Diakoni og forkynnelse hånd i hånd

/0 Kommentarer/i /av

For Audun Myksvoll er diakoni og forkynnelse hovedsaken i kristent arbeid.

– Diakoni og forkynnelse går hånd i hånd skal vi vinne mennesker for Gud, sier Audun Myksvoll, diakoniarbeider i Bergens Indremisjon, som har tatt imot Sambåndet for å snakke om sine erfaringer som diakoniarbeider.

I førti år har han jobbet for misjonen. Han begynte i Nordhordland Indremisjon. Tre år jobbet han i Misjonssambandets lokalradio Radio Gnisten. Han har også vært ansatt som miljøarbeider i Frelsesarmeen i deres arbeid blant rusmisbrukere. De siste tretten årene har han vært diakoniarbeider i Bergens Indremisjon.

Lang tradisjon.
– Bergens Indremisjon har en lang tradisjon med diakoni. Vi hadde diakoner og bibelkvinner som delte Guds ord og hjalp og stelte syke og gamle. Dette arbeidet lå nede noen år. Så ville man ansette en diakoniarbeider. De spurte meg om jeg kunne tenke meg å gå inn i en slik tjeneste. Sånn kom jeg inn i det. Jeg hadde dette med diakoni i meg. Har lenge levd nært mennesker som trenger hjelp, sjelesorg, forkynnelse og omsorg, forteller Myksvoll.

– Hva gjør du som diakoniarbeider?

– Tjenesten består av besøkstjeneste, andaktstjeneste, forkynnelse og kontorarbeid. Det blir ofte sjelesorgssamtaler som i forbindelse med sykdom, begravelser og anfektelser i troslivet. Jeg bruker en del tid på besøkstjeneste blant eldre, syke, ensomme mennesker med utgangspunkt i forsamlingen. Jeg blir også kontaktet av folk som spør om jeg kan gå til den og den, og jeg får på den måten kontakt med andre som ikke går i våre sammenhenger. Så går jeg en del på sykehusbesøk og på besøk på sykehjem og aldershjem. Bergens Indremisjon har et eget aldershjem, og der har jeg ansvar for andaktstjenesten. Vi har andakt der to ganger i uken.

Samtaler.
Som diakoniarbeider er han opptatt av at mennesker skal føle seg trygge og inkludert og at de har noen å snakke med.

– Mange kan være ensomme selv om de er med i en sammenheng og er sammen med mye folk.

I samtale med mennesker prøver Myksvoll på en forsiktig måte å komme inn på det som har med Gud og evigheten å gjøre, uten å være pågående. Han har opplevd at folk som ikke var så interessert i åndelige ting, har blitt kristne og nevner et eksempel for Sambåndet:

– En eldre kvinne sa: ”Du kan komme inn hvis du ikke snakker om han der oppe.” I løpet av samtalen kom jeg til å sitere noe som Jesus hadde sagt. Hun ville at jeg skulle lese det. Etterpå sa hun: ”Men det er jo dette jeg trenger!” ”Vil du ha det?” spurte jeg. ”Ja”, sa hun, og vi fikk be sammen. Ikke mange ukene etter døde hun.

Noen dager og perioder er tyngre for diakoniarbeideren.

– Jeg har ofte samtaler med folk som lever på det siste og møter folk som livet er veldig vanskelig for, og som har veldig vanskelig for å takle livet. Da kan jeg være der som et medmenneske og vise at de er verdifulle. Noen anklager Gud; hvorfor skjer dette med meg? Under samtalen kan jeg peke på at Gud er med i alle forhold. En som prøvde å ta livet av seg flere ganger, måtte jeg hente hjelp til og få på sykehus. Det var tungt.

En rik tjeneste.
–Hvordan tar du vare på deg selv når du selv trenger hjelp?

– Det sies at alle bør ha sin mentor eller sjelesørger som du kan gå til jevnlig. Jeg har min kone, og så har jeg mine gode venner, og det er jeg glad for.

– Det er visst lettere å gi hjelp enn å ta imot hjelp?

– Jeg føler at folk vegrer seg for å selv be om hjelp. De vegrer seg for å vise den siden av livet. De vil klare seg selv.
Myksvoll synes han har en veldig rik tjeneste.

– Det er veldig berikende å få møte mennesker med livserfaring, og det er helst eldre mennesker jeg besøker. Samtaler og forbønn er noe av det rikeste jeg gjør. Hele min diakonale tjeneste har et åndelig siktemål. Jeg skal hjelpe folk til tro og til å ha det godt med Gud. Det er mange som er ensomme, som grubler og er redde. Jeg får dele Guds ord og evangeliet med dem, ofte til frigjørelse og glede. Der er også tyngre, belastende dager. Det som ligger meg på hjerte er at vi kan komme til Jesus uansett hvordan livet har vært, og få hvile i evangeliet. Jeg kan få fortelle mennesker at de betyr noe og er uendelig verdifulle, og at det beste ligger foran dem som har sin hvile i Jesus.

Beredskapsmoren

/0 Kommentarer/i /av

Lisbeth Hjortland har i mange år tenkt på å bli beredskapsmor. Nå har hun hatt det første beredskapsbarnet boende hjemme hos seg.

