Byr på seg sjølv i rekrutteringskamp

/0 Kommentarer/i /av

Både han sjølv, kona og sonen stiller opp når kretsrådgjevar Trond Johansen i Sogn og Fjordane indremisjon averterer etter arbeidarar til kretsen.

Mange har nok lagt merke til dei litt uvanlege heilsides annonsene i Dagen denne våren: «Du treng ikkje isbade i Sognefjorden om du ynskjer å vere med å drive indremisjon i Sogn og Fjordane», står det mellom anna i den eine, illustrert av kretsrådgjevar Trond Johansen i det våte element.

– Sonen min, Kristian, og kona mi, Karin, er òg med, og eg har vore tekstforfattar og fotograf når eg ikkje er motiv sjølv, fortel Johansen med eit smil til sambåndet.no.

Barne- og familiearbeidar(ar)

Kampanjen inneheld 12 innrykk. Og det kretsen er ute etter, er å rekruttera mellom anna ein barne- og familiearbeidar.

– Dei færraste ungdommar les papiraviser, men annonsa vender seg like mykje til bestefedre, mødre og fedre eller ein ungdoms- eller forsamlingsleiar, som me så håpar at kan tipsa aktuelle folk, seier Johansen.

Stillingsprosent er kretsrådgjevaren fleksibel med, og han meiner at kretsen trenger fleire enn ein person. Men eitt krav har han:

– Dei som vil ha jobb, må lova å bli verande i minimum tre år. Gjer dei det, har eg sagt at eg vil prøva å koma dei i møte på det meste, både når deg gjeld løn, bustad, ferie og jobb til ektefelle, fortel Johansen.

Ropa i to år

Kretsrådgjevaren seier han har «ropa i to år» etter folk.

– Sogn er eit spesielt stykke av Guds rike. Og for oss i indremisjonskretsen er det ikkje pengar som er problemet, men folk. Difor startar vi ikkje med å diskutera pengar, men korleis me kan få folk til å koma, strekar Johansen under.

Trond Johansen ser denne annonsekampanjen i samanheng med ein annen kampanje, som du først kunne lesa om i papirutgåva til Sambåndet i juni, og no også her.

– Begge delar bidrar til omdømebygging i Sogn og Fjordane indremisjon, seier kretsrådgjevaren.

 

Debattanten fra Areopagos

/0 Kommentarer/i /av

Har medier som redigeres ut fra et kristent ståsted, en berettigelse, eller er de mer til skade enn gavn?

«I fokus»-artikkelen som Jostein Krogedal skrev i Dagen 31. januar, skaper fremdeles debatt: «Å følge med i krist­ne medi­er er jo ab­so­lutt ikke noe å an­be­fa­le med alle strøm­mer som dis­ku­te­res», anførte pinse-pastoren blant annet.

De to aller første redaktørene av bladet Sambåndet (P.G. Sand og Andreas Lavik) synes å ha sett det litt annerledes. De mente at et blad hadde innflytelse i samfunnet, og at daværende DVI (nå ImF) derfor måtte ta et slikt virkemiddel i bruk. Gjorde man det ikke, ville det i lengden «skade arbeidet for Guds riges sag», uttalte de i første nummer for 125 år siden. Gjennom bladet skulle «brødre faa tale til brødre», ble det uttalt allerede på stiftelsesmøtet for DVI. I redaktørenes programerklæring het det videre at bladet skulle være til «opbyggelse og belærelse» når det gjaldt Guds ord.

Blant annet disse programformuleringene mener jeg står seg godt i dag også. Og redaksjonen har også, nå som da, frimodighet til å ta opp ting som ikke alle nødvendigvis er enig i. Bladets redaktører deltar også i offentlig debatt, nå som da.

Et synspunkt som har blitt fremmet overfor meg, går imidlertid på at det ikke finnes noe bibelsk grunnlag for medier, og at disse da heller ikke kan være kristne. Og mener man at en kristen bror eller søster trenger korreksjon, er den bibelske veien Jesu ord i Matt 18,15-17: Først ta saken opp med personen i enerom. Om ikke det nytter, ta med en eller to vitner som kan hjelpe til med å stifte fred. Om heller ikke det får han eller henne til å snu, legge saken fram for hele menigheten, som eventuelt kan støte vedkommende ut (menighetstukt).

Jeg har selvsagt ikke tenkt å argumentere imot en slik framgangsmåte mellom kristne, men jeg mener at Bibelen også forteller om andre måter å opptre på overfor meningsmotstandere generelt, som kan minne om måten dagens massemedier jobber.

Da går vi til Apgj 17, der Paulus er på sin andre misjonsreise (ca. 50-52 e.Kr.), til Lilleasia (nåværende Tyrkia), Makedonia og Hellas. Fra v. 15 og ut kapittelet er han i Aten, som ble betraktet som det åndelige sentrum for den greske kulturen og eksponent for hedenske religioner og avgudsdyrkelse. På mange måter sammenlignbart med det samfunnet som omgir oss i dag!

I v. 17 ser vi at han er i full virksomhet, ikke bare i synagogen, men han «samtalte hver dag» med hedningene han traff på torget. I v. 18 kommer han også «i ordskifte» med representanter for to filosofiske retninger: Epikureerne, som var opptatt av nytelse og uinteressert i religion, og stoikerne, som var opptatt av å gi fornuften herredømme over lidenskapen (kilde: Bibelverket, Even Fougner). I v. 19 blir Paulus ført til Areopagos, en høyde vest for Akropolis der den høyeste domstolen hadde sine møter, sannsynligvis for at han skulle gjøre rede for læren sin (v.19-20).

Når Paulus begynner å tale, er det svært interessant å legge merke til at han tar utgangspunkt i atenernes eget ståsted – deres religiøse iver og alteret med innskriften for en «ukjent Gud» – for så å dreie talen over på det han egentlig vil ha fram: den ene Gud i motsetning til atenernes mange avguder.

Han avviser polyteismen (flerguderi) og understreker den bibelske skapertroen. Dette hadde front mot både stoikerne og epikureerne. I v. 26 og 27 holder han frem menneskenes enhet, noe som trolig var rettet mot grekernes sterke selvbevissthet som folk. Med de siste ordene i v. 27 – «om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss» – nærmer Paulus seg, ifølge Even Fougner, de greske filosofene. Aller lengst går han i v. 28, der han henviser til grekernes «egne diktere». Ordene «i ham er det vi lever og rører oss og er til», skal være gjenfunnet hos den greske forfatteren Epimenides (også sitert i Titus 1,12) fra det 6. århundre f.Kr. «For vi er også hans slekt» skal være sitert fra de stoiske dikterne Aratos og Kleantes fra 3. århundre før Kristus.

