Uklare grenser

LEDER Historien viser at bedehusbevegelsen av og til har valgt å lytte til hva en person med annen tilhørighet, faktisk sier, og at det har ført velsignelse med seg.

Ung landsmøte (UL) 2021 ble arrangert digitalt av NLM ung og ImF-Ung 28.–31. juli. To dager før mottok Sambåndet-redaksjonen reaksjoner på en av kveldsmøte-talerne, Christine Caine. I avisen Vårt Land 30. juli satte også tidligere misjonær for Misjonssambandet, Øystein Ruud, spørsmålstegn ved Caines deltakelse. Forskningsleder ved Høyskolen for ledelse og teologi, Karl Erik Tangen, plasserer Caine i «en moderat utgave» av «velsignelsesteologi» – tanken om at man blir velsignet av å velsigne andre.

Det Vårt Land-artikkelen ikke nevner, er at Christine Caine flere ganger offentlig, og så  sent som i juni 2013, har omtalt Joyce Meyer som sin «åndelige mor». Meyer har både skriftlig og muntlig forkynt at Jesu forsoningsverk ikke ble fullført på Golgata kors, men først i dødsriket i dagene etterpå. Dette nøler vi ikke med å kalle vranglære – og Meyer skal da også selv ha tont ned dette i sin forkynnelse.

At Christine Caine har knyttet seg så tett til Joyce Meyer vitner etter vårt syn om sviktende dømmekraft med tanke på valg av åndelige forbilder

At Christine Caine har knyttet seg så tett til Joyce Meyer vitner etter vårt syn om sviktende dømmekraft med tanke på valg av åndelige forbilder. Det er dette vi sitter igjen med som hovedankepunkt mot henne, og spørsmålet er om det betinger en avvisning. NLM ung påpeker at de ønsker å skille mellom nettopp det som på engelsk kalles «guilt by association» og det personen selv forkynner.

UL fikk samme type reaksjoner mot seg i 2016, da i forbindelse med bandet Leeland, som det kom fram at var tilknyttet Bethel Church med Bill Johnson i spissen.

Hvor enkelt er det å trekke grensene her? Skal man være noenlunde prinsipiell og konsekvent, bør noen og enhver av oss vente litt med å stige opp på barrikadene, også i tilfellet Christine Caine. Det var eksempelvis en spesiell opplevelse å sitte under John Pipers talerstol på European Leadership Forum i 2016, vel vitende om at han betraktes som en av premissleverandørene for ny-kalvinismen. Og hva med Øystein Gjerme som taler på Lederkonferansen i 2019, selv om ImF ikke stiller seg bak Pinsebevegelsens lære om åndsdåp?

En løsning på dette kunne være å legge bekjennelsesskrifter og formelle trosgrunnlag slavisk til grunn for valg av bidragsytere. Men historien viser at bedehusbevegelsen av og til har valgt å lytte til hva en person med annen tilhørighet, faktisk sier, og at det har ført velsignelse med seg. Det viktigste er å gjøre gode vurderinger på forhånd, som vi har tillit til at også UL-arrangøren har gjort, og så man lære av eventuelle erfarte feil.

Ny start

Det er behov for en skikkelig restart for at alle skal oppdage betydningen og gleden ved å være sammen igjen, mener Sambåndet.

I siste smittevernråd som ble sendt ut fra ImF og kretsene, la vi med en oppfordring til å forberede «restart» når vi etter sommeren kan begynne et nytt semester:

Etter en lang periode med både møteforbud og tunge restriksjoner, er det mange av våre forsamlinger og fellesskap som trenger en ny giv. Noen har kommet på avstand fra fellesskapet og trenger på nytt å se betydning av å faktisk samles om Guds ord, bønn, nattverd og fellesskap. Vi oppfordrer derfor alle styrer om å legge til rette for en samlingsfest eller lignende, der en kan feire at vi igjen kan samles fritt, og minne hverandre på gode grunner for at vi bør samles i Guds forsamling.

