– Kristendom bør inn i flere skolefag

– Som kulturarv hører kristendommen så å si til skolens sjel, mener tidligere biskop Finn Wagle.

TROSPLLÆRING: Wagle holdt en tale under 70-årsjubileet til IKO – Kirkelig pedagogisk senter (se faktaboks) nylig. I sin tale trakk Wagle også frem at det i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn foregår en ideologisk kamp.

– Samfunnet ikke nøytralt

– Slik er det også i dag, selv om vi forledes til å tro at ideologiene er døde. Men samfunnet er ikke noe verdimessig nøytralt rom. Det er ikke bare i kirken det forkynnes. Samfunnet er et rom for forkynnelse. Kultur er forkynnelse, fordi all kultur – direkte eller indirekte – formidler et menneskesyn og et syn på livet, sier Wagle.

Han mener at det budskap kulturen i dag forkynner, i virkeligheten er meget sammensatt.

– Aller sterkest er det markedskreftene som forkynner. De forvalter et budskap som nærmest umerkelig sniker seg under huden på oss alle. Ikke minst gjelder det neste generasjon, de mest forsvarsløse blant oss, sier Wagle.

– Forkynne Guds vilje

Han holder frem at IKO, i skjæringspunktet mellom kirke og samfunn, må stå opp mot markedskreftenes budskap og forkynne Guds gode vilje for livet.

IKO må gjøre det for neste generasjons skyld, for skaperverkets skyld, for livets egen skyld.

Skole og barnehage

IKO-leder Marianne Uri Øverland sier seg enig i at det er IKOs oppdrag å forkynne Guds gode vilje, å være en motkraft mot markedskreftene når dette er nødvendig.

– IKO jobber for et samfunn hvor det skal være rom og åpenhet for kristen tro, håp og undring. IKOs samfunnsfokus har i alle år vært rettet spesielt mot skole og barnehage, sier hun.

Trosopplæring

Uri Øverland sier IKO nå vil arbeide sterkere inn mot kirke-skole-samarbeidet, da gjennomføringsfasen av trosopplæringen snart er gjennomført. 

– Skolen er et meget viktig område der vi fra kirkelig side kan tilby skole og barnehagene faglig hjelp til å oppfylle kompetansemålene. Dette gjelder KRLE-faget, men også alle de andre fagene der kristen arv og kultur har sin naturlige plass. Vi tilsetter i disse dager en ny rådgiver som vi ha skole-kirke-samarbeidet som en av sine hovedoppgaver.

Uri Øverland sier også at IKO også vil arbeide med skolegudstjenesten, å gi hjelp til å lage gode opplegg slik at en kan skape konstruktivt samarbeid mellom kirke og skole.

Kulturarv

Wagle mener at IKO i sitt arbeid bør være opptatt av kristendommen som religion og som kulturarv, med betydning for hele skolens virksomhet. Han mener også at IKO bør arbeide for å sikre denne kulturarven en selvfølgelig plass i grunnutdanningen for alle lærere og førskolelærere i landet vårt.

– Som kulturarv hører kristendommen så å si til skolens sjel. Som kulturarv bør den derfor naturlig komme til uttrykk i flere av skolens fag, som norsk, samfunnsfag og musikk. IKO må insistere på dette, ikke minst i kontakt og samarbeid med barnehage og skole og landets utdanningsinstitusjoner.  KPK

Les også: – Kristne skoler utbrer åndsfriheten

Etterlyser nye lag – før fristen går ut

I dag er siste frist for å sikre startstøtte til nye barne- og ungdomslag for i år.

– Hvis du kjenner til lag som har eksistert, men ikke meldt seg inn, eller det startes opp lag nå i sommer eller på høsten, så kan du fylle ut et skjema på nettsiden vår, og da vil du i løpet av september motta 8000 kroner, sier Kenneth Foss i en informasjonsvideo på imfung.no

Pengene han her snakker om er såkalte Frifond-midler. Hvert år utbetales langt over 100 millioner til norske barne- og ungdomslag og ImF-ung er en av mottakerne. To millioner finner vegen til ImF-ung og det meste av dette deles rett ut til lagsarbeidet.

– 8000 kroner er ganske mye penger og det er penger som laget får og som kan brukes på ting som kommer til gode for de barn og unge som går i laget, sier Foss.

Siste frist for å melde inn nye lag, er i dag og. Oppfordringen fra Kenneth Foss er derfor udiskutabel:

– Meld inn!

– Foreldre har et gudgitt ansvar

– Gud designet mennesker til å vokse opp med voksne omsorgspersoner, sier prest Runar Liodden. Slik mener han og barneforkynner Jarle Waldemar foreldre kan lære barna om livet og troen.

Liodden skal snakke om tro på hjemmebane under Søndagsskolens Sprell Levende-konferanse i Vestfold i september. Han mener nettopp hjemmet er en sentral arena for barn og unges tro.

– Hjemmet er den viktigste trosopplæringsarenaen for barn og tenåringer. Hjemmet er stedet hvor de fleste unge senker skuldrene, slapper av og kan være seg selv fullt ut. Her har mange av dem voksne som er glad i dem. Som prest kommer jeg aldri i nærheten av den tryggheten, kjennskapen og fortroligheten som foreldrene har til sine barn. Hjemmet trenger storfellesskapet som menigheten er for å bli oppmuntret og utfordret, men i hjemmet har vi flere muligheter til å praktisere og reflektere det vi har hørt og lært, mener Liodden.

3000 timer med barna

Barneforkynner Jarle Waldemar sier seg enig i at hjemmet er et viktig trosopplæringssted.

– Man har lenge tenkt at det er søndagsskolen og kirkens oppgave å inspirere til tro, men Moses fikk befalingen av Gud i 5. Mosebok 6,6-7 at: du skal tale om Gud når du sitter hjemme, når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Altså i hjemmet. En barneleder bruker omlag 40 timer sammen med et barn i kirken, mens foreldrene bruker 3000 timer! Vi som foreldre må komme på banen og gi Jesus videre til barna, sier Waldemar.

Liodden fremholder at ingen voksne kan velge eller tvinge barna sine til å tro, men at de kan legge til rette for at barna kan ta et eget valg selv.

– Ettersom ingen velger noe de ikke kjenner, så må foreldrene ta initiativ, skape gode vaner i hverdagen hvor de unge blir kjent med bibelfortellinger, erfarer hva bønn er og får ta del i et kristent fellesskap i en menighet. Da legges grunnlaget for et reelt valg. Altfor mange barn og tenåringer velger bort Jesus uten å vite hvem de velger bort.

Jarle WaldemarWaldemar (bildet) sier at troen ikke kan arves.

– Men det barna får med seg som barn, har betydning for resten av livet. Derfor tror jeg det er avgjørende at barna lærer om den kristne tro i barndommen. Foreldre har en særdeles viktig mulighet. De er barnas største forbilder og har stor påvirkningskraft. Det barna får med seg av trosformidling hjemme, vil de bære med seg inn i det voksne livet på en eller annen måte. Ordspråkene 22,6 understreker dette og sier: «Lær den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel«.

Kveldsbønn og korsing

Liodden bruker å oppmuntre dåpsforeldrene til å synge en kveldsbønn for barnet sitt hver kveld – gjerne Kjære Gud, jeg har det godt.

