P7 sprer nettradio-misjon

/0 Kommentarer/i /av

P7 Kristen Riksradio har hatt en spennende start på 2015. Nå skal radiostasjonen bidra med sin kompetanse i internasjonalt radiomisjonsarbeid.

P7 Kristen Riksradio, der Indremisjonsforbundet er en av eierne, er en av Trans World Radios (TWR) to norske partnere. Norea Mediemisjon er den andre partneren. Som partner i TWR er P7 en del av en internasjonal radiomisjonsorganisasjon som arbeider i 160 land med til sammen 230 språk.

− Alt vi bidrar med, utenfor Norges grenser går via TWR. Hittil har vi støttet internasjonal radiomisjon ved å sende penger. Minst 10 % av omsetningen i P7 skal ut av Norge. Det skal vi gi videre. Vi er aktive i fire verdensdeler. Vi støtter arbeid i Hellas i Europa, Venezuela i Sør-Amerika og Tadsjikistan i Sentral-Asia. Så er vi også inne i Nord-Afrika og Midtøsten, forteller daglig leder Johnn Hardang i P7 til sambåndet.no.

Invitasjon fra Sør-Amerika
Nå skal P7 bidra med mer enn penger utenfor Norges grenser. I 2013 hadde P7 besøk av Branco Bjelajac, på den tiden hovedansvarlig for TWR Europas kontakt med de nordiske partnerne. Under besøket nevnte Johnn Hardang at P7 var åpen for en annen måte å støtte internasjonalt radiomisjonsarbeid i tillegg til det å sende penger.

− Vi sa: «Ser dere noen som trenger det vi har av kompetanse, skal vi ta utgiftene for reise og lønn». Det tok de imot med åpne armer, forteller Hardang.

I januar i år fikk P7 en invitasjon fra Sør-Amerika om å delta på en radiokonferanse i Santa Cruz i Bolivia. Hele 15 land var representert på konferansen. Teknisk ansvarlig i P7, Olav Hardang, fikk ansvar for å holde foredrag om internettradio.

Nettsider og internettradio
− Det er noe vi har jobbet med i ti år. Vi har klart å sette opp en internettradio du kan høre på alle plattformer, både pc, mobil og nettbrett. Olav har spesialisert seg på å finne gratis software på nettet og laget løsninger på grunnlag av det, forklarer Hardang.

På konferansen i Santa Cruz 17.–21. mars viste det seg at en del av partnerne hadde behov både for oppgradering av hjemmesidene på internett og for videre arbeid med internettradio. Som første steg har Olav Hardang begynt et samarbeid med partneren fra Paraguay.

− Partneren fra Paraguay fortalte at de hadde en nettside som ligger død, og at det ikke var mulig med internettradio på den. Og siden 70 % av Paraguays befolkning er under 30 år, er det viktig å være på den plattformen som ungdom er, sier Johnn Hardang.

Etterspurt kompetanse
Det kan også være aktuelt for P7 å bidra med kompetanse overfor partnere i land som Peru, Brasil, Bolivia og Den Dominikanske Republikken. I tillegg vil det bli tettere samarbeid med Spania.

− Spania er der Norge var for to år siden. Også her dreier det seg om å oppgradere nettsiden til levende sider hvor det er mulig å drive internettradio, sier Hardang.

− Hva tenker du om at P7 har en kompetanse som er etterspurt?

− Starten på 2015 har vist oss at det er mer enn en måte å drive radiomisjon på. Vi kan også bidra med mennesker og kompetanse. La meg si det slik: Vi var to mennesker som var fem dager i Sør-Amerika. Så Jesus kan fortsatt velsigne to fisker og fem brød. Dette har vært en stor velsignelse og glede. Olav avsluttet sitt foredrag med å si at «vi kommer ikke for å vise hvor flinke vi er, men for å dele.» Vi dro hjem rikere enn da vi reiste, svarer Johnn Hardang.

Human lederjakt

/0 Kommentarer/i /av

Kristne organisasjoner bruker i økende grad rekrutteringsbyråer når de skal ansette.

Indremisjonssamskipnaden (IMS) har i lengre tid visst at daglig leder Sigrun Thormodsæter på Brandøy leirsted skulle slutte.

− En egen gruppe jobbet i over et år med å finne ny daglig leder, men lyktes ikke. I slutten av oktober tok vi kontakt med rekrutteringsbyrået Human og overlot rekrutteringsarbeidet til dem, fortalte daglig leder Marit Ådnanes i IMS til Sambåndets januarnummer.

Lørdag 28. mars ble også stillingen som daglig leder ved IMS-eide Helgatun fjellpensjonat i Myrkdalen lyst ledig via Human, i annonser i de riksdekkende avisene Dagen og Vårt Land. Også da det skulle ansettes ny økonomileder i Indremisjonsforbundet (ImF), ble rekrutteringsbyrå trukket inn etter lengre tid med egen leting.

