Tag Archive for: den norske kirke

HÅLOGALAND: Nordreisa menighet er en del av Nord-Troms prosti, hvor det er uenighet om kvinners prestetjeneste. FOTO: REIDUN KYDLAND/WIKIMEDIA COMMONS

Kommentar: Geistliges misforståtte rettighetskamp

/0 Kommentarer/i , /av

KOMMENTAR Ønsker toneangivende deler av Den norske kirke virkelig å framstå som mest av alt en fagforening, og dens presteviede ansatte som lite annet enn rettighetskjempende lønnstreller?

Jeg har tenkt tanken lenge, og nyheten torsdag ettermiddag var den berømte dråpen: Geir Arne Solum har sagt opp stillingen som prost i Nord-Troms etter 38 dager i jobben. Vårt Land skriver om en e-post fra bispedømmets administrasjon hvor det kommer fram at Solum «har funnet situasjonen så krevende at han vil avslutte sin rolle som prost i Nord-Troms».

Øystein Pettersen i Den luthersk læstadianske menighet sier til avisen at de var takknemlige da Solum fikk stillingen. Han tror grunnen til at prosten slutter, er «den mottakelsen han fikk av de styrende i kirken». Flertallet i menighetsrådet i Nordreisa var eksempelvis imot at Solum skulle bli prost.

Konservativ

Den avtroppende prosten har i skrivende stund ikke selv kommentert oppsigelsen – ut over setningen i den nevnte e-posten.

Geir Arne Solum omtales som teologisk konservativ. Slik Øystein Pettersen ser det, er stridens kjerne spørsmålet om kvinnelige prester og synet på likekjønnede ekteskap. I april 2016 var Geir Arne Solum en av 256 ordinerte prester i Den norske kirke (DNK) som underskrev «erklæring om kirkens situasjon«, der de fastholdt det som fortsatt er den verdensvide kirkes syn på ekteskapet som å være mellom én mann og én kvinne.

Læstadianere

I Hålogaland bispedømme (Troms og Finnmark) utgjør den læstadianske bevegelsen enkelte steder en stor del av menighetene i DNK. I 2019 siterte Vårt Land biskop i Hålogaland, Olav Øygard, indirekte på at «den nord-norske kirken står på skuldrene til den læstadianske bevegelsen. – Med det mener jeg at den har betydd enormt mye for kristne miljø i nord i flere generasjoner, utdypet Øygard.

Læstadianerne er imot kvinnelig prestetjeneste og likekjønnet ekteskap.

Strid

I det nordligste bispedømmet, eksempelvis i det aktuelle Nord-Troms prosti, skjer det at pårørende ber om å få en mannlig prest ved begravelser. I tillegg er det slik at enkelte menigheter i Hålogaland – i mangel på andre egnede steder – leier gudshus, blant annet eid av Norges samemisjon, med klausuler som innebærer at kvinner ikke får forrette gudstjenester og foreta kirkelige handlinger der. Reglene rammer også mannlige prester som har et liberalt samlivssyn.

Begge disse forholdene har falt taleføre personer i DNK i nord tungt for brystet. Og da bispedømmerådet ikke uttalte seg så klart imot de to tingene som et utvalg (LIM-utvalget) ønsket, ble det bråk. Diskusjonen har nettopp foregått i den tiden Geir Arne Solum har vært prost.

Krav

26. april rykket eksempelvis Jill Sæterbø Kjølaas , stiftsstyreleder for Presteforeningen i nord og kapellan i Elverhøy menighet, ut i Vårt Land. Hun mente at DNKs ordninger må gå foran et ønske om å bytte ut en kvinnelig prest med en mannlig. Og lokaler som er vigslet eller godkjent av DNK, skal ikke kunne nekte kvinner eller mannlige liberale prester å forrette gudstjenester. Kapellanen oppfordret bispedømmerådet til å gjøre om på vedtaket.

Overskriften på innlegget skulle vise seg å være nærmest profetisk. 

10. mai var Åpen folkekirkes medlemmer av bispedømmerådet tilsvarende ute i Vårt Land og krevde at rådet måtte behandle saken på nytt på møtet i juni. De mener bispedømmerådet «fredet en praksis der kvinnelige prester opplever å bli diskriminert og skjøvet til side».

Overskriften på dette innlegget skulle vise seg å være nærmest profetisk: «Kirken i nord har ingen prester å miste». Nå har de altså mistet en prost.

14. mai vedgikk to medlemmer av Norsk kvinnelige teologforening i et debattinnlegg at de går inn for yrkesforbud for – ikke navngitte – proster som på bibelsk grunnlag mener at prestetjenesten er forbeholdt menn.

2. mai var biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland selv ute på Vårt Lands debattsider: «Jeg som biskop har et ansvar for å beskytte de ansatte mot diskriminering. Det er en oppgave jeg tar veldig alvorlig», var hans hovedbudskap.

DNK er mer opptatt av at kvinnelige prester ikke skal føle seg tilsidesatt, enn å ta hensyn til sørgende som kommer til kirken for å begrave sine kjære.

