Innlegg

PROFETISKE STEMMER: Gabriel Stephens savner kritiske, profetiske stemmer i norsk kirkeliv og mener innvandrere kan være dette dersom de slipper til. FOTO: Ingunn Marie Ruud, KPK

Mener kristne menigheter bør speile himmelsk mangfold

– Kristne som går i menigheter der folk stort sett ligner dem selv, bør være mer ukomfortable med det, sier Gabriel Stephen.

Link-konferansen arrangeres av Norme (Norsk råd for misjon og evangelistering), der ImF er blant de 42 medlemsorganisasjonene. Temaet for årets konferanse var «Ikke vi eller de, men sammen». I første halvdel ble det satt søkelys på hvordan man kan få til et inkluderende og likeverdig mangfold i menigheter i Norge.

Gabriel Stephen, som er stipendiat ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT), viser til hvordan Bibelen i Åpenbaringen 7,9 beskriver en himmel der folk av «alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» står foran tronen og Lammet.

– Dette er ikke bare et bilde av fremtiden, men en påminnelse om hva kirken burde være her og nå. Dette burde forme vår identitet i nåtiden. Hvis himmelen skal være multietnisk og multikulturell, bør ikke kirken i dag praktisere denne virkeligheten, spør han.

Ubehag

Han mener menigheter som stort sett består av like folk, bør føle et større ubehag.

– Hvis du sitter i en menighet kun med folk som ligner deg og som du vokste opp med, uten at det har vært noen innom som lukter eller ser litt annerledes ut, så burde du være ukomfortabel. Du burde sette spørsmålstegn ved dette og spørre hva som egentlig skjer.

Han påpeker at evangeliet er for alle.

– I himmelen kommer det til å være folk fra forskjellige kulturer, og da må kirken nå gjenspeile dette. Hvis ikke mister evangeliet sin troverdighet.

En kirke som flørter med rasisme

Stephen påpeker at det er 150-200 migrantkirker i Oslo, men at dette ikke gjenspeiles i deltagerne på Link-konferansen, og at mange innvandrere ikke kjenner seg velkommen og hjemme i norske menigheter.

– Bildet fra Åpenbaringen blir utfordret fordi det undergraves av realitetene her og nå. Det undergraves fordi kirken i dag flørter med synder som rasisme, raseskille, stammementalitet og etnosentrisme. Det er kanskje ikke bevisst, men den gjør det likevel, sier han.

Den tidligere pastoren sier at han vet at han beskriver et veldig negativt bilde av kirken, men at dette er nødvendig.

– Men jeg har også gode nyheter: Vi kan snu dette skipet. Vi kan starte med å se for oss og gjenfortelle vår historie som Guds folk fra endetiden og bakover. Fra fremtiden, hvor vi er forsonet i Kristus, gå bakover å la det påvirke hvordan vi er kirke her og nå og la det forme vår identitet.

BRUTALT ÆRLIG: Stipendiat Gabriel Stephen ved Høyskolen for ledelse og teologi utfordret deltagerne på årets LINK-konferanse med sin brutale ærlighet om hvordan det ofte oppleves å være fremmedkulturell i norske menigheter. Her i panelsamtale med bl.a. Bård Rebbestad Løkken (t.v.) og Espen Schiager Toplan (t.h.) FOTO: Stein Gudvangen, KPK

Savner kritiske, profetiske stemmer

Gabriel Stephen kommer opprinnelig fra Nigeria. Etter å ha bodd flere år i Sør-Afrika, Sveits og Canada flyttet han til Norge med sin norske kone i 2011.

Han forteller til Kristelig Pressekontor at den største utfordringen i norske menigheter er konformiteten.

– Det mangler noen kritiske, profetiske stemmer. Vi ser i kirkehistorien at noe skjer når man får inn disse stemmene. Hans Nielsen Hauge er et godt eksempel. I dag tror jeg innvandrere kan være disse stemmene.

Stephen mener kirken i Norge bør se, lytte og være villig til å ta imot kritikk.

– Til enhver tid må vi være villige til å lære. Og så trenger vi en radikal kristen gjestfrihet med en overbevisning om at den andre personen er like mye verdt som en selv.

Asymmetrisk maktdynamikk

Stephen ser ofte at det ligger en asymmetrisk maktdynamikk i forholdet mellom etniske nordmenn og mennesker fra andre kulturer.

– Norske kristne veldig er flinke til å hjelpe mennesker i nød, men jeg opplever at med en gang innvandrere står trygt på egne bein, så trekker de seg unna. Det gjør det vanskelig for meg å være med å bygge Guds rike her i Norge. Det er ikke rom for meg som likeverdig deltaker.

Han opplever det som om mange majoritetsnordmenn nærmest føler seg truet av den sosiale mobiliteten til innvandrere og hindrer dem å komme videre.

– Jeg har snakket med mange med flerkulturell bakgrunn som er født og oppvokst i Norge. De har høy kulturell kompetanse, har vært i militæret og tatt utdanning, men når de søker jobb eller kommer til et ukjent sted, opplever de å bli satt tilbake til null på skalaen. Ingen ser dem for det de har å gi, kun som noen som trenger hjelp, og de blir stagnert.

Fremtidsdrømmer

Stephen er opptatt av at vi skaper ekte vennskap på tvers av kulturell bakgrunn uten at vi tenker på hverandre som «flerkulturelle venner».

– Mine venner fra Norge er ikke «mine norske venner», de er bare mine venner. Da finner vi hverandre, kan være kritiske til hverandre, være til hjelp for hverandre og får lov å leve livet sammen, sier han.

HLT-stipendiaten bor i Skien med kona Elin og deres to barn. Han drømmer, som Martin Luther King Jr., om en annerledes fremtid for dem.

– Jeg drømmer om at mine barn skal vokse opp i et land hvor de får lov å ha flerkulturell bakgrunn og bli sett på som en gave til samfunnet. Hvor vi feirer kulturene og ikke bruker systemet til å holde dem tilbake. Det er jeg sikker på at også etnisk hvite nordmenn vil få mye godt utav.

Gabriel Stephen tror en radikal kristen gjestfrihet er nødvendig for å oppfylle denne drømmen.

– Da kan vi gjenspeile den kjærligheten som forandrer. KPK

Teksten er skrevet av Ingunn Marie Ruud, Kristelig Pressekontor