Ressurskrevende.
Human lyste ut stillingen på Brandøy i Grannar, Dagen og Sunnhordland. Normal prosedyre er at Human behandler søknader som er kommet inn, før de kommer med en tilrådning til IMS-styret som så skal ansette.

− Hva synes du om å overlate rekrutteringsarbeidet til Human?

− Jeg synes det er kjempebra. Jeg er så glad for at de har tatt over det arbeidet. Det er dette som er deres felt. Det er veldig ressurskrevende å rekruttere, sier Ådnanes til Sambåndet i januar.

IMS har brukt Human en gang før, og det var da de ansatte Ådnanes som daglig leder. Ifølge CEO Ørjan Hummelsund i Human har byrået flere kristne organisasjoner på kundelisten. Bare i desember i fjor jobbet de for Åpne Dører, Norsk Søndagsskoleforbund, Norges kristelige student- og skoleungdomslag og Kirkens SOS.

En investering.
− Det er flere grunner til at det blir mer bruk av rekrutteringsbyrå. Det blir mer og mer forståelse av at det å ansette noen, er en investering. Hvis man skal investere i en maskin til for eksempel 100 000 kroner, gjør man grundige forundersøkelser og får inn flere anbud. I det en skal ansette et menneske, er det snakk om en investering som er utrolig mye større. En feilinvestering kan koste mange millioner kroner. Å ansette en feil leder kan være ødeleggende for miljøet og medarbeiderne. Derfor trenger man en kvalitetssikring og risikovurdering, sier Hummelsund.

− Hvordan er det å jobbe for kristne organisasjoner?

− Rekrutteringsprosessen er ganske lik den vi har når vi jobber for næringslivet. Profesjonaliteten trekker vi med oss uansett om vi jobber for næringslivet eller kristne organisasjoner. Vi jobber med å vurdere på så objektive og gode kriterier som mulig. Det som er forskjellig, er at kristne organisasjoner til dels vektlegger andre ting. Det kan være åpenbare ting som forholdet til den aktuelle organisasjonen, kirketilhørighet og kall, svarer Hummelsund. I løpet av sine år i rekrutteringsbransjen har han ansatt hundrevis av medarbeidere og har også vært borti ansettelsesprosesser som ikke har vært like gode som ønskelige.

Annonser og kontakter
Normisjon brukte rekrutteringsbyrået Heitmann da de skulle ha ny generalsekretær i 2013. Ingvar Torsvik ble tilsatt, men måtte slutte før han skulle tiltre i januar 2013, etter at han sto frem i et intervju i Dagen. Begrunnelsen var ifølge landstyreformann Tormod Kleivens at Torsvik og Normisjon hadde ulikt syn på ledelse.

− Det var landsstyret som vedtok at Normisjon skulle bruke rekrutteringsbyrå. Det er den eneste gangen Normisjon har brukt rekrutteringsbyrå. Jeg var ikke med i prosessen, så jeg kan ikke si så mye om den. Det eneste jeg kan si, er at man kan ha gode erfarings- og møtepunkter med rekrutteringsbyrå, selv om utfallet ikke blir så heldig, sier administrasjonssjef Trond Pladsen i Normisjon.

− Så dere bruker nettverket deres når dere skal rekruttere?

− Vi bruker annonser og våre kontakter. Vi tar kontakt og utfordrer folk til å tenke på om de skal søke på den stillingen, svarer Pladsen.

Indre og ytre kall
I ImF Sør er de på jakt etter administrativ leder og kretsleder. Ommund Tveit er konstituert kretsleder frem til sommeren.

− Rekrutteringsbyrå er fremmed her nede. Det har ikke vært praksis og er ikke på agendaen. Vi ligger på en sånn linje at vi ikke ser behov for å bruke rekrutteringsbyrå. Ofte gjør vi det internt og bruker våre kontakter. Vi har et stort nettverk, sier daværende barne- og ungdomssekretær, nå forkynner, Åge Nygård i ImF Sør til Sambåndet januarutgave.

Han er opptatt av hvordan kristne organisasjoner rekrutterer folk.

− Jeg synes indre og ytre kall har vært altfor lite i søkelyset. Tidligere snakket man mer om det. Det begynte med at man hadde et indre kall som man fikk bekreftet ved at noen tok kontakt med deg. Nå handler det mer om utrustning og kvalifikasjoner. Det er kanskje en følge av at det er så vanskelig å få tak i folk. Vi skulle kanskje spørre: Hva med det indre kallet? Hva med det ytre kallet, mener han.

Ansvar
Hummelsund bekrefter at Human ofte ser etter noen andre egenskaper når de skal rekruttere en leder til en kristen organisasjon.

− Å være leder i en kristen organisasjon krever til dels noen andre typer ferdigheter. Av en leder i næringslivet kreves det blant annet gjerne høy grad av kommersialitet, av en kristne leder er det kanskje viktigere med empati og at en drives av det å hjelpe andre. Men lederskap i næringsliv og organisasjonsliv har også mye til felles. Like viktig er det å gjøre gode vurderinger av hvilken fase organisasjonen er i, og hvilken type leder trengs for «en tid som denne», sier han.

