Tag Archive for: etiopia

PÅ KAFÉ: Prosjektleiar Jeritu Berhanu (48) er ei av dei etiopiske kvinnene som Marit Breen samarbeider tett med. Dei møtest gjerne for eit prat på ein av Ghimbis lokale kafear. Foto: privat

‘- Kvinnekamp utan menn kan skada relasjonar

/0 Kommentarer/i , /av

For misjonær og samfunnsvitar Marit Breen i NMS er det 8. mars heile året. Erfaringar frå Etiopia har lært henne at menn må inkluderast i arbeidet med å styrkja posisjonen til kvinner.

Ho jobbar som «rådgjevar i kjønn og kvinner sine rettar» i ein misjonsorganisasjon (NMS) som faktisk var ute med røysterett for kvinner allereie i 1904 – ni år før kvinner i Noreg fekk allmenn røysterett ved politiske val. Og meir enn halvparten av Det Norske Misjonsselskap sitt Norad-finansierte prosjekt (meir om dette seinare, red.anm.) er no leia av kvinner.

– Eg er stolt av å jobba i ein organisasjon som tek kvinner på alvor, seier Marit Breen og held fram:

– Når eg er på jobb i Etiopia, ser eg korleis kvinnene òg der er verdifulle bidragsytarar når dei berre får sleppa til. Då eg først kom dit, såg eg at kvinnene – der som mange andre stadar – ofte stiller i bakgrunnen, som kaffikokarar og kakebakarar. Men no er situasjonen ein annan.

8.mars

Breen har bakgrunn som samfunnsvitar med MA (Master of Arts – akademisk grad på høyere nivå, red.anm.) i Globale Studier frå Misjonshøgskulen i Stavanger, og ho hadde gjennom studiet sitt stadig fokusert på Afrika som region, og kjønn og kvinner.

– Eg var i Etiopia på ei studiereise i 2003, men såg ikkje for meg då at eg skulle reisa tilbake for å jobba her. Men slik vart det. Mi bachelor-oppgåve handla om kvinneleg kjønnslemleste, med historier òg frå Etiopia. Det kunne ikkje verta meir perfekt enn å enda opp i dette arbeidet, med tanke på både engasjement, utdanning, interesse, og NMS sitt arbeid her, gjennom partnarane sine.

– Er du innerst inne ein kvinne-aksjonist som gjerne går i 8. mars-tog når du synest det trengst?

– Så absolutt. Men eg har faktisk aldri gått i 8.mars-tog – enno, seier misjonæren.

Kulturimperialisme

– På 70-talet var det mykje kritikk mot kristne her i Noreg, der det vart påstått at misjonsorganisasjonane dreiv med kulturimperialisme. Var det ein riktig kritikk, tenkjer du?

– Eg trur at mange ulike aktørar som jobba utanfor Noreg, og spesielt i land i sør på 70-talet, er verdige denne kritikken, inkludert misjonærar og misjonsorganisasjonar. Dette var ei tid der eit imperialistisk tankesett dominerte og prega arbeid i land i sør. Noko av dette tankegodset ser vi diverre enno. Men det vert heile tida utfordra – heldigvis, seier Breen.

Ho meiner ny forsking og kunnskap, meir dialog og aktiv deltaking frå aktørar i land i sør bidreg til at organisasjonar og personar som jobbar i dette feltet, vert halde i øyra til kvar og ei tid.

– I dag ser vi at menneske og organisasjonar ein jobbar med, omtalast som partnarar framfor mottakarar – om det er av bistand, eller evangeliet. Dette er positivt, og absolutt ein dreiing vekk frå ei kulturimperialistisk tenking som vil halda på skiljet mellom «oss» og «dei». Den gamle tenkinga skapte avstand – og passive menneske. Men når menneske og organisasjonar vert sett på som partnarar, vert dei aktive deltakarane i eigne liv og eiga utvikling.

– Ingen kvinneliv er identiske

Når Etiopia står på dagsorden, snakkar Breen ofte om kvinner som står fram, kvinner som trassar den kulturen som har gjort dei underdanige og lite frimodige.