– Da kan de samtidig gjenta det som ble gjort i dåpen, å tegne barnet med korsets tegn og si – «Navnet på barnet, hører Jesus til». Videre oppfordrer jeg dem til å kjøpe seg en barnebibel og lese for barna. Dette er jo også barnehagen og skolen opptatt av, sier Liodden.

Han bruker også å orientere dem om hvordan de kan feire dåpsdagen i årene som kommer.

– Slik kan barna få et positivt forhold til det å være døpt og ikke minst huske datoen for dåpen sin. En annen ting er å synge et bordvers og minne hverandre på at Gud sørger for oss. Tro på hjemmebane handler i hovedsak om å være bevisst på å leve livet som kristen i familien, i hjemmet.

Waldemars beste tips er å legge lista lavt.

– Foreldre i dag har det travelt, og det er mye bedre å få til noe enn å legge lista så høyt at det ikke er gjennomførbart. Bruk de små anledningene som dukker opp i hverdagen. Jeg har tro på gode samtaler der man skaper en naturlig arena for å dele tanker om tro. Ikke vær redd for å dele dine egne tanker og trosopplevelser. Be for og sammen med barna. Les i en barnebibel eller bibelandaktsbok for dem. Ta dem med til kirken.

Strekker ikke til

Liodden tror de aller fleste foreldre føler at de ikke strekker til når det gjelder trosopplæring hjemme.

– Derfor er det så viktig å etablere gode vaner. Å synge kveldsbønn og tegne korsets tegn på barnet sitt, tar under to minutter å gjøre. Det har alle tid til. Hvis man i tillegg leser for barna et par ganger i uka, så er det veldig fint.

– Et viktig prinsipp jeg er opptatt av er: Ikke tenk på alle tingene du skulle ha gjort, men tenk på alle mulighetene du har i dag og i tida framover. Å lytte til barnet sitt fortelle hva det har opplevd fra dagen sin er også å vise Guds kjærlighet i praksis. Å be barnet om tilgivelse når vi har reagert for strengt på noe eller ikke holdt et løfte vi ga, praktiserer vi troen vår. KPK

 

 

 

Setter søkelys på trosfrihet og misjon 

Biskop Ole Christian Kvarme mener misjonstanken, forståelsen og praksisen i vår egen kirke må fornyes.

– Dette kommer til å bli et viktig oppslagsverk for alle som er interessert i misjon i flere tiår fremover, sa Biskop Ole Christian Kvarme på lanseringen av oppslagsverket «Freedom of Belief and Christian Mission».

Lanseringen var i form av en seminarbolk hvor ulike perspektiver på trosfrihet ble presentert.

Verket er del av misjonsserien Regnum Edinburgh Centenary Series og er redigert av Knud Jørgensen og Hans Aage Gravaas, generalsekretær i Stefanusalliansen. Det tar for seg misjon og trosfrihet både historisk og i et dagsaktuelt perspektiv.

Biskop Ole Christian Kvarme valgte under lanseringen å fokusere på trosfrihet i Oslo by.

– Et eksempel var da Jonas Gahr Støre møtte mye protester da han var tydelig på sin kristne tro, men når andre arbeiderpartirepresentanter har ytret sin motstand mot religiøsitet, er det ingen protester, sier Kvarme.

Han mener misjonstanken, forståelsen og praksisen i vår egen kirke må fornyes.

– En substans i trosopplæringen som gir barn og unge språk. Et økumenisk arbeid, og holdning i formidlingen av evangeliet. Noe av det viktigste vi har gjort, er at menigheten har gitt rom til migrantmenigheter. I en ny misjonstenkning må vi se på diakoniens plass, sier biskopen.

Todelt utfordring
Lisa Winther som jobber i Stefanusallinasen, mener at kirkens trosfrihetsutfordring er todelt. Den faktiske forfølgelsen og hvordan vi forstår det.

– Vi trenger å forstå trosfrihet som et bibelsk perspektiv og som en iboende rettighet. Bibelen forsvarer retten til å velge og utøve sin tro. Hvorfor jobber vi som en kristen misjonsorganisasjon også for trosfriheten til andre? Når kristne kjemper andres sak, er det et sterkt vitnesbyrd om den Gud vi tror på, sier Winther.

Hun tar opp hvordan vi kan respondere på forfølgelse og bruker eksempler fra Bibelen.

– Vi kan utholde lidelsen i stillhet, flykte eller protestere og kreve rettigheter. Det er ofte en lettelse at Bibelen ikke bare gir ett alternativ – å snu det andre kinnet til. Det er befriende at Bibelen gir mulighet for protest, og at vi ikke trenger å komme med fasiten for den riktige responsen, avslutter hun.

Hans Aage Gravaas, generalsekretær i Stefanusalliansen, peker på radikal islam som en av de største utfordringer for trosfrihet og kristen misjon i dag.

– Menneskers trosfrihet bør være nærmest ubegrenset så lenge det ikke setter restriksjoner for andre. Vi må sørge for at det er et lovverk og en praksis som tillater andre å tro noe annet. Vi må være med å underbygge og bekrefte pluralitet, sier Hans Aage Gravaas.

Case-studies
– Vi har bedt forfatterne om å relatere det de skriver. til kristen misjon. Vi er opptatt av å vise bredde, men også bruke case-studies, sier Knut Jørgenesen.

Spesifikke land som portretteres, er blant annet Eritrea, Nord-Korea, Etiopia og Burma, Indonesia, Pakistan og Sovjetunionen men også Vest-Europa og marginalisering av kristne gjennom sekularisering.

FNs menneskerettighetserklæring artikkel 18 om frihet til å tro på og utøve sitt livssyn og religion får stadig mer oppmerksomhet også fra parlamentarikere fra hele verden etter at «Charter of Freedom of religion or Belief» ble undertegnet på fredssenteret i fjor. Parlamentarikerne møtes igjen i New York i slutten av september. KPK

 

ImF stiller seg solidarisk med NLM

Indremisjonsforbundet (ImF) står for det samme som NLM i saken om verdidokument for skolene, understreker generalsekretær Erik Furnes overfor statlig ombud.

I et brev til likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) viser Furnes til kritiske medieoppslag i sommer om verdidokumentet til Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

– NLM og NLM sine skoler har stort sett vært eneste skyteskive, påpeker Furnes.

– Lite kjennskap 

LDO har uttalt til flere medier at de vil be NLM «redegjøre for hvordan verdidokumentet ivaretar forpliktelsene deres som arbeidsgiver og overfor elevene».

– Som leder for ImF undrer jeg meg på om LDO har såpass lite kjennskap til norsk organisasjonsliv som en her får inntrykk av. Bare innen friskolesegmentet driver ImF i dag 24 skoler, enten som eneeier eller i samarbeid med andre organisasjoner som for eksempel NLM. Vi står for de samme verdier, og vi uttrykker samme forventning til våre ansatte, understreker Furnes.

– Bør ikke diskrimere

Generalsekretæren undrer seg i brevet over hvorfor «LDO skal be om en slik redegjørelse bare fra NLM, all den tid norsk organisasjonsliv har mange aktører med sammenfallende verdier.»

