Illusjonen om den livssynsnøytrale skolen

LEDER Det er oppmuntrende at det finnes unge som står opp for sin tro, skriver Sambåndet på lederplass.

Det gir sterke inntrykk å se bildet av elever i Sogndal som sitter utendørs i regnværet på en plen fordi de ikke får lov til å samles til kristent lagsmøte inne på skolen. Kommunen legger også ned forbud mot å henge opp plakater der en informerer om tilbud for ungdom på bedehuset.

Ifølge avisen Dagen (lenke krever innlogging) begrunner kommunen beslutningen med at skolens rom ikke skal disponeres til religiøse sammenkomster, og at religiøse samlinger kan virke ekskluderende og hindre lek og læring på tvers av religiøs orientering.

Dette føyer seg inn i rekken av lignende tilfeller vi har sett de siste årene. Karl Johan Kjøde, leder i Norges Kristne Skole- og studentungdomslag (NKSS), sier at kommune- og skoleadministrasjoner prøver å komme unna med en type argumentasjon som forutsetter at religion er et problem.

Det ateistiske livssynet får fritt spillerom i materiell og undervisning, og ny kjønnsideologi får fritt innpass overalt under toleransen og mangfoldets fane

I stedet for at vi kan ha felles arenaer for livssynsmangfold, der respekt for ulikheter ses på som en rikdom og ressurs, blir rommet for utøvelse av tro stadig mindre. Alle som har gått i den offentlige skolen i løpet av de siste tiårene, vet at livssynsnøytralitet er en illusjon. Det ateistiske livssynet får fritt spillerom i materiell og undervisning, og ny kjønnsideologi får fritt innpass overalt under toleransen og mangfoldets fane.

Det er oppmuntrende at det finnes unge som likevel står opp for sin tro. Det har de med all sannsynlighet fått med seg fra hjemmet og det kristne fellesskapet. Foreldre har en gudgitt oppgave og mulighet til å formidle tro og verdier videre til sine barn, og aldri har bevisstheten om dette vært viktigere.

Foreldre har en gudgitt oppgave og mulighet til å formidle tro og verdier videre til sine barn, og aldri har bevisstheten om dette vært viktigere

Det kristne fellesskapet må også se viktigheten av å undervise systematisk for barna og ungdommen i sin sammenheng. Og vi vil løfte fram betydningen av de kristne friskolene. Det vil koste mer, men det er en god investering for framtiden.

Overflod av liv!

LEIAR Vi må følgje Sanninga om vi skal behalde Sanninga, elles vert trua som ein muskel som visnar når vi ikkje brukar han.

Det Nye Testamentet fortel oss at det kom til eit punkt i Jesu teneste at han begynte å tale til folket i likningar. Han hadde samla folk i tusenvis og undervist dei ope om alt. Så skjer det altså ei endring, og hos Matteus ser vi det i kapittel 13. Etter å ha fortalt likninga om såmannen, spør læresveinane: «Kvifor talar du til dei i likningar?» 

Jesu svar er til stor ettertanke, ikkje berre for dei jødiske menn og kvinner som lytta den gongen, men like mykje for oss i dag: «Fordi dykk er det gjeve å kjenna løyndomane om himmelriket, men dei er det ikkje gjeve. For den som har, han skal få, og han skal ha overflod. Men den som ikkje har, skal verta fråteken jamvel det han har» (Matteus 13:11–12). 

Kva var skilnaden mellom desse læresveinane og resten av folket som lytta til Jesus? Fleire gonger kan vi lese at folket var imponert over innhaldet i bodskapen og den autoritet han hadde då han bar det fram. «Aldri har noko menneske tala som denne mannen», var det nokon som sa.  

Men det Herren såg i dei mennene som skulle bli hans disiplar, var eit hjarte og ein vilje til å handle som ei følgje av at dei høyrde Sanninga. Då dei såg og høyrde Sanninga, handla dei på den. Beviset på det er måten dei reagerte på då han kalla dei. Då han sa til dei: «Kom, følg meg», reiste dei seg og følgde etter han. Dei handla på kallet og den personen dei hadde høyrt noko om.  Derfor vart det gitt dei å kjenne løyndomane, mens for andre var det skjult. Deira vilje til å handle i samsvar med Sanninga kvalifiserte dei til meir sanning. 

Som folk og nasjon er det eit stort ansvar om vi forkastar den grunnvollen som landet vårt er bygd på, men det gjeld aller mest vårt personlege ansvar.