– Eg synest det er viktig å formidla historiene til desse kvinnene. Og mangfaldet. Ingen historier er like, fordi ingen kvinneliv er identiske. Men fellesnemnaren er ofte at historiene ikkje høyrest eller ikke vert gjeve nok merksemd. Dei druknar fordi dei ikkje har «rett morsmål», for å bruka metaforen til den etiopiske juristen. Dette har òg vore tilfelle gjennom historia her i Noreg, og er det enno for enkelte grupper. Me too-rørsla har òg bevist dette. Vi må halda fram med å fortelja historiene, om dei ikkje skal gløymast, og for å halda saker som gjeld kvinner, på agendaen.

– Mennene då, korleis taklar dei denne nytenkinga?

– Vi må òg fortelja dei positive historiene om alle dei mennene som står ved sida, og bak, kvinner og heiar dei fram. Kvinnekamp kan lett verta noko negativt for menn, ja, han kan nokon gonger òg skada relasjonen mellom menn og kvinner. Personleg vel eg ofte å trekkja fram dei gode og framifrå relasjonane, seier Breen og held fram:

– I Etiopia har vi fleire døme på at det er mannen i ein familie som bidreg til å få ein slutt på tradisjonen med kvinneleg omskjering. Eg trur ikkje ein vil nå langt i arbeidet med å styrkja posisjonen til kvinner om ein ikkje inkluderer menn. I kjønnsforsking vert det no i aukande grad fokusert på maskulinitet, og dette vert òg spegla i bistandsarbeidet, og er noko vi òg har nytte av i prosjekta våre.

Økonomisk sjølvstende

ØKONOMI OG INNTEKT: Medlemmer i WEWEPs låne- og sparegrupper i Innango Kobara menighet i Vest Etiopia. Medlemmene samles to ganger i måneden til fellesskap, der de også bidrar med egne sparepenger for å øke gruppas felleskapital, i tillegg til egen sparing. Med større gruppekapital blir det flere lånemuligheter (rentefritt, eller til lav rente). Med dette lånet som starthjelp etablerer kvinner seg med ulike inntektsbringende aktiviteter. Mange livnærer sine familier med dette. Foto: Dag Rune Sameien

Misjonæren fortel at prosjektleiarane deira i Etiopia rapporterer om at dei stadig ser forandringar – sjølv om dei på ingen måte er i mål.

– Fleire ting er avgjerande for den positive endringa: Stadig fleire kvinner får utdanning og opplæring, og fleire får høve til eiga inntekt gjennom låne- og sparegrupper. Dei blir sjølvstendige økonomisk – noko som gjev sjølvtillit til å bidra òg som leiarar utanfor heimen. Det vert gjeve plass til kvinner i ulike slutningsfora, både i kyrkja og i samfunnet elles, gjennom til dømes kvotering.

Breen seier at prosjektet som NMS støttar, Wewep (Western Ethiopia Women Empowernment Program), berre ein del av eit større bilete av kva som skjer av positive forandringar for kvinner i Etiopia.

Prosjektet, som får støtte frå Norad (Direktoratet for utviklingssamarbeid), er drive av den nasjonale Mekane Yesus-kyrkja, som er NMS sin partnar i Etiopia. Programmet handlar om at etiopiske kvinner skal kunna bli sjølvstendige, utdannast og vert gjeve hjelp til sjølvhjelp. Likestilling og kamp mot kjønnslemlesting er òg ein viktig del av prosjektet, ifølgje Norads heimesider.

Enklare å vera jente

TUNG BØR: Shashitu Wajira (50) fra Boji representerer på mange måter et typisk liv for en kvinne på landsbygda i Vest Etiopia. Hun livnærer seg og sin familie på å selge ved – en jobb hun har hatt i over 30 år. Fra salget sitter hun igjen med en fortjeneste på ca 4 kr per bunt. Hennes humoristiske sans og smittende latter gjør det vanskelig for Marit å forstå den historien hun bærer på, for det har ikke vært lett å vokse opp som kvinne i dette området. Foto: privat

– Rykta går om at det no er vorte enklare å vera jente i Etiopia. Stemmer det?