Hovedbildet som framstår, er at DNK er mer opptatt av at kvinnelige prester ikke skal føle seg tilsidesatt – «diskriminert» – enn å ta hensyn til for eksempel sørgende som kommer til kirken for å begrave sine kjære. De fleste gangene får de pårørende «nei» om de ønsker en mannlig prest i stedet for en kvinnelig, kommer det fram i intervjuet med den første kvinnelige presten i Nord-Troms prosti, Julie Schjøth-Jovik i Nordreisa menighet (lenke over).

Kvinnelige prester

Ut fra det Øystein Pettersen i Den luthersk læstadianske menighet er sitert på i Vårt Land, er det rimelig å anta at avtroppende prost Geir Arne Solum er blant det som trolig er få gjenværende prester i DNK som mener Bibelen lærer at prestetjenesten er forbeholdt menn. Solum var likevel ikke blant de 45 prestene og/eller teologene som underskrev et støttebrev for Mikael Bruun. Det er i skrivende stund heller ikke klart om Solum forlater DNK.

Fagforeningshensyn og rettighetskamp har i stort monn vunnet fram i DNK på bekostning av bibeltroskap og ren menneskelighet overfor menigheten man er satt til å betjene.

Jeg mener saken i Hålogaland bispedømme tydeliggjør at fagforeningshensyn og rettighetskamp i stort monn har vunnet fram i DNK på bekostning av bibeltroskap og ren menneskelighet overfor menigheten man er satt til å betjene.

Presset ut

Bispemøtet la etter mitt syn selv grunnlag for denne situasjonen da de i 2020 vedtok at det ikke lenger skulle være (uformell) adgang for mannlige prester til å reservere seg mot samarbeid med kvinnelige kolleger. Det vokste fram kampanjer mot eksempelvis Vidar Nes Mygland, Mikael Bruun og Benjamin Bjørnsen Anda, og det ikke bare med blanke (fagforenings)våpen.

Kanskje aktivistiske prester av begge kjønn vil synes det er bedre at læstadianske og andre konservative medlemmer finner seg andre gudstjenestesteder enn DNK, bare de selv unngår å få sine følelser såret. Ifølge Øystein Pettersen har kirkesøkningen kraftig avtatt i Nordreisa.

Sykepleie-parallell 

I stedet for å «stå på krava» burde de slik innstilte prestene og deres fagforening, lytte til pensjonert kreftsykepleier Tor Jarle Larsen. I et leserinnlegg i Vårt Land 20. mars kunne han fortelle hvordan både han og flere av hans kolleger var sensitive med tanke på om en pasient ønsket å bli stelt av en sykepleier av samme kjønn.

Her er det virkelig noe å strekke seg etter for geistlige proletarer.

«Jeg har aldri følt at det har vært en diskvalifisering av meg som sykepleier, at jeg har blitt krenket eller ikke akseptert som sykepleier. Jeg har blitt glad for at jeg hadde avdekket noe som var viktig for pasienten og således kunne legge til rette for det», skrev Larsen.

Her er det virkelig noe å strekke seg etter for geistlige proletarer. Det er Gud og menigheten de er satt til å tjene. Da er det helt andre ting de burde vært opptatt av enn eventuelle sårede følelser.

SA NEI: ImF-Ung vil bygge kontaktflate utenfor Den norske kirke. ILLUSTRASJONSFOTO: UNSPLASH.COM

ImF-Ung sier nei til Kirkens Unge

/0 Kommentarer/i , /av

Teologiske og strategiske årsaker ligger til grunn for at ImF-Ung ikke har gått inn i en ny forpliktende samhandling om Den norske kirkes barne- og ungdomsarbeid.

10. januar i år underskrev 11 kristne barne- og ungdomsorganisasjoner (se faktaboks) «Kirkens Unge, Strategisk plattform for forpliktende samhandling om Den norske kirkes barne- og ungdomsarbeid». Det var Norges KFUK-KFUM som tok initiativ til denne plattformen. De ønsker mer avtalt samarbeid med Den norsk kirke.

Styret i ImF-Ung vedtok på styremøte i mars at organisasjonen ikke skal bli med i Kirkens Unge.

Forsamlingsbygging

‒ Det er både teologiske og strategiske grunner til at vi valgte å ikke bli med. Vi vil heller bruke våre ressurser på bygge eget barne- og ungdomsarbeid lokalt på bedehuset – og å jobbe for ImFs strategi om å satse på forsamlingsbygging og hjemmet – enn på samarbeid med Den norske kirke, sier daglig leder Andreas Evensen i ImF-Ung til Sambåndet.

Teologi

‒ Så det er mer et praktisk spørsmål om ressurser?

Jeg tenker at den tradisjonelle ellipsemodellen, med deltakelse i både kirke og bedehus, ikke lenger fungerer. Mange ønsker primært å forholde seg til ett sted, selv om det selvsagt er unntak, og vi ønsker ikke å legge å legge til rette for en modell som er gått ut på dato strategisk.

‒ Men er det teologien som har vært mest problematisk for ImF-Ung?

‒ Vi er ikke uenig i teologien som ligger bak Kirkens Unge, den er konservativ, men det problematiske er at vi må forholde oss til Den norske kirkes teologi. På lengre sikt ser jeg ikke Den norske kirke som et godt hjem for barn og unge, svarer Evensen.

‒ Hvorfor ikke?

‒ Hvis det ikke skjer noe veldig radikalt, kommer utviklingen til å fortsette, og det vil få konsekvenser for lokalmenighetene vi samarbeider med i dag. Kirken vil da ikke være et sted hvor barn og unge kan komme til tro og hvor troen kan få næring og vokse.

