I Betania Menighetsenter i Grimstad som er en menighet i De Frie Evangeliske Forsamlinger, jobber pastor Arve Bækkelund sammen med det han kaller «en hær av frivillige».

– Det er livsviktig å få de frivillige medarbeiderne våre til å se det store bildet, se sammenhengen og se hva de er med på, sier pastoren.

Han erfarer at dersom frivillige medarbeidere får opplevelsen av å være «lemmer på legemet» og står sammen i et større oppdrag, kommer de og takker for at de får lov til å være med og bidra.

– Vi må settes inn i en sammenheng hvor vi ser at det vi holder på med, er en del av det store bildet og den store historien som starter fra skapelsen av. Vi holder ikke på med ungdomsarbeid, vi vinner mennesker og fullfører misjonsbefalingen.

Unngår å spille på dårlig samvittighet

Bækkelund deltok på årsmøtet i K-stud nylig hvor han delte sine erfaringer med frivillig arbeid.

– For oss er frihet og frivillighet så viktig at vi prøver å avsløre når vi spiller på dårlig samvittighet eller loviskhet. Det funker ikke, sier pastoren.

Han sier man historisk sett har vært gode på den typen manipulasjon.

– Jeg tror at Gud kaller, at Gud inspirerer, at Gud innsetter og virker i mennesker. Og vet du hva? Det funker mye bedre enn norgesmesterskapet i manipulasjon.

Identitet og individualisme

Under den faglige delen av K-studs årsmøte delte også Morten Johansen fra Frivillighet Norge noen tendenser i frivilligheten. Han peker på at det er en stagnasjon i ideologiske bevegelser, og at individualisme er blitt viktigere enn organisasjonstilhørighet.

– Tendensen er at folk nå identifiserer seg mer med frivillig sektor som sådan, mens organisasjonens egenart ikke er like viktig, sier Johansen.

Øyvind Håbrekke, som er faglig leder i Tankesmien Skaperkraft, advarer organisasjonene om å følge trenden for blindt og ikke ta vare på sin identitet og egenart.

– Uten en særpreget identitet mister organisasjonen sin eksistensberettigelse, sier han.

Håbrekke tror pendelen vil svinge tilbake og mener at den økte populismen i Europa blant annet er et tegn på at folk igjen søker en identitet, tilhørighet og mening.

– Skal man da få gevinsten, må man ha tatt vare på identiteten sin. Hvis man har hoppet over og det ikke lenger er noen forskjell på organisasjonene, har man ingenting å tilby når folk søker den meningen og tilhørigheten, sier han.

Selv om Frivillighet Norge ber organisasjoner tilpasse seg disse tendensene, tror Johansen likevel det å trekke opp det store bildet og fokusere på organisasjonens egenart kan fungere.

– Jeg tror den strategien kan fungere for veldig mange, men risikoen er at de som tilpasser seg, kan fange opp de som er innstilt på å gjøre noe men ikke har en så klar formening om hva, sier han.

Forbeholdets tidsalder

Også Bækkelund merker tendensene Johansen nevner, og han mener vår frihet ofte blir en motsats til frivillighet.

– Hvorfor møter jeg så mange kristne som elsker Jesus, men tar forbehold om alt som truer friheten? Vi lever i forbeholdets tidsalder.  Det kan jo komme noe som er gøyere. Jeg tror vi er blitt slaver av vår egen frihet, sier pastoren og viser til Galaterbrevet 5, 13.

– «Dere søsken er kalt til frihet», så skrev han, mens han så 2018 for seg, «la ikke friheten bli et påskudd for det kjøtt og blod vil, men tjen hverandre i kjærlighet».

Menighetens nåtid

Betania driver et stort arbeid for barn, tweens og ungdommer, men pastoren advarer mot å tro at det er noen «quick fix».

– Det krever mye arbeid og mange frivillige, men mye glede, humør, fellesskap og opplevelser som de frivillige får være med på. Vi må gjøre det så lukrativt og meningsfylt at folk har lyst å være med. Et godt miljø drar til seg folk. Det er viktig at ingen blir tatt som en selvfølge, men at alle er like viktige.

Bækkelund sier det er viktig å bygge en kultur der de frivillige ikke bare er arbeidere, men venner. Han mener at jo yngre de er når de starter, jo bedre ledere blir de.

– Hos oss er vi fanatiske på at vi aldri omtaler ungdommene og ungene som menighetens fremtid. De er menighetens nåtid. KPK