Paulus henter altså skriftbevis fra hedenske forfattere, trolig for å nærme seg sine tilhørere så langt det er mulig. Han legger likevel et annet innhold inn i ordene enn de som vanligvis var forbundet med dem.

I v. 30-31 forkynner Paulus budskapet om en kommende verdensdom ved en mann som var legemlig oppstått fra de døde – tanker som var helt fremmede for grekerne – og behovet for omvendelse. Han ble møtt med to reaksjoner: spott fra noen, vilje til å høre mer fra andre. Besøket i Aten bar da også frukter. Ifølge v. 34 kom en av Areopgaos-dommerne, Dionysios (som senere skal ha blitt den første biskop i Aten), til tro. Også kvinnen Damaris blir nevnt ved navn.

I dette kapitelet møter vi altså en Paulus som ikke bare holder seg i synagogen, men som samtaler med hedninger, havner i ordskifte med hedenske lærde og bruker hedensk litteratur i argumentasjonen – alt for å belyse det kristne budskap.

Jeg tenker at dette bygger opp under kristne medier og kristnes deltakelse i debatt nesten 2000 år senere. 2. Tim 2,23-26 gir kanskje gode råd i så måte: «Vis fra deg de tåpelige og uforstandige stridsspørsmål! For du vet at de føder strid. Men en Herrens tjener må ikke ligge i strid, men være vennlig mot alle, i stand til å lære andre, villig til å tåle ondt. Med saktmodighet skal han tilrettevise dem som sier imot, om Gud da kunne gi dem omvendelse, så de kunne kjenne sannheten, og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.»

Også i lys av dette sender vi frimodig et nytt nummer i Sambåndets 116. årgang til trykkeriet.

Les også: Skal forsamlingen tie i mediene?

Krydret vennlighet

Det ble debatt om dette på Facebook-profilen min. Kom gjerne med ditt syn, enten på Facebook-profilen eller i kommentarfeltet nedenfor.

 

Sterkt møte

/0 Kommentarer/i /av

Et av målene våre i Sambåndet er at vi også skal få fram menneskene og det menneskelige, slik at leserne kan oppleve gjenkjennelse og identifikasjon.

Journalistikk og historieskriving har lett for å bli sak- og prosessorientert. Vi skriver om noe som er foreslått, noe som er vedtatt, noe det blir protestert imot. I iveren etter å beskrive saksforhold og konflikt er det lett å glemme personene som sakene og prosessene berører.

Et av målene våre i Sambåndet er at vi også skal få fram menneskene og det menneskelige, slik at leserne kan oppleve gjenkjennelse og identifikasjon. Av og til tenker vi at vi klarer det. Som når vi fortalte historien om Olav Hovda, 12-åringen fra Klepp som døde etter en trafikkulykke, i nummer 2/13, om Liv Nesse Amundsen som lette etter fellesskapet på bedehuset, i nr. 12/13, og om Kjetil Klungland, sønn av politimannen som ble drept under Nokas-ranet, i nr. 2/14. Vi gjør det ikke bare for å spille på følelser, men fordi vi mener at opplevelsene har en verdi.

Historien som vi bringer i dette nummeret, er en av de aller sterkeste jeg har lest, og vi kjenner det som et privilegium å få lov til å trykke den. Deltakerne på Indremisjonsforbundets Arbeidermøte i januar 2013 vil ikke ha glemt skoleprest Arne Opsahl-Engens modige beskrivelse av kampen med Gud da alvorlig sykdom rammet familien. Selve sykdomsdelen vil nok enda mange flere ha lest i andre publikasjoner. Men den delen vi først og fremst ønsket å fortelle, var det nok vanskeligere å sette ord på i det som nå blir en større offentlighet enn de trygge rammene som en arbeidersamling setter. For temasidene i dette nummeret blottlegger en skoleprest som for ett år siden ikke visste om han kom til å holde flere andakter.

Hvorfor ba vi Arne Opsahl-Engen om å gå gjennom dette en gang til? Fordi historien om skoleprestens kamp viser dybdene i et menneskeliv, et menneske skapt av Gud og i Guds bilde. Og at den faktisk har enda større verdi nå, vil bli klart gjennom lesingen.

Arne fant ikke sin trøst i gullkornene i Bibelen, men i dens rike persongalleri. Selv nevner han Jona og Noomi. En annen i dette persongalleriet er Job. Som vi vet kom det tre venner til ham da ulykken rammet. Etter å ha holdt en lengre tale konkluderer Elifas i kap. 5,27: «Se, dette er det vi har utforsket. Slik er det. Hør det og merk deg det!» Så enkelt var det ikke for Job, og så enkelt var det heller ikke for Arne. Velkommen til å lese hans egen beskrivelse.

Utfordrer de etablerte

/0 Kommentarer/i /av

– Det er viktig å komme ungdommen i møte dersom vi skal bygge bro over generasjoner, sier Morten Habbestad.

HUSNES: Utfordringen fra Habbestad kommer under lørdagens forhandlingsmøte på Indremisjonssamskipnaden (IMS) sitt jubileumsårsmøte på Husnes.

– En del steder får jeg inntrykk av at «det har vært sånn i 50 år, da kan det godt være sånn i 50 år til», sier han som første taler under samtalen om arbeidet.

Innlegget hans er på ingen måte en klagesang, han har derimot flere konkrete forslag til hvordan broer kan bygges.

– Inviter oss til dere, ikke bare si at det er kjekt å se oss når vi kommer, oppfordrer han.

Videre peker han på behovet for å bli engasjert.

– Spør oss og engasjer oss. Jeg har blitt spurt av Marit (Ådnanes, kretsleder, red.anm.) mange ganger, og hun har engasjert meg og sendt meg rundt på det ene og det andre. Det er noe av grunnen til at jeg er der jeg er i dag, sier han og kommer med enda et konkret råd.

– Få ungdommene inn i styrene deres. Det vil føre til at flere ungdommer engasjerer seg rundt disse, og det blir mye lettere med dialog, sier han – og får applaus av de drøyt hundre utsendingene.

– Begge veger.
Habbestad får spontan støtte fra en annen ungdom, Lars Magne Ådnanes.

– Jeg hadde ikke tenkt å si noe, men så banket det så veldig, sier han på godt bedehusvis.