– Fra ImF sin side vil vi stille oss solidariske med NLM, og Likestillings- og diskrimineringsombudet bør ikke diskriminere NLM i forhold til andre organisasjoner og kirkesamfunn, skriver Furnes.

Han avslutter med å vise til at ImFs verdidokument er åpent tilgjengelig på imf.no.

Hele brevet

Her følger teksten i brevet i sin helhet:

«Verdidokument for kristne organisasjoner

I sommer har det vært en del kritiske medieoppslag om Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) sitt verdidokument, og vi har registrert at Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har sluttet seg til kritikken. Selv om NLA Høyskolen, som eies av syv organisasjoner, har vært inne i bildet, har likevel NLM og NLM sine skoler stort sett vært eneste skyteskive. NRK skriver dette på sin nettside 27.juli: «Norsk Luthersk Misjonssamband eier skolene som ber lærerne stå inne for et verdidokument som slår fast at ekteskap skal skje mellom mann og kvinne» og vi kan videre lese: «Likestillings- og diskrimineringsombudet uttrykte bekymring for verdidokumentet allerede i 2006. Hun vil nå på nytt ta kontakt med Norsk Luthersk Misjonssamband og be dem redegjøre for hvordan verdidokumentet ivaretar forpliktelsene deres som arbeidsgiver og overfor elevene».

Som leder for Indremisjonsforbundet (ImF) undrer jeg meg på om LDO har såpass lite kjennskap til norsk organisasjonsliv som en her får inntrykk av. NLM er bare en av flere organisasjoner og kirkesamfunn i Norge som til sammen eier og driver et stort antall institusjoner, og med ulik ordlyd kommuniserer vi den samme forventning til at ansatte skal arbeide i forpliktende lojalitet til vårt læregrunnlag. Bare innen friskolesegmentet driver ImF i dag 24 skoler, enten som eneeier, eller i samarbeid med andre organisasjoner som for eksempel NLM. Vi står for de samme verdier, og vi uttrykker samme forventning til våre ansatte.

Nå ser jeg i siste utgave av Utsyn (NLM sitt blad) at LDO har bedt NLM om en redegjørelse angående organisasjonens verdidokument. Jeg uttrykker med dette det merkverdige i at LDO skal be om en slik redegjørelse bare fra NLM, all den tid norsk organisasjonsliv har mange aktører med sammenfallende verdier. Fra ImF sin side vil vi stille oss solidariske med NLM, og Likestillings- og diskrimineringsombudet bør ikke diskriminere NLM i forhold til andre organisasjoner og kirkesamfunn.

For ImF sitt vedkommende, er våre verdidokument åpent tilgjengelig på våre nettsider, http://imf.no/ressurser/oppdatert-dokumentasjon/ (nederst på siden).»

– Trenger forsamlingene fortsatt kretsen?

Er forsamlingene seg selv nok? Er det behov for kretsen? Det er spørsmål som blir stilt av Inge Ree, tidligere formann i Midthordland Indremisjon.

I Vegen Fram 2/2015 skriver Inge Ree: «Min bekymring for Midthordland Indremisjon er at forsamlingene blir seg selv nok og ikke lenger har bruk for kretsen sin hjelp, da kommer kretsen til å sitte igjen med Fjell-ly og drive leirer, noen felles samlinger i året og utleie».

Ree vil overfor Sambåndet ikke utdype synspunktet. Den nye formannen i Midthordland Indremisjon (MI), Willy Landro, er imidlertid villig til å kommentere det.

God relasjon

− Vi har tre større forsamlinger i MI; Brattholmen Indremisjon, Blomsterdalen Indremisjon og Nesttun Indremisjon. I Brattholmen Indremisjon, hvor jeg er engasjert, har vi lagt stor vekt på at vi skal ha nær tilknytning til kretsen, sier Landro.

Han  kommer med konkrete eksempler på at hans forsamling er opptatt av å ha en god og tett relasjon til kretsen:

− Vi kutter ut egne samlinger for å delta på kretssamlinger. Så er vi opptatt av å bidra økonomisk til kretsen, og vi har inngått avtale om å leie en kretsansatt i 30 prosent ungdomsarbeiderstilling i Brattholmen Indremisjon. Hos oss er det et ønske om at de større forsamlingene har ansvar for kretsen, men det lokale arbeidet er det viktigste. Har vi ikke lokalt arbeid, har vi ikke krets.

Legge ned kretsen?

Formann i den nye indremisjonsforsamlingen på Storebø på Austevoll, Lars Ove Stenevik, mener man må våge å stille spørsmål om kretsens rolle.

− Kretsen må søke å fornye seg, for til en hver tid å kunne formidle evangeliet effektivt.  Guds ord står fast, men måten vi skal få det ut til folket på, forandrer seg. En del av de oppgavene som kretsen gjør nå, kan legges inn under leirstedet. Vi må vurdere hvordan vi kan få en enklere og billigere drift. Det viktige er å få livskraftige forsamlinger i bygdene, og så kan vi besøke hverandre etter behov, mener Stenevik.

Samtidig er han fornøyd med kretsen og kontakten forsamlingen på Storebø har med MI.

− Vi har ikke eget eldsteråd, men bruker kretsens eldsteråd. Ellers får vi talerhjelp, hjelp i barnearbeidet og inspirasjonssamlinger. Og så er leirstedet Fjell-ly tilgjengelig for barneleir og arrangementet for voksne.

En del av kretsen

Styremedlem i Indremisjonsforeningen på Askøy, Aslak Lauvrak, har et positivt forhold til kretsen.

− Vi har alltid talere fra MI og har et bevisst forhold til at vi er en del av kretsen. Så passer vi alltid på å bidra med forsamlingsgaver til kretsen. I tillegg er vi med på årsmøtet og er representert i kretsstyret, og vi er med på listen for bønnevakt for Fjell-ly. Jeg synes at vi har et greit forhold til kretsen. Vi føler vi er en del av kretsen, og at vi trenger kretsen og kretsen trenger oss, sier Lauvrak.

Grunnsteinen

p-runar-landroImF Rogaland er annen krets med større og selvstendige forsamlinger. Hovedpastor Runar Landro (bildet) i Fredheim Arena, som også er forsamlingskonsulent i sentralleddet ImF, er ikke bekymret for at forsamlingene skal bli seg selv nok.

− Alle former for organisering må vurderes utfra hensikt og mål og må måles utfra resultat, det vil si om man lykkes i forhold til hensikt og mål. Den lokale forsamlingen og foreningen er grunnsteinen i misjonsarbeidet og den viktigste møteplassen. Så er det ting det lokale fellesskapet ikke klarer, og da trenger vi et organ som kan bidra med hjelp og støtte. Det kan handle om misjonsarbeid, diakonalt arbeid, skoler og leirsteder, sier Landro.

Han ser ikke noe konkurranseforhold mellom krets og forsamling.

− Det er en fordel for kretsen at forsamlingen klarer seg selv. Da kan den bruke tid og ressurser på andre ting. På den andre siden trenger forsamlingen å se at vi står i en større sammenheng. Spørsmålet som må stilles til både krets, forsamling og forening, er om vi fremmer misjonsarbeidet, påpeker Landro.

Hva tjener misjonsarbeidet?