Samarbeid

Acta, Normisjons barne- og ungdomsorganisasjon, og NLM Ung er to av organisasjonene som har skrevet under på Kirkens Unge.  

‒ I Acta har vi en drøm om at det i et ethvert lokalsamfunn skal finnes et alderstilpasset kristent fellesskap der barn og unge kan møte, følge og ære Jesus Kristus. Da er det naturlig og viktig å samarbeide med Den norske kirke, som har den klart største kontaktflaten mot befolkningen, sier daglig leder Kristian Øgaard i Acta.

Ifølge ham må målet med Kirkens Unge være at det er helt naturlig for barn og unge å tre på og følge Jesus.

‒ Med Den norske kirkes lokalkunnskap, mennesker og tillit og Actas ressurser i form av materiell, kompetanse og ledere med tydelig Jesus-vitnesbyrd, kan dette bli veldig spennende, legger Øgaard til. 

Kontaktflate

Også for NLM Ung er Den norske kirkes kontaktflate et argument for å bli med i Kirkens Unge.

‒ Den norske kirke er fortsatt en viktig samarbeidspartner for oss mange steder i Norge, og Den norske kirke vil fortsatt være den viktigste premissleverandør for kristen tro blant unge i Norge i overskuelig fremtid. Der vi finner samarbeid naturlig, og får forkynne det vi tror på frimodig, vil vi bidra, sier daglig leder Hans Kristian Skaar i NLM Ung.

NLM Ungs arbeid er en del av mange menigheters trosopplæringsplaner, og organisasjonen bidrar mye i konfirmantarbeid. Der er også samarbeid om stillinger.

‒ Dermed blir det også naturlig å være en del av dialogen om dette mellom Den norske kirke og andre organisasjoner vi står nær. I vårt arbeid når vi bredest ut der vi samarbeider med Den norske kirke, og ikke minst i nyetableringer har dette samarbeidet båret store frukter som har betydd uendelig mye for unge menneskers tro og for rekruttering til vårt arbeid, fremholder Skaar og påpeker hvordan geografien i Norge er veldig forskjellig.

‒ Noen steder er fortsatt Den norske kirke det eneste kristne arbeidet som finnes, mens andre steder står organisasjonenes eget arbeid sterkere. Det får nok betydning for begge parter om hva man tenker om samarbeid, sier han.

Avstand

Heller ikke ImF-Ung er ukjent med samarbeid med Den norske kirke.

‒ I dag er det enkelte steder lokalt samarbeid mellom menighet og ImF-Ung, og det vil fortsette selv om ImF-Ung ikke blir med i Kirkens Unge. I fremtiden vil kanskje Den norske kirke velge vekk samarbeid med ImF-Ung, siden vi ikke er med i Kirkens Unge, sier Andreas Evensen og fortsetter:

‒ Den norske kirke har en bred kontaktflate. Det kan vi gå glipp av ved å stå utenfor Kirkens Unge. Da må vi jobbe for å få kontaktflaten på andre måter.

Hans Kristian Skaar vil ikke unnslå at samarbeidet med Den norske kirke også kan være vanskelig.

‒ Den teologiske avstanden er selvfølgelig mange steder blitt større. Det er ikke noe vi kan ta lett på, og mange steder har samarbeid blitt helt uaktuelt. For oss er det avgjørende at vi kan være tro mot det vi står for. Og så er det samtidig viktig for oss at de som vokser opp får god trosopplæring, sier NLM Ung-lederen.

Les også leder: Selvstendig og allmenn.

Nå kan alle sjekke om de er kirkemedlem

/0 Kommentarer/i /av

En ny portal på internett skal gjøre det enklere å sjekke om du er medlem i Den norske kirke.

Den norske kirke (Dnk) har laget en elektronisk selvbetjeningsløsning hvor man kan sjekke sin medlemsstatus og melde seg inn eller ut. Den norske kirke har omkring 73 prosent av befolkningen som medlemmer.

– Med 3,8 millioner medlemmer trenger kirken enkle og gode ordninger for å holde medlemsregisteret ajour. Derfor har Kirkerådet nå lagt til rette for at den enkelte selv kan benytte bank-id eller annen elektronisk identifikasjon og rette feil direkte i databasen til medlemsregisteret. Gjennom id-porten er det åpnet både for innmelding i og utmelding av kirken, sier direktøren i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen, i en pressemelding.

Møter kritikken

Den norske kirke har i flere år blitt kritisert for feil og mangler i sitt medlemsregister. I en pressemelding sier kirken at det fortsatt finnes feil i registeret.

– Nylige endringer i kirkelov og forskrift om innmelding i og utmelding av Den norske kirke er i hovedsak gjort med tanke på innføring av nettbaserte løsninger for inn- og utmelding, skriver Dnk.

På den nye id-portalen må en logge seg inn slik en for eksempel gjør i en nettbank. For å bli registrert som medlem av Den norske kirke må en være døpt.

Teknisk trygghet

Ifølge Dnk gir den nye id-porten brukeren dokumentasjon på de elektroniske handlingene gjennom attester som kan lagres og skrives ut. Samtidig blir det sendt melding til det aktuelle soknet om de innmeldingene og utmeldingene som er gjort gjennom nettløsningen.