Det er noko løfterikt over dette, og det er eit alvor over det vi les om resten av folket. Dei høyrde det same, men Sanninga vart berre teori. Det fortel oss at vi må følgje Sanninga om vi skal behalde Sanninga, elles vert trua som ein muskel som visnar når vi ikkje brukar han. Som folk og nasjon er det eit stort ansvar om vi forkastar den grunnvollen som landet vårt er bygd på, men det gjeld aller mest vårt personlege ansvar. 

Jesus vil at vi skal ha overflod av liv! Det startar med at vi høyrer og les Ordet, og det utviklar seg når vi er lydige mot Herrens kall og lever etter hans formaningar. 

Mistenkelig kjønn

LEDER Av og til fristes man til å bruke uttrykket «hva var det vi sa?» uten at det nødvendigvis bringer noen glede.

I septembernummeret 2020 skrev Sambåndet på lederplass: «Vi frykter at det omtalte lovforslaget kan gjøre det straffbart å forkynne Guds gode vilje for menneskene.»   

I november 2020 ble Straffelovens paragraf 185 om «hatefull ytring» utvidet til å inkludere vern av «kjønnsidentitet» og «kjønnsuttrykk». ImF var blant en rekke organisasjoner som advarte, blant annet i en digital høring på Stortinget. Vi som var urolige, ble forsøkt beroliget med at det kun var «grove, kvalifisert krenkende ytringer» som ville kunne bli straffbare.

20. mai i år meldte Stavanger Aftenblad at Christina Ellingsen har fått status som mistenkt etter den nevnte lovparagrafen, for ytringer hun har publisert på Twitter. Ellingsen er leder for grasrotbevegelsen Women’s Declaration International Norge, som har utformet en erklæring om kvinners kjønnsbaserte rettigheter. «Jeg har skrevet at menn verken kan bli kvinner, jenter, lesbiske eller mødre», ble Ellingsen sitert på i Aftenbladet.

To kjønn. Slik avspeiler Gud seg, rent biologisk, i sitt skaperverk

I høringen på Stortinget påpekte Ellingsen at det kunne bli ansett som en hatefull ytring å forholde seg til en objektiv definisjon av kjønn. Dette var også noe av det Sambåndet og ImF fremholdt. For Bibelen er tydelig på at det kun finnes to kjønn, og at disse er mann og kvinne.  

Ellingsen begrunner sine holdninger på basis av rettigheter kvinner har fordi de er kvinner. Her er det altså et litt utradisjonelt sammenfall mellom kristne som vil stå på Bibelens budskap, og feminister som legger til grunn at det kun finnes to kjønn. For en fellende dom mot Christina Ellingsen vil kunne få konsekvenser også for alle oss som bygger vår holdning på at det både er sant og godt slik det står i 1. Mos 1,26–28: «… til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem, og Gud sa til dem: Vær fruktbare …»  

To kjønn – med xy-kromosom i hver celle i en manns kropp og xx-kromosom i hver celle i en kvinnes kropp. Slik avspeiler Gud seg, rent biologisk, i sitt skaperverk. Og som Ellingsen videre siteres på i Aftenbladet, finnes det «verken papirarbeid, kirurgiske inngrep eller tankemønstre som kan gjøre at hankjønn blir hunkjønn», eller omvendt for den del. Vi slutter oss til Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk, som på lederplass 30. mai erklærte at det er verdt eventuelt å gå i fengsel for å holde fram dette.      

Ingen annen vei

LEDER: En kristen kirke kan ikke tilby «et alternativ til budskapet om synd».

En trend i vår tid er at man mener man kan sette sammen sin egen versjon av kristendommen og så holde denne versjonen for sann og tro på den. Det oppleves som et utslag av dette når en journalist i Vårt Land stiller følgende spørsmål i et intervju 20. april: «Kan det ikke være fordeler med en kirke som tilbyr et alternativ til budskapet om synd?» 

I et debattinnlegg i avisen samme dag hadde intervjuobjektet, Victoria Paulsen, påpekt det hun mener er «usunn kristendom og usunt lederskap» fra tiden hun var med i menigheten Hillsong Kristiansand. «Den viktigste grunnen til at jeg forlot kirka, var at det ble preket lite om synd, omvendelse og helliggjørelse. Prekenene gav meg ikke åndelig rettledning og veiledning, slik de burde gjøre. Istedenfor minnet de mer om «feel-good» selvhjelpsforedag, der budskapet var ‘Jesus elsker deg slik du er’, og ikke ‘Jesus elsker deg på tross av den du er’», skriver Paulsen i innlegget. Det er dette som utløser spørsmålet fra journalisten som er referert ovenfor. 