Thomas Rake er pastor i Bedehuskirken på Bryne, en stor forsamling som er ganske selvstendig i forhold til kretsen. Han er opptatt av hva som tjener misjonsarbeidet.

− Hvordan gjøre ting bedre og hvordan tjene små forsamlinger på små steder, spør han og fortsetter: − På lokalt plan har det skjedd enorme endringer. På kretsplan har det gått senere. Nå opplever vi god kontakt med kretsen, men vi bruker ikke kretsen noe særlig. Vi har medlemmer i kretsstyret og deltar på inspirasjonssamlinger.

Tankekors

Også Runar Landro ser utfordringer ved dagens organisasjonsstruktur i ImF.

− Det er et tankekors at mye av misjonsarbeidet er organisert ut fra gammelt befolkningsmønster. Vi må spørre om vi driver for dyrt når vi er organisert ut fra en annen tid med et annet befolknings- og transportmønster. Vi har ikke råd til å overadministrere. Vi må alltid spørre oss om vi er organisert på beste og mest effektive måte, både hva økonomi og personell angår. Ingen organisasjonsform har livets rett bare utfra historien.

Les også:Kretsens tid er forbi

Fredheim Arena opplever ifølge Landro samarbeidet med kretsen som godt.

− Vi har godt samarbeid med kretsen. Vi klarer oss bra selv, men vi driver for eksempel ikke egne leirer. Det gjør kretsen. Og i ImF Rogaland er der små forsamlinger som må ha hjelp fra kretsen. Selv kan vi både motta talerhjelp og inspirasjon fra kretsen, samtidig som vi med våre erfaringer kan gi kretsen noe tilbake. Vi har ikke inntrykk av at kretsen ser negativt på at vi i stor grad klarer oss selv, forteller Runar Landro.

Les også: Foreningen som byttet krets

Forening byttet krets

Forkynner Johannes Kleppa vil ha både en sterk forsamling og en sterk krets.

− Jeg tror vi har en utfordring vi må ta på alvor. Misjonsstrategisk er det viktig å finne en god balanse og god samhandling mellom forsamling og krets, mener forkynner Johannes Kleppa.

Han synes han kan se en tendens hvor forsamlingene støtter mindre opp om fellestiltak for å nå ut til nye områder, og at kretsleddet på den måten kan være svekket.

Må satse lokalt

− Vi må satse lokalt. Det er viktig å bygge sterke lokale forsamlinger på bedehuset, for at vi skal nå ut. Samtidig trenger vi kretsnivået som har ansvar for fellestiltak, leirarbeid, skolearbeid, talere og for å nå ut der det er lite arbeid. Forsamlingene konsentrer seg gjerne om sitt eget. Så kan det diskuteres om kretser skal være store eller små. Kretsleddet er særlig viktig for å sende ut forkynnere, evangelister og lærere, sier Kleppa.

Skiftet krets

Selv er han med i Hilleren Misjonsforening og er tidligere formann i foreningen. Inntil for noen år siden var forsamlingen medlem av Midthordland Indremisjon, kretsen som den hører til geografisk. Så besluttet forsamlingen at den heller ville være medlem av Bergens Indremisjon.

− Historisk var Hilleren i Mathopen knyttet til Midthordland. Bygdene og bedehusene var mer selvstendige, og det var mindre kontakt med byen. Mathopen ligger geografisk i Bergen og kontakten med sentrum har gjennom åren blitt sterkere, og en del av forsamling gikk allerede i Betlehem og i YA. Da var det naturlig å melde seg inn i Bergens Indremisjon. Det svarer til en realitet som har vokst frem, forteller Kleppa og forsikrer at vedtaket ikke hadde noe med Midthordland Indremisjon å gjøre, men var en misjonsstrategisk vurdering.

Samarbeid med kretsen

Hilleren Misjonsforening er en liten forsamling som driver med barne- og ungdomsarbeid, men forholdsvis lite møtevirksomhet ellers.

Hva slags kontakt har Hilleren Misjonsforening med Bergens Indremisjon?

− Vi har samarbeidet med Bergens Indremisjon om diakoniarbeid og barne- og tenåringsarbeid i Mathopen, og en del av medlemmene hos oss er også aktive i Betlehem, svarer Johannes Kleppa.

Håper fond skal gi framgang

Midthordland Indremisjon (MI) har opprettet evangeliseringsfond, og ImF Rogaland har mål om å gjøre det. Men ikke alle kretser er klar for et slikt tiltak.

− Vi ønsker å gi inspirasjon og hjelp til de som har ideer og tiltak til evangelisering, og være en støtte i oppstarten. Vi håper å få mer aktivitet i kretsen og området. Det er nedgang mange plasser i kretsen. Det er behov for tiltak for å snu denne trenden. Jeg håper det kan bli positivt og at folk vil benytte seg av det, sier kretsleder Hans Kåre Algrøy i MI til Sambåndet.

Eiendomssalg.

Evangeliseringsfondet ble vedtatt på kretsens årsmøte. Lag, foreninger og bedehus kan søke om tilskudd. Av pengene fra salget av Misjonsheimen på Askøy har MI satt av 1 million kroner til fondet. Maks tildeling per år er 100 000 kroner, og det kan ikke innvilges større beløp per søknad og prosjekt enn 50 000 per år. Fristen er 1. januar 2016 for å søke om penger for 2016. Kretsstyret er også styre for fondet. Det vil behandle søknadene på første styremøte etter nyttår.

− Vi vil se etter hvor sterkt evangeliseringsfokuset er. Prosjekter og tiltak for barn og unge vil bli prioritert etter tilråding fra Barne- og ungdomsrådet. I tildelingen vil vi også se på om det gjelder tiltak og prosjekter i et område hvor det er lite arbeid fra før, og hva som finnes av arbeid der de søker, sier Algrøy.

Nabokrets

Nordhordland Indremisjon (NI) opprettet et evangeliseringsfond i 2013.

− Det spørs om ikke Midthordland har fått ideen fra oss. For tiden står det rundt 2,7 mill. på dette fondet. Vi har en del eiendommer på Frekhaug, og meningen er at om disse blir solgt, skal pengene plasseres i et slikt fond, forteller kretsleder Asle Hetlebakke i NI.

I strategiplanen

ImF Rogaland har planer om å følge etter de to hordalandskretsene.

− Vi har det i vår strategiplan å opprette et evangeliseringsfond. Som indremisjon ønsker vi å satse på tiltak som kan lede folk til Jesus. Et slikt fond skal stimulere lokalt initiativ og arbeid. Lokale foreninger har kanskje ikke penger til å dekke utgiftene til spennende tiltak. Fondet kan være en hjelp til å bety noe lokalt. Det handler om å kanalisere penger til hovedoppdraget – å gå ut med evangeliet, sier kretsleder Torgeir Lauvås i ImF Rogaland.

Noe for andre kretser?

ImF Sør har derimot ikke planer om å opprette et evangeliseringsfond.

− Det er ikke noe vi snakker om. Det er veldig fint og sikkert greit at de gjør det, men jeg tror ikke at vi kommer til å opprette et evangeliseringsfond. Vi bruker penger på evangelisering hele tiden, sier kretsleder Ommund Tveit.