– Den tekniske tryggheten rundt id-porten tilfredsstiller kravene til trygg behandling av personsensitive opplysninger, skriver Dnk.

Det vil fortsatt være mulig å melde seg inn eller ut på gammelmåten også.

– Den nye løsningen er et supplement til andre måter å melde seg inn i eller ut av kirka på, skriver DnK.

Det vil si at folk fremdeles kan sende forespørsel om utmelding til det lokale kirkekontoret og disse blir behandlet på samme måte som tidligere. KPK

− Kirken er fortsatt en kraft

/0 Kommentarer/i /av

− Man skal ikke la troen koke vekk i uenighet. Det skremmer folk, er professor Frank Aarebrots råd til kirken.

I forbindelse med Årstad kirkes 125-årsjubileum holdt professor Frank Aarebrot den 5. november et foredrag på Høgskolen i Bergen om Den norske kirkes (Dnk) rolle i samfunnsutviklingen etter krigen og frem til i dag. Aarebrot gikk lenger tilbake en til etter krigen i foredraget. Han trakk de lange linjer helt tilbake til reformasjonen.

Reformasjonen
− Reformasjonen har stor betydning for demokratiutviklingen i Norge. En av betingelsene for demokrati i Norge, var reformasjonen. Med Luther og reformasjonen fikk vi frelse av Guds nåde. Den enkelte blir ansvarlig for sin skjebne. For katolikkene er det slik at du er katolikk fordi du lever i et katolsk samfunn. Det nye som kom med reformasjonen, var at det ble mer søkelys på individet enn på fellesskapet. Uttrykket «personlig kristen» understreker det individuelle ansvaret, sier Aarebrot.

Oppfinnelsen av boktrykkerkunsten var ifølge professoren sentral i denne utviklingen, siden det førte til at Bibelen ble oversatt til morsmålet og man fikk andaktsbøker, huspostiller og salmebøker. En annen trend som Aarebrot peker på, er at man får et samfunn hvor man får status på grunn av prestasjon.

Embetsstand og lekmannsbevegelse
− Man fikk en embetsstand og utdannet elite som var prestasjonsorientert. Prestene var en del av denne eliten. Det var en krasj mellom den utdannete eliten og en kristen lekmannsbevegelse. Haugianerne ville ha frihet til å drive næringsvirksomhet og til å drive lekmannsbevegelse, forteller Aarebrot.

Ifølge grunnloven fra 1814 hadde man ytringsfrihet og organisasjonsfrihet etter loven, men man hadde ikke det i praksis. Konventikkelplakaten hindret lekmenn i å tale på kristne møter. Den ble opphevet i 1842. Først i 1861 fikk man fri organisasjonsdannelse.

Les også: Et forsvar for pietismen (Petter Olsens blogg)

− Kristne misjonsforeninger var størst i volum i denne veksten av organisasjoner som kom etter 1861. Kirken var den største kraften nedenfra, med sine huspostiller og husmøter, sier Aarebrot.

Okkupasjonen
1920-årene beskriver han som en periode hvor man får en polarisering mellom kommunisme og nazisme. Under krigen og okkupasjonen kom kirken til å spille en viktig rolle.

− Kirken gikk i kamp mot okkupasjonen for å kjempe for sin identitet. Det var en samlet kirke. LO derimot hadde avfunnet seg med at reichskommissar Terboven innsatte sin LO-leder. Fagforeningene var interessert i å beholde sine lønninger. Det var mange som sa: «Se til kirken. De kjemper mot nazismen!» Både indremisjonen og kirken kom ut av krigen med flagget til topps, mener Aarebrot.

Uenighet
Etter krigen virker det for Aarebrot som om det var på tide for kirken å være uenig igjen.

− Det ble uenighet mellom bedehus og kirke. Det ble spørsmål om hvem som er mer eller mindre bibeltro, og det ble spørsmål om hvem som er personlig kristen. Konflikten ble løst territorielt. Bjørgvin bispedømme med konservativt flertall, fikk konservativ biskop, mens Oslo bispedømme med mer liberalt flertall, fikk liberal biskop, sier Aarebrot.

Striden om bibeltroskap er en strid som Aarebrot tror har virket ødeleggende for kirken og hindret den i å ha den demokratiske kraften som den hadde under okkupasjonen.

− Man bruker Bibelen bokstavtro, slår opp i den som en løve, men ramler ned som en skinnfell. For eksempel når det gjelder gjengifte, kvinnelige prester, abort og homofile ektepar, så er det en del som hadde et bestemt syn noen år tilbake, utfra Bibelens klare ord, men som i dag har skiftet syn. Det er en eksegese bak et hvert standpunkt. Å nekte for det, er misbruk av Bibelens autoritet. Man svekker Bibelens autoritet ved å underslå den fortolkning som ligger bak, og at Bibelen må fortolkes. Et standpunkt i en sak er menneskelig, ikke hellig ydmykhet.

Les også: Når de fattige leser Bibelen (Brit Rønningens blogg)

I den saken har Aarebrot et råd til kirken: − Man skal ikke la troen koke vekk i uenighet. Det skremmer folk. Man kan være uenige uten å være hatefulle.

Håp for kirken
I dag ser Aarebrot håp for kirken, fordi det er noen store og viktige saker hvor den står samlet.