Både små og store fellesskap har de siste månedene benyttet digitale hjelpemidler for å holde kontakten. Mens noen har vansker med å se det gode i slike møtepunkt sammenlignet med fysiske møter, melder andre om positive erfaringer. Noen har faktisk fått bedre kontakt med mennesker de før ikke kjente så godt. Noen som før hadde et perifert forhold til forsamlingen, er blitt mer «koblet på» ved å bruke plattformer der de kan kommunisere med andre uten å måtte ta hensyn til de ulike kodene som lett gjør seg gjeldende i bedehus og kirker.

De som har tatt i bruk «streaming» av møter og gudstjenester på internett, er blitt tvunget til å kommunisere mer utadrettet, vel vitende om at en potensielt taler til møtefremmende og ikke-troende. For en bevegelse med kall til å nå folket med Guds ord, er dette en nyttig bevisstgjøring som vi må ta med oss videre.

Det er ingenting som kan erstatte det at vi kommer sammen i Guds hus til oppbyggelse og fellesskap

Likevel er det ingenting som kan erstatte det at vi kommer sammen i Guds hus til oppbyggelse og fellesskap, og mange bedehus har hatt så lav oppslutning det siste året at det er behov for en skikkelig restart for at alle skal oppdage betydningen og gleden ved å være sammen igjen. Vi oppfordrer altså alle styrer om å vurdere å sende en personlig oppmuntring og invitasjon til alle medlemmer eller tilhørige, gjerne før sommerferien. Vis at dere vil ha dem med videre! Både ImF sentralt og våre kretser er tilgjengelig for innspill og hjelp med tanke på hvordan dette kan gjøres.

Det åpenbarte

At noe er fortiet og skjult er lykkeligvis ikke et bibelsk ideal, påpeker Sambåndet på lederplass.

«Han var forut kjent, før verdens grunnvoll ble lagt …», skriver Peter i sitt første brev (1,20) – om Jesus. Så fortsetter apostelen: «… og for deres skyld er han blitt åpenbart ved tidenes ende.» En tilsynelatende motsetning, for noe som er kjent, trenger vel ikke å åpenbares? Jo, for her handler det om hvem som visste hva. Før mennesket var skapt var Jesus kjent av Gud som slektens frelser.

Vi har nettopp feiret påske og gledet oss over fullbyrdelsen av vår frelse. Hvor stort det også er at Gud altså valgte å åpenbare dette for oss i vår levetid (jf. 1. Kor 2,10) – mellom Jesu første og andre komme – slik at vi kan ta konsekvensen av det vi får vite.

I Rom 16,25–26 skriver Paulus om «det mysteriet som det har vært tiet om i evige tider, men som nå er kommet for lyset og etter den evige Guds befaling ved profetiske skrifter er blitt kunngjort for alle folk for å virke troens lydighet». Mysteriet handler ikke utelukkende om den frelsen i Jesus Kristus – dette er åpenbart også i Det gamle testamente. Men det at Gud en gang – og for en periode – skulle tilsidesette sitt jordisk utvalgte folk og «ta ut av hedningene et folk for sitt navn» (Apg 15,14) og gjøre det til Jesu brud – det var det taust om i gammeltestamentlig tid. Men nå er også dette kommet for dagen (Ef 3,3).

Å bidra til at de mange skattene i dette mysteriet blir klarlagt og utmalt for øynene til mennesker i alle aldersgrupper, er Indremisjonsforbundets fornemste kall. Og etter Sambåndets opprinnelige program plikter bladet å «hævde den gamle retfærdiggjørelses- og forsoningslære, og at Jesus er given os til helliggjørelse».

«… jeg har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd», erklærer Paulus i Apg 20,27. Apostlenes inspirerte ordvalg gir også tilskyndelse og frimodighet til et rent yrkesfaglig siktemål. Da indremisjonshøvdingen Lars Oftedal grunnla Stavanger Aftenblad i 1893, definerte han lesernes behov slik i den første lederen: «Man vil ha full beskjed, sannferdig utredning av faktiske forhold og tilstander, alvor i behandlingen av de store livsspørsmål.» I de saker redaksjonen finner det aktverdig å kaste lys over, vil dette være et mål. For det at noe er fortiet og skjult er ikke et bibelsk ideal. Lykkeligvis.