− Det er ingen dårlig idé. Men for å ha et evangeliseringsfond må man ha prosjekter som er konkrete på hva man skal gjøre, hvor, hvordan og for hvem. For vår del har vi et prosjekt gående med bymisjonærer i ytre bydel i Ålesund. Det er mulig at vi fremover vil vurdere å opprette et slikt fond, sier kretsleder Johan Halsne i Sunnmøre Indremisjon.

Kretslederne for Nordmøre og Romsdal Indremisjon og Finnmark Indremisjon sier at de er positive til tanken, men at det foreløpig ikke har vært tema i deres krets.

Ungdomsteamet som skal begynne her, er jo i grunnen et evangeliseringstiltak, sier kretsleder Arild Ove Halås i Nordmøre og Romsdal Indremisjon.

Rikssynsar frå bedehusland

Som gutunge song Harald Stanghelle duett med Gunvor Fyllingsnes (då Hopland) på bedehus i Nordhordland og sat under talarstolen til Jens M. Rognsvåg.

I tenåra mista han trua, men den no 59 år gamle Aftenposten-redaktøren har framleis sans for humoren til Audun Hjellvik og mykje godt å seia om den kristne oppveksten sin.

Sambåndet møter Stanghelle i bygget som Aftenposten deler med VG i Akersgata i Oslo. Han er den einaste som har fått eige kontor i landskapet, så me kan opna ei dør inn til ei bok- og papirkledd verd. To redaktørar med ein tredje som utgangspunkt: Jens M. Rognsvåg redigerte Sambåndet med kvass penn frå 1962 (sjå faktaboks), og Stanghelle refererte til han allereie då han svara ja til intervju.

RognsvågKva betydde Rognsvåg for deg?

– Han betydde for det første veldig mykje for indremisjonsrørsla på Vestlandet. Han var jo redaktør i Sambåndet og var aktiv. Og han var den første eg trefte, som skreiv bøker, seier Stanghelle, før han går inn i den første av det som skal bli mange referansar til Raknestunet.

46 år etter hugsar han enno bibeltimane til Rognsvåg på leirstaden til Nordhordland Indremisjon:

– Han hadde ei litt anna tilnærming enn det som var vanleg. Det som gjorde veldig sterkt inntrykk på meg som 12-åring eller der omkring, var ein serie portrett han laga av dei bibelske skikkelsane. Han hadde drege ut det ein visste om dei som personar, og han reflekterte over korleis dei hadde handla som personar og som menneskje. Eg hugsar enno den bibeltimen han heldt om Pontius Pilatus, fordi Rognsvåg beskreiv han som diplomaten som freista å få til eit kompromiss med jødane om Jesus, men som mislukkast. Slik føyer jo Pilatus seg inn i ei lang rekkje i Midtausten – det er mange som har freiste på kompromiss der – men eg blei veldig fascinert av det, så pass at eg sit og hugsar det 46 år etter. Og ein av mine mange draumar var å bli diplomat, så eg var nok opptatt av det.

Ein annan av draumane til Stanghelle var å bli misjonær.

– Ein av heltane i min barndomsheim heitte Nils Helle (sjå faktaboks) og var misjonær på Madagaskar. Han kom frå ei bitte lita bygd som heiter Helle, som er endå mindre enn Stanghelle, og han var søskenbarn til far min. Dei gongene han var heime hos oss – han døydde då eg var gutunge – var det ein aura rundt han fordi han hadde vore på Madagaskar.

FOTO: EGILL J. DANIELSEN

FOTO: EGILL J. DANIELSEN

I ein periode var du veldig aktiv på Raknestunet?

– Ja, eg trur eg var der i tre somrar, og meir eller mindre budde der. Det begynte med at eg reiste på leir, og så vart eg ein slags hjelpeleiar. Så eg hadde et veldig nært forhold til mange der. Eg skal forresten tilbake i august, eg er bedt om å koma til eit jubileum dei skal ha. Første gong eg var på Raknestunet, trur eg at eg var 10-11 år, og då var leirstaden ganske ny. Eg hugsar at Raknestundagen var i august, seier Stanghelle og held fram:

– I alle fall var eg der veldig mykje og vart teken veldig godt imot og fekk oppgåver der. Eg hugsar mykje av det eg var med på, blant anna heldt eg misjonstime om David Livingstone, som var ein av dei eg var veldig fascinert av og hadde lese ganske mykje om og snakka om. Så Raknestunet var noko eg hadde eit veldig nært forhold til.

Då Harald Stanghelle vaks opp, var det ikkje bedehus i heimbygda Stanghelle.

– Dei heldt på å byggja, og eg trur det var innvia etter at eg flytta til Oslo. Eg hugsar at eg var med på å leggja taket på det bedehuset, eg trur det var i slutten av ungdomsskuletida. Det var vel mor til far min som i si tid hadde gitt tomt til dette. Han var med i byggekomité og veldig sentral i å få det opp, og det var ein av hans store draumar at det skulle koma bedehus på Stanghelle. Før det var møta i eit gammalt skulehus, som var vanleg mange plassar. Det tok lang tid å få bygd bedehuset, og det er i full verksemd enno. Det var minnesamvær for både far min og mor mi frå det bedehuset. Der har eg vore ein rekke gonger, men det har nok vore i samband med gravferder og andre tilstelningar der ein har brukt lokala.

– I eit intervju i Dagen seier du om deg sjølv at du var ein søkjande sjel. Kva legg du i det?

– Tidleg i tenåra var eg veldig søkjande, og det gjorde nok òg at eg braut ut av den organiserte indremisjonsrørsla og fann meg mindre og mindre til rette der. Eg opplevde den som veldig konvensjonell og veldig lite open for tvil og søking. Og så ser eg òg andre kvaliteter. Mange opplevde det nok som veldig trygt og sikkert, fordi du visste kor grensene gjekk, det var i alle fall slik ein likte å tenkja på seg sjølv.

– Du sa trua farvel?

– Ja, det var nok i 13-15-årsalderen. For meg var det ein periode der eg var veldig interessert i politikk. Eg var aktiv i unge Høgre og stifta eit Unge Høgre-lag i Vaksdal. Eg vart intervjua både i Dagen og her i Aftenposten i 1970, då var eg 14, så det var ein periode der eg søkte ut og sprengte ein del av dei grensene som var der.

Stanghelle fortel om ei ungdomstid der han var mykje i opposisjon.

– Eg vaks jo opp i ein indremisjonsheim der begge foreldra mine var veldig aktive i indremisjonen og anna misjonsarbeid. Begge bestefedrane hadde òg vore aktive, på kretsnivå. Far til mor mi, Johan Kvalvik, var predikant og reiste mykje i bygdene på Nordmøre, der ho kom frå, og han var veldig aktiv i samband med å etablera og driva ein kristen folkehøgskole som heiter Høgtun (bildet). Eg var der i 2013 og snakka på ein kultur- og elevkveld. Det er den einaste gongen eg har vore der, og der hadde mor mi gått. Bestefaren min på farssida, Haldor Stanghelle – som kom frå Stanghelle – var veldig aktiv rundt ungdomsskulen på Frekhaug. Han døydde så tidleg som i 1933, litt over seksti år gammal.