På Indremisjonsforbundets generalforsamling i 2013 hadde Wenche Slimestad et innlegg hvor hun oppfordret kristne familier til å bli fosterhjem. Dette tok Lisbeth Hjortland til seg.

− Det er noe vi har tenkt på i mange år. Men nå følte vi at vi var klare. Jeg har alltid vært engasjert i barne- og ungdomsarbeid. Omtrent samtidig med oppfordringen på generalforsamlingen begynte min søster å jobbe i stiftelsen Fyrlykta som rekrutterer fosterhjem og beredskapshjem. Da kom dette tettere inn på livet, forteller hun.

For tiden har hun et års permisjon fra jobben som barne- og familieleder i Bergens Indremisjon. Den 20. februar i år tok familien imot det første barnet, en 10 år gammel gutt. Selv har Lisbeth og mannen, Kenneth, fem barn. De to eldste er flyttet hjemmefra, mens de tre yngste, tre gutter på 17, 19 og 20 år, bor hjemme.

− De tre guttene våre er en kjemperessurs. Gutten fikk noen å se opp til. Hvis ikke de hadde vært positive til at vi ble et beredskapshjem, kunne vi ikke ha gjort dette, sier Hjortland.

Utfordrende og givende.
− Hva slags erfaringer har dere gjort dere som beredskapsfamilie?

− Det har vært utfordrende. Barna har jo med seg en tøff bagasje. De som kommer i beredskapshjem, tenker gjerne annerledes og har en annerledes væremåte. Det er også veldig dramatisk for et barn å bli tatt ut av hjemmet og plassert akutt i et ukjent hjem. Det er en 24 timer i døgnet-jobb. Å være forelder er også en 24 timers jobb. Men det er også veldig givende. Vi så at gutten som bodde hos oss, hadde positiv utvikling på flere områder, at han hadde det bra hos oss, og at vi får være med på å gi ham trygge rammer og positive verdier. Det er kjempeinspirerende, selv om det er tunge dager innimellom. Vi var forberedt på oppturer og nedturer. Det ble vi tydelig gjort oppmerksom på gjennom en godkjenningsprosess som vi måtte gjennom før vi kunne starte som beredskapshjem. Når man går inn i dette, må man stå sammen som familie. Alle i familien må være positive, ellers går det ikke. Det er også en fordel å ha et godt sosialt nettverk, for å ha noe å gi barna. Barna trenger å bli sosialisert sammen med andre barn.

− Hvem kan bli fosterforeldre/beredskapsforeldre?

− De aller fleste kan bli det. Forutsetningen er at en kan vise omsorg og skape gode og trygge relasjoner. Der er ingen aldersbegrensning. Jeg har hørt om et ektepar på 70 år som ble fosterforeldre. Enslige kan også bli beredskapshjem. Det er ikke så vanlig, men jeg vet at der er enslige som er beredskapshjem. Har en egne barn, bør en ikke ta inn barn som er på samme alder som disse. Det er ingen forutsetning at en har egne barn. For par som ikke kan få egne barn, kan det være et alternativ å være foster- eller beredskapsforeldre.

God oppfølging.
For å kunne bli beredskapshjem, må man gjennom en godkjenningsprosess.

− Godkjenningsprosessen tok litt tid. Vi hadde 4-5 samtaler med en konsulent fra Fyrlykta. Han hadde også samtaler med barna våre. Han var opptatt av å få vite om vår bakgrunn, barndom, oppdragelse, holdninger og verdier. Han skrev en rapport om oss som ble godkjent av Bufetat.

−Hva synes du om oppfølgingen fra Barnevernet og Bufetat?

− Vi er veldig godt fornøyd med oppfølgingen vi har fått. Det er viktig med oppfølging underveis. Barnevernet har ansvaret for barnet, mens Fyrlykta, på oppdrag fra Bufetat, har ansvar for oss som fosterforeldre. Jeg har veiledning med en konsulent fra Fyrlykta annen hver uke. I starten var det mer veiledning før det gikk seg til. Jeg har også jevnlige møter med barnevernet.

Oppfordrer kristne.
Hjortland opplever at det er stort behov for fosterhjem og beredskapshjem. Det gikk ganske raskt fra familien var godkjent til gutten kom; tre-fire uker.

− Det er flere som venter og tenker på om de skal bli beredskapshjem og som har fått telefon før kontrakten er undertegnet og fått spørsmålet: «Kan dere starte allerede nå?», sier Hjortland.

Hjortland vil gjerne oppfordre kristne til å bli fosterhjem og beredskapshjem:

− Når Jesus møtte mennesker, så møtte han ofte enkeltmennesker. Som kristne i dette arbeidet har vi en mulighet til å gi noe og bety noe for enkeltmennesker.

Åpner for den fremmede

/0 Kommentarer/i /av

Betlehem i Bergen er en ganske internasjonal forsamling. Beth Reistad er en av dem som tilrettelegger fellesskapet.

For ti år siden kom en gruppe flyktninger fra Sierra Leone helt tilfeldig inn på et møte i Betlehem i Bergen. De hadde flyktet fra krigen i hjemlandet. Nå ønsket å finne en menighet i Bergen, og hadde oppsøkt en kirke på en hverdag, men den var stengt. Noen fortalte dem at det var åpnet i Betlehem på søndag. I Betlehem traff de blant andre Beth Reistad.