– Jeg er helt enig, og så tror jeg dette må gå begge veger. Vi må også bli flinkere til å invitere dere eldre og vise dere hva vi driver med og hvordan vi liker å ha det.

Strategiplan
Utfordringen fra ungdommene er mye i tråd med deler av strategi- og handlingsplanen som ble vedtatt like før. Første punkt i denne er å skape varme inkluderende fellesskap.

– Det er grunnleggende viktig. Trives vi ikke selv i fellesskapene, vinner vi heller ikke nye, sa kretsleder Marit Harklau Ådnanes i sin presentasjon av planen, og hun delte også noen av de samme tankene som Habbestad.

– Det trengs fornying i arbeidet vårt, og vi trenger å engasjere de unge inn i arbeidet. Det er de voksne sitt ansvar å involvere og slippe de unge til.

Fikk respons
Og utfordringen fra ungdommen ble umiddelbart tatt imot av utsendingene.

– I fjor sommer var jeg på Framnes. Der var et fantastisk ungdomskor som deltok med sang. Jeg ble så velsignet at jeg nesten måtte grine. Jeg måtte dele denne opplevelsen med flokken på bedehuset hjemme. «De sang til og med på engelsk, men likevel ble jeg velsignet», sa jeg. Da reiste en eldre kar seg og sa: «jeg er enig i alt, men engelsk?», forteller Arnulf Norheim til humring fra salen.

– Dere unge; vi med grå hår, eller uten hår – vi ser dere selv om vi ikke forstår alt dere synger. Jeg tror vi trenger å komme hverandre i møte. Vi har noe å ta og gi fra begge sider, utfordret han.

Støtte fra formannen.
Nyvalgt formann Ingebrigt Sørfonn uttrykte glede over engasjementet og måten samtalen ble ført på da Sambåndet møtte ham like etter forhandlingsmøtet.

– Når jeg ser rundt meg her på årsmøtet, ser jeg mange ungdommer, og denne store bredden er noe av styrken i IMS. Det betyr ikke at alle skal tenke likt, men vi trenger et samspill, sier Sørfonn.

Nøkkelen er å snakke sammen på tvers.

– Og å snakke samme betyr også at vi ikke bare skal høre, men vi skal gjøre et forsøk på å forstå hverandre også. Det ser vi skjer i mange av forsamlingene våre, sier en optimistisk formann.

Vitnesbyrd
Også Habbestad opplevde responsen på innlegget sitt som god, for han hadde ventet mer motstand.

– Jeg håper de eldre tør å komme oss i møte og våger forandring. Her må også vi unge gi litt, for eksempel med tanke på sang og musikk. Kanskje kan vi få til det beste fra begge tradisjoner, sier han.

­– Og hva kan der unge bidra med inn i det etablerte?

– Vi kunne deltatt med litt ablegøyer og humør, sier han og avbryter seg selv.

– Spør oss om å ha andakter og vitnesbyrd. Gi oss oppgaver, sier han.

– Og hva kan de eldre bidra med i møte med dere unge?

– Kake er jo alltid godt, spøker han før han blir mer alvorlig.
– Det er alltid spennende å høre de gamle fortelle historier. Gi oss vitnesbyrd fra livene deres, ikke bare vitnesbyrd med mange bibelvers, ber han.

Lattermildt alvor

/0 Kommentarer/i /av

Humor, åndskraft, latter, tårer. Det er salig blanding når Ims feirer sin egen historie.

HUSNES: Bare for å slå det fast med det samme. Dette er ingen objektiv anmeldelse av en revy, det er like mye en kommentar med både subjektive under- og overtoner.

For Sunnhordaland, Hardanger og Voss indremisjonssamskipnad, som det så klingende het da jeg var ung, er «min» krets. Det var her jeg vokste opp. Det var her jeg dro på leir. Arbeidet, og arbeiderne, er viktige årsaker til at jeg er der jeg er i dag. Derfor er det vanskelig å legge gamle minner og gode vibrasjoner igjen utenfor døra til skrivestuen.

Nå heter de Indremisjonssamskipnaden, eller aller helst bare Ims. Og da jeg i fjor høst hørte at Ims planla å feire sitt 150-års jubileum med «historisk spel med glimt i auga», skjønte jeg at Ims hadde bevart mye av sin identitet fra min egen ungdom.

For når livet i en vekkelsesebevegelse kunne bli litt trangt, når en oppvoksende ungdom hadde andre spørsmål enn de som fikk svar gjennom «du kan komma til Jesus med alt. Og gjer det i kveld, for i morgon kan det vera for seint», da var det befriende og livsbejaende å oppleve leirlivet. Her gikk alvor og moro hånd i hånd, og her var det leirkvelder som gav oss deltakere mageverk av den gode sorten. Ikke fordi sketsjer og underholdning gjorde oss flaue av krampaktig skuespill, men fordi det til tider var humor og scenekunst av høyt nivå. Det var ekte – både det som ble levert av latterkuler og det som ble servert fra talerstolen. Begge deler hørte med, begge deler var en del av livet.

Derfor har jeg gledd meg til denne kvelden helt siden før jul og når jeg i tillegg hørte at de hadde hyret inn Tor Eivind Skeiseid og hans folk i Ryfylke livsgnist til å skrive manus, steg entusiasmen enda mer. For denne gjengen fra Finnøy er bærere av den samme samtidighet av «glimt i auga og gløtt av himmel».

300 timer har han og kollega Silje Flesjå brukt til å lese historiebøker, tråle kretsblad og møte mennesker før de skrev manuset til de 7 glade amatører som tok oss med på historiereise denne kvelden. Det skjedde på en alt annet enn amatørmessig måte. Her var nivået høyt, både i sceneskift, levering av replikker, innlevelse, formidlingsevne. I en god blanding av nåtid med fortellende historietimer, dialoger fra et punkt i historien og små velspilte revystykker, får vi en gjennomgang av historien fra starten i ei løe i Uskedalen 16. mai for 150 år siden, og fram til i dag.

To linjer preger disse fortellingene som ble servert oss. Den første handler om mennesker.

