Spørsmålet om hvorvidt kristne og muslimer tror på samme gud ble debattert på Twitter helgen før denne lederen ble skrevet. Den ene på «ja»-siden argumenterte med at det bare finnes én Gud (med stor forbokstav). Dette måtte med nødvendighet bety at kristne og muslimer tror på samme guddom, selv om kristne og muslimer forholder seg til hver sin hellige bok og troslæren er motstridende.  

En annen «ja»-mann erklærte at «jeg tror Gud er annerledes enn muslimene tror. Men det er ikke det samme som å si at jeg tror på en annen Gud enn muslimene tror på. Det sistnevnte gir inntrykk av at det er to forskjellige begreper. Det mener jeg blir helt feil». 

Det kan høres fromt ut, men Bibelen formulerer seg annerledes. «Det skal ikke være noen fremmed gud hos deg, og du skal ikke tilbe utlendingenes gud», heter det i Sal 81,10 (vår kursivering, jf. 2. Mos 20,3).  

Å svare «ja» på at kristne og muslimer tror på samme gud fordi de er enig om ideen at det finnes en guddom, blir for vår del lite mer enn ordkløveri

Å svare «ja» på spørsmålet ovenfor fordi både kristne og muslimer er enig om ideen at det finnes en guddom, blir for vår del lite mer enn ordkløveri – all den tid man innser at kristne og muslimer legger helt ulike ting inn i «gudskonseptet». Hvilken verdi har det å hevde det som for Sambåndet er åpenbart – at det bare finnes én Gud – dersom man ser bort fra hva og hvem denne guddommen gir seg ut for å være og gjøre? Vil ikke det bare bidra til å tilsløre og viske ut de fundamentale forskjellene, som for eksempel at Gud har en sønn, og at denne sønnen døde på et kors for menneskehetens synder? 

Det har den verdien, svarer «ja»-siden, at det kan bidra til forbedret dialog, sameksistens og forståelse ved at forskjellene ikke forstørres: «Vi tror begge på Gud, selv om jeg tror Gud er annerledes enn du tror».  

Spørsmålet for oss blir hvilken hensikt det har med dialog dersom det ulike trosinnholdet ikke skal ha betydning for samtalen

Spørsmålet for oss blir hvilken hensikt det har med dialog dersom det ulike trosinnholdet ikke skal ha betydning for samtalen. Det kan i alle fall ikke ha mye med misjon å gjøre. Både Den norske kirke og ImF har Den augsburgske trosbekjennelse (CA) som viktig del av sin basis. CA 1 slår fast at blant andre «muhammedanerne» farer med vranglære i og med at de bestrider treenigheten. Da kan de – utenfor skrivebordsteoriens verden – ikke tro på samme guddom som kristne gjør. Bare dersom dette legges til grunn, har dialogen en hensikt ut over seg selv. Som prestefiguren Johannes Krogh i «Herrens Veier» sier det om muslimene: «De fordømmer oss for treenigheten, men derfor kan vi vel likevel snakke sammen?»

Les også: Jeg tror på Gud (imf.no)