Flyktningene fant sitt hjem i Betlehem, og Beth Reistad var med og åpnet opp fellesskapet for dem.

− Jeg er vokst opp med Betlehem. Foreldrene mine fant hverandre der. Jeg har vært frivillig der i forskjellige sammenhenger, forteller Beth.

Diakoni ute og hjemme.
Til vanlig jobber hun som jordmor på Kvinneklinikken på Haukeland sykehus. I Betlehem har hun vært barneleder og er nå møtevert. For cirka tre år siden ble hun engasjert i Kristent Interkulturelt Arbeid (KIA).

− Jeg ble engasjert fordi jeg hadde afrikanske venner, og så ble jeg spurt om å være representant fra Betlehem til KIAs regionråd, sier Beth som også har et særskilt ansvar for å arrangere KIAs basar om høsten. Som om ikke det er nok, er Beth også med i misjonsforeningen Tanz.

− Foreningen begynte for å støtte en som reiste ut for Norsk Luthersk Misjonssamband til Tanzania. Vi støtter et litteraturprosjekt der. Så støtter vi også et barnehjem i Sierra Leone. En fra Sierra Leone som er med i Betlehem, har gitt oss kontakter til det barnehjemmet. Det er så på mote å legge ned misjonsforeninger. Men vi møtes hver tredje uke. Vi er ti damer i som møtes. Den gruppen er en fin måte å få inn nye kvinner i menigheten.

− Da er du på en måte med i diakonalt arbeid både ute og hjemme?

− Bergens Indremisjon har alltid vært opptatt av diakoni og av å se utover.

Viktig med vennskap.
− Hva slags erfaringer har du gjort deg i arbeidet i KIA?

− Folk har veldig ulik erfaringsbakgrunn, og det kan bli utfordrende. Noen har mye bagasje. Når KIA skal ha samlinger, er det ikke alltid vi klarer å begynne presis. Bare der er det ulike kulturer. Nye bekjente og venner er en berikelse. De er ikke noen som man må ta seg av som en sosial oppgave. Det handler om møtes på like fot og utvikle vennskap.

Et sterkt minne hun har fra arbeidet, var da fire av hennes afrikanske venner, fire ungdommer, ble døpt i Betlehem. Vennskap er i det hele tatt viktig for Beth. For henne kan diakoni også være samtale med venner.

− Å skaffe innvandrere venner er viktig for at de skal bli integrert i menigheter. Det er rart hvis våre menigheter ikke klarer å ta imot nye mennesker. Vi burde være de første til å gjøre det. Man får aldri for mange venner. Det er alltid plass til flere. Det handler om den enkeltes vilje til å åpne opp for nye mennesker.

Et større perspektiv
− Hva er det beste du har opplevd i KIA?

− Det gir større perspektiv. Blant annet får man innblikk i en gruppe menneskers situasjon, for eksempel hvordan det er å få avslag på asylsøknaden. Det gir et videre syn på livet når man møter mennesker som har krigserfaring. Vi bor på en grønn gren. Vi kan bli mer takknemlig og åpen. Det er en lottogevinst å bli født i dette landet.

− Og hva er det tøffeste?

− Det er tøft når noen av mine venner opplever vanskeligheter i møte med det norske offentlige systemet, det kan være med tanke på barnevern, Nav, UDI. Det er tungt å se at de sliter. Man står midt i mellom. Man er vokst opp med systemet og skjønner hvordan det fungerer. Samtidig skjønner man sine venner og ønsker å støtte dem. Noe av det systemet gjør, kan forsvares, noe kan ikke det.

Beth oppsummerer sine erfaringer med KIA og afrikanske venner slik:

− Vi trenger ikke reise til Afrika som misjonær. Det er mange mennesker som trenger hjelp i Norge, og det er mange behov her. Det kan virke som noen av de afrikanske kristne lever nærmere Gud enn det vi gjør, mens vi er mer blaserte og mette.

Diakoni frå teori til praksis

/0 Kommentarer/i /av

I mange år har Annbjørg Barane undervist i diakonale fag. Det siste året har ho opplevd diakoni i praksis frå andre.

Diakoni er eit av Annbjørg Barane sine hjartebarn. I mange år har ho jobba som lærar, blant anna på Bibelskulen på Bildøy.

− Eg har undervist i diakonale fag, og eg vil leggje til at det er lettare å snakke om diakoni enn å praktisere. Eg har lettare for å preike, andre har lettare for å praktisere, begynner ho.

Diakoni i praksis
I november 2013 hadde ho eit uhell som i første omgang lamma høgrearmen. Då vart ho avhengig av hjelp.

− Eg har før hatt teorien om diakoni. No har eg sett det i praksis hos andre, seier ho og nemner døme i fleng.

− Eg har møtt diakoni frå mange ulike menneske. Eg har møtt hjelpa frå hjelpeapparatet og hjelpa frå frivillige. Det er alt frå besøk, oppmuntrande ord, blomehelsingar, nysteikte bollar, nokon som ringjer på døra og vil gje meg ein klem, eller nokon som spør: «Kan eg hjelpe deg med noko?». Og ein lærar frå Bibelskulen tok med seg ein gjeng studentar og rydda heile hagen min.

Å gjere noko for Jesus
− Kva er diakoni?

