UENIGHET: – Debatten rundt artikkelen fra forrige Sambåndet har vist at vi trenger å øve oss å ha ulikt standpunkt, men likevel fungere i samme fellesskap, sier Egill J. Danielsen. (FOTO: SAMBÅNDET/ARKIV)

Av Torgeir Hauge

– Vi vil gjerne modellere uenighet. Det er viktig at vi øver oss på å være uenige, og likevel stå i samme fellesskap, sier redaksjonsleder Egill J. Danielsen.
Med artikkelen ”Tippekamp og Israel” i forrige Sambåndet ville journalist Vilhelm Viksøy signalisere at det bør være greit for israelsvenner å rette kritikk mot landet når Israel gjør ukloke handlinger. Viksøy illustrerte dette med blant annet den israelske bordingen av skipet Mavi Marmara i vår. Dette har skapt den største leserstormen rundt Sambåndet på over ti år.

Støttebrev
– Vi har mottatt veldig mange epost-meldinger. Noen er svært kritiske til Sambåndets artikkel, mens andre er varmt støttende. Det er omtrent like mange av hver kategori, opplyser Egill J. Danielsen som legger til:
– Artikkelen var veloverveid, planlagt og uttrykk for et grunnsyn som redaksjonen står samlet om. Likevel kan den ha inneholdt uheldige formuleringer. Men det endrer ikke hovedessensen som er at det er ok å kritisere Israel når det er nødvendig.

– Sambåndet svikter
Budskapene til redaksjonen har blant annet inneholdt beskyldninger om å løpe terroristorganisasjonen Hamas sitt ærend, og at Viksøys artikkel blir omtalt som like ille som det nazistene gjorde mot jødene under krigen.
– Det finnes en tydelig uenighet dypt inn i indremisjonen om hvordan man skal tenke rundt sitt israelsvennskap. Dette må vi lære oss å leve med, og det er mitt råd til alle, inklusive meg selv, at man ikke deltar impulsivt i en så følsom debatt. Å sove en natt på sitt budskap kan gjøre at man modererer spisse formuleringer og unngår destruktiv ordkrig, understreker Danielsen.

– Uheldig eksempel
Generalsekretær og ansvarlig redaktør i Sambåndet, Erik Furnes, gir redaksjonen full støtte for artikkelens hovedbudskap, men mener eksempelet med bordingen av Mavi Marmara gjør at mange lesere henger seg opp i dette, i stedet for hovedbudskapet:
– Reaksjonene viser hvor vanskelig det er å få frem nyanser i dette temaet. Poenget vårt er at Israels venner skal slippe å forsvare alle handlingene som utøves av Israels sekulære myndigheter og forsvar, uten at dette rokker ved vår grunnleggende støtte til landet. Jeg forstår godt at det kan kjennes beklemmende og trangt å skulle være enig i alt Israel gjør. Vi trenger en levende, kritisk og sunn debatt om dette, sier Furnes.

Les her: Generalsekretær Erik Furnes svarer på kritikken i denne kronikken.

Les det opprinnelige, omdiskuterte innlegget i Sambåndet her.

GLER SEG: Foreløpig er pulten tom, men Ingebrigt S. Sørfonn er ikkje redd for at det skal mangla på oppgåver i tida som vikarierande administrasjonsleiar i ImF. (FOTO: VILHELM VIKSØY)

Av Vilhelm Viksøy

Frå 1. juni er han på lønningslista i ImF, som vikarierande administrasjonsleiar. Men det var inga selvfølge at den tidlegare ImF-formannen og mangeårige stortingsmannen skulle hamna i den midlertidig ledige stolen.

– Eg trengte litt tid før eg sa ja, men det vart til slutt kombinasjonen av arbeidsoppgåvene og at dette er eit avgrensa vikariat som gjorde utslaget, seier Sørfonn.
– For å bruka bedehusspråket: eg kjente på ein trygghet ved å svara ja.

Varierte oppgåver
Etter sin fyrste dag på kontoret har han ikkje full oversikt over kva som ventar, men det han har sett, gjev meirsmak.
– Stillinga inneber mange og varierte oppgåver, alt frå forvaltning av eigedom til koordineringsansvar for dei store stemna. Det er eit bredt saksfelt, der eg får brukt mykje av mitt fagfelt i ein organisasjon eg kjenner godt og er glad i, seier Sørfonn.

Denne kjennskapen har han mellom anna med seg frå eit langt liv i det lokale bedehuset på Fitjar, men også frå dei åtte åra som formann i hovudstyret i ImF frå 1995-2003. Denne erfaringa gjev både pluss og minus i bagasjen i ny-jobben.
– Det positive er at eg kjenner organisasjonen, kulturen og folket. Samstundes kan det vera ei utfordring at eg har ei anna rolle enn før. Men det er ikkje den tidlegare formannen som er tilsett, men det er Ingebrigt, seier Ingebrigt S. Sørfonn.

Mørkemann
For å understreka si identitet til indremisjonen og bedehuset, har han ofte karakterisert seg sjølv som «den personifiserte mørkemannsrørsla». Det gjer han i fullt alvor, med eit smil om munnen.
– Eg er stolt over samanhengen eg har vakse opp i og høyrer til i. Eg er så typisk bedehusmann som det går an å bli, seier han og erkjenner at biletet ute blant folk kan vera langt mørkare enn sant er

– Ja, det er nok mange fordommar mot oss, men eg synes det er mykje betre å flagga seg sjølv som «mørkemann» enn å prøva og diskutera seg vekk frå uttrykket. For meg representerer bedehuset «trygghet, raushet og åpenhet», seier Sørfonn, som har sterk tru på framtida til organisasjonen.