Frihet under press

De beroligende ord til kristne om fortsatt forkynnelsesfrihet, kan vise seg å være lite verdt, skriver Sambåndet på lederplass.

Høsten 2020 ble norsk lov endret ved at man kan bli straffet for blant annet å vise «ringeakt» overfor transpersoners «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk». ImF var blant organisasjonene som advarte mot utvidelsen av straffeloven. Ville forkynnelse av et bibelsk syn på ekteskap og seksuelt samliv nå bli straffbart?

Menneskerettsekspert Anine Kierulf så ikke noen grunn for en slik bekymring. Bare dersom man bruker Bibelen på en måte som «grovt nedvurderer eller undergraver menneskeverdet til homofile eller transpersoner, eller tilslutter seg integritetskrenkelser mot dem», vil forkynnelse og bibelutleggelse kunne bli rammet, mente Kierulf.

30. april kom imidlertid nyheten at den finske riksdagspolitikeren Päivi Räsänen er tiltalt for tre påståtte lovbrudd: Å ha forfattet en traktat om at Gud skapte mennesket til mann og kvinne, å ha lagt ut bibelvers om homofili på sosiale medier og å ha uttalt seg i et TV-program om hva Jesus ville ha tenkt om homofile. Räsänen avviser å ha truet eller ærekrenket homofile. Hun har understreket de homofiles menneskeverd, men gjort oppmerksom på hva Bibelen sier om homofilt samliv.

I mars skrev Kristelig Pressekontor om den tyske presten Olaf Latzel, som i november 2020 ble dømt til å betale over 80.000 kroner i bot for å ha «ansporet til hat» mot homofile. Bakgrunnen var at han under et internt ekteskapsseminar med 30 deltakere hadde kommet med karakteristikker om homofili og homofile. Uroen startet et halvt år etterpå da noen la uttalelsene ut på Youtube.

Er mennesket et seksuelt vesen og bare det?

Presten har beklaget deler av ordbruken sin, og det med rette, men ikke standpunktet. I likhet med Räsänen skiller Latzel mellom homofili, som han på bibelsk grunn avviser, og det ukrenkelige menneskeverdet til homofile. Dommeren mente at en slik prinsipiell tenkning var «uforståelig» og hevdet at «den seksuelle orienteringen er en del av en person og definerer vedkommendes personlighet». Men er mennesket et seksuelt vesen og bare det? Mange kristne som oppfatter seg som homofile, men som velger å avstå fra et seksuelt samliv, vil protestere mot en slik tenkning.

Dersom man skal følge den tyske dommers resonnement, kan det synes som om ønsket om å ramme inn seksualiteten, må forstås som integritetskrenkende. Da har samfunnet åpnet en dør som kan få uante konsekvenser, og de beroligende ord til kristne om fortsatt forkynnelsesfrihet, vil være lite verdt.

Det sitter i veggene

Er det for mye som er uuttalt i kristne forsamlinger, ting som man bare tror er slik eller slik uten at man faktisk har snakket om det, spør Sambåndet på lederplass.

Som en del av temaseksjonen i marsnummeret har Sambåndet intervjuet en 22 år gammel kvinne. For noen år siden var hun aktivt med i forsamlingen Fredheim i Sandnes, og hun har mye godt å si om den. Hun sluttet å gå der på grunn av flytting, men når hun nå er tilbake på Nord-Jæren, har hun ikke gjenopptatt kontakten. Faktisk har hun for tiden ikke noen forsamlingstilknytning i det hele tatt.

På spørsmål om hva hun ser etter i en kristen menighet, svarer 22-åringen at hun ønsker «å bli akseptert og inkludert». Hun tror at det ikke vil bli tatt godt imot at hun nå er samboer. «Er du sikker på det?», spør Sambåndets journalist. «Jeg har ikke spurt folk på Fredheim, men jeg tror at det kan bli et problem», svarer 22-åringen.