− Diakoni er teneste for andre menneske, og det er å gjere noko for Jesus. Å gjere noko for Jesus, er å gjere noko for medmenneske. I løpet av livet treng alle menneske noko frå andre. Ikkje like mykje til ei kvar tid. Tenkjer ein på eit langt liv, så er gjerne barn og eldre ytterpunkta då vi ikkje er produktive og effektive, men vi treng merksemd og at nokon bryr seg. Vi treng noko i ulike situasjonar og ulike samanhengar. På forskjellige punkt er vi hjelpelause. Under oppveksten kan det vera viktig bare å bli sett, gitt merksemd og at nokon bryr seg om oss. Det treng ikkje alltid vere dei store tinga.

Då ho jobba på Bibelskulen, var ho oppteken av at studentane hennar skulle sjå andre menneske og deira behov, og dei skulle bli tent og oppmuntra til teneste.

− Så må ein kvar finne ut kva som er deira teneste. Alle skal ikkje gjere det same. Hovudsaka i diakoni er å vise veg til Gud. Kjærleiken vi sjølv har motteke frå Jesus, vil vi formidle til andre. Tenesta har eigenverdi sjølv om ein ikkje preikar om Jesus. Det er kristen formidling gjennom teneste. Gud har omsorg for oss, og vi kan vere tenarar for denne omsorga.

Sprer Guds velduft

/0 Kommentarer/i /av

Lisbeth Solsvik Hjortland ønsker å vise frem Gud for andre gjennom roser, mat og klær.

Det begynte i 2011. Lisbeth Solsvik Hjortland opplevde plutselig lammelse i venstre siden av kroppen. Hun mistet også språket og forståelse og hadde problemer med å puste.

− Jeg visste ikke om jeg ville overleve. Jeg ba Gud om å vise meg noe annet enn død og fordervelse. Etterpå så jeg rosa roser, den ene etter den andre. Da sa jeg til Gud: «Hvis jeg kan røre meg igjen, vil jeg male dem til din ære».

Lisbeth fikk diagnosen MS, men Gud hørte henne. På en konferanse i World outreach mission i Tønsberg ba hun om forbønn, og hun opplevde at Jesus helbredet henne. Hun holdt sitt løfte. Hun begynte å male rosa roser, akrylmalerier og akvarell. Men ikke bare det.

− Jeg fikk en ny sjanse. Jeg hadde så mange drømmer, så mye jeg ville gjøre.

Middag og cafe.
Foruten å male rosa roser ordner hun blant annet en gang i måneden med mat til folk som bor i kommunale boliger i Ytre Arna.

− Det er en dame i soknerådet i Ytre Arna, Randi Kalsås, som tok initiativ til det. En dag kom jeg i snakk med henne. Hun fortalte om det hun drev med, og jeg fikk lyst til å være med på det. Vi lager middag og tar med til kommunale boliger, og vi låner lokaler og kjøkken av kommunen. Det er et samarbeid med Ytre Arna sokneråd. Det er mest rusmisbrukere og andre som bor i kommunale boliger, som kommer. Vi spiser sammen med dem. Det er veldig sosialt. I det siste er vi begynt å be for maten, og folk ber om forbønn, forteller Lisbeth.

Det er ikke bare der Lisbeth ordner med mat. Ytre Arna Indremisjon har cafe hver fredag fra 11-13.30, en cafe hun tok initiativ til for tre år siden.

− Vi serverer vafler og kaffe i kjelleren i Ytre Arna bedehus. To lørdager i året er det markedsdag, og da har vi også åpent. Da har vi også kunstutstilling og salg av brukskunst, forteller Lisbeth som har jobbet i mange år som kunst- og håndverkslærer.

B-Blessed.
Via sitt arbeid med cafeen og middagen møtte Lisbeth flere mennesker som hadde behov for klær, men som ikke hadde råd til å kjøpe. Det tok Lisbeth fatt i og åpnet like godt butikken B-Blessed, som er en frivillig organisasjon. Den har åpent hver mandag fra kl. 12-16 og kl. 18-19.

− Poenget er at det skal være gratis. Man gir ting og får ting. Folk kan levere inn klær, sko og leker de ikke lenger bruker. Andre som trenger det, kan få sko, klær og leker gratis. Jeg bruker facebook for å få tak i ting.

Både på kafeen og i butikken har hun fått hjelp av folk som bor på asylmottaket i Ytre Arna. I butikken er det en kurder fra Iran og et ektepar fra Afghanistan som hjelper henne.

− Mannen fra Afghanistan spurte om han kunne få jobbe i butikken. Jeg sa at jeg ikke kunne betale ham. Han sa at det spilte ingen rolle. Han måtte ha noe å gjøre, ellers ble han bare sittende på mottaket å tenke.

Guds kall.
− Hvorfor er du så engasjert i diakonalt arbeid?

− Jeg føler Gud har kalt meg til det og gitt meg hjerte for rusmisbrukere og de som ikke har så mye. Så har jeg en visjon om at Gud ser og møter hele mennesket med alle dets behov. Vi kan ikke bare si «Gud velsigne deg» og så ikke hjelpe. Mange spør «hvordan klarer du å gjøre alt dette?» Jeg bruker en-to timer hver dag i bibellesning, bønn og lovsang. Lovsang er viktig for meg. Jeg merker forskjell hvis jeg ikke bruker så mye på lovsang og bønn.