– I ein kultur der kvinner er lærd opp til å vera lite synlege – iallfall utanfor sitt eigen heim, skal det mange krefter til, på ulike felt og frå ulike hold, for å skapa forandring. Ein kvinneleg etiopisk jurist skildrar situasjonen slik: «Patriarkatet er morsmålet til samfunnet vårt. Heilt frå vi er små, lærer vi å sjå ned på kvinner». Det er mykje spennande på gang i Etiopia i desse dagar, endringar som bidreg til eit «anna morsmål». Til dømes har statsministeren tilsett fleire kvinner i parlamentet, og den første kvinnelege presidenten i landet er på plass. Det er elles ei positiv utvikling i arbeidet med å kjempa mot barneekteskap. Og delen av jenter som kjønnslemlestast, går ned. Eg trur vi kan seia at det å fødast som jente i Etiopia inneber langt lysare framtidsutsikter i 2019 enn nokon gong.

Uthald

– Til slutt, Marit Breen, har norske kvinner noko å læra av til dømes kvinner i Etiopia?

– Eg er alltid redd for å svara på slike spørsmål – i frykt for å generalisera. Alle kvinner i Etiopia er jo ikkje i same kategori, og det er til dømes svært store skilnader på livet for ei kvinne på landbygda og for ei kvinne i byen. Men det er kanskje noko med eit uthald som eg har sett i mange etiopiske kvinner. Når han vert brukt positivt for å skapa endring, og blir sett i eit målretta system, har eg sett at strategiane kan vera utruleg effektive. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

 

VEKST: – Vårt mål er at minst én del av Bibelen skal være oversatt til alle de 81 språkene innen 2025, og jeg tror vi skal greie det, sier generalsekretær Yilma Getahun i det etiopiske bibelselskapet. Foto: Stein Gudvangen, KPK.

– Bibelen omformer samfunn

/0 Kommentarer/i , /av

Generalsekretæren for det etiopiske bibelselskapet ønsker å bidra til at bibelske verdier får sette mer preg på samfunnet.

– Vi må bringe Bibelen fram på torget. Når Bibelen får en riktig plass i et land, omformer det hele samfunnet og dets moral og gir alle et bedre liv, mener Yilma Getahun.

Virker samlende
Etiopia har opplevd delvis splittelse både i og mellom kirkesamfunnene, men har sett en endring de senere åra. Generalsekretær Getahun mener bibelselskapet har spilt en viktig rolle for å bygge ned motsetninger og skape enhet rundt det kirkesamfunnene har felles. Enheten avspeiles i selskapets styre der åtte kommer fra den ortodokse kirke, åtte fra den katolske kirke og åtte fra ulike evangeliske trossamfunn.

– Vi bruker denne muligheten til ikke bare å spre bibler, men også skape fred og forsoning og enhet i stedet for splid, sier Yilma Getahun.

HIV- og AIDS-arbeid
Et bibelselskap har liten helsekompetanse, men kan likevel engasjere seg for grupper på siden av samfunnet. En av de mest utsatte gruppene i Etiopia er de som har HIV eller AIDS. Opptil en million etiopiere er smittet, og med dette følger et sterkt stigma.

– Kristne menigheter har ofte stemplet dem som syndere, sier Getahun som forteller at bibelselskapet gir helsekurs til svært mange HIV- og AIDS-ofre. Samtidig driver de et målrettet holdningsarbeid i kirker og menigheter.

– Det er mange misforståelser knyttet til HIV og AIDS, sier Getahun.

Han forteller at bibelselskapet sprer informasjon til kirkene og deres ledere for å svekke stigmaet. HIV og AIDS er skambelagt fordi mange tror AIDS bare overføres gjennom et utsvevende seksualliv.

– Vårt bidrag er blant annet å oppfordre til å behandle HIV- og AIDS-syke slik den barmhjertige samaritan gjorde med mannen som lå utslått i veikanten. Vi må gi syke håp gjennom stell og positiv oppmerksomhet i stedet for utstøtning og diskriminering, sier Getahun. som mener de siste årenes innsats har ført til en gradvis holdningsendring i kirkene.

