BERGEN: Kirken i Russland og Ukraina er tema for Kristent seniorakademi torsdag 16. februar i Bergens Indremisjon, og redaktør Johannes Morken i Stefanusalliansen skal belyse temaet. Det hele begynner med fellessangen «Guds menighet er jordens største under» av Ronald Fangen.

– Det er en fin sang å starte med, en sang om menigheten skrevet av Ronald Fangen i 1942 midt i 2. verdenskrig. Den er veldig relevant i dagens situasjon, sier Morken.

Han fremholder at det er kirker på begge sider av konflikten, både i Russland og i Ukraina. På den russiske siden finner vi en mektig ledelse i en stor kirke som støtter Russlands krigføring i Ukraina og på den andre siden noen modige prester som utfordrer denne støtten.

Russisk-ortodoks

Først gir Morken en kort oversikt over historien til den russisk-ortodokse kirken, en kirke som har 60 millioner medlemmer og er den største ortodokse kirken. Under tsaren var den russisk-ortodokse kirken en statskirke. I Sovjetunionen ble den russisk-ortodokse kirken forfulgt av kommunistregimet. Toppledelsen i kirken var KGB-styrt. Regimet prøvde å utrydde kirken. Etter jernteppets fall, på 1990-tallet, ble mange kirker åpnet igjen.

– I stedet for et oppgjør med forfølgelsen under kommunismen, kritiserte den russisk-ortodokse kirken Vestens verdier, fremstilte Vesten som fiende og ble mer og mer sentral i legitimeringen av regimet til Vladimir Putin. Kirken har fått en sterkere posisjon i statsapparat og hær, og Putin har knyttet sterkere bånd til kirken. Han vil ha en kraft som legitimerer hans visjon for Russland og hans makt. Patriark Kirill har gitt ham en ortodoks «himmel» over slagmark og undertrykkelse, forteller Morken.

Krigende
Dermed har en fått det Morken kaller «den krigende kirken». Patriark Kirill er overhodet for Moskva-patriarkatet i den russisk-ortodokse kirke og slik også øverste leder for «den krigende kirken». Morken nevner hvordan Kirill har erklært at Putin er innsatt av Gud, og at de som drar i krigen, blir syndfrie gjennom sitt offer.

– Når slikt sies midt under en brutal krig, kan det vanskelig tolkes som annet enn en velsignelse av krigen, sier Morken.

Han viser en Power point-presentasjon med bilde av militærkirken De væpnede styrkers katedral i Patriot-parken utenfor Moskva. Det er et av de største ortodokse kirkebygg i verden. Da den ble åpnet i juni 2020 med patriark Kirill og forsvarsminister Shoigu til stede, sa Kirill blant annet: «Hæren beskytter landet mot ytre og indre fiender» og «Det er samsvar mellom hærens verdier og kirkens verdier».

«Politiske offiserer»

– I 2007 sa Putin at ortodoksien gir den russiske staten intern trygghet, mens kjernevåpnene gir ekstern trygghet. Yegor Kholmogorov, en ortodoks skribent, skrev at for å forbli ortodoks, må Russland være en sterk atommakt, og for å være en sterk atommakt, må Russland være ortodoks, påpeker Morken.

Redaktøren i Stefanusalliansen viser til at i det russiske militæret, spesielt i atomstyrkene, leder geistlige så ofte aktiviteter for å styrke moralen og fremmer patriotismen at de spiller en rolle som nesten svarer til rollen som politiske offiserer hadde i Sovjettiden. De var ansvarlige for ideologisk utdannelse av tropper og for å sikre Kremls kontroll over militæret.

– Kirken har ritualer for å velsigne atomvåpen og en egen helgen for atomstyrkene, St Serafim, som var fredelig munk, forteller Morken og fremhever selvmotsigelsen i det.

Blod på hendene
Som en motsetning til De væpnede styrkers katedral viser Morken bilde av Kristi oppstandelseskirke, en landsbykirke i Karabonovo 36 mil nord-øst for Moskva. Den ble brukt som lager og fjøs i Sovjettiden og ble pusset opp av presten Georgi Edelstein etter Sovjetunionens kollaps. Sammen med presten Ioann Burdin har han protestert mot krigen.

To dager etter krigen startet, 26. februar 2022, skrev de følgende: «Vi kan ikke lukke øynene og kalle svart for hvitt, ondt for godt og si at Abel sannsynligvis tok feil og provoserte sin eldre bror. Blodet til folket i Ukraina vil bli værende på hendene ikke bare til dem som styrer og soldatene som utfører ordre. Deres blod er på hendene til hver av oss som godkjenner denne militære operasjonen eller rett og slett forblir stille.»

Dømt

Da Burdin i en preken 6. mas 2022 fordømte krigen og minnet om budet «Du skal ikke drepe», kom politiet til kirken. Burdin ble dømt etter den nye loven som forbyr å diskreditere Russlands væpnede styrker, og han fikk en bot, tilsvarende en månedslønn, på 35.000 rubler eller 3500 kroner. Ved gjentagelse risikerer han flere år i fengsel. Han ble presset til å forlate jobben, og han prøver å forlate landet og få jobb i et annet land. Morken kaller Edelstein og Burdin representanter for den lidende kirken.