På spørsmål om hvor dyrt det er å bruke Human i forbindelse med stillingen på Brandøy, svarer daglig leder Marit Ådnanes i IMS følgende:

− Jeg vil ikke komme med noe tall. Det koster, men vi har fått en god pris.

 

Vasker vekk kostnader

/0 Kommentarer/i /av

Frivillige vasker brakkene til arbeidsfolkene og gjør dermed Straume Forum 150 000 kroner rimeligere.

Leder i styret for Straume Forum, Atle Våge, synes ikke det er så stor sak at deler av arbeidet med det nye bedehuset på Straume på Sotra vest for Bergen blir gjort på dugnad.

− Det er en eldgammel idé og helt vanlig. Ved bygging av de fleste bedehus gjorde man det slik, sier Våge.

Et lite bidrag
Siden januar har en dugnadsgjeng på cirka 44 stykker fra Brattholmen bedehus gått turnus for å vaske brakkene til arbeidsfolkene to ganger i uken. Ingvild Vikingsen Skogestad er en av dem som går turnus. Hun synes heller ikke det er så mye å lage styr om at hun vasker på dugnad. Sambåndet.no treffer henne i brakkene mens hun holder på å vaske.

− Man må bidra med det man kan. Det er ikke store arbeidsinnsatsen, sier hun mens hun svinger moppen.

Det er hennes første vasketurnus, og hun er usikker på hvor mange flere ganger det blir. I alle fall blir det lenge til neste gang. Brakkene er ikke store, så det er et begrenset areal som skal vaskes. På mindre enn en time er Skogestad ferdig.

Overkommelig jobb
− Når vi er såpass mange, blir det ikke mange ganger på hver enkelt, og det blir en forholdsvis overkommelig jobb. Det er en ordning som går av seg selv. Vi har opprettet en dugnadsgruppe på Facebook hvor det ligger en liste hvor folk kan sjekke når de står oppført, sier Atle Våge.

Facebook er en tidsriktig kommunikasjonskanal også når man skal gjøre dugnad for et nytt bedehus.

Når betongarbeidet er ferdig til sommeren, vil det bli startet en dugnadsgruppe for deler av byggearbeidet, nemlig gjenbruksbutikken og ungdomsavdelingen.

Sparer penger
− For to deler av bygget vil vi ha dugnad. Det gjelder gjenbruksbutikken og barne- og ungdomsavdelingen. Vi vil gjøre en avtale om å gjøre det vi kan og har lov til å gjøre selv, forteller Våge.

Så langt er det folk fra Brattholmen bedehus som tar vaskingen av arbeidsbrakkene på dugnad. Men Våge tar gjerne imot dugnadshjelp fra folk utenfor ImF.

−Gjør dere dette bare for å spare penger, eller er det også andre grunner?

− Vi gjør dette for å spare penger og for å gjøre det så billig som mulig. Vi regner at vi sparer 150.000 kroner på at vaskejobben gjøres av frivillige. En annen side ved dugnadsarbeid er å skape samhold og eierskap. Det er også en viktig begrunnelse, sier Atle Våge.

Farlig sikker

/0 Kommentarer/i /av

"Han er sikker! Det er det. Sikker", undret Odd Børretzen i visa om det personifiserte "Kongelige norske justisdepartemang". Slik har også Utlendingsnemnda framstått i saken til konvertitten David Kamalirad.

Nettleder_PetterI dag kunne sambåndet.no bringe nyheten om at Utlendingsnemnda (UNE) ikke anker dommen fra Borgarting lagmannsrett som etter alt å dømme vil gi David Kamalirad asyl i Norge.

Det er interessant å lese domspremissene, der en enstemmig rett simpelthen fastslår at UNE «har tatt feil når den har antatt at Kamalirad ikke er en virkelig kristen konvertitt, og også feilaktig har lagt til grunn at Kamalirad ikke vil være utsatt for en reell forfølgelsesrisiko ved en eventuell retur til Iran.»

Når man da også kan lese seg til hvilke konsekvenser denne feilen kunne ha fått, blir nemndas sikkerhet påfallende.
– Ikke tilstrekkelig

Til tross for nærmere sju års aktiv deltaktelse i kristent forsamlingsliv la UNE altså til grunn at Kamalirad ikke var en ekte konvertitt. Resonnementet var at unøyaktigheter i forklaringene hans svekket troverdigheten. Subsidiært, dersom retten likevel skulle komme til motsatt konklusjon, anførte nemndas advokat at det «ikke er tilstrekkelig risiko for overgrep ved retur til Iran».