Denne lederartikkelen tar ikke for seg situasjonen i Hillsong. Men Victoria Paulsens beskrivelse oppleves dessverre som relevant for en norsk «folkekirkekristendom» der poenget synes å være å få flest mulig til å føle seg velbehagelig inkludert, mer enn å forkynne et fulltonende bibelsk budskap som utfordrer mennesker til oppgjør. 

Nei, en kristen kirke har ikke noe alternativ til å snakke om synd

For kan en kristen kirke virkelig tilby «et alternativ til budskapet om synd»? Substantivet «alternativ» kan forklares med «ting som en kan velge mellom». Implisitt i journalistens spørsmål ligger det dermed en tanke om at man kan velge bort å snakke om synd og heller holde, for å bruke Paulsens ord, «selvhjelpsforedrag» som er egnet til å skape gode følelser.  

Nei, en kristen kirke har ikke noe alternativ til å snakke om synd. Én ting er at man ikke trenger å starte der – budskapet om at vi alle er skapt av Gud og i Guds bilde, med samme verdi – må ligge i bunn. Men synden skiller mennesker og Gud allerede i tredje kapittel i Bibelens første bok, og den er frelseshistoriens utgangspunkt. Kristendommen lærer oss at det er noe vi må frelses fra, og dette «noe» er synden, den som «trengte gjennom til alle mennesker», som Paulus uttrykker det. Guds gjenopprettende frelse ved Jesu stedfortredende død og oppstandelse tilbys oss av nåde, og som frelste syndere «opptukter» nåden oss til et endret liv (Titus 2,12).  

Det finnes ikke noe kristent alternativ til dette evangeliet.      

Påske i hus og hytte

«Påske» kommer av det hebraiske ordet «pesach», som betyr «gå forbi». Men innebærer det at vi lar påsken gå forbi oss?

Vi er nå i Den stille uke, og spørsmålet er hvor mange som fyller bedehus og kirker på høytidsdagene. Det blitt en gjenganger å lage artikler om tomme bedehusstoler i kristendommens viktigste høytid. Såpass mange reiser bort at mange bedehus nøyer seg med møte på 2. påskedag. 

Prest i Den nordisk-katolske kirke, Asle Dingstad, er av dem som maner til «mer påskedisiplin for kristne». I en artikkel fra KPK legger katolikken stor vekt på at høytiden må feires i kirken. Å feire andre steder er å gjøre påsken mindre viktig. I tråd med lang tradisjon må kristne «vise ved praktisk og konkret disiplin at vi i påskedagene går gjennom lidelsen og døden fram til oppstandelsen sammen med Jesus».

Dingstad mener denne tradisjonen ble svekket med reformasjonen, og at dette har «gjort norske kristne mindre kollektive». Han viser også til at brødsbrytelsen er sentral i påsken. 

Det er i utgangspunktet lett å si seg enig i mye av det den katolske presten framholder. På lederplass i februar skrev Sambåndet også at «Kristi legeme fungerer best» når lemmene er samlet. Spørsmålet er dermed hvorfor så mange av oss har frimodighet til å reise bort fra forsamlingen i påsken.

Gud bor ikke i hus, men i hver enkelt kristen

Én ting er at også kristne kan kjenne på behov for et avbrekk etter en travel arbeidsperiode. Har man anledning til å ta seg fri fra jobb, kan man også dele den stille uke i to og være hjemme til høytidssamlingene i eget bedehus eller kirke.

Enda viktigere er det at også en samling i familien eller på et påskestevne, kan symbolisere Kristi legeme, inkludert feiring av nattverd. En påskekalender fra Awana Norge er blitt en salgssuksess og er et eksempel på materiell som hjelper familiene med å følge Jesus gjennom påskens hendelser, uavhengig av oppholdssted.  

Den aller første påske, mens jødene var i Egypt, ble markert i «de hus hvor de eter det» (påskelammet, 2. Mos 12,7), altså ikke i et spesielt hus. I 4. Mos 9 leser vi om en situasjon der noen var «på lang reise» i den fastsatte tiden for påskefeiring – det var altså ikke forbudt og hindret heller ikke feiring.  

