Dette intervjuet med Haldis Reigstad ble gjort sommeren 2018 og sto på trykk i nummer 7/18. Den direkte foranledningen da var boken «Trygg i stormen». 18. november 2019 fyller Haldis Reigstad 80 år. Dette markeres i Straume Forum fredag 15. november, blant annet med utgivelse av en ny bok, «Mandeltreet». I den anledning publiserer vi intervjuet fra 2018 digitalt for første gang. 

MELAND: Fra sitt stuevindu har Haldis Reigstad flott utsikt over Salhus- og Osterfjorden, og man ser rett på Nordhordlandsbrua som forbinder Flatøy i Meland kommune med fastlandet ved Hordvik nord for sentrum i Bergen kommune.

‒ Skal vi drikke kaffe først og så ta intervjuet etterpå? Eller skal vi ta intervjuet mens vi drikker kaffe, spør Haldis.

Hun kommer ikke bare med kaffe, men også med hjemmebakte rundstykker med ost på og hjemmelaget bringebærsyltetøy. Vi svarer at det er mest praktisk å vente til bollene og kaffen er fortært. Men Haldis er en som ikke er redd for å by på seg selv og begynner å svare på spørsmål før vi har fått stilt dem.

Bedehuset

‒ Min mann, Asle, var musikklærer på Bildøy Bibelskole fra 1987 til 1996, starter Haldis.

Dermed har hun begynt å svare på spørsmålet «Hva er ditt forhold til Indremisjonsforbundet?» Og hun har også begynt å fortelle om seg selv.

Det var da hun kom til Bildøy at det virkelig ble fart på diktningen som hun har holdt på med siden hun var ung, og hun reiste rundt sammen med mannen Asle og fremførte diktene sine i ulike sammenhenger. Det har blitt noen diktsamlinger etter hvert. Hun ga ut sin første diktsamling, Under ein open himmel, i 1987 på Sambåndet Forlag, forlaget hun har brukt til å gi ut sytten av bøkene sine. Rett etter påske i år (2018, red.anm.) ga hun ut Trygg i stormen, diktsamling nummer tjue, på eget forlag. Når hun regner etter, kommer Haldis frem til at hun til sammen har solgt cirka 100 000 bøker. Med det er hun en av landets mestselgende poeter.

‒ Jeg er oppvokst i Tysse i Samnanger. Der gikk kirke og bedehus hånd i hånd. Jeg er vokst opp i et kristent hjem, og jeg har fått mye niste med på veien. Av og til hadde vi besøk av predikanter som overnattet hjemme hos oss. Det var spennende. De lå som oftest på en sofa i stua. Der det er hjerterom, er det husrom, forteller Haldis om sin bakgrunn.

‒ Hva har ImF og bedehuset betydd for deg?

‒ Mye. Jeg er vokst opp på bedehuset. Jeg var med på søndagsskole, yngres og musikklaget. Nå går jeg i Nordkirken her på Frekhaug og på bedehuset. Min eldste sønn, Arve, er pastor i Nordkirken.

På Framnes ungdomsskole bestemte hun seg for at hun ville være en kristen. Da hun var 16 år gammel, traff hun også han som skulle bli mannen hennes, der.

Sykehjem

‒ Min plan var å bli lærer eller sykepleier. Jeg kom inn på sykepleien, men det ble ingen ting av. Jeg giftet meg nitten år gammel og fikk barn. I stedet tok jeg hjelpepleierutdanning, og jeg har jobbet i over tjue år på sykehjem.

‒ Hvordan var det å jobbe på sykehjem?

‒ Det er veldig givende å jobbe med gamle mennesker. Jeg jobbet med folk med Alzheimer og demens. Det var tungt og slitsomt, men også veldig inspirerende. Omsorgstjeneste er givende, uansett. Det er godt å kunne gi en varm hånd å holde i og kunne synge for de gamle og gi omsorg.

I dag er hun 78 år, og hun har fire barn, elleve barnebarn og fire oldebarn.

‒ Det er mye å være glad i og mye omsorg, slår Haldis fast.

Dikt

Vi må tilbake til diktene. Det er derfor vi er her.

‒ Da jeg begynte å skrive, hadde jeg et ønske om å skrive en kristen sang. Jeg prøvde, men syntes ikke jeg fikk det til. Gud hørte en bønn som jeg ikke klarte å utrykke.

‒ Hva vil du med diktene?

‒ Jeg ønsker at folk skal bli kjent med Jesus, og at det jeg skriver, skal være til trøst og oppmuntring. Diktene er også en terapi. Det er veldig godt å få skrive, og at andre finner troen gjennom det jeg skriver. Det er gjenklang fra hjerte til hjerte.

Haldis får mange tilbakemeldinger på at diktene hennes er nettopp til hjelp, trøst og oppmuntring.

‒ Jeg føler at det er et kall fra Gud, en gave jeg har fått.

