Israels nå USA-støttede angrep på det iranske atomprogrammet baserer seg på en militær doktrine og to tidligere israelske aksjoner i Midtøsten for å stoppe land fra å utvikle atomvåpen. Det er tema for en podkast-episode fra den engelskspråklige avisen The Times of Israel.

Operasjon Opera: Irak

7. juni 1981, kl. 16 om ettermiddagen, lettet 14 israelske jagerfly fra den daværende luftvåpenbasen Ezion i Sinai (nå Taba internasjonale flyplass). Israel utnyttet «hull» i den irakiske radaren, særlig på grensen til Saudi-Arabia, og fløy mellom Jordan og Saudi-Arabia.

Om lag halvannen time senere, og i løpet av minutter, var den irakiske atomreaktoren Osirak utenfor Bagdad påført omfattende skader i det som ble kalt Operasjon Opera.

IRAK: Dette var ruten de israelske flyene tok i 1981. ILLUSTRASJON: Ideru. KILDE: Wikimedia Commons

Læresetning

Et varig resultat av dette angrepet var Begin-doktrinen, som fikk navnet sitt etter Israel statsminister fra juni 1977 til oktober 1983, Menachem Begin.

Doktrinen går ut på at ikke under noen omstendigheter skal Israel tillate en fiende å utvikle masseødeleggelsesvåpen mot den israelske staten. Israel vil ikke nøle med å ta ensidige militære skritt for å beskytte sin sikkerhet.

Operasjon Frukthage: Syria

Like etter midnatt 6. september 2007 slo Israel til mot Syria. I Operasjon Orchard (frukthage) ødela ti F-15-jagerfly et bygningskompleks i Deir ez-Zor-regionen som både Israel og USA mente huset en atomreaktor med militære formål.

Alliert

Historien som ledet fram til 1981-aksjonen, inneholder blant annet det faktum at Israel og Iran da var allierte. Irak hadde allerede siden 1950-tallet hatt ambisjoner om å skaffe seg atomvåpen.

På 1970-tallet, under Ba’ath-regimet der Saddam Hussein ble president i 1979, forsøkte Irak å få bygd en atomreaktor gjennom å samarbeide med daværende Sovjetunionen. Slik Irak så det, ønsket sovjeterne for mange restriksjoner, og Saddam Hussein vendte seg i stedet til Frankrike.

Frankrike vurderte det som strategisk å utvikle en nært diplomatisk og sikkerhetspolitisk relasjon med Irak og den arabiske verden generelt. En del av dette var å eksportere kjernefysisk teknologi til Irak til det franskmennene trodde var en sivil reaktor for plutonium. Italia var også involvert i dette.

Press mot Frankrike

Den israelske regjeringen ledet av Yitzhak Rabin, forsøkte å få Frankrike til å trekke seg fra prosjektet. Israel ønsket også at USA, under Jimmy Carter, skulle engasjere seg, men det førte ikke fram. 

Det ble også utført etterretningsoperasjoner i Europa med den hensikt å skade deler som ble transportert gjennom vår verdensdel. Som i Teheran 13. juni i år, ble også vitenskapsmenn tilknyttet atomprogrammet, drept, deriblant en egypter i Paris. 

Carter og Reagan

Da Israel bestemte seg for å bombe Osirak-reaktoren, var antakelsen at Irak kunne være i stand til å utvikle en atombombe i løpet av et års tid. Angrepet skjedde i overgangen mellom Carters presidentperiode til Ronald Reagans første periode, og Reagan skal ikke ha vært orientert om situasjonen.

Iran og Irak

I 1979 fikk vi den islamske revolusjonen i Iran og deretter det irakiske angrepet på Iran. Som nevnt hadde Iran vært en nær alliert av Israel, og det militære samarbeidet og etterretningssamarbeidet fortsatte de første par årene etter revolusjonen.

Iran ønsket ikke at Irak skulle få bygge en kjernefysisk reaktor som de antok ville bli brukt mot dem. Saddam Hussein hadde allerede truet Israel.

Iran og Israel

30. september 1980 utførte Iran historiens første angrep på en atomreaktor, den samme som Israel året etter ødela. Operasjonen hadde navnet «Scorch Sword («Svidd Sverd»).

Det iranske angrepet fikk franskmennene og italienerne til å trekke seg ut, men satte bare programmet tilbake med om lag tre måneder.

Iran ga sitt etterretningsmateriell og bilder fra aksjonen, til Israel, som altså ødela Osirak-reaktoren i 1981. Det skjedde for øvrig med F-16-fly som egentlig var ment for Iran, men som landet ikke fikk på grunn av revolusjonen.

Frankrike var først innstilt på å hjelpe Irak med gjenoppbygging av reaktoren, men trakk seg i 1984.

SYRIA: Det man mistenkte var en syrisk atomreaktor før og etter angrepet 6. september 2007. FOTO: Den amerikanske regjeringen. KILDE: Wikimedia Commons

2000-tallet: Syria

I 2001 oppdaget det israelske etterretningsvesenet, Mossad, at høytstående nord-koreanere besøkte den nytiltrådte syriske presidenten Bashar al-Assad. Mossad begynte å bli oppmerksom på en lokasjon kalt Al-Kibar nær Deir ez-Zor.

I desember 2006 i London fikk Mossad-agenter tak i en PC som tilhørte en ledende syrisk atomforsker og som hadde svært mye hemmelig innhold.

Innholdet ble delt med den amerikanske regjeringen, under ledelse av George W. Bush. Amerikanerne var imidlertid midt i krigen mot Irak etter terrorangrepene i 2001, og det endte med at Israel ødela det de mistenkte var en syrisk atomreaktor, på egen hånd.

2025

I motsetning til på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet er det nå Iran som utgjør hovedtrusselen for Israel, både når det gjelder et potensielt atomvåpenprogram og langtrekkende raketter som kan bære atomstridshoder.

At Israel dermed slo til med et forebyggende angrep 13. juni 2025 – etter at Trumps 60 dager med forhandlinger var over – skulle ikke komme som noen overraskelse på noen. Og denne gangen fikk altså Israel også USA med på laget.