Gud bor ikke i hus, men i hver enkelt kristen. Det vil også være en alvorlig misforståelse og begrensning å la kalenderen avgjøre når bibeltekstene som hendelsesmessig er knyttet til høytidsdagene i påsken, skal få tale til oss.

God påske!   

Tid for nærhet

For hver og en av oss er det grunn til å tenke over om vi har lagt oss til bedagelige vaner under pandemien.

Lørdag 12. februar kunne statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) fjerne de siste gjenværende smittevern-påbudene i forbindelse med koronapandemien. På dagen ett år og 11 måneder etter at Norge ble stengt ned, var budskapet at vi nå i stor grad skal betrakte covid-19 som en sykdom på linje med andre.  

Pressekonferansen 12. februar markerte også langt på vei slutten på en unik mulighet regjeringen har hatt til jevnlig å samle nasjonen under sin «talerstol». Vi lever i en tid der mange ønsker å bryte med etablerte normer og betakker seg for alt som kan minne om moral. Også mot et slikt bakteppe har det vært interessant å følge de direktesendte overføringene. For her har statsråder og helsebyråkrater kunnet holde de reneste moralprekener – og det med den største selvfølgelighet – om hvordan det forventes at befolkningen skal oppføre seg.  

Regjeringen Solberg gjorde det klart at i Norge skulle de mest sårbare gruppene i størst mulig grad beskyttes mot viruset fram til vaksinene var på plass. For å oppnå det måtte vi alle ta solidariske belastninger i form av avstand og minst mulig sosial kontakt. Det har også vært poengtert at vaksinene ikke bare skal beskytte den enkelte, men også de som enten ikke vil eller kan la seg vaksinere. Inntrykket har vært at vi har myndigheter som vil oss vel. Det er ingen selvfølge. 

Mens regjeringen er i ferd med å miste en talerstol – og vi kan si at godt er det – kan vi som bedehusfolk nå samles fritt under vår. Det er å håpe at vi gjør nettopp det, men heller ikke det kan tas for gitt. For hver og en av oss er det grunn til å tenke over om vi har lagt oss til bedagelige vaner under pandemien. I starten var det spennende med strømmede møtesamlinger på PC- eller fjernsynsskjerm, men kanskje gled også dette ut av søndagsprogrammet etter hvert som månedene gikk. 

For noen har kanskje også tiden med pålagt reduksjon av sosial kontakt vært en lettelse. Før pandemien kjente man på savnet av nære venner og fellesskap, men da nedstengningen kom, fant man trøst i felles skjebne, og det ble mindre sårt. Også her har vi som forsamlinger et ansvar når det ikke lenger finnes noen grunn til ikke å møtes.  

Nå «kan vi gå ut og være sammenuten å være redd for å komme hverandre for nære», sa statsminister Jonas Gahr Støre 12. februar. Det er slik også Kristi legeme fungerer best.  

  

  

Pluss og minus 

LEDER 2021 ble avsluttet med en god og en dårlig nyhet, konstaterer Sambåndet.

Den gode gjelder NLA Høgskolen. 16. desember avviste styret for Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) påstanden fra en sakkyndig komité om at høgskolen bryter plikten til å fremme og verne de ansattes akademiske frihet og følgelig burde miste sin akkreditering (fullmakt). Hadde Nokut vært enig med komiteen, kunne det ha vært begynnelsen på slutten for den delvis ImF-eide høgskolen.  

Vedtaket var egentlig mer gledelig enn overraskende. I en kommentarartikkel i nr. 9 i fjor pekte vi på at komiteen ikke hadde dokumentbare funn for sin påstand, men i stedet bygde på hypotetiske spørsmål og udokumenterte oppfatninger. Tilsvaret fra NLA underbygde at komiteen ikke hadde juridisk grunnlag for anklagen. Høgskolen må riktignok styrke fagmiljøet for å få beholde akkrediteringen. Men den innsigelsen er av en helt annen karakter enn den prinsipielle som gjelder verdigrunnlaget. 