− Hva er det beste du har opplevd i det frivillige arbeidet du driver?

− Engasjementet har gitt meg et bredt nettverk. Jeg får et veldig godt fellesskap med dem jeg har kontakt med. Du ser at alle mennesker har verdi. Du blir nær folk som er i krise.

− Og det tøffeste?

− Jeg synes ikke det er så tøft, jeg synes det er givende. Og jeg har Jesus som jeg kan gå til.

Når hun selv kjenner at hun har behov for hjelp, går Lisbeth tur på fjellet.

− Jeg er blitt flinkere til å kjenne at nå trenger kroppen å hvile. Det er ingen ting vi kan gjøre for at Gud skal elske oss mer, og det er ingen ting vi kan gjøre for at Gud skal elske oss mindre. Gud må gjøre oss hele, for at vi skal kunne gjøre andre hele. Der er mange behov. På bedehuset er det for eksempel mange oppgaver vi trenger folk til, og man kan bli spurt om å bli med på det eller det. Da er det viktig å kjenne etter hva vil Gud at jeg skal gjøre. Vi skal ikke si ja til alt vi blir spurt om være med i, sier hun og oppsummerer drivkraften bak sitt frivillige engasjement: − Jeg ønsker å spre Guds velduft med livet mitt.

Lederkabalen i ImF Sør delvis klar

/0 Kommentarer/i /av

En ny barne- og ungdomssekretær og en konstituert kretsleder er på plass. I tillegg er det behov for ny administrativ leder fra februar neste år.

− Det er en mulighet for at jeg fortsetter og går inn fast som kretsleder, sier Ommund Tveit som er konstituert kretsleder i ImF Sør frem til sommeren 2015.

Han begynte i august i år. Før det vikarierte han for kretsleder Torgeir Skrunes fra og med februar i år til og med mai. Da kretsstyret spurte Tveit om å vikariere for Skrunes, var han uten jobb.

Et kall
− Jeg ser på det som et kall. Så har jeg blitt godt mottatt av medarbeiderne og misjonsfolket. Jeg trives godt, og jeg har gode medarbeidere. Det er en krets i ekspansjon. Vi har økt. I stedet for å redusere, ansetter vi flere forkynnere. Vi har 8 stykker som jobber som forkynnere i ulike stillingsprosenter. Det er ganske bra. Her er optimisme, forteller Tveit.

Britt Stensland vikarierer som kontormedarbeider i ImF Sør og slutter i februar neste år.

− Vi er på jakt etter administrativ leder. Jeg er veldig avhengig av å ha noen på kontoret, siden jeg bare har 60 % stilling. Nå er stillingen på kontoret 40 %, men vi regner med at vi kan greie å utvide stillingsprosenten. Vi er åpen for full stilling, forteller Tveit.

Stillingen er ikke lyst ut, men ifølge Tveit har man snakket med flere aktuelle kandidater.

Med Guds hjelp
Barne- og ungdomssekretær Åge Nygård går over i en forkynnerstilling fra 1. januar neste år. Tina Haddeland overtar som ny leder for barne- og ungdomsavdelingen. Hun har vært barnesekretær på Kvinatun leirsted en del år.

− Hun ble spurt. Det var naturlig å spørre henne. Vi er veldig fornøyd med at hun overtar for Åge Nygård. Hun gjør en veldig god jobb, sier Ommund Tveit.

– «Klarer jeg dette? Neste tanke var: «Hvis det er det Gud vil jeg skal, så klarer jeg det. Med Guds hjelp.»

Slik beskriver Haddeland sin første reaksjon da spørsmålet kom.

Fortsetter på Kvinatun
Hun understreker at hun fortsetter med leirarbeidet på Kvinatun og som daglig leder i en liten stilling i Flekkefjord åpen barnehage. Det nye er at hun i tillegg vil ha hovedansvar for lag og foreninger og barne- og ungdomsarbeiderne. Hun vil ha en dag fast på kontoret på Audnastrand og delta på barne- og ungdomsrådsmøter.

− Jeg må nok kutte litt ned på lagsbesøkene, men jeg ønsker å komme innom hvert lag i kretsen i løpet av året, så ledere og barn og unge vet hvem jeg er og kan ta kontakt om det er noe. Så ønsker jeg å være flink til å videreformidle informasjon til lag og foreninger, sier Tina Haddeland.

 

Populær gjenbruk i sør

/0 Kommentarer/i /av

Frikstad bedehus åpnet gjenbruksbutikk i september. Butikken har hatt en flying start.

Frikstad bedehus er i vekst og trenger derfor mer plass. For å finansiere planlagt utbygging åpnet Randesund Indremisjon i september gjenbruksbutikken Gjenbruk. Torborg Drange som jobber som frivillig i Gjenbruk, kan fortelle om en butikk som går meget godt.

− Salget har gått over all forventning. Vi ligger over det vi hadde håpet. Bruttomsettingen de fire første månedene er på kr 200 000, og en dag omsatte vi for kr 10 000. I snitt ligger vi på kr 4-5000 per dag, sier hun.

Målet er å samle inn cirka 2 millioner kroner til utvidelsen av Frikstad bedehus.