Det konkrete eksempelet om samboerskap er verken det beste eller det mest relevante her

Det konkrete eksempelet om samboerskap er verken det beste eller det mest relevante her. Det prinsipielt interessante er at kvinnen har gjort en antakelse om noe basert på noe hun tror, og trukket konsekvenser av det, uten å undersøke nærmere.

I rapporten fra undersøkelsen om 18–35-åringer påpeker den amerikanske presten og forfatteren Tish Harrison Warren at denne aldersgruppen lengter etter solid undervisning om kristen tro og praksis. 40 prosent av kristne unge voksne som deltar i forsamlingen, svarer at de gjør det for å motta relevant undervisning, 39 prosent trekker fram at de ønsker å få visdom for hvordan man kan leve trofast, og 35 prosent er opptatt av hvordan man kan anvende Bibelen. 47 prosent sier de opplever at kirkens undervisning har mangler.

Uuttalte tankebaner og forventninger bør evalueres og – om de finnes tjenlige – begrunnes i åpenhet

Her vil de fleste forsamlinger – for nå snakker vi ikke om Fredheim spesielt – ha noe å lære. Uuttalte tankebaner og forventninger som ikke er like enkle for alle å oppdage eller forholde seg til, bør evalueres og – om de finnes tjenlige – begrunnes i åpenhet. Det må også være en grunnfestet kultur i forsamlingen for at medlemmene kan ta opp ting de opplever vanskelig, og få gode svar på det.

Selv om man ikke kan regne med å få aksept i en kristen forsamling for alle valg man tar, må målet være at alle opplever seg omsluttet av forsamlingens omsorg. Inkludering forutsetter ikke aksept, men åpenhet og ærlighet om det kristne livet.        

Motstand i vår tid

Det nye året har startet med nok en bølge av motstand mot et livssynsåpent samfunn. På lederplass i nyeste nummer gir Sambåndet et svar på hva som kan være årsaken.

Det handler om å sette spørsmålstegn ved kristne innbyggeres verdier og forslag om at kristne friskoler skal miste statsstøtte, som i Stavanger, om å sette økonomiske vilkår for trosfriheten, som i Klepp, og om offentlige skolers diskriminering av praksisstudenter fra NLA Høgskolen, som i Oslo. Man kan spørre seg om en slik motstand representerer noe nytt, og om hva som kan være årsaken til den.

Som kristne følger vi profeten Jesajas oppfordring (34,16): «Se etter i Herrens bok og les!» I de første tre kapitlene i Bibelen finner vi svar på de grunnleggende spørsmålene om forholdet mellom Gud og mennesker. I 1. Mos 1 var det Gud som både brakte inn det som var godt, gjennom skaperverket og dets ordninger, og som «så» – vurderte det til – å være godt (v. 31). Gud inviterte menneskeslekten til å være med på å forvalte (1,26–28) og arbeide videre på («dyrke og verne», 2,15) det Gud hadde sagt var godt.

Våre stamforeldre valgte i stedet kunnskapen fra Guds motstander, Satan. Eva ville selv «se», vurdere, hva som er godt (3,5–6). Det fikk dødelige konsekvenser for slekten, og en av hennes ætt (3,15) – Jesus – måtte bli menneske for å knuse Satans godhetsvurdering og gjøre det mulig for mennesket å få et gjenopprettet forhold til Skaperen.

Våre stamforeldres valg endret verden fra å være en Edens hage til å bli en skapning som «venter og lengter» etter frigjøring (Rom 8,19–23). Menneskene «byttet bort Guds sannhet mot løgnen og æret og dyrket skapningen fremfor Skaperen» (Rom 1,25). Derfor har gudfryktige kristne til enhver tid sett at det er «tankebygninger» og «høyder» i samfunnet som «reiser seg mot kunnskapen om Gud» (2. Kor 10,4). Det handler om at mennesket selv vil vurdere hva som er godt.