‒ Og hva kan du si om «Trygg i stormen»?

Haldis går og finner frem boken slik at vi kan se den med egne øyne og bla i den.

‒ På alle de andre bøkene har Asle vært konsulent. Med denne boken har jeg jobbet alene. Jeg synes den er blitt veldig fin. Den er god å lese. Asle døde i 2016. Det siste diktet i boken, Mi siste reis, har han skrevet. Så er det bilder og små prosatekster og et bibelvers etter hvert dikt. Jeg har hatt et godt samarbeid med min sønn, Trond, som har tatt bildene.

Som de andre av Haldis sine diktsamlinger, inneholder også denne det hun kaller åndelige dikt, naturdikt og mellommenneskelige dikt.

Inspirasjon

‒ Hva inspirerer deg?

‒ Egentlig hele livet, med mennesker, natur, Guds ord og Jesus. Den lidelsen jeg ser på fjernsyn. Livet på godt og vondt som det kommer frem i boken Livsveven som har dikt til dåp, konfirmasjon, ekteskap og begravelse. Det er spennende å gå en tur i marka eller skogen. Da kan et dikt komme seilende. Når jeg skal møte et medmenneske, kan jeg be om at jeg må få et ord i form av et dikt til oppmuntring, trøst og hjelp for mange. Det er viktig at vi må ta vare på naturen og stanse opp og se hvor vakker den er og hvor rike vi er som har Jesus.

Jeg har levd under en åpen himmel, trygg i stormen

‒ I hvilken grad påvirker troen din diktene dine, og omvendt i hvilken grad påvirker diktene troen din?

‒ Troen ligger i bunnen på det jeg skriver. Du kan ta titlene fra min første og siste bok. Der har du perspektivet jeg har levd med, jeg har levd under en åpen himmel, trygg i stormen. Du kan si jeg har hatt en trygghet i troen. Jeg er trygg på at jeg er et Guds barn. Hvordan diktene påvirker troen, vet jeg ikke.

Musikk

Haldis har ikke bare skrevet dikt. Hun har også skrevet tekst, mens Asle har skrevet musikk, til flere kantater, blant annet til Bildøy Bibelskoles 10-årsjubileum, til Det Vestlandske Indremisjonsforbunds 100-årsjubileum og til Norsk Luthersk Misjonssambands 100-årsjubileum. Hun har fått fire salmer inn i Norsk Salmebok, deriblant den kjente Tett ved sida mi går Jesus. I tillegg har hun samarbeidet med barnebarna, tvillingene Hildegunn og Ingelin, om barnekantaten «Jordbærhagen». Og musikere har laget musikk til diktene hennes, blant andre Per Tveit, Harald Myklebust, Kjell Ivar Aase, Bjarne Stølen og Synnøve Grøtteland Helland.

‒ Musikk og sang har vært veldig sentralt i livet vårt, forteller Haldis.

Diktene har gitt henne en utadrettet tjeneste. Senere den dagen vi er på besøk, skal hun ut til samfunnshuset på Austrheim. I sommer skal hun på diverse stevner og signere bøker.

‒ Jeg signerte blant annet på ImFs kvinnefest, og 17. og 22. mai var jeg i Grimstad. Denne måneden skal jeg på Norsk Luthersk Misjonssambands generalforsamling. Der skal barnebarna Hildegunn og Ingelin ha konsert, og jeg skal ha en egen avdeling under konserten. Så skal jeg på Frelsesarmeens sommerstevne, ramser Haldis opp.

Damen har kort sagt et høyt aktivitetsnivå. ‒ Det er veldig kjekt å være ute. Jeg liker å treffe folk, forklarer hun.

Gaver

Så ser hun engasjert på oss og tar opp noe som ligger henne på hjertet.

Jo mer jeg gir, desto mer får jeg

‒ Mange gaver blir ikke forløst. Det er viktig at vi kan oppmuntre hverandre til å få brukt gavene våre. Uansett hvilke gaver en har, er det viktig at det blir oppmuntret. En dame sa til meg en gang: «Gavene kan vi ikke ha for oss selv. Gud har ikke råd til det.» Hvis jeg ikke hadde delt diktene mine, tror jeg ikke at jeg hadde fått så mange dikt. Det har utviklet seg slik at jo mer jeg gir, desto mer får jeg. Hvis jeg deler et dikt jeg har fått, får jeg noe å gi.

Det hender folk spør Haldis hvordan hun har det nå, når hun er blitt enke og alene.

‒ Jeg svarer at jeg har det godt. Savnet etter Asle er der, men jeg vet at vi skal treffes igjen. Det er dager da jeg kjenner på ensomhet og savn. Noen dager er tyngre enn andre, men jeg har mange gode dager. Jeg har familie og venner. Jeg går masse på tur i skog og mark. Jeg har god helse. Jeg er privilegert, konkluderer Haldis Reigstad.