Les også: ImF Sør med første gjenbruksforretning i Indremisjonsforbundet

Tatt godt imot
− Hva er forklaringen på at det går så godt?

− Nærmiljøet har tatt godt imot Gjenbruk. Folk synes det er et hyggelig miljø her, og at det er hyggelig at inntektene går til nærmiljøet. Vi har også en kaffekrok. Og bedehuset blir veldig kjent i bygda.

Folk fra bedehuset er med og driver Gjenbruk. Alt går på frivillig basis. Butikken er åpen tirsdag, torsdag og lørdag. Ifølge Drange har det ikke vært vanskelig å få tak i folk, og det er cirka 30-40 frivillige med.

− Det er ikke bare pensjonister som er med. Noen, som meg, er i arbeid, men ikke på full tid, og bruker fridagen til å jobbe frivillig, og noen av de unge på bedehuset jobber frivillig på lørdag. Vi har alle aldersgrupper med som frivillige, forteller Drange.

Gjenbruk tar imot alt, unntatt klær og hvitevarer. Butikklokalet er lite, cirka 60 m², så det er ikke så mye plass. Men der er bøker, antikviteter, kjøkkenting, reiseeffekter, postkort, gamle aksjebrev, leker og litt møbler.

Nok varer
− Vi har ikke noe problem med å få nok varer. Folk står utenfor med ting de vil levere, når vi skal åpne, forteller Drange.
Det er ikke bare varene i Gjenbruk som er gjenbruk. Lokalet var tomt da Frikstad bedehus tok over som leietaker. Det eneste nye er kassaapparatet og en varmepumpe. Ellers er alt inventar gjenbruk.

Drange tror Gjenbruk kan fortsette etter at utbyggingen av Frikstad bedehus er ferdig.

− Så lenge det er lønnsomt og vi har overskudd, kan vi fortsette. Foreløpig er det veldig populært med gjenbruk, sier Torborg Drange.

Julen daler ned i skjul

/0 Kommentarer/i /av

Vet «de» eller «vi» at det er jul?

Har noen kommet til jorda ned?

Det er ‘ke alle som tror på det.

Men samme kan det vel være.

Vi feirer jul.

Slik lyder refrenget på sangen «Vi feirer jul» som, ifølge avisen Dagen 1. desember, er blitt en slager på radio og den digitale musikktjenesten Spotify.

En annen sang har vakt oppmerksomhet i det siste. I 1984 lanserte Bob Geldof og gruppen Band Aid «Do They Know it’s Christmas?» til inntekt for hungersnød-rammede i Etiopia. 30 år senere ble den relansert for tredje gang, nå til inntekt for ebolarammede i Vest-Afrika (den har ifølge Dagbladet spilt inn over 100 millioner pund siden utgivelsen i 1984).

Til tross for den gode hensikten ble sangtittelen i år av noen tolket som nedverdigende for afrikanerne, fordi teksten kan leses som om det ble satt spørsmålstegn ved kunnskapsnivået deres – om de altså rent faktisk vet at det er jul.

Marte Wulff – oppvokst i et kristent hjem i Kristiansand, og Charlotte Qvale – som sang i ten sing-kor i Mandal som tenåring, er ikke så bekymret for dette. Skaperne av «Vi feirer jul» sier i Dagen-intervjuet at det ikke trenger å være så nøye med grunnen til feiringen.

– Det er noe en skal gjøre sammen med dem man er glad i, uansett religion, anfører Qvale.

Så da er det vel greit, da?

Debattsidene i avisen Vårt Land tre dager tidligere. Også forfatter og oversetter Håvard Syvertsen er opptatt av kritikken som går ut på at Geldofs sang er nedverdigende for et afrikansk kontinent med en stor andel kristne. Det tankevekkende i Syvertsens innlegg er at han anbefaler å bytte ut pronomenet «they» (de) med «we» (vi), slik at sangtittelen på norsk blir «Vet vi at det er jul?».

«Jul er feiringen av at Jesus ble født, det vet jo alle», fastslår Syvertsen og fortsetter: «Men hva betyr det? Jesus er ikke bare Guds sønn, han er en del av den treenige Gud. Det kan altså med en viss rett sies at det var Gud selv som ble født under de aller fattigste og mest utsatte omstendigheter. Om dette faktisk er «sant», er et trosspørsmål. En kan tro på det eller la være. Men bildet snakker. Bildet av det utsatte barnet født inn i en brutal verden, det er et bilde som har snakket i to tusen år», framholder Syvertsen.

Dette mener altså de to som står bak «Vi feirer jul», er likegyldig. Charlotte Qvale forventer at kristne åpner opp for at jula er blitt noe annet enn det den var.

– Hvis de kristne er trygge på sin tro, skulle de klare å være rause overfor dem som er med på jula av andre årsaker, framholder hun.

Med andre ord; det må være opp til hver enkelt hva man legger i julehøytiden. Jul er jul.

Ikke så for Håvard Syvertsen, selv om også han tar høyde for at ikke alle tror:

«Bildene snakker til oss uansett fordi de bærer i seg en fortettet sannhet. Hva er det «julebildet» sier», spør han og svarer slik:

«Kanskje sier det noe om hvordan det er å være et menneske født inn i verden. Ikke bare når vi er barn, men senere også. Selv de av oss som til daglig klarer oss utmerket, vet et sted i oss at egentlig er vi utsatte, egentlig kan livet, eller døden, ramme oss når som helst. I det ligger det at ingen av oss klarer seg alene, og i det ligger også en forpliktelse i å være der for andre.