Dødsstraff

De opplysningene i saken som retten legger til grunn om forholdene i Iran, får dette til å framstå i et underlig lys:

  • «Straffen for konvertering for mannlig muslim er døden, men likevel slik at en i løpet av rettsprosessen gis inntil fire sjanser til å fragå konverteringen og erklære seg som muslim. Det bemerkes at apostasi (frafall fra islam) gjerne også oppfattes som en politisk forbrytelse, en forbrytelse mot den islamske stat, trussel mot rikets sikkerhet mv. helt opp til forræderi»
  • Senest i 2010 ble en person dømt til døden for apostasi
  • «For kristne som ikke tilhører lovlige kirkesamfunn og/eller driver utadrettet virksomhet, er det rapportert om ransaking, beslag av personlige eiendeler, arrestasjon, forhør, fengsling av kortere og lengre varighet med varierende hyppighet. (…) Løslatelse har vært betinget av høy kausjon, gjerne slik at familiens bolig har måttet stilles som sikkerhet
  • De høye kausjonsbeløpene og trusler om å holde saken «åpen» brukes til å skremme de arresterte fra å delta i kristne aktiviteter
  • Ledere og medlemmer av kirkesamfunn som driver utadrettet virksomhet, og medlemmer av hjemmekirker er opplyst å være spesielt utsatt for inngrep fra iranske myndigheter
  • Det er blitt vanligere at konvertitter tiltales for apostasi
  • Hjemmekirker blir ofte angitt av naboer
  • Per januar 2014 er det opplyst at minimum 49 kristne blir holdt fengslet i Iran
  • I 2013 arresterte myndighetene minst 42 kristne, hvorav 35 ble dømt til mellom ett og ti års fengsel for deltaktelse i uformelle huskirker, kontakt med kirker utenfor Iran og/eller normal kristne aktiviteter
  • De kristne som oftest forfølges, synes å være konvertitter fra islam eller som evangeliserer for muslimer
  • Iranske myndigheter har utpekt huskirker og evangeliske kristne som en nasjonal sikkerhetstrussel.

«Velbegrunnet frykt»

Dersom David Kamalirad skulle blitt returnert til Iran, legger lagmannsretten til grunn at han «vil søke kontakt med trosfeller og (…) bli medlem av en hjemmekirke, noe som er ulovlig i Iran. (…) Dermed vil han tilhøre en gruppe som (…) er spesielt utsatt. (…) Det er en nærliggende mulighet for at han – med sitt store kristne engasjement – som et aktivt menighetsmedlem vil søke å vinne andre for troen (…) og utsette seg for en permanent risiko for reaksjoner fra politi og myndigheter som vil kunne medføre større konsekvenser enn bare en kortvarig fengsling. (…) Fengselsforholdene i Iran er meget dårlige (…) med rapporter om bruk av isolat og mishandling/tortur mot kristne.

På denne bakgrunn konkluderer en enstemmig rett med at kravet om velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av religion er oppfylt i David Kamalirads tilfelle.

Men ingenting av dette hadde gjort nevneverdig inntrykk på Utlendingsnemnda. Den var sikker i sin sak. Uten sammenligning for øvrig er det underlig å tenke på at man i Norge synes å ha lettere for å få beskyttelse mot en flytting til Kyrksæterøra enn mot å bli overlatt i hendene på et regime som anser seg for hevet over grunnleggende menneskerettigheter.

 

 

 

 

 

 

 

 

UNE anker ikke dommen

/0 Kommentarer/i /av

Dommen der David Kamalirad ble trodd på at han er ekte konvertitt og trenger beskyttelse i Norge, blir nå rettskraftig.

– Jeg fikk vite i går at Staten ved Utlendingsnemnda (UNE) ikke kommer til å anke dommen, opplyser advokat Asgeir Thomassen til sambåndet.no.

David Kamalirad har i flere år hatt tilknytning til både Bergens Indremisjon og Salt Bergenskirken.

Kamalirad er opprinnelig fra Iran. UNE avslo asylsøknaden fordi de mente han ikke har behov for beskyttelse, og de fikk medhold i Oslo tingrett. I Borgarting lagmannsrett ble Kamalirad imidlertid trodd på at han er kristen og har krav på beskyttelse.

– Saken blir nå sendt tilbake til UNE for ny vurdering, og alt tyder på at han vil få beskyttelse/asyl i Norge på grunn av konverteringen til kristendommen, sier Asgeir Thomassen.

Advokaten er ikke overrasket over at dommen ikke ankes.

– Det handler om en konkret, umiddelbar bevisvurdering som det er vanskelig for Høyesterett å behandle, påpeker Thomassen.

Marsipankake

David Kamalirad selv får det glade budskap formidlet av sambåndet.no:

– En veldig god nyhet. Hurra, og takk og ære til Gud, jubler han i telefonen.

Da dommen ble kjent for en måned siden, ble den feiret med marsipankake til 200 mennesker i Salt Bergenskirken.

– Nå vil jeg også kjøpe inn kake til forsamlingen i Betlehem, som har hjulpet meg blant annet økonomisk, sier David Kamalirad.

Administrasjonsleder Kenneth Hjortland i Bergens Indremisjon var en av dem som har vært vitne i retten om konverteringen til Kamalirad.