− Nå er kirken felles i klima- og miljøkampen og i flyktningkrisen. Jeg ser en positiv mulighet for kirken der. Noen politikere mener at kirken ikke skal blande seg i politikk. Kirken skal ikke være partipolitisk, men kirken har selvfølgelig noe å si om saker som er politiske. Under krigen var det ikke måte på hvor bra det var at kirken var politisk, minner Aarebrot om.

For kristne som er redde for islams påvirkning i Norge og Europa og som er redde for den kristne kulturarven, har Aarebrot følgende å si:

− Kirken er fortsatt en kraft. Den er ikke nasjonal, men universell. Misjonsbefalingen er internasjonal.

Biskopens spennende bedehusfolk

/5 Kommentarer/i /av

Konflikten mellom folkekirke og bedehus har virket sekulariserende, mener biskopen i Bjørgvin, og det er tydelig hvilken side han mener har skylden.

21. april slo avisen Vårt Land fast at «Sogn og Fjordane er folkekirkefylket». Dette ble begrunnet i at 85 prosent av befolkningen er medlemmer i Den norske kirke (Dnk), over 85 prosent av de nyfødte blir døpt i Dnk, og over 85 prosent av 15-åringene blir konfirmert i dette kirkesamfunnet. «Ingen andre fylker har like høy oppslutning om Den norske kirke», konkluderte avisen.

Sogn og Fjordane tilhører, sammen med Hordaland, Bjørgvin bispedømme. Hordaland plasserer seg midt på treet når det gjelder andel kirkemedlemmer, og biskop Halvor Nordhaug ble bedt om å kommentere forskjellen mellom de to fylkene.

– Den norske kirkes stilling er mindre kontroversiell i Sogn og Fjordane enn i Hordaland. I miljøer i Hordaland finnes et radikalt bedehusfolk som har skapt spenninger som ikke finnes i samme grad i Sogn og Fjordane, siteres Nordhaug på.

I en liten dialog mellom biskopen og meg på mikrobloggtjenesten Twitter utdyper Nordhaug det slik: «at konflikten mellom folkekirke og bedehus har virket sekulariserende, er utvilsomt».

Halvor Nordhaug er en av de biskopene jeg synes har noe å fare med, men her overrasker han meg.

Det som kunne vært et argument fra Nordhaugs side, er at indremisjonen historisk sett har hatt et problem med tanken om en folkekirke som skal samle både frelste og ufrelste. Man har i stedet ment at kirken – i betydningen den kristne forsamling – nettopp består av dem som lar seg frelse. På slutten av 1800- og starten av 1900-tallet var det sterke krefter i indremisjonen som dro i retning frikirke, men det ble ikke satt på spissen.

Men slik jeg forstår biskop Nordhaugs framstilling i Vårt Land, er det lekfolkets blotte nærvær i lokalsamfunnet som er det som skaper spenninger og verdsliggjøring. – Der troen knyttes til en bestemt bedehuskultur og livsførsel, vil ikke alle føle det naturlig å identifisere seg med denne, sier Nordhaug til avisen.

Hva kan så denne angivelig problematiske bedehuskulturen og livsførselen bestå av? Nordhaug utdyper det ikke. Man kunne fristes til å tro at biskopen misliker vekkelsesforkynnelse til frelse. Mange folkekirkeprester lar seg nok nøye med folks dåpsattest. Men i biskop Nordhaugs tilfelle har jeg grunn til å tro at det ikke er dette som er hovedproblemet.

Kanskje kan noe av dialogen i Vårt Land mellom biskop og tidligere generalsekretær i NMS, Tor B. Jørgensen, og religionshistoriker Hanne Nabintu Herland være relevant. I et innlegg 27. mai sier Jørgensen seg enig med Herland i at det tales lite i Dnk om «dommedag og omvendelse. Om hellige liv i etterfølgelse». Jørgensen mener dommedagsforkynnelse har ført mennesker bort fra Jesus, og at «omvendelsesforkynnelsen og et strengt normert liv blir fort misforstått». – Det har slått meg, skriver Jørgensen, hvor mye sterk gudstro det finnes «utenfor de troendes forsamling».

Dersom det er formmessige og/eller kulturelle krav de nevnte biskopene tenker på, gir holdningen deres en slags mening. Men det er ikke slike ting som preger bedehusbevegelsen som sådan. I klippspalten i mainummeret siterte jeg generalsekretær Anne Birgitta Langmoen Kvelland i bedehusorganisasjonen Normisjon: «Gjøre godt for mennesker. La dem få tilhøre et fellesskap. Så kan de kanskje komme til troen på Jesus. Deretter kan vi snakke om kristen livsførsel». Jeg tror det er beskrivende for hvordan mange tenker om å nå nye mennesker med evangeliet – uten at man av den grunn legger mindre vekt på forkynnelsen.

Hva er det så med Sogn og Fjordane? Onsdag 13. mai fortalte avisen Dagen om den nyetablerte organisasjonen «Bibelen til alle – Sogn og Fjordane». Her kommer det fram at en av fire i fylket ikke har noen bibel. Ifølge en undersøkelse gjort av Infact i fylket, har 27 prosent i aldersgruppen 18-29 år aldri lest i Bibelen, 51 prosent sier at det er flere år siden de leste i den sist, 20 prosent sier at Bibelen ikke har noen betydning for deres liv, og 40 prosent svarer at Bibelen har liten og mindre betydning.