– Min far var 46 år då eg vart fødd, han vart fødd i 1910 og bestefar i 1870. Farfar overtok garden på Stanghelle som me kjem frå, i 1892, han gifta seg til den. Så heile min bakgrunn er frå det miljøet. Og eg hugsar far min fortalte at han fekk stemmerett første gong i 1933, det første året KrF stilte liste med Nils Lavik på topp i Hordaland. Så dette er eit miljø eg kjente ut og inn. Eg vil ikkje påstå eg kjenner det så godt no, men eg veit i alle fall korleis det var.

– Du viser til at du blei politisk aktiv, men var det noko med trua som gjorde at ho begynte å vakla, var det noko som skjedde?

– Slikt skjer ikkje frå ein dag til ein annan, det skjer i ein prosess. Men det som eg reagerte veldig sterkt på, var at alle spørsmål vart parkert. Det var ikkje rom for å stilla spørsmål eller tvila, og det var ikkje rom for å leita etter andre måtar å sjå ting på. Siste halvdel av 1960-åra var jo ei tid der det var veldig klårt kva som var synd og ikkje synd. Og viss ein les historia til dei lågkyrkjelege rørslene, har det nok alltid vore sånn at ein har sett på den stormande verda utanfor som noko farleg, noko som ville ta ungdomen frå det einaste sanne, det einaste rette. På 60-talet var det store brytningar, og eg opplevde nok at dette vart veldig konformt.

Stanghelle strekar under at han i tenåra kom i opposisjon til mange ting.

– Det var ikkje berre i høve til trua eg vaks opp med, men også til skule. Då eg var 15 år, leia eg ein streik mot normerte prøvar på Dale ungdomsskule og hadde mykje opposisjonstrong i meg. Det å stilla spørsmål, det å tvila, det var ikkje noko som var reservert trusområdet eller det religiøse området, det gjaldt det politiske området og skule, det gjaldt mange ting eigentleg.

På trusområdet fortel han om ei oppleving av at det var veldig trongt og veldig konformt.

– Alle som freista å gå andre vegar, vart møtt med ei veldig stor grad av mistru, at då måtte det vera noko gale med trua. Og eg hugsar veldig tydelig noko som høyrte til den tida, skepsisen mot Ten Sing-rørsla, for eksempel, og sjølvsagt også den tidas stridsspørsmål: langt eller kort hår, fjernsynet, det å gå på teater og kino. Alle desse tinga var utdefinert som noko som ikkje var mogleg å foreina med å vera ein sann kristen. Og viss ein likevel såg noko i det, vart det definert som at du ikkje hadde det godt med di eiga tru. Det vart sett på som eit sjukdomsteikn i truslivet ditt. Som støtte i eit komplisert liv kan jo det verka ganske godt, men det fungerer berre så lenge du er innanfor den boksen. Viss du tar nokre skritt utanfor boksen, verkar det ekskluderande.

– Korleis reagerte familien på at du braut ut?

– Det såg dei mørkt på. Begge besteforeldra mine på farssida døydde før eg blei fødd. Så hadde eg ei mormor på Nordmøre som eg ikkje hadde den type kontakt med, som døydde då eg var 10-12 år. Men foreldra mine såg mørkt på det, for vi vaks jo opp i det svimlande perspektivet at våre små liv var ein del av ei rett linje som starta med skapinga og enda med det evige livet. Og viss ein tar det perspektivet på alvor, er det klart at det å oppleva eit brot med denne rettlinja aksen, skaper sorg.

Du gjekk på søndagsskulen. Hugsar du noko frå det?

– For oss var det heilt naturleg. Far min var lærar på søndagsskulen, og hans tvillingsøster, mi tante, var lærar der, og eg hadde ein onkel som var der. Det var ein del av søndagen. Og for oss var det aldri snakk om om me ville eller ikkje ville gå der, det var noko du gjorde. Dette trur eg var då flanellografen nærmast var ein revolusjon i forkynninga for barn. Eg hugsar vel òg at eg var på ein leir – Søndagsskuleforbundet hadde ei fantastisk hytte på Kvamskogen som heitte Vallemtunet, som dei hadde arva frå ein søkkrik skipsreiar i Bergen.

– Vi reiste elles ekstremt mykje på leir. Eg var på fleire leirar som Samemisjonen hadde. Så var vi på Vallemtunet, så var vi på Kvamshaug, som var leirplassen til Det Norske Misjonselskap, og eg hugsar vi var på Frekhaug ungdomsskule på leir, så det var i det heile tatt stor aktivitet. Og det var pinseleir og påskeleir og sommarleirar. Og eg må seia at eg er veldig takknemlig for den starten på livet, for det var jo slik at du kom ut, du trefte andre, du trefte folk frå andre bygder; det var med på å utvida mine perspektiv.

– Så sjølv om indremisjonsrørsla kjentes konform, så førte det dette med seg?

– Ja, så lenge du var med i ei rørsle, kjentes jo det veldig sterkt og eigentleg veldig godt.

– De fekk heim både Venehelsing og Dagen og kanskje Sambåndet òg?

– Ja, vi hadde Sambåndet i periodar, og viss ikkje, veit eg at vi hadde ei utlånsordning med søstera til far min. Dei hadde Sambåndet, og vi budde berre nokre meter frå kvarandre. Der eg var mest aktiv, var jo i Nordhordland Indremisjon, det var der eg kjente alle dei som jobba der, og ein del til, så Venehelsing var jo det som eg kjente meg mest igjen i.

– Las du det?

– Ja, då las eg det. Og så lenge mor mi levde, og ho døydde så seint som i 2007, samla ho på Venehelsing til meg. Eg var veldig interessert i å sjå namn på gamle kjende og sjå korleis det utvika seg, så eg las Venehelsing iallfall til 2007. Vi hadde ein heim som var full av misjonsblader. Kristenfolket på Vestlandet, i alle fall slik eg kjente dei, var aktive i veldig mange organisasjonar: Blå Kors, Samemisjonen, Misjonselselskapet, NLM, Indremisjonen – og så gjekk det veldig klare grenser opp mot pinserørsla. Ein var aktiv i et cluster med organisasjonar. Og slik eg opplevde mi oppvekst, var det dei same som gjekk på møta i alle organisasjonar. Det var nokre veker kvar vinter med preikarar som kom rundt, og foreldra mine var aktive i alt. Men det gjekk ei grenseoppgang. Det var ikkje noko fiendskap overfor pinserørsla i og for seg, men det var ikkje noko nærleik heller. Og eg hugsar far min var veldig skeptisk til tungetale for eksempel, og det var eit par kvinner på Stanghelle som mest alltid skulle tala i tunger. Han syntes dette var åndsmakter som ikkje skulle utøvast på amatørbasis. Så der gjekk det ein grense, og det har det jo alltid gjort mellom ein del av det som blei den karismatiske rørsla, og indremisjonsrørsla. Dette var jordnære folk med småbrukarbakgrunn.

Aadland– Du haika ein gong med Dagen-redaktør Arthur Berg og DVI-sekretær Birger Aadland (bildet) (sjå faktaboks)?

– Det hugsar eg godt, for det var eit krinsmøte i Nordhordland indremisjon på Frekhaug, og det var eit av desse stormøta. Det er mogleg det var eit jubileum på Nordhordland folkehøgskule. Eg hugsar i alle fall at eg maste meg til å sitja på med dei i bilen attende til Bergen, og det var aldeles storveges.