Slutter vi med det, har vi tapt. Da har vi glemt barnet i krybben, da har vi glemt «Gud», som vi kanskje ikke tror på: Da lar vi ikke bildet snakke til oss lenger, vi har gjort oss døve og blinde. Hvordan kan vi vite at det er jul da», spør Håvard Syvertsen.

– I dag handler julen om tradisjoner, gaver og underholdning, sier Wulff og Qvale. Mens de to sangskaperne mener at den kristne høytiden kan virke ekskluderende, er Syvertsens poeng at bildet av Jesubarnet i krybben har noe å si til oss alle, enten vi tror eller ikke.

Stjerneklare vinternatt

alt er stille, alt er svart.

Verden har en egen ro

frykter ingenting

synger sørlandskvinnene i et vers det er vanskelig å finne mening i. Befinner vår verden seg i en tilstand av fryktløs ro?

Håvard Syvertsen peker i stedet på at vonde ting skjer, også i Norge.

«Hvordan behandles det utsatte, det sårbare – hvordan behandler vi Jesubarnet her og nå», spør han og viser til lengeværende asylbarn som sendes ut. Han påpeker at for de fleste av oss nordmenn får ikke dette så stor betydning. Det hindrer oss eksempelvis ikke i å kjøpe de julegavene våre nærmeste ønsker seg.

«Men er det nok», undrer Syvertsen videre og avslutter slik: «Enten vi tror på bildet av Gud født som et utsatt menneske som «sant» eller ikke, så snakker bildet. Hører vi hva det sier? Do We Know it’s Christmas?»

Vi feirer jul.

 

 

Flukt eller kamp?

/3 Kommentarer/i /av

Er du på flukt vekk frå det vanskelege? Då er du i lag med mange.

Det verkar som det vert meir og meir nærliggjande å trekke seg unna det som er vanskeleg og ubehageleg, i staden for å ta det opp med rette vedkomande på ein konstruktiv måte. Det er lettare å flykte enn å kjempe. Om dette hende i ein verkeleg krig, ville vi kalle det feigt og desertering, men i livets små og store konfliktar vert det likevel ein nærliggjande utveg.

Også i den ærlege boka Bibelen finn vi menneske med slike tankar. Den gråtande profeten Jeremia skreiv: «Å, om eg fann ein stad i ørkenen der ferdafolk kunne overnatta! Då ville eg forlata folket mitt og gå bort frå dei». Det åndelige samanbrotet i Israel var meir enn han kunne bere. Elias, som var så modig på Karmel i den åndelege kampen mot Ba’als profetar, la rett etterpå beina på nakken då ein trussel frå dronning Jesabel kom. «Han kom til ein gyvelbusk, sette seg under han og bad om å få døy. «No er det nok, Herre!» sa han. «Ta livet mitt!». Kong David uttrykte sin lengsel etter å kome vekk frå problema sine i kongeriket då han sa: «Hadde eg berre venger som dua!  Då flaug eg bort og fann meg ein bustad. Langt av garde ville eg rømma, i ørkenen ville eg slå meg ned.».

Ønsket om å flykte vekk frå vanskelege omstende til «grønare beitemarker på den andre sida av gjerdet» er altså ikkje noko nytt eller unikt. Det er altfor vanleg. Nokon opplever ekteskapet som dødt og/eller konfliktfylt og vurderer oppbrot. For andre kan det handle om naboar ein ikkje kjem overeins med, kollegaer som stel arbeidsgleda, eller det opplevast vanskeleg i den kristne forsamlinga. I kulturspørsmål som uttrykksformer og songval vert det enklare å skilje lag mellom generasjonane enn å finne løysningar saman. Nokon flyktar då inn i framtida, der alt handlar om idear som aldri vert verkelege, mens andre flyktar inn i fortida, der ein idylliserer ei tid då alt var så mykje betre. Derfor treng ikkje flukt å vere det same som einsemd, for det kan like gjerne handle om partidanningar, noko som Bibelen reknar som kjødets frukt.

Flukt er ingen god strategi. Ser vi på personane ovanfor, synes vegen å vere kort til å verte bitter og synes synd på seg sjølv. Ikkje minst i den kristne forsamling er det ein betre strategi å ta ein fight, berre den er real og sakleg, for det gir respekt. Deretter handlar det om å underordne seg eit leiarskap som er vald av fellesskapet. Vi vinn ikkje alle kampar i livet, men vi er likevel kalla til å vere på det sigrande laget i den store krigen.

 

Sambåndet, nå også som e-blad

/0 Kommentarer/i /av

Alle som har betalt den frivillige kontingenten, får det nye produktet automatisk. I tillegg åpnes det for eget digitalt abonnement på Sambåndet.

– Med denne omleggingen forbereder vi oss på framtiden. En eller annen gang, uvisst når, vil papiraviser bli faset bort for godt. Da trenger vi å være på plass med en ny plattform vi kan distribuere journalistikken vår på, sier Sambåndet-redaktør Petter Olsen.