  • Dristige mennesker som vågde å handle på det Gud hadde lagt ned i dem. Som stortingsmann og ordfører Samson Stueland som var en av bærebjelkene i startdagene der i løa.
  • Stillfarne kjemper, som Håkon Sandvoll, som så enkelt og ekte går på husbesøk og vitner så hele huset blir frelst.
  • Åndsfylte mennesker, som Hans Sandvoll som overtok rektorjobben ved Framnes med «eg skal no prøva» – og som blir omtalt som en bønnekjempe.
  • Vi får møte noe av radikaliteten og rausheten som vågde å slippe til Fitjarkvartetten med sine gitarer og forsterkere, så nytt og annerledes at de bare fikk lov å synge én sang på møtet. Men de fikk lov, og de fikk komme tilbake senere.
  • Og det er høvdinger, representert ved Bjarne Eide. Med sitt karakteristiske «ja då», «sjå ungdommen, ungskogen» og den lett nasale klangen i stemmen, trer den varmhjerta høvdingen levende fram for oss gjennom Svein Bjarne Aase sitt mesterlige spill.

Den andre linja er de sterke kvinnene.

Helt fra starten i løa der fru Stueland, Anna, framstår som den som setter fart på sin mann og sparker Samson i gang til å starte indremisjonsarbeidet, skjønner vi at kvinnene har hatt en sentral plass i historien. Her fantes kvinnelige hotelldirektører på 60- tallet, kvinnene fikk tidlig stemmerett, den første kvinne var på plass i hovedstyret i 1974 og i dag har de også kvinnelig kretsleder.

Og brått dukker to av dagens kvinne-profiler opp. Liv Rolfsnes og Marit Andresen Røen – spilt av Ingrid Heie Hoel og Mariann Steinsland. Parodien er strålende gjenkjennbar – og hjertevarm. Vi kjenner igjen både fakter, ord, sang, omsorg og ikke minst nøden for de ufrelste som har preget de to evangelistene.

Og fra hysteriske latterkuler over Marit som vinker til alle kjente hun ser i salen, går vi rett over i delekvelden rundt lyskorset på leir.

Og det var dette jeg var så glad i som ung. Liv og evighet, lek og alvor. På samme tid. Her var galskap og alvor hånd i hånd, men jeg var aldri i tvil om hva som var det viktigste.

Derfor er det så riktig når revyen ender i at hele salen synger med på Oftedals «å at jeg kunne min Jesus prise», før det stilner helt i en stille solo av 12 år gamle Oda på siste vers:
Å hvilken lykke å deg tilhøre!
Takk, takk at også jeg fikk være med!
Din gode gjerning du selv fullføre,
til jeg står fri og frelst i evighet!

For det handler ikke først og fremst om det som har vært, det handler om det som kommer. Om Han som kommer. Med det perspektivet kan det bli nye 150 år.

Takk ImS for alt dere har gitt – og gratulerer med dagen.

Innlegg av Indremisjonssamskipnaden.

Sprek 150-åring

/0 Kommentarer/i /av

I kveld er det premiere på Indremisjonssamskipnadens (IMS) 150-årsrevy, «Glimt i auga og gløtt av himmel».

STORD: Denne helgen er det årsmøte og jubileumshelg for IMS. Det er 150 år siden denne kretsen av Indremisjonsforbundet ble startet i ei løe i Uskedalen. En jubileumsrevy skal fremføres i kveld i Husneshallen på Husnes. En gjeng har siden mars øvd en gang i uken for at det skal bli revy. Sambåndet var med på en av de siste øvelsene i Leirvik bedehus.

Tre skuespillere har meldt forfall. Fire er til stede, Svein Bjarne Aase, Henriette S. Vyazantios, Ingrid Heie Hoel og John-Inge Rolfsnes. Øvelsen starter med mat – tomatsuppe med brød. I tillegg til skuespillerne er instruktør Arne Nordbø og scenearbeiderne John Morten Espevik og Dag Myhre til stede.

Rekvisitter og scener
− Det har vært en fantastisk gruppe å jobbe med. De som er med, er talere eller har vært barne- og ungdomsarbeidere. Det er en scenevant gjeng, og det har gjort arbeidet lettere. Min styrke er at jeg kan noe om hvordan man skal uttrykke det man skal si, forteller Nordbø.

Etter maten er det tid for å gå gjennom rekvisittene og scenene.

− La oss ta det fra begynnelsen av og gå gjennom scene for scene, sier «revysjef» Svein Bjarne Aase. – Hva trenger vi av rekvisita, hva har vi og hva vi kan skaffe?

I scene 1. trengs det bare en stol og papir. Det er enkelt. Scene 2. er mer utfordrende. Hvor kan man få tak i årer og tre- og fjellknauskulisser? Scenearbeider Espevik kommer med et forslag til en bedrift som kanskje kan hjelpe. Det blir litt diskusjon rundt scene 3.

− Skulle det ha vært kaffekopper på bordet? undrer Espevik. – Det eneste som står på bordet, er en parafinlampe.

− Kanskje det. Hva slags kopper hadde man på 1870-tallet? Vi bør ha gamle kopper. Hva med brød og smør på bordet? Når vi legger så mye arbeid i det, er det gøy at det er skikkelig, sier Aase.

Instruktør Nordbø ber folk huske på noe vesentlig. − Scenen i Husneshallen er plassert høyere enn folk, slik at folk ser opp på scenen. Det er naturstridig. Det vanlige på teater er at scenen er lavere, og at folk ser ned på scenen. Hvis du da skal sitte på en sofa, så husk at sitter du lavt, kommuniserer det dårlig.

Slik fortsetter det scene for scene. En del gjenstår å få tak i. Det er ikke bare interiør og scener som blir tatt opp. Klær, sko og hår, eller rettere parykker, er også viktige rekvisitter.

Ikke leirkveldunderholdning
− Ser dette greit ut, eller er det mer enn de hadde tenkt? Det spilles musikk mellom sceneskiftene. Vi skulle hatt med et par stykker til som kan hjelpe til med sceneskiftene, sier Aase til scenearbeiderne Espevik og Myhre.

− Jeg hadde ikke sett for meg at vi må ut på bygda og skaffe masse ting. Men har vi alt klart, går det greit, svarer Espevik.
Han er byggmester og har ikke vært scenearbeider før.
– Det blir enkelt med scenen, men en utfordring å få samlet inn alle rekvisitaene. Det skal gå greit å bli ferdig til jubileumshelgen, sier han.

Henriette S. Vyazantios har fått tak klær som kan være fra 1950-tallet.
− Det har vært enklere å finne klær fra de første årene. Det var klær som er enkle å sy. Klær fra 1920-1930-tallet har vært vanskeligere å finne, sier hun.

I høst ble hun spurt om å være med å planlegge fredag kveld på jubileumshelgen.