Berg– Det enda jo med at eg tok kontakt med Arthur Berg då eg var 15. Så min første jobb hadde eg som utplassert i 8. klasse (9. no) på ungdomsskulen. Arthur Berg tok imot meg, og det var via han eg fekk jobb der. Eg hadde sendt ein del nyhende, små notisar, frå Vaksdal heradsstyre til Dagen og fått dei på trykk, og eg hadde skrive fleire debattinnlegg på trykk i Dagen. Det var der mitt journalistliv begynte. Eg var to veker hos Arthur Berg, og då var det veldig lite folk i redaksjonen – det var det sikkert alltid – så eg vart sett til å jobba med ein gong som journalist. Dette var i april/mai, og så maste eg meg til eit vikariat same sommaren og var der i halvannan månads tid. Der lærte eg dei journalistiske grunntrinna. Eg hugsar at ein av dei første jobbane var å dekka kommunestyret i Meland, der dei mellom anna diskuterte om dei skulle spørja Vegvesenet om nedsett fartsgrense på ein av skulevegane. Og den sommaren var eg også på Raknestunet og laga reportasje, så eg fekk i det heile tatt gjera mykje.

Stanghelle-komprimert

Harald Stanghelle på «heimekontoret» som ung journalist. Foto: Privat – og utlånt av Aftenposten

–  Som 16-åring såg du rockeoperaen «Jesus Christ Superstar» og reagerte kraftig, sjølv om du då hadde brote med barnetrua?

–  Eg opplevde musikalen som blasfemisk, uavhengig av om eg trudde eller ikkje. Det er ikkje slik at du kuttar ei truslinje frå ein dag til ein annan. Det er mykje sjelekvalar og mange kjensler. Du lukkar ikkje eit kapittel for noko som er ein så stor del av livet ditt. Eg såg «Jesus Christ Superstar» sommaren 1972, på Palace Theatre i London, og etter det skreiv eg artikkelen «Nei til Superstar» i Dagen, for eg meinte det var galt å setja den opp på Den Nationale Scene. Og det var ein ganske stor aksjon mot å setja musikalen opp, og så vidt eg hugsar, blei den aldri sett opp heller. Men det kan jo ha andre årsaker, som at dei ikkje fekk rettighetene til det, eller at det ikkje passa inn i repertoaret.

– Korleis arta det seg då du braut med det miljøet du var vaksen opp i , til dømes i høve til Raknestunet og det som du hadde vore oppteken av?

– Tilhøvet til Raknestunet forsvann jo på ein måte. Eg flytta jo òg til Oslo då eg så vidt var fylt 17, og kom inn i heilt andre miljø. Men det ville nok ha skjedd uansett. Eg hugsar ikkje siste gong eg var på Raknestunet, men eg hadde ein periode med mykje tvil, og sakte men sikkert vart det eit tilbakelagt kapittel. Siste gong eg var på Raknestunet, må ha vore i 1995 eller -96, for då vart det laga ein serie på NRK som heitte «I bedehusland», og der spurte dei nokon av oss som var aktive på den nasjonale scena, og som hadde misjonsbakgrunn, om å gå tilbake igjen. Og då var vi på Raknestundet og filma, og eg trefte igjen tre-fire av dei som eg hadde hatt mykje kontakt med.

Stanghelle nemner Kåre Hellem og Gunvor Hopland (sjå faktaboks), nå Fyllingsnes. Det var sistnemnde han song duett saman med.

– Henne hadde eg veldig mykje kontakt med. Og så var det Bjarne Skjold, som reiste som predikant i mange år, og Torstein Raknes.

Me går over til notida. Harald Stanghelle sa i eit intervju med avisa Dagen at den lågkyrkjelege rørsla er undervurdert. Kva legg han i det?

Jordal Amfi i 1952. Foto: Widerøes Flyveselskap/Vilhelm Skappel/Oslo byarkiv

Jordal Amfi i 1952. Foto: Widerøes Flyveselskap/Vilhelm Skappel/Oslo byarkiv

– Den har betydd mykje meir enn det som viser igjen i historiebøkene, i beskrivinga av landet vårt, i sosiologien. Krafta som den lågkyrkjelege rørsla har hatt, er undervurdert. Ein snakkar veldig tydelig om arbeidarrørsla og målrørsla, og ein nemner kanskje dei lågkyrkjelege rørslene i ei undersetning, men det har ikkje noko stor plass hos dei som vurderer kva som har skapt samfunnet vårt og vore aktive i brytningane. Eg merka det veldig tydeleg då eg skreiv i heilside her i Aftenposten om John Olav Larssen (sjå faktaboks) – og det var medan avisa var i fullformat – og fekk ufatteleg mykje kommentarar på det. Det var like etter at John Olav var død. Det var ikkje noko nekrolog i vanleg forstand, det var meir eit forsøk på å teikna eit portrett av han og det lågkyrkjelege Norge som han representerte, og då fekk eg veldig mange reaksjonar av typen «kvifor har vi ikkje høyrt om han?!». Sjølv om han i si tid var ein stor nasjonal kjendis; han leigde Jordal Amfi og vart kalla Norges Billy Graham. Eg hugsar eg nemnde i den artikkelen at professor Rune Slagstad, ein av dei fremste kronikørane over dei som har skapt Norge, skreiv boka «Dei nasjonale strategene» om dei som forma Norge. Så skreiv han ei bok om danningsagentar, altså dei som har forma vår måte å tenkja på, men der finn du ingen John Olav Larsen, for eksempel, mens det finnes folk der som er mykje mindre viktige enn han. Det er det eg meiner med at rørslene har vore undervurdert, den krafta og dei bidraga dei har vore, til å forma vårt samfunn, men òg til å forma brytningane.

– Kva meiner du med «å forma brytningane»?

– Dei har vore på ei slags åndeleg slagmark heile tida, delvis også på ei politisk og kulturell slagmark. Men dei fleste av sakene er nok tapte, til dømes dei lange kampane mot diktarlønn til forfattarar som ikkje passa inn i biletet, motstand mot å etablera Riksteateret, motstand mot kino og skepsisen til fjernsynet. Så det er klart at dette har vore ei mest samanhengande rad med tapte saker. Og det har vore tapte saker om ein tenkjer på liberalisering av seksualmoralen og kampen mot ekteskapslova.
Og så har det vore ein del vinnarsaker der misjonsfolket har vore veldig viktige. Det går ei rett linje frå misjonsfolket til solidaritetstanken med den tredje verda, til dømes, der tankegangen går an å følgja.

– Les du kristne blader?

– Ja, det gjer eg når eg får fatt i dei. Eg abonnerer ikkje, men eg er ein hund etter det, og det er to grunnar: For det første synest eg det er eventyrleg spanande og viktig å følgja me på den delen av Norge og verda, og for det andre gir det meg alltid eit gløtt inn i mi eiga fortid, det er alltid noko du blir minna på. Det er ein del lange linjer du treffer, og det synest eg er fascinerande.

– Du seier at du ikkje veit om det hjelper så mykje om nokon vil be for deg. Kva legg du i det?