– Det betyr at det er et stort potensial for bevisstgjøring, konkluderer prost i Sogn, Kjetil Netland, overfor avisen.

«Bevisstgjøring», ja. Kanskje en blir mer «radikal» også, da, biskop Nordhaug?

Dersom det er slik som de ovennevnte tallene antyder, har kanskje ikke Den norske kirke hatt så stor innflytelse i Sogn og Fjordane, til tross for sin tilsynelatende sterke posisjon.

Framveksten av et organisert indremisjonsarbeid i dette flotte fylket er spesiell. Flere som hadde flyttet til Bergen i jobbsammenheng, stiftet i 1870- og 1880-årene støtteforeninger i byen for hjembygdene sine, for å få sendt emissærer – særlig fra Bergens Indremisjon – innover til fjordfylket. I mange av bygdene var kristenlivet praktisk talt dødt. Det har vel også litt radikalitet over seg. I dag er det flere eksempler på samarbeid mellom Dnk og Sogn og Fjordane Indremisjon, bl.a. det årlige Tungestølstemnet.

Biskopen i Bjørgvin bør se litt nærmere på bedehuset og folket der – i begge sine fylker. Kanskje det faktisk er behov for «et radikalt bedehusfolk»?

Den arrogante kirke

/15 Kommentarer/i /av

Den katolske kirke sliter ikke akkurat med selvbildet sitt.

Et tilbakeblikk: Vi hadde kommet et godt stykke i lesningen av trosbekjennelsen i engelskkyrkja St. Olafs i Balestrand da ordet «catholic» plutselig lyste mot meg fra liturgiheftet til Den anglikanske kirke. Forfjamset lukket jeg munnen. For å erklære at jeg trodde på “the holy catholic Church” ville jeg ikke være med på.

Den norskspråklige teksten lyder «jeg tror på (…) en hellig, allmenn kirke». Og med «allmenn» sikter protestanter til kirke i betydningen «alle kristne», ikke til et bestemt kirkesamfunn.

På seminaret «Kirken og kirkene – enhet og mangfold i Kristus» på Fjellhaug 6. februar kom det tydelig fram at slik tenker ikke Den katolske kirke. Den bruker ordet som om det skulle være et egennavn. Ragnhild Helena Aadland Høen, som konverterte til katolisismen for sju år siden, var en av innlederne. Hun påpekte at ekklesiologien (læren om kirken) er det som først og fremst skiller mellom katolikker og protestanter.

Ifølge Høen opererer katolikkene med «den ene kirken» – den katolske – og «kommunion» (anerkjennende fellesskap) med denne ene kirken er det som gir enhet.

Denne ene kirken består, ifølge Høen, av det folk som Gud samler i hele verden. Og det var denne «synlige enheten» som fikk henne til å konvertere: – Den teologiske oppløsningen i Den norske kirke (Dnk) var så sterk at jeg ikke turte å overlate mine barn til den. Hvor skulle jeg da gå? Til noe enda mindre? Det ga ikke helt mening. Jeg begynte å tro at den katolske kirke er det som Jesus startet i år 33, sa Høen.

«Enhet og mangfold» var stikkord for Høens innlegg. Mangfold i betydningen at alle får det de trenger internt i kirken, er ifølge Høen av det gode (paragraf 814 i Den katolske kirkes katekisme). Men den nytilsatte kommunikasjonsrådgiveren for KrFs stortingsgruppe viste til at det i dag er flere enn 30.000 protestantiske kirkesamfunn i verden. Disse representerer splittelse, slik katolikkene ser det. – Der hvor synden er, er det splittelse. Der hvor dyden er, er det enhet, siterte Høen fra paragraf 817.

Den overbeviste katolikken så to bevegelser i vår tid. En retning som går «bort fra sannheten og ut i periferien og splittelsen og i ytterste konsekvens frafallet». Den andre går «mot sannhet og fordypning og den felles kristne tro». – Da går det mot den katolske tro og kirke, slik jeg ser det. Gå i rett retning, fra alene til sammen. For de som står utenfor den katolske kirke, vil det til enhver tid være nødvendig med splittelse. Men for meg er det nødvendig med enhet, og det er en guddommelig befaling. Splittelse skyldes synd og er djevelens verk, avsluttet Ragnhild Helena Aadland Høen hovedinnlegget sitt.

I debatten som fulgte, spurte Rolf Ekenes i lederskapet for medarrangørene Evangelisk luthersk nettverk om hvorfor Høen var så opptatt av at det er så mange innen Den katolske kirke, når Jesus sier at det er få som finner veien.

– Det finnes partier innenfor Den katolske kirke også, og vranglærere avvises. Idealet er å lese Ordet sammen med kirken. Leser en alene, kan en fare vill. Vi er avhengig av det apostoliske læreembetet, Peters embete, for å bli beskyttet mot splittelse. Den ene kristne tro er gitt til hele verden, ikke til noen få i Norge, svarte Høen.

I panelsamtalen i siste del av seminaret, fikk Høen spørsmål om hvorvidt Den katolske kirke tenker at de som ikke er katolikker, er annenrangs kristne. – Alle som er døpt i vann i den treenige Guds navn, er døpt inn i den katolske kirke. Vi ser på protestantisk tro som den kristne tro i en redusert, avkortet versjon, svarte Høen.