En million bibler

På de siste 15 åra er antallet bibler som er distribuert av det etiopiske bibelselskapet, mer enn tidoblet, og det spres nå nær en million bibler i Etiopia i selskapets regi hvert år.

– De driver et veldig effektivt arbeid. Sammenlignet med andre land har de et stort, aktivt og veldig godt bibelselskap. I Afrika er det ingen som overgår dem, fastslår Hans Johan Sagrusten som er bibelbrukskonsulent i Det Norske Bibelselskap.

Veksten skyldes ikke minst god og strategisk ledelse, og det er trolig ikke helt tilfeldig at den faller sammen med at det er 15 år siden Yilma Getahun ble generalsekretær. Han var Det Norske Bibelselskaps gjest nylig i forbindelse med markeringen av Bibeldagen 2019, og det ble samlet inn penger nok til å trykke 17.000 etiopiske bibler.

Enorm vekst
Veksten i etiopisk kirkeliv kan måles på flere måter. I Yilma Getahuns tid som generalsekretær har arbeidet ekspandert enormt. For 15 år siden hadde bibelselskapet ett enslig kontor som lå i hovedstaden Addis Abeba. De siste 12-13 årene er antallet kontorer økt til et landsdekkende nettverk på 20 med en bibelbokhandel knyttet til hvert kontor. De fungerer som regionale baser for bibeldistribusjonen.

– Å etablere mange kontorer er en viktig del av vår strategi, sier generalsekretær Getahun til Kristelig Pressekontor.

Etiopias 105 millioner innbyggere gir Getahun et svært marked. 63 prosent av befolkningen anses som kristne. Ved de regionale bibelkontorene kan folk kjøpe bibler og studiemateriell som leseplaner og bibelordbøker.

– De fleste kundene kommer til oss for å kjøpe bibler, men noen ganger oppsøker vi menigheter for å informere om hva vi tilbyr. Vi har to-tre ansatte pr. kontor som etablerer kontakt med menighetsledere og lokalt kirkeliv, sier Getahun.

Økt salg

Under hans ledelse er tallet på ansatte økt fra 20 til nesten 120. Med det har også bibelsalget økt betraktelig, og store deler av driften finansieres på denne måten. Det kommer også inn penger fra givere og fra bibelselskapets omkring 50.000 individuelle medlemmer og deres årlige kontingent.

Dessuten får selskapet kollektinntekter og store bidrag fra andre lands bibelselskaper, deriblant det norske. Disse pengene går særlig til oversettelsesprosjekter.

Urbaniseringen er lav i Etiopia. Over 80 prosent bor på landsbygda og lever av landbruk. Mange er fattige og har ikke har råd til å kjøpe sin egen bibel.

– I byene er det lett tilgang til bibler, og folk har råd til å kjøpe. På landet er det verre. Der strir mange med å få seg et daglig måltid, så vi gir bort bibler til mange som ikke har råd til å kjøpe selv. Vi deler også ut bibler i fengsler og flyktningleirer, forteller Getahun.

Offensive oversettere
Etiopia har 81 ulike språk. Bibelen er helt oversatt til ti språk og delvis til 17 språk til. Men bibelselskapet er framoverlent og har for tiden 22 oversettelsesprosjekter. Det Norske Bibelselskap støtter flere av disse. Når disse 22 er fullført, vil det stå igjen 32 språk som ikke har noen deler av Bibelen oversatt.

– Vårt mål er at minst én del av Bibelen skal være oversatt til alle de 81 språkene innen 2025, og jeg tror vi skal greie det, sier Getahun.

I 2019 fullføres fem av de 22 prosjektene som er i gang, og det skal kontinuerlig fylles på med nye for å nå 2025-målet.

Trenger penger
Det etiopiske bibelselskapet jobber tett med det norske og ser dem som en sentral samarbeidspartner.

– Fra Norge får vi både pengestøtte og hjelpe til å bygge faglig kompetanse og kapasitet, ikke minst når det gjelder bibeloversettelser, sier generalsekretær Getahun.