– Eg legg vel i det både at et ikkje trur bøna når fram, og at det uansett ikkje hjelper meg. Det er nokså fjernt for meg, eller det er både nært og fjernt. Eg fekk brev seinast i dag, som eg svarte på, av ei kvinne frå Hamar som gjerne ville seie at ho var vaksen opp på Vestlandet og at ho ba for meg.

– I pressemiljø eller når du bevegar deg i høge sirklar, blir folk overraska over bakgrunnen din, eller føler du at alle veit om den?

– For det første er det slik at vi lever i eit land der alle har sin bakgrunn og der svært mange dei siste 30–50 åra har gjennomgått ein ganske stor klassereise. Og det er relativt ofte eg opplever at når det har stått noko om min bakgrunn, så møter eg folk som spelar viktige roller på den norske samfunnsscena, som seier at «dette kjente eg meg igjen i. slik har eg det også». Og slik er Norge. Viss ein ser på den politiske eliten og deler av den økonomiske, intellektuelle, kulturelle og mediaeliten, ser du svært, svært mange som kjem frå såkalla vanlege heimar. Dei er kanskje den første generasjonen som har fått utdanning eller fått utfolda seg, den første generasjonen som har flytta ut av bygdene der familien har budd i generasjonar. Det seier litt om det samfunnet som har vakse fram gjennom dei siste 50 åra. Min bakgrunn er nå min bakgrunn, men det er mange som kan relatera seg til det. Om ikkje det er ein blåkopi, er det likevel ein del av det som ein kjenner igjen. Og så har eg jo etter kvart eit ganske forsonande syn på dette. Og eg meiner jo òg at dette er eit miljø som både var viktig og er viktig, og som fortener respekt for det det står for.

– Korleis vil du beskriva livssynet ditt i dag?

– Som liberalt og agnostisk. Eg har inga tru på tanken om den styrande gud som står bakom det som hender, og som har makt over eller i dei hendingane, verken når det gjeld einskildmenneske eller dei store og små samfunnsting. Eg vert meir og meir overtydd om at den styrande handa – den får andre sjå, eg ser den ikkje.

– Og det lever du godt med?

– Ja, det lever eg godt med. Og det er ikkje slik som mange i ditt miljø då trur, at eg innerst inne skulle ønskja noko anna. Det er ikkje slik det fungerer.

– Og så er eg ein person som prøver å dyrka veldig få absoluttar. Eg er over dei fasane der noko er absolutt for meg. Så korleis ting ser ut om ein dag eller ti år eller 20 år, det veit eg ingenting om. Framtida ligg jo alltid i det mørke.

Seier Harald Stanghelle.

Me vandrar mot heisen, der me tek farvel. Ein time er over.

Harald Stanghelle i Aftenposten-resepsjonen. Foto: Petter Olsen

Harald Stanghelle i Aftenposten-respepsjonen. Foto: Petter Olsen

 

Fra Normisjon til Barnevakten

Leif Gunnar Vestbøstad Vik (41) går inn i rollen som leder i Barnevakten.

Vik er utdannet journalist, og har blant annet jobbet flere år som nyhetsreporter i NRK. Han har også vært ansatt som fotojournalist i Harstad Tidende og som medieleder i Normisjon.

Nå er han ansatt som fungerende daglig leder i Barnevakten i et årsvikariat for Merethe Clausen Moe, som er sykemeldt.

Firebarnsfaren sier han er godt kjent med utfordringene som følger med den digitale mediehverdagen.

– Jeg merker at barna mine har det bedre når vi voksne bryr seg og tar dem på alvor. Jeg opplever at det å bruke tid på å forstå hvert enkelt barn skaper trygghet hos barna og får dem til å føle seg verdifulle, samtidig som de får testet ut grenser og sin personlighet.

– Denne omsorgsfulle rammen tror jeg er nært knyttet til Barnevaktens visjon om å legge til rette for at barn og unge skal kunne bruke mediene på en trygg og bevisst måte, sier Vik.

Barnevakten arbeider ut fra FNs barnekonvensjon som understreker barnas rett til å bruke mediene og deres krav på beskyttelse fra informasjon som kan være skadelig. KPK

Rekordsommer på Campen

– Alle ukene var de beste noensinne, ifølge årets gjester.

– Ja, vi har en rekordsommer, sier administrasjonsleder i ImF, Anja U. Heggen. Det sier hun uten å ha full oversikt verken på besøkstall, kollekt-tall eller inntekter.

– Men det er godt med folk alle ukene, og gjestenes tilbakemelding sier oss mye, framholder hun.

Investering.
Ifølge Heggen er det den økonomiske satsingen som begynte i fjor sommer, som nå begynner å gi avkastning for fullt.

– Da vi la ned Sommerstevnet for to år siden, hadde vi et ønske om å lage Sommerstevne-sus gjennom hele campingsesongen. Derfor bestemte vi også å bruke mer penger på campen, og da særlig programdelen. Vi la nok lista litt vel høyt i fjor og har justert den noe ned. Likevel har vi beholdt mye av det løftet vi ønsket, sier Anja U. Heggen.

– Det er alltid rom for justeringer og forbedringer, men jeg tror vi har funnet en god vei å gå. Det gjelder både talere og sangkrefter. Vi har beholdt en del av bredden, samtidig som vi spisser innenfor hver uke, sier hun.

GF-tall.
Den best besøkte uken var som vanlig uke 29.

– Det var en festreise, sier Kenneth Foss som var leirsjef den uken.

Besøkstallene viser 300 på bibeltimene, 300 på barnesamlingene og en storsamling søndag som nesten sprengte hallen. Tett oppunder 900 møtedeltakere denne søndagen er besøkstall som matcher møtene under GF sommeren 2013.

– Vi hadde også fullt belegg på overnatting og camping, og 35-40 enheter hele uken på ekstra-jordet oppe ved hallen. Det har jeg aldri opplevd før, sier Kenneth Foss.

– Men én ting er selve møtene, personlig ser jeg mer og mer av verdien disse ukene har for folks åndelig liv resten av året.

Eden.
I tillegg til kostnader knyttet til programmet, er det personellkostnader som er den største utgiftsposten. Både Kidzcamp for barn og b-tween og Ungdomscampen har 10-12 ansatte i drift hver uke.

Årets ungdomscamp hadde også fått nytt lokale. Drivhuset som har huset Johannes Åpenbar, er i ferd med å bli historie. Ungdommen har derfor fått nytt treffsted i det nye tun-bygget. Med Eden, som lokalet heter, har foreløpig ikke blitt noe paradis. Lokalet er mindre, trangere, er mer som et klasserom og har ikke samme sjarm som før. Både ungdommer og ungdomsledere har overfor Sambåndet gitt uttrykk for at de savner «Baren», og for en del av ungdommene var det andre samlingssteder på området som var like populære.

– Jeg tror alle er enige om at årets Eden ikke var optimalt. Det er nytt og fint, men mangler noe av sjarmen fra det gamle lokalet. Her bør vi nok justere noe til neste år, sier Heggen, som likevel skryter av opplegget.

– Programmet var veldig bra, og ungdomslederne gjør en kjempejobb. Forkynnelsen er også solid, og det fortelles om ungdommer som både blir frelst og fornyet, sier Anja U. Heggen.