– Nina Belyayevas har også protestert mot krigen. Hun er baptist, og som lokalpolitiker protesterte hun i et kommunestyremøte i mars 2022. Der sa hun: «Å myrde andre mennesker (…) og invadere en annen stats territorium (…) har ikke noe med selvforsvar å gjøre (…) og har ingen ting til felles med kristen tro». Hun flyktet fra landet, fordi det hemmelige politiet FSB lette etter henne, sier Morken.

Kirken i Ukraina
Når han skal fortelle om kirken i Ukraina, starter han med den russiske okkupasjonen av Krym i 2014. Det førte til splitting i den russisk-ortodokse kirken i Ukraina i 2018. Det ble dannet en uavhengig ukrainsk ortodoks kirke som ble godkjent av Konstantinopel, den ukrainsk-ortodokse kirke, som står under Kiev patriarkatet. Denne kirken ble splittet fra Ukrainas ortodokse kirke som står under Moskva patriarkatet.

Kirill protesterte kraftig på splittelsen, og Putin kalte inn sikkerhetsrådet sitt. I de områdene som russisk-støttede styrker har kontrollert siden 2014, er det bare kirker under Moskva-patriarkatet som er blitt godkjent. Samme religionspolitikk kommer i nye okkuperte områder. Siden 24. februar 2022 er mer 500 gudshus ødelagt, en tredjedel av dem hører til evangelikale kirker som bare utgjør fem prosent av befolkningen.

Brudd på trosfrihet

– Vi ser alvorlige brudd på trosfriheten og andre menneskerettigheter inspirert og utført av russiske og russisk-støttete styrker, som mord, tortur, internering og bortføringer av religiøse leder og troende av mange religioner. Flere ikke-ortodokse gudshus er beslaglagt eller stengt av russiske soldater, og i Luhansk er flere bibliotek tømt for «ekstremistisk litteratur», ramser Morken opp.

Som eksempel trekker redaktøren frem den ortodokse presten Platon Danyshckuk fra en landsby i Kherson-regionen. Han ble arrestert og bortført av russiske soldater den 26. januar 2023. Det er ingen spor etter ham.

Mulig forbud
– Før krigen var trosfriheten i Ukrainas OK. Etter krigen har det vært spørsmål om å forby Ukrainas russisk-ortodokse kirke under Moskva-patriarkatet. President Zelenskij sa opprinnelig nei til forbud, men er senere blitt mer positiv, så sant et forbud er innenfor trosfriheten. I desember 2022 raidet de russisk-ortodokse flere klostre i jakten på spioner, forteller Morken.

Det foreligger nå et lovutkast som forbyr religiøse organisasjoner tilknyttet «sentre for innflytelse» med religiøse organisasjoner eller «herskende sentre» i Russland.

– Lovutkastet pålegger staten å bevise tilknytning i retten, og man må ha en ekspertuttalelse. Det er et mer moderat lovutkast enn to andre lovutkast med mer eksplisitt forbud mot Den russisk-ortodokse kirken, Moskva-patriarkatet. Loven kan bli vedtatt i mars, sier Morken og legger til:

– Vi må vokte trosfriheten i Ukraina både under og etter krigen.

Hans konklusjon er:

– Det blir store problemer når kirken knytter seg tett til politisk makt.

– Ta opp vårt kors
På spørsmål fra sambåndet.no om hva det gjør med troen å se at den blir misbrukt politisk til å legitimere krig, svarer Morken:

– Jeg kjenner daglig på fortvilelse over misbruket. Samtidig finner jeg mening i å stå på den lidende kirkes side. Vår oppgave er å ta opp vårt kors og hjelpe de som virkelig har et kors å bære.

En annen fra salen spør om hva krigen gjør med troen til ukrainere og om flere kommer til tro.

– Mange ukrainere søker gudshusene. Det er også et raseri mot den russisk-ortodokse kirkens toppledelse, og det er en konflikt med tanke på om en skal tillate den russisk-ortodokse kirken, siden den kirken definerer og velsigner krigen. Men kristne må også møte de som støtter krigen. Dessverre er den russisk-ortodokse kirken viklet inn i makt og militærmakt, svarer Morken.

Satsingsområde
Helge Hove leder dagens møte i Kristent seniorakademi.

– Vi kjører en serie om den forfulgte kirke, sier Hove når han skal forklare hvorfor de har invitert Johannes Morken til å snakke om kirken i Russland.

– Den forfulgte kirke er et satsingsområde for forsamlingen, og derfor har vi ansatt Bjørg Mæstad med blant ansvar for å formidle informasjon om den forfulgte kirke i verden, føyer Hove til.

Engasjement

Eilif Haaland og Ingunn Fosse er to som har tatt turen til dagens møte.

– Jeg synes det er et fint tiltak som løfter opp aktuelle tema og bidrar til bevisstgjøring om saker som bør engasjere kristne mennesker. Som seniorer er det flott at vi kan være engasjerte og ikke bare flate ut på sofaen, sier Haaland.

– Jeg går i forsamlingen, og jeg har tid til å gå på Kristent seniorakademi. Du får fellesskap, og du treffer andre i samme situasjon. Så er jeg interessert i temaet den forfulgte kirken og forfulgte kristne. Det er veldig fint å være her og få noe for tanken, sier Ingunn Fosse.