− Vi var fem stykker på planleggingsmøtet. Først tenkte vi på leirkveldunderholdning, men vi ville noe annet. Vi hadde en brainstorming og tenkte på noe som lignet på «Vandring i bedehusland». Så hadde vi møte på Finnøy med Arne Nordbø og Tor Øyvind Skeiseid, som har skrevet manuset. Han har intervjuet folk og skrevet ned historier, forteller Vyazantios.

Spørsmålet om en hovedansvarlig for rekvisitter og påkledning kommer opp.

− Det er kjempeviktig at alle ting er linet opp. Og ikke overlat styringen av rekvisitter og påkledning til en mann, sier Nordbø.

− En jobb som påklederske, er det ikke noen som synes det ville vært stas å være med på? Forslag på navn? spør Aase. Et par forslag på navn blir nevnt.

Masse som må på plass
I pausen slår «revysjef» Aase fast: − Ja, det er masse som må på plass. Ikke minst hår. Han tar seg på sitt hårløse hode og ler.

Så er det endelig øving på de scenene som de tilstedeværende skuespillerne skal være med på. Scenen med Knut, Tormod og Synneva Myklebust tas et par ganger før instruktør Nordbø er fornøyd.

− Det er litt mye luft på scenen. Vi er jo inne. Gå så nær hverandre at det blir ubehagelig. Og jeg ser for meg at sangen går mye fortere og lysere. Det er jo en protest mot det triste og tunge.

Etter siste gjennomgang får skuespillerne høre fra instruktøren: − Dette er en helt annen scene.

Så skal skuespillerne Aase og Rolfsnes være seg selv som revyverter som kommenterer historien til IMS.

− Dere snakket tydelig og passe langsomt. Den Telavåg-historien er kjempeinteressant. Den kommunikasjonen mellom dere to fungerer kjempebra, kommenterer Espevik.

Når øvelsen er ferdig, er Sambåndets journalist ikke i tvil. De som skal på IMS sin jubileumshelg i kveld har noe å glede seg til. De vil bli kjent med sin egen historie fra 1864 og frem til i dag, og dermed også seg selv.

Salget på vent

/0 Kommentarer/i /av

OPPDATERT: Fjell kommune er ikke klar til å kjøpe, men sier heller ikke nei. I torsdagens kommunestyre ble vedtak i saken utsatt til høsten.

Forslaget om utsettelse ble fremmet av Høyre og ble vedtatt med 28 mot 17 stemmer. Dermed ble selve spørsmålet om kjøp ikke realitetsbehandlet og ImF må fortsatt leve i uvisshet om det blir salg av administrasjonsbygget til kommunen.

Saken overlates nå til Komité for drift og fram til neste behandling er administrasjonen bedt om å gjøre en grundigere vurdering knyttet til spørsmålet om byggets egnethet, og ikke minst om plasseringen det best egnede stedet for kommunens behov for boliger til Rop-pasienter.

Kommunens ønske om å kjøpe administrasjonsbygget og bygge det om til boliger for mennesker som sliter med rus og psykiatri, har skapt sterke reaksjoner i lokalmiljøet. Saken har også blitt behørig dekket i lokalavisen Vestnytt og fått «spalte- og lydplass» hos NRK Hordaland.

Utfallet av kvelden ble dermed også i tråd med det Sambåndet presenterte tidligere i uken, der Arbeiderpartiet var partiet som førte an i ønsket om kjøp:

—

– Arbeiderpartiet har vært samstemt hele tiden. Vi går for å kjøpe bygget og realisere planene kommunen har for dette, sier Marianne Bjorøy, gruppeleder for Arbeiderpartiet i Fjell kommune før torsdagens kommunestyremøte.

Planene handler om å gjøre ImFs administrasjonsbygg om til boliger for mennesker som sliter med tung rus og psykiatri, den såkalte ROP-gruppa. Planene har skapt reaksjoner og utrygghet i nærmiljøet, noe som også framgår av kommentarene til tidligere publisert sak på sambåndet.no

Bibelskolen skeptisk
Også Bildøy Bibelskole, som ligger trehundre meter fra det aktuelle bygget, er blant de som har meldt sin uro.

«Vi er urolige for planer om at Kommunen vil bruke bygget til leiligheter for ROP-brukere. På Bibelskolen har vi ca 80 studenter hvert år. Det er av avgjørende betydning for oss at de opplever nærmiljøet trygt. Det er viktig for de som unge mennesker, og det er viktig for skolens rykte. I dag har vi veldig godt rykte i forhold til en flott beliggenhet i rolige omgivelser», skriver rektor Aud Karin K. Ringvoll i et brev til Fjell kommune på oppdrag fra styret.

Forstår reaksjoner
Marianne Bjorøy har ingen problemer med å forstå reaksjonene. Det blir likevel underordnet.

– Denne gruppen har sine pasientrettigheter som oss andre. Et fast ankerfeste betyr mye for en slik gruppe, derfor må vi gjøre hva vi kan for å skaffe dem et sted å bo og gi dem den hjelp de trenger. Dette er mennesker som selv ønsker et sted å bo og hvis vi som politikere ikke vil se dem, hvem skal gjøre det da, spør hun.

Avgjøres torsdag
Saken ble tirsdag 3. juni behandlet i Komite for finans og forvaltning. Der ble resultatet 9-2 mot kjøp. Dette var like mye av taktiske årsaker, ifølge komiteleder Tore Lønøy, for hadde komiteen vedtatt utsettelse, ville ikke saken blitt fremmet for kommunestyret.

Nå skjer det i full tyngde torsdag kl 1300. Der får Arbeiderpartiet følge av SV sin representant og 3 av KrFs medlemmer kommer også til å stemme for kjøp. De øvrige partiene, som vil være i flertall, ønsker utsettelse eller ingen kjøp.

p-TomGeorgIndrevik

Tom Georg Indervik. Foto: Kelly services

Vil ha svar
– Dette er en vanskelig og viktig sak, og jeg reagerer litt på at debatten dels har handlet om hensynet til alle andre og ikke til de som trenger disse boligene, sier Tom Georg Indervik, gruppeleder i Høyre, det største partiet i Fjell kommune.

Når han nå ønsker utsettelse, er det ikke for å skrinlegge prosjektet, men fordi partiet ønsker flere svar før de bestemmer seg.

– Vi må være trygg på at det som etableres er i ordnede former og få opp alle aspektene, enten det blir boliger her eller andre steder. Så må vi sikre oss at informasjonen skal være best mulig. Det er viktig for lokalsamfunnet, men ikke minst for de som skal flytte inn her. Et raskt politisk vedtak kan ødelegge dette, sier han.