Vi må ikke la oss bli passive av «innvendingene fra den kunnskapen som med urette blir kalt så»

Derfor skal vi ikke være overrasket over motstanden også i vår tid. Vi må ikke la oss bli passive av «innvendingene fra den kunnskapen som med urette blir kalt så» (1. Tim 6,20). Vi skal argumentere imot forsøkene på å ta fra oss de økonomiske støtteordningene som forpliktende traktater forordner, men vi må også være forberedt på selv å ta større økonomisk ansvar. For vår gudgitte oppgave er kostbar: å vise våre medmennesker evangeliets vei tilbake til Edens hage – til Guds evaluerende kunnskap om hva som er godt.

Ver edrue og vakne

Midt i ei kaotisk og turbulent tid er det på sin plass å minne om ei oppmoding som vi finn gjentatte gonger i testamentet: «Ver edrue og vakne!»

Mange av oss nyttar massevis av tid på å tråle gjennom nettsider, sosiale media, endelause nyheitssendingar, dokumentarar, magasin osb. Verda er blitt ganske liten, slik sett, og tilgang på informasjon er enorm. Vi vert bombardert med sterke bilde, feite overskrifter og høgrøysta talarar. Ofte får vi presentert tankar som er meir eller mindre konspiratoriske ved at ein koplar saman fakta og rykte på ein måte som er vanskeleg for dei fleste å etterprøve. Nokre står fram med krystallklare profetiar som dei skal ha fått frå Herren, og når dei ikkje slår til, godtek ein gjerne bortforklaringar i staden for å akseptere det som falskt.

Ofte får vi presentert tankar som er meir eller mindre konspiratoriske

Som kristne byggjer vi vår tru på Bibelen. Den oppmodar oss til å akte på profetordet (2.Pet 1:19), og utlegginga av det profetiske ord har historisk hatt stor plass i ImF. Det ønskjer vi også for ettertida, for rett brukt er det «ein lampe som lyser på ein mørk stad». Det gir oss håp, retning og fred, og ikkje minst fyller det oss med ein gudgitt nød for folk og land om at fleire må verte frelste.

Vi er ikkje i tvil om at utviklinga innan informasjonsteknologi, finansvesen, våpenteknologi, medieverd, statleg overvaking osb. kan teikne eit skremmande framtidsbilde der dette skal misbrukast av Den lovlause, slik 2.Tess 2 skildrar. Her les vi likevel at dette ikkje skal sleppast laust i smug, men ope med teikn og under. Vi er ikkje der, og fleire av oss trur ikkje vi skal oppleve det som Guds folk heller, men vi skal uansett vere edrue og vakne om det som hender i vår tid.

Vi skal nytte den sunne fornuft som Gud har gitt oss, til å vurdere

Det handlar om at vi skal nytte den sunne fornuft som Gud har gitt oss, til å vurdere. Til dømes er det ingenting i det vi veit om covid 19-vaksina som skulle tilseie at vi ikkje skulle ta den, sjølv om nokre kanskje vil stille seg litt lenger bak i køa for å vurdere biverknader over tid.

«Ver edrue og vakne!» Om vi ikkje har formaninga frå Jesus og apostlane i ryggmargen, kan resultatet verte ei uroleg og flakkande sjel utan fotfeste og retning. Bibelen er ikkje spekulativ, men nøktern. Ikkje svermerisk, men realistisk. Den fortel oss ikkje alt om det vi skal møte i framtida, men nok til at vi skal ha det vi treng å vite for at vandringa skal vere stødig mot det målet Gud har sett fram for oss.

Holder vi entusiasmen oppe?

Det som vil holde vår entusiasme oppe, er en bevissthet om at vi tjener Herren, og det er uavhengig av om vi kan møtes eller ikke.

Forståelig nok er det en del som tar det tungt at vi har anbefalt møtestopp i denne fasen av pandemien (lederen er skrevet før “oppmykningen” av 19.11.20, red.anm.). Det å komme sammen som kristne er svært viktig, fordi vi er skapt for å høre til i et fellesskap og bygge hverandre opp i den kristne tro. Derfor håper og ber vi om at vi snart kan oppleve mer normaliserte tilstander, men akkurat nå er situasjonen så utfordrende at vi bør ta et felles samfunnsansvar.