– Det er gledelig at UNE ikke anker, og jeg håper det får betydning også utover denne saken, ved at UNE legger lista for troverdighet på et annet nivå enn de har gjort til nå, sier Hjortland.

– Hva tenker du om kake-feiring i Betlehem?

– Vi ser veldig fram til å få feire dette sammen med David, humrer Kenneth Hjortland.

Les også: Nettleder: Farlig sikker

 

 

 

 

Søker super adventsstemning

/0 Kommentarer/i /av

Superblink arrangerer skrivekonkurranse for å finne forfatteren av årets adventsfortelling.

Hver advent har Superblinks klubbavis en adventsfortelling. Hittil har den enten blitt skrevet av redaktøren eller bestilt av en annen forfatter. I år gjør Superblink en vri og utlyser for første gang en skrivekonkurranse for å få tak i adventsfortellingen.

– Vi vil prøve noe nytt, og det blir spennende å se hva som kommer inn. Jeg gleder meg veldig til å se de innsendte bidragene, sier redaktør Torunn Haraldsen i Superblink.

Ingen aldersgrense
Fortellingen må være på mellom 9 000 og 10 000 ord og inndelt i 24 kapitler. Det skal handle om advent og jul, og det kristne julebudskapet skal stå sentralt. Målgruppen for fortellingen er barn på cirka 8-9 år. Det er heller ingen øvre eller nedre aldersgrense for hvem som kan delta.

– Hva vil dere se etter for å plukke ut vinneren?

– Vi har ikke noen kriterier for hvordan man skal skrive fortellingen. Vi vil se på kvalitet, innhold, og at den fenger. Jeg håper det kan komme inn flere gode fortellinger, for vi trenger også en adventsfortelling til neste år, svarer Haraldsen og er dermed åpen for at det blant bidragene også kan gjemme seg neste års adventsfortelling.

– Det kommer an på bidragene vi får inn.

En adventskalender
Fristen for å delta i konkurransen er 15. mai. De som vil delta, må sende inn fem prøvekapitler og en kort beskrivelse av den videre handlingen. Den som blir den heldige vinneren, får så en frist til 30. juni til å sende inn det ferdige manuset. Vinneren får et honorar på 8 000 kroner.

– Hvordan vil dere plukke ut vinneren?

– Det er ikke helt klart hvordan vi vil gjøre det. Jeg regner med at det blir en jury med et visst antall personer som leser gjennom manusene uten at de ser hvem som har skrevet dem.

Klubbavisen med adventsfortellingen vil komme ut i slutten av november.

– Fortellingen skal ha 24 kapitler slik at den kan være en adventskalender, sier Torunn Haraldsen.

Gir hjelp til å nå nye

/0 Kommentarer/i /av

Anja Ulveseth Heggen i ImF oppfordrer alle som har evangeliseringsprosjekter på gang, til å søke støtte fra evangeliseringsfondet.

I 1988 fikk Indremisjonsforbundet (ImF) en stor gave. Av denne gaven pluss andre penger ble det opprettet et fond. Avkastningen av fondet går til evangeliseringstiltak. Hvert år blir det delt ut penger som man kan søke på, om man har et prosjekt hvor man har til hensikt å evangelisere eller å nå nye. Hvor mye penger som blir delt ut, avhenger av avkastningen av fondet. I fjor ble det søkt om ca 200 000 kroner, og det ble delt ut 45 000 kroner til fire prosjekter.

Oppfordrer til å søke
− Vi vil oppfordre folk til å søke støtte fra evangeliseringsfondet hvis de har et evangeliseringsprosjekt. Det er ingen grenser for hva slags beløp de kan søke, men vi har begrensede ressurser. Så er det viktig med en god begrunnelse. Da er det lettere å få, sier administrasjonsleder Anja Ulveseth Heggen i ImF til sambåndet.no.

Hun og daglig leder Kenneth Foss i ImF-Ung er faste medlemmer i komiteen som hvert år vurderer hvem som skal få pengestøtte. En representant fra kretsene er også med i komiteen. Fristen for å søke i år er 1. april. Det er fire typer tiltak som kan få støtte; by- og bydelsmisjon, evangeliske aksjoner, prosjekt som har til hensikt å virke evangeliserende på lengre sikt, og prosjekt med evangeliserende profil.

Tysnes-fest
I fjor fikk Indremisjonssamskipnaden støtte til evangelisering på Tysnes-festen, som er et stort arrangement som samler over 20 000 mennesker til konserter og aktiviteter over fire-fem dager.

Tysnes er en kommune med 2700 innbyggere. Det ble solgt 23 000 billetter til Tysnes-Fest i fjor, ifølge Harald Heie i Tysnes Støtteforening for Indremisjonen. Evangeliseringsprosjektet var et samarbeid mellom denne foreningen, Indremisjonssamskipnaden og Friluftsmisjonen. Pengene fra evangeliseringsfondet ble blant annet brukt til et 32 kvadratmeter stort telt som ble rigget sentralt utenfor bedehuset der mange passerte til og fra ulike arrangement.