– Kan vente
Også Frp vil ha saken utsatt, men det er av økonomiske årsaker.

– Vi har tommelen opp for prosjektet og vil få til denne typen boliger raskest mulig. Men kommunen er inne i en fase der vi selger bygg og vi vil se på muligheten for å kunne bruke egne bygg eller tomter for å bygge nytt fra bunnen av. Vi er derfor ikke klar for å kjøpe nå, sier Benjamin Nyborg, gruppeleder hos Frp.

Skulle saken i kommunestyret ende med utsettelse, har ImF lovet å vente med salg.

– Vi har fått en formell henvendelse fra Atle Justad i Fjell kommune om muligheten for dem til å ha huset på hånd til september. Det har vi sagt ja til. En utsettelse til høsten vil derfor ikke være kritisk for salgsprosessen, sier Erik Furnes, daglig leder i Indremisjonsforbundet.

En bank fylt med godhet

/0 Kommentarer/i /av

Hjertebanken er ikke som andre banker. I stedet for å sette inn og ta ut penger, kan man gi og ta imot godhet og hjelp. Bankens utfordring er at det er lettere for folk å gi enn å ta imot.

Hjertebanken startet i ImF Sandnes på Fredheim i april 2012.

− Det ble startet ved at en ressursgruppe for den diakonale satsningen på Fredheim fant ut at Hjertebanken var et tjenlig verktøy til å administrere og formidle hjelpebehov og potensielle hjelpere til å utføre omsorg i Sandnes og i menigheten, og vi brukte trekvart år på å utarbeide konseptet, forteller pastor i Fredheim Arena, Andreas Bjørntvedt.

− Hvorfor startet dere med Hjertebanken?

− Fordi vi mener menigheter må ha Jesus som forbilde også gjennom å være der for de svake, utstøtte, fattige, de som kanskje ikke har noen andre rundt seg. Hvis vi overser behovene i samfunnet vi lever i, er jeg usikker på om Jesus selv ville ha trivdes i menighetene våre. Vi startet Hjertebanken fordi vi tror at veldig mange sitter inne med både lyst og iver etter å bidra inn i menneskers liv, vi tror dette er noe Gud skaper i oss når han forandrer oss på innsiden!

Utfordringer
− I strategiplanen til ImF står det at ImF ønsker å fornye hverdagsdiakonien ved blant annet å spre konseptet Hjertebanken videre i organisasjonen. Hvorfor tror du Hjertebanken blir nevnt som et eget punkt her?

− Jeg håper det er fordi vi som bevegelse tror at Jesus også blir gjort synlig gjennom det at vi faktisk er der for hverandre på et medmenneskelig plan også uten bruk av forkynnelse. Og at vi gjør dette ikke som en evangeliseringsstrategi, men fordi vi oppriktig bryr oss om mennesker! Så tror jeg de ønsker å bruke nettopp Hjertebanken fordi dette er en veldig enkel måte å få satt det diakonale hjerte som sannsynligvis lever i menigheten, ut i praksis, så det er veldig gjennomførbart, svarer Bjørntvedt.

Han legger til at der også er utfordringer med Hjertebanken.

− En av de største er nok at Hjertebanken virkelig skal få et rotfeste i majoriteten av forsamlingen, og ikke bare hos en liten del av den. Utfordringene hos hver enkelt forsamling i dette arbeidet vil nok gjenspeiles av utrustningen til de som primært arbeider med Hjertebanken, hvorvidt de brenner mest for å nå ut eller jobbe internt i menigheten, sier han.

En annen problemstilling er at selv om vi så gjerne vil, sliter de fleste av oss med å finne ut hvordan vi skal komme i kontakt med de behovene vi vet er der, så det blir ofte med tanken, sier han.

Godt verktøy
Foreløpig er det bare Bergens Indremisjon som har adoptert konseptet.

− Bergens Indremisjon har hatt det diakonale som en av grunnpilarene i 150 år. Det er et klart ønske om å hjelpe mennesker og ikke bare forkynne evangeliet. Det diakonale er viktig for Bergens Indremisjon. Vi har lært av Fredheim Arena. De tok initiativ til Hjertebanken, og vi har adoptert det. Vi begynte i august i fjor, forteller administrasjonsleder Kenneth Hjortland i Bergens Indremisjon.

− Hva slags erfaringer har dere gjort dere så langt?

− Hjertebanken er et godt verktøy for de som vil gi og ta imot hjelp. Det er et godt formidlings- og koblingsverktøy. Det er ikke så mye som skal til. Man må kontakte IT-avdelingen for å få opp en egen hjemmeside. Det ligger en ferdig mal, sier Hjortland.

Når Sambåndet snakker med ham, har Hjertebanken i Bergens Indremisjon løst cirka 25 enkeltoppdrag. Det er to uttak i Hjertebanken som ikke er løst. Samtidig er det 20 bidrag eller innskudd er meldt inn, men som ingen har vist noen interesse for å ta ut.

Vanskelig å ta imot hjelp
− Vi har to utfordringer: Den ene er at vi må ha mer ressurser til å promotere Hjertebanken. Den andre er å få folk til å melde sine behov. Det er mye lettere å gi hjelp enn å be om hjelp. Mange ser det som vanskelig ikke å gi noe igjen hvis de får hjelp. Derfor sliter vi med å finne oppdrag til alle som har lyst til å gjøre noe. Terskelen for å spørre om hjelp er for høy, sier Hjortland.

Det er også Bjørntvedts erfaring i arbeidet med Hjertebanken.

− Fortsatt er det slik at det største problemet ikke er å skaffe frivillige, men å få inn behovene. Det går nok på synet på selv. Vi vil klare oss selv og være sterke. Hvis vi gir uttrykk for at vi trenger hjelp, er vi blant de svake og hjelpetrengende. Vi har også erfart at det er lettere å gi hjelp en gang enn å følge og hjelpe folk over tid. I en travel hverdag kvir folk seg for å forplikte seg. Så krever arbeidet med Hjertebanken en innsats i nettopp det å komme i kontakt og relasjon med behovene og instansene i byen, sier han.

Derfor ønsker han å få frem at ingen behov er for små til å melde inn, og at folk ikke må være i en så og så vanskelig situasjon i livet for å be om hjelp fra Hjertebanken. I det store og hele synes han at Fredheim Arena har veldig bra erfaring med Hjertebanken gjennom å være til stede for mennesker som trenger hjelp på ulike områder.