I ImFs råd av 6. november siterer vi Romerbrevet 12:11–12. «Vær ikke lunkne i iveren! Vær brennende i ånden, tjen Herren! Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!» Det at vi kan komme sammen i mindre grad, gjør ikke at oppdraget er mindre, eller at åndskampen er satt på vent. Absolutt ikke! I stedet for at sløvhet og likegyldighet får innpass ved at vi åndelig sett tar av oss rustingen som Paulus skriver om i Efeserbrevet kapittel 6, har vi nå en gyllen anledning til nettopp å rette blikket mot det som gir oss glede, tålmodighet og utholdenhet.

Det at vi kan komme sammen i mindre grad, gjør ikke at oppdraget er mindre, eller at åndskampen er satt på vent

Et av de mest merkbare kjennetegn ved en kristen som vandrer i Ånden, er at han beholder entusiasmen, alltid gleder seg og lever i håp. Han lar aldri sin åndelige iver dale, men holder liv i den. Tross alt er lunkenhet noe som ikke Herren kan tåle, slik vi blir minnet Åpenbaringen 3:16. Det lunkne er kvalmende og avstøtende, og Jesus vil spytte ut det som smaker av likegyldighet, det som bare driver med mengden. Derfor er oppfordringen fra apostelen så viktig: «Vær ikke lunkne i iveren!»

Historien om David og Goliat i Det gamle testamente er de fleste glad i. Husker du hvordan hele Israel ble senket ned i fortvilelse på grunn av frykten for giganten Goliat? Hele Israels hær var hjelpeløs på grunn av denne mannens hån. Men lille David var uredd, selv om han bare var en ung jypling. Han så på Goliat i all hans imponerende høyde og store styrke, og sier: «Hvem er han vel denne uomskårne filisteren, som våger seg til å håne den levende Guds hær?» (1. Sam 17:26).

Svaret på å bevare din åndelige glød er at du tjener Herren. Det er ikke din kamp; det er hans

Hvor fikk David denne typen entusiasme fra? «For Herren råder for krigen. Og han skal gi dere i vår hånd» (1. Sam 17:47). David sier at «det er ikke vår kamp, men Herrens». Det er det samme Paulus peker på. Svaret på å bevare din åndelige glød er at du tjener Herren. Det er ikke din kamp; det er hans. Det er ikke dine ressurser som kreves for å få arbeidet gjort; det er hans. Tross alt, hvorfor skal du være redd eller bekymret eller ønske å gi opp? Det avhenger ikke av deg. Derfor er det viktig å legge merke til at Paulus bruker uttrykket «tjen Herren!». Det som vil holde vår entusiasme oppe, er en bevissthet om at vi tjener Herren, og det er uavhengig av om vi kan møtes eller ikke.

Ut av boksen

Vi er alle skapt av Gud og har derfor samme verdi, uavhengig av seksuell orientering og biologiske og andre karakteristika, skriver Sambåndet på lederplass.

«Det finnes ikke noe slikt som samfunn», sa daværende britisk statsminister Margaret Thatcher til magasinet Woman’s Own i 1987. Utviklingen de siste 30 årene har vist at «Jernkvinnen» er i ferd med å få rett.

I vår tid er det blitt om å gjøre å plassere flest mulig av samfunnsborgerne i forhåndsdefinerte, enkeltstående grupper. I straffelovens paragraf 185 (og 186) om «diskriminerende eller hatefull ytring» har man eksempelvis allerede fire avgrensninger, deriblant homofile. Nå arbeides det med å utvide dette med en femte gruppe – transpersoner. Samtidig vil man tydeliggjøre bifile som en sjette avgrensning. Det er trolig bare et tidsspørsmål før en ny gruppe melder seg.