Den dårlige nyheten kom fra jærkommunen Klepp. 13. desember vedtok et flertall i kommunestyret kriterier for støtte til kulturarbeid som i praksis utelukker bibeltro kristne fra å søke. Organisasjoner «må rekna alle medlemmer/deltakarar som likeverdige når det gjeld å kunne veljast til styre, tillitsverv og posisjonar, uavhengig av samlivsform, seksuell orientering, kjønn eller etnisitet», heter det. Eksempelvis samlevende homofile eller heterofile samboere må altså være valgbare til et foreningsstyre på bedehuset, selv om de lever stikk i strid med det de i et slikt styre skal være med på å fremme.  

Anklagene om at kristne diskriminerer satt løst i den politiske behandlingen, selv om påstanden motsies av lovverket. Ingen av politikerne syntes derimot å finne noe diskriminerende i et annet kriterium i de samme retningslinjene. Det skal nemlig være lov å stille krav til kjønn for i det hele tatt å kunne bli medlem av en organisasjon som «damekor, mannskor, jenteforeining». Og sannelig om ikke også potensielle medlemmers ferdigheter skal på vektskålen «når dette er naudsynt for føremålet med aktiviteten (t.d. konkurranseidrett, voksenkorps».  

Selv om dette kan være enklere å forstå, må retningslinjene henge sammen rent prinsipielt. Nei til selve medlemskapet på bakgrunn av kjønn og ferdighetsnivå, er langt mer inngripende enn ikke å kunne velges til et tillitsverv. Om flertallet ønsker å være konsekvente, bør de ta bort kravet til valgbarhet når vedtaket kommer opp for lovlighetskontroll 14. februar.

    

Å tenke og arbeide langsiktig

LEDER Vår tids store utfordring er at vi som kristne blir mer og mer lik alle andre med tanke på hva vi bruker våre ressurser og fritid til.

Det er visstnok utfordrende å selge sand i Sahara. Å formidle det glade budskapet til velfødde nordmenn i vårt rike og trygge sosialdemokrati, er sikkert enklere, men likevel en utfordring.

Da Bibelskolens bygning i Bergen ble innviet, sa formann B.A. Lindeland at skolen ble reist for å beseire materialisme og rasjonalisme. «Aldri har dansen om gullkalven gått villere enn i våre dager, aldri har ‘buken’ sittet på høyere trone enn i disse tider», sa han. Om det kunne sies i 1917, må vi vel bruke enda sterkere uttrykk for å karakterisere vårt land i år 2021*. Et nytt statsbudsjett er lagt fram med mer til det meste, og vi skal være takknemlige over å få bo i et så godt land. Men hva gjør all velstanden med vår sjel?

Om den enkelte gjenfødte kristne, sier Bibelen: «Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys …» (1. Pet 2:9). Slik er vi i kraft av Guds nåde i Jesus Kristus, og denne høye stilling skulle også prege og forme vår vandring i denne verden. Vår tids store utfordring er derimot at vi som kristne blir mer og mer lik alle andre med tanke på hva vi bruker våre ressurser og fritid til.

Det beste vi kan gjøre for å klippe av noen lenker som binder oss så hardt til denne verden, er å rette mer oppmerksomhet mot det evige. Tankene om det evige liv blir stort sett aktualisert ved sorgfylte omstendigheter, som for eksempel begravelse eller ved alvorlig sykdom, men hvorfor er det slik? Det er greit nok at brevene i NT ble skrevet til kristne som levde i forfølgelse og trange kår, men er det hele forklaringen på at forventningen til det evige livet er så fremtredende i testamentet vårt?

Det bør gi uro dersom kristne sier at «jeg lengter ikke til Himmelen, for jeg har det så godt her på jorden».

Nei, det å ha det evige i sentrum er med på å gi oss retning og se ting i rette perspektiv. Det bør gi uro dersom kristne sier at «jeg lengter ikke til Himmelen, for jeg har det så godt her på jorden». Skal det være unormalt for en kristen å glede og fryde seg over livet, og samtidig leve i glede og forventning til å forlate denne verden? Vi skal jo møte Jesus Kristus og den treenige Gud i all sin herlighet!

Det er ikke tvil om at forkynnelsen av evighetsgleden og evighetsalvoret har stilnet i kirke og bedehus de siste tiårene. Vekten på de siste tider og Israel finnes nok tydelig i våre sammenhenger, og det er viktig nok, men det skaper ikke nødvendigvis himmellengsel og løse teltplugger for Guds folk. Les Guds ord om det evige. Det vil fylle deg med forventning og misjonsglød.

*Lederartikkelen sto på trykk i nr. 12/21, som er datert 22.12.21.