Nye lesere.
Det nye produktet er en digital versjon av bladet Sambåndet. Den kommer i tillegg til dagens papiravis og nettavisen på sambåndet.no. Et av målene er å nå nye lesergrupper.

– Vi tror og håper at et digitalt produkt vil gjøre Sambåndet attraktivt for nye lesergrupper. Da tenker vi særlig på unge lesere, men vi vet også at stadig flere i aldersgruppen 60 pluss leser aviser på nettbrett og smart-telefoner, sier Olsen, som opplyser at flere av dagens lesere, og potensielle abonnenter, har etterspurt et slikt produkt.

Gjør som Time.
Løsningen som er valgt, er levert av selskapet Issuu, et av de største innen digital distribuering av aviser og magasiner. Nærmere 20 millioner publikasjoner er distribuert gjennom disse, blant annet anerkjente Time Magazine og Newsweek.

– Det nye digitale produktet vil være identisk med papirutgaven av Sambåndet. Sidene vil ligge i oppslag, man kan zoome og bevege seg rundt, og man kan bla som i en avis. Det vil derfor være mer brukervennlig og lesbart enn vanlige pdf-filer for nedlasting, sier Petter Olsen.

Billigere.
Redaktøren legger ikke skjul på at også økonomiske motiver ligger til grunn for det nye tilbudet.

– En digital distribuering vil gi oss besparelser, for tilretteleggingen koster oss mindre enn trykke- og portokostnadene. Men trykk og porto er bare to av kostandene ved å gi ut Sambåndet. Vi vil fortsatt ha den samme jobben med tanke på journalistisk innhold og presentasjonen av dette, sier Olsen.

Derfor vil tilgangen til det digitale produktet være forbeholdt de som har betalt det frivillige abonnementet på Sambåndet.

– Vi ønsker på denne måten å gi noe ekstra til de som har betalt. I tillegg gir vi nå tilbud om et rent digitalt abonnement som vil være noe billigere, sier redaktør Olsen.

Epost.
Det nye abonnementet vil fra desembernummeret av distribueres via epost til de abonnentene som har betalt og som i tillegg har oppgitt sin epostadresse. Disse vil få en lenke som gir tilgang til siste nummeret av bladet. For alle andre vil digitalversjonen ligge skjult, og den vil ikke være søkbar i basen til Issuu.

– Løsningen har sine fordeler og ulemper, men den gir oss det vi trenger for å komme i gang. Så får responsen og tilbakemeldingene avgjøre hvordan dette blir i framtiden, sier redaktør Petter Olsen.

Gledesdag.
– Er det sant, dette er en drøm som går i oppfyllelse, sier Roald Evensen. ImF-forkynneren er en av dem som har etterspurt et digitalt produkt i mange år.

– Utviklingen er at det er «på nett» folk befinner seg. Det er der folk finner sin informasjon og flere og flere leser sine aviser og blad. Da er det klart at også Sambåndet må ha et digitalt tilbud, sier en glad Roald Evensen.

Fylkeslegen har fått svar om GuttogJente

/0 Kommentarer/i /av

I midten av januar skal klagen mot veiledningsnettstedet GuttogJente.no være ferdigbehandlet.

Som sambåndet.no meldte 26. november, har Fylkeslegen i Troms bedt om svar fra ekteparet Maren og Sven Weum på hvilken rolle de to helsearbeiderne har i fagrådet til det ImF-støttede nettstedet GuttogJente.no (se faktaboks). Fristen var satt til 18. desember.

– Jeg kan bekrefte at vi har fått svar, men jeg vil ikke kommentere det nærmere nå, sier fylkeslege Svein Steinert til sambåndet.no.

Bakgrunnen er at styrelederen i Human-Etisk Forbund har sendt en klage og bedt Fylkeslegen vurdere om de to helsearbeiderne Maren og Sven Weum er i konflikt med helsepersonelloven gjennom sin deltakelse i fagrådet.

– Vi regner med å kunne avslutte denne saken i midten av januar neste år, sier Steinert.

Fylkeslegen vil ikke si noe nå om hvordan han vurderer innholdet i svarbrevet.

– Saken vil nå bli vurdert, framholder han.

Presisering om ansvar

Det Steinert likevel kan si, er at Fylkeslegen har merket seg at teksten på nettstedet er blitt endret, og at det blant annet er klargjort hvem som er ansvarlig for de svar som gis. Under «om oss» på nettstedet står det nå følgende:

Fagrådets rolle er å kvalitetssikre innholdet på nettsiden. Deres oppgave er å være en rådgiver for den daglige ledelsen av GuttogJente.no og bidra med faglig kompetanse. Svar på spørsmål blir gjennomgått av minst et medlem av fagrådet før publisering. Det er eierorganisasjonene representert ved styret som har det endelige ansvaret for alt som publiseres.

– Nå presiseres det altså at fagrådet kvalitetssikrer svarene, men at det er eierne som står ansvarlig for innholdet i svarene, påpeker Steinert.

– Kan du si noe om hvilken vekt dere legger på den presiseringen?

– Foreløpig ikke annet enn at vi har registrert det og tar det med i vurderingen. Men eierne har tydeligvis reflekter over hvordan oppgaven til fagrådet framstilles, sier fylkeslege Svein Steinert.