En god ordning
− Vi hadde 25 frivillige og fire evangelister. Noen var aktive ute på gata og snakket med folk, og noen var i teltet. Folk er veldig åpne og søkende. Cirka 5-600 mennesker kom innom teltet, og vi serverte kaffe og vafler og hadde mange enkeltsamtaler. Det var veldig givende å være med på. Det er viktig å være der folk er, sier Heie.

Han er meget fornøyd med støtten fra evangeliseringsfondet.

− Det er en god ordning. Vi hadde gjennomført prosjektet selv om vi ikke hadde fått støtte, men nå kan vi bruke våre egne penger på noe annet, sier Heie.

Administrasjonslederen i ImF tror også at evangeliseringsfondet betyr en del.

− En del tiltak kommer i gang eller får hjelp til å nå bredere ut. Jeg tror fondet er et viktig instrument i arbeidet for å nå nye, sier Anja Ulveseth Heggen.

Stipend søker eier

/0 Kommentarer/i /av

Kurs for redaktører av menighetsblad var ett av tiltakene som fikk penger fra Familie & Mediers mediestipend i fjor.

Frilansjournalist Magnhild Landrø var en av 11 som ble tildelt Familie & Mediers mediestipend i 2014. Den 31. mars er det igjen frist for å søke mediestipendet.

− Jeg fikk 5000 kroner i stipend i 2014. Det var en oppmuntring. Stipendet betyr også at man blir sett for det man gjør, sier Landrø til sambåndet.no.

Familie & Medier har et eget stipendprogram. Hvert år deler de ut mediestipend til mastergradsstipender, forskningsstipender og oppmuntringsstipender. I en pressemelding sier daglig leder Jarle Haugland at mastergradsstudenter eller forskere som studerer på områder i krysningspunktet medier, tro og samfunn, kan søke på Familie & Mediers mediestipend. Stipendet har bakgrunn i et av Familie & Mediers formål – «å fremme en god og effektiv bruk av medier i evangeliets tjeneste». I fjor ble det delt ut 11 stipender, hvorav 1 mastergradsstipend, 1 forskningsstipend og 9 oppmuntringsstipender.

Fristen for å søke stipendet i år er 31.mars. Les mer om mediestipendet og kriteriene for å søke her.

Menighetsbladundersøkelsen
I 2013 fikk Magnhild Landrø tildelt forskningspenger fra Rådet for anvendt medieforskning til å gjøre en stor landsomfattende menighetsbladundersøkelse.

– Rapporten fra denne undersøkelsen er nyttig kunnskap for alle menighetsbladutgiverne, sier Landrø og fortsetter: – Brukerundersøkelsen bekrefter mye av det vi allerede trodde: 60 % av det norske folk får et menighetsblad. Av de som får det i sin postkasse, er det 80 % som leser det. Og enda mer interessant for Den norske kirke; hele 80 % av de som leser menighetsbladet, sier at de sjelden eller aldri går i kirken. Det betyr at menighetsbladet er deres kontaktledd til kirken. Da blir det viktig med kvalitet på bladet, forteller Landrø.

Gratis dagskurs
Landrø gjorde også en samtidig undersøkelse blant utgiverne av norske menighetsblader.

− Jeg fant ut at en gulrot måtte til for å få redaktørene til å svare. Gulroten var et gratis dagskurs hvor de lærer noen minimumsgrep for å lage et godt menighetsblad, forteller Landrø og fortsetter: – Svarprosenten ble høy. Fjaler vant, og gratiskurset ble holdt for bladmakere innen Førde kirkelige fellesråd. 5000 oppmuntringskroner fra Familie & Medier var kjærkomment for å dekke noen av disse utgiftene.

I tillegg til å holde kurs, ønsker frilansjournalisten også å utgi en håndbok for dem som jobber med menighetsblader. Men foreløpig har hun ikke penger til å fullføre prosjektet.

− Så den boken ligger på vent – enn så lenge, sier Magnhild Landrø.

Oppfordrer til skjermfaste

/0 Kommentarer/i /av

– Målet mitt er å bruke langt mindre tid på unødvendig skjermbruk, som for eksempel spill, sier ImFs IT-leder Øyvind Angelskår, som har tatt utfordringen.

Fra fredag 20. mars til fredag 27. mars oppfordrer den kristne medieorganisasjonen Familie & Medier det norske folk til en skjermfri uke. For fjerde år på rad ber de folk slå av tv-er, pc-er og spillkonsoller, og at mobiltelefonen kun skal brukes til det aller mest nødvendige.

– Når vi lanserer denne tanken, får vi ofte en av to reaksjoner: «Å, nei, det klarer jeg aldri, jeg kommer til å få abstinens» eller «Det hørtes deilig ut!». Begge disse sidene er verdt å sjekke ut. Vi ønsker en bevisstgjøring på egen mediebruk og trening i å ha skjermfri, sier Linda Askeland, fungerende daglig leder i Familie & Medier.