De harde ordene

LEDER Som Jesus gjorde, skal vi forkynne hele Guds uforandrede råd selv om vi forstår at det vil skape reaksjoner.

«Etter dette trakk mange av disiplene hans seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham», forteller evangelisten Johannes (6,66). Jesus hadde pirket borti jødenes allment aksepterte historie om at Moses var helten da deres forfedre fikk manna å ete i ørkenen. Jesus påpeker at det var Gud som gav dem brødet, og at det nå er Jesu offer av hans legeme og blod som gir liv når vi tar til oss av det i tro.

Det var forbudt for jødene å smake blod, og det var nok én av grunnene til at en bokstavelig forståelse av Jesu tale her ble oppfattet som «harde ord». Men teksten taler også til oss som ikke lever etter jødiske matforskrifter.

Det er ikke først og fremst kristne som opptrer som moralister i dag

Som Bildøy-rektor Gunnar Ferstad påpekte i en tale på ImFs lederkonferanse i november, unnlot ikke Jesus å bruke ord som han visste ville provosere. Også vi skal forkynne hele Guds uforandrede råd selv om vi forstår at det vil skape reaksjoner. I vår tid kan det handle om å holde fram normative sannheter, som sier noe om hvordan ting bør være, ut fra Bibelen – om eksempelvis samlivsetikk, menneskeverd og synd. Det er ikke først og fremst kristne som opptrer som moralister i dag, men klimaaktivister og de som ikke vil nøye seg før egne forestillinger om biologi-løst kjønn er presset ned over alle andre som de eneste aksepterte.

Om Jesus ønsket å vinne seg flere tilhengere, hadde han kanskje uttrykt seg annerledes, men han gjør altså ikke det. Og når han ser reaksjonene, gjør han for det andre heller ikke noe forsøk på å glatte over eller bagatellisere, snarere tvert imot (v.62). Det kan heller ikke vi gjøre, for da svikter vi kallet vårt og har i realiteten ikke noe å tilby våre medmennesker i et stadig mer forvirret, normløst og gudløst samfunn.

La oss bli ved med å peke på mannen fra Golgata

«Vil også dere gå bort?», spurte Jesus de 12, som ble stående igjen da den store flokken var borte. Peter svarer med et motspørsmål: «Herre, hvem skal vi gå til?» La det også være vårt svar. Jødene i synagogen i Kapernaum hadde Moses i sentrum for sitt verdensbilde, mens jeg-et utgjør kjernen i dagens. La oss, som Peter, bli ved med å peke på mannen fra Golgata og det evige gudsordet som det livgivende og troverdige alternativet. Ord som kan virke harde, blir ikke mindre sanne av den grunn.

Lite treffsikkert

LEDER Sambåndet setter spørsmålstegn ved kritikken som er reist mot ImF i forbindelse med videoserien om menn og kvinners tjeneste.

Vår utgiver ImF har fått kritikk etter at videoserien om menn og kvinners tjeneste ble publisert. Leserbrevet som vi trykket i oktobernummeret, er ett eksempel. Vi savner treffsikkerhet i kritikken.

ImF refses for å ha brukt tid på å respondere på vedtaket i Emblem bedehusforsamling om å åpne for kvinner i eldsteråd. Dette framstår underlig all den tid det vinteren 2020, fra både internt og eksternt hold, ble ytret en sterk forventning om at ImF nettopp skulle svare.

Erik Furnes påpeker i en av videoene at spørsmålet om kvinners tjeneste i seg selv ikke anses som en test på bibeltroskap. Dette budskapet fra generalsekretæren kom fram i Sambåndet allerede i august 2020. Noen (dagen.no 30.09. og 05.10.) utlegger nå dette til å bety at ImF ikke lenger har ambisjon om å være bibeltro.

Leser man setningen «slik som den står» (!), vil man oppdage at det ikke handler om bibeltroskapen, men om hvorvidt akkurat dette skal regnes som en prøve på den. Det samsvarer med videoseriens konklusjon om at dersom man har jobbet grundig med de relevante bibeltekstene – altså vært bibeltro – men likevel kommet til en annen konklusjon i spørsmålet om kvinners tjeneste, kan man fortsatt regne seg som en del av ImF.