Positiv utvikling
– Eg var med på store positive endringar dei åra eg var formann. Me skifta namn frå DVI til ImF, som på mange måtar var meir enn berre ei namneendring. Eg gler meg over ei utviklinga der organisasjonen har greidde å orientera seg ut frå si tid – utan å avstå frå grunnlaget me er tufta på. Den utviklinga har halde fram, seier Sørfonn.

– ImF er ein 112-åring som langt frå er nokon fossil. Denne organisasjonen er liv laga, seier han. Hovudgrunnen til optimismen skuldas den flate strukturen Forbundet har.
– Me er ein organisasjon som er basert på arbeidet i dei lokale foreiningane og forsamlingane. Det gir oss ein bredde i arbeidet og eit engasjement frå botnen av. Så lenge dette drivet er der, lever organisasjonen.

 

Aadland har vært primus motor i det kristne ungdoms-arbeidet i Blomsterdalen i Bergen i minst en mannsalder.
– Du har brent for og vært opptatt av dine medmennesker. Du har vært en reservepappa, god venn og samtalepartner for tre generasjoner med ungdommer, sa ordføreren ifølge Bergens Tidende.

I tillegg til massivt engasjement for ungdommene og annet bedehusarbeid, har Aadland vært aktiv i politikken. Han har flere perioder for KrF i Bergen bystyre bak seg. I tillegg har Aadland også engasjert seg i nødhjelp blant annet til Russland og Bangladesh.

SAMBÅNDET

KLARE TIL INNSATS: Neste års ImF-team er på plass. Bak f.v: Eirik Omdal fra Hægeland, Ingrid Alsvik fra Tau, Stine Merete Stranda fra Rognan og Eyvind Volle fra Ålesund. FOTO: VILHELM VIKSØY

Av Vilhelm Viksøy

– Jeg tenkte, aldri i livet om jeg skal gå T2. Jeg skulle ut og erobre verden, sier Eyvind Volle fra Ålesund. Etter ett år på Bildøy Bibelskole var han klar for andre ting enn team-tjenste. Slik ble det ikke for musikkstudenten.
– Da jeg fikk spørsmålet og det viste seg at det var de tre andre som ville ha meg med, ble det litt annerledes, sier Eyvind, som dermed ble 4. hjul på teamvognen.

Andre planer
Men heller ikke for de tre andre var team et opplagt førstevalg. – Jeg hadde tenkt å studere, sier Stine Merete Stranda fra Rognan. Men da disippel-studenten ble spurt, så tenkte hun: tja, kanskje det ikke var så dumt likevel?
– Jeg pratet mye med årets team og fikk etter hvert veldig lyst. Det hastet jo ikke så veldig med studiene heller, sier Stine Merete.

For musikkstudentene Eirik Omdal fra Hægeland og Ingrid Alsvik fra Tau, var det mer opplagt. Begge hadde i alle fall tenkt seg et år på T2, men ikke nødvendigvis team-tjeneste.

Gleder seg
Nå når avgjørelsen er tatt, er de trygge på valget alle fire. De gleder seg til et år med nye utfordringer.
– Jeg håper vi vokser mye i løpet av året. Det blir spennende å samarbeide og jeg satser på at vi kommer ut av dette med en positiv opplevelse, sier Ingrid. De andre er enige.
– Jeg gleder meg til å treffe nye folk og se nye steder i landet. Dessuten trives jeg godt med å jobbe innenfor en liten lagsramme som vi fire nå blir, sier Eyvind.

Les også: på oppløpet

Ulike
De er alle fullt klar over at teamarbeid til tider kan være hardt arbeid. Foreløpig er det mest en spennende utfordring.
– Jeg gleder meg til å se hvordan vi kan løse slike utfordringer i teamet. Vi har fire ulike personligheter, som jeg tror skal utfylle hverandre godt, sier Eirik.

Foreløpig har de ikke den interne rollefordelingen klar. De haster heller ikke med å få den på plass. Mye vil gå seg til etter hvert, tror de selv. Det ideelle er at oppgavene sirkulerer og at alle får prøve seg både på kjente, og ukjente områder.
– For meg blir det mye mer krevende å holde en andakt enn å synge og spille, sier Ingrid.
– Eller motsatt for meg. Men det jeg ikke kan, kan andre, sier Eyvind.

 

Les også: på oppløpet

 

– Vi er allerede i gang med å lete etter lokaler. I Lindås forsøker vi å finne et egnet lokale i Knarvik-området. På Osterøy sonderer vi terrenget i og rundt Valestrand, sier administrasjonssjef Bernhard Belt i Egill Danielsen Stiftelse til Bergens Tidende.

Belt forteller at de ønsker å starte disse to skolene fordi det er kommet oppfordringer fra foreldre som ønsker alternativ til den
offentlige skolen. En av pådriverne for den nye skolen i Lindås, Siv Merethe Myhr, sier at hovedbegrunnelsen for at foreldrene tok initiativ til en Danielsen-skole, var ønsket om en skole som er bygget på et kristent fundament.

KPK