Hun ble også foreholdt et sitat fra kirkefaderen Cyprians brevsamling (Epistolae). Cyprian var biskop i Kartago (i dagens Tunisia) på 200-tallet og skrev at «utenfor kirken er det ingen frelse».

– Troen og dåpen betyr kirken. De som vet det, og likevel ikke vil være i kommunion med kirken, har et problem, valgte Høen å uttrykke seg.

Paragraf 846 i katekismen sier det slik (uthevelsene er mine): «Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han (Kristus, red.anm.) samtidig fastslått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den katolske kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den». Jeg som skriver dette, og du som har lest helt ned hit, er altså ikke frelst dersom vi ikke «trer inn» i denne kirken!

En større arroganse skal det letes lenge etter. Den katolske kirke, som i middelalderen drev med gudsbespottelig avlatshandel og bygde den nye Peterskirken i Roma med inntekter fra dette, betrakter seg som Jesu legeme (par. 846) og den eneste sanne kristne kirken.

– Den katolske kirkes syn på nødvendigheten av å underkaste seg paven i Roma, er det mest provoserende, repliserte MF-professor og paneldeltaker Harald Hegstad.

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig og ser ikke noe bibelsk grunnlag for å skulle bøye meg for den kjortelkledte mannen med røde sko i Roma.

 

 

 

– Livsførsel kan splitte kirken

/0 Kommentarer/i /av

Dersom et lærespørsmål skal anses som kirkesplittende, må også forhold som handler om liv, regnes med. Det mener Tove Rustan Skaar ved NLA Høgskolen.

OSLO: Førstelektoren i praktisk teologi ved NLA Høgskolen Staffeldtsgate var en av innlederne på seminar i regi av Forum for tro & samliv og Evangelisk luthersk nettverk (ELN) 6. februar. Temaet var «Kirken og kirkene – enhet og mangfold i Kristus». Seminaret samlet et nær fullsatt auditorium på Fjellhaug internasjonale høgskole.

Les også: – Kirken er allerede splittet

Jesu bønn
Skaar understreket at kirken, forstått som alle kristne, per definisjon er en i Gud. – Det er bekreftet i skrift og bekjennelse. I denne salen sitter det mange som gjør rommet for uenighet i lære veldig smalt. Dette fører til mye splittelse. Er det bra, spurte Skaar.

Hovedanliggendet til førstelektoren var følgende spørsmål: «Hvor viktig er Jesu bønn om enhet i forhold til det vi kan mene er gode grunner for splittelse?» I pausen spurte Sambåndet om hvordan hun selv vekter mellom disse to.

– Jeg er underveis i det spørsmålet. Vi må jobbe grundig med å avsløre det som er menneskelig frykt og kulturforskjeller. Så må vi i neste omgang spørre om det en måtte mene er vranglære hos den andre, fører folk bort fra Jesus. Dersom svaret er ja på det, mener jeg at en bør overveie å forlate det aktuelle kirkesamfunnet eller forsamlingen, sier Skaar.

Etikk og lære
I innledningen sin stilte førstelektoren også spørsmålet om hvorvidt etisk-moralske spørsmål, som eksempelvis ekteskap og moderne slaveri, er bekjennelsesspørsmål.

– Jeg er uenig med dem som mener at etikk ikke er et spørsmål om lære. De ti bud er en del av bekjennelsesskriftene i Den norske kirke (Dnk), og budene er lære om livet. Liv og lære skilles i det hele tatt ikke ad i Bibelen. Tro er liv, og livsførsel er ikke unntatt fra det kristne livet, sier Skaar.

Sambåndet spør hvordan førstelektoren stiller seg til holdningen fra både flertalls- og mindretallsbiskopene om at et ja til vigsel av samkjønnede par ikke «rokker ved deres felles forståelse av evangeliet» – altså at dette spørsmålet ikke anses som kirkesplittende. Tove Rustan Skaar svarer slik:

– Jeg tror tilnærmingen er feil. Hovedspørsmålet her er om det rett å gi evangeliet som tilgivelse for synder som en ikke vil erkjenne eller ta oppgjør med. Hvis noe skal være kirkesplittende – dersom et lærespørsmål skal være det – må også spørsmål om liv tas med. Tro praktiseres i liv.

Førstelektoren viser til at det også er luthersk tradisjon for dette. I Sør-Afrika ble det argumentert for at Apartheid-politikken var kirkesplittende.

Modernisering
Et tredje spørsmål Skaar stilte i innlegget sitt, var om bekjennelsesskriftet Confessio Augustana (CA) fra 1530 er et godt nok hjelpemiddel i spørsmålet om kirkens enhet. I artikkel 7 heter det at «til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.»

– Er det god nok hjelp? Jeg er i tvil om det, bekjente hun.

Overfor Sambåndet utdyper førstelektoren at hun mener CA 7 trenger en modernisering:

– CA ble til i en kontekst og er i dag gjenstand for mye fortolkning. Jeg spør meg om det å overføre det til vår tid blir for vanskelig; en litt lang omvei, sier hun.
På bispemøtet i oktober 2013 stilte alle biskopene seg bak at uenigheten i homofilispørsmålet «ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes.»