I vår tid er det blitt om å gjøre å plassere flest mulig av samfunnsborgerne i forhåndsdefinerte, enkeltstående grupper

Under høringen på Stortinget om lovutvidelsen ble det av interesseorganisasjoner framstilt som et selvstendig poeng at dersom en lesbisk, homofil eller transperson ble utsatt for vold, måtte det straffes særskilt som hatkriminalitet. Det var ikke tilstrekkelig at vold naturlig nok allerede er straffbart i Norge etter paragrafer som gjelder for alle i samfunnet.

Når stadige flere grupper anser seg som undertrykte minoriteter og krever at deres særegenheter skal omdefinere forståelsen av samfunnsfundamenter som kjønn, ekteskap og familie, blir det per definisjon lite igjen av et fellesskap av mennesker som har funnet noe sammen som de bygger samfunnet på. Forfatterne av erklæringen «Kirkens grunn og menneskelivets grunnvoll» peker på at staten leder an i denne utviklingen og søker å omskolere befolkningen. Indremisjonsforbundet er blant underskriverne, og erklæringen har Sambåndets fulle støtte.

Det blir lite igjen av et fellesskap av mennesker som har funnet noe sammen som de bygger samfunnet på

Selv om mange ønsker å betrakte Norge som et kristent land, er realiteten annerledes. Konservative kristne er i dagens norske samfunn å regne som en minoritet, og som utsettes for stadig tydeligere forsøk på meningsavskrekking. Men i stedet for å kreve en egen undergruppe i straffelovens 185, bør vi fortsette å holde fram det som både er egnet til å samle og beskytte alle mennesker. Det er budskapet om at vi alle er skapt av Gud og derfor har samme verdi, uavhengig av seksuell orientering og biologiske og andre karakteristika. At vi videre er skapt til mann og kvinne er Guds gode vilje som konstituerer det eneste menneskelige forholdet som kan resultere i felles barn og dermed føre samfunnet videre. Det gir også verdigrunnlag for å dra omsorg for de som fødes med uklart biologisk kjønn eller er i tvil om identiteten sin.

Les også: Slik det var fra begynnelsen.                   

Straffbar gudsvilje?

Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene, skriver Sambåndet på lederplass.

Stortinget skal i høst, med utgangspunkt i et representantforslag fra Arbeiderpartiet (Ap), ta stilling til om «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk» skal inkluderes i straffelovbestemmelsene om «hatefull ytring». Hensikten er å beskytte «transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk som bryter med omgivelsenes forventninger». Når dette leses, har ImF-ledelsen – på oppfordring – deltatt i en digital høring på Stortinget om lovforslaget.

Transpersoner identifiserer seg som det motsatte kjønn eller føler seg verken som mann eller kvinne. Denne problemstillingen synes for øvrig heller ikke ukjent for Bibelen, jf. 5. Mos 22,5 om manns- og kvinneklær og Jesu ord i Matt 19,12 om «gjeldinger som er født slik av mors liv».

Verken ImF eller Sambåndet har noe ønske om at mennesker skal utsettes for hatefulle ytringer

La det være klart at verken ImF eller Sambåndet har noe ønske om at mennesker skal utsettes for hatefulle ytringer. Men slik forslaget til paragraf 185 i straffeloven nå ligger, vil det bli straffbart å «fremme ringeakt» overfor transpersoner. Spørsmålet er hva som kan bli funnet å falle inn under et slikt tøyelig begrep.

Fra utlandet vet vi eksempelvis at J.K. Rowling, kjent som forfatter av bøkene om Harry Potter, ble utsatt for voldsomme verbale protester og boikott-trusler da hun tillot seg å kommentere uttrykket «menstruerende personer» ved å antyde at man tidligere beskrev personer som menstruerer, som kvinner. Maya Forstater mistet jobben sin fordi hun gav uttrykk for et syn om at mennesker ikke kan endre sitt biologiske kjønn. Fra eget land, i en debatt om lovforslaget på Dagsnytt Atten, kunne en av forslagsstillerne fra Ap ikke svare klart på om det ville bli betraktet som straffbar sjikane å lese opp eksempelvis 3. Mos 18,22, som beskriver homofile handlinger som «avskyelig».