− Noen av de tingene vi har formidlet, har vært helt fantastiske, som en blind gutt fra et annet land som ikke mestrer språket, som er uten noen sosial kontakt, som får en som ønsker å bruke tid med han, som tar han med på sosiale ting i hverdagen. Eller som det at vi hver tirsdag nå er til stede og lager lunsj på et hospitslignende sted for narkomane like i nabolaget vårt, eller som det at flere er med og gir hjelp og omsorg til narkomane, flyktninger og handikappede i byen. Så er det jo alle oppdragene som er av mindre størrelse som hekk- og gressklipping. Men for de som melder behovene, er dette sannsynligvis til større hjelp enn vi tror. Erfaringen er også at vi vet vi nå betyr mer for byen vår. Vi er i kontakt med både frivillighetssentral, flyktningeenhet, asylmottak og bo- og aktivitetssentre i byen vår, forteller Bjørntvedt.

Både Bjørntvedt og Hjortland synes det er en god ide å spre Hjertebanken videre.

− Jeg tror Hjertebanken har et langt større potensial enn det vi hittil har fått av gjennomslagskraft i Sandnes, og vi håper og tror andre vil ta dette enda lengre enn dit vi har tatt det til nå, sier Bjørntvedt.

Kristenliv på Stortinget

/0 Kommentarer/i /av

Olaug Bollestad har fått erfare at det ikke alltid er enkelt å være kristen politiker på Stortinget.

KrF-representanten for Rogaland på Stortinget sitter ved et bord på Nærbø bedehus i slutten av april sammen med en gruppe deltakere på ImF Rogalands Sammen-helg. Det er speed-learning, som betyr at Bollestad skal snakke om «Jesus på Stortinget» i sju minutter, etterfulgt av en spørsmålsrunde.

I løpet av disse minuttene er hun inne på:

– fundamentet for den politiske tenkningen

– forholdet til meningsmotstandere

– stortingsprestens rolle

– en forbønnsgruppe hjemme i Gjesdal

– forslag om gratis prevensjon og abort-saken

– politiske kompromisser

– Det er viktig for meg å stå for en politikk der verdisettet mitt er med. Og målet er at måten jeg lever på, skal skrive under det jeg tror på, sier Bollestad.

Skille mellom sak og person

Stortingsepresentanten, som også er KrFs helsepolitiske talskvinne, understreker at selv om en er uenige, kan en likevel bygge kontakter på det menneskelige planet. Hun forteller at hun kom i prat med Audun Lysbakken (SV) og Torgeir Micaelsen (Ap) på en tur til Edinburgh. Disse to var blant KrFs sterkeste kritikere i forbindelse med reservasjonsstriden (se faktaboks).

– Det kom fram at Micaelsens foreldre er med i Frelsesarmeen, og vi fikk en helt annen samtale enn det vi vanligvis har.

Martin Kolberg (Ap) kommer av og til inn på kontoret hennes.

– Han fant ut at jeg hadde dårlig lys der inne, forteller Bollestad.

Påtroppende biskop Per Arne Dahl har vært stortingsprest de siste årene.

– Han er en viktig brikke, for blant representantene er skilsmisseraten høy, og det er et stort alkoholforbruk. Stortingsrpresten har en god rolle som samtalepartner og veileder, og ingen partier er imot at det ansettes en ny person i denne funksjonen, sier Bollestad.

Abort-saken

KrF-representanten legger likevel ikke skjul på at det av og til kan være vanskelig å være kristen politiker, og det hender hun sender tekstmelding til noen hjemme i Gjesdal og ber om forbønn.

Saken om abortforebyggende tiltak er ett eksempel på en vanskelig sak. I avisen Vårt Land 8. mars tok Olaug Bollestad til orde for å tenke nytt og mer pragmatisk om abortsaken og anerkjenne at kvinnen bør ha siste ord: – Jeg tror ikke antallet aborter går ned om det er legene som bestemmer det. De har et mye mer radikalt syn på abort. Vi må ta en diskusjon om hvordan vi kan legge til rette for en politikk der tiltakene gjør at aborttallene går ned, og ikke hvem som bestemmer, ble hun sitert på i intervjuet med avisen.

– Uansett hvem som bestemmer om aborten, er livet like verdifullt. Det viktigste for meg er å få ned aborttallene, og vi må tenke på det hele veien, legger hun til på Nærbø bedehus.

Bollestads hovedhensikt med utspillet var å føre en politikk som kan få aborttallene ned, og i Stavanger Aftenblad 13. mars ble hun spurt hvilke tiltak hun ville foreslå. Da nevnte hun tidligere seksualundervisning i skolen, flere gode lavterskeltilbud innen seksualhelse på høgskoler og universitet og å utvide tilbudet om gratis prevensjon frem til 25 år.

Her kan du lese de ulike tiltaksforslagene i detalj. Denne tiltakspakken fikk imidlertid ikke støtte av flertallet da Helsekomiteen på Stortinget behandlet saken 12. juni.

Vi vender tilbake til speed-learningen på Nærbø bedehus  i slutten av april:

– Når det gjelder abort, står valget mellom å ta liv eller ikke, og vi trenger virkemidler for å få ned aborttallene. Vi må lage en politikk for dem som ikke tror på Jesus også, sier Bollestad til en lydhør gruppe rundt bordet.

Bollestad bekrefter at hun har fått spørsmålet om forslaget om gratisk prevensjon innebærer en aksept av sex før ekteskapet.

– Men det er ikke det saken dreier seg om. Poenget er om vi kan gjøre noe som får ned antallet aborter. Livet er like mye verd for den som blir gravid, som ikke tror på Jesus. Det nytter ikke bare å si at man ikke får ligge sammen, vi må ha tiltak for at jenter skal velge å bære fram barnet, framholder Bollestad.

Kompromiss

I spørsmålsrunden blir hun utfordret på om hun må legge begrensninger på sine egne meninger:

– Jeg er valgt inn på et program, og det er viktig for meg at det har et kristent ståsted. Det var da også grunnen til at jeg valgte KrF. Dette ståstedet kan en ta med inn i eksempelvis behandlingen av en reguleringsplan, for det handler om synet på mennesket.

Hva er så definisjonen på et menneskeliv? Er et foster en celleklump? Når begynner og slutter livet?

– Et menneskeliv spenner fra det tidspunkt cellen er befruktet til en naturlig død, understreker Olaug Bollestad.

