BRZEZINKA, POLEN: Det begynner med Getsemane, stedet der Jesus kjemper alene før han går inn i lidelsen og døden. Jesus holder et fullt beger. Han er klar for å drikke lidelsens beger og gå veien til Golgata og korsfestelsen.

Bak denne bronseskulpturen av Jesus henger det bilder fra gettoene jødene ble tvunget inn i før de ble sendt til tilintetgjørelsesleirene og gasskamrene.

Var gettoene jødenes Getsemane? Koblingen blir i alle fall gjort i utstillingen Tårekilden.

Kunstneren og kunstverket holder til i Arad i Israel. I landsbyen Brzezinka (Birkenau på tysk) er det imidlertid mulig å se en kopi av kunstverket. Det er der Sambåndet blir kjent med det. Skulptøren Rick Wienecke kommer opprinnelig fra Canada, men han har bodd i Israel i over 30 år og har israelsk statsborgerskap, noe som ikke er lett å få.

Sju scener
Med utgangspunkt i Jesu sju setninger på korset har Wienecke laget sju scener fra korsfestelsen på en vegg og sju bronseskulpturer av en holocaustoverlevende som samtaler med den korsfestede Kristus. Spørsmålet kunstneren stiller, er om Jesu lidelse på korset og jødenes lidelse under holocaust (betyr «tilintetgjørelse», red.anm.) kan møtes i en dialog som reflekterer hverandres smerte. Tittelen Tårekilden er hentet fra Jer 9,1: «Å, om mitt hode var vann og mitt øye en tårekilde! Da ville jeg dag og natt gråte over de drepte blant mitt folk.»

Tilgivelse 

Den første korsfestelsesscenen illustrerer Jesus som tilgir sine mordere: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk 23,34). Der står den overlevende lent mot veggen og skjuler ansiktet. Antagelig har han mange spørsmål til det Jesus sier, spørsmål som: «Ber du meg om å tilgi de som har gjort dette ubeskrivelige mot meg?», «Ber du meg om å glemme at min familie ble utslettet i Auschwitz og alt det som er blitt gjort mot meg?» og «Hvordan kan jeg ære mitt folk og samtidig tilgi dets gjerningsmenn?».

Husk meg

Så kommer vi til denne setningen: «Sannelig, sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» (Luk 23,43). Det er Jesu svar på bønnen «Jesus, husk meg når du kommer i ditt rike!» (Luk 23,42) fra den ene røveren som blir korsfestet sammen med ham.

I denne scenen har Jesus vendt ansiktet mot høyre, mot røveren som kommer med bønnen. Den andre røveren, han som håner og spotter Jesus, får dermed ikke se Jesu ansikt. Den holocaustoverlevende strekker ut sin høyre arm mot korset og ber om å bli husket. Hele skikkelsen trygler: «Ikke glem meg!», «Husk det jeg har gått igjennom!» Ser man nøyere på Jesus, kan det virke som han også ber om å bli husket. «Husk det jeg har lidd!», er det som han sier.

Relasjon

Jesu ord til sin mor Maria og sin disippel Johannes som vi kan lese om Joh 19,26-27, utgjør den tredje scenen: «Da nå Jesus så sin mor og den disippelen som han elsket, stå der, sa han til sin mor: Kvinne, se, det er din sønn! Deretter sa han til disippelen: Se, det er din mor! Og fra den stund tok disippelen henne hjem til seg.»

Her er det snakk om relasjoner. Lidelsen og døden fører til nye relasjoner som ikke nødvendigvis er basert på biologi og slektskap. Før sin død sørger Jesus for at Maria får en ny «sønn» og Johannes en ny «mor». På den måten blir de tatt vare på etter at Jesus er borte.

Etter holocaust får den overlevende, tilsvarende som Maria og Johannes, del i en ny relasjon, og det er til alle de som døde i holocaust. Den relasjonen er en tung byrde å bære. De døde henger slapt over skuldrene til den overlevende som sleper seg av gårde.

Forlatt

I fjerde scene i Tårekilden er det ingen tvil om hvilken setning fra Jesus det er snakk om. Både den korsfestede og den overlevende roper: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mark 15,34). Begge er sviktet, forlatt og overlatt til seg selv i den mørkeste smerte. Ansiktene står i samme vinkel og posisjon.

I forlengelsen av ropet etter Gud spør kanskje den holocaustoverlevende: «Hvordan kan du la holocaust skje?», «Hvor er du i holocaust?» Jesus var sann Gud og sant menneske. Mennesket Jesus spør kanskje: «Hvordan kan du la korsfestelsen skje?», «Hvor er du i korsfestelsen?».

Tørst

Det neste Jesus sier, er både forståelig og uforståelig. Han sier: «Jeg tørster!» (Joh 19,28).

Korsfestelse er en langsom måte å dø på, og man blir blant annet dehydrert. Så det er ikke rart at Jesus tørster. Samtidig har Jesus tidligere sagt at han er livets vann, og at den som drikker av det vannet, aldri skal tørste igjen. Men nå er altså det levende vannet fullstendig tørt. Det har gitt av seg selv til siste dråpe. Hvordan er det mulig?