Grensene for ytringsfriheten bør gå ved vold eller trusler om vold

Generelt mener vi det er prinsipielt betenkelig å ha et forbud mot «hatefull ytring», fordi staten da opptrer som en smaksdommer. Grensene for ytringsfriheten bør gå ved vold eller trusler om vold. I denne spesielle saken mener vi at også trosfriheten kan trues. Bibelens utgangspunkt er at mennesket er skapt til mann og kvinne og med henholdsvis mannlige og kvinnelige trekk. Dette er sentralt for forholdet mellom Gud og mennesker og dermed for et kristent menneskesyn og verdensbilde. Tokjønnsmodellen har da også vært grunnleggende for samfunnet. Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene. 

Ei utvida tilsynsteneste

Vi vil ta til orde for å utvide den tradisjonelle forståinga av tilsynstenesta, skriv Sambåndet på leiarplass.

Kva tenkjer du når du høyrer ord som «tilsyn» eller «tilsynsmann»? Vi vil tru at mange får assosiasjonar til offentlege instansar som t.d. Biltilsynet: «Sukk, no er eg kalla inn til kontroll igjen.» Liknande tankar får vi om omgrepet «underordning». Det er ord som står i vår Bibel (også dei nyaste omsettingane), men vert farga av kva som pregar modernistisk tenking.

Tilsynstenesta i andre frikyrkjesamfunn og Den norske kyrkja får ikkje avgrense korleis Bedehus-organisasjonane skal tenkje om si tilsynsteneste

Når vi Sambåndet løfter fram tema som leiarskap og tilsyn, trur vi det er mest tenleg å fylle dei omgrepa som er brukt i Bibelen, med eit godt innhald, i staden for å etablere nye omgrep som er lausrive frå bibel-omsettingane våre. Eit anna viktig poeng er at tilsynstenesta i andre frikyrkjesamfunn og Den norske kyrkja ikkje får avgrense korleis Bedehus-organisasjonane skal tenkje om si tilsynsteneste. Vi har masse å lære av andre, på godt og vondt, men vi skal ha fridom til å forme noko som er tenleg for vår samanheng.

Vi vil ta til orde for å utvide den tradisjonelle forståinga av tilsynstenesta. Den teologiske og læremessige rettleiinga har vore ein sentral og viktig del av dette, og må vere det framleis. Mange forkynnarar og organisasjonsleiarar har i praksis stått i slik verdifull teneste gjennom heile vår historie, både gjennom forkynning og samtalar med lokale leiarar.

Men ved sida av dette har det vekse fram behov for ulik form for hjelp i forsamlingsarbeidet. Vi kan nemne konfliktløysing, gjennomføring av gravferd og andre ordningar, læringsfellesskap, arbeidsrettleiing for tilsette, opplæring i planting av nye fellesskap, handtering av krenkingar, naturleg forsamlingsutvikling osb. Lista kan gjerast lang, og nye behov vil dukke opp. Poenget er at forsamlingane har ulike behov, og dei behova er ikkje isolert frå andre fagfelt.

Vi treng å forme ei tilsynsteneste der det er tilgang på ressurspersonar med ulik kompetanse

Derfor treng vi å forme ei tilsynsteneste der det er tilgang på ressurspersonar med ulik kompetanse. I eit slikt tilsyn står ein i kontinuerleg relasjon til forsamlingane, ikkje berre når noko blir vanskeleg, og det kan hjelpe oss til ei positiv forståing av tilsyn som noko fundamentalt viktig for at forsamlingane skal utvikle seg i ei positiv retning.

Våre søsterorganisasjonar Norsk Luthersk Misjonssamband og Normisjon har også arbeidd med denne tematikken, og viktige prosessar står framfor oss alle. Av fleire grunnar, ikkje minst fordi fleire forsamlingar no er innmelde i fleire organisasjonar, treng vi å samtale godt saman for byggje ei teneste som opplevast som relevant og tenleg.