IT-leder går i svart.
Begge reaksjonene er kjent hos ImFs IT-leder, Øyvind Angelskår. Han velger likevel å være med, fordi han ser behovet i eget liv.

– Jeg glor altfor mye på mobilen min. På den måten blir jeg usosial og stenger folk ute. Skjermfri uke er en god anledning for meg til å ta tak i dette og gjøre noe med det.

Derfor er målet hans at pc-skjerm, tv-skjerm og andre tekniske skjermer skal være mørklagt den neste uken – vel å merke når han ikke er på jobb.

– Forrige gang jeg deltok, kjente jeg hvor god tid jeg nå fikk til ulike oppgaver hjemme. Problemet var at svært mange krevde bruk av pc-en, sier Øyvind og ler godt.

På papir.
Denne gang skal derfor alle regninger være betalt og nødvendige skjema og dokument være papirifisert, før helga setter inn. Det gjelder også bibel-appen og den digitale kalenderen på mobilen.

– Ja, for de rundt meg vet jo ikke hvorfor jeg ser på min egen mobil akkurat da. Selv om jeg bare sjekker kalenderen, vender jeg oppmerksomheten bort fra de rundt meg, sier Øyvind, som får støtte for deltakelsen på hjemmebane.

– Det er flott at Øyvind skal ha skjermfri uke, og kanskje kan han klare å fokusere på andre ting enn mobil og data. Selv om han gjør mye bra og nyttig på skjermen, stjeler den også tid og ikke minst oppmerksomhet. Så jeg tror jeg gleder meg, sier konen, Bjarnhild Angelskår.

Varig endring.
Men selv om IT-leder Angelskår går til uken med stor iver, har han ikke ambisjon om at alle tiltakene skal være noen varig endring. Bortsett fra mobilbruken, da.

– Dersom dette bare var for en uke, var det ingen vits å delta. Jeg ser at jeg bruker mobilen altfor mye til å spille på og til å sjekke unødvendige ting. Der ønsker jeg det skal bli en endring, sier han.

Også bedrifter.
Familie & Medier oppfordrer ikke bare enkeltpersoner til å skru av skjermen og rette oppmerksomheten andre steder, også organisasjoner og bedrifter oppfordres til å ha en skjermfri dag på jobben der man kan prioritere arbeidsoppgaver som ikke krever arbeid foran skjerm.

– Det er bevisst at vi legger «Skjermfri uke» til fastetiden. I tillegg til alt det flotte en kan gjøre i en skjermfri uke, er dette en tid i kirkeåret som hjelper oss til bønn, stillhet og refleksjon, sier Linda Askeland i Familie & Medier.

Spørsmål som må stilles

/2 Kommentarer/i /av

Det som forundrer meg, er at vi i veldig liten grad gjør slik som Jesus gjorde.

I våre dager er det mye snakk om strategi. Pilene i bedehusbevegelsen har lenge pekt nedover, og mange har innsett at vi trenger å gjøre endringer, og vi trenger en strategi. Det tror jeg er veldig lurt. Vi innser at ting ikke er som før, og at det trengs noen endringer.

Det er flott at mange ser at pilen peker nedover og er villige til å gjøre endringer. Men det er et spørsmål som mange glemmer å stille seg i prosessen: «Hvorfor peker pilene nedover? Er det en grunn til at pilene peker nedover? Er det noe i måten vi har gjort ting på, som ikke bærer frukt?» Jeg tror det kan være lurt å stille seg disse spørsmålene.

Av de mange som har laget en strategi, er ImF-Ung. De har sett at i 1982 var det 622 barne- og ungdomslag, mens det i starten av 2013 var 356 lag. En ser at ting peker i feil retning, ønsker å snu det og legger en strategi for å klare å snu det.

Spørsmålet er jo da følgende: «Hvorfor har antall lag gått ned? Er det noe i måten ting har blitt gjort på, som ikke er bra?»

Dersom vi tenker at de som var med i ungdomslagene i 1980-1985, da arbeidet var på topp rent antallsmessig, var mellom 15 og 25 år gamle, vil det si at det er de som i dag er mellom 45 og 60 år gamle. Og er det noen vi mangler i våre forsamlinger i dag, så er det nettopp denne aldersgruppen. En del av disse er der og er aktive og brennende kristne, men det er en liten del ut fra tallene fra 1985. Hva har skjedd?

Kan det ha noe med måten vi har arbeidet på? Jeg tror det kan være lurt å stille det spørsmålet.

Min oppfatning av den generelle arbeidsmetoden i ImF er at vi arrangerer ungdomskvelder og basarer og lokker med mat og aktiviteter. Så håper vi at det kommer så mange som mulig inn på bedehuset sånn at de kan få med seg et «Gudsord». Dersom det kommer mange, så har det vært et godt møte, og dersom det kom få, så var ikke møtet så bra.