Den overlevende bøyer seg ned og strekker høyre arm mot Jesu føtter som for å prøve å få ut litt dråper fra det levende vann. Tørst er noe som han kjenner godt til. I Auschwitz var det en kamp for å få vann, for ikke å snakke om da han ble fraktet dit i en godsvogn overfylt av mennesker og uten vann og mat.

Men «Jeg tørster!» går ikke bare på tørst etter det fysiske vannet som slukker den fysiske tørsten her og nå. Der ligger også en tørst etter det levende vannet, at det skal bli levende igjen, slik at en slipper å tørste mer.

Ferdig

Det nærmer seg slutten for Jesus. «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30). Her sier Jesus at det er slutt på hans lidelse. Han har fullført det han kom for å gjøre. Det er ferdig.

For den overlevende betyr «ferdig» eller «slutt» noe annet. Da han blir befridd fra Auschwitz, er han helt ferdig, uten noen ting. Det er slutt på alt, alt er uvisst, og han aner ikke hvem han er eller hvor han skal gå. Med venstre hånd gjemmer han ansiktet. Virkeligheten er kanskje for mye å se på. Den høyre hånden peker i retning den korsfestede, men på grunn av at han gjemmer ansiktet, får en inntrykk av at han føler seg frem i blinde.

I heftet A Dialogue of Suffering Between the Crucifixion and the Holocaust som er gitt ut til utstillingen og som kan brukes som et studieopplegg, peker Wienecke på det tragiske at ingen ønsket å ta imot de overlevende i 1945. Derfor var det en del som dro tilbake til konsentrasjonsleirene som nå ble brukt som flyktningeleirer. Ifølge Wienecke var det for de overlevende som å vende tilbake til graven. Slutt betyr også død og grav for den overlevende.

Overgivelse

Og nå er det helt slutt: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» (Luk 23,46). Jesu ansikt henger ned. Han har virkelig overgitt seg til sin himmelske fars vilje.

Den overlevende har kollapset og ligger på bakken. Der nedenfra kikker han opp på Jesus, men han er ikke alene. En tung kappe av alle de som omkom i holocaust, dekker ham og holder ham nede. Fra kappen kommer det frem en skikkelse som bøyer seg over den overlevende. Skikkelsen overgir sin ånd til den overlevende. Nå er det den overlevende sitt ansvar at de døde blir minnet. Også det er blitt overgitt til han.

Sommerfuglen

Men her følger mer etter overgivelsen. I rommet ved siden av er det en skulptur av et barn som sitter på huk ved siden av en krematorieovn. Selv ikke barn blir spart i holocaust. Døden ser ut til å ha det siste ordet.

Så viser det seg at jeg ikke har sett ordentlig på skulpturen. Jeg har bare stått på den siden som viser barnet foran ovnen. Guiden forteller at der er mer. På den andre siden av ovnen stikker barnet hånden i et stykke jord. På marken er det olivenblad, og en sommerfugl gjør seg klar til å fly.

I A Dialogue of Suffering Between the Crucifixion and the Holocaust forklarer kunstneren at skulpturen er inspirert av diktsamlingen I never saw another butterfly, en samling poesi og kunst av jødiske barn som bodde i konsentrasjonsleiren Theresienstadt. Det er en oppstandelse og fremtid på den andre siden, men det jødiske barnet vil ikke oppleve det. På veggen bak skulpturen henger det bilder av opprettelsen av staten Israel. For Wienecke blir dannelsen av Israel jødenes oppstandelse fra holocaust.

Oppstandelsen

Det er ikke bare den overlevende fra holocaust som går fra død til oppstandelse. Som et mektig crescendo avsluttes Tårekilden med det som for kristne er den store avslutningen på påskedramaet, nemlig Jesu oppstandelse. Historien om Jesus ender ikke på korset.

Så langt har den korsfestede Kristus og den overlevende fra Holocaust ikke virkelig møtt hverandre. I den siste skulpturen kommer Jesus opp fra steinene som representerer de døde. Det gjør også den overlevende. Jesus løfte et tomt beger i den ene hånden. Med den andre hånden griper han hodet til den overlevende. I oppstandelsen møtes endelig de to. Oppstandelsen er ikke bare fysisk, den er også relasjonell. En relasjon mellom Jesus og den overlevende oppstår.

Dermed har Wienecke svart på sitt eget spørsmål. Lidelsen fra korset og holocaust kan møtes i en dialog.

En kilde
I det jeg går ut fra utstillingen, kjenner jeg på at jeg har vært ved en kilde til ny forståelse av påskens budskap og holocaust.

Det kan også merkes at det er et kunstverk som har kostet kunstneren. Wienecke forteller i sitt hefte at han var spent på om Tårekilden ville få hans jødiske venner til å snu ham ryggen. Hans sønn truet med å flytte hjemmefra hvis en eneste ultraortodoks jøde dukket opp foran hjemmet deres for å demonstrere mot kunstverket.

For det er kontroversielt i Israel, denne koblingen mellom korset og holocaust. Men Wienecke betror oss at han kunne ikke annet enn å lage Tårekilden, for Gud ville han skulle lage det. Ifølge ham er det blitt til i en prosess i bønn og lytting til Gud. Og det er som om Tårekilden kommer fra en kilde utenfor seg selv.

Kilde: «A Dialogue of Suffering Between the Crucifixion and the Holocaust»