Spørsmålet er om man har brukt anledningen til å sette seg inn i hvordan ImF forstår begrepet

En skuffende del av kritikken berører tekstutleggelsen. Noen mener at det hebraiske ordet «ezer», som oversettes «medhjelp» eller «hjelper», og som 1. Mos 2,18 bruker om kvinnen, er nedverdigende. Spørsmålet er om man da har brukt anledningen til å sette seg inn i hvordan ImF forstår begrepet.

Først når kvinnen er skapt, settes mennesket i stand til å utføre det første store oppdrag som Gud gir slekten – nemlig å «være fruktbare og bli mange» (1. Mos 1,28). Slik sett er kvinnen mannens frelser, eller som Kathy og Tim Keller uttrykker det (se dokument i forbindelse med episode 8), sterkere enn mannen, siden hun er i stand til å hjelpe ham.

Når vi også vet at Bibelen bruker det samme ordet om Gud (f.eks. 5. Mos 33,26), må det være verdt for kritikerne å vurdere om man har trukket forhastede konklusjoner.

Noen mener også det framstår overdimensjonert å bruke så mye ressurser på dette ene spørsmålet. Det kan vi i større grad forstå, og ImF har da også ambisjon om å anvende det samme videoformatet på andre aktuelle læremessige spørsmål. Men ett sted må man som kjent begynne.

Her kan du lese et svar fra Jarle Mong, medlem av ImFs lære- og tilsynråd, på leserbrevet som er nevnt ovenfor.

Regenten sit enno

LEIAR Sjølv om gode rammevilkår frå styresmaktene er viktig, er det endå viktigare å be om å få arbeida etter Guds vilje, og at Han då fører si sak fram.

Så gjekk det slik dei fleste meiningsmålingane i tida før stortingsvalet tyda på – KrF kom ikkje over sperregrensa. Dermed mister partiet fem av dagens stortingsrepresentantar og går inn i ein ny fireårsperiode med berre tre. Det var nettopp det dei åtvara imot, generalsekretær og kretsleiarar i ImF, då dei i eit mykje diskutert avisinnlegg nyleg, oppmoda til å stemma på KrF.

Ikkje minst difor er det grunn òg for Sambåndet til å stilla spørsmålet om kva no. Ei viktig grunngjeving frå misjonsleiarane var at KrF har vore ein medspelar på Stortinget og i regjering med tanke på friskular. Fleire av partia som no ligg an til å ta regjeringsmakt, har andre haldningar til dei viktige misjonsstasjonane som dei kristne friskulane òg er.

Blir Gud redd, no, når til dømes Raudt, med den historisk religionsfiendtlege marxismen i prinsippprogrammet, kjem inn i den norske nasjonalforsamlinga med ei mangedobla gruppe?

Men så kan me spørja: Blir Gud redd, no, når til dømes Raudt, med den historisk religionsfiendtlege marxismen i prinsippprogrammet, kjem inn i den norske nasjonalforsamlinga med ei mangedobla gruppe? «Uansett hvilket resultat valget får, er det ingen krise. Vi kan leve med det Stortinget vi får», skreiv generalsekretær Erik Furnes i ImF på Facebook i den ilske debatten om den nemnde partipolitiske oppmodinga. Krise, heldt Furnes fram, blir det først om kristne sluttar med å forkynna evangeliet og driva misjon.

Sjølv om gode rammevilkår frå styresmaktene er viktig, er det endå viktigare å be om å få arbeida etter Guds vilje, og at Han då fører si sak fram. Martin Luther peikar på at Gud styrer gjennom det verdslege og det andelege regiment, der det verdslege handlar om lekamen og vert utøvd av styresmaktene i landet, medan det andelege rettar seg mot sjela og blir styrt av Ordet og forkynninga. Også det verdslege regimentet høyrer altså Gud til.

I 1715 utgav Petter Dass salmen «Herre Gud, ditt dyre navn og ære». I det kanskje mest kjende verset skriv diktarpresten slik:

Gud er Gud, om alle land lå øde/

Gud er Gud, om alle mann var døde/

Om slekter svimler – blant stjernestimler/

i høye himler utallig vrimler/

Guds grøde.

Gud eksisterer – også uavhengig av det skapte. Det er ikkje feil av kristne å engasjera seg i politikken, heller tvert om. Men når me kan bli uroa av at det synest å gå oss imot i dette verdslege regimentet, er det på sin plass å minna kvarandre om at Gud framleis er regenten.

Leiarartikkelen blei skriven 14. september, dagen etter valet, og vart først publisert i Sambåndet datert 22. september.