Jeg tror absolutt at Guds ord ikke vender tomt tilbake, men vi må også huske hvilken tid vi lever i nå. Vi lever i postmodernismen, der mennesker blir bombardert med så mye informasjon hver dag at vi har utviklet et filter som siler ut all informasjon som oppfattes som irrelevant. Dermed er det stor fare for at informasjonen vår om Gud går i det filteret. I tillegg har de unge under 30 år svært lite kunnskap om Gud i forhold til generasjonene før dem, noe som gjør Gud enda fjernere fra deres hverdag.

Kanskje vi bør tenke litt annerledes og se på hvordan Jesus gjorde ting?

Jesus viste oss med sitt liv hvordan han ønsket at bevegelsen skulle spre seg. Han brukte mesteparten av tiden sin på 12 gutter, han disippelgjorde dem, og de lærte av Han. Så når Jesus fôr opp til Himmelen, sa Han at de skulle gjøre det Han hadde lært dem og vist dem: de skulle gjøre andre til disipler, som skulle gjøre andre til disipler som skulle gjøre andre til disipler som skulle…

Det som forundrer meg, er at vi i veldig liten grad gjør slik som Jesus gjorde. Er vi så arrogante at vi tror vi kan gjøre oppdraget på en bedre og mer effektiv måte enn Jesus? Ved å samle flest mulig folk i et rom og la dem høre et «Gudsord»?

Dersom Jesus hadde vært ansatt i ImF og etter tre år i jobben ikke kunne vise til mer enn de samme 12 guttene han hadde for tre år siden, så hadde han nok fått refs. Han kunne i det minste ha startet et mannskor!

Jeg har hørt det har blitt sagt at etter vekkelser så ble de nye som ble kristne, tatt med i bibelgrupper og disippelgjort. Men selve testen på om noen er blitt disippelgjort, er om de gjør andre til disipler. Hvis ikke, stopper bevegelsen opp.

Jesus sin bevegelse var ment å spre seg som aids, fra person til person.

Vi i ImF liker å kalle oss for «bibeltro». Det er et hedersord som klinger godt i vår bevegelse. Men jeg tror mange har misforstått hva det vil si å være bibeltro. Det virker som om de fleste tror at det vil si å ha de rette meningene om homofili, samboerskap, osv. altså å ha de rette meningene. Men dette er ikke bibeltroskap. Bibeltroskap handler om å være lydig mot Guds ord.

Dette er ikke en kritikk av måten vi har gjort og gjør ting på. Det er mer et spørsmål om det kunne skjedd enda mer dersom vi tok Jesus seriøst og gjorde ting slik Han viste oss. Bruke mye tid på noen få personer. Kanskje Jesus tross alt visste hva han gjorde?

Eivind Landro er ungdoms- og undervisningskonsulent i Sunnmøre Indremisjon

 

Singing in Åkrehamn

/0 Kommentarer/i /av

Charlotte Ritchie er en av artistene som deltar når Åkrehamn denne helga er vertskap for Singing in The City.

I helgen arrangerer Indremisjonsforbundet (ImF) årets Singing in The City, og det er første gang det går av stabelen i Åkrehamn på Karmøy. Det blir konsert både i morgen kveld og lørdag ettermiddag og kveld i Åkrehamn nye kirke. På søndag avsluttes det hele med gudstjeneste med tale av generalsekretær Erik Furnes i ImF. Fra USA kommer Charlotte Ritchie og Jim Brady Trio og vil opptre både i morgen kveld og på gudstjenesten søndag. En rekke lokale sang- og musikkrefter vil også delta, som Felleskoret Åkra, Sevlandsgutane, Åshild Kvilhaug, Ingar og Camilla Hemnes, trioen Arvid, Ingeborg og Irene Alsaker og gruppen Kerysso.

Dugnadsinnsats
− I begynnelsen var Singing in the City i Stavanger–Sandnes-området fordi jeg der kjente en rekke lokale folk som kunne gjøre en dugnadsinnsats. Så har det kommet et ønske om at Singing in the City beveger seg i geografien. Jeg sa at det var greit, men da må mine lokale folk kunne jobbe frivillig, for vi kan ikke lønne noen. I fjor var det på Valderøy på Sunnmøre, og det var en veldig bra opplevelse. I år har vi lagt det til Karmøy fordi det er et rikt sang- og musikkliv der, og det er folk lokalt som kan gjøre en frivillig innsats, forteller Johan Halsne som er initiativtaker til Singing in The City.

Avslutter med gudstjeneste
− Noe spesielt med årets Singing in the City?

− Vi har laget et fast opplegg for Singing in The City. I år avslutter vi med utvidet gudstjeneste på søndag. Før har vi avsluttet med møte.

Så langt er det forhåndsolgt 27 enkeltbilletter og 32 konsertpass til Singing in The City. Det er også mulig å bestille hotell og busstur for de som må komme langveisfra, for å få med seg arrangementet. Ingen har vist interesse for tilbudet om busstur, men 50 personer har bestilt hotell i det sambåndet.no snakker med Halsne.

− Det kommer også en kontingent med 10 personer fra Sverige som har hørt om Singing in The City og som vil ha det med seg, forteller Halsne.