket marked framover.

Først publisert i Sambåndets novembernummer, som kom ut 17. november.

Les også: Hva er risikoen med ny bibeloversettelse?

Illusjonen om den livssynsnøytrale skolen

/0 Kommentarer/i , , /av

LEDER Det er oppmuntrende at det finnes unge som står opp for sin tro, skriver Sambåndet på lederplass.

Det gir sterke inntrykk å se bildet av elever i Sogndal som sitter utendørs i regnværet på en plen fordi de ikke får lov til å samles til kristent lagsmøte inne på skolen. Kommunen legger også ned forbud mot å henge opp plakater der en informerer om tilbud for ungdom på bedehuset.

Ifølge avisen Dagen (lenke krever innlogging) begrunner kommunen beslutningen med at skolens rom ikke skal disponeres til religiøse sammenkomster, og at religiøse samlinger kan virke ekskluderende og hindre lek og læring på tvers av religiøs orientering.

Dette føyer seg inn i rekken av lignende tilfeller vi har sett de siste årene. Karl Johan Kjøde, leder i Norges Kristne Skole- og studentungdomslag (NKSS), sier at kommune- og skoleadministrasjoner prøver å komme unna med en type argumentasjon som forutsetter at religion er et problem.

Det ateistiske livssynet får fritt spillerom i materiell og undervisning, og ny kjønnsideologi får fritt innpass overalt under toleransen og mangfoldets fane

I stedet for at vi kan ha felles arenaer for livssynsmangfold, der respekt for ulikheter ses på som en rikdom og ressurs, blir rommet for utøvelse av tro stadig mindre. Alle som har gått i den offentlige skolen i løpet av de siste tiårene, vet at livssynsnøytralitet er en illusjon. Det ateistiske livssynet får fritt spillerom i materiell og undervisning, og ny kjønnsideologi får fritt innpass overalt under toleransen og mangfoldets fane.

Det er oppmuntrende at det finnes unge som likevel står opp for sin tro. Det har de med all sannsynlighet fått med seg fra hjemmet og det kristne fellesskapet. Foreldre har en gudgitt oppgave og mulighet til å formidle tro og verdier videre til sine barn, og aldri har bevisstheten om dette vært viktigere.

Foreldre har en gudgitt oppgave og mulighet til å formidle tro og verdier videre til sine barn, og aldri har bevisstheten om dette vært viktigere

Det kristne fellesskapet må også se viktigheten av å undervise systematisk for barna og ungdommen i sin sammenheng. Og vi vil løfte fram betydningen av de kristne friskolene. Det vil koste mer, men det er en god investering for framtiden.