Her tenker han på teknisk støtte og undervisning av bibeloversettere.

– Det er viktig å komme til Norge, bruke tid sammen og snakke ansikt til ansikt om hvor vi befinner oss med de prosjektene vi har og hva vi planlegger videre, sier Getahun.

Han har vært i noen forsamlinger og blant annet takket for den støtten som gis fra Norge til bibelarbeidet i hjemlandet. KPK

Redigert for sambåndet.no av Petter Olsen

ETIOPIA: Konferansen ved hovudstaden Addis Abeba samla leiarar frå fjorten land, mellom andre Norge. FOTO: PRIVAT

Disippelskap på etiopisk

/0 Kommentarer/i , /av

Vi kjenner behov for å bygge nettverk saman med andre lutherske kristne frå ulike land i verda, skriv Erik Furnes i dette reisebrevet frå Etiopia.

ADDIS ABEBA: I starten av september inviterte Mekane Yesus-kyrkja i Etiopia til leiarsamling i «Global Lutheran Forum» (GLF), og eg reiste som representant for ImF, men også som del av Evangelisk Luthersk Nettverk i Norge.

Forumet vart danna for vel eit år sidan. Som organisasjonar og kyrkjesamfunn opplever vi press av ulikt slag for å tilpasse vår lære i tråd med tidsånd og folkemeining, og vi kjenner derfor behov for å bygge nettverk saman med andre lutherske kristne frå ulike land i verda.

Hensikta er å gje støtte og oppmuntring til dei som vil arbeide for reformering og fornying av kyrkja over hele verda, og ikkje minst er vi i Vesten interessert i å få impulsar frå landa der vekkingane går fram i dag.

14 land

Denne konferansen ved hovudstaden Addis Abeba samla leiarar frå fjorten land: Peru, Bolivia, USA, Canada, Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Mongolia, Indonesia, samt dei afrikanske landa Etiopia, Kenya, Tanzania og Sør-Sudan. Det seier seg sjølv at organisasjonane og kyrkjesamfunna som var representert, er veldig ulike med tanke på kultur, struktur, embetssyn, osb, men vi står saman i eit felles ønskje om å vere vekkingsrørsler som kallar menneske til omvending, byggjer kristne forsamlingar og disippelgjer dei truande til å gå ut med Evangeliet.

Mekane Yesus-kyrkja, eller Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesus, vart stifta i 1959 og er vel i dag det mest veksande lutherske kyrkjesamfunn i verda. Dei har for lengst passert ni millionar medlemer, og kvart år vert fleire hundre tusen menneske omvendt og lagt til kyrkja ved tru og dåp.

Dele trua

Det var veldig interessant og tankevekkande å høyre deira presentasjon av sitt omfattande arbeid. Det er store skilnader i språk, historie og kultur i ein så samansett nasjon som Etiopia, men likevel går Evangeliet fram med stor gjennomslagskraft. Og nøkkelen til dette er at kvar truande vert utfordra til å dele trua si med to–tre  menneske kvart år. Det er altså ikkje dei store kampanjar som utgjer den store skilnaden, men utslaget av at truande dagleg lever i etterfølging av Jesus Kristus.

Bildet er ikkje rosenraudt, for det er utfordringar med samanblanding av kristen tru og folketru, men vi møtte ei kyrkje som er oppteken av opplæring og oppfølging av kristne pastorar og leiarar.

Sjølv om besøket i Addis Abeba berre varte i knappe tre dagar, fekk vi også besøke NLM sin stasjon, samt vere med på ei omvising i byen. På gata nedanfor ei ortodoks kyrkje kom vi i samtale med ein mann som nettopp hadde kome til tru på Jesus. «Mange her i Etiopia trur at vi ikkje kan be til Gud og Jesus, men via helgenar og andre mellommenn. For meg er det berre Jesus eg kan gå til», sa mannen. Saman med seg hadde han eit par muslimske vener som også var interessert i å lese i Bibelen, så eg kjøpte ein Bibel til kvar av dei. Så ber eg om at dei ikkje sel dei vidare, men verkeleg les og opnar sitt liv for Han som er einaste veg til Gud.