Stortingspolitikeren blir også spurt om det å måtte inngå kompromiss:

– Spørsmålet er om vi skal tape alt ved bare å stemme imot, eller forsøke å få til et kompromiss og dermed kunne vinne noe. Men jeg vil aldri gå på kompromiss med mitt grunnleggende syn, sier Olaug Bollestad, idet den tilmålte tiden for speed learning på Nærbø bedehus renner ut.

Les også intervju med Olaug Bollestad om reservasjonssaken

Bokslipp på Bibel og fellesskap

/0 Kommentarer/i /av

– Boka "Begynnelsen" hørtes så interessant ut at jeg vil studere litt mer, sier Aud Sørtun Nygård.

For da forlagssjef Petter Olsen møtte opp på Bibel og fellesskap på Bildøy torsdag formiddag, sparte han ikke på godordene om Sambåndet Forlags ferske bok.

– Den er skrevet av en som kommer fra samme bygd som meg, så da må den jo være god, sier Olsen med et lurt smil.

Studiebok.
Boken han holder i hendene og som er så fersk at trykksverten knapt har tørket, er Arnold Bjerkreims «Begynnelsen – gjennomgang av Første Mosebok». Her går bibellæreren igjennom den første boka i Bibelen, vers for vers. Men det er ingen tradisjonell bibelkommentar, det er like mye Bibelen som får lov til å kommentere seg selv.

– Begrunnelsen til Arnold er ikke vitenskap, det er ikke teologer, det er ikke lærde mennesker, men det er Bibelen selv. Han tar Bibelen på alvor og viser med sine mange sitat den sterke koblingen mellom de ulike delene av Bibelen, sier Olsen.

– Og de av dere som mener at det kan bli for mange bilder og for lite tekst, kan glede seg over at det her er 159 sider med bare tekst. Her er ikke et eneste bilde, humrer han.

– Aktuell.
Olsen er også fornøyd med at boken skulle vise seg å bli mer aktuell enn først tenkt. Den kommer nemlig ut midt i en pågående debatt i avisspaltene om Bibelen og skapelsesfortellingene.

– Denne boken plasserer seg midt i debatten som nå pågår i avisa Dagen. Det var ikke planlagt, men når det først skjer, har vi selvsagt ikke noe imot det.

Audun Myksvoll, som også er en del av lederteamet på Bibel og fellesskap, er førstemann til å sikre seg boka i pausen etterpå.

– Jeg visste ikke at Bjerkreim var blitt helt stueren i Forbundet, sier han med et lurt smil.

– God stemning.
Myksvoll ser fram til å fordype seg i de mange bibelsitatene og tankerekkene Bjerkreim trekker opp.

– Det skal bli veldig interessant. Jeg har jo lest en del før, men det er alltid lærerikt å se hvordan andre ser på ting, sier han – og skryter samtidig av deltakerne på årets Bibel og fellesskap.

– Det er veldig god stemning og flotte møter og bibeltimer. I år har vi med oss Gunnar Prestegård, og det er blitt en stund siden han var her sist. Mange kjenner ham godt, og jeg er glad for at han kunne være med oss, sier Myksvoll.

Det mener også bokkjøper Aud Sørtun Nygård fra Modalen. Hun har etter hvert deltatt så mange ganger at hun har mistet tellingen, men det er flere enn 5 og færre enn 10.

– Det er så godt å være her, og nå har jeg sikret meg litt godt lesestoff for tiden etterpå, sier hun og peker på Bjerkreim og en stabel andre bøker hun har i hendene.

boka begynnelsen, bibel og fellesskap 2014, Audun Myksvoll, Solveig Ådlandsvik

Audun Myksvoll var først i køen hos Solveig Ådlandsvik for å kjøpe Arnold Bjerkreims «Begynnelsen»

Ny bibellærer ansatt

/0 Kommentarer/i /av

Kristoffer Norbye (forsidebildet) blir vikar for Morten Torsvik på Bildøy bibelskole de to neste skoleårene. Nytt ansikt blir det også på Krik (Kristen Idrettskontakt).

Det ble klart i formiddag, opplyser påtroppende rektor Gunnar Ferstad til sambåndet.no. Norbye er 27 år og kommer fra Lavangen i Troms, om lag tre timers kjøring fra Tromsø.

– Kjenner skolen

– Navnet hans kom opp tidlig i prosessen, og vi har hatt gode samtaler med ham, forteller Ferstad.

Norbye har tidligere vært student på Bildøy og hatt lærerpraksis der i forbindelse med utdanningen sin. Mandag leverer han masteroppgave i teologi og misjon ved Fjellhaug internasjonale høgskole.

– Norbye kjenner skolen vår, og så er han en allsidig kar som jeg tror liker internatlivet. Han har flere strenger å spille på i et ungdomsmiljø. Så er han i tillegg godt rustet faglig sett, også når det gjelder de fagene vi var ute etter kompetanse innenfor. Han har en bredde, som var noe av det vi så etter, sier Ferstad.

Les også: I kø for å jobbe på Bildøy

Tre g-er

Selv kjenner Kristoffer Norbye både på glede og alvor over å ha blitt spurt om å gå inn i denne oppgaven.

– Det skaper både menneskefrykt og gudsfrykt hos meg, sier Norbye – men legger til i en litt mer uhøydtidelig tone på telefon fra Fjellhaug:

– Jeg har forventninger om å oppleve tre ord på -g: Gøy, God og Gud.

I masteroppgaven sin skriver han for øvrig om Jesu åk ut fra Matt 11,28, et åk som også skal gi hvile.

Morten Torsvik, som Krstoffer Norbye skal vikariere for, skal ut i to års studiepermisjon fra høsten. Planen er å ta mastergrad i verdibasert ledelse.

Ny Krik-lærer

Samtidig er det klart at Maria Aarrestad blir ny Krik-lærer (Kristen idrettskontakt), i vikariat for Trond Tyssøy som skal ha permisjon. Bildøy bibelskole melder på sin nettside at hun er en aktiv dame med god kjennskap til Krik, og at hun har har ledererfaring og lærerutdanning med vekt på idrett. Maria er glad i variert idrett og friluftsliv, men hun er spesielt glad i aktiviteter som snowboard, volleyball, klatring og kajakkpadling.

– Krik kombinerer noe av det kjekkeste jeg vet om, med både idrett, friluftsliv og Jesus. Jeg gleder meg til et år med utfordringer, spenning og gleder både åndelig og fysisk, sier Maria Aarrestad.