– Biskopenes tolkning av Confessio Augustana er problematisk, og denne artikkelen i bekjennelsesskriftet kan derfor ikke stå alene, mener førstelektor Tove Rustan Skaar.

– Skjebnevalg for Kirken i 2015

/0 Kommentarer/i /av

ImF blir med i nettverket «Levende folkekirke», som skal arbeide for at Den norske kirke (Dnk) bevarer ekteskapet som et samliv mellom mann og kvinne.

– Kirkevalget i september 2015 blir et vannskillevalg som vil legge føringer for utviklingen videre, sier Øivind Benestad til Sambåndet.

Benestad leder Stiftelsen MorFarBarn, som også blir med i Levende folkekirke. Han kommer trolig til å fungere som koordinator for nettverket, som vil bestå av lutherske organisasjoner med tilknytning til Dnk.

– I tillegg til ImF har vi fått positive signaler fra flere andre, men de har ennå ikke behandlet saken i sine formelle organer, sier Benestad.

Kandidater

Arbeidet vil gå ut på å få valgt inn flest mulig kandidater med et bibelsk ekteskapssyn i bispedømmerådene. Medlemmene der utgjør Kirkemøtet, som er det organet som gjør vedtak om liturgier i Dnk.

– Vi klarer ikke å bevare flertallet i Kirkemøtet uten en bred mobilisering og en allianse av alle som ønsker å kjempe for en bibelsk samlivsetikk. Hvis vi får til en slik mobilisering, er det godt håp om å lykkes, sier Benestad.

Generalsekretær Erik Furnes i ImF bekrefter at forbundsstyret har sagt ja til at ImF kan oppfordre «sine folk» til å delta i kirkevalget og å stemme bevisst (se også leder).

10,6 prosent av Den norske kirkes stemmeberettigede medlemmer stemte ved direktevalget på kirkemøtedelegater i 2011 (valget til bispedømmeråd), det vil si omlag 329.000 medlemmer. 64 av 116 delegater på Kirkemøtet stemte mot kjønnsnøytral ekteskapsliturgi, og 62 stemte mot forbønnsliturgi.

Også i 2011 var det aksjoner forut for valget. Stiftelsen MorFarBarn fikk 22 anbefalte kandidater inn i bispedømmerådene. Aksjonen «Raus folkekirke» fikk inn 21 kandidater. Ved valget neste år vil den nystartede organisasjonen «Åpen folkekirke» representere den liberale siden.

Konservative

Vårt Land anslår antallet konservative med stemmerett ved Kirkevalget neste år til vel 200.000. Sammenlignet med den store gruppen nominelle (og ikke aktive) medlemmer i Dnk er dette sannsynligvis ikke nok til å hindre et vedtak om likekjønnede ekteskap på Kirkemøtet. Ikke-aktive kirkemedlemmer som har et konservativt syn på ekteskapet, må også mobiliseres. Vårt Land påpeker at dersom 50.000 slike stemmer konservativt, kan den liberale siden trenge minst 300.000 bevisste stemmegivere for å vinne fram.

Benestad mener slike tall bare blir gjetninger:

– Det er umulig å vite hvor mange som kommer til å stemme, og det er umulig å vite hvor mange den liberale siden greier å mobilisere. Vår strategi er kort og godt å få med oss så mange som mulig. Jeg tror at tusener som ikke er med i misjonsorganisasjonene, også vil støtte oss. Folk flest skjønner at ekteskap og barn henger sammen. Og mange er svært skeptiske til at kirken skal godta planlagt farløshet og morløshet som etisk høyverdig, ja, i tråd med Jesu lære.

Ny valgordning

Et annet usikkerhetsmoment er at valgordningen ved neste års kirkevalg er helt ny. Det blir bare mulig å gi dobbeltstemme til tre av de 18 kandidatene på valglista, og den er satt opp i prioritert rekkefølge. Det blir dessuten mulig å stille alternative lister og å etternominere kandidater.

– Det vil også være viktig å påvirke hvem som kommer inn i nominasjonskomiteene, siden det er de som skal sette sammen valglista, påpeker Benestad.

Han mener at dersom de konservative også ved neste korsvei klarer å hindre en ny ekteskapsteologi, kan tiden arbeide for dem. Flere og flere vil innse at planlagt farløshet og morløshet hører uløselig sammen med den kjønnsnøytrale ideologien.

– Dersom Dnk faller i ekteskapsspørsmålet, vil presset på andre kirkesamfunn og organisasjoner øke. Hvis vi ikke mobiliserer kraftig ved neste års kirkevalg, kan kampen om ekteskapet og barnet være tapt for alltid. Vi får ingen ny sjanse hvis vi taper neste år, sier han.

Alle kanaler

«Levende folkekirke» legger opp til å nå ut med budskapet sitt via alle mulige kanaler, ikke minst gjennom annonser og sosiale medier. Og folk vil få veiledning om konkrete navn man bør gi ekstrastemme til ved bispedømmerådsvalget.

– Økonomisk baserer vi oss på penger vi har og får. Erfaringen viser at folk støtter oss med penger når vi blir synlige med informasjon og kunnskap, sier han.

Ettersom det ennå er tidlig i prosessen, oppfordrer Øivind Benestad konservative om å stille til valg til bispedømmerådene og å tipse nominasjonskomiteene om gode kandidater.